Gå til innhold
Hundesonen.no

Tråd for de som sliter i Jula


SusanneL
 Share

Recommended Posts

Beklager på forhånd litt stemningsødeleggede innlegg, men..

La gjerne være med å lese - hvis du vil beholde en positiv julestemning selv!

I disse tider blir man jo så oppspilt, glad og det er julestemning over alt. Ungene gleder seg som ja, "unger", voksne sliter som dyr for å rydde, vaske, pynte, lage mat, invitere til stort selskap, reise rundt med julegaver, osv, osv. Utad sett gleder man seg, man skal "kose seg sammen" og generelt er presset for å ha de hyggelig ganske enormt akkurat nå.

Det finnes mange folk/familier som ikke har råd eller mulighet til en tradisjonel julefeiring, noen som er alene og ensomme, andre har mistet noen vesentlige i livet og såklart en hel verden full av mennesker som på så mange måter ikke har det noe godt.

Jeg er overbevist om at det er mange fler som "sliter" denne tiden av året enn ellers. Det er skikkelig tøft å se "alle gleder seg" så uhemmet mens en selv egentlig bare synes livet er ganske kjipt.

Etter at jeg ble voksen har jeg aldri vært særlig glad i julen (som barn var man jo bare glad for gavene, uansett liksom..). Det har sikkert noe med at man ikke har barn selv (eller i nær familie), og kikker på det hele litt fra "utsiden". Det er en kommersiell galskap slik man holder på i dag, og når man tenker over det er det hele ganske trist, egentlig.

I år er det rent personlig for meg ennå værre, da jeg jo mistet min mor tidligere i år. Og det er jo hun som var hele julen for oss i familien - pyntet og sto i, laget julematen og pisket oss alle til å delta i julefeiringen enten vi ville eller ikke..

Når jeg i går fikk beskjed om at min beste venninne fikk meget dårlige nyheter ift sin pågående kreftbehandling, så følte jeg liksom - hva (banneord) er vitsen, egentlig?

Nå sitter jeg her og prøver å "manne meg opp" til å gå inn til familien (flere av oss bor i samme hus), finne fram litt julepynt og starte forberedelsene til julemiddagen som man jo aldri før har engang vært med på å lage..

Julegavene er for lengs på plass, og jeg gleder meg over å ha funnet et par skikkelige "supre" gaver som jeg vet folk blir skikkelig glade for. DET er hyggelig, men likevel trist å tenke på at det til syvende og sist er det kommersielle jaget som "redder jula" også her...

Heldigvis er vi bare voksne i famillien, og alle har nok et meget nøkternt forhold til det hele, men likevel..

Håper ikke jeg ødela stemningen helt her inne, men jeg antar at jeg ikke er helt alene med slike tanker heller.

Men, men - det er jo bare å ta seg sammen, lime på smilet og bli ferdig med dagen...

God jul alle sammen!

Susanne

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet ikke helt hva jeg skal skrive jeg. Jeg har det egentlig veldig fint, kjekk familie, gode venner. Dog en veldig splittet slekt i år, men mye tull, mye rariteter, og mye dumt - som i forkant skaper litt "ødeleggelser" på julestemningen. Dog tror jeg at vi har ett veldig sunt syn på julen - den handler om samhold - den handler om å ta seg tid til å være sammen med familien, i en ellers travel hverdag (jeg flyttet jo ut for noen år siden - å det er lenge siden hele familien har vært samlet til middag feks) - jeg tror julen blir litt hva man gjør den til. Mine foreldre har alltid være "kjipe" på julegaver osv, men nå når jeg er voksen, skal kjøpe egne gaver til folk, å ser alt hysteriet, så er jeg så himla fantastisk glad for at de har vært "kjipe", (de har ikke vært kjipe i den forstand, men jeg fikk alltid mye mindre og mye billigere gaver enn alle andre) - det har lært meg noe utrolig viktig! Jeg har lært at julen ikke handler om gavene - en liten oppmerksomhet er i grunnen nok - julen handler om å være sammen, om å kose oss sammen. (Presiserer igjen, de har ikke vært kjipe på gavene, altså! Somregel har vi fått det vi ønsker oss innen en viss sum)

Jeg blir litt lei meg, av å se at julen i stor grad kun handler om gavene - å at alt er en konkurranse. Det er alltid konkurranse om å få den fineste julegaven, den dyreste julegaven - flest pakker osv. Jeg syns ikke julen skal ha et slikt fokus.... For det gjør det egentlig enda værre for de som ikke har så mye. Da jeg var liten, hadde vi ikke god råd - langt fra der mine foreldre er i dag. Idag har de råd til å gi dyre - fine gaver - å vi får nok litt mer enn hva vi gjorde (snillinger) - men det handler i størst grad om samholdet. Vi har alltid vært åpent hjem for de som ikke har hatt noen plass å være - være seg familiemedlem - venner - bekjente. Det er alltid en eller annen person utenom familien å spiser sammen med oss :) Slikt er hyggelig, syns jeg :)

Dog må jeg bare få tilføye, at det å kunne gi gaver - egentlig er den største gaven. Jeg gleder meg enormt til min mormor skal åpne gaven(e) sine i kveld, for hun får ting hun har brukt for, å har ønsket seg - å det var innen rimelighetens grenser. Hun blir glad, uansett hva hun får :) Sånn er mine foreldre også. Mamma får noe så kjedelig som strikkejumper til begge hundene med mariusmønster - strikket av en god vennine :)

Jeg gleder meg egentlig mer til at de skal åpne mine gaver, enn å åpne selv.

Vil bare gi deg en kjempestor klem og ønske deg en riktig god jul! :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har faktisk mye av de samme tankene som deg, Susanne. Jula har egentlig aldri betydd så mye annet for meg enn at det er fri fra jobb og mye god mat som jeg de siste årene etter at mamma døde har vært nødt til å lære meg å lage selv. Man blir liksom bråvoksen når man plutselig oppdager at man er "den eldste kvinnen" i familien og dermed har ansvar for jula! For det er jo gjerne sånn, tradisjonelt sett, at det er mor i huset som ordner jula, de andre bare deltar og gjør sine ting, men om mor ikke hadde vært der, så hadde det ikke blitt mye til jul. Brått står man der og er selv "mor" (selv om man ikke har barn i huset) og skal fikse alt :).

Vi er bare vokse på julaften, men heldigvis har vi alle et avslappet forhold til det hele. Jeg lager maten, mens de andre dekker bordet og fikser andre ting, så spiser vi og skravler litt, får i oss desserten, ser litt på tv, leser litt - også er det noen som brått husker at oi - vi har vel noen gaver som burde vært delt ut også kanskje - så gaveåpningen skjer sånn rundt midnatt eller der omkring *ler*. Pakkeåpningen går fort da, vi har ikke så mange gaver liksom :).

Heldgvis har jeg et bra liv, jeg gruer meg ikke til jul selv om jeg heller ikke gleder meg sånn overvettes, men jeg gleder meg over at ANDRE er flinke til å pynte, jeg liker å se alle lysene som er rundt omkring, jeg morer meg over filmer på TV'n og bruker dagen til å gå lang og god tur med hundene.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, og har vært i fare for å havne der. Jeg synes det er altfor mye kommersielt mas og jag, og det er vel i hovedsak det jeg fortsatt synes er trist.

For meg så "reddes" jula til dels av at jeg er personlig kristen og dermed tror på det den handler om. Da jeg innså at det var viktigere ble jula med en gang så mye bedre, selv om jeg må innrømme at jeg tidvis må minne meg selv på det.

En annen ting vi har gjort er å slutte med julegaver. Vi er to voksne mennesker med grei inntekt og et hus fullt av ting, og jeg misliker trenden med at ønskelister fungerer mer som bestillingslister, og stadig "krav" om dyrere gaver. Vi gir en god sum til veldedighet (ca. like mye som vi ville brukt på gaver ellers), og ønsker oss penger til velededighet. Noen i nærmeste familie gir oss likevel noen smågaver, så vi ender opp med 3-5 smågaver hver, og føler ikke noe savn etter å drukne i gaver.

En ting som har kommet av ren og skjær nødvendighet på grunn av min utbrenthet/depresjon for noen år siden, er å slappe av og ta det med ro. Kutt ned på det sosiale og matlagingen, gjør det man har lyst og overskudd til. Selvfølgelig skal man prøve å få feiret sammen med familien i løpet av jula, men man trenger ikke syv sorter og blakke seg på god mat av den grunn. Svigerfamilien har hatt en juleselskaps-tradisjon jeg liker veldig godt. Dette har vært et stort selskap med tre-fire generasjoner, som har gått på rundgang å ha hjemme hos seg. Der tar alle med en rett til koldtbord (på forhånd bestemt, dere tar med kake, dere tar med pålegg/mat, dere tar med brødmat), og alle tar med resten av sitt hjem igjen, så ikke verten sitter med mengder av rester.

Jeg tenker igrunn at det viktigste er hva julen betyr for deg, og holde på det. Gjør noe du har lyst til, som betyr noe for deg og de du bryr deg om. Glem ihvertfall hva verden synes.

En god juleklem til deg, Susanne!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg har jul betydd ekstra lønn og god mat. Dette er kun min tredje jul med ferie siden jeg var 14.. Det stammer nok fra dysfunksjonel familie som bare skulle ha det sååååååååååååååå koselig i jula, og så kræsja alt fem min før middagen :rolleyes2: Påska derimot er mer høytid og kos for meg. Jeg kjøper gjerne gaver til folk, og gjør meg flid med å finne noe både mottaker og jeg liker, men er elendig på å ønske meg noe selv, jeg har jo alt jeg trenger?

Jeg har gledet meg til å være på Rena i jula jeg, men det har ikke noe med jula å gjøre, men stedet, og det at det hjelper Rak. Det kunne like gjerne vært en uke i okt eller feb liksom.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg helelr har ikke noen julestemning har desverre ikke klart å få julestemning over til sønn heller. Desverre så kuttet jeg ikke ut familen når han var liten da hadde vi kanskje klart å fått til noe bedre. Familien er av typen ja nååååååå skal vi kose oss og det blir bare mas og masse unødvendig mas.

Jeg har vært på jobb i natt og av de få som var innom var det mange som jeg fikk intrykk av at jul ja det kan seile sin egen sjø.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ingen tvil om at f.eks fostersøsteren min synes julen er vanskelig. Man tenker litt ekstra på familie og hvem er egentlig familien til et barn i fosterhjem? Er det moren som skriker, drikker seg full og skjeller ut, eller er det fosterfamilien som har masse tradisjoner og gleder seg til små (og meningsløse?) detaljer som man selv ikke har noe forhold til?

Her hjemme gjør vi alt vi kan for å ha åpent hus og inkludere, men innerst inne er ikke jula den beste tiden i løpet av året for veldig, veldig mange...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som nesten heller kunne tenkt meg å feire julen hjemme eller iblandt likesinnende.. For jeg er hele julen "falsk", alt skal pyntes så vakkert, alle skal ha "like" gaver, alle må pyntes osv osv Problemet er at det er en i famillien som skal styre alt dette etter sine mål og meninger. Avslappet jul har ikke vært ett kjent fenomen på mange år.

Det værste er når jeg ikke får tar del med "min" famillie og min livvstil. Bikkjene er ikke velkommen mer eller mindre.. :blink: Skuffelsen over at jeg nekter gå i kirken (samme hvert år).

Jeg gleder meg faktisk til jeg kan "endre" de stress og mas tradisjonene vi har i famillien min, "glansbilde" jul faller ikke naturlig for meg.. og jeg tror det er DETTE som ødelegger for mange med dårlig råd. Man skal liksom ha "alt" for å ha en vellykket jul, inkludert min famillie og det er ikke om man koser seg, men hvor pent man er kledd, hvor mange julegaver, om maten er perfekt som bestemmer om julen har vært vellykket. :gaah:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg alltid likt maten, pynten og det å være sammen med familien! Vi er en veldig liten familie og har et veldig avslappet forhold til jula:) Vi gir ikke mange gaver, men noen er det også.

Vi har bare ett barn i familien, men hun skal ikke være her i år så vi blir bare voksene! Hundene er velkommen hos alle i min familie og DET setter jeg utrolig pris på! Ja, de må ligge i valpegrind store deler av selskapene, men de får i hvertfall være med inn. Jeg nekter å feire jul uten jentene mine, det skjer faktisk ikke.

ENeste vi har hatt i mange år er at jeg liker ikke at folk drikker, men på julaften "skal" vist de voksene det. I år er jeg hørt og vi skal feire jul uten alkohol! JEG tror dette blir en fin jul jeg :) Ja, jeg ser at dette bli litt OT, men poenger var at de tidligere julene for meg har blitt ødelagt av fulle familiemedlemmer. Men i år blir det ikke slik! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er heller ikke noe glad i jul, eneste grunnen til at jeg ikke avlyste hele greia i år og ble igjen på rena, var at mamma har vært helt fantastisk i år, og for henne er jula en av de få mulighetene hun har til å ha begge barna hos seg, så jeg er nå her og gjør mitt beste. Ble vekket med kaffe på enga, for første gang i mitt liv i dag :ahappy: Men jula i år er for min mor.

Og så er det ekstra deilig å vite at gjengen på rena har det fint med kyndig pass *evig takknemlig* :ahappy:

Edit: Jula for meg er et hav av vonde minner, med folk som mangler og mer eller minder kjipe minner. Så det er godt å komme litt unna og være på hytta og ha en mindre tradisjonell jul.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg veldig igjen av mye av det som skrives.

Hos oss er det ingen små barn i familien og det blir liksom ikke helt det samme med bare oss voksne.

Synes jula er koselig med fri, god mat og selskap. Men jeg synes det er litt pes med julegave handling. Det tar alltid av og man bekymrer seg for om man har funnet fine nok gaver, er det nok etc

For meg betyr egentlig ikke jula noe særlig, det er bare noe man "må".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gruer meg også veldig til jul og julaften i dag fordi føler alle må være så glade og lykkelige og å ha det så bra. Mens jeg ikke har det så bra i livet og sliter mye psykisk så blir kontrastene enda større. Og den store ensomheten er stor og fæl og jeg er masse alene, men heldigvis har jeg alle dyra her og hunden, eneste selvskap jeg har. Men i kveld skal jeg til familien men ellers i jula bare være alene. Ensomheten er fæl ved juletider men samtidig så tør jeg ikke å ta kontakt med andre heller fordi trekker meg unna pga. angsten. Men jeg hater å være alene også så er en veldig vanskelig kombinasjon som motsier seg selv. Jula er også ekstra vond og sårt fordi da tenker jeg mye tilbake på barndommen min som bestod av mobbing hver dag i 12 år og siden jula egentlig er mest for unger tenker jeg automatisk tilbake på min triste barndom og ensomhet fordi jeg hadde ingen venner på skolen. Men jeg får prøve å tenke på julematen siden jeg er veldig glad i julemat som pinnekjøtt og ribbe. :) Det er jo mange som har det mye værre nå i jula, de stakkars bostedsløse narkomane eller de som lever på gata stakkars, de som sliter psykisk, de som har mista en familiemedlem eller en venn som stod en nært, de ensomme på julaften, de som har mista sin kjære gjennom å holdt sammen i mange år og masse annet trist. Jeg ser fram til hverdagene og jeg prøver ikke å tenke på at det nå er jul men heller fokusere på alle dyra her og hunden og julematen som jeg digger mest med jula. Prøver å tenke positivt men det er ikke så lett. Glad jeg har mye selvskap i alle dyra her :)

Håper dere alle sammen får en riktig god jul.

Klem :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe masse fornuftig*

Det er en kommersiell galskap slik man holder på i dag

God jul alle sammen!

Enig..

For meg betyr egentlig ikke jula noe særlig, det er bare noe man "må".

Enig..

Har egentlig aldri opplevd noe negativt rundt jul i barndommen, jeg, men syns likefullt jula er oppskrytt, mentalt slitsomt, pengekrevende og påtatt sukkersøtt.

Og spesielt i år hvor jeg må "feire" med svigerfamilie.. Og det ødelegger det lille snev av velvilje jeg kanskje kunne ha, for makan til urettferdig behandling av barn på den siden gjør meg rett og slett rasende!

Jeg er en "loner", som i ikke akkurat oversosial, men det er dog selvvalg.Jeg har alt jeg trenger og enda litt til. Jeg tenker på de som sitter ensom og alene, eventuelt sliter med annet, og det er sikkert tungt - spesielt i jula, hvor alle tyter ut glede og kjærlighet. Jeg ønsker de noen fine dager nå i slutten av desember og at alt skal bli bedre i det neste året... :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Iår er første året på leeenge jeg ikke gruer meg til julaften, selv om den blir litt trist alikevell. Har alltid villet vært alene , men aldri "fått lov". Iår ble det endel omstendigheter som gjorde at jeg sitter alene ilag med hundene og kattene.

Syns styret, og det at alle skal være såå blide har vært ett pes. I tillegg spiser jeg ikke julemat, så middagen har heller ikke vært noe å se frem til for min del. Har vært den "sære" ialle år pga maten.

Samboeren min kan ikke være hjemme iår, og er den jeg kommer til å savne...masse! Men jeg skal kose meg alikavell, med mat JEG liker, tur med hundene, tv og data. Gleder meg!

Ha en fin kveld, alle dere andre som av forskjellige grunnen ikke liker julen så godt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje man skulle organisert en Sonenjul for dem som heller vil feire jul med likesinnede? Der antrekket er HUNDEKLÆR og stress er ikkeeksisterende? :D

Yeps :D Synes jeg mye om, vet Thorstein blir med gladelig.

Jeg har ikke gledet meg til jul på mange år pga noen lite hyggelige hendelser som har skjedd tidligere juler. Jul er ikke det samme, iallefall ikke etter pappa ble borte.

Thorstein synes julen bare er mas og jag (sikkert derfor han blir syk hvert år) og er lei av presset om julegaver og pene klær ol.

Jeg kjenner jeg blir litt småkvalm når jeg leser om alle soniser og venner som gleder seg så, som har tradisjoner og rutiner mens vi har ingen og jula betyr lite for meg.

Men blir nå koselig uansett å ha brodern her ikveld, men er jo ikke noe stort annerledes enn om vi er i selskap hos de.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner jeg blir litt småkvalm når jeg leser om alle soniser og venner som gleder seg så, som har tradisjoner og rutiner mens vi har ingen og jula betyr lite for meg.

Dette synes jeg var veldig trist, at man synes det er plagsomt at andre gleder seg.

Her har det vært store variasjoner opp gjennom årene, med mye masete pliktløp og selskaper jeg egentlig ikke har hatt lyst til å være med i men som jeg av høflighets skyld har stilt opp på. Det er mange år siden jeg har pyntet til jul f eks. Men etterhvert som pliktoppmøtene har blitt færre så har jeg satt mer pris på julen, og i år har det faktisk kommet frem litt julepynt igjen også. men det beste med hele julen for meg er noen etterlengtede fridager etter en hektisk høst :ahappy:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Svaret mitt forsvant visst. Det var mest til Kathrinehunden, for det skjærer i hjertet å lese at mobbing har gitt deg slike problemer. Håper jeg likevel får lov til å ønske deg god jul.

Selv skal jeg feire med min familie og mine gamle foreldre. Svigerfar døde på julaften for flere år siden, svigermor er også borte. Og søsken har sine familier og tradisjoner.

Vil ønske dere en fin julekveld og en varm :hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå fikk dere meg til å huske hvor heldig jeg er.

Jeg er så heldig at jeg vokste opp i en typisk kjernefamilie hvor jula var til for barna. Julaften startet med at nissen hadde hengt julesokk på soveromsdøra vår og jeg og søstrene mine var oppe grytidlig og spiste godteri , kjente på pakkene og leste julehefter. Så vekte vi de " sure" foreldrene våre, som egentlig lå og ventet på å bli vekt, for å mase om morgengave, noe vi alltid fikk. Så var det julefeokost før vi ble jagd ut for å ake slik at vi fikk ut energi. Og så den ulidelige spenningen i mens vi maste og maste. Vi fikk aldri dyre julegaver, hvis vi fikk noe ekstra flott fikk vi bare den ene gaven. Foreldrene mine er nøye sånn. De andre i gata fikk dyrere gaver enn oss, men vi brydde oss ikke, for mamma hadde forklart at selv om de fikk dyre gaver så er det ikke sikkert alt var like koselig der julaften for det.

Ingen voksne ble noensinne fulle, ingen kranglet ( bortsett fra meg og søstrene selvfølgelig ) og all kjefting ble etterfulgt av et overbærende sukk om at det er ikke så lett å være liten og overspent på julaften, man må regne med litt mas.

Akkurat den type julaften skulle jeg ønske jeg kunne videreføre til poden, men det blir vanskelig. Faren har helt andre juletradisjoner, om man i det hele tatt kan kalle det for det. De fikk dyre gaver, men mamma hadde rett i at det ikke alltid er de som får dyrest gaver som hadde det best hjemme julaften.

Nå har jeg akkurat kommet hjem fra julefrokost/ julesokkspising hos lillesøster og det var akkurat som å gjenoppleve julaften hjemme. Girede barn som spiser seg kvalme på godteri ( det gjorde vi også, alle vi søstrene ordner julesokk til oss selv hehe) og får godmodig kjeft og vage trusler om at nissen ser dem og at det er taktisk dumt å være rampete på julaften.

Jeg skulle ønske jeg kunne gi alle på sonen en familie som min og 100 julaftener fylt av mas, ståk forventninger og juleglede. Men det kan jeg ikke. Jeg kan derimot gjøre mitt beste for at Ask får den samme positive følelsen rundt juletider som meg, ved å gjøre det til hans dag selv om gavene ikke er så dyre og fine som de andre barna sine.

God jul til dere alle, også dere som synes det er litt trist! Det er lov å lage sine egne tradisjoner , om det så er å tilbringe de med hundene. Det er faktisk noe jeg misunner dere denne julen, langtur med hundene julaften formiddag er magisk og en helt egen tradisjon jeg går glipp av i år. Men til neste år...

Edit: nå kom jeg på at det muligens var slemt med et sånt innlegg i denne tråden, men det var ikke slemt ment. Jeg kom bare på at jeg tross alt er en av verdens heldigste som har en så flott familie, til tross for at ikke verden er helt slik jeg skulle ønske den var for tiden. Sorry :(

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min juletradisjon har alltid bestått av å tilbringe tid sammen med familien, da jeg var lita var det opp, god frokost, tre nøtter til askepott, reisen til julestjernen, før alle måtte ordne seg, pynte seg, så middag så kaffe og gave åpning. Selvfølgelig var gavene stor stas når jeg var lita. Men det som sitter igjen som det viktige i dag er alle de tradisjonelle rutinene som gjør dagen litt anerledes. Etter mamma døde, var det stortsett jeg som har hatt ansvaret for ribbestekning og ordning av mat. Så jeg kjenner meg veldig godt igjen i det å plutselig tre inn i "mamma" rollen. Uten å ha ett eneste barn. Men rett å slett være den eldste voksne damen i huset. (Vel mormor, men hun klarte ikke lengre å lage middagen).

I fjor var jeg hjemme i mitt eget hus, så på de tradisjonelle tv programmene, ordnet meg for å så å reise 7 mil for å spise middag sammen med slekta. Før jeg reiste hjem igjen til hundene min.

I år har jeg enda to hunder i huset, så i år bestemte jeg meg for at jeg ikke orket å kjøre 7 mil for å spise middag, for så å reise hjem igjen til hundene mine. For med 4 hunder så er det helt klart ikke mange som har lyst til å ha oss på overnatiingsbesøk. Så da valgte jeg å si. Jeg vil være hjemme hos meg selv. Så her er det en ekstremt rolig jul, ingenting stress, maten er på gang og jeg har sett/ser på de tradisjonelle programmene. Og koser meg veldig faktisk.

Jeg vet at de andre i familien min er sammen med andre og vil få en fin julekveld. Så jeg har valgt å nyte dagen. Tenke på gode minner og tradisjoner.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er jula bare stress og mas og noe jeg overhodet ikke har noe forhold til. Det er noe jeg gjør fordi jeg 'må', fordi mamma gjerne vil ha meg der. For meg er dette egentlig bare noen helt vanlige fridager, eller langhelg da som det blir i år, som man liksom må bruke opp på stress og mas man egentlig ikke vil ta del i. Vi har aldrig vært noen sammensveisa familie, oppveksten min har vært rævva, og jeg sliter med mye enda som følger av det. Mamma har jeg ikke noe imot, men familiefølelsen er bare borte. Jeg er vant til at alt av høytider, ferier og samlinger, ja egentlig alt vi har gjort som en familie har vært sure miner kjeft og mas noe som har gjort at jeg bare trekker meg unna og distanserer meg fra hele opplegget.

Mamma har på 'gammel dagene' begynt og bli så utrolig prippen, alt skal være perfekt osv osv og det gjør jo selvfølgelig bare til at det blir enda mere mas, og med mine psykiske problem og utbrenthet så hjelper det ikke. Vi hadde en kræsj senest i mårrest da jeg gledet meg til og ut på ski med hunden slik at han skulle få være sliten før juleselskapet, ettersom han må ligge for seg selv i gangen, og da begynner hun og mase om at jeg måtte da prioritere så jeg kom tidsnok til middagen. Jeg ble sint og sa at hunden min er pri 1 uansett og når han ikke får være med inn så skal han iallefall få seg en god tur. Og da ble selvfølgelig jeg den store stygge ulven.. jaja, what evver. Jeg har gått ned 10 kg de siste 3 ukene fordi jeg rett og slett ikke klarer og spise i disse tider, det hjelper iallefall ikke på energinivået og det er INGEN i min familie som engang ser ut til og så mye som late som de bryr seg om hvordan jeg har det og ta litt hensyn til det. Så hvorfor skal jeg egentlig feire jul..? Tja, jeg er vell for snill egentlig. Men fortsetter det slik så er det ikke mange år før jeg heller velger og sitte for meg selv på julaften.

Forøvrig skjønner jeg overhodet ikke stresset med julegaver.. Jeg synes det er greit og kjøpe til barna, alle andre kjøper jeg ikke til.

God jul alle sammen :) Håper alle kan klare og kose seg på en eller annen måte, uansett hvordan man feirer eller ikke feirer ! Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...