Barn/ikke barn?

[Margrete]

Men jeg tror nok det er mange foreldre som avogtil tenker at livet hadde vært enklere uten, ikke dermed sagt at de ikke elsker barna over alt på jord og eeegentlig ikke ville vært de foruten.

*nikker bekreftende*

[trevi]

Jeg har ikke noen videre stor trang til å øke befolkningen helt enda,

og om jeg aldri får barn, så er ikke det noen krise heller. Blir jeg gravid, så blir jeg det. Men sånn akkurat nå så er ikke dette noe jeg tror kommer til å skje i nærmeste fremtid. Jeg nærmer meg 30, har ikke barn og har det helt greit med det.

[Mari]

Så hoppet jeg i det, og fikk en fantastisk gutt Så gikk det noen mnd. så var visst noen gravid igjen, og heisann, det var visst tvillinger.... Ikke helt ukomplisert ble det, de måtte taes ut 7 uker før termin- og det var på håret for den ene av frøknene som da var 1,1 kg ved fødsel.

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst!

Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det tre!". Fy søren, det var ikke en morsom spøk! Men jeg kan tenke meg at jeg hadde et temmelig priceless catbutt-face.

[OlavEmil]

Jeg skulle ikke ha barn. Så hoppet jeg i det, og fikk en fantastisk gutt Så gikk det noen mnd. så var visst noen gravid igjen, og heisann, det var visst tvillinger.... Ikke helt ukomplisert ble det, de måtte taes ut 7 uker før termin- og det var på håret for den ene av frøknene som da var 1,1 kg ved fødsel.

Nå er det nøyaktig ett år siden, et helt vanvittig og aldeles utmattende år siden, men nå ville jeg ikke byttet det bort for alt her i verden 2 ettåringer, og en på 2 år og 3 mnd holder meg rimelig opptatt

Det høyrest kjend ut. Mine foreldre fekk òg tvillingar 20 månader etter at eg vart fødd. Var visst litt småhektisk til tider .

[Guest LXT]

Jeg har alltid ønsket meg barn, men har ventet med det i de forholdene jeg har vært i både fordi jeg ville bli ferdig med skole, men også fordi det gikk opp fot meg at dette ikke er en jeg vil ha barn med

Jeg kommer fra en søskenflokk på 5, og jeg stelte tvillingbrødrene mine fra de ble født da jeg var 9.5 år. Jeg visste det allerede da

[Jauda.]

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst!

Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det tre!". Fy søren, det var ikke en morsom spøk! Men jeg kan tenke meg at jeg hadde et temmelig priceless catbutt-face.

Kan ikke si jeg føler meg som det Gud skje lov passet det perfekt inn med en litt lang sykemelding på gubben, etter at jentene kom, + at han tok ut de 7 ukene som man får ekstra ved tvillingfødsel... Så jeg var ikke alene med alle tre før de minste var halvåret. Det hadde heller ikke gått, med ei det tar tre kvarter og fôre- hver gang...

Og når man må, så kan man- knekken har kommet ettersom ungene har blitt større og jeg har sluppet ned guarden. Men nå er det litt mer rom for å være på trynet utbrent. En av de spiser tross alt selv

Når sommeren kommer nå, så blir det stas!

[Jauda.]

Det høyrest kjend ut. Mine foreldre fekk òg tvillingar 20 månader etter at eg vart fødd. Var visst litt småhektisk til tider .

Det skal jeg love deg 15 mnd. i mellom her, det er nesten verre enn å faktisk ha trillinger tror jeg

Red: Sorry, det var den multisitatknappen ja... Har ikke sånne fancy greier på "det andre forumet", så jeg glemmer det helt...

[Grim]

Jeg skal aldri ha barn. Jeg liker de ikke. Får helt angst om noen ber meg holde. Selv om det er synd da, for mine fantastisk kule gener burde jo blitt ført videre. Jeg får heller donere noen egg.

[SandyEyeCandy]

Jeg vil ikke ha barn. Jeg er allergisk, ser dårlig og er generelt litt redd for hvor jorda og verden er på vei, så det å få enda en unge ut i dagslys er ikke aktuelt.

Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn. Jeg har en del ganske radikale meninger om kjønn, likestilling og seksualitet jeg veit at det hadde blitt et sant he*vete å få en annen med på, og disse er så viktige for meg at da lar jeg heller være.

Jeg liker ikke barn, og kjenner ikke på noen måte at det napper i hjertet da jeg ser på dem. Jeg synes ungene til venninnene mine (i alle fall de fleste) er kule, men er glad for at de ikke bor hos meg.

Jeg har forøvrig blitt bedt om å donere egg, men sa nei av grunnene nevnt i starten.

[trulte]

Har ingen, og skal definitivt aldri ha heller. Grunnen legger eg ikkje ut offentlig.

Men må si eg blir litt provosert over folk som kommer med slengkommentarer som: du ombestemmer deg nok, du er ung enda, vil sikkert ha senere osv. Skulle ønske andre var i stand til å respektere mitt valg.

Veldig enig i dette! Er alt for mange som syns de har rett til å bestemme hva man skal føle om det å få barn. Er tilogmed folk som sier at det er egoistisk å ikke få barn! Forstår ikke logikken i det akkurat...

Jeg er også overrasket over hvor mange som tenker på dette med arvelige sykdommer - men det er kanskje en hundegreie? Når jeg sier at en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn er på grunn av at jeg ikke vil de skal arve ting jeg vet ligger i familien, så blir jeg bare ledd av.

Tror kanskje dette er en hundefolk-greie, ja! Opplever det samme som deg.

Syns også at folk som spør og graver om vi ikke skal ha barn snart bør tenke seg om. Det er ikke alle som forteller de virkelige grunnene til at de ikke har barn. Mange sliter med å få barn, og det kan være sårt når "alle" rund "maser" om det.

[Jauda.]

Synes det er trist i grunn, at dere som ikke vil ha barn forsvarer deres valg så inderlig. Det burde dere ikke

Red: Endret en setning...

[SCRM]

Jeg har barn nå, hun er 10 mnd og det er noe av det beste som kunne skjedd meg. Jeg viste ganske tidlig at jeg ville ha barn, kommer fra en søsken flokk på 5. Hadde tenkt og vente til jeg var fedrig med lærlingetid og til vi hadde hus og div, men slik ble det ikke da jeg ble graivd mens jeg gikk på pillene, så det var vell ment to be. Ble vel like sjokkert både mannen og jeg da mensen ikke kom og testen viste pluss.. MEN, det blir ikke flere barn på en stund da jeg skal kose meg masse med den jeg har nå. Det er såå mye som skjer hver dag, lærer nye ord og ting.

Kjenner også flere som ikke vill ha barn og det synes jeg er helt greit. Føler man ikke for det, så er det bare slik.

[Papillon]

Ja, kanskje en eller annen gang Adopsjon er noe jeg ønsker, for jeg liker virkelig ideen om å hjelpe et barn som kanskje ikke har det så greit og gi barnet en ny start i bedre omgivelser

[Poter]

Jeg vil heller ikke ha barn og har tenkt det så lenge jeg kan huske. Jeg liker ikke unger noe særlig og har en arvelig sykdom jeg ikke har lyst å gi videre. Dessuten har jeg nå blitt så gammel (32) og vært syk så lenge at nå når jeg begynner å se enden på sykdomsårene, så har jeg lyst å fullføre utdannelsen min og komme meg i jobb og til det er gjort, er jeg nok godt og vel passert 35 og da synes jeg at jeg er for gammel.

[Bård]

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø.

Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av!

Betyr det at jeg er dama i forholdet?

Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

[Jankaa]

Om jeg vil ha barn? Uten tvil. Men ikke enda.

[Sissi]

Hvorfor må man ta en avgjørelse om det da? Livet er jo full av svinger,humper, opp og nedturer.. Man kan jo ikke forutbestemme hvordan livet er de neste 2 mnd,2årene ,10 år.. Slik man føler dagen i dag kan plutselig snu seg i morgen pga noe som skjer eller det man føler som tenåring stemmer ikke overens med slik man gjør som voksen..

Man opplever nye ting og stadig lærer nye ting om seg selv resten av livet, så selv om jeg aldri i verden kunne tenke meg og flytte og bo midt i en storby i dag, hvem vet hvilke forandringer i fremtiden som gjør at kanskje det er akkurat det jeg vil en gang?

Har selv 2 Unike, verdens herligste unger Men jeg var ikke den som gråt av babybilder og måtte kosemose,holde,passe osv i tenårene.. jeg hadde i grunn bestemt meg for at jeg og mannen min ville ha det best uten...Men som sagt, livet er istadig forandringer og nå har jeg 2.. og det verste av alt at jeg ønsker meg flere men det holder med 2 da...

[Djervekvinnen]

Nei ønsker meg ikke barn. Skulle ønske jeg ville det da, for ingenting må vel være så spennende som å vente barn når man virkelig vil.

Her jeg bor er det masse unge par med barn. Jeg er den eneste uten og jeg føler meg litt outsider. Jeg føler også det er litt vanskelig å ha hund og ikke barn, da folk gjerne ser på det som at jeg har hund som erstatning for barn. Litt sånn der bor hun derre crazy dog lady.

Det værste er når folk maser om dette. Særlig slekt. De spør så mye og vikler det til at jeg er rar som ikke vil, og det er slitsomt. Skulle bare ønske folk kunne respektere mitt valg.

[Aymee]

Jeg føler at med noen-og-femti søskenbarn og tre tanteunger på like mange år så er slekta mi stor nok. Vi TRENGER ikke befolke verden helt selv, liksom.

Men på ett seriøst plan: jeg vil egentlig ikke ha unger - men skal ikke nekte for at det er en liten del av meg som lurer på om jeg ikke burde ta muligheten til å oppleve den sida av livet også. (Liten alien inn i magen? Spennende!)

Jaja. Jeg tenker jo det om mye annet også, som f.eks fallskjermhopping. Det betyr ikke at jeg noensinen blir å teste det.

[SoppenCamilla]

Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn.

Jeg er faktisk litt sånn at jeg ikke vil ha den forbindelsen til et annet menneske, altså å være mor til et barn.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet ikke om jeg vil elske et annet menneske SÅ høyt som mødre elsker barna sine. Jeg vet det høres rart ut! Men for et ansvar, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å ha så mange, og så sterke, følelser på en gang, rett og slett! Selvsagt, hvis jeg plutselig hadde stått der med en unge, så hadde jeg jo sikkert klart det, men gidder ikke ta den sjansen.

[Siri]

Betyr det at jeg er dama i forholdet?

:lol:

Jeg har aldri hatt noe brennende ønske om å få barn, men om jeg hadde blitt gravid hadde det neppe vært verdens undergang heller liksom. Jeg tror faktisk jeg ville blitt en god mor - kanskje litt kjedelig - men omsorgsfull, pliktoppfyllende og trygg. Akkurat nå er det jo ingen overhengende fare for at jeg skal få en tobeint avlegger da, det toget har gått for lenge siden liksom, men jeg kan ikke si at jeg savner det å ha barn heller. Jeg har nok et helt nøytralt forhold til det hele - barn hadde sikkert vært greit om det ble noen, men jeg har et utmerket liv uten også

[SandyEyeCandy]

Synes det er trist i grunn, at dere som ikke vil ha barn forsvarer deres valg så inderlig. Det burde dere ikke

Jeg veit ikke om du sikter til meg også, men jeg føler ikke at jeg må forsvare det på noen måte i hverdagen, og her i tråden svarer jeg bare med en forklaring. Ingen sier til meg at jeg kommer til å forandre mening hvis jeg nevner det i forbifarta, og ingen i familien eller omgangskretsen min spør meg om det heller. Forørvig synes jeg det er flott at du sier det du sier, du som har barn og alt.

[tulip]

Litt sånn der bor hun derre crazy dog lady.

Det værste er når folk maser om dette. Særlig slekt. De spør så mye og vikler det til at jeg er rar som ikke vil, og det er slitsomt. Skulle bare ønske folk kunne respektere mitt valg.

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de.

Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begynner jo å bli gammel (dvs over 20), men det tok slutt da jeg jeg i talen i mormors bisettelse fortalte at de kunne slutte å mase om unger, og barnebarn for (min) mammas skyld, fordi jeg var sterilisert, og hvor herlig det var at mormor med hele sitt hjerte kunne støtte meg og si at det var tross alt MITT liv, selv om det gikk imot hennes tro, verdier og alle normene hun kjente til.

Det betyr ikke at alle skal gjøre det like dramatisk, men det er lov å si ifra: slutt å mas, mitt liv er mitt liv!

[ipadda]

Nei, jeg skal ikke ha barn.

[Lola Pagola]

Aller helst ville jeg klonet meg selv og dannet en liten hær, slik at verdensherredømmet ville blitt litt enklere å oppnå. Men jeg må nok nøye meg med et par barn istedenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn, og hadde vel egentlig sett for meg at jeg skulle vært gift, ferdigutdannet og hatt en unge eller to før jeg var 25. Men slik ble det ikke Det var nok og litt etter tenåringstidsregningen min, at når man er 25 er man kjempevoksen og alt bør være i boks. Så nå har jeg hevet grensen til 35. Ville helst være en ung mor, men får nøye meg med semi-ung. Jeg elsker barn, og vil påstå at jeg er flink med dem og (men jeg er ikke sånn som får tårer i øynene av babyer, synes egentlig de er rimelige kjedelige, artigere når de blir litt eldre), og jeg vet at hvis jeg ikke får barn så ender jeg opp som en veldig bitter middelaldrene dame. Men dessverre går det ikke an å forplante seg med seg selv (hadde jeg bare vært en hermafroditt!), så må nok vente til den såkalte rette dukker opp (og han kan trylle, har et stort slott, er veldig rik, kjører motorsykkel og kan fly.) Men jeg synes ikke det er noe gøy når det "mases" om barnebarn osv, fordi da blir jeg bare stresset, og føler meg ekstra mislykket.