SandyEyeCandy

Altså, hvis det er viktig for sjølfølelsen, så kan vi sikkert godt liste opp dem som åpenbarer seg som medlemmer av "innafor-klanen", men det var vel ikke akkurat poenget sånn i utgangspunktet for tråden.

Jeg synes det høres rart ut om EN patte hovner opp som følgte av innbildt, men om hun har klødd og slikka ivrig, så kan jo det gjøre at ting blir mer "stint" og rødt. Får du passa på at hun ikke slikker, sånn at du kan sjekke om hevelsen går ned dersom det får være i fred? I så fall ville jeg testa det og dratt til vet dersom det endrer seg til det verre etter noen dager uten "stimuli".

Det er nå jeg forbanner at jeg leier en liten leilighet. De to gutta skulle fått leve resten av sine dager sammen med sirkusjentene som jeg trur hadde elska dem, hadde jeg eid og hatt plass. Fader ass, for en helt grusom situasjon for et menneske å komme i. Håper noen kommer dem til unnsetning.

@Kensington Gate, har du personlig noen favoritter alt nå, eller er det for tidlig?

Men kjære vene... Victor. Viiictoooor!

Dette har jeg faktisk tenkt litt på. Mine hunder er ekstremt billige i drift, og jeg hadde nok heller bodd i telt enn å gi dem fra meg. Men jeg lever livet mitt med hunder som krydder, ikke som det viktigste fokuset, så dersom de hadde blitt mer en svøpe enn glede (sett bort i fra det emosjonelle, selvsagt), så hadde jeg kvitta meg med dem. Jeg vil si at økonomisk ruin definitivt faller innunder det.

Grattis med samboer, og heia Denali!

Jeg har som vanlig kjøpt tørrfôr (ser dere hvordan det skrives? Ingen tøddel, sant, fordi det heter fooor, ikke før. ) på salg, så nå spiser de Acana av en eller annen sort. De ELSKER det! De får vanligvis ProPlan som tillegg til rått, men akkurat nå får de nesten bare tørrfôr, og magen driver fortsatt og stabiliserer seg. Synes avføringa er mye løsere, men de bæsjer ikke så mye mer, egentlig. Og så er det litt fising. Eller ganske masse egentlig. Tidvis høres det ut som Aiko trener seg sjøl med klikker.

Det var det første jeg tenkte også, men da må begge foreldra ha gått MH, og det har ikke Fenris. Veit ikke om det rekker å gjøre det nå heller, mulig kravet er før parring...

Nei, det stemmer ikke, altså, uten at jeg kan vise til kilde på akkurat dette.

Jeg er gammel nok til å være såpass stor at jeg var med som anstand for lillesøster (som er født i 1985, får du med deg dette, @?) da hun var på både Spice Girls og Backstreet Boys-konsert. Den konserten som blei holdt i Oslo var den første uten Geri, og stakkars Iris gråt seg i søvn.

Altså, de fillerister ikke! De er mer sånn "stå rolig, din frekkas, mens vi snuser på ballene dine, for etterpå skal vi kline og leke!" Jeg har ikke så mange i nærheten å gå tur med heller, så det synes jeg hadde vært veldig koselig. Det tar meg 10 min med bussen til Asker, alternativt er det bare en times gange gjennom skogen til Semsvann, så vi er ganske fleksible. (Og jeg har TO hodelykter, så at mørket senker seg gjør ingenting!)

Jeg har skikkelig, skikkelig lyst på en. Må bare komme over dette suget etter collie, altså, jeg skal jo bare ha disse to kråkene jeg lever med nå. Men tenk en sånn tric gutt, da...

I Sverige er det veldig utbredt med hundebarnehage pga de hjemme-aleine-reglene de har der, og jeg kjenner flere som har shibaene sine i det med stort hell. Det jeg ville vektlagt, er nettopp det du sjøl skriver om antallet hunder, og at det ikke blir så mye trøkking innendørs med lyd og stress. Hvis dere har lyst til å begynne å gå tur fast med oss en gang i uka (på ettermiddag), så er vi gjerne med på det. Jentene er gjerne veldig lekne og flørtete, men også strenge og viser at her skal vi gå, ikke tulle, så det kan kanskje være en fin kombo?

Jeg synes skillet mellom kort og lang på collie er helt idiotisk, og her kommer enda et eksempel på hvorfor. At du ikke skal få registrert dem om Fenris er faren? Idiotisk. Håper det viser seg at de er langhåra, men uansett blir dette sikkert fine, gode familiehunder.

Herlighet, den der var festlig, ass!

@Red Merle, Julius er ikke egna. Kjøp et par seler som fordeler presset fra trekket over kroppen, og hvor trekkpunktet er bak på kroppen. Nome er fint, en halvnome kan sikkert også funke.

Guri, det betyr muligens at jeg må hente fram min absurd digre laptop (det navnet er et hån) for å se den, iogm at padda ikke får den opp enda. Edit: Det går jo an å være litt initiativrik og faktisk TRYKKE på episoden for å sjekke om det skjer noe, da... For det gjør det.

Det står "ikke på nett" på padda mi, og "kommer på nett snart" på episode 4.

Dette er så innmari sant. Og derfor tenker jeg alltid "hatten av" til dem som igjen og igjen orker å svare, som feks @Malamuten. Fy søren, for ei dame!

Imouto og jeg venter veldig på at episode 3 skal legges ut på nett!

Jeg trur det er viktig å anerkjenne at noen føler seg utenfor, og at det eksisterer en "klan", uten at det skal diskuteres. Det er også helt åpenbart at noens følelser teller mer enn andres her, det ser vi gjentatte eksempler på hele tida, uten at det heller trenger å diskuteres. Og sånn er det jo bare. En kan ikke være sur for at Akkurat nå-damene er gode venner eller for at andre ikke bryr seg om "Min hund"-tråden sin. Er en på et forum for andres del, eller sin egen? Hvis en opplever at manglende inkludering påvirker humøret eller at en gruer seg for å sjekke varslene eller mangelen på dem, så tenker jeg at ansvaret for å ordne trivselen ligger i ens egen tilknytning til sonen. Hvor vesentlig skal et nettfora være? For min del, som ikke omgås soniser privat i nevneverdig grad og som har hele livet mitt utenfor sonen, så har jeg valgt å gå i meg sjøl de gangene jeg føler ubehag eller misnøye knytta til deltakelsen min på forumet, fordi jeg hadde hatt akkurat den samme hverdagen om jeg sletta brukeren min og aldri logga på igjen, og da blir det litt sløs av energi å bruke noe av den emosjonelle kapasiteten min på dette forumet (sjøl om jeg selvsagt er følelsesmessig involvert tidvis, jeg er da bare et menneske). Jeg har bestemt meg for å møte ting med kjærlighet og overbærenhet, så når jeg feks har opplevd at et medlem konsekvent trykker liker på alle kritiske spørsmål som stilles meg eller er reint ut dritsur og nebbete hver eneste gang det er en interaksjon, så tenker jeg at jeg godt kan være en virtuell punchingbag for vedkommende som åpenbart har en del på hjertet, og at jeg håper h*n får noe ut av det. Om jeg blir gjenstand for heksejakt, så vil jeg prøve å møte det også med kjærlighet og svare ordentlig, for det er en sånn person jeg ønsker å være. Og så tar jeg meg kanskje en pustepause fra hele sirkuset etterpå, fordi jeg ikke ønsker å bli dratt med i en negativ spiral, og fordi jeg ikke orker å føle engstelse ved å sjekke varsler og finne ut hva slags oppgulp folk her har kommet med denne gangen. På sonen møter jeg både noen av de mest ubehagelige folka jeg veit om, og de varmeste og rauseste. Den miksen er både interessant og noe jeg er takknemlig for. Jeg trur kanskje det jeg prøver å si er at det vel strengt tatt ikke betyr noen verdens ting i det store bildet om en er inkludert her eller ikke. De som har sin lille klan her er jo også venner utenfor sonen (eller føler i alle fall det), og de som ikke er venner med soniser har forhåpentligvis andre mennesker rundt seg som gir dem det de trenger. Og da blir ikke dette så veldig viktig, sant.

Jeg har straks 5-årsjubileum her. Har fått en hund til siden dengang, flytta to ganger, slutta å studere, begynt å jobbe (og bytta jobb to ganger), og bytta kjæreste og mista en kjæreste.

Det var i det herrens år i 1992 at det kom over en ung og lovende Sandy, at om en skulle telle med i manntallet og bli EyeCandy, så var permanent veien å gå. På den tida hadde jeg en meter langt hår i hel lengde så tjukt at jeg jevnlig hadde hodepine og blødde neseblod, så tenk DE korketrekkerne jeg ville få, tenkte jeg, 12 år gammel. Mamma ga etter av en eller annen grunn, og to damer rulla i mange, mange timer (senteret stengte og det rakk å bli mørkt. Dritflaut) med armene strukket helt ut, stakkars. Det kosta 600kr, noe som var helt insane på den tida. Jeg hadde kjempefine krøller dagen etter, og så tok tyngdekraften over, og jeg hadde slappe, tørre bølger, omtrent som dem du får gratis ved å rulle håret inn i en strikk, resten av tida. Mamma var ikke imponert, kan jeg love.

Go girl!