"Preferred Breed Type"

[Hermes]

En interessant artikkel for noen, kanskje:

http://www.thedogplace.org/ShowDog/Preferred-Type_Gammill-0901.asp

[Guest Gråtass]

Skremmende men sikkert helt realistisk..

[Snøfrost]

Dette er en bra artikkel!

Kloke ord til ettertanke for alle og enhver som har tanker om oppdrett.

Jeg forstår godt at det ER lett å la seg imponere av "superhunden" som vinner veldig mye, fordi om hunden kanskje har litt for korte bein, litt for lange ører, litt for grovt hode eller hva det måtte være som ikke er i henhold til standarden. Overtyping er vel et større problem enn for lett type generelt sett.

Kan jo ta et eksempel fra min egen rase.

Dette sier standarden om Siberian Husky og haleføring:

Bæres vanligvis over ryggen i en elegant sigdformet bue når oppmerksom, men ringler seg verken på siden av kroppen

eller ligger flatt langs ryggen. Normalt med hengende hale i hvile.

Alikevel ser man enkelte hunder som gjør det stort på utstilling rundt omkring i verden som bærer halen mer som retriever, altså rett ut bak ikke i en sigdformet bue over ryggen. Dette er en "motesak". Nå er jo akkurat dette ikke noe som skader hunden på noen måte, men jeg foretrekker nå sigdformen selv i alle fall

Ved og merke så vil vel de aller fleste hundene få halen mer rett ut bak når farten er høy nok eller de arbeider hardt nok. Men i en utstillingsring er jo ikke farta så veldig høy vanligvis (den kan bli forholdsvis høy i trav om ringen er stor).

Det skal også sies at det er ganske mange SH som har for kraftig krøll på halen, noe som er like feil i hht standarden.

[Meg]

OT, svar til Snørfrost: mine løper med halen mer ned og ut når de jobber (trekker), men bruker halen mer som "balanseror" og bærer den høyere om de må justere ( holde balansen i løssnø feks). Eller om de finner på at de skal "si noe" underveis. Hunder som alltid har halen høyt under arbeid, er ikke de beste trekkhundene. Selv den ene min som har for mye krøll på halen, har den ned under arbeid. Å løpe fint i bånd i ringen blir vel noe annet

[Snøfrost]

OT, svar til Snørfrost: mine løper med halen mer ned og ut når de jobber (trekker), men bruker halen mer som "balanseror" og bærer den høyere om de må justere ( holde balansen i løssnø feks). Eller om de finner på at de skal "si noe" underveis. Hunder som alltid har halen høyt under arbeid, er ikke de beste trekkhundene. Selv den ene min som har for mye krøll på halen, har den ned under arbeid. Å løpe fint i bånd i ringen blir vel noe annet

Les hva jeg skriver en gang til

sitat: Ved og merke så vil vel de aller fleste hundene få halen mer rett ut bak når farten er høy nok eller de arbeider hardt nok.

Dette gjør mine også! men ikke i utstillingringen i forholdsvis lett trav.

[Malamuten]

Ja, man kan se mye rart på utstillinger for tiden. Malamuter med hvite flekker(ikke ønskelig) som blir BIR mens motsatt kjønn med ck og knall kritikk ikke går videre en gang. Krøllhaler, lang pels, lang rygg og korte bein dukker også opp med gjevne mellomrom. Oppdrettern til min første hund har jo nå et par stykker som ser ut som mutteversjonen av Dachs.. Og hun er vistnok fornøyd med de for de vinner. Vet ikke så mye om andre raser i ringen, men antar at det sikkert er en del som ligger verre an enn malamuten også..

[Mirai]

Syns det var interessant det hun skrev med at mange avler for å vinne i ringen, og ikke nødvendigvis for å følge standarden eller prøve å forbedre rasen for å passe standarden bedre.

[Meg]

Les hva jeg skriver en gang til

sitat: Ved og merke så vil vel de aller fleste hundene få halen mer rett ut bak når farten er høy nok eller de arbeider hardt nok.

Dette gjør mine også! men ikke i utstillingringen i forholdsvis lett trav.

når hundene jobber hardt holdes halen ned

Synes også det er intr det der med at man avler for å vinne- men det kan jo trekkes ut til å gjelde diverse hundesporter også, ikke bare utstillingsringen...

[SandyEyeCandy]

Syns det var interessant det hun skrev med at mange avler for å vinne i ringen, og ikke nødvendigvis for å følge standarden eller prøve å forbedre rasen for å passe standarden bedre.

Jeg mener vi ser noe av tendensen til dette på shiba fra noen oppdrettere. Hundene skal være så svære, massive og med så voldsomt oppblåst pels at de ser ut som miniversjoner av show-sibirske huskyer (no offence). Dette er en liten, svært ujålete hunderase, og den skal ideelt sett vises helt naturlig og først og fremst være funksjonell og nøktern av utseende.

[Djervekvinnen]

Jeg har også litt følelsen på at mange avler for å vinne, kontra selve standard og god funksjonalitet. Jeg vil gå etter god standard jeg, så får jeg heller bare bli nr 2-3-4 osv. Jeg vil ikke ha en overdrevent anatomisk hund.

[Guest Jonna]

Ett problem som er nevnt der ser man litt i ringen "mine". Det er en liten rase som det somoftes blir satt opp allround dommere på. Det dømmer ofte etter majoriteten av de som er i ringen og ikke etter det som faktisk er den "korrekte" typen.

I en ende av ett land feks er det ofte vinner utstilling og den kennelen har mange kull og får med seg mange valpekjøpre. Det er av en tyngre, grovere og mer "ACD" type enn gjennomsnitte. Der vinner de mye, når de kommer utad så blir de ikke plassert da rasen gjennomsnittlig er ganske moderat.

Eller når jeg stilte min moderate tispe mot en haug med juniorer og meget lette tisper, da ble min hund annsett som grov og den lette typen som var majoriteten i ringen ble satt opp som vinner.

Det er ikke lett å være dommer, og det er ikke lett å være den som vinner mye (for den hunden blir bedømt både av faglærte og ikke faglærte).

Men for den faglærte dommeren ligger det en tung bør å ikke begynne å overdrive noen vei og samtidig se den hunden som skiller seg ut, men også glimter til med å være ett ekstremt bra eksemplar uten overdrivelser.

En tung bør som dommere bør ta på sine skuldre og de bør også være klar over at det er dommeren som påvirker mye mer enn den oppdretteren som sitter med stor kunnskap uten noe særlig annen påvirkningkraft enn sitt eget oppdrett.

En spennende artikkel som sier mye av det jeg selv tenker på.

[Inu]

Jeg mener vi ser noe av tendensen til dette på shiba fra noen oppdrettere. Hundene skal være så svære, massive og med så voldsomt oppblåst pels at de ser ut som miniversjoner av show-sibirske huskyer (no offence). Dette er en liten, svært ujålete hunderase, og den skal ideelt sett vises helt naturlig og først og fremst være funksjonell og nøktern av utseende.

Nettopp derfor så har jeg mistet litt lysten på utstilling... Dommere lar seg blende av hunder med overdrevne (for rasen) vinkler og voldsomme volum. Nesten så de ligner på bulldoger i fronten... Og så alle disse som har for korte bein... Har selv en kortbeint tispe som jeg ikke liker å stille fordi hun for MEG ikke er god nok ift rasestandard. Men hun kan trave i 700.... Og blender en del dommere med det. Og hun liker å løpe foran, så hun ser veldig "driftig" ut i ringen. Men korrekt er det ikke...

En shiba skal være moderat, moderat, moderat og det er viktig at den har riktig verdighet og ikke shower for mye i ringen.

[SandyEyeCandy]

Nettopp derfor så har jeg mistet litt lysten på utstilling... Dommere lar seg blende av hunder med overdrevne (for rasen) vinkler og voldsomme volum. Nesten så de ligner på bulldoger i fronten...

Du hadde daua i Stockholm. Christen og jeg satt og måpa over den ene hannen, som faktisk HADDE bulldogkropp, uten de klumpete beina. Massiv, oppblåst pels og litt fetladen i tillegg til være altfor lavbeint og tønnete. Han blei plassert i BHK, trur jeg...

[tulip]

På GD ser vi dette med type veldig godt. Det er ikke skille bare mellom USA og Europa, men mellom Skandinavia,Tyskland, søreuropa, østeuropa og endamerøst europa. Hver enkelt type har sine særtrekk som kan være godt overdrevet, både i forhold til standard og til de andre typene. Og ja, enkelte hunder blir bedømt for sin type, istedenfor etter standard.

Personlig syne jeg de amerikanske har altfor rafinerte og skarpskårne hode, og for lang hals, mens de sørover og tildels de tyske har elendige bakparter uten vinkler, og er altfor massive, de ser ut som mastiffer.. En blanding av den skandinaviske og tyske er perfekt

Russland er faktisk de JEG syns ligger nærmest standarden idag, selv om det finnes "typete" hunder der som andre steder.

[KristinR]

På GD ser vi dette med type veldig godt. Det er ikke skille bare mellom USA og Europa, men mellom Skandinavia,Tyskland, søreuropa, østeuropa og endamerøst europa. Hver enkelt type har sine særtrekk som kan være godt overdrevet, både i forhold til standard og til de andre typene. Og ja, enkelte hunder blir bedømt for sin type, istedenfor etter standard.

Personlig syne jeg de amerikanske har altfor rafinerte og skarpskårne hode, og for lang hals, mens de sørover og tildels de tyske har elendige bakparter uten vinkler, og er altfor massive, de ser ut som mastiffer.. En blanding av den skandinaviske og tyske er perfekt

Russland er faktisk de JEG syns ligger nærmest standarden idag, selv om det finnes "typete" hunder der som andre steder.

Nesten som hos boxer altså. Ikke langt unna at du beskrev rasen min der.

[tulip]

Molosser og mastiff er jo det samme sant? Eller at molosser og mastiff er slett ikke det samme, molossere har hals nemlig

[Kaja]

Molosser og mastiff er jo det samme sant? Eller at molosser og mastiff er slett ikke det samme, molossere har hals nemlig

Det vil jo da si at Granden er en molosserhund? Men den er jo avlet utifra mastiffer?

[tulip]

Det vil jo da si at Granden er en molosserhund? Men den er jo avlet utifra mastiffer?

Noen av forfedrene er molossere, andre igjen mastiffer. Det er sannsynligvis mynde i de også. IDAG er de regnet som molosser, og det er det som står i rasestandarden.

[Siri]

Jeg må faktisk tenke meg om mht dette på min rase. Er det type eller funksjon som når opp? Jeg vil si både og, faktisk. Av de hundene jeg ser stadig går igjen som vinnere eller som iallefall alltid gjør det bra, enten det er for spesialdommere eller allroundere, så er langt de fleste gode, funksjonelle hunder som har det de skal ha av både vinkler, bevegelser og type.

Jeg har jo et par hunder som begge to kanskje er på grensa til å være noe lange (evt lavbeinte - jeg greier ikke helt å se om det er det ene eller andre faktisk), men siden det er presisert i standarden at "kroppslengden er av større betydning enn mankehøyden - en briard er en rektangulær hund", så er det selvsagt naturlig at man er mer obs på om hundene er for korte i kroppen enn for lange.

Jeg er muligens noe subjektiv her, siden jeg har en av de hundene som stadig når opp og vinner og kanskje kan være flashy i ringen, men siden han har svært få feil i forhold til rasestandarden også, så ser jeg ikke at det kan være feil . Det ser heller ikke ut til at seleksjon mot stadig lengre og lengre pels er noe som slår ut hos dommerne (selv om mange oppdrettere og valpekjøpere nok er litt over middels imponert over en fotsid pels), min hund har jo ikke all verdens lange pels, men han når da opp i konkurranse likevel - nettopp fordi han ER en velbygd hund .

Jeg tror dog vi skal passe oss litt også hos oss for å få FOR lange hunder med FOR lange halser, det er ikke en riktig briard det heller, og begge mine hunder er nok helt på grensa for hva jeg synes er en bra type mht det (vel - Willy har ikke så lang hals da, men ha har lang og god kropp ).

[SFX]

En artikkel som gir mange tanker, helt klart.

Jeg har en rase med flere typer - og da snakker jeg ikke bare om en amerikansk, en nordisk og en østeuropeisk type - vi har store variasjoner på rasen bare i en norsk utstillingsring, det kan være markante forskjeller mellom ytterpunktene av linjer vi har. Det gjør det til en vanskelig rase å dømme - det sier veldig mange dommere, rasen er så lite homogen og en må gjøre nitidige prioriteringer gjennom hele dagen. Ingen hunder er perfekt i henhold til rasestandarden, men hva skal vike for hva? Det er også en rase flere sier er vanskelig å drive oppdrett av - de oppdager det når de går over til eller legger til en ny rase i sin oppdrettergjerning. Fordi vår rase er så heterogen, er det mer uforutsigbart hva en får i valpekassa også. Og da er det ikke så lett som oppdretter å jobbe mot et mål.

Jeg synes artikkelforfatteren toucher innom, uten å fordype seg i, et punkt jeg synes er viktig: Den som vinner mest, er ikke nødvendigvis den som avler best.

Det er mang en "multichampion" som har vært storprodusent, men fem år etterpå klarer du ikke å huske en eneste sønn eller datter - ingen sto seg ut i mengden, ingen gjorde det noe særlig, ingen var i nærheten av fars fotspor. Han ga ikke seg selv videre.

Så har du tispa mi, med sine feil og mangler, som er av en lite mainstream type, og som blir gitt både blått og cert, virrer opp og ned på resultatskalaen. Men flere har sagt til meg at hun vil være spennende å bruke i avl, fordi med rett hannhund vil det som er "ekstremt" hos henne bli mer normalt hos valpene. Nå er hennes valper drøye halvåret, så det er for tidlig å dra konklusjoner - men foreløpig ser i hvert fall datteren jeg behold ut til å bli bedre enn sin mor på de punkt jeg prioriterte i denne kombinasjonen.

Poenget mitt er at mye dårlig avl gjøres fordi oppdrettere ikke vet hva de holder på med, og parrer sine dårlige tisper med storvinneren og tenker at de vil få kremvalper. Og dermed får en mye rart i utstillingsringen også. Det blir en utfordring for dommerne da.

Kanskje er det hannhunden på femteplass som vil stå best til tispa di.

Folk vil alltid la seg blende av titler, og det er ikke dommernes feil eller ansvar - så vi trenger også bedre skolering av oppdrettere. Pendelen svinger begge veier - dommerne må ikke premiere dårlige hunder, men oppdretterne må lære hvordan de kan sette sammen lovende kombinasjoner og lage hunder som ser ut som standarden de er registrert som.

Hvor streng skal en dommer egentlig være? Skal en alltid følge rasestandarden og premieskalaen slavisk? Ideelt sett - ja. Men i realiteten justerer dommerne seg etter hvor de er og hva de dømmer. De setter strengere krav til rasen i et land hvor kvaliteten allerede er høy, mens en slipper gjennom med mer i et geografisk område eller i et land hvor rasen er tallfattig og har lav kvalitet. Jeg tror ikke det bare er fordi sammenligningsgrunnlaget er annerledes, jeg tror det også handler om at en som dommer ikke kan kaste ut alt av ringen, en føler en må beholde i det minste noe. Så da vil den minst dårlige bli satt opp.

Dommer skal ikke premiere hunder som ikke følger standarden, men en standard er et fire siders dokument bestående av mange, mange ord som skal tolkes subjektivt av hver enkelt dommer.

På min rase kan det være 40-50-60 påmeldte hunder, og mange av disse vil følge standarden i tilsvarende grad - alle har sine feil, ingen er perfekt, hva skal en prioritere? Joda, noe kan en sile bort med en gang fordi det har svak konstruksjon eller åpenbare feil. Men det er ikke gitt hvem som skal være vinneren med store påmeldingstall.

Det norske utstillingssystemet - i motsetning til systemet hvor artikkelforfatteren er fra - er todelt. Det har en innledende kvalitetsvurdering, og deretter et konkurranseaspekt. De som har høy nok invididuell kvalitet målt opp mot rasestandarden går videre til konkurransedelen. Og i konkurransedelen legges rasestandarden litt til side, for disse hundene har allerede nådd gjennom nåløyet. De er ansett som meget gode representanter for sin rase - de har jo fått excellent i kvalitetsvurdering. Så står dommer igjen med kanskje 10 hannhunder som kjemper om palltoppen. Det er forståelig at en litt mer flashy og ekstrem variant vil fange dommerens blikk og ta steget helt til topps, framfor en mer middels, mainstream, gjennomsnittlig hannhund som ikke har noen utpregede feil, men heller ikke det som gjør at den står seg ut i mengden. Det lille ekstra.

En del av meg tenker at det gjør ikke noe, så lenge vi har den innledende kvalitetsrunden OG at vi i Norge fremdeles er så heldig å få skriftlige kritikker på samtlige påmeldte hunder. Det er der avlsverktøyene våre ligger, så er det prestisje, heder og ære igjen for de som er med i siste runde. Det er showet, ikke eksteriørvurderingen. Kan det gå an å se på utstilling som så todelt?

For igjen - det er ikke sikkert at beste hannhund er beste avlshannhund. Kjenn din tispe, kjenn dens feil, vit hva den trenger, finn det, bruk det - uansett om hannen kom først eller sist, bare den er god nok.

For øvrig er jeg glad for at vi - bank i bordet - per i dag ikke har et utbredt proffhandlersystem i Norge, eller en utstrakt annonseringsvirksomhet. Ja, en god handler kan få en middelmådig hund til å skinne, og en dårlig handler kan ødelegge for en flott hund. Men jeg ønsker ikke at utstilling skal bli en sport for de med penger - de som kan annonsere mest, betale de beste handlerne, booke de mest erfarne groomerne, etc. Jeg ønsker at norsk hundesport skal ha en viss amatørstatus, og være åpen for alle. På den måten blir utstilling også et bedre avlsevalueringsverktøy, fordi vi får flere hunder ut i ringene på den måten, og får dermed sett flere avkom og flere individ fra de ulike linjene/alvshundene. Om utstilling blir en elitesport, mister vi mye.

Og om vi fjerner kvalitetsvurderingen og de skriftlige kritikkene, mister vi vel så mye.

På en svimlende måte må vi se utstilling og avl som to forskjellige saker, og som to sider av samme sak.

Dommerne påvirker hva vi avler på, men utstilling er ikke en avlsklarering. Oppdrettere gir dommerne alternativ å sette opp som vinnere, men dommerne forteller også hva de ønsker å se som vinnere neste gang. Dommerne har mye makt, men vi trenger ikke å gi de talerett i alle saker - vi oppdrettere må evne å tenke selv også, og ikke tro at kun den som vant er en god avlshund. Den som vant kan være totalt uegnet for avl!

[Djervekvinnen]

Jeg hører det også i miljøet mitt om hvilke type hund dommeren liker. Feks så har du oppdretter X. Mange dommere liker kun X sin type hunder, da vet man at det er liten vits i å håpe på god plassering. Jeg ringte ofte oppdretteren min (som har stilt ut en stund) for å høre om den aktuelle dommeren liker min hund sin type eller ikke. Noen ganger har hun sagt, ja den dommeren har du sjangs for, den dommeren kan like din hund, og andre ganger, nei den dommeren foretrekker X sin type hunder. Desverre ser man tendenser på overdreven anatomi, lange rygger, overviklete bakføtter, markert stopp osv.

Nå er jo ikke jeg så veldig opptatt av utstilling og titler, men jeg syns det er greit å få et "bevis" på at hunden min er slik den skal være (i forbindelse med avel), så da spiller det jo ingen rolle om jeg er eneste i rasen eller om det er flere. Jeg føler det sånn at er jeg alene feks. så vil dommeren dømme hunden slik den er og slik han ser den, fremfor å begynne å gå etter sin favorittype når det er mange og dermed overse litt de andre. Jeg føler ikke at det er noe slags "juks" å stille som eneste rase. Jeg stoler på at dommerne kan være seriøse i dømmingen, selv om det bare er meg. (nå er jo rasen ekstremt lite av på utstilling generellt i landet, og spesiellt her nord er det jo så og si bare meg, så kan liksom ikke noe for det hehe.)

Utstilling er en personlig smakssak, hva andre folk syns. For meg er det ikke avgjørende i en avlssammenheng å skal bevise mest mulig, så lenge jeg har stilt for noen ulike folk og de alle sier at hunden har bra standard. Resten blir bare en skjønnhetskonkurranse basert på personlig smak.

[Meg]

det der blir spesielt vanskelig for bruks (inkl jakt og trekk, gjeting)hundraser der hundene skal ha en spesifikk funksjon. En standard gir vel ofte rom for tolkning, og hva ER den rette tolkningen?

[Guest Jonna]

det der blir spesielt vanskelig for bruks (inkl jakt og trekk, gjeting)hundraser der hundene skal ha en spesifikk funksjon. En standard gir vel ofte rom for tolkning, og hva ER den rette tolkningen?

Det er iallefall ett tema i bruks miljøet bla med fart. Noen dommere ser seg blind på en hund med høyt tempo og setter den den med moderat tempo pga den ikke er effektiv "nok" selv om den finner de samme gjenstandene innenfor den samme tidsrammen. Eller innkalling med stå og dekk på 100 meter, er det sundt med den hunden som kommer i 190 og bråstopper så potene ryker eller er det bedre med den som kommer i en moderat galopp og utfører alle kommandoer.

Så vidt jeg har forstått så har dette også vært ett tema innenfor retriver miljøet. Fart har lenge blitt premiert, men betyr det faktisk at hunden har det mest effektive søket?

Så det er ikke bare innenfor utstilling dommeren må tolke regelverk og bedømme hva "fart" er på lik linje som "moderat". Hva ER egentlig de to tingen?