Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Har sagt mitt, tror jeg. Det spiller ingen rolle for meg hva andre går glipp av, men jeg er glad jeg ikke gjorde det.

Det er ingen grunn til å hisse seg opp iallefall. Enkelte er virkelig..

  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Skrevet

Har sagt mitt, tror jeg. Det spiller ingen rolle for meg hva andre går glipp av, men jeg er glad jeg ikke gjorde det.

Det er ingen grunn til å hisse seg opp iallefall. Enkelte er virkelig..

Igjen, hvorfor i all verden går folk glipp av noe?

Det ER sylfrekt å si at andre har gått glipp av noe skjellsettende man selv har opplevd, bare fordi de velger å ikke oppleve det. Og alle opplever ikke samme sak likt, selv ikke morsrollen.

kaste stein i glasshus er smart det...

Skrevet

Jeg har faktisk en god venninne som nå prøver å få barn til tross av at hun egentlig ikke ønsker seg barn. Han ønsker seg det veldig, hun i utgangspunktet overhodet ikke siden hun følte et barn ville være i veien.

Men så har hun kommet til at hun ønsker å gi han et barn..

Han skal være hjemme under permisjonen (utover de 6 ukene) og ha hovedansvaret hjemme.

Som hun sier: hun kommer sannsynligvis til å bli fryktelig glad i ungen, men hun er ikke innstilt på å velge vekk karriere, Da får han gjøre det, og det er helt greit for han. De vurderer faktisk om han skal være hjemmeværende husfar de første årene.

Jeg synes det er litt rart selvfølgelig, å velge å ha få barn for en annen persons skyld, men så synes jeg det kjipeste med guttungen er at han har en far jeg må forholde meg til livet ut også :innocent:

Skrevet

de gå glipp av noe?? Jeg har ikke gått glipp av en dritt ved å velge vekk barn, jeg. Det er rett og slett sylfrekt å påstå noe sånt!

Hadde morsrollen vært en så altoppslukende kjærlighet (som det er for noen, uten tvil) som det fremstilles å være, så hadde det ikke eksistert mødre som mishandlet barna sine, eller lot andre gjøre det. Ingen hjernevasking, vold eller annet skulle klart å rokke ved det!

Nå spurte du ikke meg men.

Sannsynligvis vil du aldri føle du har gått glipp av noe viktig hvis du aldri får barn, samme som jeg ville gjort. Nå har jeg fått barn og det er vanskelig å se for seg et liv uten, men som tidligere nevnt tror jeg ikke jeg er lykkeligere enn de som velger å ikke få barn. Man kan ikke måle lykke sånn, det er individuelt.

Men selvfølgelig får de fleste en altoppslukende kjærlighet til barna sine, hvis ikke hadde det ikke vært mange unger som vokste opp. De er ekstremt selvdestruktive og krever en kontinuerlig overvåkning for å ikke ta livet av seg på en eller annen absurd måte.

Neida, noen får ikke de morsinstinktene..ikke alle er gode mødre, det ser man i dyreverden også.Men de er i et klart mindretall.

En stor overvekt av mødre i pattedyrarten gjør absolutt alt de makter for avkommet sitt pga en sterk morskjærlighet og omsorgsfølelse. Det er ren biologi det, kan ikke krangle på det. Det har alt med en arts overlevelse å gjøre. Det finnes ikke en pattedyrart som hadde overlevd en generasjon hvis ikke mødrene hadde slitt seg halveis ut for avkommet sitt.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har nesten lyst på barn bare fordi jeg vil vite hva mamma og alle andre mødre mener med "du kommer til å forstå når du får barn selv".... herlighet så mye jeg kommer til å forstå, endelig! :D Og følelsen av å elske sitt eget barn er tydeligvis noe annet enn å elske hunden sin, det har jeg så vanskelig for å forestille meg, men den følelsen må jo isåfall være sinnsyk.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er enig i at det er litt frekt å si at man går glipp av noe, for man bestemmer helt selv HVA man vil oppleve her i livet. Ønsker jeg å oppleve barn og alt med det, så prøver jeg det. Jeg syns jo selv at de som ikke liker dyr, går glipp av veldig mye, syns det er litt trist at noen aldri får oppleve gleden med å føle kontakten med ett dyr og få gleder av det. Men så er bare noen folk ikke interessert i dyr, og det må man bare respektere. Ikke alle er interessert i eller har samme følelser for ting som en selv. Livet består av valg hele veien, og folk velger ting de tror de kommer til å bli lykkelige av. Det er noe alle streber etter.

Det å bli foreldre er noe som man ikke har angrerett på. Er man i den stiuasjonen, så må man akseptere det. Det ser man på alle de som får barn uplanlagt og velger å ha det. Det er liksom ingen måte å prøve på. Enten blir man foreldre, eller ikke, selv om man passer som det eller ikke. Da bør man følge hjertet og hodet. Jeg ville aldri satt et barn til verden om jeg ikke ønsket det selv.

  • Like 1
Skrevet

Når jeg var yngre ville jeg aldri i verden ha unger og var overbevist om at jeg ikke var skikket til å bli mor. Nå har jeg ett helt annet syn på det og ønsker meg barn. Jeg er midt i utdannelsen min og jeg håper ikke at jeg blir gravid ved ett uhell før det. Jeg ser hvor mye mer de med barn sliter for å komme igjennom studiet. Jeg vil gjøre det best mulig, ikke kun godkjent. Når jeg er ferdig vil jeg være 27 eller 29 år, avhengig om jeg tar master eller ikke.

Angrer nå på at jeg startet såpass seint med høyere utdannelse, men det er litt seint nå :P Jeg hadde egentlig ikke tenkt å bli en av de som får barn nesten med en gang de starter i ny jobb, men føler jeg kommer til å få spæder når jeg rundt tretti og fortsatt ikke har en bolle i ovnen. Samboeren gjennom ti år sier at han aldri skal ha barn og at livet slutter da, men jeg tror ikke på han. Jeg ser at han vil være en veldig god pappa og forholdet henger veldig på dette når tiden kommer. Jeg tror han bare må få litt mer livserfaring og vokse litt opp! Det er jo forskjell på en potensiell fremtidlig situasjon og når man faktisk må komme frem til noe.

Skrevet

Jeg syns det er svært urettferdig og egoistisk å opprettholde et forhold slik som Aya skisserer. Den som ikke ønsker barn, MÅ styre premissene. Da er det bedre at den som vil ha barn går, slik at man ikke kaster bort tiden sin.

Jeg syns også det er skremmende at folk kan fortsatt i 2012, forfekte at man kan unnfange barn med "tilfeldig forbipasserende" som et alternativ. Da syns jeg Storken er et langt bedre alternativ for alle ufrivillig barnløse, uansett årsak.

Helt enig med deg. Men i det forholdet jeg snakker om spiller hun med fullstendig åpne kort. Hun har aldri sagt "kanskje en gang" eller "det kan jo hende jeg forandrer mening". Hun kommer aldri til å gå med på å få barn for at han skal bli lykkelig. Han er fullstendig informert, og har vært det i alle de årene de har vært sammen. De er fryktelig glade i hverandre, og han vil ha henne okke som. Men hun tror at han en dag kommer til å skjønne hva det faktisk innebærer, og at han da vil velge å gå ... De er unge enda, så han har mye tid, men jeg synes igrunn ikke hun oppfører seg dårlig mot han - hun er jo helt åpen om det her. Om han vil kaste bort noen år på henne, så må han jo nesten få velge det selv. Enig med deg når det gjelder å lure folk inn i parenthood også - det er bare utrolig lavmål!

  • Like 1
Skrevet

Vi har det slik Aya, bare det at det begynner å "haste" mer for vår del (han er eldre enn meg). Jeg har ikke endret mening siden starten, det er han som har fått tanker med årene. Jeg har sagt at han får gå, at jeg skjønner det, at jeg ikke vil at han skal angre på noe i fremtiden, bli lykkelig osvosv. Men det er faktisk ikke så enkelt når man elsker hverandre. Jeg vil jo selvsagt ikke at han skal dra, han vil ikke miste meg, så det er en vanskelig situasjon, men jeg kan ikke gjøre mer. Det er han som må finne ut av dette til syvende og sist, så fremtiden vil vise hva det blir til.

Skrevet

Helt enig med deg. Men i det forholdet jeg snakker om spiller hun med fullstendig åpne kort. Hun har aldri sagt "kanskje en gang" eller "det kan jo hende jeg forandrer mening". Hun kommer aldri til å gå med på å få barn for at han skal bli lykkelig. Han er fullstendig informert, og har vært det i alle de årene de har vært sammen. De er fryktelig glade i hverandre, og han vil ha henne okke som. Men hun tror at han en dag kommer til å skjønne hva det faktisk innebærer, og at han da vil velge å gå ... De er unge enda, så han har mye tid, men jeg synes igrunn ikke hun oppfører seg dårlig mot han - hun er jo helt åpen om det her. Om han vil kaste bort noen år på henne, så må han jo nesten få velge det selv. Enig med deg når det gjelder å lure folk inn i parenthood også - det er bare utrolig lavmål!

Det er jeg så enig i! Det er noe av det verste jeg hører om. Stakkars de mennene som alltid må ha et forhold til barnemoren bare fordi hun ville det. Nei, det å få barn er noe som begge skal være enige om.

Jeg har faktisk en god venninne som nå prøver å få barn til tross av at hun egentlig ikke ønsker seg barn. Han ønsker seg det veldig, hun i utgangspunktet overhodet ikke siden hun følte et barn ville være i veien.

Men så har hun kommet til at hun ønsker å gi han et barn..

Han skal være hjemme under permisjonen (utover de 6 ukene) og ha hovedansvaret hjemme.

Som hun sier: hun kommer sannsynligvis til å bli fryktelig glad i ungen, men hun er ikke innstilt på å velge vekk karriere, Da får han gjøre det, og det er helt greit for han. De vurderer faktisk om han skal være hjemmeværende husfar de første årene.

Det var en ny løsning. Ganske tøft gjort! Får håpe de takler det bra.

Skrevet

Det er jeg så enig i! Det er noe av det verste jeg hører om. Stakkars de mennene som alltid må ha et forhold til barnemoren bare fordi hun ville det. Nei, det å få barn er noe som begge skal være enige om.

Det var en ny løsning. Ganske tøft gjort! Får håpe de takler det bra.

Jeg ser egentlig ikke hvorfor det skal være så veldig anderledes enn i forhold hvor hun er hjemme, og han ville blitt en ypperlig hjemmeværende far. Hun kommer nok også til å bli en god mor, til tross for at hun ikke legger karrieren på hylla. Hun tjener allerede mye mer enn han, hun har en høy lederstilling, han er 'vanlig ansatt'. Et relativt vanlig hjem, bare at det her altså er den muligen fremtidige moren som er karrieremenneske.Men at hun velger å få barn pga han er litt rart. Men samtidig er hovedgrunnen til at hun ikke ønsket seg barn at hun liker å jobbe mye og ha mye ansvar. Med mann som ønsker å ta seg av ungen åpner det jo for muligheter.

Å narre menn er urettferdig ovenfor både barn og mann... Det er slemt rett og slett.

Skrevet

Ja, jeg har innsett at jeg har et veldig annerledes syn på "menneskeavl" enn de fleste. :lol: Jeg tror det er noe som hører med når man er litt interessert avl generelt. Da jeg var yngre så ville jeg ikke føre videre mine gener, men nå har jeg funnet ut at det er noe greier i alle familier. :P Heldigvis har jeg funnet en fyr som er ganske bra avlsmateriale. :lol:

Sånt syn hadde jeg også før, men ettersom jeg blir eldre så blir jeg heldigvis (?) også litt mer optimistisk. :)

Jeg deler det synet på menneskeavl, i likhet med flere - men DET er det tabu å snakke om (jaffal utenfor hundeforum, haha!) Jeg besluttet med det samme jeg kom i puberteten at jeg ikke var avlsmateriale, og det synet har jeg beholdt, nå drøyt 20 år senere.

Og skulle jeg endre syn på verden når jeg blir eldre, har jeg nok allikevel blitt såpass gammel at eggene har begynt å gå dårlig for lengst :D

Neida. Vi gikk noen runder her i gården på et tidspunkt, i og med at samboeren min ikke var helt avvisende til dette med egne unger. Og jeg hadde nok ikke klart å være den som sto i veien for samboeren min, det hadde jeg ikke orket. Og jeg hadde jo blitt GLAD I ungen, herrefred... Skal ikke stå på det liksom. Men det å sette unger til verden er jo mye mer enn å gå gravid, og kose baby, og å føle kjærlighet... Det ansvaret å skulle sende et levende vesen ut i verden på egenhånd, å oppdra vedkommende til å bli et selvstendig og godt tenkende menneske, med god grunnmur og basis til å klare seg godt - og det uten å kvele det med egne verdier og tanker... Nei, uff. Det ansvaret er jeg bare ikke klar for. Så mye idioter det er der ute, det er ingenting som sier at jeg ville gjort en bedre jobb. Så da lar jeg heller være.

Skrevet

Det med å ikke vile ha barn er jo helt fair.Men i alle dager, hvorfor håper du at du aldri kommer til å forandre mening? Det var en slags merkelig uttalelse.. :icon_confused:

Fordi verden er overbefolket, og det finnes mange barn der ute som trenger noen. Jeg vil heller adoptere eller være fosterhjem, enn å sette barn til verden selv. Dessuten vil jeg ikke vidreføre mine dårlige gener :lol:

Edit: Så med andre ord vil gjerne ha barn, men ikke sette dem til verden selv.

Skrevet

Vi har det slik Aya, bare det at det begynner å "haste" mer for vår del (han er eldre enn meg). Jeg har ikke endret mening siden starten, det er han som har fått tanker med årene. Jeg har sagt at han får gå, at jeg skjønner det, at jeg ikke vil at han skal angre på noe i fremtiden, bli lykkelig osvosv. Men det er faktisk ikke så enkelt når man elsker hverandre. Jeg vil jo selvsagt ikke at han skal dra, han vil ikke miste meg, så det er en vanskelig situasjon, men jeg kan ikke gjøre mer. Det er han som må finne ut av dette til syvende og sist, så fremtiden vil vise hva det blir til.

Vi hadde den runden, og vi blir sammen, uansett hva det blir til med barn. Men en av tingen vi/jeg tenkte på da var at selv om han velger å forlate deg fordi du ikke vil ha barn, så er det jo slett ikke sikkert at han finner noen han vil og kan få barn sammen med. Sjansen øker noe, ja, men noen garanti har man jo aldri.

  • Like 1
Skrevet

Det var en ny løsning. Ganske tøft gjort! Får håpe de takler det bra.

Hvorfor i all verden skulle de ikke klare det? Min bror er deltidsarbeidende husfar for sine to, flere jeg kjenner deler fifty/fifty. Jeg kjenner mødre som ikke orket være hjemme makspermisjonstida fordi de savnet jobben. Skulle det være vanskeligere for en mor enn for en far å beholde/gjøre karriere? Vi har vel kommet littegranne lengre i tankeprosessen i 2012..?

Skrevet

Jeg ser egentlig ikke hvorfor det skal være så veldig anderledes enn i forhold hvor hun er hjemme, og han ville blitt en ypperlig hjemmeværende far. Hun kommer nok også til å bli en god mor, til tross for at hun ikke legger karrieren på hylla. Hun tjener allerede mye mer enn han, hun har en høy lederstilling, han er 'vanlig ansatt'. Et relativt vanlig hjem, bare at det her altså er den muligen fremtidige moren som er karrieremenneske.Men at hun velger å få barn pga han er litt rart. Men samtidig er hovedgrunnen til at hun ikke ønsket seg barn at hun liker å jobbe mye og ha mye ansvar. Med mann som ønsker å ta seg av ungen åpner det jo for muligheter.

Å narre menn er urettferdig ovenfor både barn og mann... Det er slemt rett og slett.

Forskjellen blir jo det at hun ikke ønsker seg barn i utgangspunktet. Men hvis det kun er karrieren som er grunnen, så blir det vel ganske likt som mange hjem.

Det hadde ikke vært noe for meg (verken den versjonen eller den motsatte der mannen satser på karrieren), for jeg vil dele ansvaret med noen. Jeg hadde ikke taklet den rollen som han velger. Jeg tror rett og slett jeg hadde blitt deprimert av å være hjemmeværende over lengre tid. I tillegg så hadde jeg fort følt at det manglet noe i forholdet hvis han hadde blitt for opptatt av jobben.

Neida. Vi gikk noen runder her i gården på et tidspunkt, i og med at samboeren min ikke var helt avvisende til dette med egne unger. Og jeg hadde nok ikke klart å være den som sto i veien for samboeren min, det hadde jeg ikke orket. Og jeg hadde jo blitt GLAD I ungen, herrefred... Skal ikke stå på det liksom. Men det å sette unger til verden er jo mye mer enn å gå gravid, og kose baby, og å føle kjærlighet... Det ansvaret å skulle sende et levende vesen ut i verden på egenhånd, å oppdra vedkommende til å bli et selvstendig og godt tenkende menneske, med god grunnmur og basis til å klare seg godt - og det uten å kvele det med egne verdier og tanker... Nei, uff. Det ansvaret er jeg bare ikke klar for. Så mye idioter det er der ute, det er ingenting som sier at jeg ville gjort en bedre jobb. Så da lar jeg heller være.

Hehe.. Der er jeg litt motsatt. :P Jeg synes absolutt ikke det høres fristende ut å kose baby, føle kjærligheten og gå gravid. Men det å oppdra en person er vel det eneste som frister. :P Jeg er lærer, så jeg er nok litt over middels interessert i det heldigvis. :lol: Det er vel litt derfor jeg kunne tenkt meg å adoptere, siden det ikke er baby-kosomose-delen som frister uansett.

Hvorfor i all verden skulle de ikke klare det? Min bror er deltidsarbeidende husfar for sine to, flere jeg kjenner deler fifty/fifty. Jeg kjenner mødre som ikke orket være hjemme makspermisjonstida fordi de savnet jobben. Skulle det være vanskeligere for en mor enn for en far å beholde/gjøre karriere? Vi har vel kommet littegranne lengre i tankeprosessen i 2012..?

Jeg snakker ikke om at det blir vanskeligere fordi han er mann altså. Men jeg hadde ikke orka og vært hjemmeværende mor mens samboer satsa på karrieren og ikke vil ha så mye ansvar. Det høres slitsomt ut. :P

  • Like 1
Skrevet

Igjen, hvorfor i all verden går folk glipp av noe?

Det ER sylfrekt å si at andre har gått glipp av noe skjellsettende man selv har opplevd, bare fordi de velger å ikke oppleve det. Og alle opplever ikke samme sak likt, selv ikke morsrollen.

kaste stein i glasshus er smart det...

Jeg forstår egentlig ikke hva du tar på vei for? Vi kan jo snu på flisa. Du kan f.eks. si til meg at "Du har virkelig gått glipp av noe, fordi du går glipp av den friheten et liv uten unger på slep gir".

Jeg hadde ikke hisset meg opp av den grunn eller anklagd deg for å være frekk. Det er jo bare sånn det er! Jeg HAR gått glipp av noe ved å velge og få barn, ikke sant? Akkurat som det motsatte...?

Får bare beklage at du syns det var så forferdelig å lese det.

  • Like 3
Skrevet

Har en sønn på 4 år. Ble gravid da jeg var 21 år.

Jeg har en kjempe herlig gutt, og vil ikke forestille meg ett liv uten han jeg har. :)

Alenemor er ikke en dans på roser, men det er verdt alt av blod, tårer og svette!

Guest Yellow
Skrevet

Jeg ser egentlig ikke hvorfor det skal være så veldig anderledes enn i forhold hvor hun er hjemme, og han ville blitt en ypperlig hjemmeværende far. Hun kommer nok også til å bli en god mor, til tross for at hun ikke legger karrieren på hylla. Hun tjener allerede mye mer enn han, hun har en høy lederstilling, han er 'vanlig ansatt'. Et relativt vanlig hjem, bare at det her altså er den muligen fremtidige moren som er karrieremenneske.Men at hun velger å få barn pga han er litt rart. Men samtidig er hovedgrunnen til at hun ikke ønsket seg barn at hun liker å jobbe mye og ha mye ansvar. Med mann som ønsker å ta seg av ungen åpner det jo for muligheter.

Å narre menn er urettferdig ovenfor både barn og mann... Det er slemt rett og slett.

Hva om 'uhellet' først er ute og mannen ikke ønsker barn, men hun overhodet ikke ønsker å ta abort? Av religiøse grunner, eller personlige/andre.

Ideelt sett er dette selvsagt noe man skal være enig om, gjennomtenkt og ønsket fra begge parter, men det er nå ikke alltid slik det skjer.

Jeg har nesten lyst på barn bare fordi jeg vil vite hva mamma og alle andre mødre mener med "du kommer til å forstå når du får barn selv".... herlighet så mye jeg kommer til å forstå, endelig! :D Og følelsen av å elske sitt eget barn er tydeligvis noe annet enn å elske hunden sin, det har jeg så vanskelig for å forestille meg, men den følelsen må jo isåfall være sinnsyk.

Haha, forstår egentlig ikke selv at det går an å få sterkere føleser for en baby selv, enn det jeg har for min hund. :icon_redface: For slike føleser kan faktisk ikke beskrives, og jeg klarer ikke å stole 100% på noen når det gjelder å passe han, så det skjer når det kun absolutt er nødvendig.

Skrevet

Hva om 'uhellet' først er ute og mannen ikke ønsker barn, men hun overhodet ikke ønsker å ta abort? Av religiøse grunner, eller personlige/andre.

Ideelt sett er dette selvsagt noe man skal være enig om, gjennomtenkt og ønsket fra begge parter, men det er nå ikke alltid slik det skjer.

Det er noe helt annet. Ethvert samleie i mellom to fruktbare er en kalkulert risiko ( har jeg erfart :P ) og man kan ikke planlegge hvordan man reagerer når man plutselig ser to blå streker på en tissepinne. Man kan diskutere det opp og i mente på forhånd, men det er faktisk kvinnen som har siste ordet fra det øyeblikket. Hadde pappaen til A ikke ønsket seg barnet hadde jeg allikevel ikke tatt abort. Selv om det var jeg som var mest i mot barn i utgangspunktet. Det skjer noe når man innser at det allerede er et liv der inne. Det gjorde det med meg i hvertfall..

  • Like 1
Guest Yellow
Skrevet

Det er noe helt annet. Ethvert samleie i mellom to fruktbare er en kalkulert risiko ( har jeg erfart :P ) og man kan ikke planlegge hvordan man reagerer når man plutselig ser to blå streker på en tissepinne. Man kan diskutere det opp og i mente på forhånd, men det er faktisk kvinnen som har siste ordet fra det øyeblikket. Hadde pappaen til A ikke ønsket seg barnet hadde jeg allikevel ikke tatt abort. Selv om det var jeg som var mest i mot barn i utgangspunktet. Det skjer noe når man innser at det allerede er et liv der inne. Det gjorde det med meg i hvertfall..

Ja, akkurat det jeg mener. :) Det er en risiko, og spesielt om man ikke er svært forsiktig, og har det da skjedd, er det først og fremst opp til kvinnen hva hun selv vil gjøre med sin egen kropp.

Skrevet

Vil jo også si det er stor forskjell på at man som kjærestepar er uforsiktige, og at en dame f. eks sier til mannen hun er på piller og "lurer" ham til å gjøre henne gravid, da..

Skrevet

Vil jo også si det er stor forskjell på at man som kjærestepar er uforsiktige, og at en dame f. eks sier til mannen hun er på piller og "lurer" ham til å gjøre henne gravid, da..

DET er veldig sant. Nr to der er forkastelig.

  • Like 2
Skrevet

Ja, begge veier. Det finnes vel også menn som har tuklet med pillene til dama, og da blir det jo hyl og skrik. Det er like ille uansett hvem som lurer partneren sin.

Skrevet

Jeg har alltid vært den typen som har vært lite jentete og var alltid fast bestemt på at oh no, ingen barn her i gata nei. Ikke skulle jeg gifte meg heller. Og nå sitter jeg her, ring på fingern, planlegger bryllup og har superlyst på beibi. Sikkert pga mannen. Plutselig ble alt mye "nærmere". Og kanskje fordi jeg ser jeg har en fantastisk mann som passer meg perfekt og som dessuten er hjelpsom, alltid kommer stormende når jeg spør om hjelp og som bidrar stort i husholdet uten at jeg sier noe som helst. Da er det ikke så skummelt å få unger lenger når jeg vet jeg har en god teamplayer. Jada, høres klisje ut, jeg hadde ledd av det selv for et par år siden...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...