SandyEyeCandy

Jeg synes det er hysterisk med alle de mobbe-bildene av Pim som blir dratt i utstyret!

Men det kan jo hende at disse endringene ikke hadde funnet sted om hun hadde vært hos deg hele tida, sant, når en ser hvor utrolig forandra den hunden har blitt på den tida du har hatt henne?

Aha, det visste jeg ikke. Takk for svar! Men du sier at det KAN ha en positiv effekt, er dette påvist?

Akkurat hvilke hormoner er det som er relevant i denne sammenhengen, egentlig?

Jeg tenker at dersom du skal kastrere Ikke, så må motivasjonen være å lette hverdagen litt for henne, ikke at du håper at alle de quirky problemene hennes skal bli borte over natta. Da spiller det liksom ikke så mye rolle hva som skjer etterpå, om du skjønner hva jeg mener, men alt det positive blir bare en bonus. Jeg har også hørt det at tisper kan bli litt ekstra festlige etter kastraksjon, og er glad ingen fortalte meg det før jeg la Aiko under kniven. Hadde hun blitt enda verre hadde jeg måttet avlive henne. Etter at Aiko blei kastrert, slutta hun å terrorisere søstra, kunne fint gå på tur med alle slags hunder igjen, måtte ikke kontrollere omgivelsene og kunne ligge og slappe av mens andre hunder lekte i nærheten av henne (mens hun før ville brutt det opp ved å true de andre hundene til kuethet om hun hadde fått lov), ville ha kontakt med meg og blei igjen den sosiale og gøyale hunden hun var fram til løpetid nr 2. Jeg har ingen erfaring med usikre hundre i den utstrekning du beskriver, men tenker at dersom disse utslagene i temperament kan knyttes til løpetid, kan kastraksjon være verdt å prøve. Det at det ikke er reversibelt er ikke så dramatisk, for du vil jo ikke risikere at hun mister viktig testosteron som kan støtte henne der det trengs, og du vil nok uansett få en hund med et mer stabilt lynne. Kanskje risikerer du at hun forblir konfronterende jevnt over med det skumle, men da er hun i det minste sånn hele tida, og slipper å bli uttafor fordi det er så mange følelser i kroppen hun ikke skjønner noe av.

Gratulerer så masse med parringstur! Krysser fingrene for bebiser.

Nå synes jeg hun begynner å bli veldig flott, altså!

Sonenregler (de egentlige): Det er ikke lov å si A og ikke B, under noen omstendigheter Er man singel har man rapporteringsplikt ved dating og eventuelle mulige endringer av sivilstatus. Sonenhunder som skifter eier, bør forbli sonenhunder Er du kvalm, er du gravid. Ingen unntak! Se punkt 2. alle potensielle partnere må godkjennes av sonens medlemmer før endring av sivilstatus. Unntaksvis kan eller kort tid etter godtas. RunKeeper er RunkePer. Alltid. Endomodo er den nigerianske fetteren til RunkePer. Det er ikke lov å bruke flexiline eller bur! Labb er direkte livsfarlig og du er ikke glad i hunden din om det er prøvd ut. Om du skal skrive en annonse, spør Sonen, de vet den rette formuleringen Bruk eddik. Til alt! Allting er alltid mannens feil Det er selvsagt en selvfølge at man skiller seg, bor på gaten, mister jobben og familie isteden for å omplassere hunden. Alle vil alltid være med på ting, men et veldig lavt fåtall gjennomfører. Enten driver man med pølsetantetrening, eller så slår man hunden sin. Det finnes ingen gylden middelvei. Hvis noen spør om forslag til rase, foreslå alltid din egen! Uansett om den ikke passer trådstarter i det hele tatt! Hvis noen lurer på å skaffe seg en hund til, finnes intet godt argument mot en slik nyanskaffelse. Hvis noen lurer på om de skal melde på til noe, så er svaret på dette alltid "ja". Alle nykommere som nevner ordet blandingsavl skal kjeppjages, knøvles, dyppes i tjære og rulles i fjær! Om du har flis i fingeren eller skal hjertetransplanteres, kan du regne med klemmer og trøst i bøtter og spann SONEN ER RETT OG SLETT BARE BEST! Aldri fortell noe negativt om hunden(e) dine uten å først vurdere i tre lange og vide breie hvordan alle andre, oppdretter og de som kjenner sannheten vil reagere, og uten å legge til "men egentlig er h*n verdens beste, altså!" etter å ha tømt seg.

Åh, så kjipt! Men du får trøste deg med at du alt har fire vakringer, og at du kan beholde mer av det du lager sjøl.

Så utrolig fin han er! Elsker hvor svart han er og de store, tjukke labbene.

Jeg har i det siste blitt ganske sjokkert over historier om hvordan dommere dømmer og behandler valper i ringen. Feks var det en dommer som holdt tilbake BIR'et til den ene valpen som var påmeldt i rasen, og som attpåtil skreiv at h*n betvilte rasereinhet! Tipper de stolte valpeeierne renner ned utstillingsringene framover, du... Samtidig tenker jeg at det ikke bare er dommerens oppgave å gi valpen en god opplevelse i ringen, men at vi som eiere og handlere gjør akkurat det vi bedyrer at er målsetninga, nemlig å skape god, trygg stemning og jobbe for å vise hele spekteret av bikkja vår, være seg hoppetusse-takter, alvor eller lek med livet-holdninger. Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan det går med valpen min på et valpeshow, for det er jo bare tull og tøys uansett. Det jeg er opptatt av, er å formidle til valpen at dette gjør vi sammen, jeg er stolt og bobler over at kjærlighet uansett, og jeg veit hva vi holder på med. Da spiller det ikke så mye rolle at hun får trekk for den ringla halen sin eller at ørene står litt alle veier og hun kanskje ikke vinner pga det, så lenge vi sammen har hatt det hyggelig og hun er drifornøyd. Samtidig som jeg er enig i at det blir for drøyt med dommere som henger seg opp i manglende tenner eller bjeller, så tenker jeg også at valpeshow blir akkurat så alvorlige som vi tillater dem å bli...

Gratulerer så masse med alle resulatater, og spesielt Susanne, altså!

Dette høres helt perfekt ut for meg noen helger innimellom, skal huske på deg!

Få det ut!

Haha, var det voldsomt? Jeg har bare tenkt at for en fast avtale, så kunne det være greit å gjøre det litt attraktivt, jeg. Og har tatt utgangspunkt i hva det vil koste meg å ha dem på dyrepensjonat i tilsvarende periode. Men du har jo kanskje rett i at 500 kr + litt reisegaver er bedre...

De er så fine sammen! Imouto hilser til Taxi og sier at hodeklasking er veldig innafor, du skal se henne leke med Marvin!

Jeg har tenkt litt på det å skaffe meg en "avlastningsfamilie" for jentene en helg i mnd feks, sånn at jeg kan gå på kurs og reise bort litt oftere. Grunnen til at jeg kunne tenkt meg en fast familie eller person (som gjerne kan være en venn), er at det er litt lettere å ha noe fast å forholde seg til, heller enn å på lykke og fromme spørre noen nye hver gang. Jeg er så heldig å ha mange snille og hundeglade mennesker rundt meg som gjerne stiller opp, og det er først denne høsten jeg har følt behovet for litt ekstra assistanse, og jeg prøver å være generøs og vise hvor takknemlig jeg er med gjenytelser, vin og sjokkis. Dersom jeg hadde fått til en fast avtale om hundepass, kunne jeg godt tenke meg å betale vedkommende ca 1000 kr fast hver helg, pluss gjenytelse og gave. Jeg trur ikke jeg ville ønska noe kontrakt, da det ville føltes litt mindre "hyggelig", om dere skjønner, og jeg gjennom første gang ville vist at jeg var et stabilt og redelig menneske.

Hahahaha! Herregud, noe så fryktelig, men nå lo jeg seriøst høyt og godt her! Det var tidenes mest kliniske spørsmål, trur jeg. *Tørke tårer*

Jeg kunne godt tenke meg kjøttkaniner, men kan dessverre ikke, for da hadde jeg fått en 100% passivisert Aiko som aldri hadde gjort annet utendørs enn å sitte sitrende og vokte på kaninene og skreket hvis jeg fjerna henne derfra. En ting jeg lurer på, er hvordan slaktinga foregår. Hvordan setter en nådestøtet, liksom? Har vært med på hønseslakt, det var ikke så stas, kjente jeg...

Finnes ikke det ikke noe Android market/app store du kan sjekke i?

Men hvis han ikke heter Toro-posesuppe, så sier du kanskje "Tårro" eller?

Oppdretteren til hundene mine har en New Zealand Red og alle barna hennes. Nydelig! Og absurd stor, er jo nærmest på str med Imouto!

De er så fiiine... Gleder meg til å høre om fôrtispa!

En periode var det noen som klipte vekk værhåra på shibaene sine ifm utstilling. Dette kom i kjølvannet av et meget nitidig groomingkurs holdt av en papillon- og en am. akita-oppdretter. En am. akita er en reindyrka utstillingshund. Det er slett ikke en shiba. Jeg har aldri klipt og kommer aldri til å klippe værhåra på mine røde farer. Jeg liker at de lukter skog, får frost i barten og ser ubehandla og likevel strømlinjeforma ut, helt for egen maskin.

Jeg hadde også en periode med knertis hvor hun lekte okse, dvs rauta på sin helt spesielle måte, sparka bakut med alle beina og blåste seg opp noe voldsomt. Hun responderte overhodet ikke på tilsnakk, godis eller leker, så det viktige for meg, skulle jeg slippe å kveste tak i bikkja og stirre henne i senk (sånn jeg forøvrig gjør med søstra med stort hell de gangene hun blir ei trollbolle) hver gang vi passerte andre hunder, var å bryte fokuset på den andre hunden og vippe henne litt av pinnen. Jeg begynte å sette meg ned ved siden av henne, hekte framkroppen og -beina over kneet mitt, og bare holde henne der mens jeg snakka rolig og masserte nakken. Jeg snudde meg selvsagt også vekk fra den møtende hunden. Hun tar ting lynraskt, og det varte ikke lenge før hun hoppa opp på kneet mitt av seg sjøl idet jeg satte meg ned, noe hun fortsatt gjør bare for å få kos. Imouto trengte støtte fra meg i de situasjonene, og jeg er veldig glad for at min "vi er sammen mot verden og jeg ordner dette"-taktikk fungerte. Søstra kan finne på å barske seg bare fordi hun ER det, og Aiko blir aldri jekka opp i fanget og sussa på, altså! Hun røsker jeg tak og forteller at vi ikke snakker sånn til folk. Av mine to trenger jeg ALDRI å heve stemmen til Imouto, det holder å kremte eller å si at noe holder, mens Aiko er litt mer meningssterk. Jeg ville droppa alt av godis og leker når Terho begynner å monge seg, og brutt fikseringa på den andre hunden. Om du gjør dette ved å danse foran han, snu han fysisk vekk eller treve tak i han og be han kutte ut får du jo bare kjenne på, men å vente ut tullet håper jeg du dropper. Har du vist han uten noe nevneverdig styr hva du helst ser at han gjør ved hundemøter? Da mener jeg å droppe all staffasje og mas om sitt og bare gå inn og kreve at han oppfører seg?