SandyEyeCandy

Kjempebra, gratulerer så masse!

Jeg handla på ebay i går, for første gang på veeeldig mange år. På Etsy finner jeg alle steinleverandørene mine, og selger armbånd der sjøl også. I går kjøpte jeg poledance-hansker og flytende talkum til stangarbeid, og ClearEyes (ingen sammenheng).

Så da bør jeg få meg en tredje shiba som faktisk trekker, skjønner jeg. *Sende noen bitre tanker til Aiko*

Jeg har vel egentlig bare kjent en hund som hadde helt dødsånde, og der antok veterinær at det hadde noe med tarmsystemet å gjøre, så vidt jeg kan huske. Ida skal ikke ha løpetid snart, da? Jeg hører noen si at det "lukter løpetid av ånden" på hundene sine når de nærmer seg.

Aha. Min trekker, men hun veier 11 kg, så det blir liksom ikke noe orden på det.

Men du HAR jo sånne store hunder!

Som sagt, AI.

Mest ønsker jeg meg en hund som er sterk nok til å trekke meg på kickbike og spark... Er det feil å ønske seg en husky av noe slag og deretter kjøpe utstyret?

Jeg hørte om noe ENDA verre på radioen i dag, nemlig AI - Artificial Intelligence!

Toller: De vakre kastanjeøynene, da! Supre bikkjer om hodet er skrudd riktig på og den havner i de rette hendene. Men er de gærne, så er de virkelig klin gærne også! Den eneste rasen jeg rutinemessig holder hundene mine langt vekk fra, etter at Aiko har blitt banka opp av ulike tollere da hun var liten, bare fordi de følte for det. Jeg føler dog at det er litt trendy å snakke dritt om rasen, mens det kanskje ikke står så dårlig til som mange skal ha det til. Men for meg framstår de nok som den veikeste av de fire store retriever-rasene. Australian cattle dog: Pip pip pip pip pip pip og HD. Edit: Er nødt til å legge til at ACD har en helt fantastisk deilig og mjuk pels, noe som overrasker meg hver gang jeg tar på en, for de ser så strie ut. Jeg digger rasen, den er så nøktern og ujålete, og den har vært en av de store kandidatene mine når jeg i ambisiøse øyeblikk tenker at jeg skal bli interessert i å trene hund, men den pipinga hadde drevet meg fra vettet.

Jeg har nesten ikke turt å fortelle det til noen, men det var på vinteren mens jeg bodde ute på Vinterbro og ulvene begynte å røre på seg og "figurere" i media.

Jeg trur hunder flest kommer i kontakt med det mest primitive i seg ved møtet med rovdyr og ferten av dem. Fight or flight for alle penga. Det krever sitt hode å stille en elg, og det krever sitt hode å tørre å følge en bjørn eller en ulv også. For noen hunder er jo vilt i seg sjøl skremmende, og jeg veit om flere hunder som er redde for grevling feks. For slike store rovdyr er jo "alt" et potensielt bytte, og mulig merker domestiserte hunder det, et møte med "overmakt" så og si.

Vi har sett ulv en gang. Jeg skjønte ikke at det var ulv før jeg så hvordan hundene reagerte. Det var måneskinnsklart og en diger bylt lå ute på det frosne jordet, som var speilglatt med månegate nedover hele. Da bylten rørte på seg, stilte mine hunder seg naturlig nok opp i stram observasjonspositur i grøfta sånn de alltid gjør, og jeg lurte på om det var en gjenglemt sau eller noe annet underlig. Så reiste den seg og begynte å gå, og alt håret på kroppen min reiste seg. Det samme skjedde på jentene mine, som ikke gjorde mine til å følge etter, sånn de alltid gjør i møte med byttedyr (som i grunn innbefatter det meste). De sto bare stille med ståpels, men vi så denne hengslete greia lunte avgårde i måneskinnet. Da jeg begynte å røre på meg fulgte de stille med uten protester, Aiko i ukarakteristisk raskt tempo og Imouto veldig smygende i kroppen. Vanskelig å beskrive opplevelsen, men jeg føler jeg fikk ta del i noe helt spesielt den kvelden.

Først og fremst, for et fantastisk fint, kjærlig og ærlig innlegg om basenji! Dernest: Imouto og basenjier, ass, klin like.

For en fantastisk oppdatering! Jeg har ikke oppdatert sjøl siden Imouto hadde bursdag i fjor, så jeg trur jeg skal følge ditt gode eksempel.

Åh, skulle ønske jeg ikke hadde sett på bildene... Dette er jo fru Stockman cowboy style...

Det kan absolutt virke som hun nærmer seg løpetid, både mtp markering og det at hun føler for å varsle litt ekstra på "ureglementert" atferd. Gøy å høre at dere koser dere sammen!

Nå har ikke jeg basenji, men "kusina" fra et annet kontinent, og jeg vil bare si at disse raseartiklene en kan finne på nett bør leses med et kritisk blikk. Jeg er ihuga tilhenger av å vektlegge worst case scenarioer framfor hvor herlige de og de konkrete hundene er, sånn at alt det positive blir en bonus, men tendensen i sånne artikler er ofte å eksotifisere urhundene i svært stor grad. Jeg opplever absolutt ikke at basenjier er utprega redde og engstelige, de er heller ofte veldig miljøsterke fordi det som foregår ikke vederfarer dem nevneverdig, akkurat som med min rase. Denne artikkelen får det også til å framstå som at det ikke går an å snakke til en basenji i det hele tatt, det føler jeg heller ikke at stemmer. Samtidig tenker jeg ofte at vi på shiba stort sett er flinke til å være ærlige om utfordrende og kjipe sider ved rasen vår, det synes jeg aldri jeg ser noen med basenji skrive et ord om, sjøl om folk gjerne svarer dersom en spør dem direkte. Det er ikke en rase en kjøper seg på impuls fordi en vil ha en vakker spisshund, det følger med en del trekk en må ønske seg. Når det er sagt, så ville jeg ikke anbefalt basenji til foreldrene dine dersom de har trivdes godt med boxer, da vil de nok gå fra vettet. Der boxeren alltid er glad og sosial, kan basenjien være fullstendig uinteressert, de er ofte dårlige med andre hunder (dersom det er viktig at den er sosial også her), og de lever litt i sin egen verden og er overhodet ikke førerorienterte (foreldrene dine vil slite litt om de vil ha en "lydig" hund, mens hverdagslydigheten (bortsett fra hund på bordet fordi det er der sola skinner) stort sett er grei på urhunder, for de er så "fornuftige". I tillegg er de veldig sjølgående og selvstendige, noe de av oss med den typen hunder synes er fantastisk, mens andre som er vant med selskapshunder og brukshunder ikke begriper hvorfor folk vil ha, for de er jo vant med hunder som lever for dem, ikke som med denne typen hund hvor en heller lever "sammen". Men det er altså ikke lydspekteret som vil være den største overgangen. @Yodel, @Bananen, @Kaja, @Wednesday og @Novisclee ++ har alle erfaring med basenji og kan sikkert komme med noen innspill. Dessuten finnes det sikkert en egen rasetråd i raseleksikonet under gruppe 5?

Nå var det ikke Monsen sjøl som masa om ketchupen, altså, det var Rein som kom med bestillinga.

Imouto og jeg ser på episode 1 sesong 1. Hun er veldig engasjert i både Brownie (lederhunden) og Monsens preferanser på ketchupspredning.

Mine hunder er noen skikkelige kråker mot andre hunder tidvis de også, men jeg elsker dem og tar dem akkurat sånn de er, og trives veldig godt med den typen hund. Sånn bare for deg: Feil. Det er bare 6, tosaen er ikke med, og er en "blandingshund". Og ingen av dem heter ken. Størrelsesorden fra stor til liten: Akita, shikoku, kishu, hokkaido, kai og shiba. Og det er nok shikokuen som er "villest", trur jeg. Kai: Den veikeste av nihon ken. Forholdsvist utbredt med seperasjonsangst, men sies å være den mest førerorienterte av dem. Kommer i både hjorte- og grevlingtypen, og er den eneste av dem som er helfarga. Hokkaido: Har bare sett dem på utstilling, men har kontakt med folk som eier dem. Disse har lengre pels enn andre nihon ken, og ser ganske bamsete ut, synes jeg. De jeg så på utstillinga var helt idioter hele gjengen og nekta dommeren å i det hele tatt ta på dem, det synes jeg var litt spesielt. Ei jeg veit om i Ungarn har omtrent helt droppa shiba etter å ha fått hokkaido inn i livet sitt. Dem jeg veit om i Danmark som driver med rasen er også veldig fornøyde.

Jeg har aldri møtt en kishu i levende live (og er såpass cocky at jeg tviler på at så veldig mange andre her har det heller, med unntak av kanskje @MaritaS og @Kiyomi den gangen de stilte på stor utstilling i Ungarn), men dette er som shikoku også en forholdsvis reindyrka jakthund, og nok den som skiller seg mest fra de andre nihon ken utseendemessig. Etter hva jeg hører fra folk som har rasen, så er de ganske destruktive innendørs og ikke spesielt greie med andre bikkjer, men jeg tar absolutt alt folk sier om hundene sine i USA med en spade salt, for ikke har de møtt hunder med normale kjønnsdrifter (iogm at "alt" klippes som valper) og de gjør jo ingenting med hundene sine. Dette er også den rasen av nihon ken det finnes færrest av.

Nei, vi er en del som ikke ville hatt så mye å bidra med der, ass.

Interessant å høre folks "strategier" når det gjelder påmelding. På min rase hvor det er veldig få påmeldte sammenligna med bernere, er det alltid best å melde på i champion om en har en champion, mener nå jeg. Dommere har en tendens til la seg fjetre litt av andres bedømmelser. Vi drar ikke, hun har neppe pels, og så er det mine første dager tilbake på jobb etter nesten 3 uker fri.

Når er det? Og @Monab88 - selvsagt skal du stille han i champion!