Gå til innhold
Hundesonen.no

Knurrer mot min datter


Helma
 Share

Recommended Posts

Hei. Jeg har en labradortispe på 6,5 år. Har hatt henne siden hun var valp. For to år siden fikk vi ei datter ogfikk i høst en gutt. Det har fungert bra fram til i høst. Min datter er naturligvis interessert i hunden. Hunden er av en "myk" usikker type fra før og denne situasjonen med småbarn gjør det ikke bedre. Det skal veldig lite til for at hun knurrer mot min datter og vi ser på hunden at hun er usikker/ikke slapper helt av. Jeg synes igrunn at hun skal tåle litt mer enn dette før hun knurrer for min datter driver ikke å plager henne av nevneverdig grad, men det har jo vært episoder der hun har vært litt hardhendt med hunden før jeg får tatt henne vekk. Jeg kjefter ikke på knurringen, men det har hendt da det kommer som en slags reaksjon før jeg tenker meg om, jeg har tatt vekk min datter. Dette fordi jeg er redd hun da vil "hoppe over" knurringen og gå rett i angrep... Hun har aldri bitt, noe jeg ikke for alt i verden vil hun skal gjøre. Med oss voksne og med større barn er hun verdens "godeste" og elsker oppmerksomhet.

Jeg skjønner at hunden føler seg litt tilsidesatt, men synes hun skal tåle litt mer enn hun gjør.

Situasjonen gjør at jeg på vegne av mine barn blir utrygg på at hunden vil kunne skade de.

Har snakket med oppdretter og vi skal nå prøve ut å stenge hunden ute fra oss om vi merker det blir for mye for henne så har laget til en seng til henne i kjelleren der min datter ikke kommer til. Hun har hatt et sted der hun skal ha fred, men så lenge min datter kan komme i nærheten selv om hun ikke får ta på henne har ikke fungert. Hunden vil ha fred for henne overalt uansett. Min datter kan fint klappe henne om jeg sitter rett ved siden av. Jeg prøver også å la min datter være med på å leke med hunden inne og ute noe som fungerer fint.

Tenker flere ganger på omplassering...

Et litt rotete innlegg, men vil gjerne ha noen innspill, tips o.l

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis hunden din er usikker/engstelig av natur, så kan du ikke forvente/kreve at hun bare skal "tåle" et lite barn i "verste" alder. Og som Grim påpeker, å ekskludere gjør det neppe bedre, snarere tvertimot. Såvidt jeg kan forstå, har det forekommet episoder hvor datteren din har hatt"tilgang" til hunden før du rakk å stanse det. Og så er hunden av en slik natur at hun fikser det dårlig, og har begynt å advare i forkant "jeg vil ikke det skal skje igjen og sier ifra om at dette er jeg ukomfortabel med".

Antagelig vil forholdet til barnet bli greiere etterhvert som barnet blir eldre og forstår ting - og så fremt at slike tett-på-før-man-rekker-å-stanse-det-episoder overhodet ikke forekommer (men hånden på hjertet, er det realistisk å tro?). I tillegg har dere nå en liten gutt som etterhvert også vil komme i den alderen hvor de ikke har vett å være greie med hunder, er veldig mobile og kjappe og det kan fort bli episoder hvor hunden kanskje må tåle litt uvettug behandling.

Men hunden din tåler ikke det. Om hun er aldri så mye labrador og snill og god.

Å forsøke å ekskludere synes jeg bare er slemt mot hunden. Dette kan fikses vha å bygge opp hunden i forhold til barnet (la barnet gi hele skurer av godbiter etc, en lang prosess) samt at uheldige episoder aldri aldri forekommer igjen. Men er det praktisk gjennomførbart? Og med et barn til også.

Jeg synes omplassering til en god familie/gode mennesker uten helt små barn og som heller ikke omgåes for mye helt små barn, hadde vært det mest fornuftige, både for hundens skyld og for deres skyld.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, for en vond situasjon dere må være i. :(

Jeg sier meg enig med de over, det kan da ikke være noen løsning å dele det opp. I alle fall ikke et varig et. De jeg kjenner med små barn og hund har en seng eller lignende som hunden kan gå og legge seg i som er 100% barnefri uansett. Og ja, det krever at du passer på. Dit går de når de synes det er for mye. Men om hunden uansett stresser eller ikke klarer slappe av helt så høres det jo ikke noe godt ut for hunden? Det er vanskelig å være uegoistisk med sånt, men still deg selv spørsmålet: hvor vil hunden ha det best?

Mange adferdsproblemer kan jobbes med. Men å jobbe med at hunden skal like barn er vanskelig i den alderen og når dere allerede har to små, kan jeg se for meg. Man tørr jo ikke tøye grensene der, om du skjønner.

Ja, hun "bør" kanskje tåle mer, men det gjør hun ikke og sånn er det bare.

Det er kjipt og vanskelig, men hunden din er usikker på barn og det høres ikke ut som om den klarer slappe av eller ha det bra med de. Kanskje er da det beste for hunden å få slappe av et sted uten hunder - om du finner det rette riktignok.

Lykke til! Sender deg en :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en vanskelig situasjon :(

Jeg er enig i at hun bør tåle mer. Man skal ikke måtte gå rundt å være engstelige, hverken dere eller hunden. Jeg har ingen gode råd å komme med, jeg har nesten motsatt situasjon : jeg tror bikkja digger 1 åringen mer enn meg. Hun skjønner veldig godt at han er liten og at om han bråker litt, mister en leke på henne eller plutselig løper bort å gir henne en klem ( eller bok i fleisen ) når hun sover så er det ikke vondt ment.

Jeg ville nok omplassert. Småbarnsperioden er slitsom nok om man ikke må vokte barn Vs hund som en hauk oppå det hele.

Det sagt så skjønner barn hundespråk veldig godt. Jeg omplasserte en Jrt til familiemedlemmer når guttungen var 5 mnd pga allergi. De har ukentlig kontakt og Jrt har vist seg å ikke være veldig barnevennlig. Han knurrer lett når han får nok og sønnen min respekterer det og trekker seg unna så det blir aldri farlige situasjoner. Hvordan reagerer datteren din?

Edit:,justicia, en familiehund i en småbarnsfamilie skal kunne tåle normal oppførsel fra barnet. Dvs mye rart.. Det er umulig å forhindre at uheldige episoder skjer, da må man i såfall ansette en person til å følge barnet overalt. Vi tar det som en selvfølge at hundene takler at vi kommer til skade for å tråkke de på labben, klippe en klo for langt inn, stikke fingeren i øyet dems i det den strekker seg mot godbiten etc ( jeg regner med det ikke bare er jeg som kan være klønete ) , hvorfor skal de tåle mindre av barn?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare for å ta mitt skrekkeksempel: Min bet til slutt. Da var barnet langt over alderen til ditt barn. Han tolererte fint lite av mine barn, men jeg voktet over han som en hauk. Dagen det skjedde hadde vært en god dag for han (litt mer historie hos han ;)) Så jeg lot det passere at min 9 åring skulle inn på kjøkkenet der han lå, to sekunder gikk og jeg hører ett vræl. Det gikk forholdsvis greit, hun fikk skrekken i seg og ett lite rift i ansiktet, hadde hun vært liten og mindre kjapp så kunne skaden blitt større. Veien var kort ned til dyrlegen den dagen. Jeg satt og sitter fortsatt igjen med tanken om at jeg burde tatt han tidligere, han hadde det ikke noe godt. Han var ikke omplasseringsbar, men din høres ut som det :)

Ekskludere blir fullstendig feil og jeg er enig med de andre her, finn en liten familie med større barn som hun kan få bli gammel hos. Både for hundens del, for barna sin del og for din del!

Så kom jeg til å tenke på noe og litt OT; er vi litt løse i avtrekkeren på dette forumet med å anbefale omplassering? Jeg er stort sett enig, men det er ett par historier jeg sitter med en litt vond smak etter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Dette er en kjempelei situasjon for oss alle.

Det oppdretter mente med å stenge ute hunden var ikke ment som permanent, men ved behov. Dette er tenkt på andre siden av trappegrinden ned mot kjelleren. Slik at hunden tilslutt vil gi tegn til å søke seg der den får 100% fred. Jeg også reagerte som dere at dette er jo en familiehund som er en del av familien og vil ikke hunden da føle dette som en slags straff...Ikke vet jeg helt.

Min datter er en relativt rolig 2-åring og jeg vet jo ikke hvordan min sønn vil bli. i går opplevde jeg noe jeg ble bekymret for. Vi fikk besøk av en gutt på nesten 3 som har et ganske høyt aktivitetsnivå. Hunden ble satt på andre siden av trappegrinden mot kjelleren, noe hun har opplevd før ved besøk også. Gutten sprang frem og tilbake litt mens han snakket høyt. Hunden knurret en gang som hun har gjort før. Mora sier til gutten at han må ikke springe mot hunden for hun liker det ikke og da knurrer hunden, men gutten går mot hunden en gang til og da knurrer hun dypt og ubehagelig. Jeg var i naborommet da dette skjer og hører. Mora er der hele tiden. Hunden trakk seg ikke unna slik oppdretter så fint sa hun ville gjøre. Hun gikk ned da jeg ba henne om det da...

Huff dette er ikke noe kjekt verken for oss eller hunden og jeg kommer til å legge ut en annonse for kjenner dessverre ingen som kan overta henne. Trist, for jeg har egentlig lyst at mine barn skal få vokse opp med hund og vite hvordan de skal behandles for det er jo så mye positivt ved det. Min datter har lært seg å være "nill" med hunden som hun sier og vet at hunden er sint når hun knurrer, men hun er tross alt 2 år...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det skal veldig lite til for at hun knurrer mot min datter og vi ser på hunden at hun er usikker/ikke slapper helt av. Jeg synes igrunn at hun skal tåle litt mer enn dette før hun knurrer for min datter driver ikke å plager henne av nevneverdig grad, men det har jo vært episoder der hun har vært litt hardhendt med hunden før jeg får tatt henne vekk. Jeg kjefter ikke på knurringen, men det har hendt da det kommer som en slags reaksjon før jeg tenker meg om, jeg har tatt vekk min datter.

Hvordan skal hunden vite at den gjør noe galt om du ikke sier fra? Du lærer den jo at aggressiv atferd funker bra for å bli kvitt plagsomme unger..? IMO skal hunden flytte på seg når den blir utsatt for noe den ikke liker, om den så skulle ligge i senga si.

Dette fordi jeg er redd hun da vil "hoppe over" knurringen og gå rett i angrep... Hun har aldri bitt, noe jeg ikke for alt i verden vil hun skal gjøre.

Hun er ihvertfall godt på vei. Hvem vet hva hunden finner på den dagen det ikke holder med knurring?

Det positive her er at problematferd som regel kan løses om eieren setter seg litt bedre inn i hundepsykologi. Men jeg vet ikke om jeg hadde turt å prøve med små barn i huset.

Relevante linker, jeg ville startet med den første som er nokså fri for konfronterende handlinger, i tilfelle dere har mindre kontroll over hunden enn du er klar over (og sørg for å vite, på forhånd, hvordan hunden skal takles om den slår seg vrang eller knurrer til deg også):

http://www.dogbreedi...dogbootcamp.htm

http://www.dogbreedinfo.com/topdog.htm

http://www.dogbreedi...topdogrules.htm

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff, dette var en lei situasjon. Jeg støtter forøvrig Loke sitt innlegg, og jeg er enig med TS angående kjefting på knurringen. Kanskje fungerer det ved at hunden slutter å knurre, men det er allikevel stor sannsynlighet for at hunden fortsatt vil føle den samme usikkerheten i nærheten av barn, og dermed hoppe over å knurre som advarsel neste gang. Jeg har sett mange slike hunder, og mange av de biter dessverre uten særlig forvarsel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så kom jeg til å tenke på noe og litt OT; er vi litt løse i avtrekkeren på dette forumet med å anbefale omplassering? Jeg er stort sett enig, men det er ett par historier jeg sitter med en litt vond smak etter...

Fortsetter litt på OT'en, men egentlig for den er ganske on topic. Om en hund mistrives, og kan ha det bedre et annet sted så ser jeg ikke noe i veien for å la den flytte.

I mitt tilfelle med omplassering, så mistrivdes ikke hunden bemerkelig, men forholdet mellom oss var ikke optimalt, og jeg var sikker på at det fantes en annen der ute som kunne få mye mer ut av hunden. Aldri hadde jeg trodd at jeg ville finne sjelevennen hennes, men sonen ordnet opp.

Jeg ville nok brukt litt tid og masse krefter på å finne en så godt som perfekt familie, eller par som ikke tenker barn f.eks. Men jeg ville også følt mye på det, være sikker på at det er det man vil. Kanskje snakke med noen som er flinke på psykologi med hund, men dette kan ofte være kostbart, og hvor mye skal man ofre når sannsynligheten for å fikse problemet er liten.

Det er uansett skummelt å utsette barn for en potensiell fare, som en bitende hund, men man vet jo ikke nødvendigvis om den dagen vil komme.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff dette er ikke noe kjekt verken for oss eller hunden og jeg kommer til å legge ut en annonse for kjenner dessverre ingen som kan overta henne. Trist, for jeg har egentlig lyst at mine barn skal få vokse opp med hund og vite hvordan de skal behandles for det er jo så mye positivt ved det. Min datter har lært seg å være "nill" med hunden som hun sier og vet at hunden er sint når hun knurrer, men hun er tross alt 2 år...

Jeg synes du er kjempefornuftig nå, og synes inderlig synd på dere. Men er ganske sikker på at det er for det beste,man skal ikke ta sjanser når det er barn med i bildet. Men vent 4-5 år, og så få dere et 4-beint familiemedlem da vet du! Det å vokse opp med hund, såfremt det er et ordentlig hundehold, tror jeg er enormt bra for barn - og foreldre.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi om du velger og omplassere(om det kommer dit), så betyr jo ikke det at barna må vokse opp uten hund. De fleste hunder tåler jo barn, og spesielt de som vokser opp med dem. Så som TonjeM sier, vent noen år og skaff dere en ny hund. Enten en trygg og sterk valp fra en god oppdretter eller en omplasseringshund som er vant med barn.

Edit: Det er sikkert mange her inne som kan hjelpe deg og finne et godt og trygt hjem til hunden din om du skulle tenke på omplassering.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stöttar TonjeM sitt inlägg. Jag förstår att det känns väldigt trist men det betyder inte att ni aldrig ska/kan ha hund i familjen. "Bara" vänta ett par år till då barnen blivit lite äldre. Då är det är också lättare att vänja en ny valp i hus till barnen som redan bor där :) Och jobba upp ett fint och respektfullt förhållande mellan barn och hund från starten av.

Önskar dig lycka till vidare!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja om det blir omplassering nå så blir det nok en hund om noen år. Det kverner masse oppi hodet nå. Har gode og litt mindre gode dager med hunden. Noen dager vil jeg ikke omplassere for jeg føler det skal gå bra, men så kommer de dagene der jeg tenker omplassering med en gang... Mannen er ikke så giret på omplassering og sier han aldri tror hunden kommer til å gjøre noe mer enn å knurre. Dessuten mener han at snart så er 2-åringen så pass stor at hun snart blir tryggere på henne for jenta lærer å omgås hunden med mer forståelse...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ganske så små barn kan lære å ikke forstyrre hunder som hviler, spiser osv. Både ungen og bikkja må ha regler for at det skal fungere. Min erfaring er at ungene da de var helt små ikke var noe problem for bikkjene. Da de kom i 4-5 års alderen fikk de interesse av å trene og vise frem for venner, det ble straks litt mer plagsomt for de voksne hundene og vi voksne måtte bli en god del strengere med ungene. Men gikk seg til det også. Nå har vi ikke så små barn lenger - bare små hunder :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja om det blir omplassering nå så blir det nok en hund om noen år. Det kverner masse oppi hodet nå. Har gode og litt mindre gode dager med hunden. Noen dager vil jeg ikke omplassere for jeg føler det skal gå bra, men så kommer de dagene der jeg tenker omplassering med en gang... Mannen er ikke så giret på omplassering og sier han aldri tror hunden kommer til å gjøre noe mer enn å knurre. Dessuten mener han at snart så er 2-åringen så pass stor at hun snart blir tryggere på henne for jenta lærer å omgås hunden med mer forståelse...

Men når 2 åringen er større så er jo også babyen større og gutter ER ofte mer voldsomme altså. Husker en artikkel i nkk om biteskader hsom omhandlet at de som ble bitt oftest var 2 år gamle gutter og " synderen" var stort sett familiens hund.

Jeg ser at min lille gutt (16 mnd) er vanskelig å oppdra på å la hunden være i fred, vi jobber med saken, men er neppe i mål på en goood stund enda. Noen ganger må man faktisk snu ryggen til og da er brått ungen inni buret. ( " Mozza sooover" er mitt mest brukte utrykk for tiden)

Jeg tror dere bare utsetter problemet om dere venter og om et par år kan hun være vanskelig å omplassere.

Jeg fikk inn en voksen omplasseringshund som ikke var barnevant ( men av en barnevennlig rase) for 3 uker siden og hun ser faktisk ut til å like maset hans. Jeg går jo inn og overstyrer hvis jeg synes det blir mye, men hos henne har jeg ikke sett noe tegn til ubehag. Intet stivt blikk, spenning av muskler, demping etc er hun veldig trøtt legger hun seg bare innerst i buret sitt og da lukker jeg døra for å skjerme henne. I tillegg lar jeg han være godbitdispenser, selv om det neppe er bra for lydighetstreningen :P

Blir spennende å se om dems gode forhold fortsetter, men siden jeg står for alt det " slemme" ( rensing av ører, dusje, klippe klør etc ) og han det gode ( utdeling av mat og godis) ser jeg ingen grunn til at det skal gå over. En god hund - og de finnes det faktisk mange av - klarer fint å dele hjem mrd små barn. Hvis ikke hadde neppe hunden vært menneskets beste venn i mellom så mange år..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Hei igjen. Vi har sett an situasjonen litt nå og de siste dagene virker det som om min datter og hunden har et lite samspill. Virker som om jenta forstår hundespråket og faktisk trekker seg om hunden sier ifra uten at vi må gripe inn. Hunden knurrer på avstand for å si "ikke kom her nå", og jenta ser på meg og går unna/en annen vei. Selvfølgelig stoler vi ikke på dette og er alltid på vakt for å si det sånn slik at hun ikke får komme nær hunden i slike situasjoner. Ellers så har hunden begynt mer på eget initiativ å oppsøke min datter for klapp og kløe, stikker hodet opp i ansiktet hennes og gir henne et lite slikk og legger seg gjerne også på rygg for litt "magemassasje" Jeg tolker dette som gode tegn. Jeg prøver også å la jenta "trene" litt triks med hunden og gi godbiter. Leker også litt gjemsel. Dette er de fornøyde med begge to.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 months later...

Hei igjen. Det ser dessverre ut som om det ender med omplassering allikevel. Det fungerte bra en periode, men så kommer det episoder der jeg blir veldig i tvil. Jeg vet med meg selv at skal jeg være ansvarlig ovenfor familien min er dette sannsynligvis det beste for alle sammen. Mannen har begynt å innse dette også. Har vært innom tanken på avlivning, men denne hunden vil nok passe supert inn om der ikke er små barn tilstede.

Ute fungerer det veldig bra og hunden og barnet kan fint leke litt sammen på hundens premisser uten tegn til noe særlig usikkerhet, men inne går det heller dårlig. Virker som om hunden vil være sammen med oss (selvfølgelig!) og ikke flytter seg nevneverdig fra barnet uten at vi sier noe, knurrer heller...

Jeg har satt ut en annonse på finn som snart vil dukke opp. Om noen her vet om noen/eller kanskje seg selv der denne hunden kan passe inn så gjerne gi en lyd. Dette er ingen lett avgjørelse, men ganske sikker på at det er den rette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har satt ut en annonse på finn som snart vil dukke opp. Om noen her vet om noen/eller kanskje seg selv der denne hunden kan passe inn så gjerne gi en lyd. Dette er ingen lett avgjørelse, men ganske sikker på at det er den rette.

Selvsagt skal du skåne familien din, og faktisk også hunden, tenker jeg. Det er tydelig at noe ved situasjonen gjør henne utilpass. Lykke til med omplassering!
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...