Gå til innhold
Hundesonen.no

Pros and cons vedr kastrering av tispe


Recommended Posts

Fortell meg alle skrekkhistorier vedr kastrering av tispe. Og evnt alle solskinnshistorier. Jeg klarer ikke bestemme meg helt for hva jeg skal gjøre ang Gry.

Men altså..

Gry lukter tydeligvis deilig for alle hannhunder ca 10 mnd i året. De mest hormonelle hannhundene må vi hele tiden krangle med (jeg, eier eller Gry må kjefte på dem) for at de ikke skal jokke på henne.

I januar noterte jeg at en av hannhundene i "flokken" vår ble ekstremt oppmerksom og man sku tro løpetida var rett rundt hjørnet.

I midten av mars begynte Gry å slime. Ca samtidig begynte gemyttet å endre seg. Hun bjeffer på alt, vokter maten sin, hører mindre på oss og virker langt mer usikker. Gry slimer fortsatt. Men har enda ikke fått løpetid. Og slik er standard 2 ganger i året. Og jeg vet at usikkerheten og voktinga bare blir værre når hun først får løpetid.

Ca 6 uker etter løpetid får hun melk. Masse melk. Jeg tror vi kunne åpnet meieri til tider. Og dette har hun i MINST 8 uker! I mer eller mindre mengde.

Utover dette er det ingen problemer. Hun samler ikke valper, hun vokter ikke mer enn vanlig da hun er innbilt. Hun går godt overens med Bridie (bortsett fra litt ekstra kjefting om Bridie prøver å ri på henne). Men jeg ser at hun blir mer og mer "på hugget" mot hunder generelt i tiden før løpetid iallefall. Da skal alle kjeftes på! (Dette kan jo være fordi hun er så vandt med at hun må krangle litt for å få nysgjerrige hannhunder vekk. Og ja, dette er noe jeg har tatt mer tak i, slik at Gry skal slippe å sitte med den jobben selv. Og jeg vet jeg har tatt tak i det for sent og alt det der, så ikke la dette innlegget handle om det :P)

Men ja... Jeg er altså fortsatt ikke helt sikker på hva jeg vil gjøre. Jeg heller vel mot å kastrere henne. Men er jo redd for at hun skal bli mer usikker av seg, o at vi skal slite med dette på heltid. I tilegg tenker jeg på inkontinens.

Så, et evnt følgespørsmål.... Kan jeg kastrere Gry rett etter løpetiden? Eller bør jeg vente til hun er ferdig med innbilt og alt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du prøvd galastop? Det er jo et alternativ.. Ellers så må jeg være så kjedelig og si at min erfaring er at når de blir så ille med innbildt i ung alder, blir de særlig bedre når de blir eldre :P

Men til tilleggsspørsmålet ditt: du bør ikke kastere rett etter løpetid.. Vent til innbildten er over (evt brukt galastop) og vent til midt imellom løpetidene..

Jeg angrer ikke på inngrepet på gamla mi :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kastrerte mi på februar i fjor og angrer ikke et sekund, hun var også myyye plaget med innbilt, fikk masse melk og ble skikkelig daff når hun hadde løpetid, lå bare å sov hele tiden. Hun er idag en mye bedre hund, eller kastrasjon ble hun også roligere og generellt en mye mer bedagelig hund. Hun er også mer med på trening og skikkelig ivrig. Før var hun også den som ble jokket på av ALLE hannhundene, selv om hun ikke hadde løpetid i nærheten en gang og da sa hun ikke ifra, hun lot seg jokke på, men nå så sier hun ifra og vill ikke ha noe av det og hun blir hørt.

Så jeg angrer som sagt ikke et sekund på at jeg gjorde det, jeg har fått en mye bedre hund i etter tid. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok ikke så uvanlig, Tuva har slima 2 ganger etter løpetid. Første gangen fikk jeg panikk og tenkte drektighet med en gang, men alle beroliga meg med at det ikke var uvanlig (det og det at hu ikke hadde vært i nærheten av en hannhund :lol: ) Jeg ringte veterinærhøyskolen også bare for å høre :lol:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje fortelle om erfaring med kastrering og da, jeg har kastrert en tispe pga sykdom. Og pga mye kluss av veterinæren som gjorde det måtte hun avlives 3 mnd seinere. Men dette er skrekkeksempel, jeg hadde ikke hatt noe problem å gjort det igjen hvis jeg hadde hatt en tispe som hadde fått det bedre ved å være kastrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg syns er aller mest negativt for min del, min hund og rasen hennes, er at de ofte får enorme mengder underull. Det skal jo ikke min rase ha, og jeg har sett en sterilisert/kastrert papillon tispe, og den hadde MYE og tjukk pels. Den lignet mer en pomme. Den så ut til å slite fryktelig med å være alt for varm også. Men så er det forskjell på å gå fra så og si ingen underull, til masse underull, enn å gå fra en del underull, til mer underull, som din rase gjerne gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk kastrert Chanti pga jurcyster. De anbefalte å kastrere henne for å hindre tilbakefall.Hun ble operert da hun hadde løpetid (midt i), men det var ingen hindring. Hun sluttet å blø etter en stund, og følte ikke det gjorde noe negativt for henne. Jeg syns hun mistet litt iver etter kastreringen. Hun var ikke like livsglad på en måte. Mer daff i forhold. Gemyttmessig ble hun ikke endret med tanke på utagering og slikt.(men mye var nok tilært oppførsel) Og så fikk hun litt ekstra mage som ikke gikk bort. Syns det gikk helt fint å kastrere. Ingen negative følelser og operasjonen og rehab gikk veldig fint.

Har hatt en tispe før som var veldig plaget med mye melk og jur og utagerende oppførsel mot folk og dyr under innbildten. Så en tydelig skille der. Men det ble aldri til at kastrering ble noe av. Mulig vi kunne ha sett større endring på henne, pga det hormonelle i hodet på henne.

Noe hormonell endring må man regne med, både fysisk og psykisk. Men man må se an livskvaliteten på hunden og se hvor ille har egentlig hunden det og over hvor lang tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg steriliserte den eldste tispen min i desember, og angrer ikke et sekund :) Veterinærene fant to cyster på eggstokkene hennes, noe som mest sannsynlig har laget hormonproblemer hos henne.

Jeg har fått en ny hund med mye mer energi, og humøret på topp :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganzie ble kastrert da hun var tre/fire år pga lukket livmorbetennelse. Med årene har hun fått en helt absurd stor pels, men dessverre mye "fjoner" og underull av dårlig kvalitet, noe som gjør pelsstellet litt mer krevende. (men jeg synes hun er veldig pen med mye pels :wub: )

Nå er hun ni år og har hatt noen få tilfeller det siste året med urinlekasje. Det er kun noen få dråper i ny og ne, og når det skjer så gir jeg henne Incurin i et par dager, er det borte.

Hun har alltid vært fryktagressiv, og jeg er litt usikker på om det har økt bittelitt etter kastreringen, men det er vanskelig å si om det er kastreringen eller det faktum at hun ble angrepet av en doberman rett før hun fikk livmorbetennelse som har gjort det.

Jeg har i allefall ikke blitt skremt av å ha en kastrert tispe, og dersom det blir behov for å gjøre det samme med en eventuell ny hund, så vet jeg hva jeg går til, og har ingen problemer med det :)

Edit: Jeg har aldri merket noe på energinivået hos henne etter kastrering. Hun er et arbeidsjern uten like, hun er som sagt ni år nå og det merkes ikke på henne. Bånn gass i agilityløypa, og full fokus og intensitet i lydighetsringen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angrer ikke et sekund på at jeg kastrerte Tia pga innbilt svangerskap. Ja, hun legger på seg bare hun SER mat, og hun har fått ekstremt mye pels, men hun slipper å plages med innbilt hele tiden. Cita er også kastrert og jeg har ikke merket noe forskjell på henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Amiga sin første løpetid gikk greit, andre fikk hun depresjon, innbilt, mye plager og blod og vi var på vet vakta midt på natta osv. Stoppet løpetid med sprøyter og hun ble deprimert og dårlig og vi var inn og ut hos dyrlegen en mnds tid til vi bestemte oss å operer hun for å få stopp på alt og når de åpnet hun hadde hun lukket livmorbetennnelse (vi hadde vært hos vet 2 ganger i uka de ukene før operasjonen uten at det ble oppdaget). Jeg angrer ikke på at hun ble kastrert, hun måtte ja, men hun ble som seg selv igjen.

Issi ble kastrert pga innbilt.

Pros: ingen løpetid :aww:

cons: lettere å legge på seg, ofte litt forandret pels.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hanhunder er like gira på Kahlo som før kastrering. Så den biten behøver ikke bli borte.

Men bortsett fra det, og faren for urinlekasje, så har jeg ikkenoe negativt å si om kastreringen til Kahlo hvertfall Jeg fikk den hunden jeg så første uka av løpetiden, ikke det maniske, vekselvis livredde/sinte/hysteriske monsteret som var der i tre uker før løpetide og 2 mnd etter.

Jo, har en negativ ting til å si, men det er mer måten kastreringen ble utført på. Hun har blitt livredd veterinærer. Og hun har to stifter i magen som ble satt inn for å stoppe blødninger under operasjonen, som vi lurer på om kan medføre smerter for henne nå (sammenvoksninger og arrdannelser. )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Blaze er kastrert pga smerter under løpetid (to keisersnitt og endel arrvev). Hun ble ikke lagt i dyp narkose, men fikk epidural under operasjonen. Veldig fornøyd med det. Blaze har ikke endret atferd og heller ikke fått ekstremt mye mer underull, man kanskje litt mer? Hun har alltid hatt mye pels. Eneste forsjellen med henne nå er at hun røyter kun ned ordentlig en gang i året og det er på våren.

(og har man hund med mye underull så er det ikke værre enn å finne fram tynnekniven så fikser man fint å få bort ganske mye)

Det jeg har erfart, er at de som har kastrert tisper med redsler, aggresjon e.l. har måtte avlive de kort tid etterpå pga forsterkning av atferden. Da snakker jeg om hunder som har problem atferd uten sammenheng med løpetid.

Det har gjerne vært bitt situasjoner på folk eller fe som eier ikke vil leve videre med. Så den biten gjelder ikke bare hannhunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg har erfart, er at de som har kastrert tisper med redsler, aggresjon e.l. har måtte avlive de kort tid etterpå pga forsterkning av atferden. Da snakker jeg om hunder som har problem atferd uten sammenheng med løpetid.

Det har gjerne vært bitt situasjoner på folk eller fe som eier ikke vil leve videre med. Så den biten gjelder ikke bare hannhunder.

Jeg har den totalt motsatte erfaringen! Kastrerte min pga overdreven hormonproduksjon som gjorde stress, angst og fryktagressjon hos hunden ti ganger værre. På slutten var det nesten ikke mulig å gå tur med henne og det meste var ett problem. Hun hadde kanskje en mnd til sammen i løpet av hele året hvor hun ikke var sterkt påvirket av enten innbilt eller løpetid.

Jeg valgte å prøve kastrering og fikk tilbake en ny hund. Hun er mer trenbar, stabil, la endelig litt på seg og jeg har egentlig kun positive ting å si. Hun lekker litt, men det er ikke ett problem i mine øyne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som andre sier så hjelper ikke nødvendigvis kastrering på å få bort plagsomme hannhunder, er Casper fiksert på tisper er han det uansett om de er kastrerte eller ikke iallefall (og han er ikke en som fikserer på alt og alle, det er noen utvalgte få som for gjennomgå). Man skulle heller funnet opp noe som gjør at disse ekstra deilige jentene ikke luktet så godt :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mi måtte kastreres pga lukket livmorbetennelse for 1 år siden.Rett etter inngrepet fikk hun faktisk innbilldt svangerskap da hadde aldri hatt det synlig før så det var litt rart;)

Den første tiden etter operasjonen luktet hun visst veldig godt til mange hannhunder men,ga seg heldigvis raskt.Det var ingen problemer under løpetid her så har ikke merket noen adferd endringer eller noe.Hun er samme som før;)

Eneste et par ganger nå har hun hatt litt urinlekkasje ja...Har lest at det kan være ganske så vanlig ho Settere og hun er jo mest Gordon Setter.Ikke noe ofte heldigvis går månder mellom hver gang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vesla her er kastrert pga livmorbetennelse. Vurderer kastrering av stora pga adferd jeg mistenker henger sammen med hormoner, men skal nå se om det kan ha vært leddsmerter som har vært årsaken i stedet... Grunnen til at jeg avventer er fordi det er et stort bukinngrep, og alle inngrep medfører risiko.

Bortsett fra det har jeg positiv erfaring. Vesla holder nå vekten i stedet for å være alt for tynn, hun er hundre prosent jevn i humøret, og er ikke plaget av hannhunder. Hun havner av og til i bråk med andre tisper, men det skyldes neppe kastrasjonen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Blaze er kastrert pga smerter under løpetid (to keisersnitt og endel arrvev). Hun ble ikke lagt i dyp narkose, men fikk epidural under operasjonen. Veldig fornøyd med det. Blaze har ikke endret atferd og heller ikke fått ekstremt mye mer underull, man kanskje litt mer? Hun har alltid hatt mye pels. Eneste forsjellen med henne nå er at hun røyter kun ned ordentlig en gang i året og det er på våren.

(og har man hund med mye underull så er det ikke værre enn å finne fram tynnekniven så fikser man fint å få bort ganske mye)

Det jeg har erfart, er at de som har kastrert tisper med redsler, aggresjon e.l. har måtte avlive de kort tid etterpå pga forsterkning av atferden. Da snakker jeg om hunder som har problem atferd uten sammenheng med løpetid.

Det har gjerne vært bitt situasjoner på folk eller fe som eier ikke vil leve videre med. Så den biten gjelder ikke bare hannhunder.

Jeg har den totalt motsatte erfaringen! Kastrerte min pga overdreven hormonproduksjon som gjorde stress, angst og fryktagressjon hos hunden ti ganger værre. På slutten var det nesten ikke mulig å gå tur med henne og det meste var ett problem. Hun hadde kanskje en mnd til sammen i løpet av hele året hvor hun ikke var sterkt påvirket av enten innbilt eller løpetid.

Se min utheving over og les teksten igjen ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren jeg hadde før ble kastrert etter løpetid, i starten av innbildt svangerskap. Hun fikk galastopp noen dager før inngrepet.

Hun ble kastrert pga hyppige løpetider med påfølgene innbildt, hormonell berg- og dalbane... :P

Etter kastreringen var hun en mer stabil hund, jevnere i humør jevnt over og arbeidsinnsats/trening. Hun ble også mer tålmodig rundt andre hunder, hun tillot mer før hun fortalte hvor skapet skulle stå. :)

Pelsen endret seg noe og helårsrøyting begynte. Fòring måtte kontrolleres nøye ellers la hun lett på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...