Gå til innhold
Hundesonen.no

Betale for seg hjemme - er det slutt med det?


Recommended Posts

Skrevet

Når poden er blitt 18 og har inntekt, så var det iallefall før ganske så vanlig å bidra hjemme med noen kroner. Husker selv jeg betalte 1500,- hjemme fra jeg begynte å tjene penger og syntes det var helt greit. (mannsalder siden, så 1500,- var ganske mye dengang)

Diskuterte det forrige dagen med noen ungdommer(18+) med egen inntekt og det var vist ikke så vanlig å betale og hjelpe til hjemme med noen kroner.

Er det blitt slik at unge folk idag har bare seg selv å bruke pengene på og ikke har 'forpliktelser' hjemme? Hva er din erfaring og hva gjøres hjem hos deg?

Skrevet

Tja, nå flyttet jeg hjemmefra når jeg var 16 så det vet jeg ikke, men hadde jeg hadt en fornuftig ungdom i huset så hadde jeg gjerne latt de bo der gratis så de fikk spare til hus, bil, skole o.l. istede for og betale meg.. Evt ta noen kroner og sette inn på en egen konto som de kunne fått tilbake feks når de skulle kjøpe bolig.. Det synes jeg er et fornuftig bidrag til en god start på voksenlivet, så lenge man har råa til det, men det er meg :)

Skrevet

Jeg bodde hjemme noen år mens jeg var i full jobb, og betalte ingenting. Snille foreldre :wub:. Og det har og gjort at jeg har litt mer frihet mtp. penger, fordi jeg har lagt meg opp endel. Det synes jeg er en fin ting, og vil nok gjøre det samme for mine barn. Jeg synes ikke man skal ta husleie bare av prinsipp, trenger man hjelp til den er det så klart helt fair, men trenger man det egentlig ikke så synes jeg, fra min ende av situasjonen, at å få muligheten til å legge seg opp penger er viktigere, utgiftene og bekymringene i voksenlivet kommer tidsnok.

Det kommer ann på ungdommen/den voksne og, hvordan hn forvalter det han tjener... går det meste til fyll og tull bør husleie betales og.

AnetteH, det var og en god løsning synes jeg.

Skrevet

Jeg betalte ikke noe hjemme. Foreldrene mine ville heller jeg skulle spare de, kjempe greit å få spart opp litt til å søke eget huslån en gang i tiden.

Skrevet

Nå flyttet jeg selv hjemmefra før jeg ble 18. Jeg betalte ingenting til pappa som "husleie", men jeg kjøpte nødvendige ting selv og kjøpte mat selv når jeg skulle være hjemme alene. Det var som regel også jeg som gjorde husarbeidet.

Min lillesøster er nå 17, og er veldig lite ansvarsfull. Derfor (sier han nå, spørs hvordan det blir når tiden kommer) blir det slik at hun må betale for seg hjemme, og kjøpe egne nødvendige ting selv, etter at hun blir 18.

Jeg syns det er riktig at man skal bidra i hjemmet, ihvertfall så lenge det er behov for det.

Skrevet

AnetteH, det var og en god løsning synes jeg.

Thorstein hadde samme ordning med sine foreldre og fikk av den nå som vi flyttet og når han skulle på tur til australia ol.

Er en grei måte å spare på :P

Skrevet

Jeg begynte å jobbe som 15 åring (av egen fri vilje altså :P) og betalte da det meste selv utenom mat og husleie. Flyttet ut som 17 åring, kom hjem igjen som 19 åring og betalte da heller ikke husleie, men endel mat og hjalp til hjemme selvsakt.

Guest Michellus
Skrevet

Jeg betaler nå for å bo hos pappa til jeg har fått en jobb som er inntektsbringende nok til at vi kan flytte ut. Betaler 500 kr i husleie + all mat selv og regninger selvfølgelig.

Skrevet

Søstrene mine har måttet betale 3500kr inn på BSU kontoen sin hver mnd de bodde hjemme og jobbet fulltid, dette var da pappas versjon av husleie!

De fikk heller ikke skrive opp noe som helst på handlelista til familien, skulle de ha noe de ikke hadde, fikk de kjøpe det selv.

Nå er begge søstrene mine "big spenders", så begrensninger i pengebruken måtte til, for sparing på egenhånd ville aldri skjedd!

Jeg for min del flyttet ut så fort jeg var ferdig med vgs ;)

Skrevet (endret)

Jeg betalte ikke for mat og husleie da jeg bodde hjemme. Siden jeg var 14 eller 15 så sparte jeg til utenlandsturer med venner, og det siste året sparte jeg til å flytte ut selv. Foreldrene mine var nok fornøyde så lenge jeg sparte og ikke sløste. Med en gang jeg fyllte 18 så flyttet jeg hjemmefra.

Jeg begynte å jobbe som 15 åring (av egen fri vilje altså :P) og betalte da det meste selv utenom mat og husleie. Flyttet ut som 17 åring, kom hjem igjen som 19 åring og betalte da heller ikke husleie, men endel mat og hjalp til hjemme selvsakt.

Er det noe særlig igjen etter mat og husleie? Klær? Det har jeg betalt for selv siden barneskolen tror jeg..

Edit: Jeg har aldri jobbet fullt og bodd hjemme. Flyttet jo etter 2. året på vgs.

Edit2: Jeg synes det er veldig bra at foreldrene ser det ann. Foreldrene mine ville jo nesten like mye som meg at jeg skulle få reist og opplevd mye. Det er jo veldig bra at ungdommer/unge voksne lærer seg på egenhånd at det lønner seg å spare for å få noe ordentlig ut av pengene, og det lærte jeg! :)

Endret av :)Kine
Skrevet
Når poden er blitt 18 og har inntekt, så var det iallefall før ganske så vanlig å bidra hjemme med noen kroner. Husker selv jeg betalte 1500,- hjemme fra jeg begynte å tjene penger og syntes det var helt greit. (mannsalder siden, så 1500,- var ganske mye dengang)

Diskuterte det forrige dagen med noen ungdommer(18+) med egen inntekt og det var vist ikke så vanlig å betale og hjelpe til hjemme med noen kroner.

Er det blitt slik at unge folk idag har bare seg selv å bruke pengene på og ikke har 'forpliktelser' hjemme? Hva er din erfaring og hva gjøres hjem hos deg?

En av mine brødre er 21 år, jobber i nordsjøen, tjener fett, bor hjemme, betaler ingenting. Han har høyest formue i familien nå :)

Men aner ikke hva som er vanlig. Jeg flyttet selv ut etter videregående og et år i førstegangstjenesten, men har bodd hjemme i korte perioder uten å betale for "kost og losji".

Skrevet

Den gangen jeg betalte 1500,- så var det greit for mine foreldre at jeg betalte 750,- Men jeg betalte 1500,- fordi jeg viste de (vi) hadde dårlig råd og de snudde og vente på kronene. Jeg fikk meg ikke til å 'sløse' og ikke hjelpe til.

Det er kanskje litt anderledes idag, for de fleste har kanskje god/ok råd?

Men er det ikke litt prinsipp i det at man er en familie og da bør alle hjelpe hverandre - Blir det ikke litt feil hvis poden kan sløse/spare en hel inntekt, mens foreldre betaler alt?

Som foreldre vil man jo uansett hjelpe til senere også, spesielt hvis de har problemer, men er ikke deres bidrag i å hjelpe til hjemme med noen kroner med på å øke muligheten for å gi denne hjelpen når den tid kommer? Altså - de nyter uansett godt av å ha hjulpet til ?

  • Like 1
Skrevet

Jeg har aldri måttet betale mat eller leie hjemme.Alt annet betalte jeg selv. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 20,å begynte å jobbe når jeg var 17,så var greit å kunne bli vandt med det å bare jobbe først,for så å begynne å betale da jeg flyttet ut.

Min bror bodde hjemme til han var 25,de siste årene han bodde hjemme,så var det eneste han måtte betale var internett og noen ekstra tv-kanaler. Men han synes jeg de kunne hatt en litt bedre avtale med. Han har jobb som betaler veldig godt,så han kunne bidratt en del mer.

Jeg tror man bør se litt an hvor selvstendige "barna" er. Noen er klar for å ta ansvar,mens andre er litt mer avhengig av å være barn litt lengre.

Og man må selvfølgelig se an sin egen økonomi. Noen har ikke råd til å betale alt for barna sine. Så da kan man lage en avtale om at barna bidrar litt.

En jeg kjenner fikk leiekontrakt av moren i 18års-gave. Betal leie,ellers ryker du ut. Den synes jeg er litt vel drøy,men :sweat:

Skrevet

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 15, så jeg vet ikke hva som ville skjedd hos oss. Men jeg er ganske sikker på at om jeg hadde tatt vgs hjemme i stede for i byen hadde jeg fått bo gratis hjemme. Og selv om jeg da bare hadde hatt ekstrajobb ved siden av studiene vet jeg at det hadde vært forbeholdt at jeg selv sparte på BSU feks. Hadde jeg ikke spart noenting til noe fornuftig og bare levd livets glade dager hadde jeg nok måtte betale for meg. Men jeg har alltid jobbet hardt og spart mye og da har de også gladelig sponset meg med andre ting mens jeg har bodd på hybel. Nå har jeg samboer, vi eier leilighet, han jobber fullt og jeg deltid + studering. Så nå har jeg selv sagt jeg klarer meg selv. Men jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.

Skrevet

Det er foreldrenes plikt å gjøre barna mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Da mener jeg opplæring i økonomi er en viktig del av det. Og jeg tror ikke noe på å sy puter under armene på avkommet. På ett eller annet tidspunkt må de faktisk betale for eget livsopphold, og jeg tror det er en slags stolthet også i det å klare seg selv. Jeg synes også det er viktig at barna lærer at deres bidrag teller, og at vi har et felles ansvar for hverandre.

Jeg betalte alt av utgifter til barna var ferdige med videregående. Etter den tid, fikk de beskjed om at de måtte betale en symbolsk sum for å fortsette å bo hjemme. Nå valgte begge å flytte etter endt videregående, og de klarer seg utmerket,- også økonomisk.

  • Like 1
Skrevet

Den gangen jeg betalte 1500,- så var det greit for mine foreldre at jeg betalte 750,- Men jeg betalte 1500,- fordi jeg viste de (vi) hadde dårlig råd og de snudde og vente på kronene. Jeg fikk meg ikke til å 'sløse' og ikke hjelpe til.

Det er kanskje litt anderledes idag, for de fleste har kanskje god/ok råd?

Men er det ikke litt prinsipp i det at man er en familie og da bør alle hjelpe hverandre - Blir det ikke litt feil hvis poden kan sløse/spare en hel inntekt, mens foreldre betaler alt?

Som foreldre vil man jo uansett hjelpe til senere også, spesielt hvis de har problemer, men er ikke deres bidrag i å hjelpe til hjemme med noen kroner med på å øke muligheten for å gi denne hjelpen når den tid kommer? Altså - de nyter uansett godt av å ha hjulpet til ?

Ja, det er jo en stor forskjell! Og hvis foreldrene mine hadde hatt dårlig råd, så ville jeg selvfølgelig bidratt.

Da jeg flyttet hjemmefra hadde jeg et år på vgs igjen, og da fikk jeg faktisk 2500 kr i måneden av foreldrene mine det året slik at jeg skulle få konsentrere meg om skolen. Man får jo bare borteboerstipend når man går på vgs, og det var ikke så mye å skryte av. Jeg er veldig takknemlig for at de har støttet meg og mine valg.

Skrevet

Det er foreldrenes plikt å gjøre barna mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Da mener jeg opplæring i økonomi er en viktig del av det. Og jeg tror ikke noe på å sy puter under armene på avkommet. På ett eller annet tidspunkt må de faktisk betale for eget livsopphold, og jeg tror det er en slags stolthet også i det å klare seg selv. Jeg synes også det er viktig at barna lærer at deres bidrag teller, og at vi har et felles ansvar for hverandre.

Jeg betalte alt av utgifter til barna var ferdige med videregående. Etter den tid, fikk de beskjed om at de måtte betale en symbolsk sum for å fortsette å bo hjemme. Nå valgte begge å flytte etter endt videregående, og de klarer seg utmerket,- også økonomisk.

Joda. Men det er jo ikke bare når man er 18 man lærer det. Sånt tror jeg det er vitkig å begynne med tidlig. Så lenge jeg kan huske har vi måtte jobbe for lommepenger feks. Vi fikk ei liste der den og den arbeidsoppgaven ga så og så mange kroner, så fikk vi krysse av når det var gjort og den opptjente summen deltes ut på søndager. Utrolig motiverende. Vi hadde 15kr til lørdagsgodt og min stakkars mor stod i evigheter på butikken eller bensinstasjonen hver eneste lørdag mens vi regnet og regnet på hva vi kunne kjøpe. Ikke en gang ga hun etter for de kronene - det var så mye vi hadde. Og uten tvil, vi lærte at man må jobbe for pengene og man kan ikke bruke mer enn man har. I dag er jeg overrasket over hvor utrolig mye det faktisk har gjort for min pengeforståelse.

Skrevet

Jeg begynte å betale klær o.l selv da jeg fikk min første jobb som 16, og begynte med husleie da jeg var atten. Det var ikke store summen, men det hjalp vel på en heller større strømregning når man har en tenåringsdatter som bruker to timer i dusjen osv. :P

Som Soelvd begynte foreldrene mine tidlig med å gjøre meg økonomisk bevisst. Jeg fikk myeeee penger i måneden sammenlignet med de fleste jeg kjente, men så jobbet jeg også mye for pengene - og de forventet samme innstilling og utførsel som om de hadde leid inn noen til å gjøre det.

Skrevet

Jeg tror det er mindre vanlig enn det var før. Det virker på meg som om de eneste ungdommene som betaler for seg hjemme nå og for en 5 - 6 år siden er de med foreldre som er dårligere stilt. Det baserer jeg på min omgangskrets og bekjente for noen år siden, mins søsters (som er 20 nå) og min brors ( som er 16).

De med midler over gjennomsnittet derimot ser ut til å gi barna sine alt de vil ha, helt uten krav til skolegang/jobb/sparing. Med det resultatet at de ikke lærer noe om verdien av penger. Jeg personlig har flere venner som er vokst opp med foreldre som "hjelper", nå er de voksne, bor for seg selv og har ingen skrupler med å løpe hjem til mamma og pappa for husleie/matpenger etc. etter overforbruk på unødvendige ting. Dette i en alder på 25 - 30. De har ingen stolthetsfølelse i å klare ting selv, tvert i mot føler de seg berettiget til hjelp.. :blink:

Det er en skummel utvikling på gang hvor "alle" mener at det er noen andres ansvar å sørge for dem, være seg foreldre eller stat.

Noe har skjedd med tankesettet til min mor også f.eks. Jeg måtte ikke jobbe, men valgte selv å gjøre det fra jeg var 15 (mest fordi jeg ikke ville mamma skulle ha rett på å spør hva jeg brukte penger på :innocent: ). Etter fylte 18 kunne jeg få bo hjemme og få alle "nødvendigheter" dekket hvis jeg studerte. Valgte jeg å jobbe skulle jeg bidra med husleie som ble satt på min BSU. Min bror er nå 15, "nødvendigheter" er utvidet til alt. Han får ikke lov til å jobbe, fordi han skal konsentrere seg om skolen. Og såvidt jeg vet skal det fortsette sånn til han er ferdig med høyere utdannelse..

Skrevet

Jeg mener det litt forskjell ifra barn til barn.. Jeg flyttet ut da jeg var 16, for å så flytte hjem igjen, for å så flytte ut igjen osv. Men ifra jeg var 14 år jobbet jeg, og betalte kontantkort og slikt selv :) Mamma hjalp vel til me klær til skolestart og jul, mener jeg og thats it..

Men jeg pleide også å kjøpe litt mat innimellom og så hjalp jeg veldig mye til hjemme..

Så når det gjelder ungene mine, så kommer jeg ikke å kreve noe husleie eller slikt hvis de går på skole og gjør en ordentlig innsats enten på skola, sparing eller lignende.. Bor de hjemme bare pga de er lat, har et skyhøyt forbruk osv. ja da blir det husleie og slikt ja..

Skrevet

Det kommer jo an på hvordan hele familiesituasjonen er. Etter videregående bodde jeg hjemme et halvt år mens jeg jobbet. Jeg jobbet ikke fulltid, men hadde en inntekt på ca. 10 000 i måneden (varierte etter hvor mye jeg jobbet). Det meste av dette gikk rett til sparing. Mat stod foreldrene mine for (det vil si - det hendte jeg dro på butikken og tok med handlelista og kjøpte det som stod der i samme slengen). Bilen deres fikk jeg disponere fritt så lenge ikke de brukte den, uten at jeg trengte å betale noe spesielt for det (men jeg fylte selvsagt på tanken hvis den begynte å bli tom mens jeg var ute og kjørte). Husleie var det ikke snakk om at jeg skulle betale.

Jeg tror tanken på å kreve penger fra meg det halvåret ikke var i nærheten av å streife foreldrene mine engang. De har begge gode nok inntekter til at de ikke ville trengt et par tusenlapper av meg for å få det til å gå rundt. Dessuten vet de at jeg ikke ville hatt samvittighet til å snylte på dem unødvendig - jeg bodde og jobbet hjemme i et halvt år for å spare penger til noe konkret (flere måneders utenlandsopphold) men også for å i det hele tatt legge meg opp litt mer penger (det er veldig kjekt å være student og vite at jeg har litt penger i bakhånd om noe uforutsett skulle skje). Foreldrene mine hadde ikke noe ønske om å frata meg penger jeg ellers ville ha spart.

Men i det hele tatt er foreldrene mine nokså rause og spandable, og de vil heller at jeg og søsteren min (som begge er unge og lever på studielån) skal få det litt romsligere enn at de selv skal legge opp masse sparepenger som de egentlig ikke trenger. Indirekte støttet de oss økonomisk så vi begge skulle få et friår etter videregående, i tillegg til at de etter eget ønske bidrar med penger til større utgifter og andre ting (for eksempel betalte de flybillettene mine da jeg var hjemme en helg i høst, selv om jeg helt fint hadde råd til de billettene selv). Hvis noe alvorlig skulle skje med Tinka i morgen og jeg plutselig satt der med en veterinærregning på 20 000, hadde de ikke latt meg betale alt det selv av mine egne sparepenger (men nå er forsåvidt Tinka like mye deres hund som min - de kommer ikke til å betale en eneste krone for utgifter til min neste hund, for den er det jeg som kjøper og eier).

For meg handler det ikke om at familien stiller opp for hverandre i tykt og tynt og derfor bør ungen betale for seg med en gang han har fylt atten. Eller kanskje det er nettopp det det gjør? I mine øyne blir det i alle fall merkelig at foreldrene skal "melke" penger ut av ungene sine hvis de selv har en romslig og stabil økonomi. Da er det bedre å oppfordre og hjelpe til med sparing. Men så er det ikke alle ungdommer som er like flinke og fornuftige til å se at man overhodet ikke trenger å bruke opp alt man får inn på kontoen hver måned. Da er det kanskje greit med slike tiltak som er nevnt tidligere i tråden - for eksempel at foreldrene får et par tusen i måneden som går direkte inn på BSU-konto e.l.

Jeg har vokst opp i et hjem hvor det i grunnen ikke har vært mangel på penger. For all del - foreldrene mine er ikke styrtrike, men vi har alltid hatt tilgang på det vi trenger. Det betyr ikke at jeg ikke ser verdien av penger. Det er liksom ikke så svart-hvitt at man blir ureflektert og sløsende med en gang foreldrene har brukbar inntekt.

  • Like 2
Skrevet

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 15,, men jeg er overbevist om at jeg hadde måttet betale hjemme hadde jeg bodd hjemme og jobbet.

Jeg har pent måttet ta meg sommerjobb fra jeg var 13 år og passet andres barn etc for å få penger til eget forbruk fra samme alder.

Vi fikk nødvendigheter, men med en gang vi var gamle nok til å jobbe måtte vi selv stå for utgiftene til ungdomsklubben, hesteutstyr osv. Det skulle bare mangle. Det samme skal Ask. Er det noe jeg skal lære den ungen så er det arbeidsmoral og å ta ansvar for seg selv. Men å sette pengene inn på bsu konto var jo genialt!

Skrevet

Jeg betalte hjemme da jeg begynte og jobbe i 18 års alderen. Jeg jobbet fulltid, og det skulle bare mangle om jeg da ikke bidro noe til fellesskapet og ikke "snyltet" på foreldrene mine. Det lærte meg litt at det kostet å bo. Ikke alt her i livet serveres på et sølvfat heller. Det virker som mange ungdommer i dag tror det, at de bare skal alt de har lyst på, som en selvfølge.

Hvordan vi blir å gjøre det, mannen min og jeg, med vår egen sønn når han evt får seg jobb, vet jeg ikke ennå. En deltidsjobb skal han få beholde inntekten av selv, det ville jeg ikke bedt om å få noe av. Men hvis han skaffer seg heltidsjobb og bor hjemme...? Da skal han få betale for seg, mener jeg.

Men gubben i huset her har vært bortskjemt hele sitt liv og betalte ikke en krone hjemme, så han vil vel ikke at sønnen vår skal det heller... det blir nok en diskusjon når den tiden kommer! :) Foreløbig er ikke sønnen min tenåring engang, så det blir noen år frem i tid (han er 11).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...