Illiya

Synes du godt kan ringe nå! Oppdretter er jo også interessert i gode kjøpere, og skulle ikke ha noe i mot å få mer kontakt med folk som står på valpelista eller er regnet som kjøpere.

Det er jo interessant dette at han vokter MER når han ikke lenger er påvirket av chipen! Da Otto var ung (15 mnd), og begynte å reagere med vokting mot folk, ble vi rådet til å bruke chip i den verste unghundperioden til han roet seg med alderen. Nettopp fordi han ikke skulle utvikle voktingen mer. Han BLE bedre, og chipen bidro kanskje til at han levde lenger også. Han var 3,5 år da han ble avlivet, nettopp pga at han ikke kunne omgås folk i det hele tatt. Men jeg merket at aggresjonen hans ble mindre "eksplosiv" etter at han begynte med chip. Han ble lettere å kontrollere. Før det var jeg allerede inne på tanken på avliving, rett og slett for at han gjerne ville angripe alle før det. Vi måtte bruke munnkurv på tur da det sto på som verst (jeg følte meg ikke trygg uten, for han hadde bitt om han kom seg løs når han reagerte på noen, dvs alle som passerte), og det tok minst et kvarter før vi kom oss fra trappa og ut på veien, for jeg forlangte SITT og ro hver gang han ville knurre på en lyd fra andre på veien eller nabotomtene. Lydighetstrening hjalp oss endel, men jeg tror nok chipen gjorde mye for å roe han ned. Etter at vi begynte med chip, kunne vi droppe munnkurv, og han kunne passere andre uten å utagere. Lydighetstrening gjorde også mye der, men jeg tror vi fikk god hjelp av chipen!

Ville nok tatt en tur til Lars uansett jeg da. Som jeg kjenner til veterinærene i området, er det ingen som har spesielt erfaring og kunnskap når det gjelder ledd og operasjoner. Mulig de sender til spesialister, men jeg ville ikke følt meg for sikker på det. Lars er 1 av 2 i Troms som har god kunnskap og erfaring når det gjelder operasjoner. Vet at flere valper som kunne vært operert er blitt avlivet pga det samme som feilte min. Sender deg pm

Har svart deg i din tråd også

Ser du bor i Bardu. Jeg bor ikke så langt unna, og da bruker vi kanskje samme veterinær, eller KAN bruke. Har du vært hos Lars, på Finnsnes dyreklinikk? Har du vært der hos han, så er du i trygge hender. Om ikke, må du komme deg dit snarest

Ja, de fleste som blir operert tidlig nok (dvs før de er 1 år), blir friske, etter hva jeg har skjønt. Det er derfor jeg sier at folk må ta røntgen om de har valper/unghunder som halter, for å få greie på hva det er, og da kan gjøre noe med det om det er albuer.

Du trenger jo ikke å delta på valpekurs i det hele tatt. Er du med i en hundeklubb kan du heller gå rett inn i lydighetstreningene der. Det gjorde jeg med Laffen. Vi har jo hatt hunder før, så det var ikke nødvendig med valpekurs for vår del. Likevel skulle jeg gjerne deltatt på valpekurs i min hundeklubb. Mest for å bli kjent med andre som hadde valp da, og fordi jeg synes det er gøy

Jeg har en Labrador på 1 år, og opplever ikke at han har særlig jaktlyst, når det gjelder å løpe etter dyr. Da er faktisk Cane Corsoen verre. Men jeg ser at Labben min er glad i pinner og kjepper. Dvs å bære på dem. Jeg kaster aldri pinner osv, men han finner seg alltid en pinne eller kjepp på tur i skogen, som han skal dra med seg hjem. Dette er jo ikke jaktinstinkt, men jeg nevner det ettersom TonjeM var inne på dette med pinner. Når det gjelder belønning, og bruk av baller, er retrievere veldig "gode" der. Vi kan kaste en ball, hunden tar den, og kommer inntil for å avlevere. Det er LETT å bruke baller og sånn lek som belønning for retrievere, nettopp fordi de villig gir slipp på "byttet". Bare det blir kastet ut en ny ball, eller de får en godbit som belønning Opplever heller ikke at det øker jaktinstinktet på andre områder, som f.eks å ville løpe etter dyr. Cane Corsoen jeg har vil heller beholde, og gir ikke slipp på ballen (evt leken) hvis hun ikke MÅ. Og hun lar seg ikke lure av en ny ball heller, så hun er verre å belønne med lek sånn sett.

Har den begynt nå i det siste med å stresse? Har dere i så fall hatt noen endringer i livet som kan ha påvirket dette? Får den nok mosjon og mental trening?

Om det er skulder, så er det en bedre prognose enn for albuer, sa min veterinær. Vi har nettopp vært gjennom operasjon av albue, min valp hadde sterk grad AD på den ene albuen. Nå er han erklært frisk, med fine albuer, og kan ha et "vanlig" hundeliv. Så for oss var det absolutt verdt det! Se det som positivt at hun begynte å halte nå. Hadde hun vært over 1 år, er ikke prognosen så god når det gjelder operasjon. Det var litt krevende å ha en aktiv valp/unghund på 9 mnd som skulle være i ro i mange uker, men det gikk bra. En må bare bruke fantasien når det gjelder mental trening, dvs slik trening som hunden kan gjøre når den må ligge i ro. Og som andre sier, det er IKKE din feil at dette skjer. Den turen har absolutt ingen betydning, dette ville vist seg uansett!

Eller OCD evt hva det kalles. Laffen på 1 år begynte å halte da han var 8 mnd. Ikke noe alvorlig, og det gikk over etter et par dager. Likevel tok vi han til veterinær for røntgen, og det viste seg at han hadde en stor albuefeil, altså sterk grad AD (eller hva det nå er som er rette betegnelse) Det var heldig at han kom inn før han ble 1 år, for prognosen er så mye bedre mens de enda er i vekst (60-70% sjanse for at de blir helt bra). Og det er her det er OBS! Har du en valp/unghund som begynner å halte, så dra til røntgen! Operasjon etter fylte 1 år (når de vanligvis røntges) har ikke noen god prognose. Om hunden har sterk grad AD, og det ikke oppdages før, så er det ikke mye å gjøre. Jeg kjenner til flere som har måttet avlive hunden sin pga dette! Laffen ble operert, og det var en lang rekonvalesens, med gradvis opptrening. Det har vært en påkjenning for både oss og han. Men nå er han altså erklært FRISK! Og kan se fram til et like langt liv som andre hunder!

Bruker halvstrup på begge. De er lett å tre av og på. Jeg vil ikke bruke halsbånd inne, så da er halvstrup mest lettvindt. Også kommer de seg ikke ut av det så lett, så sikkerhetsmessig er det også fint!

Enig!

Det kommer an på hvor vi er. I skogen der det er ulendt terreng, vil jeg helst at de går bak meg når de er i bånd, så jeg slipper at de drar og at jeg snubler i dem eller steiner/røtter osv. Ellers kan de gå foran. I bymiljø, der det er tett med folk, skal de gå ved siden av meg. Går vi langs en landevei, kan de gjøre som de vil, bortsett fra å trekke.

Mine spiser ikke så mye fælt, hverken inne eller ute. Men Maja har funnet ut at rådyrbrunst er den reneste parfymen! Da vi var på tur i campingvogn fant hun ei sånn brunstgrop som hun rullet seg som besatt i! Og hele henne luktet død og fordervelse etterpå! Ikke barebare å ta inn i vogna da! Med litt begrensede ressurser i campingvogna, ble det bad med bøtte og svamp med min shampoo. Og deretter ikke noen muligheter til rulling på tur etterpå

Har Ekornes skinnsofa, og den har vi hatt i 4 år. Hunder har romstert og ligget i den, men det er minimalt med merker.

Hva slags raser har du hatt/har: Har hatt: Cocker spaniel x 1 Schæfer x 2 Cane Corso x 2 en ble 3.5 år, den andre er frisk og rask Labrador x 1 10 mnd gammel Hvor lenge de levde/er pr dags dato: Cocker spaniel frisk, men døde etter påkjørsel 6 år gammel Schæfer 1 ble omplassert, hun levde til hun ble gammel til tross for elendig psyke Schæfer 2 hadde omfattende eksemplager og leddplager, ble 5 år gammel Cane Corso 1 ble avlivet 3,5 år gammel pga aggresjon og bitt mot fremmede. Ellers 100% frisk. Cane Corso 2 har HD C, men er frisk og rask. Har ikke hatt plager hverken av HD eller andre ting. Labrador 10 mnd har AA, og er nylig operert for det. Har også HD på venstre hofte, vet ikke hvilken grad enda. Blir også behandlet for sopp og ørebetennelse i høyre øre, mistenker allergi, men er omtrent frisk nå.

Jeg ville nok ikke valgt korthårscollie som en hund jeg ville konkurrere med. Hadde tatt et sikrere valg da. Men som familiehunder er de nok veldig greie.

Ikke flere høst/vintervalper her, om det ikke dukker opp et absolutt drømmekull. Å ha en liten valp som skal bli husren, er ikke særlig behagelig i 14 minus! En er jo mer ute enn inne, og det er IKKE i min komfortsone. Valpen brydde seg ikke. Det er sikkert bedre på vestlandet, men der er det vel også bedre med valp om sommeren sånn sett At valpen må være med dere hit og dit går helt bra. Vær bare i ro hjemme de første par ukene, så går det bra om dere er hjemme hos familie. Valpen skal ha trygghet hos dere, og når den har blitt kjent med dere, så går det fint å ta den med andre steder. Vi tok vår valp med på påskeferie da hun var 10 uker gammel, og hun fikk helt uvurderlig sosialisering da.

Cocker Spaniel Schæfer x2 Cane Corso x2 Labrador

Jeg har hatt 2 tisper samtidig som 2/3 hanner, fordelt over tid. Altså en hann og tispe først, noen år etter; en hann og en tispe, og nå (etter at vi måtte avlive Otto sist sommer) samme tispe og enda en hann. Jeg tror etterhvert at jeg liker hanner bedre enn tisper. De er faktisk mer ukompliserte. De er liksom litt troskyldige og blåøyde, og kommer "med hjertet i hånden" til deg, som en annen sa. Og ja, de er mer barnslige. De kan være valp hele livet om så, og det får dette omsorgsgenet vårt veldig fram Og det er virkelig "du och jag, Alfred" for fullt. Hvem kan motstå det? Hanner kan ha mer utagering enn tisper, og tisper kan være enklere i så måte. Men det kommer jo an på rase. Vi hadde aggresjon mot både folk og andre hunder med vår forrige hann (Cane Corso). Men likevel var han søtere enn noen annen, og så "valp" gjennom hele livet, og så kjærlig i hele sitt vesen, at vi helst overså de andre problemene. Han satte sitt preg på oss fordi han var så god som han var. De to tispene jeg har hatt, har blitt voksne, seriøse damer, og har ikke beholdt den troskyldige "valpepersonligheten" som mine hanner har hatt (overfor oss) hele livet. Tispene har vært veldig gode de også, men de har liksom ikke den "uskyldigheten" og barnsligheten som er så sjarmerende hos hannene. Tidligere har jeg hatt schæfer og cane corso hanner, og begge har vært sånn. Nå har jeg Labradorhann på snart 8 mnd, og han er også sånn til nå. Han ligner dem begge to i akkurat det. Håper det varer Jeg synes også at hannene har en tydelig personlighet, så der er ikke mer å hente uansett kjønn, tenker nå jeg. Mine hanner har forresten vært lettere å oppdra enn tispene. "Ok, da er det sånn" er liksom det forholdet de har til regler. Mens tispene kan være mer utprøvende. Men vet også om hanner som har vært en utfordring sånn sett, så mye er vel individavhengig også. Men om de hadde vært tisper, så hadde de kanskje vært enda mer utfordrende sånn sett? Ingen av mine hanner har tisset på seg selv, de har ikke vært grisete, de har ikke holdt på med jokking, og de har ikke vært fæle til å markere. På tur i bånd har de vennet seg til å gå uten å markere. Løpetid har vært en utfordring med tispe i hus (seriøst), men jeg har kunnet sette bort enten tispa eller hannen. Og det MÅTTE vi da det sto på som verst! Tenk praktisk, men samtidig på hva du egentlig vil ha. Det praktiske løser seg som regel (men du bør ha en plan på det på forhånd i forhold til løpetid).

Forferdelig vanskelig situasjon! Om du avliver før tiden, vil du kanskje føle på det i ettertid, samt at du nok vil være i sorg når du får valpen. Men jeg tror jeg heller ville gjort det enn å lage store forandringer i livet hans den siste tiden. Synes det er mer rett overfor han å ha deg helt og fullt til siste slutt enn å måtte dele deg med en krevende valp da, og deretter bli avlivet. Skaffer du valp mens du fortsatt har den gamle, vil han kanskje oppleve nedsatt livskvalitet og stress pga valpen den siste tiden. Det er heller ikke noen god slutt. En liten valp kan bli for aktiv for den gamle, Og ingen av dem har godt av å bli skjermet (tilsidesatt) i den tiden. En valp er veldig krevende den første tida, og kan ikke bare settes unna. Så det blir gamlehunden som må det. Om han likevel liker å sove for seg selv, så kan det likevel være en brukbar løsning. Men om han liker å sove i nærheten av dere, så blir det ikke bra. Kanskje du heller bør vente med ny valp? Eller evt utvide søket ditt etter ny valp til nabolandene (om du ikke allerede har gjort det). Men jeg skjønner tankene dine om drømmekullet og en ny valp derfra, og at det ikke nødvendigvis kan vente. Vi måtte avlive en av våre to hunder i fjor, og var bestemt på å vente til nå på vårparten med å skaffe oss en ny valp. Så kom drømmekullet da, leveringsklare 4 uker etter at vår hund døde. Oppdretter har gode linjer, og avler kun på de egenskapene hun vil ha (og som vi også vil ha), og har ikke hatt kull oftere enn hvert 4. år. Vi kunne jo ikke vente da, til det passet bedre, og dermed måttet velge fra et annet kull, som kanskje ikke var like bra! Dette er jo Labrador, og de er jo tallrike, men jammen finnes det mye grums i avlen der. Så vi kjøpte valp midt i sorgen. Det var tungt, men vi er glade for det nå. Vi har fått en kjempebra hund, som vi hadde måttet lete lenge etter for å finne senere.

Har hatt to Cane Corso. En flott rase som passer meg godt. Men da vi satt igjen med bare en, ble det Labrador som hund nr 2. Valgte labben fordi den passer godt til Canen i størrelse, er korthåret, og de er ganske like på mange måter. Bortsett fra vakt/vokterinstinktet da. Valgte bevisst en hund uten vakt denne gangen. Er storfornøyd med både Cane Corso og Labrador, så det blir nok flere av de rasene, men mest sannsynlig en Labrador neste gang.

Godt tiltak!

Ja, mange bruker betegnelsen fordi enkelte raser ble brukt til det tidligere. Jeg liker ikke begrepet selv, og reagerte på at flere her sier at "kamphunder er hunder som er trent til kamp". Enig med deg i det du sier her.