Illiya

Jeg har nok også vært ekstremt heldig med mine hannhunder, ettersom ingen av dem har vært i nærheten av det du beskriver her! Alle har vært avbalanserte når det gjelder gemytt, og ikke hatt hverken forhudskatarr, kronisk snoppevask, og heller ikke ruset seg på tisseflekker. Mine hannhunder av ulike raser, har ikke hatt noe av det du beskriver som motbydelig her. De har alle vært greie hunder. Og såpass greie at jeg foretrekker hanner framfor tisper.

Våre hunder sover med oss på soverommet, og døra er lukket fra vi legger oss. Da har de ikke tilgang på vann heller, men det trenger de ikke når de likevel sover. Så det har gått bra fra de var valper. Jeg har ikke opplevd at de har hatt behov for å spise eller drikke om natta, selv om de har hatt tilgang til vann. De har jo hatt tilgang til vann når vi tar dem ut for å tisse på natt, men min erfaring er at de sover natta gjennom uten behov for mat/vann.

Valpene er nå 5 uker, og vi skal besøke dem om ei uke. Da kan vi vel kanskje også se hvilken valp som skal til oss! Heldigvis har vi oppdretter ganske nært denne gangen, så det er mulighet til å se dem når de er 6 uker. Gleder oss sånn til å få valp! Mine to andre er nå 8 og 12 år, og de er enda i fin form. De er supre hunder, og de gir meg glede hver dag! De blir flotte rollemodeller og gode voksne for valpen.

Vi får en gul labradorvalp om 7 uker, om alt går bra med kullet. Gleder oss

Må legge til noe til mitt forrige innlegg. Cane Corso er ikke bare OFTE blitt brukt som vakthunder, det er deres hovedoppgave i Italia. De blir brukt til å vokte eiendommer, og er derfor sjelden å se ute blant folk. De er også blitt brukt på villsvinjakt. Derav jaktinstinkt. Hver gang jeg skal lufte min Cane Corso, om det så er for å tisse i hagen, så er hun på full vakt. Og hun kan renne ut for det minste som hun ser er verdt å reagere på...og det er mye! Men det er mye jakt der, for ei kråke på plena må hun bare jage bort. Og da må jeg bare holde fast i båndet til en 40 kilos hund som bare MÅ utagere for ei kråke i et tre. Vakt kommer inn når det går noen utenfor. Jeg har i 9 år trent henne på det at det er ok at det er noen som går forbi på veien, og det er det mange som gjør. Men ser hun dem, MÅ hun reagere. Hun klarer ikke å la være. Det kan være bare et lite knurr, før hun bir vist bort, men det er der. Likevel er hun en god hund, veldig fin og god mot oss. Og møter vi andre, så er hun imøtekommende og kontaktsøkende mot de også. Hun er mer sosial enn min Labrador. Hun sjarmerer andre folk veldig! Jeg har aldri sett henne aggressiv, selv om hun varsler når noen kommer inn ytterdøra. Maja er en super hund på mange måter, men hun har sine sider. Og fra hva jeg har sett på Cane Corso-sider på nett, så er hun vel en av de mest omgjengelige. Men hun er kun en Cane Corso. Hun er grei, og er en veldig flott hund. Men jeg vil likevel ikke ha flere, for det var et lykkeskudd å få henne. Jeg tror og forventer ikke at jeg skal være like heldig neste gang. Om du ts vil ha Cane Corso, og mener du i stand til, og har kunnskap nok til en slik hund, da må du finne en god oppdretter i Sverige.

Tusen takk, det var hyggelig å høre

Jeg har hatt to Cane Corso, og de var kullsøsken. Og de var nok helt i ytterlighetene av rasen begge to, tror jeg. Hannen ble avlivet da han var nesten 4 år, og han hadde vi hatt siden han var 9 mnd. Han ble avlivet fordi han ikke godtok fremmede i det hele tatt, og ble en risiko for alle utenom oss i familien. Vi har fortsatt søsteren hans, og hun er snart 10 år. Cane Corso funker helt fint med egne barn, og barn de kjenner godt. Men de er vaktsomme, og jeg ville vært forsiktig med dem i omgang med andre barn enn familiens. Jeg vil si de er lette å trene, for de funker godt på det. De er gode på lydighetstrening. Men når det oppstår noe, så følger de instinktene sine. Så de oppfører seg fint fram til de tar fram vakt/vokt. Da er det det som gjelder. I tillegg er det jaktinstinkt. Så om de ser en katt, så går de fullt inn for å jage den. Eller en fugl. Når jeg er på tur er hun hele tiden oppmerksom på hvor jeg er, og hun stikker ikke av når hun går løs. Hun må hele tiden vite hvor jeg er. Min Cane Corso varsler når noe skjer utendørs. Hun er snart 10 år, og har vent seg til at barn kommer og går til og fra buss her. Og reagerer ikke på dem. Så hun varsler når noe utenom normalt skjer. Og hun varsler mer når hun VIL noe, som f.eks å gå tur. Om vi er inne på formiddagen, så varsler og bråker hun på det som skjer utendørs fordi hun vil på tur selv. Vi er mye på camping, og jeg ser at hun da trenger et par dager på å venne seg til andre hunder som passerer der. Vi har altså et par dager der hun raser ut for de som nærmer seg oss. Ellers er hun veldig ok. Hun kan gå ved fot gjennom byen, og hun er veldig grei med folk. Men hun er ikke en standard Cane Corso. For til det er hun for omgjengelig for rasen. Jeg vil ikke anbefale rasen til noen som ikke har erfaring med krevende hunder fra før. Det er også grunnen til at jeg ikke har hatt valper på min veldig gode tispe. Det er for få valpekjøpere som er klare for få en sånn hund. Jeg skulle gjerne solgt valper til de som vil ha brukshund, men de ønsker andre raser.

Jeg har Cane Corso, og den er ganske sjelden her til lands. I sitt hjemland Italia brukes den til å vokte eiendommer, og er veldig selvstendig, med både vakt og vokt i seg. Samt at den blir brukt til jakt på villsvin, så den har også jaktinstinkt. Det er også samkjønnsaggresjon på denne rasen, og selv om det er motsatt kjønn, så godtar de ikke en annen hund med en gang. Det må tilvenning til uansett. Med selvstendighet , samkjønnsaggresjon, vakt/vokt og jaktinstinkt på en så stor hund, så er den ikke egnet for mange. Rasen var litt populær her for 10-15 år siden, men nå finnes det knapt oppdrettere i Norge. Jeg valgte selv å ikke avle på min gode tispe, fordi det var få gode valpekjøpere for rasen. Den blir betegnet som en brukshund, men med sin selvstendighet er den ikke så populær blant de som vil ha en god brukshund. Den tar egne avgjørelser, og er ikke så god til å høre på eier i alt. Og med sitt vakt/vokterinstinkt er den heller ikke en hund som er egnet for en familie, der fremmede barn ofte er på besøk. Den vil gjerne beskytte egne barn mot andre barn om det blir høylytt lek eller krangel. Rasen passer best der folk bor på store eiendommer, og ikke i byggefelt eller leilighet. Den er ikke alltid glad i fremmede, og jeg opplever at den alltid er på vakt. Den passer heller ikke til folk som reiser mye. Min Cane Corso tispe er veldig omgjengelig og grei, mye mer enn jeg opplever at mange andre av rasen er. Så hun fungerer veldig godt i hverdagen vår. Selv om vi også har hatt våre utfordringer der. Nå er hun 9 år, og har alltid vært en herlig hund. Jeg har også hatt kullbroren hennes i mange år, og han ble en risiko for omgivelsene. Vi fikk han da han var 9 mnd. Såpass at han måtte avlives. Han godtok ikke fremmede i det hele tatt om han ikke ble vant til de gradvis over tid. Vi fikk han som unghund, og allerede da så vi at han reagerte veldig mye på både folk og hunder. Han var mye mer førermyk enn tispa jeg har. Så han gjorde alltid så godt han kunne, og gikk alltid ved fot om jeg ba han om det. Han kunne passere folk og hunder uten reaksjon, men om noen stoppet for å prate med oss, så hadde han en grense, og om noen kom for nær, så sa han i fra. Og om noen kom på besøk til oss, så måtte han være i bånd, for han kunne reagere om noen beskrev ting med å veive med armer. Han er ikke uvanlig for sin rase. Da er heller min tispe uvanlig, som er såpass omgjengelig som hun er. Men om rasen er normalt sånn som han var (mer eller mindre), så passer de ikke inn i den norske måten å ha hund på. For vi forventer jo at hunder skal kunne omgås alt og alle, og at de skal være med på alt. Min tispe er kanskje mer omgjengelig enn normalen er for sin rase. Hun elsker folk, og er sånn sett ikke typisk for rasen. Og hun er altså kullsøster til den hannen som måtte avlives fordi han var for fiendtlig. Når jeg går inn på facebooksider for min rase, ser jeg at min tispe er uvanlig sosial, og at det regnes som en negativ ting at de er så sosiale. Men vi har sosialisert godt fra hun var liten, og hun ble vant til mange folk. Jeg har altså hatt to ytterligheter av samme rase. Hadde jeg kun hatt den ene, hadde jeg kun hatt erfaringer fra den, som jeg gjerne ville delt som en sannhet. Men nå har jeg to. Så jeg kan si at denne rasen ikke er for de fleste uansett. Det er utrolig mye jobb med dem for å få de til å være greie voksne hunder.

Enig i det! Det har jo vært flere "valpefabrikker" av Labrador, nettopp fordi de er så omgjengelige og greie. Og "hodeløs" avl vil jo også etterhvert innvirke på hviket inntrykk man har av rasen, fordi det da blir flere dårlige individer i omløp. Når disse folkene har 15 kull i året i 10 år, og det er flere av disse, vil det jo være veldig mange labradorer fra dem. Dette kan jo ha sitt å si for det inntrykket mange har av Labrador etterhvert.

Jeg har likt flere av innleggene du har fått etter ditt innlegg. Har selv en labrador hann på snart 6 år, og jeg kjenner ikke igjen det du beskriver i det hele tatt. Jeg har hatt/har cane corso og schæfer tidligere, og labradoren er vel den enkleste hunden jeg har hatt når det gjelder oppdragelse. Jeg har alltid hatt greie hunder, men han er nok den beste! Min har aldri vært en bulldoser i full fart. Han har helt siden han var valp vært oppmerksom på meg, og veldig lite på andre. Men jeg begynte også med trening så snart jeg fikk han i hus. Han ble helt tidlig opplært til kontakt med meg, og trening på å gå forbi andre, samt å gå pent i bånd og løs. Han har nok aldri vært så sosial som man tror at en labrador skal være (og det tror jeg handler om linjer). Han bryr seg lite om andre folk og hunder, og går lett inn i treningsmodus uansett situasjon. Jeg kan trene lydighet med han uten bånd på Karl Johan eller hvor som helst, og han er like oppmerksom. Han er faktisk mer oppmerksom der enn han er i skogen, men jeg har enda ikke opplevd i noen situasjon at han ikke vil trene (og når han får trene blokker han ut alt annet). Vi har vært på hundetreninger med løpetisper, der han ikke har latt seg merke med det i det hele tatt. Jeg fikk ikke vite før etterpå at det var løpetisper der. Og vi har flere tisper i nærområdet, som sikkert har løpetid, men det har ikke vi merket noe til. Min labbe kan gå løs uansett og hvorsomhelst, han stikker ikke av, og han går ved fot når jeg ber han om det, gjerne over lang tid. Så vi kan gå fint gjennom by eller landevei uten bånd. Det er fordi han helst vil ha kontakt med meg, og ikke bryr seg om andre, og det handler om trening fra han var liten. Min labbe har et godt språk, og han er fin og forsiktig sammen med valper og små barn. Jeg hadde han sammen med en 12 uker gammel valp av mindre rase nettopp, og det var som å se min lekne labrador bli som en gammmel gubbe. Han var så forsiktig og så rolig, og tok til seg alle tegn på at den lille valpen var redd han. Han er den som er trygg å presentere valper for, og også små barn, for da demper han seg selv, og tar til seg alt de "sier". Han går godt sammen med alle hunder, og velger "lekemodus" med alle om han blir sluppet fri med en fremmed hund. Jeg har barnebarn på 1 og 5 år, og labben er fin og rolig sammen med dem, selv om han var unghund da de ble født. Ikke noe bulldoser! Han hopper aldri opp på folk, løper aldri mot folk, slikker ikke i fjeset om noen skulle bøye seg ned. Han er egentlig ikke interessert i andre enn meg og mannen min, så han er veldig rolig sammen med barn. De fleste andre er helt utenfor hans interesse, merkelig nok. Så oppsummert så er han en hund man kan bruke til både å venne barn, voksne og andre hunder til å være sammen med, en vennlig hund som oppfører seg fint. Vi går tur ca 4 ganger i uka med en annen labrador hann, og han er også veldig ok. Han er litt mer sosial enn min, og dermed mer hilseglad, men utover det er han veldig grei i sin familie, som består av flere barn og mye besøk. Ikke noe hormontroll han heller, og han reagerer heller ikke på tispene i nærheten med løpetid. Jeg kjenner også mange flere labradorer gjennom mitt nettverk, og det jeg hører er at de er godt fornøyd med sine hunder. Jeg kjenner de også, og ser at deres hunder fungerer veldig fint. Hverken min egen eller de andre jeg kjenner spiser alt de kommer over. Min spiser ingenting fra grøfta, og ihvertfall ikke avføring fra andre. Han er faktisk en hund jeg gleder meg til å ta med på opplevelser, enten det er i by eller fjell. For han kan tas med på alt, og oppfører seg fint overalt! Jeg vet ikke om du gadd å lese helt hit, men her er min erfaring med egen Labrador.

Slapp av, det går bra. Jeg har selv to godt voksne hunder, som jeg har hatt fra de var valper, og jeg ser at de har hatt godt av å følge regler fra de var små. Har også hatt flere hunder tidligere som har vært gode. Det er veldig viktig med sosialisering. Ta valpen med ut på alt du gjør, og la den møte de miljøer du vil den skal takle. La den møte andre hunder, men la det bli med noen få, som den kan løpe løs med, for du må trene på å gå forbi både hunder og folk. Ikke la den hilse på alle du møter, tren heller på å gå forbi. Det har vært viktig for meg at vi kan gå tur uten at mine hunder har forventning om å hilse på andre hunder og folk de møter, og det må trenes inn fra starten. Det du trener inn når valpen er helt liten setter seg fast i minnet. Får valpen hilse på hunder og folk langs veien når du går tur når den er liten, og du ikke har trent inn at den ikke skal det, så får du en jobb der. Jeg trener konsekvent på at vi ikke skal hilse på noen når vi går tur. Det er faktisk enklest i det lange løp å ikke gjøre det.

Enig i denne. Ta til deg det hun sier her.

Jeg hadde ikke gått turer uten hund. Det er jo de som gjør det verdt og bra å gå tur! Jeg gikk veldig sjelden tur når jeg ikke hadde hund. Joda, jeg hadde sikkert gått en skitur i påska, men jeg hadde ikke gått tur hver dag, som jeg gjør nå. Så jeg er en av de som egentlig ikke går tur uten hund, men som går lange turer med hund hver eneste dag, og det har jeg gjort i mange år.

Mine hunder girer ikke opp hverandre hverken hjemme eller borte, og det ser jeg tydelig i bilen. Der den ene lager lyder, og er utålmodig og stresser, så sover den andre. Den ene sier uhuu, stakkars meg, mens den andre snorker. Akkurat det kommer veldig klart fram hver gang jeg er innom butikken etter at vi har vært på tur i skogen. Når de begge er hjemme alene, så slapper de av. De tar IKKE etter hverandre, og det er fordi de er helt ulike typer. Og de er av helt ulike raser.

Enig der! Hvis man har mulighet til å lufte hunden oftere enn om den var hjemme, gi den litt oppmerksomhet gjennom dagen, så er det bedre at hunden er med i bilen enn at den er alene hjemme. De fleste jobber, og ikke alle valper blir født sånn at ny eier kan ta ferie.

Er helt enig med deg i hvordan du gjør det, selv om jeg har to store hunder selv. Og jeg har aldri hatt små. Den ene av mine hunder går veldig fint sammen med små hunder, uansett hva som skjer, men den andre tar ikke hensyn til størrelse, kun til "hundespråk". Og da er det en for stor risiko å slippe henne sammen/komme i nærheten med små, selv om hun mest sannsynlig hadde tatt hensyn til deres språk, og det de sa. Jeg vil bare ikke ta sjansen på det.

Hvorfor ta sorgene så til de grader på forskudd? Jeg har også en hund som ikke er så glad i andre hunder. Hun gjør dem ikke noe, men vil helst være i fred for dem. Har henne selvsagt aldri løs der vi kan treffe andre hunder, og heller ikke på eiendommen vår. Er klar over at ikke alle gjør det samme som oss, men ikke døm dem før dere vet. Det er litt vondt å bli dømt for noe en ikke har gjort.

Jeg er først og fremst interessert i å få rett hund, når det gjelder gemytt og egenskaper. Men hvis jeg velger Labrador, så er det utallige valper å velge mellom (selv om jeg er selektiv når det gjelder linjer), og da kan jeg få både gemytt og egenskaper som jeg ønsker, selv om jeg vil ha en bestemt farge. Jeg har også Cane Corso, og skulle jeg hatt flere av dem, ville det vært langt færre alternativ for å få en hund med både rett farge, gemytt og egenskaper, hvor alt passet. Der hadde jeg helt klart gått for gemytt og egenskaper framfor farge.

Tusen takk for svar! Jeg tror det er verdt et forsøk utfra hva dere skriver

Enig i at en godt bør unngå situasjoner som trigger. Men litt uenig også, for hunden bør jo vennes til å omgås andre hunder (i fåtall). Det du sier er jo at hun skal unngå trening med andre, dvs at hun bør holde seg unna trening i klubben med sin hund. Noe som også betyr at han ikke må forholde seg til andre hunder på ei god stund, og at hun må starte på scratch med andre hunder når hun skal begynne å trene igjen. Det jeg tror er mer rett er at hun trener på avstand, og får klikket inn i sine treningskamerater at de MÅ holde avstand. Det bør gå an å få til. Hunden bør få en viss trening i å omgås andre hunder samtidig som uønsket oppførsel avlæres. Ts må være mer obs, men det må også de andre være. Som jeg sa tidligere i denne tråden, så hadde min hannhund vennet seg til å trene med andre hunder, og å passere dem i "offentlige" miljø, der han ikke hadde noen tilknytning. Jeg har også kullsøster, men hun er mer omgjengelig. Men det er/var noe helt annet på hjemmebane (på tomta, og på veiene nært hjemmet) der han (og hun) oppfatter seg som sjefen for området, og anser det for sitt. Og også i skog/fjell der vi går omtrent hver dag. Der var/er enhver person/hund som oppdages noe en må reagere på. De har mye vakt/vokt i seg, og det er naturlig for dem å reagere på en enslig person som dukker fram fra mørket der på veien. Særlig om vedkommende i tillegg bruker staver på spaserturen. Han h*n i tillegg hund med seg, er det enda verre. De samme hundene går/gikk ved fot i bymiljø, og bryr seg ikke om noen ting. Der kan det komme hunder forbi, og passere 30 cm unna, uten at det angår dem. Der er de ikke "hjemme". Der er de eksemplariske, og ser ut som de har DEN gode oppdragelsen. Det har de også, men de er veldig annerledes "hjemme" enn "borte". Det er en ting en må regne med når det gjelder mange raser, særlig de med vakt/vokt i seg. Skriver dette på generelt grunnlag, det er sikkert mange raser/individ som ikke reagerer sånn. Jeg tenker også at grunnen til at du ikke har hatt en drittal hannhund er kanskje fordi du rett og slett har sluppet unna så langt. Jeg er enig i at det som virker best er gode opplevelser, og det er superviktig for ettertiden at de får så mange som mulig av dem i oppveksten og puberteten. Det har jeg opplevd selv på tispa som jeg har hatt siden hun var valp. Hannen fikk jeg da han var midt i puberteten, og han knurret på både folk og hunder på første trening vi var på (en stund etter at vi fikk han). Selv om han bare hadde gode opplevelser fra før (det VET jeg). Og de var kullsøsken, men på hver sin ende av skalaen gemyttmessig. Jeg trente han, og ble flinkere til å trene en problemhund etterhvert som jeg fikk erfaring i det. Fant ut hva som funket for han og ikke. Fant også ut at diverse "oppskrifter" som liksom "gjør hunden trygg på fremmede", funket motsatt på han. Han var ikke vant til at folk satte seg på huk og så bort (det gjorde fremmede som "kunne" slike ting". Det økte mistenksomheten hans. Da var det noe "feil" med dem, de oppførte seg ikke som vanlige folk, og de "ville noe" med han. Det skulle han ikke ha noe av, så han ble MER mistenksom om noen prøvde noe sånt. Det er liksom ikke 1 quick-fix som funker på alle hunder. Hunder er ikke en kakeoppskrift som lykkes om du bare gjør ditt og datt. Hva om at de har fått alt etter oppskriften, og likevel ikke godtar andre hunder (eller folk)? Hva gjør du da? Jeg tror at folk som har enkle løsninger/oppskrifter på ting kanskje ikke selv har opplevd at ting skjærer seg likevel? Akkurat som du sier at du enda ikke har opplevd å ha en drittal hannhund. Du mener det er pga at dine kun har hatt positive erfaringer, og at det er fordi du ikke har satt dem i situasjoner de ikke takler. Men det kan like godt hende at du ikke har vært så uheldig å ha en slik hund? En som ikke takler helt normale situasjoner. En som gradvis utvikler seg fra å takle alle til å ikke godta noen hunder? Det er greit at de er hjernevasket på dekk og sitt. Det gjorde jeg selv med min. Han lydde på det, og han passerte folk og hunder uten problem etterhvert, men hva skjedde om noen kom for nært? Innenfor komfortsona hans? Da var ikke trening et tema lenger. Da var det impulshandling. Han ville ikke ha fremmede folk i nærheten av seg, og gudene vet hvordan det hadde gått om unger hadde løpt mot han for å være den første til å kose. Det har jeg opplevd med tispa når hun var ung, og det var ok. Men det hadde vært en helt annen historie med han. Det var en risiko å gå tur med han, pga sånne mulige ting som kunne skje. Nå er jeg utenfor tema når det gjelder Border Collie, men jeg har hatt en hannhund som var en baby med oss, og hunden fra ******* mot andre. Selv om han fikk kun gode opplevelser etter at han kom til oss 9 mnd gammel, og jeg vet at han hadde det fra før også. Så en unngår ikke automatisk drittoppførsel selv om en følger boka, selv om en har fått en valp som er godt sosialisert, og som er fra de beste linjer når det gjelder gemytt og helse. Det er ikke alt som går som tenkt, og da trenger man støttespillere. Der må de andre i klubben spille på lag, og la ts få ha rom for sin hund som ikke går sammen med andre. De må holde avstand, og det skal så lite til for å gjøre det. Denne hunden kan godt være sammen med andre hunder, for han må ikke omgås dem. Det er det han må lære. Nettopp det at han kan være nær andre hunder uten at de kommer FOR nært. Og det kan han bare trene på ved å oppholde seg ved dem. Det hjelper ikke å unngå dem, da kommer problemet tilbake så snart han ser en annen hund. Her må det generell lydighetstrening til, slik at eier kan stole på at han gjør som hun sier, og tilvenning til andre hunder på avstand i første omgang. Hun vil uansett møte andre hunder på tur, og da er det til hjelp at hun har trent på at hunden i det minste SER andre hunder (som ikke bryr seg) på grei avstand. Du aner ikke hvor mange ganger jeg har tenkt nettopp dette, og ropt ut til noen som kom for nært, OG tatt det opp. Jeg har LANG erfaring i å ha øyne og ører oppe til enhver tid. En MÅ det, og venner seg til å ha det når man har en hund som ikke tolererer hverken fremmede folk eller hunder. Etter nesten 4 år med en sånn hund, VET jeg det. Som sagt, hun som løp mot oss med en hund, hun visste godt hvordan min hund var, men hun var i sin egen "treningsboble", og tenkte ikke lenger enn det. Sånn er det med folk ellers også. De tenker ikke at en hund ikke "liker" dem, og at de må holde avstand. Det har jo hele tiden vært min jobb å holde folk og hunder på avstand, enten det var på tur eller på trening. Og ja, det er mitt ansvar. Men kan de ikke høre på det da? Ikke bare overse det, og tro at det går bra? Jeg har aldri lagt ansvaret på noen andre, men jeg forventer at de OGSÅ holder avstand når jeg både sier fra og gjør det selv. Jeg vil ikke ha andre løpende opp i ansiktet på oss, når det er 200 m andre veien å løpe på. Når de VET det. Det er liksom ikke nødvendig å trigge hunden. Jeg tar jo også hensyn til de som vil trene alene på banen fordi de har en "vanskelig" hund, eller de som vil ha avstand. Jeg driver ikke og trener min hund på sidelinja da, fordi jeg vet det er til sjenanse for de som trenger å trene alene. Jeg nærmer meg heller ikke de som trener i utkanten av banen, og som tydelig viser/har sagt fra at de vil ha avstand. Det er vanlige regler som i mine øyne er normalt å ta hensyn til. Klart en skal være oppmerksom selv, men det går an for andre å la være å trigge i en treningssituasjon også.

Jeg liker det du skriver, men samtidig føler jeg for å si at hundene kan reagere veldig ulikt fra den ene situasjonen til den andre. Det har jeg sett med mine. De er/var helt eksemplariske på trening eller når vi er/var i bymiljø, men når de ser en annen hund passere tomta vår, er det full alarm. Det er DERES område, og om en hund går forbi, så skal det sies fra til den. Og nåde den om den er innpå tomta en tur. Mine Cane Corsoer er/har vært territoriale, og tåler ikke at andre hunder kommer for nært "deres" område. Det gjelder også om vi går tur på veiene nært huset, eller der vi vanligvis går tur i skogen. Om vi møter andre hunder eller folk da, så MÅ de reagere. Og kommer det en stakkars jogger ut fra mørket en sen ettermiddag i desember i nærområdet, så blir han mistenkeliggjort så til de grader. Er vi i byen eller på en campingplass tettpakket med folk, eller generelt på steder der de er fremmede, så reagerer de ikke. Da er de eksemplariske. (Etter mye trening på hannen. Tispa var grei i "fellesområder" fra hun var lita) Jeg brukte forresten munnkurv på min Cane Corso hann da han var ca 15 mnd gammel. Jeg skjerpet også mye inn på lydighetstrening, både inne og ute. Var vi ute, så trente vi i starten fra vi kom ut døra, og fikk "hjernevasket" sitt og dekk. Det hjalp også, men munnkurven gjorde nok utslaget, tror jeg. Da hadde han utagert på alt som rørte seg i lang tid, og jeg ble mer og mer stresset og ukomfortabel av å gå med en 50-kilos hund i bånd som oppførte seg sånn. Da han fikk på munnkurv, endret han oppførsel, og det gjorde jeg også. Jeg slappet mer av, og han tydde til snusing i veikanten framfor å utagere. Så det ble 5-6 turer med munnkurv, og etter det kunne han gå forbi fremmede uten å reagere. Det var verre med andre hunder, men det var en stor framgang at vi kunne gå forbi folk uten at han reagerte. Men han var en tikkende bombe, for hvis noen kom for nært oss, f.eks hvis noen stoppet for å prate og tok et skritt fram, så var han der og skulle ta dem. Han ble avlivet da han var snart 4 år, for han var en risiko for folk han ikke kjente godt. Han likte ikke andre hunder heller, men det var verre at han ikke likte fremmede/halvkjente folk i det hele tatt. Det ble et uoverkommelig problem etterhvert. Det er ikke alltid en rekker å si fra i "god tid", for andre hundeeiere tror gjerne ikke at hunden din er så ille som du sier. Og de ser seg ikke for når de er opptatt med sin trening. Jeg har også opplevd å få andre hunder klin oppi min tydelig aggressive, store hannhund, selv om jeg gjorde mitt for å holde avstand. Bare fordi andre ikke legger merke til hvor de er når de trener. Jeg trente f.eks min på lydighet på god avstand fra de andre, når en plutselig kommer løpende direkte mot oss med sin hund, og hun stopper heller ikke når jeg roper til henne. Jeg så jo at hun kom (det der med å være som hauken), og jeg fikk hanket inn min før han traff hennes, men det hadde vært fint om andre hundeeiere tok på alvor at vi var i borteste kroken av området for å trene, og hun visste godt at min var aggressiv mot andre hunder. Hun bare var i sin egen "treningsboble", og tenkte ikke på at hun burde stoppe før hun kom til oss. Det har jeg opplevd senere også, men da ikke med at jeg selv har trøblete hunder. Jeg ser stadig vekk at de som har greie hunder selv, mer eller mindre "glemmer" å holde avstand til hunder som er ugreie å møte. Jeg ser også til stadighet at folk tar ut sine hunder til trening når det er bedt om at en hund skal være alene på banen. Det virker ikke som at folk skjønner hvorfor, så lenge egen hund er grei, rett og slett. Det er ikke BARE den som har en ugrei hund som må ta ansvar. Det må også de som trener sammen med den hunden. Det er et felles ansvar at treninger blir til det beste for alle, og at også de som har problemer med sin hund skal kunne delta og oppleve positive ting og framgang. Nå vet ikke jeg hvor godt ts tok sitt ansvar, men generelt sett så bør man jo prøve å holde avstand når man vet at enkelte hunder ikke vil ha andre for nært.

Er det noen som har prøvd denne? Er den så fantastisk som den høres ut? Liker hundene den, og holder de på med den lenge? Vurderer å kjøpe to av disse, og gi istedet for bein.

Kan en slik sele med ring i fronten fungere som en antitrekksele hvis man fester kobbelet der? Jeg skulle gjerne hatt litt antitrekk på Maja i de tilfellene hun ser en katt før meg ute på glattisen, men jeg synes de antitrekk-selene fra Halti ser så tynne og ekle ut. De ser ut som de kan gnage, og ser ikke ut som de er behagelige å ha på.

Jeg trener sammen med 5-6 jaktgolden på rundt 1 år, og 2-3 som er eldre. Det jeg ser er at de trenger mye trening, men at de er lettrente, og samarbeider godt med eier. Jeg har ikke sett mye stress, men ja, det er fart i dem, og de må av og til begrenses litt og lære seg å ta det med ro. Likevel er det nok lettere å begrense en ivrig hund enn å jobbe opp en hund med lite fart og dårlig interesse. En 1-årig hannhund i klubben min fikk nettopp opprykk til elite i lydighet. Det er godt jobbet av både hund og eier, men de har brukt adskillige timer med trening for å komme dit, og eier er erfaren og målbevisst. Det er også en annen hannhund fra samme kull som har startet i lydighet. Sånn sett har ikke hannene vært verre enn tispene, heller bedre. Han fungerer også godt i jakttrening, men det har mye å si at eier har god kontroll og har mye innlært lydighet fra før. Som jeg ser det, så krever en jaktgolden mye mer i hverdagen enn en vanlig golden. Og mye mer enn en vanlig Labrador også. Derfor bør ikke travle barnefamilier/personer anskaffe seg en hund som krever såpass mye, med mindre de har tid og energi til å gi hunden det den trenger. Jeg tror at disse hundene lett kunne blitt rastløse og stresset av å ikke ha nok å gjøre. Jeg har en hund som er ganske lat, og kan sove mesteparten av dagen. Hun krever en liten tur for å være fornøyd. Så har jeg Labradoren, som aldri får nok trening. Han sover i 3 timer etter trening/tur, og da er han klar for mer. Etter 8 timers jaktkurs der han måtte konsentrere seg max, sov han også i 3 timer og våknet opp og ville ha mer. Det fikk han ikke, jeg var ferdig for dagen. Men det sier litt om kapasiteten til en vanlig Labrador, og en kan plusse på en hel del, så har man en jaktgolden. Det sier også mye om raseforskjeller. Tispa jeg har er listet som middels aktivitetsbehov, mens Labradoren er listet som høyt aktivitetsbehov. Det er noe jeg ser hver dag, for han har mye større behov for aktivitet enn hun har. Han er en vanlig labrador, og han er rimelig aktiv. (Ikke si at en Labrador er lat og treg, for det er langt fra min erfaring) Han har mye fart i seg, og fungerer veldig bra på all slags trening, og særlig jakttrening. Men han krever langt fra så mye som en jaktgolden gjør, og han er lettere å begrense, for han har ikke like mye energi som må ut, ser det ut som. Har også inntrykk av at jaktgolden krever mer enn jaktlabrador gjør. Så etter min mening er jaktgolden for spesielt interesserte, og ikke noen vanlig familiehund. Selvsagt KAN den være det, men den BØR ikke være det.

Jeg har en Labrador hann nå, og jeg har aldri merket noe til at tisper i nabolaget har løpetid. Det er mange tisper her, men jeg har aldri merket noe på han. Har tidligere hatt hanner av Schæfer og Cane Corso, men har ikke merket noe på dem heller (unntatt når vi selv hadde løpetispe). Jeg kan også være på trening med løpetisper til stede med min labbehann, uten at det innvirker på treningen.