Gå til innhold
Hundesonen.no

Når og hvordan startet interessen for hund, for deg?


Recommended Posts

Skrevet

Oppvokst med dyr. Den tok av da jeg var 18 og fikk Boris som krevde ganske mye mer enn det jeg var vant med fra familiehundene. Mye jobbing førte til et sterkt bånd med han. Men han trives med rutiner og jeg vil mer, så nå har jeg fått meg en (litt sta og selvstendig) "potet" som jeg kan prøve litt av hvert med.

Skrevet

Er oppvokst med hund men begynte med å dra på hundeleir fra jeg var 7 år gammel (årlig, til jeg ble 15 år). Fra jeg var 11-12 begynte jeg på kurs med familiens schæfer og tok bronsemerket. Etter dette passet jeg og trente hunder til familievenner der eierne betalte kurs og kjørte meg dit, mot at jeg trente hunden og passet den i noen måneder (med betaling).

Jeg fikk min første egne hund i mitt navn når jeg var 14 år og var allerede lidenskaplig opptatt av hundetrening.

Skrevet

Veldig medfødt..

Tror aldri jeg har ignorert en hund.

Jeg hadde ekstremt hundetekke som liten, til min hunderedde mors store skrekk, hver gang en kjøter i nabolaget stakk av havnet den hos meg. Det samme med jakthunder på vift.

Tror jeg har turet hver eneste hund i nabolaget der jeg vokste opp. Vi har stort sett hatt hund hjemme (mamma liker hunder hun kjenner, men er livredd ukjente), og det var jeg som tok meg av det meste så langt tilbake jeg kan huske. Var på mitt første kurs med en collie når jeg var ca 13.

Egen hund fikk kjøpte jeg ikke før jeg var 22, han er nå snart 14.

Jeg er gammel kjenner jeg.

Skrevet

Alltid likt dem, men hest var alltid førstepalssen i hodet mitt. Oppvokst med hund, men han var bare der. Jeg elsket han som en bror, altså, men jeg tenkte aldri noe videre over det :lol:

Den store interessen for hund kom kanskje som en følge av at dragen kom i hus. Nå man som 11-åring blir nødt til å håndtere en total gærning, da er det like greit å like det, liksom! :P

EDIT:

Fikk jo min første egne hund i sommer, da, som sekstenåring. Trives ganske greit med det, altså :heart:

Skrevet

Jeg pugget hunderaser fra jeg kunne snakke, egentlig. Mamma må stadig minne meg på at jeg en gang som 3-åring sa til en mann som gikk forbi oss med hunden sin "For en fin riesenschnauzer du har, a!". Hehe. Så jeg har alltid vært ekstremt interessert i hund. Men fordi min far er allergisk ble det aldri aktuelt da mine foreldre fortsatt var gift, så jeg fikk ha kaniner, akvarium og etterhvert ilder i stedet for. Men ingen av dem var heeelt det store. Men som så mange andre så forble de ikke gift, og etter to års venting, da jeg var 16, fikk jeg min første hund. Den portugisiske vannhunden Chessea. Da hadde jeg i forkant av det lest, lest, lest og lest om hund, trening, raser osv. Falt på portis og har aldri angret på det. Hun er familiehund, men interessen for agility ble tent i meg på grunn av henne. Den perfekte læremester!

Nå, i en alder av 23, har jeg 2 hunder. Veldig forskjellige som sådan, og de lærer meg sine ting på hver sine måter. Utfordrer meg og sprer glede begge to. :D Her vil det alltid være hund i huset, det er helt sikkert. Får jeg barn noen gang skal de såklart vokse opp med hund.

En så lenge er alt jeg gjør med hund hobbybasert. Jeg har hverken ambisjoner om å bli champion i brukt, agility eller lydighet. Utstillingschampion satser jeg på med minihunden, fordi jeg tror hun hat potensialet i seg. Ellers lever vi det glade hundeliv, har hundene i senga om natta, går turer og skogen, trener på morsomme triks og trener agility på hobbybasis. Akkurat sånn jeg liker det enn så lenge. Når jeg er ferdig som student er det mulig jeg finner interessen for konkurranse igjen, det vil tiden vise. :) Ellers er jeg genuint opptatt av avl, oppdrett og ernæring på hund, og har tatt kurs rundt dette ved universitetet i Ås. Dessverre skulle jeg også her hatt tid til å lære mye mer. Men det kommer! Ser jeg tilbake på hva jeg kunne om f.eks. foring av hund for 7 år siden er jo forskjellen enorm.

Skrevet

Er vel medfødt her å :D i oppveksten min hadde vi en bichon frise mix.

Kjøpte min første hund når jeg var 20, en herlig wheaten terrier, som jeg dro på alt av kurs med. å ble helt agility frelst. Jeg og samboeren min, fikk en Manchester terrier, som bare blei 3 år. og i høst åvertok vi ei Shar pei tispe på 6 år.

Så i dag har vi 2 litt eldre hunder Sean (Wheaten terriern som nå er 8 år) og Nita (Shar peien) og vi drar fortsat på de kursene og konkuransene vi har mulighet til (litt mer planleging når man skal ha med barn å)

Skrevet

Foreldrene mine hadde golden retrievere, og hadde et lite oppdrett i Nord-Troms og Finnmark (flytta litt :P ) da jeg var piiiitteliten. Jeg var alltid veldig stolt av å ha hunder, men det var først da jeg var 10 og Snuffa (eldste/siste goldentispa) døde, at jeg tok av. Leste alt jeg kom over av hundebøker, pugga alle 400+ hunderaser og ble generelt usmakelig.

Vi hadde et par hunder til i familien, men for drøyt 2 år siden jeg fikk min første, egne hund. Igjen var jeg generelt usmakelig og kunne alt; det varte i ca 24 timer før jeg innså at jeg kunne ingenting og valpen mest sannsynligvis var håpløs fordi den fungerte ikke sånn som bøkene sa! :blink: Ble da kjent med et par herfra, ble introdusert til lydighet og bruks, og omtrent i samme tempo som pelspuddingen har lært fvf og spor, har sånn ordentlig, praktisk hundekunnskap og -erfaring sivet inn i hjernen min :lol:

Skrevet

Jeg kunne ikke fordra hunder frem til jeg var tyve :lol:

Vi fikk en toller da jeg var 14-15, men den hadde jeg ikke noe interesse for. Den var i veien, plagsom, luktet, det var kjipt å gå tur m.m. Ville ha minst mulig med hunden å gjøre da jeg bodde hjemme. Har alltid elsket katter og fikk meg fort en katt eller tre da jeg flyttet ut. Etterhvert startet jeg å henge på dyreforum og fikk inntrykk at folk var utrolig glad i hundene sine og dette faktisk kunne være gøy! Ble helt besatt av tanken på å kjøpe meg en valp og det endte med at vi kjøpte et hus sånn at jeg kunne få meg en :P Jeg trodde jeg var litt bedre til å trene i hodet mitt enn det jeg var, så den første valpen jeg kjøpte ble omplassert etter tre måneder. Kjøpte den jeg har nå ei uke seinere og kan ikke se for meg å leve uten hverken hund eller katt! :wub: Jeg ser ofte at jeg har litt igjen av det "hunder er irriterende"-syndromet, for veldig mange hunder går meg på nervene og det er mye ved de jeg ikke liker fortsatt. Med unntak av min egen da! Hehe.

Skrevet

jeg har vært interessert i hunder så lenge jeg kan huske, og bestemte meg veldig tidlig for at jeg skulle kjøpe meg hund så fort jeg bodde for meg selv og forholda lå til rette for det. Vi hadde ikke hund hjemme, men andre i familien hadde, og disse pleide jeg ofte å låne og gå tur med. Hadde også en bok med alle rasene i, som jeg fikk da jeg var liten. Og den ble mye lest i, for å si det sånn. :D pøvde hele tiden å finne den perfekte hunden for meg, som jeg ville ha når jeg ble voksen. Gikk fra gordon setter, til sibirian husky til bullterrier, hahaha... Men jeg fikk meg ikke hund før jeg var 20, og fikk interessen for hundesport da jeg var nærmere 21.

Skrevet

Jeg ble født inn i en familie med hunder. Det startet med 3 dachshunder.

Da dem døde når jeg var 1 år, ble jeg med og hentet hunden som ble min aller beste venn gjennom 16 år - en bordercollie. Han døde da jeg var 17 år, og familien ville ikke skaffe seg ny hund etter dette.

Jeg var fast bestemt på å få hund igjen når jeg flyttet hjemmefra, og det var da min nåværende hund, Casper, kom inn i bildet. Var vel egentlig fast bestemt på å få en amstaff helt til forbudet kom i Norge i 2004. Da måtte jeg se meg om etter en annen rase, og var så heldig å treffe på en Staffordshire Bull Terrier. Jeg fikk lest meg godt opp på rasen og bli kjent med flere individer. Etter 7 år hadde jeg endelig en slikt klovn selv.

Jeg har alltid elsket og forgudet hunder (og dyr generelt) - men det var først som 20-åring og jeg fikk min helt egen hund at jeg ble interessert i å drive aktivt med hund. Nå er det hund som opptar ihvertfall 90 % av livet mitt.

Skrevet

Medfødt interesse for alle dyr, når jeg var barn likte jeg dyr langt bedre enn mennesker. Men "hund er best, ingen protest" kom vel når jeg skjønte alt det bor i hunden. Alt man kan gjøre med dem av hundesporter osv., og DET skjedde vel på slutten av ungdomsskolen engang. Nå håper jeg at det er to hunder i hus resten av mitt liv.

Det minner meg om en ting, på en sånn foreldrekonferanse med læreren på ungdomsskolen. Læreren kommenterte at jeg ikke var så veldig mye med de andre elevene på den tiden og jeg hadde svart at "Jeg har hestene, jeg!". Jeg vet mamma hadde vondt av det svaret leeeenge - trodde vel jeg ikke klarte å få venner. Men jeg mente det virkelig, jeg likte hester mye bedre enn mine klassekamerater. Den dag i dag liker jeg fremdeles dyr bedre enn de fleste på min egen alder.

Skrevet

Så da lurer jeg litt på, - hvor gammel var du da interessen for hund startet? Og hvordan ble du "introdusert" for hund, og hundetrening?

Jeg var rundt 10 år da jeg begynte å skrive "HUND" med store bokstaver øverst på ønskelistene mine, og tapetserte veggene på rommet mitt med ark fyllt av hundeinformasjon, rasebeskrivelser jeg skrev av fra bøker, hundebilder og ark med "JEG ØNSKER MEG EN HUND!" på... :) Jeg hadde en venninne som eide 3 hunder, så mulig interessen min ble vekket derfra. Vi gikk i skogen på tur med hundene hennes + hunder vi lånte nesten hver dag etter skoletid. Fot-turer om sommeren, vinterstid var det mange skiturer med hundene.

Vi hadde en collie en periode da jeg var barn, tror jeg var rundt 11 da den kom i hus. Dette var på slutten av 70-tallet.

I voksen alder har det liksom aldri passet å skaffe seg en hund. Travelt opptatt med å reise og jobbe og pleie kjæresteforhold :- )

Men så, i 2005, ble jeg uføretrygdet. Det tok meg to-tre år å komme over sorgen over å ha blitt utestengt fra arbeidslivet og miste jobben jeg var så glad i. Men i 2008 begynte jeg plutselig å tenke at "NÅ hadde det jo vært perfekt med en hund som selskap på dagene!" Jeg hadde tid i massevis, og var jo helt alene hjemme om dagene når mann og barn var på jobb og skole.

Etterhvert falt valget på shetland sheepdog, men jeg vekslet mellom den og collie som førstevalg en god stund. Var innom og snuste på et par andre små raser også, men de små ble FOR små, så sheltien var perfekt! :)

Kjøpte hunden min i april 2011. Og jeg planlegger allerede hund nr to - da får jeg en hund i hver armkrok, perfekt! ♥

Skrevet

Fikk ikke vår egen hund før jeg var rundt 11-12 år. Men hundeinteressen var der, lufta ale naboens hunder. Så glemmer jeg aldri Scott, var collien til min fetter. Han var min aller beste venn når jeg var helt liten. Hunder har alltid vært en stor del av livet mitt og det kommer de alltid til å være , samme med fuglene :)

Skrevet

Har hatt hund nesten hele livet,altså 21 år. Minus 3 måneder.Pluss noen sauer på hobby og en kanin,så har alltid hatt dyr rundt meg. Sauer på hobbybasis vil jeg en gang ha i framtida. Familien har hatt border collie,engelsk setter og en blanding mellom setter og collie. Blandingen gjorde at jeg ville ha en collie,for jeg så mye av collien i han. Jeg har vel aldri trent noen av hundene noe spesielt,bare morsomme triks. De var familiehunder,som var med på skiturer,fjellturer og nøt å ha stor plass å boltre seg på. Ingen av dem fikk spesielt mye hjernetrim,men var rolige og avslappede hunder. Til og med border colliene!

Så kom collien. Roligheta sjøl, hengiven og bare god,tvers igjennom. Rolig inne og full sprett ute. Liker å trene, jeg ser jo at ho har potensiale,er vel for det meste jeg som som holder ho igjen. Hunder kommer jeg alltid til å ha, og alltid en collie. Så får vi se hva slags andre hunder jeg blir å ha.

Skrevet

Har alltid hatt hunder rundt meg, og så lenge jeg kan huske mast om å få min egen. For 4år siden fikk jeg også det, til slutt.

Interessen for hundetrening kom vel faktisk når jeg så "hundeskolen" på TV, fra Melnes gård. Ble litt inspirert og lærte hunden på 12 år å lukke skapdører og en del andre ting. Jeg har vært med på tur med hundene så lenge jeg kan huske, og det var alltid stas å få holde i båndet.

Vi var også en nabogjeng som lagde en klubb i lekestua mi... Der samlet vi oss hver helg med masse ukeblader og klipte ut bilder av dyr for å lime de inn i permer. I begynnelsen var det allslags dyr, men jeg husker at jeg etterhvert klipte ut bare hunder, også sorterte jeg dem etter rase :P

Skrevet

Medfødt, tenker jeg! Har alltid ville hatt hund, men det var da det ikke var lov til å ha hund i borettslag. Vi hadde derimot katter, også fikk jeg hamstre, ørkenrotter, fugler (usj, de likte jeg ikke. 7 eller 8 stk hadde vi, de bråket fælt). Også fikk jeg ilder, og hun var ganske ålreit, og hun ble med på mange turer, også fikk jeg en til, så da hadde jeg to stk å gå med.

Men så snakket min mor med noen i borettslaget, og jeg hadde mast på hund så lenge jeg kunne huske. Også sier mannen at det hadde kommet en ny lov som gjorde at Styret ikke kunne nekte noen å ha hund, med mindre gode grunner talte for det, og at det gagnet personen som skulle ha hund, og at hunden ikke var til sjeanse for noen. Så da gikk vi rundt og samlet underskrifter vedr. at ingen hadde noen ting i mot det (det var veldig viktig i mitt hode :aww::lol:), og ingen hadde det.

Jeg var vel 13-14 år da jeg fikk min første hund, og hun fikk jeg om jeg lot være å konfirmere meg. Og siden har jeg hatt hund. :)

Skrevet

Jeg var født inn i hundeverden. Mamma hadde svarting/belger/groendal da jeg var bebis. Først og fremst brukte jeg hunden til å klatre på for å komme meg opp i sofaen :aww: I senere tid passet jeg litt hunder og var veldig glad i å gå tur og leke med dem. Da jeg var 7 år kom lille svarting/langøre/cockeren i hus og jeg begynte å interessere meg for hundretrening, startet litt barn og hund konkurranser innen agility, og en dag fant jeg ut at jeg ville ha min egen hund. Da var jeg 12 år. 13 år gammel var lille frynsemus/Blondie/papillonen i hus, og jeg startet mitt liv som hundetrener. I dag er jeg 19 år gammel, og interessen har bare vokst :)

Skrevet

Har alltid vært interessert i dyr, inkludert hunder. Har vært oppvokst med hunder ettersom mine foreldre kjøpte seg hund før de fikk barn, og det har alltid vært minst én hund i hus i tillegg til andre dyr. Har gjennom hele oppveksten hatt en stor interesse for dyr, og den har holdt seg til den dag i dag.

Skrevet

Medfødt her og, uten tvil! Min tante og onkel hadde schäfere, en redningshund og to politihunder, og tispen og jeg ble født en uke fra hverandre (så hver gang jeg gjorde noe galt som liten fikk min mor høre "det ville aldri Janka gjort" :lol: ). Første møte med hundetrening må ha vært da jeg fikk leke figurant for henne. Alltid vært fullstendig hundegal, og første hunden (dachs) kom i hus da jeg var 9, første belgeren fikk jeg da jeg var 12.. Så snart 20 år siden jeg ble frelst på den rasen, tiden flyr.

Skrevet

Hundeinteressen er kommet som en forlengelse av/erstatning for hesteinteressen. Jeg var gaaaal hestejente, og tilbrakte hver ledige stund i stallen fra jeg var 6 år (!) til jeg flyttet hjemmefra som 16-åring. Fikk egen ponni når jeg var 10 (etter duknakket trakkasering av foreldrene mine i flere år i forkant), hadde på det meste ansvar for 5 hester samtidig... Men når jeg flyttet alene til byen ble det vanskelig å opprettholde hesteinteressen, så da fikk jeg hund. (Fikk min første egen hund mens jeg bodde hjemme, men det var allikevel "bare" en hund den gang.) Parkvankerhunden min hadde jeg i et par år før han ble påkjørt og avlivet, og etter det har jeg fungert som hundepasser i kortere og lengre perioder. Interessen for hundetrening dukket brått og heftig opp da jeg ved tilfeldigheter ramlet over en morsom boktittel i 2006 eller noe: "Dont't shoot the dog!" Etter å ha lest denne dukket det opp en interesse for å trene hund (før hadde det bare vært snakk om å ha hund), så når jeg ble heltiddstudent igjen for 7 år siden begynte jeg på ny å fable om egen hund (treningshund, weee!), og i 2008 kom shibaen i hus. The rest is history...

Omtrent samme her. Begynte å ri som fireåring, som femåring fant stefaren min meg naken i en boks i stallen hvor jeg lekte hest ("hester har ikke klær på seg"), og hest var ALT som stod i hodet på meg. Jeg trakasserte også mine foreldre i årevis, og fikk egen som tolvåring. Da jeg var fjorten fikk vi hund også, men det var "bare" en hund. Så solgte jeg hesten, flyttet hjemmefra, og tok med meg hunden. Plutselig tok hunder over for hester, og jeg fikk skikkelig øynene opp for hvor flotte disse dyrene er også (selv om man ikke kan ri på de - fattig trøst synes ti år gamle Aya). Da jeg ikke kunne ha denne hunden lenger, fant jeg ut at jeg ikke kunne leve uten hund, og etter det har jeg alltid hatt hund. Har tiårsjubileum som alene-hundeeier neste år og kan ikke se for meg et liv uten. Så kjedelig det må være?

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...