Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting dere hører folk forteller om å tillegge hunder menneskelige egenskaper.


Recommended Posts

Skrevet

At Eine blir homofil av å ha på seg rosa halsbånd :|

Hva?? Er ikke det sant? JEG tror i alle fall at Fasiten er litt homo, for han har masse rosa leker og til og med en rosa dummy :D

  • Svar 91
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg synes det er mye såkalt menneskeliggjøring som ikke har noe som helst med menneskeliggjøring å gjøre jeg. At hunder blir matleie er et eksempel (men den store majoriteten er vel såpass matglade at

Møtte en mann som mente at tispa hans ble så godt likt av hannhunder fordi den var så tynn og hadde fin kropp...

Personlig elsker jeg å tillegge hundene mine menneskelige egenskaper. Jeg og mamma går gjerne på tur og dubber hundene våre. Scilos har en dritkul gresk aksang, og sier ikke stort annet enn "Jai bar

Skrevet

Hva?? Er ikke det sant? JEG tror i alle fall at Fasiten er litt homo, for han har masse rosa leker og til og med en rosa dummy :D

Ja, da er han nok homofil. Det er sånn man blir homfil, altså. Ved at jenter har blå ting og gutter rosa :aww:

  • Like 1
Skrevet

Ja, da er han nok homofil. Det er sånn man blir homfil, altså. Ved at jenter har blå ting og gutter rosa :aww:

Pass for guds skyld på at din/dine eventuelle sønn/sønner ALDRI ser rosa om du ikke liker homofili. :rolleyes2:

Skrevet

Pass for guds skyld på at din/dine eventuelle sønn/sønner ALDRI ser rosa om du ikke liker homofili. :rolleyes2:

Jeg kjøpte lilla body til en gutt en gang. Det ble IKKE tatt godt i mot. Skjønner ikke der jeg :thumbsdown:

Skrevet

På animal planet i går kunne damen fortelle at hunden hennes er veldig glad i klær med leopardmønster, silke og organisk(!) bomull. Også hadde hun røde, lange negler!! Elsket visst å gå til manikyren...

Ellers så er jeg oversetter for Mir hele tiden :thumbs:

Skrevet

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Skrevet

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Mamma spurte meg en gang om hvorfor jeg ikke sa jeg var mammaen til Monti. Spurte om hun da var bestemoren hans - og nei, da var jeg visst ikke mammaen hans allikevel.. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Absolutt!

Tre dager etter at jeg fikk Tinka begynte hun å skakke på hodet hver gang jeg sa ordet "mamma".

Det søteste jeg vet i hele verden er dyr som skakker på hodet. Heldigvis har hun fortsatt med det, og nå bruker jeg "mamma" hele tiden, fordi hun er så nydelig. Det er så søtt at moren min rammet inn et bilde av det som jeg fikk i bursdagspresang.

37.jpg?w=500&h=333

Klart jeg er mamma'n hennes!

Skrevet

Hehe.. Selvfølgelig er jeg mammaen til dyra mine! Svigers (som ikke var hundevante) ble fort Besta og Besten, så har vi tanter og onkel. :D Og min mor er mormor. Jeg har med hele familien på det her jeg. :P Bortsett fra pappa kanskje. Han synes nok bare det er litt teit. :P Hvis du spørr Boris "Hvor er mamma?", så løper han til meg. :wub:

Skrevet

For meg er denne menneskeliggjøringen en del av et ganske humoristisk hundehold. Mine hunder er nemlig svært tenkende og kloke vesener, som tar selvstendige valg og vurderer alt hele tida, og da blir det ganske morsomt å leve med dem. :ahappy:

Dette er jeg veldig enig i, og klart at hundene tenker og lurer og funderer på alt mulig. Og ønsker seg både det ene og andre, og kanskje kunne tenke seg en stilling på Rema1000. Det vet jo ikke vi noe om!

Skrevet

Jeg er mamma S, samboer mamma C :D Og mamman og pappan min er besta og besten og mora til samboer er også besta. Alle mine søsken er tanter og onkler, søstra til samboer er tante. Søskenbarnet til samboer er også gudmor til Bamse :lol:

Men herrefred, jeg vet jo at det ikke er sånn i virkeligheten, men jeg synes det er koselig, så da så *glis*

I tillegg er jeg og samboer dyrenes talerør hele tiden! men vi vet jo at de ikke mener det vi sier xD Bare gjør det hele så sabla moro :lol:

Jeg føler overhodet ikke at jeg gir de mennesklige egenskaper, men at jeg menneskliggjør dem i hverdagen på gøy, det legger jeg ikke skjul på! :D

Skrevet

Selvfølgelig er jeg mamma, og Christian er pappa. Foreldra mine og hans er besteforeldre, og de forteller hele tiden om hva som foregår med barnebarna dems :lol: søstra mi er tanta dems (hu tuller hele tiden med at de er de eneste tanteunga hu noengang får, hun har ganske rett foreløbig) Det står også på julegavene dems at det er fra besteforeldra og tanta og søskenbarna dems. Tilogmed farmor skriver fra oldemor på julegaven dems :lol:

Så ja, kanskje litt menneskeliggjøring, vi bruker kun mamma og pappa i hverdagen når vi prater om den andre til dem. Huff, herregud sååååå crazy catpeople liksom :lol:

Skrevet

Å, ja, kan jo legge til at det kanskje er litt menneskeliggjøring å kalle seg selv for "mamma". Her er min mor mamma til Fibi og Scilos. Jeg er mamma til Tinka, og det gjør min mor til hennes bestemor. Og det bruker vi, daglig. Nei, nå følte jeg meg teit! :lol:

Sånn er det her også, jeg går titt og ofte å kaller mamma for mormor og pappa for morfar, og søster for tante :P Snakker for Aro hele tiden jeg, er litt skrullete :rofl:

red: må bare slenge på den her ;)

Guest Gråtass
Skrevet

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Eh.. nei. Jeg syns sånt er helteit.

Guest Gråtass
Skrevet

Det var liksom poenget! :lol:

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

Skrevet

Du spurte, så da fikk du svar. Men hvis du syns det er helteit, hvorfor sier du det da?

Neinei, jeg synes ikke det er helteit å si sånn eller snakke på vegne av hundene, det er bare morsomt og fjollete! :) Men jeg innser at ikke alle er helt enige i det, derav det betimelige spørsmålet om hvorvidt vi er bedårende eller ikke. :ahappy:
Skrevet

Jeg er ikke mamma til hundene mine, jeg er mamsen. :P Mens min mamma er mommo til hundene. :icon_redface: Det er jo bare helt bedårende, synes dere ikke? :whistle:

Haha, såå bedårende. Møtte ei dame i går, godt voksen med en liten chihuahua. Den ble småredd av Montien og hun kastet seg naturligvis over hunden som "alle" eiere av små hunder gjør ogsa noe sånt som "åååååh, stakkars lille vennen til mamma. Komme til mamma du. Stakkars så redd du er. Kooose med mammaen din du." *klippe vekk de ekle susselydene. Jeg så sikkert sånn ut: :blink: Selv om jeg vet det er helt vanlig å oppføre seg sånn :P

Skrevet

Det kunne aldri verden falt meg inn å kalle meg for "mamma" ovenfor hunden min. Det takler jeg bare ikke, og jeg føler det er helt feil. Min mor derimot er "mamma" for Chessea, men ikke med utgangspunkt i hunden. Hos oss heter jo min mor nettopp "mamma", så det er det hunden vet hva er og. Ellers går alle under sine navn hos oss. Chessea skiller veldig tydelig på de ulike navnene og rangerer dem etter hvem hun liker best. Sånn apropos menneskeliggjøring. :P

Skrevet

Mamma'n til Foenix ligger i senga og snorker, og hun heter X'en. Mamma'n til X'en het Lina, men døde på julaften i fjor.

Jeg benevner meg selv som eieren til hundene mine, men når jeg snakker til dem kan jeg si jenta mi, men i de aller fleste tilfellene (hvor en ikke bruker navn, "du" eller tilsvarende) sier jeg vennen. "Vennen min, lille venn". Eller baby, men ikke som i at de er min baby, men som i at de var hundebaby/-valp en gang og ble kalt det da, og det sitter igjen enda. X'en ble kalt valpen til hun var to år, og under det siste kullet sa jeg alltid "hey babyene!" da jeg kom inn til dem og skulle hilse på alle samlet, så da er de forblitt babyene en stund til etterpå også.

Ellers menneskeliggjør jeg sikkert i hytt og pine - som i at de får bursdags- og julegaver, de pleide å gi det til ekssamboeren min, men av en eller annen grunn ga de aldri til meg, de får bursdags- og julegaver av min pappa, mamma og noen ganger søster, og mamma kaller seg "bestemor" til både X'en og Foenix. Mens hun er mormor til min menneskelige nevø :D

Jeg tillegner dem sikkert mer følelser enn de har, og noen ganger forventer jeg at de skal forstå mer enn rimelig er. Jeg snakker masse med dem, men jeg tror ikke at de forstår alt jeg sier. Det er koseprat, eller når jeg trenger noen å tenke høyt med, eller jeg bare synes det er stille.

Min verste akilleshæl i forhold til menneskeliggjøring er nok at jeg av og til tror de blir mer lei seg eller husker negative ting lenger enn de gjør, fordi jeg fremdeles husker på det - særlig hvis jeg har klart å være urettferdig i treningssituasjon, og jeg grunner på om hunden vil være irritert på meg neste gang vi skal trene eller at hun skal bære nag til meg. Min dårlige samvittighet for de urettferdige og dumme tingene jeg gjør mot hundene gjør at jeg tilegner dem og rettferdiggjør en dårlig avreagering... Hvilket ikke er tilfellet, for hunder går videre og glemmer at du tråkket de på poten i går eller ble sint for noe i forgårs.

Det er kanskje også en viss menneskeliggjøring at jeg gir hundene en enormt stor verdi i livet mitt - det er mange mennesker jeg ikke liker like godt eller er like glad i som hundene. Hundene kommer høyt på min liste over hva som er viktig i livet mitt, og jeg er usikker på om det er en usunn fornektelse av at det bare er en hund, eller om det er en grei konsekvens av denne livsstilen.

Her ligger de i sofa og seng og er en del av inventaret, det er vel ingen steder i huset de ikke får komme til. Noen mener at et dyr ikke skal sitte i møblene, men det må være av mer hygieniske enn menneskeliggjørende bekymringer. Jeg tror ikke hunden blir mindre hund eller mer sjef over meg av å få ligge på rygg og snorke under dyna med meg en kald vinternatt.

Skrevet

Mamma (altså, min menneskemamma :P ) er litt mer sånn at hun er mamma'n til Bella, og mormoren til Nemi og Peggy, og at jeg er mamma'n deres. Jeg har aldri vært helt sånn. Syns (min menneske)mamma er veldig søt når hun omtaler seg selv som mamma til mine hunder, og så får "dårlig samvittighet" og retter seg til mormor, fordi jeg er mamma'n. :lol:

  • Like 1
Skrevet

Mopsen til venninnen min blir lei seg, han.. hele tiden. Jeg er i alle fall sikker på det.. du kan se det på hele hunden: Den sure munnen og de stoooore øynene som ser på verden med "hvorfor?!"-blikk. Hjelper sikkert at hver gang han er lei seg så blir han plukket opp med "nemmen Snoogedoodel! Kom til mamma, var Kuma så slem å ikke ville vaske deg på tassen din?"

Og Kuma er jeg ganske sikker får dårlig samvittighet når han spiser mens jeg ikke er hjemme. Hver gang jeg må ut så gir jeg han en dentastick og et griseøre (eller noe i den duren). Dentasticken forsvinner rett ned, men hver gang jeg kommer hjem så står han der med griseøret og sier "vil du ha det eller er det greit at jeg spiser det?" Skulle ønske jeg en gang kunne komme hjem til en nybakt kake eller et glass med vin, men neeeeida.. her er det griseøre som er tingen.

Han prater også ganske mye til meg, som oftest går det i "så teit du er" "kom igjen, da", "nå har du sittet lenge nok foran dataen, jeg vil gå tur", "gi meg én god grunn til å høre på deg"... etc. Men han er fortsatt verdens fineste selv om han er litt frekk i kjeften.

  • Like 3
Skrevet

Jeg tror Trym trasser, hvorfor må han alltid presse ut noen dråper når jeg roper på han?? Jeg roper en gang, ingen reaksjon, jeg roper litt hardere, da begynner han å snuse rundt også tisser en skvett før han kommer :lol: Det er som om han tenker at *mamma, jeg MÅ jo tisse, det skjønner du vel* :lol:

Deeempiiing.. (sorry) :wave:

Forøvrig kaller oppdrettern til Gaia seg "bestemor" :)

Og ja, når pelsdotten sliter som verst innimellom her med å få oppdragelse på den j@&%a kattungen som bare aldri vil underkaste seg, hender det hun kommer bort til oss og setter seg ned, ser på oss og suuuuukker sitt tyngste sukk. Da er ikke veien lang til å dubbe a la "uff, nå må dere HJELPE meg, jeg får det jo ikke til!"

Og 2 minutter senere er hun på'an igjen..

Skrevet

Ellers er jeg dypt imponert over enkelte andres hunder evne til å langtidsplanlegge maktovertakelse etc..

Jeg er faktisk helt sikker på at spesiellt Blaze prøver på dette, også henger bare Talli seg på. Desverre så er det like misslykket hvergang.

pinky-and-the-brain.jpeg?w=275&h=320

Ellers er Blaze lesbisk, for hun liker andre tisper bedre enn hannhunder :P

(antagelivis pga hun liker ikke klenging og hunder som er innpåslitene. Tisper pleier ha ett bedre "avstands" forhold :P )

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...