Gå til innhold
Hundesonen.no

Din første hund!


ipadda
 Share

Recommended Posts

Kom over en sang som satte minnebrikken i sving, den minte meg så utrolig om den gangen jeg fikk min første hund. Jeg skal fortelle min historie, å vil veldig gjerne høre andres historie også :)

Interessen for dyr startet veldig tidlig hos meg, jeg har alltid hatt en spesiell kontakt med dyr. Da jeg var 5-6 år fant jeg ut at jeg ønsket meg hund, jeg ønsket meg så inderlig en liten pelsklatt. Jeg fikk en CD-plate til jul av mine besteforldre, jeg husker overhodet ikke hva den heter, eller hvem som synger, det eneste jeg husker, og den eneste sangen jeg husker, er "jeg vil ha en liten hund". Jeg spilte denne sangen hver dag, høyt, slik at jeg var 100% sikker på at foreldrene mine fikk den med seg. Hver eneste dag, hvert eneste sekund, i lang tid spilte jeg sangen og maste på mine foreldre. Vi laget en ordning med en av naboene som drev med hund, jeg skulle få gå tur med corgien deres, å hvis jeg klarte det, skulle vi etterhvert se hva det ble til. Jeg klarte ikke slå meg til ro med bare å gå tur med naboens bikkje, å ble etterhvert mer desperat etter egen hund. "Jeg vil ha en liten hund" ble spilt om og om igjen - dag ut og dag inn, å innimellom innslagene både skrek, kranglet og gråt jeg overfor mine foreldre, jeg SKULLE ha egen hund. Jeg begynte å lese i annonser i avisen, leste de høylydt for mine foreldre, ringte, spurte, gravte, jeg var innom flere omplasseringsplasser, å jeg ordnet ting man overhodet ikke tror en 6-7åring kunne klare. Enda ga ikke mine foreldre etter, å håpet begynte sånn smått å svinne. Vi var på besøk hos en kamerat av min far, å det var det kjekkeste jeg viste, for han hadde to hunder, Rocky en tibetansk spaniel og Rex en langhåret Collie. Rex var redd for barn, alikevel satt han titt og ofte på fanget, å jeg hang titt å stadig rundt halsen på ham. Det var et svare leven hver gang vi skulle reise derfra, å en dag så spurte kameraten til min far om ikke vi kunne passe Rocky for ham mens han var på ferie. Før mine foreldre rakk å svare var allerede Rocky plassert i baksetet på bilen, med sele å det hele :) Vi avtalte når ferien var over at vi skulle overta Rocky. Å slik ble det altså til at jeg hadde fått meg hund. Gleden skulle desverre vise seg å være kort-varig. Eieren ville nemlig ha Rocky igjen, da hans andre hund døde :( Jeg var selvsagt knust, hunden jeg hadde hatt i 8 mnd ble brutalt tatt fra meg, å mine foreldre var frustrerte, sinte og leie. Vi skulle på sommerferie til Italia, så ny hund ble derfor uaktuelt på det tidspunktet. Da vi kom hjem var det ny runde med "jeg vil ha en liten hund", men det tok ikke like lang tid før de ga etter denne gang. En annonse i stavanger aftenblad - en telefonsamtale og et valpebesøk, resulterte i min "skikkelige" første hund, Nemlig Teddy :wub:

Det var kjærlighet ved første stund, å Teddy har vært min følgesvenn gjennom hele halve barndommen min. Da jeg flyttet ut, ble han i første omgang med meg, men savnet etter hund ble for stor for min mor, å Teddy syns aldeles ikke det var moro å bo i en flokk med hunder, så han bor nå sin pensjonist-tilværelse hos mine foreldre, sammen med Tjalfe og Hunken (DSGer) :)

Det var altså denne sangen som satte tankene i sving, jeg kom tilfeldigvis over den på youtube, å tenkte at en tråd om "Din første hund" er både moro, rørende og kjekt :)

Så syns jeg egentlig at et bilde eller tre av gutten er på sin plass :wub:

41081_469697900585_632600585_7141350_6769974_n.jpg

41081_469697915585_632600585_7141353_459633_n.jpg

60383_469698545585_632600585_7141362_6827729_n.jpg

60975_469703960585_632600585_7141419_2876963_n.jpg

:wub:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra jeg var 9 år passet jeg alle hundene i gata!Ingen var små alle var mellomstore og jeg ble fast passer til en meget ivrig Finsk Støver.Han passet jeg flere ganger for dagen.Jeg og vennene mine slapp alle hundene unntat Finsk Støveren da.Var ingen problem ingen som stakk av og det gikk så fint med andre hunder at(var jo helt annent på den tiden ingen som forlangte at vi greide stope hunden når det kom en møtende hund)Hehe.

Passet alle hundene men mest han jeg var fast passer til da jeg var så stolt for var det;) Da han død passet jeg Dunkeren de fikk da.De gikk aldri turer med han siden jeg gikk så mye!

Jeg maste og maste på forelderene mine om hund men,de ville ikke ha akkorat...Det var jo jeg som skulle ta alt ansvaret med trening/turer/betale (gikk med avisa) og søstrene mine skulle hjelpe til også.Så etter mye masing sa de ja.

Rase var ikke så farlig bare det var en hund!Ringte på litt forskjellige annonnser i avisa(var vanlig det i 95) kom tilslutt over et Engelsk Setter kull som var på kennelen til en vi kjennte veldig godt som drev med fuglehunder passet på.Han hadde jo peiling så valgte høre på han.Jeg var fast bestemt på skulle ha tispe da mange av de hannhundene jeg passet var så aggresive mot andre hanner...Hehe.Var kun to tisper i kullet og ei var kjøpt så var ikke så vanskelig valg akkorat!

Kjøpte hun for komfirmasjons pengene mine det samme med utstyret(masse utstyr fikk allerede da dilla på utstyr;)

Hun var en helt fantastisk første hund og forelderene mine ble kjempe glad i hun etter noen dager.Var ekstremt klok og trygg i alle situasjoner.Eneste hun hadde masse sykdommer så ble endel operasjoner veldig dyre dyrlegen regninger men,det får man bare regne med.

Da hun var 11.5 år så jeg jo at hun nok ikke hadde så lenge gjenn så jeg bestemte meg for kjøpe en valp.Bevist blanding pga kanskje var bitte litt friskere selv om hun såklart kan få det meste også.Ble da blanding mellom Gordon setter og Labrador bevisst pga var mest Setter.Hun er i dag snart 5.5 år.

De fikk 10 måneder sammen og jeg er veldig glad kjære Vanja fikk preget hun jeg har nå.Er dypt savnet hver dag og jeg får nok aldri i livet en slik fantastisk hund merer som er så ekstremt klok!Fra var liten forsto hun det meste vi sa til hun og når hun var gammel var hun nesten skummel!

Hun styrte turene sine selv de siste åra med stoppe/skulle gå en bestemt vei men,sa jeg f.eks;Kom nå vi skal bare til butikken ble hun med gå for visste det var veldig kort gå dit.Hun var ekstremt sta så umulig få hun med til gå når ikke ville også;)

De med Finsk støveren/Dunkeren har i dag sin 3 Dunker som er 2 år har han ofte med på turer og passet de forrige mye også!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Verdens beste staffejente kom til oss da jeg gikk i 7 klasse. JEG var overhode ikke spesielt interessert i hund på den tiden. Altså ja de var søte og gledet meg masse til valp, men hundetrening osv? Nei.

Dette var i hovedsak storebroren min sin hund og de første dagene fikk jeg nesten ikke lov til å hilse på henne, hah.

Calita (som hun het) ble utrolig nok veldig lydig, enkel og grei. Hun ble min og mamma sin hund da bror flyttet ut å ikke kunne ha henne lenger. Desverre hadde ikke jeg den store interessen (midt i værste tennårene) og mamma jobbet masse og jeg følte meg veldig bundet av henne da jeg alltid etter skolen måtte rett hjem og være sammen med henne og kunne ikke være med venner osv. Angrer veldig den dag idag.

Calita er idag 8 år og bor hos faren til min bror og har det fint, men jeg tenker på henne OFTE! Hun var virkelig en herlig jente, god mot alt og alle, både mennesker og dyr! Har ingne bilder av henne på denne dataen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hele familien min hadde en hund fra før, som het Boris. Men hunden som jeg virkelig føler at var min aller første hund het Balder.

Boris og Balder var newfoundlandshunder. Når Boris var rundt 1 år gammel skulle vi opp til oppdretteren og vise han frem. Jeg var ca 6 år gammel, og når jeg fant ut at oppdretteren hadde et stort valpekull så var det ikke snakk om at jeg skulle være noe annet sted. Jeg husker det så utrolig godt at jeg satt alene i valpekassen med hele hurven på 7-8 uker. Så kommer det en valp labbende mot meg og prøver å gå over lårene mine (jeg satt i valpekassen), men snubler og faller i fanget mitt, og der sovner han. Jeg bærer han opp til mamma og pappa og sier at "han er min!", og jammen kjørte vi ikke hjem med en hund til :wub:

Balder betydde så utrolig mye for meg! Vi gikk turer sammen, og han slepte meg gjennom hage etter hage når han fikk øye på en katt. Etterhvert klarte jeg å kontrollere han, og når jeg var 13 år og han 7 år tok vi bronsemerkeprøven og bestod :)

Dessverre måtte han avlives 8 år gammel på grunn av albueleddsatrose. Aldri, aldri har jeg vært så trist og deprimert. Vakre hunden min :heart:

13749_219207346302_530141302_4717435_6964973_n.jpg

Tai's Chow Dinos Rabalder

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ingen erfaring med hund som barn. Vi hadde kun katt i vår familie, og det kom aldri noen hund inn i vårt hus. Jeg gikk noen turer med min onkels buhund en og annen gang, og etterhvert fikk naboen vår seg en Akita Inu som jeg pleide å være med på turer med (fikk ikke lov å holde i båndet da, naturlig nok, han var jo så stor). Sånn bortsett fra det, var det ingen hund.

Da jeg fikk meg samboer som 18 åring, ble hund mer aktuellt. Samboer var allergisk for katt, så det ble jo utelukket (trist for min del), men hund tålte han og han selv hadde hatt et par hunder i oppveksten. Så det var først da jeg begynte å se inn i hundeverdenen og ta steget inn der. Vår første hund ble dobermannen Hera, som jeg fikk da jeg var 20 år. Det var da jeg ble bitt av hundebasillen, og nå kunne jeg ikke tenkt meg et liv uten hund. Har lært og erfart så utrolig mye på disse få årene jeg har holdt på, ja kanskje mer enn det flere lærer gjennom et helt liv. Jeg er genuint interessert i hund, nesten som at man blir litt nerd, men jeg syns det er moro :) Jeg håper jeg får fortsette å ha hunder i fremtiden, for det trives jeg med!

Ja, Hera må få med ett bilde. Jeg savner henne fortsatt. Det er vel noe "ekstra" med det å miste sin første hund..

dobberw.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har så lenge jeg kan huske vært glad i hunder og gleden var stor da familien fikk en schæfer da jeg var ca 5-6år. Han var en super lekekamerat og pelsterapaut, men jeg fikk ikke dra på turer med han alene før han var ganske gammel så ønsket om en helt egen hund var der hele tiden.

Før jeg fikk egen hund lånte jeg hundene i nabolaget og favoritten min var en blanding av riesen og flat ved navn Harley. Han gikk jeg tur med hver dag til de plutselig flyttet.

Da jeg var 13 år gikk drømmen i oppfyllelse og Mamma kjøpte den Amerikanske cockeren Mia. Hun var 1 år gammel og en villstyring uten like. Hun stakk av i hytt og gevær, stjal alt av mat og søppel og var generelt veldig ulydig. En gang hoppet hun ut vinduet i 2.etasje, en annen gang stakk hun av og "lekte" med naboens kanin(den overlevde) og hun hoppet flere ganger i sjøen og la på svøm etter måker langt i det fjerne. Jeg var uansett utrolig glad i henne og vi hadde masse moro sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Min" første hund var Cyrus, en schäfer moren min fikk overta ca 1 år gammel fra ei narkoman med flere hunder enn hun hadde råd til. Han var visst nok verdens snilleste og "alle" visste hvem han var. Han var en "Lassie" som møtte moren min når hun var ferdig på jobb på skolen (hun jobbet som lærer før). Han var også med på Carl Johan når hun kjøpe brudekjole der han ventet løs på utsiden av 13 butikker uten å gjøre noen ting ut av seg :heart: Jeg var den av barna hjemme som alltid var interessert i hunder og ville trene lydighet og leie de på tur hele tiden. Haha!

k3.jpg

k6.jpg

k42.jpg

Dårlig kvalitet på bildene så det ser ut som det er urlenge siden, men dette er rundt 1994, da jeg var 4 år.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det her er vell hunden jeg vokste opp med, Mike: (med meg i sleden)

21-10-2008-213941.jpg

Mike var min øyensten. Husker jeg gråt bare ved tanken på at han ikke kom til og leve for alltid.

Mike var ikke planlagt, hans oppdretter beholdte han som en favoritt som skulle nå langt. Han fikk en skade som valp, (og forkalkning tror jeg) kun desverre ikke brukes til det tiltenkte. Oppdretteren på den tiden var barsk, men mange hunder. Så Mike skulle avlives om ingen ville overta han. Mine foreldre overtok han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde en Engelsk Setter tispe, og en skikkelig blanding da jeg ble født. Desverre så sjedde det noe med blandingen, så jeg "kjente" den bare 4-5mnd :( Men begge to var hos meg og var visstnok noen flinke barnevakter :P Engelsk Settern lærte meg å gå blandt annet :P

skann0007.jpg

skann0009.jpg

skann0011.jpg

Et av kullene hennes :)

skann0012.jpg

Men min første egne hund på papiret, fikk jeg da jeg var rundt 4år gammel. Jeg ønsket meg en dalmantiner valp(dilla på 101 dalmantiner filmen vett :P) Men det pappa kom hjem med var en 7mnd gammel Dunker hannhund, hvor forrige eier ikke var så snill.. Jeg husker jeg ble sååå skuffa og ville ikke ha noenting med han å gjøre, helt til pappa slapp han ut av buret og jeg ble overfalt med smasker :P Siden da har vi hengt sammen og pappa kunne ikke dra på jakt uten meg med han, for da ville han bare gå tilbake til bilen.. Han hadde desverre HD, og fikk kreft pga det brant i huset og vi fant han etter at det hadde gått for lang tid.. :( Så han ble bare 5år gammel.. :(

sc000914b6.jpg

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den første hunden jeg blei kjent med var Tina, hun fikk mamma og pappa av FOD når hun var 10 uker gammel. Da hadde dem som eide moren og valpekullet dratt fra dem, så de bodde aleine en lang stund før de blei redda. Tina var en blanding av Gordon Setter og Leonberger. Jeg husker enda den dagen hun døde, det var 22 Februar 1998, det året hun fylte 8 år. Det var midt i vinterferien, så jeg og søstra mi var hjemme. Mamma kom vel hjem fra jobb i 12 tiden tror jeg det var, Tina fikk alltid en godbit når mamma kom hjem, men den dagen ville hu ikke ha. Istede gikk hun ut og bare la seg ned og pusta tungt. Mamma hadde ikke bil så hu ringte til kusina hennes som bor et par minutter fra dem, og fikk farmor til å komme bort å passe på meg og søstra mi. Det var ski VM eller noe den dagen, og jeg tror det var Marit Bjørgen som vant, speakeren sa at det her var ikke en dag å være lei seg på..... Vi skjønte egentlig hva som kom til å skje når mamma dro, og hu kom tomhendt hjem. Tina hadde dødd en liten stund etter hu kom til dyrlegen, mest sannsynlig av hjerteproblemer. Pappa kom hjem rett etter mamma gjorde det, han hadde tatt seg resten av dagen fri, og det var første gang jeg så han grein. Det er noe av det værste jeg har vært med på. Tina var en once in a lifetime hund,en hund som har masse problemer med både helse og psyke, men en hund man rett og slett bare elsker. Hun hadde sterk separasjonsangst, var rassistisk mot mørkhuda, hata katter, tygde opp bilen flere ganger, spiste alt hun kom over av ballonger, Lypsyler og fjernkontroller, itilegg var hun dritredd for torden.

Men hun var verdens beste, som alltid var der for meg når jeg var lei, som alltid gjorde som du sa bare for å glede deg. Hun gikk løs i hagen og var ofte borte, også spiset hu pedigree med restemat oppi, hver dag :lol:

Oj, det blei langt det her. Men er lenge siden jeg har snakket om hu så da tyter det ut :lol:

skann0002.jpg

skann0003.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund da jeg vaaar ... *tenke* rundt 13 år, og det var ei dobermanntispe, verdens beste læremester for førstegangshundeeieren meg. Mamma har jo hatt hunder hele livet tidligere, så jeg fikk en del dytt underveis. På den tiden visste jeg ikke så innmari mye om hundetrening og det som hører med, men jeg kunne ikke fått en bedre førstegangshund å prøve meg ut på. Men hun gikk løs 24/7, og kunne fint gå løs i Oslo sentrum uten problemer (sånn gjorde alle hundeeierene der jeg bodde, men det var for det meste BC, og de gikk alle løs. Da skulle det være sånn, tenk!).

Dessverre fikk vi ikke så lang tid sammen, for hun hadde problemer med lukkemuskelen til blæren sin, og blæren lå langt oppi bekkenet og presset, noe som gjorde at hun måtte ofte på do, og slet med å holde seg. Hun var en ganske stor tispe, men siden hun var unghund og fortsatt i vekst, og begynte å få vondt, hadde ikke veterinæren lyst til å operere henne da sjansen var større for at det ikke ville fungere med operasjon.

Har ingen "voksenbilder" av henne, men her er hun som valp (ja, hun sover! ;)):

307958527_7dcc00cc96_z.jpg?zz=1

307957413_c31b7f3c29_z.jpg?zz=1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chessea er min første hund, og hun blir 7 år til sommeren :) Hun vil alltid ha en spesiell plass i hjertet mitt, og ingen vil noen gang kunne erstatte henne. Hun har vært den perfekte førstegangshund og er en så stor del av familien som vi aldri hadde ant at en hund kunne bli. Med årene har hun blitt ekstremt lite utfordrende, og er bare snill og god og fortsatt verdens barnsligste.

Jeg har alltid ønsket meg hund, men har en allergisk far. Og da min mor og far ble skilt (uten at det var positivt i seg selv) ble det jo mer aktuelt å ha hund hos mamma. Og etter to lange år med venting og lesing kom endelig Chessea i hus :) Historien bak kunne jeg skrevet en bok om, men det får være nå. Jeg er i alle fall ekstremt glad for valg av både valp, oppdretter og rase. :)

Og Chessea.. Hun skal leve til hun blir hundre år for tenk!

7 uker gammel :wub:

133_3305.JPG

Rufse-hunden min i sommer :)

271184_10150688970840123_808760122_19151087_4353608_n.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foruten at familien min har hatt noen blandingshunder i oppveksten min, var min første egne hund en alaska husky som heter Tiro. Jeg fikk ham da jeg gikk på videregående, han ble kjøpt fra folkehøgskolen jeg hadde gått på året før. En veldig trivelig fyr! Desverre taklet han ikke overgangen fra landliv til byliv og flyttet til en hundekjører hvor han trekker turister på lange, lange turer innover fjellet i indre Troms. Han er en gammel hund nå som har flere kull etter seg + noen barnebarn.

tiro2.jpg

tiro1.jpg

Dette er ett av barnebarna hans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tinka. :heart: Om fire dager er det nøyaktig åtte år siden hun ble en del av livet mitt, og det føles i grunnen ut som om hun alltid har vært her. Hun er på ingen måter drømmehunden min, men hun er så snill, søt, trygg og god i alt hun gjør at det kommer til å bli veldig rart den dagen hun ikke er her mer. Selv om hun på ingen måte er kosete eller særlig kontaktsøkende, er hun så skjønn akkurat som hun er at det å ikke ha henne rundt meg eller vite at hun er hos mine foreldre vil være veldig, veldig uvant. Men foreløpig er hun frisk og rask, så jeg håper hun fremdeles har noen gode og fine år foran seg. :)

6326072564_0dcc5fd708_z.jpg

6441553975_62a6dfd684_z.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min første hund het Jonas og var en blanding av golden og grønnlandshund.

Jeg fikk endelig lov å kjøpe hund når jeg var 15 år gammel.

Da hadde jeg i flere år lufta nabolagets hunder.

Grunnen til at det ble Jonas var at jeg jobba litt sammen med ei venninne på et dyrepansjonat, og hadde fulgt disse valpene fra fødsel.

Men Jonas var 9 mnd da han kom til oss.

Jeg og venninna mi hadde arbeidsuker på dyrepansjonatet, og Jonas ble med hjem andre dagen.

Hele 300 kr kosta han.

Jonas hadde aldri vært innendørs, gått i bånd, aldri sett en bil, og en hel del andre festlige greier.

I tillegg hadde han lus... :w00t:

Men for en fantastisk hund!

Jonas var min hund, men pappa hadde også stor glede av han, og omvendt.

Skjelden har jeg sett et dyr sørge så hardt som det Jonas gjorde da pappa ble drept i ei bilulykke når jeg var 17 år...

Jonas ble med på flyttelasset da jeg flytta hjemmefra.

Dessverre kom han seg løs og angrep en sau og ble begjært avlivet bare 6 år gammel,

Det var en tøff tid.

Jonas var spesiell, og jeg har uendelig mange gode minner fra tiden med Jonas.

Jonasogpusi.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid elsket dyr, men det dyret som virkelig satte igang galskapen var katt! Men så fikk venninna mi (nå samboer og forlovede) en liten bichon frise gutt i 2003 og jeg ble mer og mer hundefrelst. Hun hadde i tillegg to labbiser som virkelig viste meg den fantastiske verdenen med dyr!

En vakker dag (ja det var skyfritt og fin temperatur) i juni satt jeg å lette etter lundehundkull. På forhånd hadde jeg kommet over lundehunden i en hundebok og hadde lest om rasen (det jeg kunne finne hvertfall, men det var jo ikke stort) på nett. Så kom jeg over et kull i Oslo med noen få bilder av noen yndige små skapninger! Og blant dem min første hund Ulrik :wub: Hører med til historien at jeg egentlig ville ha broren, men takk og pris var det Ulrik jeg fikk!

Så jeg sendte en mail til oppdretter med en gang, der jeg fortalte om meg og mitt liv, hvorfor nettopp jeg passet til å få valp fra henne. (da hadde jeg nettopp fylt 18). Jeg ventet spent på svar i en dag eller to. Og når svaret kom om at ja jeg kunne gjerne få kjøpe Ulrik av henne, kun han som var ledig, så gikk jeg opp til mamma og spurte om lov :innocent: Bedre å be om tilgivelse enn tillatelse :whistle: Mamma protesterte og sa vi måtte snakke om dette. Et stort ansvar tross alt. Vel, jeg ble stressa, dro med mamma ned for å vise bilde og tilsto at jeg allerede hadde tinget han.. Litt irritert ble hun, men jeg fikk viljen min mot at det ble mitt ansvar!

Og en mnd senere stampet vakreste lille pelsdotten inn i livet mitt, og du verden den hunden tok meg og hele familien med storm! Alle elsket han så inderlig. Og når jeg ble syk og ikke hadde mulighet til å ta meg av han, ja da passet mamma og pappa han i nesten 2 år :wub: Jeg var jo hjemom til han i lengre og kortere perioder, men han var deres ansvar stort sett første leveårene. Han ble selvfølgelig med meg når jeg flyttet ut 20 år gammel og jeg fikk ha han med meg videre i 3 år til. Altså ble han 5 år. men du og du for noen fantastiske 5 år det var. Og det var virkelig hunden i mitt hjerte. Han betydde alt for meg og ingenting var viktigere enn han. Min sjelevenn! Jeg savner han like instenst i dag som da han ble avlivet i 2009 og jeg tror nok ikke jeg kommer over tapet etter han.

Men jeg kunne aldri tenkt meg å vært foruten de fem årene! Han lærte meg ufattelig mye om hund og hundehold. Og takket være han har jeg i dag et hundehold jeg kan være stolt av!

229013_10150255802946293_555581292_9251984_2151106_n.jpg

230646_10150255803501293_555581292_9251993_2017706_n.jpg

314046_10150363493671293_555581292_10307940_1590031497_n.jpg

Aller siste bilde av meg og Ulrik, utenfor hos dyrlegen :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har alltid hatt mange hunder hjemme da jeg var lita. Mine foreldre hadde en nuffe da jeg ble født, men måtte avlives da jeg var rundt året pga eksem og slikt. Det året jeg ble 4 begynte livet på veien for meg. Mamma og pappa kjøpte seg 2 hunder det året, samt jeg fikk en lillesøster. Rundt omkring i Norge og sverige på blodsporprøver og utstillinger, og ellers var vi mye i hundeklubben og trente lydighet. Gjeting ble det også. Da jeg var 4 bestilte jeg meg min første hund hos en oppdretter. Da var det en dahcsoppdretter som hadde valpekull som vi besøkte da vi var på sporprøve et sted. Men en dachsvalp i hånda fortalte jeg min kjære mor at når jeg ble stor, skulle jeg ha en dachs.

Noen år senere kom det 3 hunder til i hus. Og galskapen var vel et faktum. Da jeg selv var ca 10 år, begynte jeg å ta over treninga av noen av hundene innen jakt og gjeting. Og da jeg ble 14 kom jeg over et valpekull hos den oppdretteren jeg hadde bestilt hos da jeg var fire og noen mnd senere kom valpen i hus. En korthåret dachs. Oppdretteren droppet alt som het valpeliste og prioriterte meg ;) Og da var det en del jakttrening som pågikk oppi skogen. Ikke minst lære seg at en dachs aldri kom til å kunne gå løs som en gjeterhund :P

Da jeg fikk tak i dachsvalpen, hadde noen av de andre hundene gått bort, og andre var kjøpt til. Så vi hadde vel 6 hunder inkl min. Og jeg trente både min og noen av foreldrene mine sine.

3 år senere kjøper jeg meg en schäfer og starter i norske redningshunder. 4 mnd senere tar jeg over en omplasseringsrottweiler. Mens jeg fortsette å gå på jakt og bruke gjeterhundene.

Nå har ting endelig roet seg mye. Jeg har kun 2 hunder, mine foreldre har bare 3 og min søster, som bor hjemme, har 2.

Jeg har ikke bilder av alle hundene, kanskje like greit eller så hadde det blitt veldig lang tråd. Men her er i alle fall to bilder av mine to første helt egne hunder, som dessverre ikke lever lengre:

GetAttachmentaspx-1.jpg

Herlige søte dachsen min :heart:

ceikoisola.jpg

Og ikke minst; verdens vakreste schäfer :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har hatt Mange hunder oppigjennom årene her i familien. Har hatt Samojed, Cocker Spaniel , Golden retriver, langhåret Schæfer & ikke Minst Border Collie :)

HUsker ikke så godt alle de andre, husker Schæferen litt.. Men ellers var jeg ganske så liten ;)

Den jeg husker best var Border Collien Sirka vi hadde :) . Jeg var vel rundt 6 når vi fikk den og hadde den til jeg var 11 år:) Hun var bare såå utrolig snill, bare å knipse til henne så gjorde hun alt vi bedde om :) . Hun var egentlig min onkel sin, han driver med sauer og gjeterhund. Men hun Sirka hadde ikke noe særlig gjeterinstinkt. Derfor ble vi spørt om vi ville ha henne, siden vi kjente henne så godt fra før :) Var jo ikke så gammel jente, men gjett om jeg ble glad, jeg har jo Vært Hundegal siden jeg kom til verden :D haha..

Sirka ble vel rundt 7-8 år. Plutselig stoppet bare hjertet hennes:( HUff, det var helt forferdelig altså :(.

Første bilde av henne som valp er litt dårlig.. Var et bilde jeg fikk av min onkel. så tok jeg å knipset av det bilde .

Kiba-.jpg

bilderfrakameraettelinn035.jpg

hytta32.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å gud for en trivelig tråd! :D

Vi har vel egentlig ikke hatt noen i familien heller, bortsett fra tibben til mamma. Jeg har alltid hatt lyst på hund siden jeg var bitteliten, og gikk såklart turer med en god del hunder opp igjennom årene. Min første egne hund var Tila. Alaskan husky, som jeg måtte selge... Hun har det bra nå og lever med en riesen og trekker vogn osv. Tror hun trives der! Håper vi kan besøke henne en gang igjen. Kommer alltid til å savne henne, og angre på at jeg måtte selge henne.. Føler jeg kunne gjort mer for å beholde henne.

IMG_3622.jpg

Tila_jorde6.jpg

Så har jeg da Mana som er min 2. hund! Lille knøttet :)

valper3.jpg

IMG_1739.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...