Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Men jeg tror nok det er mange foreldre som avogtil tenker at livet hadde vært enklere uten, ikke dermed sagt at de ikke elsker barna over alt på jord og eeegentlig ikke ville vært de foruten.

*nikker bekreftende*

  • Like 2
  • Svar 138
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de. Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begyn

Ask var et arbeidsuhell. Jeg skulle aldri ha barn. Ingen har noensinne vært mer sikker en meg på å ikke få barn tror jeg Når jeg hadde kraftige celleforandringer i underlivet for noen år siden brukt

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst! Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det t

Skrevet

Jeg har ikke noen videre stor trang til å øke befolkningen helt enda,

og om jeg aldri får barn, så er ikke det noen krise heller. Blir jeg gravid, så blir jeg det. Men sånn akkurat nå så er ikke dette noe jeg tror kommer til å skje i nærmeste fremtid. Jeg nærmer meg 30, har ikke barn og har det helt greit med det. :)

Skrevet
Så hoppet jeg i det, og fikk en fantastisk gutt :heart: Så gikk det noen mnd. så var visst noen gravid igjen, og heisann, det var visst tvillinger.... Ikke helt ukomplisert ble det, de måtte taes ut 7 uker før termin- og det var på håret for den ene av frøknene som da var 1,1 kg ved fødsel.

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst!

Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det tre!". Fy søren, det var ikke en morsom spøk! Men jeg kan tenke meg at jeg hadde et temmelig priceless catbutt-face. :lol:

  • Like 10
Skrevet

Jeg skulle ikke ha barn. Så hoppet jeg i det, og fikk en fantastisk gutt :heart: Så gikk det noen mnd. så var visst noen gravid igjen, og heisann, det var visst tvillinger.... Ikke helt ukomplisert ble det, de måtte taes ut 7 uker før termin- og det var på håret for den ene av frøknene som da var 1,1 kg ved fødsel.

Nå er det nøyaktig ett år siden, et helt vanvittig og aldeles utmattende år siden, men nå ville jeg ikke byttet det bort for alt her i verden :heart: 2 ettåringer, og en på 2 år og 3 mnd holder meg rimelig opptatt ;)

Det høyrest kjend ut. Mine foreldre fekk òg tvillingar 20 månader etter at eg vart fødd. Var visst litt småhektisk til tider :P .

  • Like 1
Skrevet

Jeg har alltid ønsket meg barn, men har ventet med det i de forholdene jeg har vært i både fordi jeg ville bli ferdig med skole, men også fordi det gikk opp fot meg at dette ikke er en jeg vil ha barn med :P

Jeg kommer fra en søskenflokk på 5, og jeg stelte tvillingbrødrene mine fra de ble født da jeg var 9.5 år. Jeg visste det allerede da :)

Skrevet

Åh, herregud! Du er en superkvinne! Seriøst!

Da jeg ble gravid var tvillinger mitt verste mareritt (hadde jo klart det og, for det gjør man jo), og på første ultralyd sa mannen "Jøss, her er det tre!". Fy søren, det var ikke en morsom spøk! Men jeg kan tenke meg at jeg hadde et temmelig priceless catbutt-face. :lol:

Kan ikke si jeg føler meg som det :D Gud skje lov passet det perfekt inn med en litt lang sykemelding på gubben, etter at jentene kom, + at han tok ut de 7 ukene som man får ekstra ved tvillingfødsel... Så jeg var ikke alene med alle tre før de minste var halvåret. Det hadde heller ikke gått, med ei det tar tre kvarter og fôre- hver gang...

Og når man må, så kan man- knekken har kommet ettersom ungene har blitt større og jeg har sluppet ned guarden. Men nå er det litt mer rom for å være på trynet utbrent. En av de spiser tross alt selv ;)

Når sommeren kommer nå, så blir det stas!

  • Like 1
Skrevet

Det høyrest kjend ut. Mine foreldre fekk òg tvillingar 20 månader etter at eg vart fødd. Var visst litt småhektisk til tider :P .

Det skal jeg love deg :) 15 mnd. i mellom her, det er nesten verre enn å faktisk ha trillinger tror jeg :D

Red: Sorry, det var den multisitatknappen ja... Har ikke sånne fancy greier på "det andre forumet", så jeg glemmer det helt...

Skrevet

Jeg skal aldri ha barn. Jeg liker de ikke. Får helt angst om noen ber meg holde. :lol: Selv om det er synd da, for mine fantastisk kule gener burde jo blitt ført videre. Jeg får heller donere noen egg. :D

  • Like 3
Skrevet

Jeg vil ikke ha barn. Jeg er allergisk, ser dårlig og er generelt litt redd for hvor jorda og verden er på vei, så det å få enda en unge ut i dagslys er ikke aktuelt.

Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn. Jeg har en del ganske radikale meninger om kjønn, likestilling og seksualitet jeg veit at det hadde blitt et sant he*vete å få en annen med på, og disse er så viktige for meg at da lar jeg heller være.

Jeg liker ikke barn, og kjenner ikke på noen måte at det napper i hjertet da jeg ser på dem. Jeg synes ungene til venninnene mine (i alle fall de fleste) er kule, men er glad for at de ikke bor hos meg. :P

Jeg har forøvrig blitt bedt om å donere egg, men sa nei av grunnene nevnt i starten.

  • Like 3
Skrevet

Har ingen, og skal definitivt aldri ha heller. Grunnen legger eg ikkje ut offentlig.

Men må si eg blir litt provosert over folk som kommer med slengkommentarer som: du ombestemmer deg nok, du er ung enda, vil sikkert ha senere osv. Skulle ønske andre var i stand til å respektere mitt valg.

Veldig enig i dette! Er alt for mange som syns de har rett til å bestemme hva man skal føle om det å få barn. Er tilogmed folk som sier at det er egoistisk å ikke få barn! Forstår ikke logikken i det akkurat...

Jeg er også overrasket over hvor mange som tenker på dette med arvelige sykdommer - men det er kanskje en hundegreie? :P Når jeg sier at en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn er på grunn av at jeg ikke vil de skal arve ting jeg vet ligger i familien, så blir jeg bare ledd av.

Tror kanskje dette er en hundefolk-greie, ja! Opplever det samme som deg.

Syns også at folk som spør og graver om vi ikke skal ha barn snart bør tenke seg om. Det er ikke alle som forteller de virkelige grunnene til at de ikke har barn. Mange sliter med å få barn, og det kan være sårt når "alle" rund "maser" om det.

Skrevet

Jeg har barn nå, hun er 10 mnd og det er noe av det beste som kunne skjedd meg. Jeg viste ganske tidlig at jeg ville ha barn, kommer fra en søsken flokk på 5. Hadde tenkt og vente til jeg var fedrig med lærlingetid og til vi hadde hus og div, men slik ble det ikke da jeg ble graivd mens jeg gikk på pillene, så det var vell ment to be. :P Ble vel like sjokkert både mannen og jeg da mensen ikke kom og testen viste pluss.. :P MEN, det blir ikke flere barn på en stund da jeg skal kose meg masse med den jeg har nå. Det er såå mye som skjer hver dag, lærer nye ord og ting. :D

Kjenner også flere som ikke vill ha barn og det synes jeg er helt greit. :) Føler man ikke for det, så er det bare slik. :)

Skrevet

Ja, kanskje en eller annen gang :) Adopsjon er noe jeg ønsker, for jeg liker virkelig ideen om å hjelpe et barn som kanskje ikke har det så greit og gi barnet en ny start i bedre omgivelser :)

  • Like 1
Skrevet

Jeg vil heller ikke ha barn og har tenkt det så lenge jeg kan huske. Jeg liker ikke unger noe særlig og har en arvelig sykdom jeg ikke har lyst å gi videre. Dessuten har jeg nå blitt så gammel (32) og vært syk så lenge at nå når jeg begynner å se enden på sykdomsårene, så har jeg lyst å fullføre utdannelsen min og komme meg i jobb og til det er gjort, er jeg nok godt og vel passert 35 og da synes jeg at jeg er for gammel.

Skrevet

Jeg har arvet engstelsesgenene til min mor og mormor, hvor sistnevnte foreslo for min mor at hun skulle holde oss barna i band da vi var på ferie i "syden" for en 15-20 år tilbake. Det er nok panikk her i gården dersom en av bikkjene er syk/stikker av! Jeg blir fort en av disse foreldrene i "Ekstreme foreldre" eller hva det nå heter, som ikke lar ungene sine gå ut av huset i frykt for at de skal dø.

Kine er helt motsatt, med bikkjene iallefall, der hun i mine øyner handler med apati i en EKSTREM situasjon der bikkja har stukket av!

Betyr det at jeg er dama i forholdet? :icon_confused:

Men om jeg faktisk kommer til å få barn vites ikke. Jeg håper iallefall det drøyer noen år til, for jeg føler meg ingen måte forberedt på/klar for å være pappa per dags dato.

  • Like 4
Skrevet

Hvorfor må man ta en avgjørelse om det da? Livet er jo full av svinger,humper, opp og nedturer.. Man kan jo ikke forutbestemme hvordan livet er de neste 2 mnd,2årene ,10 år.. Slik man føler dagen i dag kan plutselig snu seg i morgen pga noe som skjer eller det man føler som tenåring stemmer ikke overens med slik man gjør som voksen..

Man opplever nye ting og stadig lærer nye ting om seg selv resten av livet, så selv om jeg aldri i verden kunne tenke meg og flytte og bo midt i en storby i dag, hvem vet hvilke forandringer i fremtiden som gjør at kanskje det er akkurat det jeg vil en gang?

Har selv 2 Unike, verdens herligste unger :heart: Men jeg var ikke den som gråt av babybilder og måtte kosemose,holde,passe osv i tenårene.. jeg hadde i grunn bestemt meg for at jeg og mannen min ville ha det best uten...Men som sagt, livet er istadig forandringer og nå har jeg 2.. og det verste av alt at jeg ønsker meg flere :blink: men det holder med 2 da...

  • Like 3
Skrevet

Nei ønsker meg ikke barn. Skulle ønske jeg ville det da, for ingenting må vel være så spennende som å vente barn når man virkelig vil.

Her jeg bor er det masse unge par med barn. Jeg er den eneste uten og jeg føler meg litt outsider. Jeg føler også det er litt vanskelig å ha hund og ikke barn, da folk gjerne ser på det som at jeg har hund som erstatning for barn. Litt sånn der bor hun derre crazy dog lady. :P

Det værste er når folk maser om dette. Særlig slekt. De spør så mye og vikler det til at jeg er rar som ikke vil, og det er slitsomt. Skulle bare ønske folk kunne respektere mitt valg.

  • Like 1
Skrevet

Jeg føler at med noen-og-femti søskenbarn og tre tanteunger på like mange år så er slekta mi stor nok. Vi TRENGER ikke befolke verden helt selv, liksom. :P

Men på ett seriøst plan: jeg vil egentlig ikke ha unger - men skal ikke nekte for at det er en liten del av meg som lurer på om jeg ikke burde ta muligheten til å oppleve den sida av livet også. (Liten alien inn i magen? Spennende!)

Jaja. Jeg tenker jo det om mye annet også, som f.eks fallskjermhopping. Det betyr ikke at jeg noensinen blir å teste det. :rofl:

Skrevet

Dessuten vil jeg ikke ha den forbindelsen til et annet menneske, altså det å dele et barn.

Jeg er faktisk litt sånn at jeg ikke vil ha den forbindelsen til et annet menneske, altså å være mor til et barn.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg vet ikke om jeg vil elske et annet menneske SÅ høyt som mødre elsker barna sine. Jeg vet det høres rart ut! Men for et ansvar, og jeg vet ikke om jeg er i stand til å ha så mange, og så sterke, følelser på en gang, rett og slett! Selvsagt, hvis jeg plutselig hadde stått der med en unge, så hadde jeg jo sikkert klart det, men gidder ikke ta den sjansen.

  • Like 2
Skrevet

Betyr det at jeg er dama i forholdet? :icon_confused:

:lol: :lol:

Jeg har aldri hatt noe brennende ønske om å få barn, men om jeg hadde blitt gravid hadde det neppe vært verdens undergang heller liksom. Jeg tror faktisk jeg ville blitt en god mor - kanskje litt kjedelig - men omsorgsfull, pliktoppfyllende og trygg. Akkurat nå er det jo ingen overhengende fare for at jeg skal få en tobeint avlegger da, det toget har gått for lenge siden liksom, men jeg kan ikke si at jeg savner det å ha barn heller. Jeg har nok et helt nøytralt forhold til det hele - barn hadde sikkert vært greit om det ble noen, men jeg har et utmerket liv uten også :D

  • Like 9
Skrevet

Synes det er trist i grunn, at dere som ikke vil ha barn forsvarer deres valg så inderlig. Det burde dere ikke :heart:

Jeg veit ikke om du sikter til meg også, men jeg føler ikke at jeg må forsvare det på noen måte i hverdagen, og her i tråden svarer jeg bare med en forklaring. Ingen sier til meg at jeg kommer til å forandre mening hvis jeg nevner det i forbifarta, og ingen i familien eller omgangskretsen min spør meg om det heller. :) Forørvig synes jeg det er flott at du sier det du sier, du som har barn og alt. :flowers:
  • Like 3
Skrevet

Litt sånn der bor hun derre crazy dog lady. :P

Det værste er når folk maser om dette. Særlig slekt. De spør så mye og vikler det til at jeg er rar som ikke vil, og det er slitsomt. Skulle bare ønske folk kunne respektere mitt valg.

Jeg ER the crazy (dog) lady i familien jeg, og jeg bærer brennemerket med stolthet. Jeg har gjort MINE valg, og står for de.

Slekt og "alle andre" har mast om at det er på tide å få barn, jeg begynner jo å bli gammel (dvs over 20), men det tok slutt da jeg jeg i talen i mormors bisettelse fortalte at de kunne slutte å mase om unger, og barnebarn for (min) mammas skyld, fordi jeg var sterilisert, og hvor herlig det var at mormor med hele sitt hjerte kunne støtte meg og si at det var tross alt MITT liv, selv om det gikk imot hennes tro, verdier og alle normene hun kjente til.

Det betyr ikke at alle skal gjøre det like dramatisk, men det er lov å si ifra: slutt å mas, mitt liv er mitt liv!

  • Like 11
Skrevet

Aller helst ville jeg klonet meg selv og dannet en liten hær, slik at verdensherredømmet ville blitt litt enklere å oppnå. Men jeg må nok nøye meg med et par barn istedenfor. Jeg har alltid tenkt at jeg skulle ha barn, og hadde vel egentlig sett for meg at jeg skulle vært gift, ferdigutdannet og hatt en unge eller to før jeg var 25. Men slik ble det ikke :P Det var nok og litt etter tenåringstidsregningen min, at når man er 25 er man kjempevoksen og alt bør være i boks. Så nå har jeg hevet grensen til 35. Ville helst være en ung mor, men får nøye meg med semi-ung. Jeg elsker barn, og vil påstå at jeg er flink med dem og (men jeg er ikke sånn som får tårer i øynene av babyer, synes egentlig de er rimelige kjedelige, artigere når de blir litt eldre), og jeg vet at hvis jeg ikke får barn så ender jeg opp som en veldig bitter middelaldrene dame. Men dessverre går det ikke an å forplante seg med seg selv (hadde jeg bare vært en hermafroditt!), så må nok vente til den såkalte rette dukker opp (og han kan trylle, har et stort slott, er veldig rik, kjører motorsykkel og kan fly.) Men jeg synes ikke det er noe gøy når det "mases" om barnebarn osv, fordi da blir jeg bare stresset, og føler meg ekstra mislykket.

  • Like 6

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
    • Jeg skjønner ikke at en oppdretter skal se det som noe negativt at dere har en trygg, voksen hund fra før. Ja, det er noen som har fordommer, men hvis hunden faktisk ikke har noe problemer med utagering eller aggresjon hverken mot folk eller andre hunder, eller ressursforsvar eller andre ting, så vil de fleste seriøse oppdrettere se det som positivt. "Dominant" er et ord som trigger veldig mange diskusjoner i hundemiljøer. En dominant hund lager ikke bråk, den kan "ta kontroll", men en dominant hund er som oftest en trygg hund som kan ha god innvirkning på de rundt seg. Hvis hunden din er den som kan finne på å gå mellom do hunder som bråker kan det godt være hun er dominant. Dominans i denne sammenhengen betyr ikke å undertrykke og bølle med, den typen adferd er det vanligvis utrygge hunder som har. Det er en stor misforståelse at dominant adferd hos hund er en dårlig ting og et tegn på "dårlig oppdragelse" eller at den prøver å ta over styringen i husholdningen. Det er ikke så mye å forklare, hvis du sier til oppdretter at dere har en stor voksen, trygg hund fra før så bør det bare være positivt.
    • Har du jobbet noe med å legge grunnlag for alene trening? Hvis han har hylt og skreket når du hat gått fra en times tid tidligere, hva har du gjort med det?  Hvilken rutine har du før du går fra ham? Hunder er vanedyr. Siden du nevner "boka" så antar jeg du har lest om å lufte og aktivisere valpen så den er sliten, gi den et trygt område og noe å tygge på? Sett gjerne på radio eller TV så han har lyd rundt seg. Men hvis du jobber fulle dager så er det alt for tidlig uansett å gå fra valpen en hel dag nå. Jeg ville helt ærlig vurdert å levere hunden tilbake. Hvis du ikke har noen til å hjelpe deg med å korte inn alenetiden, lufte innimellom og sånt, så er det alt for tidlig for en så liten valp å være alene en arbeidsdag. Er det noen i nabolaget som kan hjelpe? Dette må jobbes in gradvis. Til tross for at vi allerede hadde en hund som var trygg alene hjemme tok det 6 mnd før vår andre hund kunne være alene tilnærmet en full arbeidsdag. De færreste har mulighet til å være hjemme i 6 mnd med en valp, men da krever det at man har en plan, mulighet til å ha med valpen på jobb, halve dager, naboer, familie eller venner som kan passe og lufte litt, osv. Er man alene og ikke har det nettverket så tenker jeg at da passer det ikke å ha hund i denne fasen av livet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...