SandyEyeCandy

Det står "ikke på nett" på padda mi, og "kommer på nett snart" på episode 4.

Dette er så innmari sant. Og derfor tenker jeg alltid "hatten av" til dem som igjen og igjen orker å svare, som feks @Malamuten. Fy søren, for ei dame!

Imouto og jeg venter veldig på at episode 3 skal legges ut på nett!

Jeg trur det er viktig å anerkjenne at noen føler seg utenfor, og at det eksisterer en "klan", uten at det skal diskuteres. Det er også helt åpenbart at noens følelser teller mer enn andres her, det ser vi gjentatte eksempler på hele tida, uten at det heller trenger å diskuteres. Og sånn er det jo bare. En kan ikke være sur for at Akkurat nå-damene er gode venner eller for at andre ikke bryr seg om "Min hund"-tråden sin. Er en på et forum for andres del, eller sin egen? Hvis en opplever at manglende inkludering påvirker humøret eller at en gruer seg for å sjekke varslene eller mangelen på dem, så tenker jeg at ansvaret for å ordne trivselen ligger i ens egen tilknytning til sonen. Hvor vesentlig skal et nettfora være? For min del, som ikke omgås soniser privat i nevneverdig grad og som har hele livet mitt utenfor sonen, så har jeg valgt å gå i meg sjøl de gangene jeg føler ubehag eller misnøye knytta til deltakelsen min på forumet, fordi jeg hadde hatt akkurat den samme hverdagen om jeg sletta brukeren min og aldri logga på igjen, og da blir det litt sløs av energi å bruke noe av den emosjonelle kapasiteten min på dette forumet (sjøl om jeg selvsagt er følelsesmessig involvert tidvis, jeg er da bare et menneske). Jeg har bestemt meg for å møte ting med kjærlighet og overbærenhet, så når jeg feks har opplevd at et medlem konsekvent trykker liker på alle kritiske spørsmål som stilles meg eller er reint ut dritsur og nebbete hver eneste gang det er en interaksjon, så tenker jeg at jeg godt kan være en virtuell punchingbag for vedkommende som åpenbart har en del på hjertet, og at jeg håper h*n får noe ut av det. Om jeg blir gjenstand for heksejakt, så vil jeg prøve å møte det også med kjærlighet og svare ordentlig, for det er en sånn person jeg ønsker å være. Og så tar jeg meg kanskje en pustepause fra hele sirkuset etterpå, fordi jeg ikke ønsker å bli dratt med i en negativ spiral, og fordi jeg ikke orker å føle engstelse ved å sjekke varsler og finne ut hva slags oppgulp folk her har kommet med denne gangen. På sonen møter jeg både noen av de mest ubehagelige folka jeg veit om, og de varmeste og rauseste. Den miksen er både interessant og noe jeg er takknemlig for. Jeg trur kanskje det jeg prøver å si er at det vel strengt tatt ikke betyr noen verdens ting i det store bildet om en er inkludert her eller ikke. De som har sin lille klan her er jo også venner utenfor sonen (eller føler i alle fall det), og de som ikke er venner med soniser har forhåpentligvis andre mennesker rundt seg som gir dem det de trenger. Og da blir ikke dette så veldig viktig, sant.

Jeg har straks 5-årsjubileum her. Har fått en hund til siden dengang, flytta to ganger, slutta å studere, begynt å jobbe (og bytta jobb to ganger), og bytta kjæreste og mista en kjæreste.

Det var i det herrens år i 1992 at det kom over en ung og lovende Sandy, at om en skulle telle med i manntallet og bli EyeCandy, så var permanent veien å gå. På den tida hadde jeg en meter langt hår i hel lengde så tjukt at jeg jevnlig hadde hodepine og blødde neseblod, så tenk DE korketrekkerne jeg ville få, tenkte jeg, 12 år gammel. Mamma ga etter av en eller annen grunn, og to damer rulla i mange, mange timer (senteret stengte og det rakk å bli mørkt. Dritflaut) med armene strukket helt ut, stakkars. Det kosta 600kr, noe som var helt insane på den tida. Jeg hadde kjempefine krøller dagen etter, og så tok tyngdekraften over, og jeg hadde slappe, tørre bølger, omtrent som dem du får gratis ved å rulle håret inn i en strikk, resten av tida. Mamma var ikke imponert, kan jeg love.

Go girl!

Jeg VISSTE du ville levere!

Tommy, hva er det du ligger og tenker på når du går og legger deg om kvelden, om jeg tør spørre? Mer interessant enn hvor grensa for smårips går hen, er at noen av de "voksne" damene her ikke sier når de er født. Hvor går grensa for når det blir kjipt å si hvor gammel en er, liksom? Mvh glede seg til 40-årslaget sitt, som er om 5.5 år.

Jeg veit om andre tilfeller hvor hannhunden i huset endrer seg etter at "lillesøster" har hatt sin første løpetid, men da ofte til det verre, som feks at han skal beskytte sin kvinne fra resten av verden. Om Nitro har blitt den fjollete, flørtete typen, så er det bare å gratulere!

Altså, jeg stiller meg svæææært tvilende til at du får en valp som ikke har spesielt stor matlyst i utgangspunktet til å gidde å spise nok tørrfôr til at han legger på seg! Husk at v&h er mye mer energirikt enn tørrfôr, så han vil måtte spise mye mer for å holde vekta om du kutter ut vått. Dessuten er det kjedelig, smakløst og luktløst sammenligna med rått. I stedet ville jeg tilsatt ekstra fett, som feks ister (poser i frysedisken). Sånn bortsett fra det, så er det ikke uvanlig at matlysta på valper går litt opp og ned, men om han er så tynn at du har måttet ta han med til veterinær, så forstår jeg behovet for ekstratiltak, ja.

Stemmer for at du rett og slett tilfører ekstra fett, jeg, om du ellers er fornøyd med fôret. Nå er det straks jul, så butikkene selger poser med frosne isterblokker som du kan hamstre. Jeg gir min vesle super-samurai det i vinterhalvåret så hun skal holde vekta, og hun går på rått i tillegg til høyenergi tørt.

Jeg er født i 1980.

Jeg hadde egentlig kommet fram til at jeg ville stille og skulle høre med @Monab88 om vi kunne sitte på, men så slipper jeg jo det når fristen har gått ut.

Jeg veit! Ikke et vondt ord om lundehunden, men hallo? Når en ser en lundehund og en shiba ved siden av hverandre, så blir jo forskjellen åpenbar, men de er virkelig veeeldig ulike. Da jeg fikk Aiko var hun jo omtrent den eneste shibaen på østlandet fikk jeg inntrykk av (det stemmer selvsagt ikke, men vi vakte virkelig oppstandelse hvor enn vi gikk), og da tenker jeg at folk gjetta lundehund fordi de aldri hadde sett noe sånt før, men visste om den sjeldne spisshunden lundehund. Nå veit jo de fleste om shiba pga Doge-farsotten, så da er det sikkert lettere å tippe det om lundehund enn å faktisk gå for det mest sannsynlige alternativet, men de færreste har jo faktisk sett en lundehund i levende live.

Jeg merker at jeg fokuserer på egenskaper framfor eksteriør når jeg vurderer andre raser enn shiba. Så sånn sett kan jeg godt ha større hunder, men jeg vil neppe ha noe mindre enn en shiba noengang, det må jo være litt hund å ta i.

Glemte å nevne at jeg flere ganger har blitt spurt om Aiko er en corgi. Altså, hallo?!? Greit hun har digre ører, men det får da være grenser? De aller fleste barn sier at jentene er ulver. Det er bare de teite voksne som lar seg blende av fargen og trur de er de første i hele verden som forteller meg at bikkjene mine ser ut som rever.

Har fått tips av @Meg til hvordan jeg skal lage ei kjekk line til knertis så hun kan trekke, og har funnet fram til ting hos troll. Men jeg lurer rett og slett på hvor lang ei sånn line bør være? Jeg kommer neppe til å gå på ski med dem noengang (bortsett fra kanskje litt før jul, men da kan de egentlig gå løse, trur jeg), så det er for bruk på sykkel i alle hovedsak. Strikkdelen som festes i sykkel bør vel ikke være så lang, men sjølve lina som festes bør vel kanskje være minst 2 meter?

Haha, tenk deg DET, da! Nei, tipper det heller blir en husky før en stor flokk med sånne shibapopcorn kommer i hus.

Men nå vil jeg jo ha fullt linesett. Og mange hunder.

Ja, jeg trur nok at nøkkelen til å få knertis godt fram og motivert til å trekke utstyr bak seg er å få lina opp og vekk. Godt å høre at flere har erfaringer med det samme på liten hund!

Av, se det. Takk, @Meg! Hun røyk (!) en Kennel kjørestrikk den gangen en flokk svaler kom flygende ut fra et møne, så her skal ting sikres, ja! Dumt spørsmål, men hvor pleier sånne som deg å kjøpe strikk og tau...?

Jeg har to shibatisper: Og får spørsmål om det følgende: Og dette:

Takk, hadde tenkt til å spørre deg om tips om akkurat det. Den lille kråka fikk begynne med intro til trekking (type weight pulling) her om dagen, og hun DIGGER å dra og jobbe, og når hun først skjønte hvorfor den tunge kladden (hun dro en stor, rund tupperwareboks full av kattesand) kom etter henne, så rulla halen opp og hun blei superstolt. Det var jeg som måtte begrense det, hun kunne sikkert dratt i to timer. Så jeg har virkelig trua på at vi skal komme tilbake til maskin-modusen hun hadde mens hun var ung og lovende.

Jeg lånte en kickbike en periode, og det var helt håpløst, jeg holdt på å sparke på meg brokk. Hun ene drar jo ikke (men kan fint løpe henrykt forbi bare hun er løs, i skikkelig "look what I can do!"-stil), og hun som drar synes det er ekkelt med tjukke kjørestrikker som dasker over ryggen (hun er så liten at det er uunngåelig pga vinkelen), ikke hadde jeg stang for å holde lina unna hjulet, og i tillegg syntes hun det var ekkelt når hun kom på siden og jeg sparka veldig høyt og ivrig, noe jeg måtte pga manglende drahjelp. De gangene begge dro på og vi fløy bortover var noe av det mest sinnssykt kule vi har gjort sammen noengang, jeg hylte høyt og de løp så stolte og sterke, så jeg vil mer! Håpet er at jeg får skaffa meg tynn og lett strikk og stang til lina og at jeg får opp igjen begeistringa for å trekke som hun har hatt med sykkel og som hun har på tur. DA gidder jeg å bruke penger på trekksaker.