Illiya

Enig i den!

Det samme skjedde med min Cane Corso da hun rundet andre løpetid. Til da kunne hun omgås alle, men etter det kun tisper som ikke utfordret henne på noe vis. Det var litt merkelig i fjor sommer, da oppdretter til min Labrador kom på besøk i flere dager. Hun godtok de to tispene som hadde samme farge som labben (gul), mens sjefstispa som var svart, og utfordret henne, ikke ble godtatt. Jeg er fortsatt i tvil om det var fargen på de to andre som gjorde at de var ok, eller om det var oppførselen på de to og den gamle svarte som var forskjellen.

Jeg tenker ikke på utseende eller fordommer, hverken på hund eller eier. Jeg er selv trønder og oppvokst i mc-miljøet. Og det ble "folk" av både meg og de fleste andre der Vi har til og med god utdanning, de fleste av oss. Sånn sett blir ikke jeg skremt av noen tattiser her og der, eller utseende generelt sett. Jeg vet da godt at mye bra kan skjule seg under slike ting Men jeg har sett at min rase selges til de som ikke har peiling, men som vil ha en tøff hund. Og den rasen er ikke enkel. Det er erfarne hundefok som burde eie den, ikke 20-åringer uten erfaring i det hele tatt. For det er disse som gjerne vil ha hunder som Cane Corso, Dogo Canario, Boerboel osv. Mulig jeg retter skytset feil vei, det er jo oppdretterne som burde la være å selge valper til folk som ikke har erfaring. Men det gjør de stadig vekk. Fordi de må bli kvitt valpene, og mange gir et godt nok inntrykk. Sannheten er at det finnes rett og slett ikke mange nok gode kjøpere til disse rasene. Akkurat det har ikke noe med raseforbud å gjøre, men det ender opp med at mange som ikke burde eie slike raser, likevel gjør det. De avler videre på dem, og selger i hytt og pine. Som sagt, dette er raser med en god del vakt, og de er ikke enkle å takle for folk uten erfaring. Jeg ser sjelden renrasede Cane Corso til salgs nå. Men jeg ser desto mer blandinger av Cane Corso og Rottweiler. Og hvem vil ha dem? Jo, det er de uten erfaring, de som ikke vet hva de går til, og som kanskje ikke tenker så mye på hvordan hunden fungerer i samfunnet. Jeg klarer egentlig ikke å bestemme meg for om raseforbudet var av det gode eller ikke. Men jeg ser at det burde være noen begrensninger på hvem som får kjøpe hva. Alder, erfaring, sånne ting.

Jeg vil også stille selv, mest fordi at jeg vet at hunden min kjenner meg, og vet hva jeg vil når jeg gjør "sånn og sånn". Tror jeg kan vise han bedre enn andre i og med at han vet hva jeg vil med han. Vi skal på første utstilling snart, og jeg er rimelig grønn på alt dette. Men regner med det går sånn noenlunde bra. Det gode er at Labradorer fristilles, og min er god på det Oppdretteren min er en velkjent dommer, og jeg ville ikke stilt for henne. Det ville nok blitt litt rart for begge parter. Jeg vet hun ville dømt rettferdig uansett hvilken hund hun skulle dømt, såpass kjenner jeg henne. Men det ville likevel vært litt rart.

Enig i det! Mine hunder er i god fysisk form, har muskler, kondisjon osv. De går omtrent en time løse i skogen hver dag. Da løper de, leker, utforsker osv. De løper ihvertfall 3-4 ganger så langt som vi egentlig går, de har høyt tempo hele tiden, og løper mye fram og tilbake og i sirkler rundt meg. De leker, jakter på hverandre osv. Det blir mye mindre om man har hundene i bånd og går en time med dem. Da får de ikke leke, ikke løpe, ikke utforske så mye osv. Synes det er viktig at de kan løpe og leke i varierende terreng, løpe mellom busker og trær, vasse litt i et vann, jakte på hverandre, snuse osv. Sånn sett gir en time med frigang mye mer enn en time i bånd. Så sover de et par timer, og Labradoren våkner opp, og spør "hva skal vi gjøre nå", med ivrig blikk. Mens Cane Corsoen har fått sitt den dagen, og dormer bare videre.

Jeg fikk spørsmål fra ei som har hatt hund i mange år om jeg ikke skulle kastrere Labradorhannen min snart. Det var i fjor da han var 1 år. Syntes det var rart at hun mente det, særlig ettersom jeg ikke hadde noen problemer med han i så måte. Men hun sa det kunne "være greit" at han ikke stakk av, markerte ute osv. Joda, han markerer ute på tur. Men det er da ikke noe problem for meg. Skal vi gå langs veien, så går han ved siden av meg til han får frisignal, og da kan han markere om han vil. Han stikker ikke av, kommer på innkalling osv. Likevel syntes hun det burde være en selvfølge å kasterere han snarest, merkelig nok.

Jeg har hatt flere hunder, deriblant en som ikke tålte fremmede i det hele tatt. Selv om han ble trent på alle mulige måter, så ville han ikke ha noe med fremmede å gjøre. Jeg vet godt hva du føler på! Har erfart det samme som deg i flere år. Jeg har også fått føle at jeg er en dårlig hundeeier pga hans oppførsel. Fått høre at du må bare gjøre "sånn og sånn", så blir problemet borte. Det ble ikke det. Han var bare sånn, og ingen standardoppskrifter løste problemet. 55 kilo hannhund, som egentlig gjorde så godt han kunne innenfor sine rammer. Og han ble etter mye trening, helt eksemplarisk til å gå pent i bånd, så lenge ingen kom for nært..Altså jeg fikk bort utagering, men ingen kunne komme nær oss uten reaksjon. Han ble faktisk en for stor risiko å ha, og han la store begrensninger på livet vårt, så han lever ikke lenger. Han var en helt unik hund, som jeg aldri kommer til å glemme, og det var tungt når vi innså at han ikke kunne leve lenger. Samtidig hadde jeg søsteren hans, har henne enda. En hund som omgås det meste uten problemer, annet enn at hun ikke liker unger vi møter ute. Tror jeg hadde følt meg skikkelig mislykket som hundeeier om jeg ikke hadde hatt henne, som på en måte viste andre at jeg hadde "fått det til". Hun var heller ikke noen enkel valp og unghund, men er forholdsvis enkel for sin rase å være. Jeg opplever at mange tror at alle hunder er omtrent like, og at en kan bruke samme "oppskrift" på alle. Samtidig ser jeg etterhvert som jeg har fått mer erfaring, at det slett ikke er sånn. Rasenes egenskaper og instinkter spiller mye inn på hvordan hverdagen med hunden er, samt at hver hund er unik, med sin egen personlighet og væremåte.

Enig i dette. Jeg opplever også mange flere reaksjoner på egentlig normal oppførsel fra hundene fra de som ikke har hund selv. Mens "mannen i gata" som har hund ikke er så nøye som jeg selv er.

Sånne ting hører jeg mest fra de som ikke har hund. De mener mye og mangt, og har sett et par programmer med Cæsar Milan. De jeg omgås i hundemiljøet har stor takhøyde for hvordan hunder oppfører seg. Både jeg og andre har/har hatt hunder med diverse problemer, og vi har alltid møtt forståelse og fått god hjelp fra andre i miljøet. Vi har et veldig fint miljø her da, jeg må si det

Ikke hos min, ihvertfall. Men han er jo bare en av mange. Sånt ligger sikkert også til linjene. Vet at hannene i slekta hans heller ikke har overdreven kjønnsdrift. Riing/jokking har min aldri gjort, han stikker aldri av, og kan fint trene i nærheten av løpetisper.

Jeg kjenner meg godt igjen i alt du sier her

De eneste av mine hunder som har luktet skikkelig våt hund, er schæferne. Ikke Labradoren, og ikke Cane Corso. Labradoren lukter fint lite i forhold til mange hunder..men det kan hende det er individforskjeller her altså. De røyter mye, det er sant!

Du kan jo se det sånn hvis du vil. Som eier av en av de mer krevende nye vakthundrasene i Norge, ser jeg at det skal endel hundekunnskap til for å eie en sånn. Og når det er useriøse "tøffe" og unge eiere, uten hundeerfaring fra før som vil ha dem, så ser jeg at det er fornuftig å begrense litt. Eiere som kan takle slike hunder, velger heller Malinois, bruksschæfer eller andre raser med mer motor.

Det er jo akkurat det du sier her som er/var problemet, og noe av grunnen til at rasene ble forbudt. Det var for mange feil eiere. De seriøse ville ikke ha disse rasene, men det ville de tøffe ungguttene, og de som brukte hundene som trusler. Det er altså ikke rasene i seg selv, men de som var eiere (for det meste).

Jeg har en Labrador fra utstillingslinjer, dere ser han i profilbildet mitt. Han er langbent og slank, sånn som en Labrador skal se ut etter min mening. Så nettopp et bilde av en tispe fra han som har far til min. En rund Labrador med korte bein! Som hadde fått så gode resultater på utstilling at bildet måtte postes på fb. De skal da ikke se sånn ut? Og jeg har sett bilder fra store utstillinger i England, der rett og slett feite Labradorer har nådd helt til topps. Tror tiden er inne for å snu akkurat den trenden. Det vil vi kanskje se framover? Det finnes da så mange flotte Labradorer som ikke er kortbeinte og feite, men heller veltrente og godt egnet til det de ble "laget" for! Det har vært mange gode og innsiktsfulle innlegg i denne tråden. Det er mange med god kunnskap her. Da jeg svarte, hadde jeg kun lest de første innleggene. Men jeg mener altså at med en god Labrador, så trenger men ikke å gå til bruksvarianten. En god Labrador skal fint greie alt det bruksvarianten klarer, og også gjøre det godt.

Jeg hadde ikke tatt sjansen på to av samme kjønn av en rase som var kjent for samkjønnsaggresjon. Det er hverken lettvindt eller koselig å holde to hunder atskilt ( i verste fall), så lenge en av dem lever.

Når vi er inne, så er ikke hundene mye sammen med hverandre. De oppsøker ikke hverandre for selskap stort sett, leker ikke med hverandre, og sover ikke sammen. Når vi er ute, ser jeg noe helt annet. Da leker de sammen, koser seg med hverandre, løper etter hverandre og kommuniserer mye mer enn hjemme. Verdien i å ha to hunder sånn sett for min del, ligger i at de leker godt sammen ute på tur. De har stor verdi av å være to da. Men hjemme, er det visst hipp som happ.

Etterhvert som jeg har hatt flere hunder, både etter hverandre og samtidig, ser jeg hvor sterkt rasenes egenskaper og instinkter virker inn på både hverdagen og hundeholdet. Samt at det er godt når hundene passer sammen når det gjelder lek og robusthet. Da vi kjøpte hund for snart to år siden, valgte vi kun på bakgrunn av egenskaper og hvor godt rasen ville passe med den vi hadde fra før. Både når det gjaldt egenskaper vi ikke ønsket, og de vi ønsket. Vi har fått en hund som passer oss veldig bra, det kunne ikke vært bedre! Han er kroppshard på samme måte som hun vi hadde fra før, og det betyr at de leker på samme måte, og storkoser seg med det. Den ene av mine er av vakthundrase. Det betyr at hun er veldig obs på omgivelsene, og reagerer raskt om det er noe å reagere på. Den andre er mer førerorientert, og bryr seg ikke så mye om hva som skjer utenfor sonen mellom han og meg. Når jeg går tur, har jeg altså en som observerer og agerer (hvis hun synes det trengs), og en som ikke bryr seg. Det hadde vært veldig slitsomt å gå tur med to store hunder, og begge reagerte på ulike/samme ting. For det meste går begge pent, men når noe skjer og tispa reagerer, er det veldig greit å bare kunne konsentrere seg om henne. Ettersom hannen kun er konsentrert om meg og veikanten, og hører på det minste knyst fra meg, så kan han ofte gå løs. Han kommer inntil og går fri ved fot bare jeg sier navnet hans, så han er veldig enkel å ha med å gjøre. Vil altså anbefale deg å tenke på egenskaper og instinkter når du velger neste rase. Samt hvordan den vil bli sammen med den du har fra før. For min del blir det også Labrador neste gang, ettersom jeg stortrives med den. Da vi var på utkikk etter Labrador, brukte vi Retrieverklubben sin valpeliste, og undersøkte også at hundene hadde blitt brukt til mer enn utstilling. Jakt, lydighet, spor, redningshund osv. Vi sjekket oppdrettere, og unngikk de som hadde mange kull hvert år. Det var viktig for oss at oppdretter hadde tid til hver valp, og at valpen fikk oppleve et normalt hverdagsliv, med unger, besøk, diverse opplevelser ute osv hos oppdretter. Jeg var utrolig heldig som fikk kjøpe valp hos min oppdretter. Ble anbefalt henne av andre. Jeg visste ikke hvem hun var før jeg kontaktet henne, annet enn at jeg visste at hun var utstillingsdommer. Hun sa bare at hun hadde dømt litt her og der, og hadde fått æresmedlemsskap i sin hundeklubb. Og at hundene hennes var greie, de hadde nesten oppdratt seg selv. Det var det jeg visste før jeg kjøpte valp. Etterhvert har vi blitt bedre kjent, og jeg vet mer fra andre også. Hun har faktisk vært dommer i VM i lydighet, og ellers spilt en stor rolle i hundesporten i Norge på flere områder. Men beskjeden som hun er, så sa hun ikke det til meg.

Jeg har hatt engelsk cocker spaniel, og han var helt herlig! En selvsikker og god hund som kunne tas med overalt, og han var en flott hund på alle måter. Bortsett fra pelsen, og det er den eneste grunnen til at jeg ikke har cocker nå. Vi hadde cocker for mange år siden, og den gang visste vi ikke noe om diverse kondomdrakter som de kunne ha. Jeg husker cockeren vår stor i badekaret og måtte dusjes med lunkent vann for å tine av seg snøklumper. Vi måtte også passe på med klipp, de er ikke pene, og de plages av å ha for lang pels. Børsting, bading og føning er noe noe du må regne med om du har en cocker. Er den i skogen, tar den med seg lyng og kvister inn. Nå har jeg Labrador, og jeg opplever den som mye enklere enn cockeren på alle måter. Den er stor, men den gjør ikke mye utav seg hjemme, den er rolig inne og aktiv ute. Den krever ikke mer enn en cocker når det gjelder aktivitet. Den er "kald i hodet" og kan konsentrere seg, og den er lettlært. Dessuten elskelig og veldig morsom. Jeg ler hver dag av han pga alle hans påfunn Så jeg ville ikke sett på størrelsen sånn sett, for han er like enkel å ha som en mindre hund, bortsett fra at han ikke kan tas med inn i kabinen på fly. Jeg vil anbefale en "vanlig" labrador. Den har mer enn nok energi til det aller meste folk kan tilby. Den er blitt brukt til blindehund, lavinehund, søkshund osv, så den har mer enn nok å bidra med. Jaktlabradoren har som regel mer stress i seg, uten at det betyr at den er bedre og mer egnet til hundesport (etter min mening). For meg betyr labrador at jeg kan ha et uproblematisk hundehold, med en hund som er lettlært og energisk, men som er rolig inne. Og som kan ha noen rolige dager uten at verden går under. Den er flink til å tilpasse seg, men du ser at gleden er stor når det trenes. Og den er lettlært, så det den ikke kunne i går, kan den i morgen, om du trener litt i dag.

Først bør en jo gjøre det beste ut av den rasen man har, og komme så langt med den som mulig.Man har enda en lang vei å gå med en 8 mnd gammel hund, og den kan by på mye i framtida. En må tilpasse seg litt selv også, og se mulighetene hunden har. Lykkes man ikke med en enkel rase som korthåret collie, bør man ikke prøve med raser som har mer drifter, da får man også mer av alt på hjemmebane.

Ja, begge er veldig kosete. De elsker kos, og må ha sin kvote hver dag.

Vil anbefale jakt-golden, fordi jeg har sett hva de er gode for. Ei som jeg trener sammen med har 3, og alle hennes hunder går i Elite lydighet, og det har ikke tatt lang tid å komme dit med dem heller. Jeg har ikke sett noen problemer med de hundene, hverken privat eller på trening. Hun bruker dem også i jakttrening. Ikke noen sykdommer på de hundene. Hun venter et kull nå, de har nettopp vært på ultralyd. Pappan i det kullet går også i Elite. Hun er flink med hundene, er mentor for oss alle i klubben, er jevnlig instruktør på våre kurs, og bruker positive metoder. Mamman er også MH testet. http://aandal.net/planlagt-kull/

Forsto deg rett, og er enig med deg Ville bare vise at det er ulikheter, og store hunder ikke nødvendigvis takler kulda bedre enn små

Jeg har ei Cane Corso tispe med kort pels og uten underull, og hun hadde ikke trivdes om hun måtte være ute så lenge i -20 grader. Hun liker seg best foran peisen da, og vil kun ha korte turer, selv om hun har dekken og sokker på. Det viser vel hvor ulike de er, selv innen raser og størrelser med kort pels. Din er jo mye tøffere enn min i så måte, selv om min også har vært vant siden hun var lita Vi bor i nord, og har lange kuldeperioder. Opplever det som en utfordring i forhold til at hun får nok trim. Edit: Så ditt siste innlegg om at din har vinterpels. Det har min aldri hatt, hun har liksom samme pels enten det er vinter eller sommer, får ikke mer pels om vinteren. Max 1 cm pels der det er mest på kroppen, men kun noen mm der det er minst, så skjønner godt at hun fryser. Men hannen jeg hadde (samme rase, og kullbror), fikk vinterpels, og hadde mye tykkere pels om vinteren, og også endel underull. Forskjell på individer altså

Løsningen for deg er nok å beholde han, og etterhvert skaffe hund nr 2 Alle her vet nok at du har et godt hundehold, det har vi sett i alle dine poster Men det er klart at man kan ønske seg en hund som passer bedre, og/eller har de egenskapene man ønsker. Jeg tror mange har slike tanker som du har. Og som har valgt feil rase pga at rasebeskrivelser og historier fra andre ikke har vært helt opptil sannheten. Det er LOV å tenke sånn. Det er LOV å synes at en ikke har drømmehunden til tross for at en valgte fornuftig, og hadde god planlegging. En har lov til å både positive og negative følelser. Så er det jo store variasjoner mellom individene også. Jeg har hatt to schæfere med himmelvid forskjell. Den ene var nervøs, hadde mye stress, usikker på folk, var egentlig en dårlig schæfer. Mens den andre var sånn som jeg hadde sett for meg schæferen. Grei, avbalansert, treningsvillig...aldri noe problemer med han. Han var helt super! Så å ha begge disse samtidig, viste hvor stor forskjell det kunne være. Skjønner at du sliter med hverdagsproblemene, og ikke selve hunden. Og de blir jo ikke mindre fordi de er hverdagsproblemer, for de er jo der hver dag. Skjønner at du er veldig glad i han. Men også at du ser at en annen hund med andre egenskaper hadde passet bedre for deg.