Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting dere hører folk forteller om å tillegge hunder menneskelige egenskaper.


soelvd
 Share

Recommended Posts

Terho blir menskeliggjort støtt og stadig! Egen facebook har han og! Men han blir virkelig fornærmet! For hvis jeg er hjemme og f.eks klipper poter, eller smører på potesalve e.l. noe han ikke liker så så forrt han blir sluppet "fri" fra meg går han til kjæresten min, legger seg nesten oppå fanget, tvangskoser han og bråker som bare det! Og Terho er ikke akkurat en fanghund for å si det slik! Hvis vi da skal ut på tur etterpå går han også konsekvent bort til kjæresten min for prøver jeg å ta på båndet bare stikker han!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 93
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes det er mye såkalt menneskeliggjøring som ikke har noe som helst med menneskeliggjøring å gjøre jeg. At hunder blir matleie er et eksempel (men den store majoriteten er vel såpass matglade at

Møtte en mann som mente at tispa hans ble så godt likt av hannhunder fordi den var så tynn og hadde fin kropp...

Personlig elsker jeg å tillegge hundene mine menneskelige egenskaper. Jeg og mamma går gjerne på tur og dubber hundene våre. Scilos har en dritkul gresk aksang, og sier ikke stort annet enn "Jai bar

På animal planet i går kunne damen fortelle at hunden hennes er veldig glad i klær med leopardmønster, silke og organisk(!) bomull. Også hadde hun røde, lange negler!! Elsket visst å gå til manikyren...

Ellers så er jeg oversetter for Mir hele tiden :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Mamma spurte meg en gang om hvorfor jeg ikke sa jeg var mammaen til Monti. Spurte om hun da var bestemoren hans - og nei, da var jeg visst ikke mammaen hans allikevel.. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Absolutt!

Tre dager etter at jeg fikk Tinka begynte hun å skakke på hodet hver gang jeg sa ordet "mamma".

Det søteste jeg vet i hele verden er dyr som skakker på hodet. Heldigvis har hun fortsatt med det, og nå bruker jeg "mamma" hele tiden, fordi hun er så nydelig. Det er så søtt at moren min rammet inn et bilde av det som jeg fikk i bursdagspresang.

37.jpg?w=500&h=333

Klart jeg er mamma'n hennes!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe.. Selvfølgelig er jeg mammaen til dyra mine! Svigers (som ikke var hundevante) ble fort Besta og Besten, så har vi tanter og onkel. :D Og min mor er mormor. Jeg har med hele familien på det her jeg. :P Bortsett fra pappa kanskje. Han synes nok bare det er litt teit. :P Hvis du spørr Boris "Hvor er mamma?", så løper han til meg. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er denne menneskeliggjøringen en del av et ganske humoristisk hundehold. Mine hunder er nemlig svært tenkende og kloke vesener, som tar selvstendige valg og vurderer alt hele tida, og da blir det ganske morsomt å leve med dem. :ahappy:

Dette er jeg veldig enig i, og klart at hundene tenker og lurer og funderer på alt mulig. Og ønsker seg både det ene og andre, og kanskje kunne tenke seg en stilling på Rema1000. Det vet jo ikke vi noe om!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma S, samboer mamma C :D Og mamman og pappan min er besta og besten og mora til samboer er også besta. Alle mine søsken er tanter og onkler, søstra til samboer er tante. Søskenbarnet til samboer er også gudmor til Bamse :lol:

Men herrefred, jeg vet jo at det ikke er sånn i virkeligheten, men jeg synes det er koselig, så da så *glis*

I tillegg er jeg og samboer dyrenes talerør hele tiden! men vi vet jo at de ikke mener det vi sier xD Bare gjør det hele så sabla moro :lol:

Jeg føler overhodet ikke at jeg gir de mennesklige egenskaper, men at jeg menneskliggjør dem i hverdagen på gøy, det legger jeg ikke skjul på! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er jeg mamma, og Christian er pappa. Foreldra mine og hans er besteforeldre, og de forteller hele tiden om hva som foregår med barnebarna dems :lol: søstra mi er tanta dems (hu tuller hele tiden med at de er de eneste tanteunga hu noengang får, hun har ganske rett foreløbig) Det står også på julegavene dems at det er fra besteforeldra og tanta og søskenbarna dems. Tilogmed farmor skriver fra oldemor på julegaven dems :lol:

Så ja, kanskje litt menneskeliggjøring, vi bruker kun mamma og pappa i hverdagen når vi prater om den andre til dem. Huff, herregud sååååå crazy catpeople liksom :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Sånn er det her også, jeg går titt og ofte å kaller mamma for mormor og pappa for morfar, og søster for tante :P Snakker for Aro hele tiden jeg, er litt skrullete :rofl:

red: må bare slenge på den her ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

Neinei, jeg synes ikke det er helteit å si sånn eller snakke på vegne av hundene, det er bare morsomt og fjollete! :) Men jeg innser at ikke alle er helt enige i det, derav det betimelige spørsmålet om hvorvidt vi er bedårende eller ikke. :ahappy:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Haha, såå bedårende. Møtte ei dame i går, godt voksen med en liten chihuahua. Den ble småredd av Montien og hun kastet seg naturligvis over hunden som "alle" eiere av små hunder gjør ogsa noe sånt som "åååååh, stakkars lille vennen til mamma. Komme til mamma du. Stakkars så redd du er. Kooose med mammaen din du." *klippe vekk de ekle susselydene. Jeg så sikkert sånn ut: :blink: Selv om jeg vet det er helt vanlig å oppføre seg sånn :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kunne aldri verden falt meg inn å kalle meg for "mamma" ovenfor hunden min. Det takler jeg bare ikke, og jeg føler det er helt feil. Min mor derimot er "mamma" for Chessea, men ikke med utgangspunkt i hunden. Hos oss heter jo min mor nettopp "mamma", så det er det hunden vet hva er og. Ellers går alle under sine navn hos oss. Chessea skiller veldig tydelig på de ulike navnene og rangerer dem etter hvem hun liker best. Sånn apropos menneskeliggjøring. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma'n til Foenix ligger i senga og snorker, og hun heter X'en. Mamma'n til X'en het Lina, men døde på julaften i fjor.

Jeg benevner meg selv som eieren til hundene mine, men når jeg snakker til dem kan jeg si jenta mi, men i de aller fleste tilfellene (hvor en ikke bruker navn, "du" eller tilsvarende) sier jeg vennen. "Vennen min, lille venn". Eller baby, men ikke som i at de er min baby, men som i at de var hundebaby/-valp en gang og ble kalt det da, og det sitter igjen enda. X'en ble kalt valpen til hun var to år, og under det siste kullet sa jeg alltid "hey babyene!" da jeg kom inn til dem og skulle hilse på alle samlet, så da er de forblitt babyene en stund til etterpå også.

Ellers menneskeliggjør jeg sikkert i hytt og pine - som i at de får bursdags- og julegaver, de pleide å gi det til ekssamboeren min, men av en eller annen grunn ga de aldri til meg, de får bursdags- og julegaver av min pappa, mamma og noen ganger søster, og mamma kaller seg "bestemor" til både X'en og Foenix. Mens hun er mormor til min menneskelige nevø :D

Jeg tillegner dem sikkert mer følelser enn de har, og noen ganger forventer jeg at de skal forstå mer enn rimelig er. Jeg snakker masse med dem, men jeg tror ikke at de forstår alt jeg sier. Det er koseprat, eller når jeg trenger noen å tenke høyt med, eller jeg bare synes det er stille.

Min verste akilleshæl i forhold til menneskeliggjøring er nok at jeg av og til tror de blir mer lei seg eller husker negative ting lenger enn de gjør, fordi jeg fremdeles husker på det - særlig hvis jeg har klart å være urettferdig i treningssituasjon, og jeg grunner på om hunden vil være irritert på meg neste gang vi skal trene eller at hun skal bære nag til meg. Min dårlige samvittighet for de urettferdige og dumme tingene jeg gjør mot hundene gjør at jeg tilegner dem og rettferdiggjør en dårlig avreagering... Hvilket ikke er tilfellet, for hunder går videre og glemmer at du tråkket de på poten i går eller ble sint for noe i forgårs.

Det er kanskje også en viss menneskeliggjøring at jeg gir hundene en enormt stor verdi i livet mitt - det er mange mennesker jeg ikke liker like godt eller er like glad i som hundene. Hundene kommer høyt på min liste over hva som er viktig i livet mitt, og jeg er usikker på om det er en usunn fornektelse av at det bare er en hund, eller om det er en grei konsekvens av denne livsstilen.

Her ligger de i sofa og seng og er en del av inventaret, det er vel ingen steder i huset de ikke får komme til. Noen mener at et dyr ikke skal sitte i møblene, men det må være av mer hygieniske enn menneskeliggjørende bekymringer. Jeg tror ikke hunden blir mindre hund eller mer sjef over meg av å få ligge på rygg og snorke under dyna med meg en kald vinternatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mamma (altså, min menneskemamma :P ) er litt mer sånn at hun er mamma'n til Bella, og mormoren til Nemi og Peggy, og at jeg er mamma'n deres. Jeg har aldri vært helt sånn. Syns (min menneske)mamma er veldig søt når hun omtaler seg selv som mamma til mine hunder, og så får "dårlig samvittighet" og retter seg til mormor, fordi jeg er mamma'n. :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mopsen til venninnen min blir lei seg, han.. hele tiden. Jeg er i alle fall sikker på det.. du kan se det på hele hunden: Den sure munnen og de stoooore øynene som ser på verden med "hvorfor?!"-blikk. Hjelper sikkert at hver gang han er lei seg så blir han plukket opp med "nemmen Snoogedoodel! Kom til mamma, var Kuma så slem å ikke ville vaske deg på tassen din?"

Og Kuma er jeg ganske sikker får dårlig samvittighet når han spiser mens jeg ikke er hjemme. Hver gang jeg må ut så gir jeg han en dentastick og et griseøre (eller noe i den duren). Dentasticken forsvinner rett ned, men hver gang jeg kommer hjem så står han der med griseøret og sier "vil du ha det eller er det greit at jeg spiser det?" Skulle ønske jeg en gang kunne komme hjem til en nybakt kake eller et glass med vin, men neeeeida.. her er det griseøre som er tingen.

Han prater også ganske mye til meg, som oftest går det i "så teit du er" "kom igjen, da", "nå har du sittet lenge nok foran dataen, jeg vil gå tur", "gi meg én god grunn til å høre på deg"... etc. Men han er fortsatt verdens fineste selv om han er litt frekk i kjeften.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...