Gå til innhold
Hundesonen.no

Tankespinn - oppdateringer fra kennelbesøk!


SandyEyeCandy

Recommended Posts

Det er stor forsjell på hvordan de oppfører seg med noe som har kommet i hus og noe de "tilfeldig" møter.

Talli feks har egentlig har bare noen få "venner" hun bryr seg om. Det er Dina til 2ne (og litt Norris, men Dina og Talli er mer "pals" liksom av en eller annen merkelig grunn.), Spes til Caroline (ikke spør meg hvorfor henne av alle de soble sheltiene liksom), Pappa Bocca og "fetter" Ayzo. Pappa Bocca er den eneste Talli har krypt rundt for i all sin tid egentlig. Resterende hunder har egentlig minimal betydning for henne og hilser knapt på andre hunder.

Blaze trenger strengt tatt ikke ha noe forhold til andre hunder hun, hun har - i interesse for andre hunder med mindre du er i nærheten av bilen hennes.. Eneste vennen hun virkelig viser glede ved å se igjen en Talli sin Pappa Bocca. Blaze har aldri krøpet for en annen hund så langt tilbake i tid jeg kan huske.

Ja, det samme gjelder Ikke. Hun bryr seg lite om fremmede hunder, og det er et fåtall hun gidder å leke særlig med. Og skal hun leke med de må det være store hunder (mopsen til Synnøve hadde ikke en sjanse i sine leksinvitasjoner!).

Som som en annen nevnte - Engelsk Springer Spaniel, det er den jeg tenker på når jeg så kriteriene dine. Alle jeg kjenner er robuste hunder - både mentalt og fysisk, de går rett på, men snur på femøringen når eieren roper. Alle er uhyre lette å ha løse og det er nesten ingenting å se av sammekjønnsaggresjon, eller aggresjon i det hele tatt. De er veldig lette å belønne og elsker å jobbe. De springerene jeg kjenner er veldig "bulldosere" - som går rett på samme hvem de støter på og jeg opplever de ikke som usikre når de jobber langt fra eier. De er liksom bare happy happy happy og livet er et eventyr. Springerene jeg kjenner er nesten alle fra samme kennel.

Jeg tenkte også på ESS med en gang.

Her er jeg ikke enig. Ja, det kreves litt mer av en hund som egner seg godt til å komme langt i bruks enn en i lydighet, men jeg ser overhode ingen grunn til at en hund som har de driftene osv som kreves for å komme langt i bruks ikke også skal kunne trenes til å komme langt i lydighet. Jeg ser heller ikke noe feil i å ha lyst til å konkurrere i både lydighet og bruks.

Enig med deg!

Jeg tenker aussie eller ESS. Men jeg vet også hvor utrolig mye dårlige aussier det finnes. Vær uhyre nøye med MHer om du skal ha aussie, og finn noe som er skuddfast, med lite alvor i seg og har god avreagering og greit med mot. Få noen som er nøye på mentalitet til å hjelpe deg, for aussiefolk har dessverre en tendens til å se vekk fra aussienes feil (slik er det sikkert innenfor de fleste raser, men mange dropper å MH teste/MH-tester, men bryr seg ikke om resultatet/unnskylder stadig vekk at aussiene aldri klarer å nå langt innen hundesport osv).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 117
  • Created
  • Siste svar

Må bare kaste meg inn vedr kelpie-fakta her.. Jeg ble overrasket å se at du karakteriserte dem som smiskete med andre hunder. Verken Talli eller Blaze kan karakteriseres som smiskete (man kan karakterisere dem som mange ting :P men smiskete tror jeg aldri jeg ville tenkt på!) Strider, brorsan til Balrog og Ikke, finnes heller ikke smiskete.. Strider kan faktisk være en bølle han, hvis ikke den andre hunden står litt opp for seg og gir han beskjed om å jekke seg ned. Jekker ikke den andre hunden han ned litt (og det er ikke så lett egentlig, for mye knøvling og småen blir hissig og svarer! Men nå er nok Strider muligens litt ekstra hissig av seg tror jeg) så er det imidlertid veldig lett å snakke til han. Strider leker heftig, elsker drakamp men er gjerne med på jaktlek også. Han kunne sikkert tenke seg litt brytekamp også, men det får han ikke lov til av meg for da blir det litt tett og siden lille apekatt kan være litt bøllete, så synes jeg det er best å la vær.

Man behøver ikke de store bokstavene med kelpier tror jeg, stortsett ikke - men av og til kanskje.. Strider avreagerer veldig fort hvis han har fått "hard tilsnakk" (det hender.. det er ikke lov å pine flat-tomsinger eller jage biler) Han er svært glad i folk og er en stor utøver av kelpie-løøøøøv overfor 2-beinte, kan kalles inn fra kattejakt og rådyr-jakt (sånn hund har jeg aldri hatt før), kjempegrei å ha løs - ikke bare i skauen men her hjemme også (men jeg sliter litt med det, har ikke hatt sånn "løshund" på 12 år og er kommet ut av det, alltid engstelig for noe skal skje han - men jeg jobber med det! Morgen- og kvelds-lufting er nå uten bånd!)

Så er bikkja lettlært og stortsett har jeg gleden av å være det kuleste mennesket i verden som det meste kretser rundt - det er veldig moro altså! Han går aldri langt ut på tur, er alltid innen 10-20 m radius, følger nøye med på hva jeg gjør - stopper jeg opp så er han der som et lyn for å følge med på om det er noe action på gang. Men det er masse masse energi i den lille kroppen altså, og han må ha minst en dose trening hver dag for ikke å gå på veggene, tur&lek er ikke tilstrekkelig - men det har sikkert noe med alder å gjøre - regner med at han blir litt roligere når han blir eldre (er så spent på hvordan han blir!)

Og sist men ikke minst - kelpier er vakre også - med psyko-blikket, de fantastiske ørene og en funksjonell og atletisk kropp med masse spenst.. vakker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 9 months later...

Jeg har tenkt og tenkt siden vi slutta å diskutere i tråden, og har vel mer eller mindre korta ned alternativene til følgende:

Australian shepherd

Australian kelpie

Australian cattle dog

Rottweiler

Derfor er jeg rundt og treffer oppdrettere og snakker med eiere av de ulike rasene, og håper at jeg kanskje skal klare å bestemme meg for hva som kan passe best sånn innen utgangen av 2012. :P Jeg har lyst på valp i 2013, og har med andre god tid på meg til å lande på noe. Med unntak av på aussie, veit jeg allerede hvilke oppdrettere jeg ydmykt ville spurt om å få kjøpe valp fra, og det er da noe.

ACD: Jeg har vært på trening med Linda som innehar Kennel Willacarra, og som planlegger kull på sin N UCH WW-10 NORDV-10 NV-11 Willacarras Catherine Zeta-Jones. Jeg opplever Linda som veldig ærlig, og hun fortalte villig om kjipe opplevelser med rasen så vel som hvorfor hun fortsetter med den. Etter alle tilbakemeldingene fra dere, innser jeg jo at mitt inntrykk av acd'en som en utrettelig arbeidshund som flyr på vegga uten 8 timer kveggjeting nok må modereres litt, og det sier Linda også. Kullbroren til Dido, den 8 mnd gamle valpen hun har beholdt, tok bronsemerket i lydighet 6 mnd gammel, så de KAN, men de MÅ ikke. Jeg har også møtt ei som eier en ung tispe fra OK Corral, det andre ACD-oppdrettet i Norge, og hun brukes ikke til noe annet enn turkompis. Det bekymrer meg litt at mange later til å være så fornøyde med å ikke være annet enn gøyal maskot. :P (Samtidig som majoriteten av bc'er i Norge fungerer som nettopp det uten problemer). Dersom acd'en er en så fortreffelig brukshund, så burde jo flere hevde seg i ulike hundesporter, men sånn er det foreløpig ikke.

Det jeg la merke til på trening, var at Cita ikke var spesielt opptatt av noe annet enn Linda, og hun var veldig PÅ, og ville mye. Det synes jeg var kjempekult. Litt stressbjeffing når det ikke skjedde noe, noe som er veldig uvant for meg, men generelt veldig på og ivrig. Hun var løs hele tida (misunnelig!) og bare det gjør jo meg imponert, hehe. Det som kanskje gjorde meg mest skeptisk, hvis jeg kan si det sånn, var at hun fortalte at hun foretrakk å bruke bur på dem mens hun ikke var hjemme, for at de ikke skulle tygge og ødelegge. Jeg bruker ikke bur, og har uten sammenligning forøvrig, med skrekk sett hvordan en working kelpie måtte ha ku-gummi-matte (de koster 4000!) i bilburet sitt for at han ikke skulle grave seg tvers gjennom hele bilbunnen. Sånn verken orker eller vil jeg ha det. :lol: Jeg fikk også tatt litt på dem, og de er så vanvittig mjuke i forhold til hva man skulle tru når man ser på dem. Jeg liker også det litt kasseaktige eksteriøret, de er utrolig robuste og nøkterne, og jeg liker ikke bikkjer som diller, så jeg elsker virkelig hvordan de ser ut, det er skikkelig bikkje.

Til sommeren skal jeg på Sølen, og dit kommer Elliott, broren til Dido. Det skal bli fint å være sammen med og observere en raserepresentant gjennom ei hel uke, spesielt mtp at vi skal trene på akkurat det jeg ønsker å bruke den rasen jeg lander på til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortell åssen det gikk med oppdretterbesøket ang rottis da :P

Ja, det kommer i morgen, orker ikke enda et langt referat i dag. :ahappy:

Hva tenker du om aussien da?

Jeg er nødt til å snakke mer med oppdrettere og folk som har hatt og har rasen (som deg :P ) , men dessverre er det jo jevnt over en veldig negativ holdning til aussien som brukshund.

Jeg har også møtt Linda, også har jeg møtt Cita, Dido, Russell (til Taz), og alle (tror jeg?) kullsøsknene hans.

De er så vanvittig flotte, alle sammen! Og jeg har en stooooor forelskelse på rasen, og ønsker meg en, veldig-veldig, i framtida!

Russel heter visst Khal nå, tenk! :ahappy: Jeg har en avtale med Taz om å få høre litt mer av henne om livet med acd. :)

Er det nå jeg skal slå til med Riesenschnauzer? :yes: Jeg syntes utvalget ditt var så enspora :D

Riesen er vel foreslått og forkasta tidligere i tråden. :) Det skal jeg uansett ALDRI ha.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortell meg gjerne hvorfor, forresten. :)

Fordi de, for meg, er hunder som er brukendes på den måten jeg vil ha de.

De ser dritkule ut, og som du sa, de er 1000000 ganger mykere å ta på enn man tror når man ser på de! :heart:

Det jeg liker aller best, som jeg har inntrykk av, og som jeg føler mange eiere bekrefter, er at de er litt mer "kalde" i hodet enn mange andre gruppe 1-hunder. De er arbeidsomme og lettlærte, førerorienterte og liker å være med på ting, men det rabler ikke i hodene dems om det ikke skjer noe en dag. Jeg har jo ikke de aller største ambisjonene innen hundesporter, men jeg kunne tenke meg en hund jeg kan trene lydighet og bruks med, for å bruke i konkurranse, litt mer seriøst enn det jeg kan med en bulldog. Så jeg tror ACD er perfekt til nettopp det, en brukshund, uten at jeg tar meg vann over hodet! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du jakter vell på det samme som meg egentlig du da? :) En hund du kan gjøre alt et du ikke får til med de du har fra før, en som er litt mer arbeidsegnet osv :)

Jeg begynner selv å bestemme meg :) Og jeg står mellom toller og kelpie, rett og slett!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi de, for meg, er hunder som er brukendes på den måten jeg vil ha de.

De ser dritkule ut, og som du sa, de er 1000000 ganger mykere å ta på enn man tror når man ser på de! :heart:

Det jeg liker aller best, som jeg har inntrykk av, og som jeg føler mange eiere bekrefter, er at de er litt mer "kalde" i hodet enn mange andre gruppe 1-hunder. De er arbeidsomme og lettlærte, førerorienterte og liker å være med på ting, men det rabler ikke i hodene dems om det ikke skjer noe en dag. Jeg har jo ikke de aller største ambisjonene innen hundesporter, men jeg kunne tenke meg en hund jeg kan trene lydighet og bruks med, for å bruke i konkurranse, litt mer seriøst enn det jeg kan med en bulldog. Så jeg tror ACD er perfekt til nettopp det, en brukshund, uten at jeg tar meg vann over hodet! :)

Både pyrren og kelpien som har vært/er i hus her takler fint flere rolige dager uten å klatre på veggene altså. ;)

Edit; skrivefeil

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hverken pyrren eller kelpien som har vært/er i hus her takler fint flere rolige dager uten å klatre på veggene altså. ;)

Aussien og kelpien her takler også slikt helt fin, men jeg kjenner ikke ACD og vet ikke om den er hakket mer rolig ellers kanskje?

Du skulle ha funnet noen som har hatt både ACD og kelpie/aussie/rottweiler i hus og kan sammenligne rasene, Sandra :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva er det du vil ha? Det er du som skal ha rasen og det er du som skal leve med den og det er du som skal trene med den. Alle raser har en pakke de kommer med, og selv om den pakken er god så skal du klare å forvalte de egenskapene for at det skal komme til sitt rette. Hva slags egenskaper setter du pris på og tror du vil greie å forvalte?

Det er nesten noe du må tenke på med både hjerte og sinn. Og mest mer hjerte pga det meste av hundetrening er med hjerte og magefølese (selv om mange mener noe annet, men det er nå så :P )

Hva er dine mål? Er det å ha en rase som du kan trene og komme deg oppover i klassene uten å måtte "krangle" med den for at den skal syns det er kult. Eller er det å komme deg fortest mulig til øverste og forbli der fra hunden er 3/4 år?

Hva ser du selv for deg?

For meg er det ett stort skille på rasene på hva som er det realistiske målet for deg og hvilken rase du velger. Og hva vil du faktisk trives med? Egenskaper noen elsker i en rase gjør nesten andre korsetstegn når de ser liksom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er nødt til å snakke mer med oppdrettere og folk som har hatt og har rasen (som deg :P ) , men dessverre er det jo jevnt over en veldig negativ holdning til aussien som brukshund.

Det er bare å ta kontakt, så kan vi skravle aussie :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ganske morsomt at din tolkning av attåthund er den som skal gjennomføre drømmene dine om bruks ol laugh.gif Mens de fleste andre sine tanker om attåthund er en som ikke krever så mye og bare kan se på omtrent.

Den dagen jeg skal ha attåthund blir det jakthund :)

NB! Oppdaget først nå at jeg svarer i en gammel tråd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva vil du med brukshunden aka. attåthunden din da? Vil du trene og lære, vokse som hundetrener - eller er "vitsen" å ville til topps på listene?

En god aussie f.eks, vil du aldri ha noe problem med å trene og lære med. De vokser sammen med deg, og kan til og med gå forbi deg enkelte steder :P Men det er veldig sjeldent at en "vanlig" aussie har det som skal til for å gå til topps på brukslister og LPlister f.eks.

Alt for mange aussier (gjerne spesielt utstillingsvarianten) er mer eller mindre miljøberørte, som gjør det vanskelig å konkurrere med dem. De kan ville så veldig mye, men pga miljø og lydredsler blir det vanskelig for dem. Noen har også veldig stort kontrollbehov, antageligvis pga dårligere "nerver" som ligger på linjene.

Men en god aussie er veldig undervurdert, de er så enkle å trene å ha med å gjøre, de har verdens beste humør og er alltid glade og gleden smitter rett over på eieren. :) Siden de er så lekne er de såååå enkle å trene og belønne, de jobber for "ingenting" og har man en ball så gjør de alt. Spor og rundering passer iallefall min perfekt, sistnevnte har vi bare trent noen få ganger men hun viste stooort potensiale. Hun er veldig sosial og glad i folk, som jeg tror ville gjort henne til et godt utgangspunkt for å bli redningshund... Hadde jeg hatt bil og lappen, hadde vi nok trent redning jevnlig. Nå er det over et år siden vi har vært på en slik trening. I det siste har jeg bare trent lydighet på hobbybasis, satser på å få dratt på fellestreninger igjen til våren og få tatt opp konkurransetreningen igjen.

Jeg gikk jo fra en papillon/yorkshire terrier blanding og til aussie - og fra å føle at jeg "ikke fikk noe til" med hunden, så fikk jeg følelsen av at alt klaffet med aussien. Å lære terriertrollet noe, tar TID og TÅLMODIGHET. Å lære aussien noe, tar noen minutter og noen få frolic... Også sitter man igjen med et glis. :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...