Gå til innhold
Hundesonen.no

Barn/ikke barn?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

Jeg føler ikke at jeg må forsvare mitt valg ovenfor min familie eller Christian sin familie, heller ikke for venner. Men fremmede og arbeidskollegaer er det anderledes med. Og at vi er crazy hundefamilie er sant, ingen løfter et øyenbryn for at jeg drar på agility kurs på lørdag istede for å være med i familiebursdagen til Christian :lol: Nuvel, Christian blei litt grinete når jeg fortalte at kurset var både på Lørdag og søndag (han har familiefesten på Lørdag og bursdag på søndag) :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Ja jeg venter på at de skal gi opp masingen og tenke, ja okei hun ville visst ikke ha barn hun. (nå tenker alle, bare vent..) Men i disse dager er det jo normalt å vente lengere og mange får første barnet mellom 30-40 års alderen. Så jo eldre jeg blir jo mer blir de vel å mase. Så om 10 år maser de vel enda værre, for da ER det jo virkelig hastverk så da mååå jeg jo få underlivet i gir! DET MÅ JEG DA SKJØNNE. BLI VOKSEN DA VEL! *så rister de febrilsk i meg* :P

Nei, jeg prøver å ikke ta meg nær av andres meninger. Det er mitt liv og mitt personlige valg. Jeg er lykkelig og har det bra.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stakars den fyren som blir min neste kjæreste.... (hvis jeg finner en :P) Tar ikke lange tida før han skal få smelle meg på tjukka! Haha! Satt på bussen idag og fikk nesten lyst til å stjele med meg en unge - de er så herlige! Når det gjelder sykdommer o.l. tror jeg at jeg også er litt skada av alt hundesnakket og ønsker å finne en fyr med godt syn (siden jeg er ganske så nærsynt) og som ikke har hatt trangt bitt og reggis! Men alt i alt er det nok ikke den delen som avgjør valget :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde ikke jeg ville ha barn da jeg var yngre, men nå som jeg har funnet han jeg vet er "mannen i mitt liv" så har jeg ingen motforestillinger lenger. Jeg VET han kommer til å være verdens beste pappa for et fremtidig barn, faktisk tenker jeg noen ganger at han kommer til å bli bedre pappa enn jeg blir mamma :P Han har en naturlig måte å være sammen med barn på, mens jeg er mer sånn stiv og unaturlig rundt barn. Allievel vet jeg at når det er MITT barn som en dag er der, så blir det annerledes :)

Jeg valgte jo for en 3,5 år siden (ca?) å ikke få et barn, og jeg er så glad for det valget :) Det føltes så feil der og da og jeg ville absolutt ikke ha barn med den eventuelle pappen, min eks.

Idag føles det helt annerledes og hadde jeg blitt gravid igjen så vet jeg at da blir jeg faktisk mamma, hehe. Har ikke noe fanatisk ønske om å bli mamma NÅ, helst ikke, men jeg vil også at vi skal ha barn innen 5 år, fordi jeg vil at Steve skal ikke være supergammel når ungen kommer. På veldig lang sikt ønsker jeg nemlig at han skal holde seg ung og frisk og være tilstede i både mitt og ungens liv så lenge som mulig :aww:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men Sanne, altså. Det er ikke nødvendigvis noe vanskeligere eller mer styrete for deg å få barn enn heteroer. Så mange som 1/10 sliter med infertilitet og som må styre i en eller annen grad med å bli gravid. Det er ganske mange. Sånn sett er du heldig, for du vet dine biologiske begrensninger og kan hoppe direkte til det som funker.

Når det kommer til genene dine så er du jo egentlig heldig, for du kan jo velge at din partner kan være den som går gravid. :)

Jeg kjenner flere lesbiske som har barn, og ja de måtte ta et par turer til Danmark og det var styrete med inseminering og alt det som hører med, men det er nok sånn at med en gang strek nummer to er på pinnen så tipper jeg man legger alt det der bak seg på et sekund. Så la nå iallfall ikke dét stå i veien for deg, det er bare blåbær i forhold til det som er å bli forelder.

Til tema, ingen kan argumentere for andre om hva som er riktig når det kommer til barn. Du må bare kjenne selv hva som føles rett. Det er plusser og minuser med alt her i livet, barn er ikke noe unntak.

Den beste måten jeg kan beskrive det på er at det bringer med seg ekstreme følelser. Jeg har aldri følt så ekstreme følelser før. Ekstrem kjærlighet, omsorg, bekymring, empati, stolthet og glede. Men også ekstreme bekymringer, sinne (aldri på barnet!), frustrasjoner, frykt, utmattethet, selvgransking, osv.

Alt det der er verdt det, når først barnet er kommet til verden. Vi har alle verdens fineste barn, helt unike på sitt vis, og de er alle verdt hver en våkenatt, tantrum, legevaktbesøk og alt det som hører med. Det er peanuts i de store bildet. Bare peanuts.

Men det kan være like verdt det å la vær, om det gir noen mening.

Ting har en tendens til å bli riktig tror jeg, uansett hva man velger. Det er helt ok å velge bort alt det der, og man lever et like fullt og innholdsrikt liv, så absolutt! Det er like mye respekt i den avgjørelsen. Å bli forelder betyr også at man må velge bort ting, slik som man velger bort andre ting når man ikke får barn. Det er helt likestilte valg synes jeg.

Jo det er sant det altså! :) Og jeg tviler ikke et sekund på at jeg hadde tatt første fly til danmark om det ikke var for et par andre greier som også står i veien. Og samboeren min vil ikke for alt i verden gå gravid, vi har alltid vært veldig enig om at det var jeg som skulle gå gravid om det ble aktuelt. Det også har egentlig alltid vært en enorm drøm, det å gå gravid. Å fy søren så fantastisk det må være å kjenne et annet liv vokse inni deg :wub:

Og for all del, jeg tviler ikke på at det bare blir blåbær i forhold til foreldrerollen altså :D Meeen njæh... Forøvrig kan jeg ikke vite, jeg er straks 26, så jeg og samboer har enda noen år på oss før vi er nødt til å ta den endelige avgjørelsen, men sånn som følelsene og ståa er nå, så kjenner jeg det er veldig lite aktuelt. Selv om det må være helt utrolig å være mor :wub: Og jeg kjenner faktisk litt på det der at jeg er sammen med ei jente, det gjør at jeg er litt "tryggere", det dukker ikke bare plutselig opp en liten sak som egentlig ikke passet inn pga økonomi, sykdom osv (selv om jeg vet jeg hadde stablet livet mitt på fotene om jeg visste det om 9 mnd lå et lite vesen i mine armer som trengte meg og samboer for alt i verden). Nei vi faktisk planlegge det hele hundre prosent liksom. Litt kjekt det også :D For nå så har jeg det veldig fint med verdens beste jente og dyrene våre.

Mari, du har seriøst noe fornuftig å komme med, samme hva tema er :ahappy::flowers: Du skulle vært min personlige rådgiver :lol: (tuller altså :D )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min samboer hadde også blitt en veldig god far. Hadde jeg hatt lyst på barn, hadde jeg fått det med han. Det som gjør så vondt er at jeg ikke vil gi han det, særlig når man vet at han har litt lyst. Jeg har alltid følt siden starten og vært redd for at kommer vi til å gå ifra hverande så er nok barn en grunn, og det er vondt. Hadde blitt knust og følt meg mislykket, men samtidig ville jeg forsått han veldig godt.. En veldig vanskelig situasjon er det uansett. *sorry at jeg ble litt personlig nå*

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid hatt lyst på barn, men aldri vært spesielt opptatt av andre sine barn. Ikke før nevøen min ble født for snart to år siden. Nå har vi verdens nydeligste datter på 5 mnd, og jeg ville aldri vært henne foruten. Klart jeg er sliten innimellom, men hun er såpass grei at jeg er mindre sliten enn jeg trodde jeg kom til å bli.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke ha barn. Jeg er allergisk, ser dårlig og er generelt litt redd for hvor jorda og verden er på vei, så det å få enda en unge ut i dagslys er ikke aktuelt.

Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn. Jeg har en del ganske radikale meninger om kjønn, likestilling og seksualitet jeg veit at det hadde blitt et sant he*vete å få en annen med på, og disse er så viktige for meg at da lar jeg heller være.

Jeg liker ikke barn, og kjenner ikke på noen måte at det napper i hjertet da jeg ser på dem. Jeg synes ungene til venninnene mine (i alle fall de fleste) er kule, men er glad for at de ikke bor hos meg. :P

Jeg har forøvrig blitt bedt om å donere egg, men sa nei av grunnene nevnt i starten.

Hvilke radikale meninger er det da? Om du vil fortelle :)

EDIT: Angående mas fra familie og slekt, har vi også fått vår del. I begynnelsen av utbrentheten la jeg på meg en del og da trodde alle jeg var gravid. Eller trodde, det visste jeg var gravid. Det var til og med noen som kom bort og gratulerte :| Etter det har jeg bedt pappa fortelle sine søsken at de får slutte å mase, at vi ikke vil ha barn, men at jeg kommer til å gi beskjed den dagen jeg evt. er gravid, så de trenger ikke tenke på det. Etter det har de holdt smella!

Det er nok fortsatt ganske tabu å ikke ønske seg barn, men jeg tror bare det blir mer og mer vanlig og akseptert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil ikke ha barn, iallfall ikke egne. Har aldri ønsket meg barn. Men jeg har verdens beste tanteunger :wub:

Det jeg ville vurdere er adopsjon eller å være fosterhjem.

Ja, jeg og kunne kanskje tenkt meg å adoptere. Da jeg var liten så synes jeg alle som fikk egne barn var skikkelig egoistiske. Det har heldigvis blitt litt mer forståelig for meg hvorfor noen ønsker seg egne unger. :P

Jeg ønsker meg ikke barn. Det er både veldig rasjonelle, og mer emosjonelle grunner til det. Dessuten blir jeg alvorlig sint og ugrei når jeg er trøtt, noe som fungerer dårlig med å være mor. Det kommer til å bli et hel-vete. Selv om jeg anerkjenner at den kjærligheten man vil føle til et barn er noe jeg, dersom jeg opplever det, vil gi alt mening - tenker jeg at så lenge jeg ikke har kjent den kjærligheten, så går jeg ikke akkurat glipp av noe.

Jeg har også tenkt på det. Jeg blir verdens mest egoistiske person når jeg er trøtt. Hvis jeg våkner om natta så bryr jeg meg ikke om noen ting annet enn å sove. Det er helt ekstremt. Hvis jeg har sovet dårlig en natt, så har jeg lyst til å slutte på jobben bare sånn at jeg kan sove en time ekstra. Jeg tror ikke det er mulig å være mer morragretten enn meg. Jeg vet jo at mange babyer holder mødrene våkne om natta, så det høres jo helt forferdelig ut.

Jeg er overrasket over hvor mange her som faktisk ikke vil ha barn - selv om jeg kommer fra et miljø der det ikke er noen selvfølge. Vi har et vennepar som fikk barn etter 40 og nå venter nr 2, og et vennepar på samme alder som oss (30-ish) som venter nr 2. Svoger på 35 fikk en i fjor. Og ellers har vi maaange venner som ikke har barn enda, eller som aldri skal ha.

Jeg er også overrasket over hvor mange som tenker på dette med arvelige sykdommer - men det er kanskje en hundegreie? :P Når jeg sier at en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn er på grunn av at jeg ikke vil de skal arve ting jeg vet ligger i familien, så blir jeg bare ledd av.

Jeg har aldri hatt lyst på barn, og har i likhet med flere her villet sterilisere meg fra ganske tidlig av. Nå har jeg imidlertid en mann som har veldig lyst på barn. Men i motsetning til med hund, hvor man kan si " det er DIN hund, DITT ansvar og DINE penger" så er det for det første jeg som må gå å bære på en potensiell unge i 9 mnd, og man ender med å dele ansvaret. :P Så de siste årene har jeg prøvd å bli mer åpen for å få barn, vi har også snakket om adopsjon og fosterhjem.

Ja, jeg har innsett at jeg har et veldig annerledes syn på "menneskeavl" enn de fleste. :lol: Jeg tror det er noe som hører med når man er litt interessert avl generelt. Da jeg var yngre så ville jeg ikke føre videre mine gener, men nå har jeg funnet ut at det er noe greier i alle familier. :P Heldigvis har jeg funnet en fyr som er ganske bra avlsmateriale. :lol:

Har valgt å ikke ha egne barn, og får evig nok av andres.

Jeg har et altfor pessimistisk syn på verdensutviklingen til at jeg ønsker å sette en ny generasjon til verden for å håndtere vårt dårlige håndtverk.

Sånt syn hadde jeg også før, men ettersom jeg blir eldre så blir jeg heldigvis (?) også litt mer optimistisk. :)

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø.

Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av!

Betyr det at jeg er dama i forholdet? :icon_confused:

Hahahaha! Det betyr bare at vi er bra match!

Men EKSTREM situasjon??? :lol: :lol: Han stod jo bare bort parken og snusa på litt løpetid-tiss.

Da Kuma var litt dårlig forrige gang (kasta opp og dårlig i magen, vi lagde tråd her inne), så fikk jeg kjeft av Bård fordi jeg smilte! Han syntes det var skikkelig teit at jeg smilte den kvelden fordi hunden var litt syk! :rolleyes2: :lol:

Jeg har funnet ut at det holder at en bekymrer seg. ;) Men jeg er ihvertfall ikke redd for at Bård skal ha for lite kjærlighet å gi. Han kommer sikkert til å sende ungene avgårde til skolen i bobleplast.

Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

Hehe.. Vi får seeee. :whistle:;)

Min samboer hadde også blitt en veldig god far. Hadde jeg hatt lyst på barn, hadde jeg fått det med han. Det som gjør så vondt er at jeg ikke vil gi han det, særlig når man vet at han har litt lyst. Jeg har alltid følt siden starten og vært redd for at kommer vi til å gå ifra hverande så er nok barn en grunn, og det er vondt. Hadde blitt knust og følt meg mislykket, men samtidig ville jeg forsått han veldig godt.. En veldig vanskelig situasjon er det uansett. *sorry at jeg ble litt personlig nå*

Uff.. Ja, det må være en vanskelig situasjon. Jeg er veldig takknemlig for at samboeren min har det samme synet på barn som meg. Håper dere finner ut av det.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her jeg bor er det masse unge par med barn. Jeg er den eneste uten og jeg føler meg litt outsider. Jeg føler også det er litt vanskelig å ha hund og ikke barn, da folk gjerne ser på det som at jeg har hund som erstatning for barn. Litt sånn der bor hun derre crazy dog lady. :P.

Unnskyld, men jeg må bare kommentere denne her :lol: Jeg tror ikke kan se ut som noe slikt, da jeg så noe virkelig ille i syden! En eldre dame, ca rundt 50 i lag med sin eldre mann, som var på trilletur med sine shitzuer i vogn hvor mannen holdt hundene i linen så de ikke hoppet ut og stakk av, mens konen trillet vognen.. Da tenkte jeg at dette MÅ være noen som har erstattet barn med hund :lol:

(okei, det er egentlig ikke sånn kjempe morsomt. Jeg kan tenke meg at de ikke får gått så ofte på tur.. )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg har innsett at jeg har et veldig annerledes syn på "menneskeavl" enn de fleste. :lol: Jeg tror det er noe som hører med når man er litt interessert avl generelt. Da jeg var yngre så ville jeg ikke føre videre mine gener, men nå har jeg funnet ut at det er noe greier i alle familier. :P Heldigvis har jeg funnet en fyr som er ganske bra avlsmateriale. :lol:

Hahahaha! Det betyr bare at vi er bra match!

Men EKSTREM situasjon??? :lol: :lol: Han stod jo bare bort parken og snusa på litt løpetid-tiss.

Da Kuma var litt dårlig forrige gang (kasta opp og dårlig i magen, vi lagde tråd her inne), så fikk jeg kjeft av Bård fordi jeg smilte! Han syntes det var skikkelig teit at jeg smilte den kvelden fordi hunden var litt syk! :rolleyes2: :lol:

Jeg har funnet ut at det holder at en bekymrer seg. ;) Men jeg er ihvertfall ikke redd for at Bård skal ha for lite kjærlighet å gi. Han kommer sikkert til å sende ungene avgårde til skolen i bobleplast.

Hehe.. Vi får seeee. :whistle:;)

Tulling!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min samboer hadde også blitt en veldig god far. Hadde jeg hatt lyst på barn, hadde jeg fått det med han. Det som gjør så vondt er at jeg ikke vil gi han det, særlig når man vet at han har litt lyst. Jeg har alltid følt siden starten og vært redd for at kommer vi til å gå ifra hverande så er nok barn en grunn, og det er vondt. Hadde blitt knust og følt meg mislykket, men samtidig ville jeg forsått han veldig godt.. En veldig vanskelig situasjon er det uansett. *sorry at jeg ble litt personlig nå*

En av mine beste venninner har det sånn. Hun er i et godt forhold med en samboer hun er veldig glad i - og vice versa. Men hun vil ikke ha barn, virkelig virkelig ikke. Han ønsker seg det veldig, og tviholder på troen om at hun kommer til å ombestemme seg. Hun sier at den dagen han virkelig forstår hva hun mener, kommer han til å gå. Det må være vondt. Jeg vet selv at jeg ikke ville gitt opp barn for en mann, da måtte han gått - ellers hadde jeg endt opp veldig bitter. Uff, en klem til deg! :console:

Forøvrig synes jeg det bare er fint at de som ikke ønsker seg barn faktisk ikke får barn. Det er hverken en menneskerett å få barn, eller en nødvendighet for å leve et rikt og flott liv. Masing er vondt og fryktelig unødvendig og ubetenksomt (veldig lite gøy å bli mast på dersom årsaken til barnløshet f.eks er at man ikke KAN få ... Og at barn faktisk er noe etterlengtet og veldig ønsket). Åh, folk er så dumme at jeg får lyst til å bite noen ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke og har aldri hatt lyst på barn, men jeg er åpen for at det kan endre seg i fremtiden selv om det ikke virker sånn i dag. Det er et viktig tema og jeg er faktisk nokså åpen om dette under dating også jeg fordi jeg vet at mange ønsker det så mye at de ikke vil bruke tid på noen som ikke ønsker barn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø.

Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av!

Betyr det at jeg er dama i forholdet? :icon_confused:

Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

Hahahaha! Det betyr bare at vi er bra match!

Men EKSTREM situasjon??? :lol: :lol: Han stod jo bare bort parken og snusa på litt løpetid-tiss.

Da Kuma var litt dårlig forrige gang (kasta opp og dårlig i magen, vi lagde tråd her inne), så fikk jeg kjeft av Bård fordi jeg smilte! Han syntes det var skikkelig teit at jeg smilte den kvelden fordi hunden var litt syk! :rolleyes2: :lol:

Jeg har funnet ut at det holder at en bekymrer seg. ;) Men jeg er ihvertfall ikke redd for at Bård skal ha for lite kjærlighet å gi. Han kommer sikkert til å sende ungene avgårde til skolen i bobleplast.

Tulling!

:teehe:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og hvis du har barn, hvorfor bestemte du deg for å få de?

....

Er det å ha barn noe å anbefale?

Jeg fikk barn relativt sent, nesten 33 år, fordi jeg i utgangspunktet var skeptisk til hele unge-greia. Likte ikke unger.

Før jeg fikk barn hadde jeg ganske sære oppfatninger om dem.... :whistle: Likte ikke barn noe særlig, syns generelt de var noen plagsomme grinatasser som bare maste. Ikke skjønte jeg hvorfor folk generelt gadd å drasse med ungene sine på ferier heller :P Syns foreldre kunne latt ungene sine være igjen hjemme og parkert dem hos besteforeldre eller noe, så man selv kunne dra og slappe av. Dette tenkte jeg spesielt når jeg satt på type 5-timers flytur til syden med unger som satt og sparket i seteryggen min bak meg og vrælte i omtrent 4½ av de 5 timene...

Hvorfor jeg fikk barn selv er egentlig mystisk. Jeg fikk det for meg etterhvert, at livet ville bli et fattigere sted å leve, dersom jeg ikke i det minste hadde EN avlegger å bli kjent med. For å se åssen dette mennesket jeg kunne lage ville bli... Ikke helt sikker på om jeg klarer å forklare det, men jeg fikk en sånn merkelig følelse av at det manglet et menneske jeg burde bli kjent med, og det mennesket måtte jeg lage selv. Jeg hadde liksom ikke lyst å gå inn i evigheten uten å legge igjen spor etter meg i form av i det minste ett barn.... Dermed foreslo jeg barn for gubben, og han var enig. Et års tid senere ble Mitt Livs Kjærlighet født, ca en måned for tidlig kom han, og verdens mest fantastiske gutt.

Jeg skammer meg nesten over hvor komplett DUM jeg var i huet før jeg fikk barn. Selv om enkelte hadde forsøkt å forklare hva det ville si, er det ingen som noengang kan forklare så man riktig forstår hvor fantastisk det faktisk er! Ikke ante jeg at barnet fyllte opp hele hjertet ditt på den måten, og hvordan man kjente ur-instinktene vokse til uante høyder og man plutselig er villig til å (seriøst) ofre livet for et annet menneske om nødvendig. For sånn føler man for barna sine. Man gjør absolutt ALT for dem og den kjærligheten kan ikke måles med noe annet her i livet.

I min ungdom (noen år før jeg fikk barn) var jeg på en pub i London. Der traff jeg en fyr og kom i prat med han. Han var nyskilt og hadde to små unger. Han uttrykte så dyp kjærlighet for dem at jeg var forbløffet. Gikk det virkelig an? Når en fremmed fyr på en pub gir seg til å si sånt, så måtte det kanskje være noe i de greiene der? tenkte jeg da, og kjente for første gang en liten spirende nysgjerrighet på disse barne-greiene folk snakket så stort om.

Mannen på puben sa : "You never know what love is, until you've had children".

Merkelig nok glemte jeg det aldri og det hang i meg. I år 2000 opplevde jeg av egen erfaring at han snakket sant :- ) I det øyeblikket barnet ble lagt på magen min, var verden forandret for alltid og jeg trodde ikke det var mulig... en sånn storm av overveldende følelser er det bare ens eget barn som kan fremkalle. Beskytterinstinktet og morsinstinktet flommet over meg i det øyeblikket jeg så han.

Jeg unner alle den følelsen, virkelig. Den går aldri over og det er fantastisk å få være mamma! :heart:

Men jeg valgte å stoppe etter bare ett barn da... :-) Hehe!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg syns det er svært urettferdig og egoistisk å opprettholde et forhold slik som Aya skisserer. Den som ikke ønsker barn, MÅ styre premissene. Da er det bedre at den som vil ha barn går, slik at man ikke kaster bort tiden sin.

Jeg syns også det er skremmende at folk kan fortsatt i 2012, forfekte at man kan unnfange barn med "tilfeldig forbipasserende" som et alternativ. Da syns jeg Storken er et langt bedre alternativ for alle ufrivillig barnløse, uansett årsak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri noen interesse for babyer og barn i min ungdomstid.

Søstrene mine passa barn så snart de fikk sjansen, jeg passa hunder...

Ble gravid som 19-åring ved et uhell.

Da hadde jeg vært sammen med faren i 3 år allerede, så vi valgte å beholde barnet.

Og det er jeg uendelig glad for!

2 år senere ble jeg kronisk syk, noe som gjorde at vi valgte å ikke få flere barn, og da ble jo datteren vår bare enda mer viktig.

Nå er hun 20 år, ferdig utdannet og i full jobb, med kjæreste og alt.

Vi er fortsatt veldig mye sammen, og vi kunne ikke tenkt oss å være uten henne.

Litt trasig at hun ikke har søsken, men heldigvis har hun søskenebarn hun har god kontakt med.

Men jeg synes man skal respektere valget til de som ikke ønsker barn.

Grunnene er mange, og det er jo helt og holdent deres valg.

Kan tenke meg at mas fra familie og venner er irriterende uansett grunn til at man har valgt å ikke få barn.

Min svigermor hadde en periode hun maste om at vi måtte få flere barn ved enhver anledning.

Sa fra hvordan det var og hvorfor vi hadde valgt å ikke få flere, men det gikk inn det ene øret og ut det andre.

Ble såpass ille at jeg slutta å dra dit, til slutt skjønte hun tegninga...

Barn skal man d aikke få for andre, og man skal ha kapasitet til de barna man får.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som Hampus over her hadde jeg heller ingen ønsker om barn. Jeg syntes ikke barn var verken pene eller gode på noen måter. Klare ikke ungehyl og skrik. Latskap eller tilfeldigheter gjorde at jeg slurvet med p-pillene som 20 åring (og som 23 åring). Siden jeg var i et fast forhold så var det aldri noe snakk om å ikke beholde barna.

I dag er ungene 20 og 23 år og angre, det kan jeg love dere som ikke vil ha barn at man aldri gjør. ALDRI!

Jeg er fortsatt ikke glad i små barn. Hater fortsatt ungeskrik og det er de færreste barn jeg syns er vakre.

Selvsagt respekterer jeg valgene deres. Likevel så må jeg få si at det er litt trist fordi dere ikke vet hva dere går glipp av. Og bare så det er sagt, man kan være like hundegærn om man får barn altså. Det er jeg et eksempel på. Det er ikke sikkert dere vil angre senere om dere ikke har fått barn, men vi at det beriker ens liv. Og så må jeg få si at det at jeg vet at jeg har vært med på å føre min slekt videre er en tanke jeg liker :-) Godt å vite at det "blir noe igjen av meg" etter at jeg er borte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvsagt respekterer jeg valgene deres. Likevel så må jeg få si at det er litt trist fordi dere ikke vet hva dere går glipp av. Og bare så det er sagt, man kan være like hundegærn om man får barn altså. Det er jeg et eksempel på. Det er ikke sikkert dere vil angre senere om dere ikke har fått barn, men vi at det beriker ens liv. Og så må jeg få si at det at jeg vet at jeg har vært med på å føre min slekt videre er en tanke jeg liker :-) Godt å vite at det "blir noe igjen av meg" etter at jeg er borte.

Selv om du sier at du respekterer det, så blir det litt respektløst når du sier at de ikke vet hva de går glipp av. Tenk hva du kan ha gått glipp av i de årene du har måttet bruke tid på all slags barnerelaterte beheftigelser. ;)

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

.... så blir det litt respektløst når du sier at de ikke vet hva de går glipp av

Det er slett ikke respektløst :-) Det er bare den hele og fulle sannhet. Kun fakta altså. De som velger bort barn (egne) vet jo ikke hva man går glipp av - kort og greit.

Det er ikke ment på noen negativ måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er slett ikke respektløst :-) Det er bare den hele og fulle sannhet. Kun fakta altså. De som velger bort barn (egne) vet jo ikke hva man går glipp av - kort og greit.

Det er ikke ment på noen negativ måte.

"De vet ikke hva de går glipp av" er jo noe man sier når man har en positiv opplevelse som man mener andre hadde ønsket å oppleve. Det er et uttrykk, ikke en setning man tar bokstavlig, bortsatt fra deg da selvsakt :) Oi der va jeg litt spydig :D
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er slett ikke respektløst :-) Det er bare den hele og fulle sannhet. Kun fakta altså. De som velger bort barn (egne) vet jo ikke hva man går glipp av - kort og greit.

Det er ikke ment på noen negativ måte.

de gå glipp av noe?? Jeg har ikke gått glipp av en dritt ved å velge vekk barn, jeg. Det er rett og slett sylfrekt å påstå noe sånt!

Hadde morsrollen vært en så altoppslukende kjærlighet (som det er for noen, uten tvil) som det fremstilles å være, så hadde det ikke eksistert mødre som mishandlet barna sine, eller lot andre gjøre det. Ingen hjernevasking, vold eller annet skulle klart å rokke ved det!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...