Illiya

Det stemmer med en av våre hunder. Vi har en Labrador og en Cane Corso, Labradoren godtar alt, mens Cane Corsoen skiller mye på hvilken alder barna er i. Hun "oppdrar" små barn på samme måte som hun oppdrar valper og unge hunder, dvs at hun kan finne på å jage små barn unna sine ting/ressurser, og sette grenser for hva hun synes er ok oppførsel av dem sånn sett, Hun ville ikke finne på å bite, men hun er litt av en vaktmester, og vil gjerne oppdra både valper og små barn på den måten. Det er skremmende for barn, og vi synes det er best å skille barn og hund der. Hun går fint med barn så lenge det ikke er godbiter inne i bildet, eller mat av noe slag.

Valp/unghund og små barn er gjerne ikke en god miks, men det bedrer seg gjerne når hunden blir eldre. Synes Malamuten har flere gode innlegg her.

Jeg har Labrador og Cane Corso. Altså en retriever og en molosser, og jeg er aktiv med begge. Og ja, det er veldig stor forskjell på disse rasene. Den ene er kjent som en "enkel" førstegangshund, og den andre er ikke en hund du skaffer deg uten å ha erfaring fra før. Det handler om egenskaper i rasene, og jeg som har hunder med svært ulike egenskaper merker dette godt. Jeg er forresten ikke like aktiv med min Cane Corso som jeg er med Labradoren, og det handler mest om at han liker trening mer enn hun gjør. Hun er ikke like interessert i trening. Vakt/vokt er et utpreget instinkt hos Canen. Det kommer til uttrykk hele tiden, og jeg må legge opp trening og hverdagsliv etter det. Nå er ikke Maja så ille, hun er faktisk mer omgjengelig enn det som er vanlig. Jeg har også hatt en Cane som jeg måtte legge om hele livet for å kunne ha, så hun jeg har nå er bare LITT av det en kan regne med av en hund som dette. Jeg kjenner mange med denne rasen som på samme måte som meg har måttet tilpasse livet sitt for å kunne ha hunden. Dette fordi den krever noe utenom det vanlige. For meg og mange andre handler det om hunder som ikke kan settes bort til andre, og som ikke godtar fremmede mennesker. Det viser seg både på tur og når man får besøk. Det betyr et vanskelig hundehold, hvor du også trenger mye kunnskap for å kunne ha en slik hund i lengden. Jeg hadde heldigvis det, ettersom jeg har hatt flere hunder av brukshundraser før. Jeg skjønner at du snakker om "sånn i teorien", og da tenker jeg at du har erfart lite i praksis. Da jeg kjøpte Cane Corso så jeg også på "teorien", og fant ut at dette kunne da gå helt fint. Men jeg fikk litt hakeslepp da jeg innså hvor mange tilpasninger jeg måtte gjøre i hverdagslivet for at det skulle gå bra. Hunder som krever så mye er ikke førstegangshunder. Nå når jeg også har en enklere hund (Labrador), ser jeg helt klart at det er veldig stor forskjell på de ulike hundetypene, og hva det utgjør når det gjelder egenskaper. Labradoren krever mye aktivitet, men det er langt nær så krevende som å ha en hund som må passes på når det gjelder alt og alle i nærmiljøet.

Mine hunder har aldri tisset eller bæsjet inne uansett hva. Kanskje de er for enkle til å planlegge hevn

Hvem er Thorstein?

Jeg merker også en stor forskjell. Da jeg trente hund på 90-tallet, var det mange menn med, minst 50% av de som trente hund var menn. Nå har vi kun et fåtall menn i klubben, kanskje 2 %.

Jeg har alltid hatt store hunder, og Labradoren er nok den som har vært mest forsiktig i forhold til små hunder. Han går sammen med alle, og er den som trygt kan slippes sammen med både små valper og små hunder. En valp vil fort innrette seg etter en voksen hund, selv om den er liten. Ser du har en dvergpincher. De er jo tøffe hunder, som sier fra hvis det blir for mye. Maja (cane corso) kom fra en oppdretter som hadde dvergpinscher sammen med flere større hunder (Cane Corso og Bouvier), og det var ikke noe problem med det. Hvilken oppdretter skal du kjøpe fra? Også må jeg si; bare gled deg til å få Labrador i hus! De er noen store sjarmører og gledesspredere

Jeg går noen ganger med begge på tur, og noen ganger tur hver for seg. Hver for seg, fordi begge trenger aleneturer, der de må fokusere på hva som er ok oppførsel i bånd og hva jeg forventer av dem. Selv om de kan det fra før, må det trenes jevnlig på. Er de to sammen, er det lett for at de tar etter hverandre, og blir mindre lydhøre overfor meg, så derfor også aleneturer innimellom. Nå er begge mine voksne, men da Labradoren var valp, så gikk jeg mange turer med han alene. Da fikk jeg trent inn det å gå pent i bånd, samt hvordan han skulle passere. Jeg gikk også turer med dem sammen da, for å venne dem til å gå pent i lag. Samt at passering lot seg lettere trene inn når den ene var valp og den andre var voksen. Den voksne hadde gode passeringer fra før når hun gikk alene, men det er noe annet når de er to. Om den ene reagerer, gjør den andre også det. Og ettersom jeg har ei fra før, som har mye vakt i seg, var det viktig at vi fikk til passeringer uten styr og tull. Når jeg går båndtur med begge som voksne, har jeg en i magebelte og den andre i bånd eller løs. Om vi møter andre på en landevei, så vil Maja alltid reagere på det, til tross for trening, for hun har et sterkt vaktinstinkt. Hun reagerer på en person som kommer mot oss i mørket, og det skal hun gjøre i forhold til sin rase og de egenskaper hun har. Jeg har innsett at jeg ikke får trent bort det, men at jeg må gjøre så godt jeg kan utfra dette. Hun drar selvfølgelig med seg Labradoren i varslingen sin, så begge knurrer når noen nærmer seg på en øde vei i mørket. Idet vi passerer blir hun i hilsemodus, og vil hive seg fram for å utgi sin glede over at personen var "vanlig". Dermed står jeg der med begge som gjerne vil hilse, eller jeg trekker dem med forbi. Etterhvert kan begge gå forbi uten å reagere, men det har vi trent på lenge, og da med overbevisning om å ha sterkt fokus på meg. Dvs med mye forsterkning i starten. Om de går alene, så kan begge passere fint uten å ville hilse, selv om Maja også da sier i fra om at det er noen der fremme. Så jeg opplever stor forskjell fra når de er en til når de er to. Og ja, jeg skulle trent mer på dette, men det er egentlig ikke et problem for meg. For det meste løper de løs på turer i skog og fjell, så det er ikke så ofte de går tur i bånd sammen. Møter vi noen i dagslys og i bymiljø, der vi møter mange på kort tid, er begge eksemplariske, og går ved fot. Bryr seg ikke om forbipasserende eller andre hunder i det hele tatt. Jeg kan ta dem med inn i travle gater og folkemengder, og de går så pent så. Dette har jeg også trent på siden de var små, og det er tydelig at de skiller på det å møte mange på veien, versus det å møte en. For oss handler det både om hundens egenskaper (f.eks vakt/vokt), situasjon og trening. Samt gemytt. Hadde ikke Maja vært såpass omgjengelig som hun er, ville jeg nok hadde større utfordringer ved passeringer enn at hun vil hilse

Ser ikke for meg at det blir et problem, en Labrador har da annet å gjøre på tur enn det Jeg synes ikke du skal bekymre deg for dette. En normal labrador er ikke spinnvill, den lærer fort å både begrense seg og ta hensyn til andre hunder. Da jeg fikk labradorvalp fikk jeg også høre mye om hvor ville og umulige de var, men han var faktisk den som det var minst jobb med av de 4 valpene jeg har hatt.

Enig her, jeg ville heller ikke deltatt på kurs med løpetispe. Både fordi hun kunne bli så forstyrrende for andre hunder at de ikke hadde fått særlig utbytte av kurset, men også fordi en løpetispe ofte heller ikke er helt mottagelig. Tenker helgekurs her, når man skal få mest mulig utbytte i løpet av kort tid. Da mener jeg det er på sin plass å vise hensyn, og trekker det dit at en løpetispe i stådager kan holde seg hjemme, ettersom hun mest sannsynlig vil utgjøre en stor forstyrrelse for flere på kurset. Selv ville jeg som sagt meldt avbud på et kurs hvis tispa mi hadde stådager akkurat da. Jeg har hannhund selv, og han trener godt og klarer å fokusere selv om det er løpetisper til stede. Så dette er ikke et problem for meg. Men det er synd for de som har meldt seg på et kurs for å få trening på noe de har behov for, og som får hele kurset ødelagt fordi de ikke klarer å få kontakt med hunden sin pga løpetispe. Det er bortkastede penger og tid. Ofte koster et godt helgekurs 2000 kr her hvor jeg bor, og da vil man helst ha best mulig utbytte av det, og ikke måtte trene på kontakt som man kan gjøre ellers på treninger. Man melder seg på et kurs fordi man vil lære noe om akkurat det som er tema for kurset, og det høres helt feil ut for meg at man skal ta til takke med å øve på ting man ellers gjør på vanlige treninger kun fordi det er ei løpetispe der. Dette rammer også som regel flere kursdeltagere, ettersom det gjerne er flere med hannhund der. Det er greit at de BURDE kunne trene med løpetispe til stede, men dette er noe de kan trene på ellers, de skal ikke måtte gjøre det på et dyrt helgekurs.

Hadde akkurat samme tanker som deg om Labrador. Men så var det den rasen som passet best inn i forhold til egenskaper, størrelse osv, så da ble det Labrador (under sterk tvil). Nå er han 2,5 år, og har sjarmert oss fullstendig! Han er hverken feit, treg eller kjedelig, heller tvert i mot. Jeg har aldri hatt en så morsom hund før, og heller ikke en som er så lærevillig og smart! Bichon Havanaise......jeg mente de var intetsigende pelsdotter, men etter å ha møtt flere av rasen, har jeg fått sansen for dem Om jeg noen gang skal ha liten hund, så står de høyt på lista. Liker også Whippet i motsetning til før. Virker som de er veldig ok hunder. Og puddel! Jeg liker puddel bedre og bedre, og de likte jeg IKKE før. Jeg har alltid likt store hunder best. Det gjør jeg fortsatt, så det å også like diverse små raser er litt nytt for meg Også er det jo sånn at mange raser utgår fordi de har andre egenskaper enn jeg vil ha, både store og små. Dessuten er pels absolutt et tema. Jeg vil helst ikke ha så mye pelsstell, så mange raser utgår pga det også. Nå har jeg Labrador og Cane Corso, og det passer utmerket for meg. Full klaff på det, både i forhold til hverandre og meg! Så jeg går kanskje for den matchen flere ganger.

Jaktgolden er mye, ut fra de jeg kjenner fra mitt miljø, og det er etterhvert mange. De krever veldig mye trening. De jeg kjenner har enten unghunder som krever mye, eller de konkurrerer i elite lydighet. De må ha mental trening hver dag. Selv har jeg en labrador, og han er veldig lett å trene. Vi kan trene LITT på noe som andre må trene mye på, også kan han det, og er stabil på det. Jeg synes ikke min labrador er treg. Han er av vanlig type (ikke jaktlabrador), og er både kjapp og lett å trene. Det er endel med andre raser som har misunt meg han, fordi han er både stødig i momentene og lettlært og kjapp. Ikke noe treghet på han. Og han klarer å holde føttene i ro, samt klarer å ligge uansett hva som skjer i fellesdekk. Når jeg tar han med for å trene er han full av forventning, for han elsker å trene. Han hopper inn til utgangsstilling, og er helt klar for hva som skjer etterpå. Han er ivrig så det holder, men klarer å konsentrere seg. Likevel klarer han å innrette seg etter meg, sånn som nå. Jeg har vært syk stort sett i hele januar, og labben har vært rolig. Han sover og er avslappet når ikke annet tilbys, men han er igjen i full fart om det er noe trening. Jeg har liksom alltid ansett labradoren for å være kjedelig. Og derfor tok det 20 år før jeg fikk en også, og da var det fordi vi ville ha en hund som gikk best mulig med den vi hadde fra før. Der fikk jeg meg en vekker, gitt! Jeg har ikke hatt noen hund som er like morsom, like lærevillig og kjapp som han er. Og den personligheten! Jeg skulle ønske jeg fikk øynene opp for Labrador før! Nå blir det bare Labradorer heretter.

Min gjør det. Nå har jeg vært syk i hele januar, og labradoren har tatt det på strak arm. Dvs han sover, får seg 10 min ute, sover, får 10 min trening max, og sover igjen. Men når jeg er aktiv, så lyser hele hunden av aktivitet og lyst.

Jeg lærer de barna jeg møter hva som er riktig å gjøre når de møter hunder. Dessverre er det veldig få jeg møter, så jeg når ikke ut til mange på den måten. Jeg har voksne barn, og er dermed ikke engasjert i arbeid med barn heller. Så jeg når ikke ut til så mange der. Gjennom FB og andre sosiale medier så når en ihvertfall ut til endel foreldre, som kanskje leser status, og som kanskje merker seg det som sies der. Når det er sagt, så har jeg hunder som kan omgås alle, og de er trent i mange ulike miljø. Og det med å trene eller være med i mange ulike miljø er endel av hundens "utdannelse" etter min mening. Barn er en naturlig del av hverdagen, og mine er trent på barn selv om vi ikke har små barn selv. Likevel ser jeg at den ene av mine forventer mer av barn enn den andre gjør. Det går på oppførsel, rett og slett. Hun er så påpasselig med korrekt hundeoppførsel til enhver tid. og hun forventer det samme av barn og andre hun møter. Der må jeg se an barn litt. Mens den andre er "bamse" uansett.

Jeg har vært gjennom det samme selv, men i mitt tilfelle var hunden 55 kilo, så han var i tillegg vanskelig å holde igjen. Han ville heller ikke ha noe med fremmede mennesker å gjøre, og måtte f.eks være på et annet rom eller i bånd om vi hadde besøk. Selv om min hund var mye større, så ser jeg du har akkurat de samme følelsene som jeg hadde. Og de er ikke gode. Jeg visste at vår hund ikke ville bli gammel, det var til slutt bare et spørsmål om NÅR vi skulle avlive. Det utsatte vi hele tiden, for vi var så glad i han, og 23 timer i døgnet fungerte han jo veldig bra. Det var kun ute på tur vi måtte ha øyne alle steder, og forhindre møter med andre osv. Og når vi hadde besøk. Jeg hadde akkurat de følelsene du beskriver. Vi utsatte også avliving fordi vi gruet oss til øyeblikket det skulle skje, og vi gruet oss til sorgen. Jeg fant faktisk trøst i uttrykket "en død hund lider ikke". Hunden visste ikke at den skulle dø, og levde lykkelig helt til det øyeblikket den ikke var mer. Vi mennesker vet at vi skal dø, det gjør ikke en hund. Hunden lever i nuet, akkurat her og nå, og har ingen tanker om framtiden, annet enn at den får forventning når vi f.eks gjør oss i stand til å å tur osv. Selvfølgelig skulle vi ønske at hunden fikk bli gammel, og døde av alderdom. Da hadde han også fått flere lykkelige dager og år. Men noen ganger går det ikke, og da kan man heller prøve å tenke at hunden hadde et godt liv hos deg så lenge den kunne. Sorgen var jo stor og vanskelig, særlig ettersom man har avlivet en fysisk frisk hund. Det gikk jo bedre ettersom dagene og ukene gikk, men dette er nok noe av det tyngste jeg har vært igjennom. Likevel var det jo en lettelse på mange vis. Jeg kunne igjen gå turer med den andre hunden overalt. Jeg merket at det tok lang tid før angsten for å møte andre slapp, man har jo hatt den i kroppen så lenge at den går på autopilot. Men som du beskriver, var det deilig å kunne gå tur uten å være redd, og at passeringer ikke lenger var noe jeg måtte bekymre meg for. Jeg savner hunden enda, men nå er sorgen kommet på avstand. Det gjorde veldig vondt både å tenke på han og snakke om han det første året. Samtidig visste vi at avgjørelsen var rett, og at vi egentlig ikke hadde noe valg, i og med at vår hund kunne bite både barn og voksne om de kom nært nok. Nå er din hund liten, og til lite fare for andre sånn sett. Likevel setter den begrensninger på livet ditt i stor grad, og du har også dette med ressursforvar hjemme, noe som går utover den andre hunden. Det er vanskelig å finne ut hvor grensa går for avliving, og hva en kan leve med og ikke. Det er liksom en slags gråsone dette med å avlive hunder som ikke fungerer i hverdagen. Derfor utsetter man det. Det er vanskelig å gjøre det, og samtidig må en se på både eget liv og hva slags liv den andre hunden har. Om den andre hunden mistrives/blir påvirket fordi den til stadighet blir utsatt for aggressivitet i sitt eget hjem, er det også noe du bør legge vekt på. Etter at jeg avlivet min hund, er jeg også blitt litt kynisk. Jeg orker ikke gå gjennom slike ting flere ganger, fordi det var så tungt hele veien. Kommer til å levere valper/unghunder tilbake til oppdretter hvis de ikke er gode nok psykisk til å ha et normalt hverdagsliv.

Samme her. Mine 3 hanner har ikke hatt noe gugge eller mye snoppevask. Den ene av mine har hatt forhudskatarr, men det ble jo behandlet.

Jeg har hatt 4 hanner, om jeg regner med cockeren som kom i hus da jeg var tenåring og enda bodde hjemme. Og to tisper. Ingen av hannene har holdt på med jokking i det hele tatt, og snoppevask kun det som er absolutt nødvendig. De har markert langs veiene når de har fått lov, ellers har de gått pent i bånd. Ingen av dem har hatt SÅNN hannhundoppførsel. Men ja jeg har vært litt redd for å få det hver gang jeg har skaffet meg en hann. Har hatt to tisper, og jeg tror nok jeg foretrekker hanner. Mine har vært veldig enkle, selv om de har vært helt ulike raser: cocker, schæfer, cane corso og labrador. Labradoren har jeg nå, sammen med ei cane corso tispe. Søster til cane corso hannen jeg hadde. Da jeg bestemte meg for labrador tok jeg egentlig litt sånn oppførsel med i beregningen, for labradorhanner er jo litt kjent for å være glad i mat og sex, så jeg tenkte at her kommer det nok fram. Men neida, han har aldri vist noe sånn oppførsel i det hele tatt. Nå er han en myk hannhund, kanskje de som er mer "dominante" (av mange på et bedre ord) har mer av det? For jeg har jo hørt mye om at labradoren har sterke drifter på sånt, men ikke merket noe til det. Jeg aner ikke når nabotispene har løpetid, f.eks. Vår egen tispe er "snippet". Og vi kan godt ha ei god treningsøkt selv om det er ei løpetispe til stede. Schæferen var også sånn. Og han var også myk. Veldig grei på alle måter, og gikk bra sammen med alle. Noe labradoren også gjør. Synes du gjør helt rett når du ikke utsetter hannen din for uheldige opplevelser. Det kan jo lett skje om han får hilse på tilfeldige dere møter på tur. Langt bedre at han har noen få trygge hanner å forholde seg til, og han lærer mye oppførsel fra dem. Du bør ta han med på tur mye alene. Er de to, girer de seg mye mer opp om dere møter en hunder på veien. Da blir det litt konkurranse mellom dine to, som lett gir seg utslag i utagering. Så tren han på veien alene, og ta dem heller med til skogs der dere går alene så de får løpe fritt. Han blir også mer selvstendig og trygg på seg selv om han får trene på å gå alene og møte andre nå. Jeg liker både hanner og tisper. Men ja, det er fint å slippe løpetid. Begge kjønn er enkle når de er gode individer, synes jeg. Raseegenskaper spiller også inn på akkurat det. Med en labrador og en cane corso i hus, så er definitivt canen mer komplisert. Men da jeg hadde to cane corso, så hadde jeg større utfordringer og problemer med hannen. Men der er også hannene kjent for å være vanskeligere å hanskes med enn tispene, mens i noen raser spiller ikke kjønn noen rolle sånn. Enig der. Maja tisser, bæsjer, og gjør seg ferdig i løpet av max 1 minutt. Mens Laffen må ha minst 10 minutt før han finner de rette flekkene/trærne å tisse på. Hvis de bare skal gjøre fra seg i full fart altså. Vanligvis har de jo litt tid. Njaa, da jeg hadde to schæfere, så var tispa definitivt den som satte grå hår i hodet på meg, og det hadde egentlig mest med mentalitet å gjøre. Så det kommer nok an på avl og oppdrett også. Samt individ. Så jeg tror man først må velge rett rase for seg, deretter rett oppdretter, og så rett individ, enten det er hann eller tispe. Jeg har en ung Labrador nå. Han er to år, og han er en drøm å ha på alle måter. Faktisk er han litt av en drømmehund! Men Labrador er en antallsmessig stor rase, og er etterhvert blitt kjent for sin store seksualdrift og for å være både glad i mat og hyper ellers. Med så mange useriøse oppdretter som vi vet finnes, og som omtrent har fabrikkoppdrett av labrador, så er det ikke så merkelig at det kommer mye rart ut i andre enden. Etterhvert blir det en overvekt av disse, og folk tror at labradoren ER sånn som det. Siler man ut der, og er nøye med valg av oppdretter, en som avler på gode hunder på alle måter, så får man labradoren som den er MENT å være. Det er en veldig stor forskjell der, og jeg kan ikke si nok om valg av rett oppdretter. Til tross for mye uvettig og tildels "fabrikkavl", så er det sjelden vi hører om labradorer med dårlig gemytt. Tror også @Bølla har nevnt det, og at labradoren egentlig har et bunnsolid gemytt som har tålt så mye uvettig og dårlig avl, men som til tross for det fortsatt har sitt gode gemytt i behold. Jaja, dette skulle ikke handle om labradorer, men ettersom jeg tror at både rase, oppdretter og avl er med på å skape forskjellige individ alt etter som, så kan det jo være et eksempel. Neida, det er bare å stå stille. Så løper de litt fram og tilbake før de setter seg rett ned. Omtrent i fart. Unnagjort på mindre enn 30 sek. Jamen hannhunder flest er da ikke sånn??? Ihvertfall har ikke jeg opplevd noe sånt med mine etterhvert 4 av ulike raser. De har aldri tisset på alt, de lærte seg fra de var små at de skulle tisse på gress, i grøfta, og ikke gå inn i hager. Jeg tror ikke jeg har lært dem det engang, men ingen har tisset på hekker heller. I skogen, når de er løse, tisser de på det de vil, men de gjør det ikke hele tiden. Bare innimellom. Når de går i bånd, går de ved siden av meg, og da er det hverken snusing eller tissing før de får frisignal. Da kan jeg stoppe opp, så de får snust seg ferdig og tisse der de har lyst. Jeg innrømmer at jeg må ha to-tre "gå og tiss"-kommandoer før de er ferdige hvis vi bare er ute i hagen, men det er stort sett det eneste minuset, og det er bare et bittelite et Har aldri opplevd å ha en hannhund som blir så glad at det går for han...??? Har aldri opplevd at det har "gått" for de i det hele tatt. Jeg skal innrømme at det er ekkelt, og jeg har hørt om hunder som har gjort både det ene og det andre i den retning, men jeg har ikke opplevd det selv. Ingen av mine har hatt noen interesse av snoppen sin, og den har heller ikke vært aktiv i deres liv. Så de har ikke hatt snoppen ute om de ikke skulle parre seg, og det skjedde aldri, så da ble det ikke noen sånne opplevelser på dem rett og slett. Ikke gjør noe uten grunn. Er det grønn/gul tykk utflod på snoppen som ikke går bort, så må du til med forhudsrens, Men ikke gjør det unødig, det kan trigge forhudskatarr. Og når/om du må gjøre det, så er det så enkelt som at du kjøper deg ei stoooor sprøye (uten nål), fyller opp med rens, og spruter inni forhuden. Så holder du for hullet (forhuden), så det ikke lekker ut, mens du masserer på utsiden og langs oppover det som er lenger inn. Så slipper du og lar det renne ut..altså hold en bolle under, så du slipper søl. Det tar 2 minutter hvis hunden står i ro. Jeg har gjort det på kun 1 av mine 4 hanner. Så det er ikke sånn at en må gjøre det uansett når en har hannhund Beklager for mange svar her. Kom litt sent inn i tråden, og det var mye jeg ville svare på. Tenkte det var bedre med flere svar enn et kjempelaaaangt.

Jeg også

Hadde alle brukt raseleksikonet, og funnet alle svarene der, så hadde det vel heller ikke vært behov for et underforum som Rasevalg. I mitt hode, så er raseleksikonet en mer generell beskrivelse av rasene, og helst slik de bør være. Denne tråden var ment som en hjelpetråd for de som vil ha eiers erfaringer med de ulike rasene.

Vi har massevis av tråder der folk spør om erfaringer med ulike raser. Jeg tenkte det kunne være greit å ha en tråd der vi som eier ulike raser deler våre synspunkt og erfaringer på godt og vondt. Håper det er mange som vil bidra med egne erfaringer og beskrivelser av rasene på bakgrunn av det. Labrador: En "våken" hund, som gjerne byr opp til aktivitet. Den er stadig "på", VIL gjerne ha mye aktivitet, og liker ikke å kjede seg, selv om den gjør det når den må. Om den MÅ kjede seg en dag, fordi du er syk eller opptatt, stirrer den på deg for å få deg med på noe. Den er med på alt, og kan som regel omgås alt og alle uten problemer. Min erfaring er at den omtrent oppdrar seg selv (tilpasser seg lett, og gjør gjerne som eier vil), og en slipper å ta hensyn til så mange instinkter, den er lettlært og førerorientert. Men den krever altså mye aktivitet. Egner seg godt til lydighet, og kanskje bedre enn f.eks Kelpie, i og med at de klarer å beholde roen og er stødige i "bli"-øvelser. Mange taper litt på fart, men der har også treningsmetode og motivasjon mye å si. Den lærer også fort ulike momenter, og de sitter godt etterpå. Har kort radius, og kan godt være løs på tur, både i skogen og ellers (bare man lærer den at den heller skal komme til eier enn å gå bort til fremmede). En god hund som passer til mange, bare den får nok aktivitet. Det største minuset med Labradoren er at den røyter mye. Utover det er det ingen minuser for min del, kun fordeler. De er omgjengelige, overfor både folk og andre hunder, og det er sjelden jeg hører om problemer i forhold til barn. Cane Corso: Den har MYE vakt, og det preger hundeholdet. Den har mindre aktivitetsbehov enn f.eks Rotweiler og Dobermann (middels), men MER vakt enn de har. De er ikke så førerorienterte, ettersom de MÅ ha oversikt over omgivelsene til enhver tid. De har også mindre "motor" enn belgere, maller og andre kjente brukshundraser, selv om rasen regnes for å være brukshund. De er ofte brukt til vakthold over eiendom i sitt hjemland. Om du møter noen på veien når du går tur, må du regne med at en Cane Corso vurderer om det er noe å reagere på. Canen tar oversikt, og vurderer selvstendig om dette er noe å reagere på eller ikke. Uavhengig av hva du mener om det. Er du "heldig" og har en miljøsterk og/eller lydig Cane Corso, så kan de aller fleste passeringer av andre skje i ro. Om du møter en annen hund, må du regne med reaksjon, ettersom rasen ofte er samkjønnsaggressiv. Likevel gidder ikke Canen å bry seg så mye, såfremt den andre hunden passerer greit. Den reagerer og varsler på alle lyder utenfor huset, og alltid når det kommer besøk. En god Cane Corso godtar fremmede, og endel er også omgjengelige. Men det finnes også mange som ikke godtar fremmede, og ikke kan omgås andre enn de de kjenner fra før. Jeg har hatt en i hver ende av den skalaen, og det var ikke enkelt å ha en hund som ikke kunne omgås andre enn oss i familien og de nærmeste vennene. Canen har også jaktinstinkt, og det er faktisk mer plagsomt for meg enn vakt er. Hun reagerer på, og vil fyke ut etter katter, mus, kråker og andre dyr. Og det kommer som regel uten forvarsel, i og med at jeg oppdager en katt 100m lenger framme langt senere enn hun gjør. Dermed er det også vanskelig å trene på. Maja er snart 6 år, og vi har trent siden hun var valp. Sist uke holdt jeg på å gå på hodet i grøfta fordi hun hørte ei mus på jordet på andre sida, og heiv seg ut etter den. Hun takler en rolig dag langt bedre enn Labradoren. Hun slapper av såfremt ingen byr på aktivitet, men hun er også "på" når hun får for lite. Hun krever også aktivitet, men langt mindre enn Labradoren. Sånn sett er hun enklere å ha når det er lite aktivitet, men hun krever mye mer av oppmerksomhet og trening ute for å fungere bra der og rundt andre. Cane Corso er en flott hund å ha hvis en godtar alt som er "med i pakka". Det er ikke så lettvindt som å ha en Labrador, men en Cane Corso er en lojal hund, som gjør alt for sin eier, og godtar det aller meste fra sin familie. Men ikke fra andre. Både Cane Corso og Labrador liker å være nær eier, og vil helst ikke være langt unna. Begge vil ha mye nærhet og kos. Begge er kroppsharde hunder som takler litt voldsom lek. De ligner hverandre på endel punkter, men er så ulike på f.eks dette med egenskaper.

Det kan kanskje være ulikt fra rase til rase også . Jeg kjenner til mange hunder innen min rase, men få fra andre molosserraser, så det kan hende det er vanlig hos andre.

1 Cane Corso hann, 1 schæfer hann, 1 labrador hann, og ingen har noensinne prøvd å markere inne. Har ikke hørt at dette er noe som er vanlig for molossere, faktisk har jeg aldri hørt om noen som har gjort det. Hadde jeg hatt en hund som markerte inne, ville jeg hatt han i bånd inne, og hatt stålkontroll den første tiden. Deretter løs i samme rom som meg til jeg var sikker på at det ikke skjedde igjen.

Da jeg valgte hund sist, valgte jeg rase kun på bakgrunn av egenskaper jeg ønsket/ikke ønsket, og jeg endte opp med Labrador! En rase jeg alltid har sett for meg som både kjedelig og intetsigende, men ettersom mannen presset på, så ble det da Labrador. Selv om det strittet litt i mot hos meg å ha en så "vanlig" og "kjedelig" rase. Jeg har hatt 2 Schæfere og 2 Cane Corso før, så Labrador var ganske langt ute på sidelinja av raser jeg kunne tenke meg. Så kom da den lille Labradorvalpen i hus, og han sjarmerte meg i senk med sin lekenhet, sin entusiasme og sin klokhet. Han var den første valpen jeg kunne oppdra og lære hva jeg ville, uten å måtte ta hensyn til vakt/vokt, jakt osv, og uten å måtte avlære ting i atferden som kom pga disse tingene. Det var deilig!!! Han var på lag med meg fra første øyeblikk, og ville gjerne gjøre det jeg ville at han skulle. Og det med et glimt i øyet og mye sjarm. Om jeg bare såvidt kremtet, så holdt han seg unna den fristende veden i vedkorga, støvlettene mine, møblene mine osv. Så kunne jeg bruke tida på å lære han andre ting istedet. Han går ved siden av meg uten bånd i byen og alle andre steder, og det har han lært omtrent av seg selv. Det kan jeg bare glemme med Cane Corsoen jeg har, til tross for mye trening. Hun er en god hund hun også, men Labradoren er atskillig mer lettlært og har mye mer fokus på hva jeg vil enn Corsoen har. Akkurat det er rasebetinget, Cane Corso er mer opptatt av å følge med på omgivelser og evt trusler der, og forsvare eier om det trengs. De tar ofte avgjørelser selv, utfra hva de mener er best. Sånn sett er de ikke ulik Rottweileren. Cane Corso (og også både Staff og Rottweiler) er ofte aggressiv mot andre hunder (særlig samme kjønn), og det betyr en begrensning for deg og ditt liv. Staffen er kanskje mer opptatt av å følge med om det dukker opp andre hunder enn av hva eier sier og mener. Den har ikke så mye vakt i seg, men det å måtte passe på og følge med på omgivelsene kommer inn her også. Med Labrador er det deilig å slippe å måtte forholde seg til alt sånt, han er enten fokusert på meg eller grøfta, og ikke på hunder og folk. Og han lar seg lett styre av meg selv om han er opptatt av alle luktene i grøfta. Nå er ikke dette et forslag om at du må skaffe deg Labrador, det er mer en beskrivelse av at hunder med instinkter og samkjønnssaggressivitet krever mer av deg som eier. Og at det er viktig å tenke på hvilke egenskaper og instinkter man ønsker i en hund. Jeg lever fint med min Cane Corso, selv om hun er mer vanskelig å ha enn Labradoren, og jeg er veldig glad i henne. Hun er en helt unik hund, med sine egne godsider. Men jeg synes det er mye lettere å ha en Labrador i alle sosiale sammenhenger, og han er mye lettere å trene enn Corsoen.

For oss så var dette et tap av et familiemedlem, og en sorg lik det. Det å måtte avlive hunden påvirket oss hver dag i et år etterpå både fysisk og psykisk, og nå to år etter, så er det tidvis. To år etterpå så er er det fortsatt vanskelig å snakke om, særlig fordi det var VI som måtte ta beslutning om avlivelse. Jeg bor ikke i nærheten av Oslo, men du kan ta kontakt med meg på pm her for videre prat i første omgang om du vil. Jeg sender ikke mail, i og med at den gir ut mitt fulle navn, og det er jeg ikke interessert i foreløpig.

Mye kommer av seg selv med vane. Men det jeg har lært dem, og som jeg forventer etter det er: -gå pent i bånd -gå og legge seg når jeg ber om det -sitt -vent -innkalling -hoppe inn i bilen -ikke tigge -være rolige når vi går ut eller når de kommer ut av bilen -bli der de er når jeg ber om det -passere andre (hunder og folk) uten problemer -ro inne -kunne navnet sitt (men det tar jeg som en selvfølge) .kunne styres hit og dit med håndsignaler Mye av dette går på vane og oppdragelse, men jeg sliter med enkelte ting fordi det har med instinkter å gjøre. Og her er det himmelvid forskjell på Cane Corso og Labrador. Labadoren gjør som han blir bedt om, og har ikke noen innvendinger mot det, mens Canen gjør først det som instinktene sier, og deretter det jeg sier. Gå pent i bånd funker så lenge det ikke er en katt, kråke eller andre sånne i nærmeste omkrets. Er det det, blir Canen ukontrollerbar i minst 1 minutt, deretter kan man håpe på kontakt og reaksjon. Vent kan jeg bare glemme om Canen ser en katt, eller når hun kommer ut. Da må omgivelsene sjekkes før noe annet kan tenkes på. Jeg hater når det sitter ei kråke 5 meter fra døra, og Maja bare styrter ut etter den (og jeg ikke har sett den før vi går ut). Der har det blitt endel harde rykk i arma. Samme når vi er på tur, og hun bare MÅ hive seg ut på jordet etter ei mus (bortafor grøfta), mens jeg går på hodet i grøfta samtidig. Innkalling funker som regel 99% på Labrador. Han kommer lykkelig imot meg uansett hva som skjer ellers. Canen kommer som regel også, men ikke hvis hun må sjekke ut katt, mus, kråker eller lemen. Da kommer hun etterpå. Om hun er løs når det kommer folk mot oss, så kommer hun, men ikke hvis de har med seg hund for da må den sjekkes ut også. Så det er best å ha henne i bånd der vi kan møte andre. De er rolige inne, men ved "turtidspunkt" blir jeg utsatt for vedvarende oppmerksomhet og stirring. Det fører som regel til at de får tur da. Passering av andre (folk og hunder) går fint med begge om de er i bånd. Canen må være i bånd, Labrador kommer inntil meg når vi møter andre selv om han er løs. Men jeg vil ikke utvikle uvaner hos han, og jeg vet han er nysgjerrig, så jeg har han helst i bånd når vi passerer andre. Jeg styrer begge mye med hånden, og det tror jeg de lærer seg fra de er små litt automatisk. Trener ikke på det, det kommer etterhvert. De kan navnet ettersom jeg bruker det mye. Jeg bruker også mye kosenavn, og de kan dem også. Å gå med begge i bånd sammen er noe jeg unngår, selv om begge går pent i bånd under optimale forhold. Mest fordi Canen hiver seg ut og skal jakte på alt hun ser og oppfatter av katter, fugler, mus, og annet. Jada, jeg vet jeg kan trene på det, men jeg har trent i 6 år, og det blir bare verre for hvert år med det jaktinstinktet. Hun blir ikke bedre med tiden, til tross for trening, så jeg har kapitulert der. Hun er bare blitt verre på det, hun var ikke sånn som ung. Jeg klarer ikke å stoppe henne fra å renne etter katter, fugler og annet når jeg ikke ser det i tide. Dermed blir det å gå tur med begge i bånd litt utrivelig, så vi er heller til fjells i hverdagen der begge kan løpe løs. Ikke dermed sagt at vi ikke trener på dette, men vi tar ikke hverdagsturene i bånd langs veien med begge samtidig. Jeg er stort sett fornøyd med hverdagslydigheten, selv om jeg ser det kunne vært bedre med Canen. Hun er enkel å ha med å gjøre i alt annet enn når jaktinstinktet tar over. Hun har også et sterkt vakt/vokt-instinkt, men der klarer hun å kontrollere seg mer, og vi opplever ikke at det er et problem med henne. Jeg synes det er verre å kontrollere jakt enn vakt/vokt, ettersom jeg ikke klarer å forutse når hun ser noe hun må jage/jakte på. Det er vanskelig å være obs på ting en ikke kan se, og der hunden enser ting før en selv merker noe. Jeg ser ikke katter som sitter stille under et tre langs veien, og heller ikke mus utpå jordet eller i grøfta. Jeg merker bare at hun girer seg voldsomt opp på noe, og at jeg deretter må ta kontroll. Hun tar som regel kontakt når jeg ber henne om det, men jeg må være veldig PÅ. Hun har en sterk vilje, og er ikke så førerorientert. Om jeg hadde kunnet forutse slike hendelser, så hadde det vært enklere å trene på enn nå når det er hun som først merker dem, og jeg deretter må gå inn med kontakt-øvelser. I vakt/vokt-situasjoner er hun helt grei. Hun passerer andre som en Labrador, og det er bra for hennes rase, for de er ikke kjent for å være så omgjengelige som hun er. Så med en skarp vakthund er det altså jakt jeg har problemer med. Det er jo egentlig til å flire av!