SandyEyeCandy

Dette har blitt forsøkt formidla, i tillegg til behov for kurs, i flere av trådmylderet til TS...

Synes ikke det er rart i det hele tatt at han holder på sånn, jeg, når eierne ikke har vært konsekvente med å vise han at det ikke er sånn man kommuniserer med andre. Kooikere er jo veldig PÅ, og smeller utrolig raskt. For han er det sikker veldig effektivt å oppføre seg sånn.

Herregud, så søt han er! Jeg er fan, ferdig med det!

Gratulerer så mye med storcert og gode plasseringer på småttiser og andre! På shiba gikk certet til Kiri, en kjempemorsom og skjønn tispe jeg har vist litt tidligere. Om ikke storcertet skulle gå til slekta, så kunne det godt gått gå til Kiri.

Haha, dette er kanskje det mest blåøyde og sarte jeg har hørt på lenge! Hva SÅ om barn så rottene? Kjøper du ikke okseknoker og griseføtter til bikkja di? Fôrer du ikke med vom og hundemat? Ærlig talt, dette blir for dumt.

Vi møtte en bedlis på vei ut av skogen i dag! Han var to år og dritsøt! Og jeg synes det er fryktelig festlig at av alle de hannhundene vi traff på tur i dag, var denne den eneste som ikke blei oppfatta som masete og dermed måtte kjeftes på av Aiko. Jeg fortalte om deg, og jeg skulle hilse og si at du kan glede deg, for det er veldig morsomme og ålreite hunder.

Jeg var en typisk overplanlegger da jeg endelig tok skrittet og kjøpte Aiko. Hadde planlagt hund i 4 år, jeg. Nå sitter jeg her med to frøkner som begge er mine livs lys, og jeg er så glad og stolt for at jeg har akkurat dem. Men impulsovertakelser av nye hunder er mer sannsynlig nå, for nå veit jeg jo at jeg klarer å være en ålreit hundeeier. Jeg trur feks at jeg skal passe meg litt for å hilse på så mange valper det kommende året, for nå er jo knertisen blitt et helt år, og det er jo veldig voksent, sant? At jeg bare tar med meg en voksen hund hjem, finner jeg derimot litt mindre sannsynlig.

Mine er jo kroneksempelet på det du etterlyser, som du veit. Men Aiko er en hund som vil være nær de hun er glad i, på sine premisser. Hun vasker og steller hunder og mennesker hun anser som "sine", men det har feks tatt to år før hun klarer å ligge i skje med meg mer enn 2 min. Jeg synes det virker kjempesøtt med de digre hundene dine som ligger og tøyser med hverandre på gulvet. Du må huske på at hunder er like forskjellige som mennesker, og alle hunder har gudskjelov ikke like maniske kriterier for når andre er reine og ikke som Aiko.

Jeg unner dere en hund dere ikke trenger å jobbe dere i hjel for å få til. Dette sier jeg ikke mtp kooikeren, men som et generelt innspill. Gjør det litt lett og trivelig denne gangen.

Ta gjerne også kontakt med brukerne *Marvin* og *Marianne* som eier brødrene Marvin og Linux. Det er MYE dårlig mentalitet på denne rasen, og etter erfaringa med Fanta er det kanskje greit å satse på en rase som er hakket mer stabil og ensarta i gemyttet? Dette sier jeg på tross av at jeg elsker Marvin og synes han er en skjønn hund. På www.firepoter.wordpress.com kan du lese om hvordan man kan oppleve å leve med en kooiker.

Er Arja Koskekolo som dømmer ESS. Si fra hvis du vil dele bensinutgifter og ha selskap på veien, så blir jeg gjerne med på søndag, da begge våre raser bedømmes.

Hvis jeg noengang skulle hatt berner, ville jeg hatt X'en-valp. Barna hennes er nemlig aktive, trygge, kule og spretne, så hvis noen trur at berner er sånne kjipe sofa-hauger, så burde de se dem i aksjon. Verdens skjønneste, rett og slett.

Det veit jeg at hun gjør. Har akkurat bestilt hotellrom til oss. Det er gratis transport til messeområdet og greier. Det hotellet jeg hadde tenkt til å bestille på, som ligger 250 meter unna messa, var selvsagt fullt...

Haha, ja du! Eller er hun kanskje bare kjemepglad for at Pippi har kommet til en aktiv eier som kan gi henne den oppmerksomheten hun fortjener...? Tenk på det!

Hihi, jeg har alt sladra om at vi skal dra.

Ja, det er kjempelett! Du scanner inn stamtavla hennes, og sender den til denne adressen: inger.wigzell@skk.se Mine blei lagt inn etter to timer. Ikke verst saksbehandling, altså!

Jaaa! Det blir ikke konkurranse fra deg, fordi ingen av dine kan ta nordisk juniorvinner-tittelen. Og jeg unner Pippi det svenske certet, vi har jo ett fra før. Dette må vi snakke mer om!

Hei! Jeg vil veldig gjerne dra hit med lille kamikazemonsteret, og har sjekka tog og hotell. Men hvis noen skal kjøre og har lyst til å dele på utgiftene til bensin, så er jeg veldig gjerne med på det (jeg kan dessverre ikke avlasta med kjøring). Har også funnet et billig hotell rett ved messa, hvor hunder er tillatt på rommet. Noen som vil ha selskap av to hyggelige frøkner dit?

Hvordan kommer du deg dit...?

Jeg har trent mye hos Tess, men har ikke problemhunder. Men det har venninna mi som eier Mio, bror til Aiko. Tess er veldig god på motivering, og dersom du holder hardt på at du aldri vil straffe eller fysisk korrigere Kovu, trur jeg du vil få mye ut av trening med henne.

Jeg kan ikke si hva som er feil og ikke. Men realiteten er at mennesker som denne dama du beskriver ikke akkurat vokser på trær. Hadde de gjort det, kunne jo alle umuliuser blitt sendt bort, for å gjenoppstå som nye og bedre verdensborgere. Jeg er av den mening at jeg veit hva som er best for min hund. Dersom kompetansen min kommer til kort, spør jeg. Dersom det da likevel går galt, tviler jeg altså på at et tilfeldig, vilt fremmed menneske fra finn skal kunne nå inn til bikkja og endre atferden til det bedre, når jeg som har hatt hunden siden den var valp og som har brukt uante mengder tid og krefter på å få orden på hunden, ikke får det til.

Nå synes jeg det begynner å bli veldig kaotisk og mye å holde styr på her av ting du opplever som problematisk og som må trenes på, og da kan jeg bare forestille meg hvordan det oppleves for Nora. Jeg skal ikke komme med enda flere råd og tips, for mennesker som kan veldig, veldig mye mer enn meg har alt sagt masse som jeg er enig i. Men jeg vil gjerne fortelle litt om Imouto, min yngste tispe: Jeg bor midt i Oslo sentrum, med trikker, mennesker, biler og gatekryss bokstavelig talt rett utenfor døra. Det er alltid en grusom opplevelse å ta med en valp hjem første gang, fordi jeg nesten dør av dårlig samvittighet fordi jeg skjønner hvor voldsomt det må være for et lite nøste på 2 mnd. Men det er nå der jeg bor, og jeg er 100% sikker på at ingen av mine hunder kunne hatt en bedre eier enn meg, helt uavhengig av omgivelsene. Så mitt hovedfokus idet en valp kommer i hus, er å bygge en trygg og god relasjon oss i mellom. Jeg trener ikke på noen ting, jeg, annet enn at hun skal være med på det jeg gjør, at hun skal vende seg til å bli håndtert, og at hun skal kjenne med hele seg at jeg er hennes menneske og jeg skal gi henne hele verden i gave. Dette gjør jeg ved at hun henger på armen mens jeg lager mat samtidig som jeg klemmer på potene hennes og susser henne på panna, at hun ser på at jeg dusjer, at vi ligger på senga og tuller og leker, at hun får tusle rundt i huset mens jeg overser og holder på med mitt, at hun sitter i sekken mens Aiko og jeg er på langtur, eller at hun blir bært til og fra parken. Shibavalper har ofte et ganske vanvittig ressursforsvar, de kommer jo rett fra loppekassa og har måttet slåss for mat, oppmerksomhet med flere andre. På hunder som er helt blotta for "domestisert" atferd i begynnelsen, kan dette bli ganske drøyt. Vi hadde et par ganske sjokkerende tilfeller hvor Villa, den 4 år gamle sheltietispa til venninna mi, kom gående ut av soverommet med et stk fresende knertmonster hengene fast i ryggen. Villa hadde nemlig smakt på vannet "til Imouto". X'en til Emma, en DIGER berner-tispe, blei også jagd ut av soverommet, fordi hun snuste oppå kommoden min... Imouto var ganske mye heftigere enn Aiko, den eldste tispa mi, så jeg hadde overhodet ikke forventa dette på forhånd, og reagerte med å irettesette min daværende samboer for at han snakka til knertis da hun prøvde seg på X'en. "Det måtte jo X'en ta ansvar for". Emma kommenterte at det ville neppe X'en gjøre, så den oppgaven måtte vi som eiere ta. Godt man lærer og blir mer fornuftig... For at ikke dette skulle utarte seg eller henge med videre, trygga jeg valpen på at hos meg er det ingen kamp om ressursene, se, du får ha alt jeg gir deg i fred, og jeg elsker deg så høyt at jeg vil stryke deg på ryggen mens du koser deg, for da gjør vi det sammen, og jeg vil aldri, aldri ta fra deg matskåla mens du spiser. Jeg fulgte også med idet andre hunder var hos oss, og var rolig og stolt når hun endelig skjønte at det går an å dele. Nå kan det jo være at jeg flytter matskåla, dersom jeg feks vil at de skal spise sammen med meg i stedet for på kjøkkenet, men det tenker jeg ikke over engang, og heller ikke hunden. Hun veit jo at hun får den tilbake. Vi pleier å ligge alle tre jentene i senga og kose oss, jeg leser og de spiser godis. Ofte tar de seg en pause for å susse litt på meg, og jeg lener meg gjerne over dem for å snuse dem i nakken, mens de gomler videre. Dette tenker jeg ikke på engang, og sånn har vi alltid hatt det. Jeg skjønner at jeg kanskje er litt heldig der. Ute på tur ga Imouto ofte tydelig uttrykk for at hun syntes andre hunder måtte oppføre seg ordentlig. De skulle helst ikke bjeffe eller komme løpende, da blei hun streng. Hun søkte ikke til meg, men sto pal og møtte dem med snøft eller grevlinglyder. (Grevlinglydene har hun fortsatt, men det er stort sett lekelyder eller sånn hun prater). Hun kunne også spinne litt rundt, og var tydelig ukomfortabel til tross "tøff-i-trynet"-holdninga. Jeg begynte å skåne henne for tilfeldige hundemøter i enda større grad, ved å stille meg mellom henne og den løse hunden (som vanligvis kom bort fordi den og Aiko kjente hverandre) og også ved å snakke med henne idet vi traff på litt voldsomme hunder. Hun skulle vite at jeg tok ansvar, sånn at hun kunne skulle slippe og være politihund for alle andre som oppførte seg "ureglementert", hehe. Hun var heller ikke spesielt interessert i folk utover at hun gjerne stoppa dem på gata for å vise seg fram, men hvis de lente seg ned for å klappe, kunne hun fint hoppe vekk fordi hun hadde ombestemt seg. Jeg har aldri sett på noe av dette som et problem, men som et ledd i utviklinga av en trygg, kul og fin hund. Hun har fått styre på med sitt, jeg har vært tydelig og til stede hele veien, og sammen har vi funnet ut av hva som fungerer for oss. Nå må det sies at Imouto aldri noensinne har gjort utfall mot mennesker, og heller ikke var noen utprega usikker valp, men kanskje dette har sammenheng med at jeg var helt rolig og kul i enhver sammenheng, og aldri stressa eller tenkte at "dette MÅ jeg ta tak!". Det viktigste var å la henne få tid, være ekstremt lydhør og oppmerksom på hennes behov og tegn, og ikke presse henne til noe som helst. I dag er Imouto 1 år om 15 dager, og er virkelig en skjønn skapning. Hun er fortsatt tøff i trynet og liker å lage grevlinglyder idet hun skal bli kjent med hunder for første gang, men lydene kommer akkopagnert av lekestilling og halen viftende som en lykkelig slange. Hvis hun er bundet fast og hunder går forbi tett på, får de tilsnakk fordi hun passer på området "sitt", men hun gir seg med en gang jeg forteller henne at jeg er der. Hun elsker mennesker og stiller seg gjerne tett, tett inntil med hodet ned for å få nakkekos, og stoler ikke minst 100% på meg. Hvis jeg er med eller mener hun skal gjøre noe som kanskje virker litt ufornuftig for henne (som feks å svømme over en elv), så gjør hun det likevel, uten å mukke eller lage klagelyder. Hun egger absolutt alle hunder til lek, også de hun egentlig burde holde seg unna, hehe, og et blikk fra meg er nok til at hun dropper å passe på ting. Hun kan ingen andre kommandoer enn sitt, vente, gå bak, rolig og innkalling, men hun er den gladeste og fineste jenta i verden, så det gjør ingenting. Det er mange veier til rom, men jeg sier som jeg skreiv i mitt første innlegg her: Det viktigste er at DU finner ut av hvordan du vil ha hundeholdet ditt, og deretter jobber mot det. Kjipe småting som skjer er ikke det samme som at alt er ødelagt eller at det er full katastrofealarm, men du MÅ ha en plan for hvordan du skal håndtere ting. Du har fått mange gode innspill her, og er flink til å gå på kurs, så gi deg sjøl tid, og ikke minst gi Nora tid, og ikke utfordre framgangen ved å gå for fort fram og presse henne til ting bare fordi det gikk så fint sist.

Ooo, sånt sjal skal jeg kjøpe til den neste valpen! (Så han/hun kan være med på klatreturene til de røde farer likevel).

Jeg synes du virker veldig fornuftig, ærlig og innsiktsfull, og at det neppe er så mye du har gjort "feil" som har ført til denne atferden. En hund skal ikke bli en biter eller umulig å håndtere fordi den behandles med en kjærlig og mild hånd! Jeg ville ikke forsøkt å omplassere en sånn hund. Som du sjøl sier, så bør ingen andre belemres med problemet om dere sjøl ikke kan ha han. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er å ha en hund som ikke kan passere andre, bli tatt på av fremmede, bli stelt med eller avkrevd ting. Det må være helt grusomt å trippe rundt og hele tida måtte tilrettelegge. Det hadde jeg helt ærlig ikke giddi. Lykke til med avgjørelsen. Det er du som skal leve med hunden, og ikke alle andre som måtte mene veldig mye om en evt avliving. Du får spørre dem om de hadde hatt lyst på han, om de stiller seg uforstående til hele alternativet.

Hun er miniatyrhundspesialist, og var gruppedommer for gruppe 5. Tydelig opptatt av jordvinnende bevegelser og at hunden jobber selvstendig. Hun liker at de shower og virkelig viser seg fram. Fikk dessverre ikke sett henne i raseringene. Men alt i alt lover jo det godt for dine vakre blå. Og jeg synes Sirius fortjener å vise seg fram litt nå som han begynner å bli stor gutt.