Illiya

Jeg tror du får noen gode innspill, og kommer både fortere og lettere til målet med et passeringskurs. Ozu blir ikke "kurert" på det kurset, men du vil få ting å trene på, få noen nye verktøy du kan bruke, samt bli bevisst på hva som funker og ikke. Ozu er også en rase du kan lykkes lettere med å trene bort dette på enn om han hadde vært en rase med kjent hundeaggressivitet. Du kan nok løse dette selv også, men det vil ta mye lenger tid, tror jeg. Jeg har også hatt en hund med utageringsproblemer. På kurs og treninger gikk det bra, men han skilte veldig på slike settinger og det å møte noen på veien på en vanlig tur. Så selv om han oppførte seg fint på trening, så gjorde han ikke det ved et tilfeldig møte på veien. Da hadde han et helt annet fokus. Regner med du også opplever det? Jeg gikk ikke passeringskurs med han, det fantes ikke noen da, men vi hadde treninger der vi trente på det. Jeg tror ikke min ville blitt helt kurert med passeringskurs heller, selv ikke med trening etterpå, for han var samkjønnsaggressiv. Jeg tenker at dette er et dyrt kurs, men at jeg ville gått det likevel. Jeg går mye kurs med mine også, og etter hvert kurs har jeg flere verktøy, flere innspill, flere lure metoder osv, som jeg ikke hadde hatt uten.

Alle skriver jo utfra sitt eget ståsted. Da vi ikke hadde hund, og skulle skaffe, var jo mannen med på å bestemme rase. Han hadde noen no-go når det gjaldt raser, så de rasene har vi ikke, selv om jeg kunne tenkt meg dem. Når jeg nå HAR hunder allerede, så hadde jeg ikke kvittet meg med en av dem/begge fordi mannen/evt ny mann ville det for sin egen del. Om mannen min ble allergisk, så måtte vi jo funnet en løsning, og der kommer kanskje omplassering opp. Men det problemet er jo ikke et av punktene det spørres om. Alle punktene unntatt ett (det om bur) innebærer jo at om man allerede HAR hund, så må man endre rase eller gå ned på antall hunder. Og det betyr jo å kvitte seg med en/flere av de man har. Jeg kan godt endre småting i hundeholdet, som f.eks at hunden ikke skal ligge i sofaen. Men de skal være en naturlig del av familien, dvs være sammen med oss, og ikke puttes bort i andre deler av huset. Da jeg skaffet disse hundene, var det for livstid. Jeg omplasserer/avliver ikke fordi en mann vil det, uten særdeles gode grunner fra hans side. Det er mulig det gjør meg både bestemt og lite villig til å ofre noe for en evt ny mann. Men jeg tenker også at en ny mann ikke kan forvente at jeg omstrukturerer store deler av livet mitt for hans del, og at jeg kvitter meg med en eller flere hunder. Hadde slike ting vært krav og forventninger fra en ny mann, så hadde jeg blitt veldig skuffet, for han visste jo at jeg hadde hunder da vi ble sammen. Da kunne han heller gått videre til en dame som ikke har hunder, eller evt de rasene han foretrekker. Mannen jeg HAR, er enig i vårt hundehold, og hvordan vi har det. Han har selv en sport han er i norgeseliten i. Om jeg hadde villet at han skulle slutte med det, evt foreta endringer sånn at det han gjorde passet MEG bedre, hadde jeg fått kraftig motbør. Han hadde ikke vært mindre bestemt han heller. Men sånn blir det jo når man har en interesse/hobby/sport som tar mye tid, og er blitt en livsstil. Man slutter ikke med det, eller endrer seg helt for en ny partner. En forventer at partneren godtar de tingene som er viktige for en når man blir sammen.

Mye av det du nevner innebærer å kvitte seg med hundene(e) man har. Dvs endre rase, gå ned på antall hunder (avliving, omplassering?). Det ville jeg ikke vært villig til. Hundene er hos meg på livstid, og omplasseres/avlives ikke fordi en mann synes det. En evt ny mann ble kjent med meg som den jeg er, og kan ikke i ettertid komme med slike krav. Om så hadde han kommet til feil person. Jeg vil heller ikke begynne med bur til hunder som ikke trenger det. Dvs at de kan være hjemme alene uten å ødelegge ting. Hvorfor skal man måtte endre rase i så stor grad at det innebærer endring av treningsmiljø/sport? Den ser jeg ikke helt. Jeg har to hunder, og er ikke villig til å omplassere/avlive en av dem for at en mann skal bli fornøyd.

Sånn er det her også. Trenger ikke å tenke på det.

Hva med en havainese?

Hahaha, dette var tidenes:)))) Må innrømme at når mine går framfor meg, så er rumpehullene et slags blikkfang?! For å si det sånn Ingen av mine har særlig store, men de er liksom der som øyne i bakenden, som fanger blikket.

Ja, det er annerledes der, og det kan ikke sammenlignes med det hundeholdet vi er vant til her. Så jeg skjønner at folk reagerer når det liksom er vanlig å holde hunder utendørs der, for vi er jo ikke vant til det her.

Synes dere er kjempeflinke! DU har vært superflink med henne, har holdt ut alt, og det er flott! Du skal ikke være redd for å kastere. Maja her er kastrert for flere år siden, og hun er akkurat som før. Bare at jeg slipper å forholde meg til løpetid, og hun slipper både kreftfare og hormongreier.

Jeg trente bort valpebiting veldig kjapt med min siste ved å enten ha han i fanget eller ligge ved siden av han. La hånda framfor, og ga et kremt om han bet. Om han sluttet eller lot være, ga jeg godbit. Etter en liten stund bet han ikke lenger, men fikk godbit fordi han var rolig og grei. Da var liksom all biting på oss ferdig. Men han var en enkel valp, der oppdragelsen gikk av seg selv. Om han bet ellers gjorde jeg det samme, kremtet og lot han forstå at dette ikke var ok. Dette hadde ikke nyttet på Maja da hun var valp, hun var mer bulldoser, og det var kun at hun ble ferdig med det selv med tiden, som hadde effekt.

Jeg kunne ikke sagt noe om hvordan Cane Corso er som rase, kun basert på å ha en valp på 5-6 mnd. Men etter å ha hatt to over flere år, samt kjenne mange flere + andre folk jeg har kontakt med som har rasen, så kan jeg uttale meg om hvordan de er generelt, og hvordan de kan variere fra individ til individ. Når jeg tenker på en ny rase, så er det slike uttalelser jeg verdsetter selv. Om man har hatt 1 hund av rasen i mange år, og ikke har så mye kjennskap til andre individer av rasen, så er ikke uttalelsene basert kun på denne ene hunden så mye verdt. Hadde jeg kun hatt Maja, og ikke hatt kontakt med andre som har rasen, så hadde min vurdering vært helt annerledes enn det man kan vente seg i rasen. Ettersom hun er mer omgjengelig enn mange andre. Jeg ville ihvertfall ikke stolt på rasevurderingene til en som kun hadde lest seg opp på rasen. Når det gjelder f.eks min rase, så står det mye fint og flott i rasebeskrivelser, men det er noe helt annet å leve med dette i hverdagen. Jeg tror en må kjenne flere individer i rasen som voksne for å kunne uttale seg som at man kjenner rasen. Det holder ikke med at man uttaler seg om hvordan sin valp/voksen er. Eller at man har lest seg opp på rasen, og ikke har erfaring selv med flere individ.

Du var vel ganske tåkete på hva du sa da, sånn at det kan tolkes alle veier. Ihvertfall det du sier nå. Det du sa var: selv om det er veldig mulig at det er alt for mye hund for meg, og mye mer hund enn en Boerboel eller Cane Corso, men de virker ikke sånn utifra beskrivelsen, i alle fall. Det var det jeg svarte på. Og der ser det jo ut som at du mener at denne rasen er mye mer hund enn en Boerboel eller Cane Corso. Men at det ikke virker sånn ut fra beskrivelsen. Jaja, det er å si både ja og nei på en gang, altså litt tåkete. Men det er antagelig mye mer hund enn en førstegangseier både kan hanskes med eller har behov for. Mener ikke å kritisere det du sa sånn generelt, skjønner at du sa det i beste mening, og at du liker rasen. Jeg er fascinert av dem selv, så det skjønner jeg godt

Skal se litt mer på det jeg også.

Skjønner veldig godt dette! Jeg liker også så godt min rase! Men det er greit med en hund som krever litt mindre sånn sett, ja! Maja min er ikke så krevende, hun har alltid vært veldig omgjengelig. Vi har vært på camping stort sett hele sommeren. Fordi mannen min driver med skyting på høyt nivå, er vi på campingturer gjennom lange og hyppige perioder da, der hun må forholde seg til omgivelsene. Har vært det i mange år. Det har ikke vært noe problem med henne. Hun kjenner igjen "naboene" etter noen timer, og reagerer ikke på at de kommer og går. Likevel må jeg passe på henne i forhold til unger, og hun reagerer mye om det er "ukjente" som går der de "ikke skal gå". Så hun tilpasser seg campinglivet i den grad det er nødvendig, og vi MÅ ha hunder som kan det. Som hund nr to ble det Labrador her. Fordi den har mange av egenskapene som jeg liker, f.eks det at den er nært eier, er lojal, er lettlært, har fart i seg...den er alt en Cane Corso er, bortsett fra vakt/vokt. For meg var det veldig greit. To med vakt, jazzer hverandre opp på tur sammen, mens nå er det kun Maja som agerer om det er noe mens Laffen går pent. Deilig det også! ) Slipper å ha mer enn 40 kilo hund å holde styr på )

Er den? Jeg trodde omvendt Vet at begge er rimelig aktive da.

Ikke? I så fall kan den være aktuell for meg også senere. Kan du beskrive den litt? Jeg tenker litt på vaktinstinkt her og generell omgjengelighet. Jeg er litt nysgjerrig på den rasen, og har sett den som aktuell. Men etter flere bittepisoder, både i fjor og i år, så har jeg nesten utelukket den.

Om dette er mye mer hund enn Boerboel og Cane Corso, så vet jeg ikke om den er så egnet for noen her i landet. Vi bor tett her til lands, og med de forventninger vi har til at alle hunder skal kunne være omgjengelige, så vet jeg ikke helt om jeg ville anbefalt en rase som er MER enn disse å håndtere. Boerboel og Cane Corso er et par hakk verre enn Rottweiler når det gjelder omgjengelighet og vaktinstinkt. Jeg vet ikke hva slags erfaringer du har med disse rasene, men etter å ha hatt Cane Corso i 5 år, vet jeg at de krever tilpasning i hverdagen, og at dette betyr begrensninger for eier. Å anbefale en fersk hundeeier MER enn det, vet jeg ikke om er så lurt?

Ja, disse har nok mer vakt enn en Rottweiler, men Rottweileren vil kreve mer aktivitet både fysisk og psykisk enn disse rasene gjør. Jeg vil ikke anbefale Cane Corso til dere, egentlig ikke til noen, ettersom den har MYE vakt, og krever mye kunnskap og evt tilpasning. En Rottweiler krever nok mer enn en staff både når det gjelder fysisk og mental aktivisering. Jeg ville nok gått for staff her, tror jeg. Særlig når det er første egne hund. Den er ikke alltid så enkel den heller, men kanskje lettere å ha enn en Rottweiler.

Jeg har lurt på dette selv, gjør det enda, egentlig! Tror at Cane Corso, Presa, Dogo , Am bulldog og Boerboel er noenlunde samme ulla. Men at man kan være heldig å få individer som er mer omgjengelige enn andre. Min Otto (Cane Corso) var ikke omgjengelig overfor fremmede, mens kullsøsteren hans er VELDIG omgjengelig. Pappan hans er med på sykehjemsbesøk og hilser på beboerne, mens morfaren ikke kan omgås fremmede. Så de er ulike, og det er en sjans å ta å anskaffe sånn sett. Det er samme eier på morfar og far, og hun har hatt begge siden de var små. Mulig at Bordeaux dogge og Engelsk mastiff er noe mildere? Limer inn dette om amerikansk bulldog fra en dansk nettside: http://hundenyheder.dk/raceportraet-amerikansk-bulldog/ Am bulldog var en av de rasene som ble forbudt i Danmark i 2010. Cane Corso, som jeg anser som ganske lik, ble ikke det. Vet ikke hvorfor. Men at det er omtrent samme ulla som det vi kjenner fra før, med et sterkt vaktinstinkt, skepsis mot fremmede osv...ja, det tror jeg. Hun som har pappan, morfar, farmor og tante til mine er veldig glad i Cane Corso. Men hun har også lurt litt på denne rasen: http://no.wikipedia.org/wiki/Grosser_schweizer_Sennenhund De er molossere, men er mer omgjengelige overfor andre enn f.eks Cane Corso er. Selv om også de har vakt/vokterinstinkt. En kan ikke sammenligne disse med Berner Sennen, til det er de for ulike, og Grosseren er mer molossertype med vakt/vokterinstinker. Her har du også Fb-gruppa for rasen, der får du nok mer info.

Ser at Nord-Norge går under ett, i motsetning til fylker og byer lenger sør. Nord-Norge strekker seg altså fra der Nordland fylke begynner, og helt til Kirkenes. Det blir omtrent 160 mil +-. Det burde være mulig å ha en bedre avgrensning her inne enn som så? Det er litt merkelig at det er bedre inndeling lenger sør enn her nord, til tross for at det faktisk bor en god del folk, og at vi har større byer her nord også.

Veldig trist og også veldig belastende for både deg og hunden med 4 operasjoner på så kort tid. Men kast av deg den dårlige samvittigheten, den trenger du ikke å dra på! Du har gitt hunden et godt liv, satset på at den skal få et bedre liv med flere operasjoner...og gjort det som skal til for at hunden skal ha det bra. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for noe som helst. Bare tenk framover...om den siste operasjonen er det som skal til for at den skal kunne ha et smertefritt liv, så er det vel verdt.

Jeg har hatt barn lenge, i og med at mine er 21 og 25 år. Har hatt hunder omtrent like lenge. Så da har jeg vel den kompetanse og erfaring som trengs for å kunne uttale meg her? Jeg må si meg enig i det Mari sier. Til tross for at hun kun har vært mor i 3 år Men hun har mye fornuftig å komme med. Et barn trenger ikke den erfaringen det får den dagen det IKKE går bra. Et barn har ikke samme forutsetning til å takle stygge episoder med hunder like bra som en voksen. Hverken når det skjer eller etterpå. Selv om barnet er både hundevant og trent på hvordan det skal takle hunder. Om noen her har barn som fint takler egen hund, og som også er godt vant med hunder...jada, det er flott. Men vet man dermed hvordan barna takler det når det blir krise? Når hunden de går med blir angrepet? Det skjer faktisk stadig vekk sammenstøt og angrep hunder imellom, og da tror jeg voksne takler det bedre enn barn både når det gjelder handling i det øyeblikket det skjer, og det å måtte takle det psykisk etterpå. En kan helt klart se an nabolaget, og vite at der er det få/ingen trusler sånn sett. Og det kan være en helt riktig vurdering. Men generelt så vil jeg tro at i hundetette områder, så vil det være flere hunder som ikke er greie. Og da spørs det hvor ansvarlige eierne er. Jeg har hørt om flere stygge enkeltepisoder der hunder i min klubb har blitt angrepet av andre hunder, hvor eierne av disse ikke har vært ansvarlige nok. Dvs hunder løse på eiendommen, hunder løse på tur, hunder som "er så snille, og må få hilse". Og så skjer det et angrep, som deretter følges av dyrlegebesøk. Sånt ønsker man ikke at et barn skal måtte takle, selv om barnet er hundevant? Hunden som barnet har ansvar for kan bli skadet/drept. Barnet kan bli bitt. Joda, jeg vet at barn kan bli skadet ellers også, og at de må få slippe å ha overbeskyttende foreldre. Men de bør også få slippe å komme opp i traumatiske situasjoner der de har et ansvarsforhold. Jeg har ikke vært noen overbeskyttende mor, selv om mine barn ikke fikk gå med våre schæfere på tur da de var små. Selv om schæferne var veldig lydige og greie. Jeg trodde ikke de hadde sjans til å holde dem om noe skjedde, og dermed tenkte jeg ikke mer på det. Det ble turer med meg til stede.

Jeg har hatt kullsøsken av vakthundrase, der den ene var/er enkel, og den andre var vanskelig. Tenkte mange ganger at hadde ha bare skjønt norsk, hadde alt vært så mye enklere! Han var usikker og myk, og med sitt sterke vaktinstinkt, så mente han at alt og alle var potensielle trusler. Han kunne ikke hilses på av ukjente, han måtte være i bånd eller på et annet rom når vi fikk besøk. På tur gikk han pent, og klarte etterhvert å beherske seg...eller han lærte at han ikke trengte å forholde seg til alt, dvs at jeg tok ansvar. Men om noen kom for nært, så reagerte han. Han var en vanskelig hund fordi han ikke var omgjengelig i det hele tatt. Og ettersom vi bor i byggefelt, samt at vi reiser mye rundt om sommeren, så ble det store begrensninger både for han og oss. Det hadde vært lettere å ha han om vi bodde mer øde, samt at vi ikke måtte reise så mye. Tispa jeg har som er kullsøsteren hans, har samme instinkter, men hun er trygg og sosial. Hun er ganske enkel vil jeg si, selv om også hun har sine issues, men det er bare bagateller. Det "verste" er kanskje jaktinstinktet hennes, for hun blir kjempegira der hun vet det bor katter, og hun MÅ jage bort kråker. Altså bare småtteri. Hun er ganske tøff av seg på alle måter, men med henne er det bare positivt. Jeg har også en Labrador som er ganske myk. Men han er ikke usikker. Så det å være myk er ikke alltid det samme som usikker, han er bare veldig lydhør overfor oss. Han takler det meste, og tenker visst bare "jaja, sånn er det", enten det er det ene eller det andre. Så han er vel den enkleste hunden jeg har hatt. Har aldri måttet gi han "ekstra support" fordi han er myk, han har visst en innebygd tillit til at det meste er helt ok.

Maja (Cane Corso) er vel en vakthund som den er ment å være. Hun varsler når det kommer noen, slipper ikke inn ukjente. Men hilser pent på alle når de viser seg å være "snille". Er de mistenkelige, f.eks folk vi møter langs veien som tar kontakt men som ikke er "helt gode" etter hennes mening, så stiller hun seg foran meg (evt setter seg der), og lar det ikke være tvil om at hun passer på. Hun gjør ikke mer, men knurrer lavt om de nærmer seg mens vi prater. Må si at de få gangene hun har gjort det, så har det vært litt rar oppførsel på de vi møtte. Hun passer også på eiendommen når vi er ute, og MÅ si fra litt om noen passerer. Litt upraktisk, ettersom vi bor i boligfelt, men sånn er hun bare. Hun er altså ganske god til å sortere ut hva hun "må" reagere på. En mer usikker hund er ikke så god til å sortere, og tror gjerne at alt kan være en trussel, og reagerer dermed mye oftere enn en god vakthund gjør.

Fikk beskjed fra NKK om at han hadde AD grad E. Etter at han ble røntget ca 8 mnd gml, ble bildene sendt inn til NKK. Det var et krav for å få utbetalt på forsikring hos Agria. Det er nok bare jeg som ikke har helt klarhet i begrepene. Nevnte også OCD fordi veterinæren sa at det også var avgjørende å få tatt tidlig.

Ville tatt hensyn til alder om det hadde vært raser som er kjent for å "krangle". Kjønn har litt betydning her. Ellers dreier det seg mye om eiers erfaring også.