Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har en 10 år gammel bullmastiff hannhund.

Dette er en respektabel alder på en sånn type hund, og han har alltid holdt seg veldig godt.

I det siste har jeg dog lagt merke til ting jeg ikke liker å legge merke til.

Han virker ikke så glad, lenger. Det er vanskelig å forklare, men jeg antar det er sånn man kjenner på sin egen hund. Han virker rett og slett ikke glad. Han virker utilpass, og som om han har mista gnisten.

Han har en klump på understellet, som veterinæren har sett på. Den BØR opereres bort, slik at de kan finne ut hva det er, men han har ikke noe vondt av å ha den der. Den gjør ikke vondt, den er ikke i veien for noe.

I dag la jeg i tillegg merke til en relativt stor, hard klump (stor drue/liten plomme?), like ved øreinngangen.

Jeg har mange motforestillinger mot å legge han i narkose når han er såpass gammel. Jeg har heller ikke lyst til at han skal opereres mot alt mulig, og ha en vondt rehabiliteringsperiode og evt måtte gå på medisiner, når han er såpass gammel. Han har hatt 10 fantastiske år, nesten halvparten av de med meg. Jeg visste da jeg fikk han, at hvert år ville være en bonus.

Når vet man at nok er nok?

Hilsen meg som aldri har måttet ta denne avgjørelsen før. :(

  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For min del så synes jeg at det er lov til å ha hundene bli gamle. De må ikke være med på de lengste turene, være like spreke og lekne som før. Det er greit at den gamle hunden sover mye, og ikke har

Skrevet

Somoftest vil jeg si at det er "greit" når man begynner å tenke i de baner at man vurderer om hunden har det bedre avlivet eller ei.

Skrevet

Tenker som JeanetteH.. Hvis du merker så mye forskjell og du synes han har mistet gnisten så kanskje det er på tide å tenke på det.. Hva er best for han? Han har jo som du sier hatt et kjempefint liv med deg! Er jo vanskelig å si, fordi jeg bare har truffet deg en gang osv og Baghera er jo så kul! Men hvis du har begynt å tenke på det så er det nok rett vei.. Selv om kulene ikke plager han..

Skrevet (endret)

Jeg tenker litt slik at mine skal få være me å lenge de ikke har plager som hemmer de i hverdagen, altså feks syn, hørsel, tenner osv.

Kuler kan jo faktisk bare være fettkuler.. Og at han har mista litt gnist, kan faktisk hende at han har bare mistet litt energi i forhold til tidligere.. Ingen av delene er jo unaturlig for en eldre hund..

Men uansett er det ingen lett avgjørelse nei, og du kjenner selvfølgelig din hund best...

Endret av Krutsi
Skrevet

Jeg har heller aldri måttet ta den avgjørelsen før, men tenker en del på det pga Aiko og det fordømte skjelettet hennes. Jeg trur jeg kommer til å tvinge meg sjøl til å være hard, og la henne slippe idet jeg ser at hun begynner å miste seg sjøl litt, svinne hen, miste gløden. Og akkurat det er det bare vi eiere som kan se og merke, akkurat som du sier om at Baghera ikke virker glad lenger.

Stor klem til deg! :heart:

Skrevet

Det er vanskelig og jeg kan dessverre ikke svare for deg :( Jeg tror man selv kjenner det. Når min gamle hund ble operert foreslo min mor at jeg kanskje skulle la det være. Men det kjentes overhodet ikke riktig, så jeg lot henne opereres. Hadde hun krevd en operasjon nå hadde jeg også latt henne gå gjennom det, fordi hun har livsgnisten og ting går ikke "nedover". Min tidligere hund fikk svulster i munnen, og da lot jeg det være, ettersom andre ting heller ikke "stemte helt", han ble slappere og sov stort sett bort livet sitt, kunne ikke gå lange turer lenger og det var ingen positiv utvikling i helsetilstanden hans. Da lot jeg han til slutt slippe på grunn av problemer med leddene.

Så det er vel slik jeg føler det, grovt sett. Jeg ønsker ikke å føle at jeg "henter tid" ved å operere en gammel hund. Skal jeg operere en gammel hund så skal det være fordi operasjonen vil gi hunden mange lykkelige år.

Du kan bare selv velge hva du vil gjøre, men jeg vet at du vil gjøre det som er best for han :console:

Skrevet

Enig med JanetteH. Når man begynner å tenke på at hunden har mista gnisten så er det kanskje på tide å ta det vanskelige valget. Men jeg vil ikke og kan ikke uttale meg om hva folk skal gjøre, det er eierene som kjenner hunden best, og jeg håper og tror at de er fornuftige nok til å skjønne at nok er nok.

Det er kun du som kan svare på om han har det bedre på den andre siden. Jeg skjønner hvordan du har det, og sender deg min dypeste medfølelse for det du går gjennom nå. Det er noe dritt når man skal velge mellom liv og død på den måten.

Skrevet

Det finnes overhodet ingen fasit på sånt, men jeg er enig med Jeanette. Begynner man å føle på seg at hunden har fått nok, så har man sannsynligvis helt rett...

Skrevet

Enig med Jeanette.

Vår første labradortispe burde ha vært avlivet lenge før hun til slutt ble det. Hun ble dårligere flere ganger (div småting, snudde døgnet etc) og vi trodde det nærmet seg slutten, men hver gang frisknet hun til og hun fikk komme hjem igjen. I ettertid, da vi har sett på gamle familiefilmer, så har vi alle vært enige om at hun var ikke lenger seg selv der, hun var bare der og manglet fullstendig gnisten. Og da er det ikke lenger slik et godt hundeliv skal være.

Det er på ingen måte en lett beslutning og jeg unner deg virkelig ikke dette! :console:

Skrevet

Huff, så trist tråd.

Jeg er også enig med JeanetteH.

Jeg og gubben prater en del om det, siden gamlefar er 12 år, og vi tenker ganske likt. Den dagen vi ser at Peik ikke er Peik lengre, må vi være så pass tøffe at vi sier at nok er nok. Han er fortsatt i flott form, glad og fornøyd, og en skikkelig go'gutt, men merker at det går gradvis nedover med han også. Han sover en god del, og er til tider litt stiv og støl. Jeg må si at jeg gruer meg til jakta i høst, for da vil han bli holdt en del hjemme, og da vil han deppe en del. At han antakeligvis ikke lever neste høst er noe vi er veldig klar over...

Du kjenner hunden din best, og vet når nok er nok, men det er en tung avgjørelse å ta. :console:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

:console: Dere må ha en kjempefin siste tid sammen, og skjem han skikkelig bort! Tenk på hvor mye gøy og fint dere har vært igjennom sammen og tenk på hvor godt han får det på den andre siden, der han kan være helt seg selv igjen :console:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

Sånt er så uendelig vondt, men jeg synes det står respekt av at du ikke overser de små signalene og tar tak i vanskelige vurderinger.

Nå fikk jeg litt tårer i øynene også :icon_cry:

Skrevet

Jeg vet hvordan du føler det. :hug:

Hadde det sånn selv med gamlehunden Rusken. Han mistet liksom livsgnisten og når han fikk så dårlig syn/hørsel at det var skummelt å slippe han løs (han gikk alltid løs), så merket man det på hele hunden at han ikke hadde det bra.

Vi valgte da å la han slippe. Strengt tatt kunne han sikkert levd noen måneder, kanskje et år eller to til, men til hvilken pris? Å bare henge med hodet og bli dårligere og dårligere.

Det var tøft, men jeg mener fortsatt at det var riktig.

Men følelsen og avgjørelsen er likevel grusom, men sånn er det å være hundeier. Vi må gjøre noen vonde valg innemellom.

Skrevet
:console: :console: Huff, nå begynner jeg å grine og. Husker når vi tok siste "hilserunde" med forrige bikkja, alle i familien fikk streng beskjed om at vi ikke skulle snakke om det, de skulle bare si hade :icon_cry: Føler veldig med deg.
Skrevet

Off, så trist :cry: Det er en tøff avgjørelse du tar nå, men du gjør det beste for Baghera. Det er dette som er så himla vondt med å være hundeeier. Tenker på og føler med deg Camilla :hug:

Nyt den siste tida og kos dere så mye som mulig!

Skrevet

Det finnes ikke ord som kan trøste deg nå :heart: Jeg vil bare si at jeg er stolt av at du tar den avgjørelsen mens han ennå har det såpass bra som han har det.

:hug: Tenker på deg vennen min :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Herlig! Får jo ikke mindre lyst på rasen av dette! (det sagt, det blir lenge til det blir noe hund her, for tiden vurderer jeg om jeg orker å ha undulat...)
    • Siden sist har Zelda blitt 6 måneder. Vi koser oss med både tur og trening. Og sønnen har gjennomført ett helt helgekurs hvor han håndterte hunden så nå skal vi prøve ut litt forskjellig grener og se hvor (forhåpentligvis) interessen finnes.  Zelda har vokst mye rent treningsmessig og jeg er er positivt overrasket over hvor mye som bor i denne hunden og hvor lett trent hun er. Hun lærer helt vilt fort og blir ikke lett sliten/lei. Tur på hytta  Må øve på å kjøre buss Valpekurs 🐶 Feirer 6 måneder med en fin tur 🥳 Innebygd båndholder 😄  
    • For meg er det ingenting galt i å lage en ny rase i og for seg, så lenge det gjøres fornuftig, men hvorfor noen vil velge en langhåret, krøllete hund som potensielt har underull er for meg uforståelig. I tillegg har man jo utfordringer som at det sjelden er individer fra "øverste hylle" som.brukes i avl, selv om de har individer som kanskje er fri selv mtp helse osv, så betyr det ikke at linjene de kommer fra og den totale genetiske pakken de nedarver videre til sine avkom er gode. Det er veldig få med puddel eller retriever som vil selge til doodle oppdrettere eller låne ut hannhund til avl. Så bare der blir det jo vanskelig å opprette en sunn og frisk genpool med nøye utvalgte individer kontra individer som er andre sortering eller fra oppdrettere som tar lett på avl. Men hovedproblemet tror jeg nok er som simira nevnte at det er så mange løgner og lovnader som rett og slett lurer folk. Særlig mtp at dette var et legitimt prosjekt som ble skrinlagt fordi de faktisk ikke greide å nå målene sine.  Men om dere vil ha røytefri hund, hvorfor ser dere da på blanding som definitivt kan røyte? Er det golden/labrador feks i opprinnelsen så kan det i aller høyeste grad komme hunder med underull.  Ulla røyter av. Og ull som røyter av kombinert med krællepels som ikke røyter av er en perfekt oppskrift på floker og problemer.    Personlig ser jeg ikke hva man skal få fra en doodle som man ikke kan få i en renraset hunderase annet enn potensielle problemer. Og det sier jeg til tross for at jeg også er helt enig i at mange som avler rasehunder innenfor nkk og raseklubbens retningslinjer absolutt ikke nødvendigvis gjør en særlig god jobb.. forskjellen er at det er enklere å finne statistikk og informasjon, ikke bare på individ, men på hele linjer i bredde også. Samt at egenskaper, både mentalt og fysisk (som feks pels og væremåte) er langt mer forutsigbart. 
    • Jeg har hørt begge deler om cobberdog angående gemytt. Og nå er det en stund siden jeg drev aktivt med hund, men de instruktørene jeg kjenner (jeg drev aktivt med hundesport, var selv dommer, og gikk mye kurs) hadde mange doodler inne med mye problemadferd. Husk også at de du ofte møter ute og kan hilse på er de søte og greie - de som er et mareritt å ha med ut og rundt går ofte turer på tider og steder der det er mindre folk og hunder. Slik ser du rett og slett ikke de mest problematiske. Det er sant at flere av vannhundrasene har hatt sine problemer. Lagotto er nok den jeg i hovedsak ville droppet pga. det, jeg har tilogmed hatt en oppdretter som advarte meg mot å skaffe det på den tiden. Med de andre varierer det, men hvis man er nøye med oppdretter så ville jeg ikke vært så bekymret. Jeg er selv veldig tilhenger av puddel, og det er mye bra der ute! Hva er grunnen til at du ikke vurderer f.eks. cocker spaniel? Den er absolutt ikke røytefri, men det vil jeg si også er det eneste som ikke matcher de samme kriteriene som cobberdogen. De har jo også sine helseproblemer, så man må være nøye på linjer, men det er jo en mulighet man ikke har på cobberdogen, og de genene finnes jo der også.
    • Takk for gode innspill.  Du har absolutt gitt meg noe å tenke på i forhold til å støtte useriøs avl. Jeg har ikke tenkt på at jeg bidrar til det, selv om jeg ønsker å bruke en oppdretter jeg vet er seriøs. Jeg synes vannhundene blir litt for store, og kunne tenkt meg en hund mellom 10-15 kg, gjerne nærmere i 10 kg. Jeg har også hørt litt blandet om gemyttet på både portugisisk vannhund og spansk vannhund.  Puddel hadde sikkert vært det rette valget, da er det eventuelt mellom puddel som er mest aktuell. Utseendemessig er jeg nok litt fordomsfull og ser fr meg det glattklipte ansiktet og puddelsveis. I en sportsfrisyre ligner de jo veldig på mange av doodlene. Jeg kjenner ikke til veldig mange pudler, men har inntrykk av at noen kan være sensitive og litt skarpe. De kan virke litt bjeffete og ikke så sosiale. Det er jo bare basert på mitt inntrykk, så det kan være feil. Mye kan jo løses med å finne en god oppdretter der også.  Nå kan det jo hende at selv de seriøse oppdretterne på cobberdog lyver litt på gemyttet til cobberdogen, men jeg liker beskrivelsene av gemyttet og har inntrykk av at de fleste cobberdoger har et gemytt jeg kunne trives med. De er aktive og lettlærte, men samtidig har de en god avknapp og er familiehunder. De er jo i utgangspunktet en blanding av puddel, labrador og noe cockerspaniel. Nå vet jeg at man ikke får det beste fra alle rasene og at gemyttet kan variere, men de som har avlet på cobberdogen med linjer som går litt tilbake har jeg tro på at kan ha funnet en blanding med gode egenskaper.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...