Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har en 10 år gammel bullmastiff hannhund.

Dette er en respektabel alder på en sånn type hund, og han har alltid holdt seg veldig godt.

I det siste har jeg dog lagt merke til ting jeg ikke liker å legge merke til.

Han virker ikke så glad, lenger. Det er vanskelig å forklare, men jeg antar det er sånn man kjenner på sin egen hund. Han virker rett og slett ikke glad. Han virker utilpass, og som om han har mista gnisten.

Han har en klump på understellet, som veterinæren har sett på. Den BØR opereres bort, slik at de kan finne ut hva det er, men han har ikke noe vondt av å ha den der. Den gjør ikke vondt, den er ikke i veien for noe.

I dag la jeg i tillegg merke til en relativt stor, hard klump (stor drue/liten plomme?), like ved øreinngangen.

Jeg har mange motforestillinger mot å legge han i narkose når han er såpass gammel. Jeg har heller ikke lyst til at han skal opereres mot alt mulig, og ha en vondt rehabiliteringsperiode og evt måtte gå på medisiner, når han er såpass gammel. Han har hatt 10 fantastiske år, nesten halvparten av de med meg. Jeg visste da jeg fikk han, at hvert år ville være en bonus.

Når vet man at nok er nok?

Hilsen meg som aldri har måttet ta denne avgjørelsen før. :(

  • Svar 87
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For min del så synes jeg at det er lov til å ha hundene bli gamle. De må ikke være med på de lengste turene, være like spreke og lekne som før. Det er greit at den gamle hunden sover mye, og ikke har

Skrevet

Somoftest vil jeg si at det er "greit" når man begynner å tenke i de baner at man vurderer om hunden har det bedre avlivet eller ei.

Skrevet

Tenker som JeanetteH.. Hvis du merker så mye forskjell og du synes han har mistet gnisten så kanskje det er på tide å tenke på det.. Hva er best for han? Han har jo som du sier hatt et kjempefint liv med deg! Er jo vanskelig å si, fordi jeg bare har truffet deg en gang osv og Baghera er jo så kul! Men hvis du har begynt å tenke på det så er det nok rett vei.. Selv om kulene ikke plager han..

Skrevet (endret)

Jeg tenker litt slik at mine skal få være me å lenge de ikke har plager som hemmer de i hverdagen, altså feks syn, hørsel, tenner osv.

Kuler kan jo faktisk bare være fettkuler.. Og at han har mista litt gnist, kan faktisk hende at han har bare mistet litt energi i forhold til tidligere.. Ingen av delene er jo unaturlig for en eldre hund..

Men uansett er det ingen lett avgjørelse nei, og du kjenner selvfølgelig din hund best...

Endret av Krutsi
Skrevet

Jeg har heller aldri måttet ta den avgjørelsen før, men tenker en del på det pga Aiko og det fordømte skjelettet hennes. Jeg trur jeg kommer til å tvinge meg sjøl til å være hard, og la henne slippe idet jeg ser at hun begynner å miste seg sjøl litt, svinne hen, miste gløden. Og akkurat det er det bare vi eiere som kan se og merke, akkurat som du sier om at Baghera ikke virker glad lenger.

Stor klem til deg! :heart:

Skrevet

Det er vanskelig og jeg kan dessverre ikke svare for deg :( Jeg tror man selv kjenner det. Når min gamle hund ble operert foreslo min mor at jeg kanskje skulle la det være. Men det kjentes overhodet ikke riktig, så jeg lot henne opereres. Hadde hun krevd en operasjon nå hadde jeg også latt henne gå gjennom det, fordi hun har livsgnisten og ting går ikke "nedover". Min tidligere hund fikk svulster i munnen, og da lot jeg det være, ettersom andre ting heller ikke "stemte helt", han ble slappere og sov stort sett bort livet sitt, kunne ikke gå lange turer lenger og det var ingen positiv utvikling i helsetilstanden hans. Da lot jeg han til slutt slippe på grunn av problemer med leddene.

Så det er vel slik jeg føler det, grovt sett. Jeg ønsker ikke å føle at jeg "henter tid" ved å operere en gammel hund. Skal jeg operere en gammel hund så skal det være fordi operasjonen vil gi hunden mange lykkelige år.

Du kan bare selv velge hva du vil gjøre, men jeg vet at du vil gjøre det som er best for han :console:

Skrevet

Enig med JanetteH. Når man begynner å tenke på at hunden har mista gnisten så er det kanskje på tide å ta det vanskelige valget. Men jeg vil ikke og kan ikke uttale meg om hva folk skal gjøre, det er eierene som kjenner hunden best, og jeg håper og tror at de er fornuftige nok til å skjønne at nok er nok.

Det er kun du som kan svare på om han har det bedre på den andre siden. Jeg skjønner hvordan du har det, og sender deg min dypeste medfølelse for det du går gjennom nå. Det er noe dritt når man skal velge mellom liv og død på den måten.

Skrevet

Det finnes overhodet ingen fasit på sånt, men jeg er enig med Jeanette. Begynner man å føle på seg at hunden har fått nok, så har man sannsynligvis helt rett...

Skrevet

Enig med Jeanette.

Vår første labradortispe burde ha vært avlivet lenge før hun til slutt ble det. Hun ble dårligere flere ganger (div småting, snudde døgnet etc) og vi trodde det nærmet seg slutten, men hver gang frisknet hun til og hun fikk komme hjem igjen. I ettertid, da vi har sett på gamle familiefilmer, så har vi alle vært enige om at hun var ikke lenger seg selv der, hun var bare der og manglet fullstendig gnisten. Og da er det ikke lenger slik et godt hundeliv skal være.

Det er på ingen måte en lett beslutning og jeg unner deg virkelig ikke dette! :console:

Skrevet

Huff, så trist tråd.

Jeg er også enig med JeanetteH.

Jeg og gubben prater en del om det, siden gamlefar er 12 år, og vi tenker ganske likt. Den dagen vi ser at Peik ikke er Peik lengre, må vi være så pass tøffe at vi sier at nok er nok. Han er fortsatt i flott form, glad og fornøyd, og en skikkelig go'gutt, men merker at det går gradvis nedover med han også. Han sover en god del, og er til tider litt stiv og støl. Jeg må si at jeg gruer meg til jakta i høst, for da vil han bli holdt en del hjemme, og da vil han deppe en del. At han antakeligvis ikke lever neste høst er noe vi er veldig klar over...

Du kjenner hunden din best, og vet når nok er nok, men det er en tung avgjørelse å ta. :console:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

:console: Dere må ha en kjempefin siste tid sammen, og skjem han skikkelig bort! Tenk på hvor mye gøy og fint dere har vært igjennom sammen og tenk på hvor godt han får det på den andre siden, der han kan være helt seg selv igjen :console:

Skrevet

Tusen takk for mange, raske svar. :hug:

Jeg sendte melding til mamma, og skrev at jeg ikke tror Baghera har det noe bra. Det var vondt å "si det høyt", og enda vondere da mamma skrev melding tilbake med en gang, og var helt enig. Hun har hatt han i helga, og hun reagerte bl.a. på hvor tynn han har blitt.

Nå klarer jeg ikke å slutte å grine, for nå har jeg og mamma bestemt oss for at hun (og kanskje søsteren min) kommer hit på mandag, for da har hun fri. Dette skal bli den beste uka i Bagheras liv. :heart:

Sånt er så uendelig vondt, men jeg synes det står respekt av at du ikke overser de små signalene og tar tak i vanskelige vurderinger.

Nå fikk jeg litt tårer i øynene også :icon_cry:

Skrevet

Jeg vet hvordan du føler det. :hug:

Hadde det sånn selv med gamlehunden Rusken. Han mistet liksom livsgnisten og når han fikk så dårlig syn/hørsel at det var skummelt å slippe han løs (han gikk alltid løs), så merket man det på hele hunden at han ikke hadde det bra.

Vi valgte da å la han slippe. Strengt tatt kunne han sikkert levd noen måneder, kanskje et år eller to til, men til hvilken pris? Å bare henge med hodet og bli dårligere og dårligere.

Det var tøft, men jeg mener fortsatt at det var riktig.

Men følelsen og avgjørelsen er likevel grusom, men sånn er det å være hundeier. Vi må gjøre noen vonde valg innemellom.

Skrevet
:console: :console: Huff, nå begynner jeg å grine og. Husker når vi tok siste "hilserunde" med forrige bikkja, alle i familien fikk streng beskjed om at vi ikke skulle snakke om det, de skulle bare si hade :icon_cry: Føler veldig med deg.
Skrevet

Off, så trist :cry: Det er en tøff avgjørelse du tar nå, men du gjør det beste for Baghera. Det er dette som er så himla vondt med å være hundeeier. Tenker på og føler med deg Camilla :hug:

Nyt den siste tida og kos dere så mye som mulig!

Skrevet

Det finnes ikke ord som kan trøste deg nå :heart: Jeg vil bare si at jeg er stolt av at du tar den avgjørelsen mens han ennå har det såpass bra som han har det.

:hug: Tenker på deg vennen min :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...