SandyEyeCandy

Jeg har gått på kurs med veldig mange forskjellige, og den eneste gangen jeg måtte be spesifikt om å få gå på kurs fordi vi ikke hadde tatt valpekurs hos samme instruktør, viste seg å være det mest bortkasta kurset jeg noengang har betalt for. Stort sett går det helt fint å shoppe kurs hos ulike, men når hundeskolene eller -klubbene setter krav om feks bronsemerket i lydighet før start på agilitykurs, så er det nettopp for å sikre et minstemål av kontakt mellom hund og fører.

Jeg pleier egentlig å dille veldig lite, men det er så typisk meg å ha store planer og tenke gjennom alle eventualiteter, for så å se på hundene og innse at de bare gjør som de skulle helt fra starten av. Takk for godt innspill, er helt enig med deg i alt du skriver. Jeg vil helst at det at de er i hundegården skal være akkurat det samme som ellers, bare at de nå er ute. Inne ligger de nemlig på sofaryggen og ser ut, og sover jevnt over.

Jeg hadde dratt til dyrlegen om bikkja ikke fikk puste, spesielt når hun har gått så lenge på antibiotika uten bedring.

Aaa, skjønner.

Ja, det glemte jeg jo selvsagt å skrive. Har tenkt til å gi dem noe skikkelig saftig og godt å tygge på også sånn i starten (kanskje faktisk begynne å gi dem frokost der når de skal stå der hele dagen?), og kanskje holde på med litt hagestell sånn at de ser meg også. Lurer på å henge opp en taukveil også, for på hytta til Marianne i sommer, var det å jakte på tauhuska (sånn kveil med knute på) hysterisk kult og eneste måten å fange inn knertisen på når hun stakk av.

Prosjekt hundegård er rett rundt hjørnet, og jeg tenker litt på hvordan jeg skal vende jentene til å være der. Siden vi flytta ut til Vinterbro, har de blitt vant med å være ute fra jeg kommer hjem fra jobb i 16-tida og nærmest til vi ordner oss for kvelden rundt 21. Imouto på 2 år vil helst ikke inn, hun kan godt være ute i 8-9 timer på fridager, og tidligere måtte jeg ta i bruk ganske utspekulerte metoder for å lure henne inn. Aiko på 3 år er også ute, men vil etter noe tid legge seg på trappa eller verandaen, og spretter opp for å komme inn om jeg åpner døra. Hun er også den av dem som kan føle seg litt ensom om de blir bundet ute i langline om Marianne og jeg ikke har tid til å følge med på dem hele tida. Ellers er de veldig kule hunder som klarer seg sjøl. Da vi var på besøk hos Bikipile for en stund tilbake, satte jeg dem rett i hundegården da vi kom fram, og der satt de på toppen av hundehuset og titta i flere timer, uten problemer. Huseieren vår kom med tips om at hun pleide å sette seg inn i gården sammen med hundene i starten for å lese eller strikke, og jeg tenker at det kan være en grei måte å starte på, og dermed drive hjemme-aleine-trening, bare ute i gården i stedet. Målsetninga er at de skal kunne stå der på dagtid mens jeg er på jobb. Er det noen her som har noen gode stalltips? Det jeg synes er den største utfordringa, er at ingen av dem er gamle ringrever på å stå i hundegård, og heller ikke har selskap av en stoisk rolig hundegårdshund.

Så flott dere har det! Har Milley veldig mye pels til malle å være? Har aldri sett en med så mye underull før.

Skal du ha en bebis etter Rio?

Stiller knertis i åpen klasse.

Dette har Trym&Tuva tidligere skrevet:

Blir mye vasking her, men om du har lyst til å vaske ut av en liten, rein og velholdt leilighet på Eidsvoll på søndag, så har du mulighet til det.

Gratulerer så masse!

La oss nå ikke kimse av blodsporprøver heller! Jeg har to "naturlige sporhunder" som har gått til to nuller hver seg på bevegelig prøve, så det er ikke BARE å ligge etter i lina, altså!

Jeg har i dag jentene ute i hagen fra jeg kommer hjem fra jobb i 16-tida til vi legger oss/gjør oss klare for natta i 21-22-tida. I løpet av dette tidsrommet går vi selvsagt tur eller sykler. Det sier seg sjøl at jeg ikke får vært sammen med dem alle de timene, og de holder jo på for seg sjøl. Imouto vil helst ikke være inne i det hele tatt, til det er jo verden for spennende, mens Aiko gjerne ligger på trappa og slapper av, og kommer med et lite klemt om hun vil inn. Da pleier jeg å rope på knertis også, for hun kan få litt freske ideer om hun blir overlatt til seg sjøl. Jeg ofrer ikke en tanke på det at de er aleine ute i hagen uten meg, men er bare utrolig takknemlig for muligheten. De ligger jo ikke i samme sofa som meg inne en gang, men klarer seg sjøl og er veldig fornøyde med utefasilitetene. Håper å få satt opp hundegården før det blir skikkelig kaldt, sånn at de kan være ute på dagtid. Aiko vil nok da kreve litt tilvenning på å stå ute, mens Imouto nok vil digge det. Da vi var på besøk hos Bikipile i Uvdal var de ganske fine, for der blei de satt i hundegård med en gang, hvor de hoppa opp på hundehuset og satt der og titta i flere timer, uten noen problemer.

Nå er det en forskjell på lekeknurring og dets om TS her beskriver, at hunden knurrer når de kommer borti den.

Men jeg gjør jo akkurat det samme med mine. Hvilke alternativer ser du for deg at du hadde tatt i bruk om du ikke opplevde at han var redd?

Ja, det er jo akkurat det...

Jeg vil tru at "diagnosen" fryktaggresjon er viktigere for eier enn for hund (doh). Jeg møter mange mennesker som har "drittbikkjer", som påstår at hunden deres oppfører seg sånn den gjør fordi den er fryktaggresiv. Hvorfor er det så viktig å katagorisere atferden? Er det lettere å leve med at hunden din er sinna på alt og alle fordi den har dårlig avreagering og såpass med sosiale brister at den ikke klarer å riste av seg en kjip hendelse (eller to)? Eller kan det kanskje være like greit å stikke fingrene i jorda og si at hunden din er sinna på andre, ferdig med det? Når jeg passerer hunder som utagerer, er det meg riv ruskende likegyldig om den står i enden av båndet og brøler fordi den er redd for jentene, eller fordi den bare har dårlig oppdragelse. Men for eier er det kanskje lettere å leve med førstnevnte? Jeg har en hund som til tider er ganske umulig, og javisst, hun kan være aggresiv til tider, spesielt med yngre tisper som oppsøker henne. Aiko er ikke redd, hun er bare atal, fordi hun føler hun kan. De gangene Aiko blir engstelig i lek med andre hunder arter det seg veldig annerledes, og hun blir ynkelig og prøver å skåne ryggen sin. Imouto er ikke så førerhund-miljøsterk som søstra, men volder meg aldri noen bekymringer når vi møter hunder på tur og hun er løs. Problemet med henne er at hun er ekstremt territorial. Hun er heller ikke redd, men blir aggresiv til tider fordi hun tar ansvar for flokken sin. Dette er ikke ting jeg prøver å bortforklare, jeg prøver bare å legge til rette for situasjoner hvor ekstremitetene ikke trenger å boble til overflata. Mange som har truffet mine hunder i mindre heldige øyeblikk vil sikkert si at de er aggresive, og noenganger er de jo nettopp det. For meg personlig er det lettere å leve med tanken på at bikkjene mine er idioter fra tid til annen, enn at de er så skjøre i skolten at de ikke takler verden. Edit: En annen ting jeg har bitt meg merke i, er at de som trener fryktaggresive hunder svært ofte står og venter ut bikkjene, fordi de "trener positivt". Det gjør jeg også, men det betyr ikke at jeg ikke snakker til jentene når de monger seg. Det er jo et poeng å huske på at du faktisk belønner det som skjer før det ønskelige inntreffer også... Jeg har også hatt med meg såkalt fryktaggresive hunder på tur, og har bedt om kontakt og bedt dem skjerpe seg under passering i stedet for å vente på at katastrofen inntreffer, og jaggu har ikke bikkjene klart å gå forbi uten å kødde. Upedagogisk som jeg til tider kan være, trur jeg faktisk at en del av disse utageringsbikkjene hadde hatt godt av å få beskjed om at de ikke trenger å bære seg, fordi det rett og slett ikke er sånn en oppfører seg.

Jeg har bare personlig erfaring med irsk setter og gordon setter, og begge disse individene var utprega jaktbikkjer. Men skal en dømme etter mengden engelsk settere som lever som familiehunder uten noengang å nærme seg et fuglearbeid (men som gjerne lufter seg sjøl), så vil jeg holde en knapp på den rasen.

Så flott, gratulerer så masse!

Aiko betyr lille elskling på japansk og er feminint kjønna, altså. Synes alltid det er så morsomt når store, tøffe brukshanner heter det.

Med tanke på hvor mye "gærne" bikkjer folk får omplassert, så skal du ikke se bort fra at det finnes noen som slettes ikke synes at Kodak er så ille.

Jeg trur ikke det er noen god idé å ikke belønne "alltid" når hunden viser at hun ikke synes det er sås tas. Hvorfor skal hun feks gidde å komme styrtende på innkalling hvis hun ikke forventer at det skjer noe kult? Når hun begynner å gå ordentlig fint kan du begynne å strekke det litt lenger. At hun ikke alltid får vite når du belønner er kjempebra, men det kan bety belønning etter to perfekte skritt, og belønning etter ti dersom disse er bra. Under tannvisninga skal hunden sitte rolig ved førers side, og skal ikke reise seg.

Dere er så heldige som eier, sånn at det faktisk er verdt å sette opp sånt.

Det så ut som en tur etter mitt hjerte! Dere er så fine alle sammen, og selvsagt hundene! Og Ella, da...