Tyttebæra

Nå har jeg ingen juridisk kompetanse, bare sånn at dere vet det. Forliksrådet er det laveste leddet i rettssystemet, saker man tar dit er siviltvister som ikke gjelder større beløp og som man gjerne vil løse uten store kostnader. Det er ikke et krav til at de som sitter i Forliksrådet og avgir dom, har juridisk kompetanse. Ofte har de det ikke, siden det finnes et forliksråd i hver kommune. En dom fra forliksrådet er altså ikke et eksempel på hva utfallet i tingretten kunne blitt. Så vidt meg bekjent finnes det ingen slike saker som har vært prøvd i tingretten, dermed har vi ikke noe eksempel på dom i saker som dette. Av det jeg har lest, kan et eventuelt utfall i framtiden avhenge av hvor vidt oppdretteren havner under forbrukerkjøpsloven eller kjøpsloven. Forbrukerkjøpsloven stiller strengere krav til hva som kan avtales fritt mellom partene enn det kjøpsloven gjør. Noen vil argumentere for at små oppdrett konsekvent faller innunder kjøpsloven, men selv småskala oppdrettere kan falle innunder forbrukerlovens definisjon av næringsvirksomhet da de er organiserte selgere i et marked.

Kunne personen linke til dommen? Finner ingen dommer av denne arten. Har sett folk påstå lignende på avlsgrupper, uten at de har kunnet bevise det. I noen tilfeller har det vist seg å være saker som ble løst via ande instanser, ikke rettssak.

Skal du fôre rått billig, er det VOM 18kg (3 pølser på 6kg) som gjelder. Billigere enn både MUSH og Provit. Du trenger fryseplass og det innebærer litt arbeid å dele opp og fryse 6kgs pølser, men du sparer penger. De mindre pølsene og kassen med oppdelte biter fra VOM er dyrt. Av tørrfôr er det mye som er OK, og det varierer også en del mellom hunder hva de fungerer på. Ingen av mine hunder har fungert optimalt på Orijen eller Canagan f.eks, som ansees for å være "bedre" enn de merkene jeg bruker mest. Selv veksler jeg mellom forskjellige faste merker og prøver et nytt i blant, da jeg tenker det er bedre enn å fôre med samme type dag inn og dag ut. De merkene jeg ofte bruker er Proplan, Royal Canin, Acana og Appetitt. Har du en litt større hund slik at det går noen sekker tørrfôr i løpet av året, kan du også sjekke ut de ulike rabattløsningene. Appetitt har en grei rabattløsning mener jeg, de andre merkene kan du forhøre deg om ved utsalgssted.

Hvorfor skulle hun ikke ville ha de mest attraktive ressursene? Hunder er egoistiske og grabber til seg det de kan. Og bikkjer generelt, og spesielt i den alderen, vil gjerne ha det som andre hunder har, helt normalt. Hva slags adferd er det dere observerer når du skriver sjalu? Jeg mener at ingen tisper skal måtte lære seg å si i fra til innpåslitne hannhunder. Det gir deres hund ingenting positivt å være sosial med hormonelle hannhunder som kun vil stikke trynet i ræva på henne eller jukke på henne. Det er ikke din hunds ansvar å oppdra andres ufyselige hannhunder. Mine unge hannhunder får beskjed fra meg om at slik oppførsel er uakseptabelt, dersom eierne til hannhundene dere kjenner er så tafatte at de ikke griper inn selv, så unngå å slippe din hund løs sammen med dem. Jeg vil også si at å slippe hunder, og spesielt en usikker hund, i hundeparker er en svært dårlig idé, du ikke aner noe om de hundene eller eierne dere kan møte der. Det er mye bedre at hunden ikke får erfaringer i det hele tatt, enn at den får flere negative erfaringer med hunder. Få deg heller noen faste lekekammerater dere møter, og dropp møter i hundepark med hunder du ikke kjenner godt.

Stor risiko for at de kaninene blir mat dersom dere ikke sikrer hund og kanin godt. Sannsynligvis vil bikkja hyle og styre på rundt innhegningen til kaninene, prøve å bryte seg inn eller sitte utenfor og stirre intenst på dem. Kanskje ikke som helt purung valp, men definitivt når jaktinstinktet begynner å våkne. Selv om hunden skulle virke tilsynelatende uberørt eller trenes til å holde seg ved eier, kan den plutselig glefse til om kaninen kommer nært nok og det skal ikke mer til enn at hunden får kaninen i munnen før kaninen er død. Å prøve å "sosialisere" hunden til å ikke ta tamkaniner er et undøvdenig sjansespill å ta for kaninene sin del tenker jeg, så hold dem unna hverandre og godt sikret.

Har ikke snøring på puddel, så kan ikke gi noe sikkert svar. Vil tro det handler om at det står i rasestandarden at de ikke skal være flerfarget, dermed blir det ansett som en "kosmetisk" (les: utstillings) feil. Prinsippet eksteriør-bedømmelse gir mening, både for å sikre en viss typelikhet og for å sørge for at rasen beholder viktige eksteriøre trekk. Derimot blir det et problem når man kun ser på en hunds premiering på utstilling, og slutter å bry seg om hva den har prestert på prøver. Ikke for det, mange brukslinjer er avlet i andre retning for å prestere best mulig og ligner ikke på den opprinnelige versjonen av rasen heller.

Raser med samme egenskaper for bruk tenker jeg er viktigst, både når det gjelder eksteriør og egenskaper. Jeg liker konseptet med åpne stambøker, å kunne mønstre inn hunder som oppfyller visse kriterier for rasen og gi dem registrert status. Skal man gjennomføre krysningsprosjekt med spesifikke raser, er det kanskje gunstigere å bruke flere raser i et slikt prosjekt. Mange raser har svært snever genetisk variasjon, så det vil jo hjelpe mindre å krysse inn bare en slik rase. Noen raser er også nært beslektet, og da kan man diskutere hvor stor verdien av å krysse dem egentlig er. Men jeg tenker at krysningsprosjekter har lite for seg dersom det ikke blir et mye større fokus på å ta vare på den genetiske bredden i rasen. Man kan ikke fortsette bruke de mest premierte hundene så mye som man gjør i avl eller selektere hardt på enkelte egenskaper som utelukker store deler av hundene i rasen, for da er man raskt tilbake til hvor vi er i dag.

Nå vil jeg si at det dere ser for dere av aktivisering kan leses som litt lite for en hver hund. De fleste hverdager bør bestå av 10min+ luftetur morgen og kveld, pluss en lengre tur på 1 times tid. 1,5t aktivsering hver dag er minimum for en hver hund mener jeg, særlig når det kun er snakk om gåturer. Dere bør tenke litt over hva som kommer til å bli gjennomsnittet for denne hunden, vil det bli flest dager med 10minutters lufteturer og 30min hovedtur eller ser dere for dere å være ute 1,5t hver dag? Jeg begynner å kjenne til dachshundene ganske godt nå, og kan si litt om showlinjene. Jaktlinjene er litt annerledes er min erfaring, så dette gjelder ikke dem. Hunden skal først og fremst være et selskapshund og familiehund. Vi unngår raser med høyt mosjonsbehov. Det er på ingen måte krevende hunder, de er ganske bedagelige innendørs. Dette betyr dessverre at mange mener det er hunder som ikke trenger særlig med aktivitet, de bør absolutt få minimum 1,5t aktivitet som alle andre hunder. Vi har skole og jobb, så hunden må tåle å være hjemme alene i 5-7 timer i ukedagene. Har ikke hørt om så mye separasjonsangst, så det vil nok gå helt fint for de fleste. Helst lite røyting, og/eller lite pelsstell (vil ikke bruke mer enn 1 gang i uken på pelsstell) Langhåret må nok børstes litt når de har vært ute i terreng eller det er vått ute. De må nok også klippes litt for å holde dem flokefrie. Korthåren er vedlikeholdsfri. Begge disse røyter jo, men som en hver annen langhåret eller korthåret rase. Strihår må jo nappes, så det antar jeg ikke er aktuelt for dere. Vi tåler bjeffing på lav til middels nivå. De fleste dachser varsler, det vil si at de bjeffer dersom de hører noe eller ser noe. Du får ikke mindre lyd i en finsk eller svensk lapphund. Lett å trene, omgjengelig med andre folk/hunder. Lett å trene ... avhenger litt av hva du mener med det egentlig. Det er på ingen måte en hund som blir lydig i den forstand at den alltid kommer på innkalling, gidder å gjøre så mye uten å få belønning for det og kan læres til å gå fot på hver tur. De lærer derimot lett triks og kommandoer og de er også relativt myke og enkle å ha rundt seg i hverdagen. Mange langhårede og korthårede, av alle de tre størrelses-varianterne, er sosialt usikre. Dette vil si at de er redde eller nervøse for folk. Det samme gjelder egentlig andre hunder, noen er ganske usikre på andre hunder som fører til utagering og evt. aggresjon. Mentale svakheter må man være svært obs på. Jeg ville ikke bestilt valp uten å ha møtt mor eller andre hunder fra samme linjer. Ellers: De har litt sære personligheter, så anbefaler å treffe en del hunder og dachshundeiere for å se om dette er noe dere liker. De er på ingen måte som en cocker eller labrador i mentalitet, jeg vil faktisk si at de har noen likhetstrekk med whippet når det gjelder hvordan de er inne i huset. Ute på tur er de ikke lik whippet. En dachs har gjerne nesa i bakken konstant og de fleste standardene (kjenner ikke så godt til dverg og kanin at jeg kan si det gjelder alle disse) vil stikke av på jakt om man slipper dem løs (og dette betyr at de stikker langt av gårde og blir borte lenge). Helesemessig bør dere kjøpe etter foreldredyr som er øyelyst og har fått ryggen røntget fri. Det har også vært noen tilfeller av short ulna ol. sykdom på noen hunder i senere år. Unngå også å kjøpe etter veldig ekstreme foreldre med veldig korte bein og dype brystkasser. Trapper skal ikke være et problem for dem. Av alle jeg kjenner til har mange bodd hele livet eller bor per nå i hus med trapper, ingen av dem har bukket under pga. ryggproblemer.

Kjøp mindre pakker av forskjellige merker og prøv, det er ikke noe standard svar for hva kresne hunder liker har jeg funnet ut. Dyrebutikkene har ofte smaksprøver som bare inneholder noen hundre gram. Ellers kan det jo være greit å teste ut om de spiser om man blir gjerrigere på fôret en periode, som foreslått over. Selv har jeg derimot en hund som heller ser ut som et beinrangel enn å spise tørt, så taper de seg mye i vekt er ikke det en holdbar strategi. Kan forøvrig anbefale å bytte ut MUSH med VOM for økonomien sin del, VOM er mye billigere.

Noen fører lister og gir hver interessent et "nummer" i køen, f.eks 1. på tispevalp, 2. på tispevalp osv. Andre skriver opp en liste over interessenter og tar kontakt senere om hvem som får kjøpe valp, ikke noe køsystem med andre ord. Selv i siste scenario er det jo begrenset hvor mange du trenger på en slik liste. Når oppdrettere snakker om at de kunne solgt et kull 4+ ganger utfra interessen de får, vil det jo være svært mange av disse kjøperne som er like i hvor godt oppdretteren liker dem, hva de har av tidligere erfaring og forutsetninger for å gi en hund. Det er nok her det kommer inn at mange ikke setter flere på listen og ikke svarer på hendvendelser, fordi de allerede har så mange akutelle kjøpere at det ikke er noe poeng i å sette opp flere. Det var annerledes før da man kanskje bare fikk 8-15 interessenter som var aktuelle å selge til totalt på et kull, da kunne jo en som tok kontakt sent vise seg å være mer passende enn andre. Nå derimot har man kanskje 30 aktuelle å selge til, og det er garantert flere som allerede står på disse listene som kan tilby valpen akkurat det samme som en selv.

Ville holdt øye med diverse rasesider på facebook og evt. tatt konatk med valpeformidler for klubben. Ser det av og til dukker opp kull på min rase fra liten-skala oppdrettere som det er mulig å få fra om man ser annonsen tidlig. De større, eller mer kjente oppdretterne og folk som har annonsert kullet sitt for lenge siden, har alle fulle lister. Disse listene er nok godt fyllt opp av oppegående folk oppdretterne kan tenke seg å selge til, så jeg ville ikke hatt mye håp om å "snike" i køen uansett hvor mye erfaring man har og hvor oppegående man er.

Synes ikke noe om å få det draget fra hoftene heller, jeg. Mine går som regel alltid i enden av båndets lengde og båndet er det meste av tiden stramt, men det er ikke noe drag. Stopper jeg eller sakker farten prøver de ikke å dra meg videre, det er ikke noe konstant dragkraft som jeg må gå å bremse for hele tiden. For min del kan båndet godt være stramt, men de skal ikke dra meg framover.

Å gå med hunder under 10 kg i konstant trekk er kanskje ikke noe stort problem, men særlig behagelig er det da virkelig ikke? Jeg koser meg ikke på tur når det føles som at bikkja prøver å dra skulderen min ut av ledd. For min del er å gå pent i bånd at bikkja ikke trekker, at båndet er stramt gjør meg ingenting.

Har du først hatt BC, er det ingen rase som kan sammenlignes når det gjelder arbeidsvilje og formbarhet. Jeg anbefaler deg å ta kontakt med oppdrettere av denne rasen og bli kjent med flere individer av den, for jeg vil tro den er svært annerledes enn BCen på veldig mange vis. Ellers er det ingen motsetning mellom å trene en hund til et spesifikt formål (tjeneste, konkurranse) og å la den leve et verdig hundeliv der den får utøve naturlig adferd. Å lukte på alt det naturen og byen har å by på er naturlig for hunder, og det er SVÆRT selvforsterkende, som gjør at planen din for å trene dette bort i alle situasjoner neppe vil fungere. Hunder er faktisk ganske smarte og kan relativt enkelt formes til å vite forskjellen på når de er på "jobb" og når det er fritid. De skjønner at det er andre regler som gjelder når de jobber. Det beste rådet for å unngå hannhunder som er overdrevent opptatt av tisseflekker og mister hodet fullstendig ved løpetisper, er å sørge for at du ikke kjøper etter linjer som er overdrevent hormonelle. Til en viss grad vil alle hannhunder med normal kjønnsdrift være opptatt av løpetisper, noen kan derimot trenes til å være mindre berørt i arbeid. Hvis normal kjønnsdrift er så problematisk, anbefaler jeg heller å kjøpe ei tispe. Og så er det jo sånn at krav og regler for sportene endrer seg med tiden, og bruksegenskaper forsvinner raskt om man ikke systematisk tester det man avler på. Hvordan vet oppdretter at bikkjene har egenskapene til å jobbe gjennom et helt program, dersom de aldri har gått et? Utfordringen er som regel ikke å lære hunden øvelsene, men å få dem til å jobbe presist med god intensitet over lang tid uten belønning. Noen hunder har også mentale svakheter som gjør at de ikke fungerer på konkurranse. Dette er egenskaper man kun får testet på prøver og konkurranser, som gjør at jeg aldri anbefaler noen å kjøpe brukshund etter linjer som ikke har bevist at de duger.

Hadde det kun vært en og annen C-hofte på de linjene, eller indeksen for dyret var svært god, kunne jeg fint kjøpt hund etter et foreldredyr med C-hofter som var symptomfri. Agria har fjernet sine reservasjoner og man får nå dekket utgifter i forbindelse med HD selv om foreldrene har en diagnose. HD er på ingen måte enkelt å unngå. Vi har avlet på HD-frie hunder i lang tid nå og vi ser at det ikke øker fri-andelen nevneverdig, derav har vi innført indeks. Å kjøpe valp av to HD-frie foreldre trenger ikke gi noen bedre odds for å få en HD-fri hund. Man må se på hele slekten, forekommer det mye HD på foreldrenes søsken, på besteforeldrenes søsken osv.? Noen kenneler har flere avlslinjer, dermed er ikke alle hunder med samme kennelnavn nødvendigvis i slekt med hverandre. Det er kun de hundene som er i slekt med det kommende kullet du ser på som er av interesse å sjekke.

Jeg ville valgt jaktgolden etter sportslinjer, det er nok et sikrere kort enn toller. Så må du selvsagt være nøye med linjer og oppdretter, som alltid når man kjøper hund og særlig når det er til spesifikke formål. BC er helt klar den optimale LP-hunden, men det betyr definitivt ikke at man ikke kan nå høyt med andre bruksraser og ha det moro på veien. Gjennom et hundeliv er det en veldig liten andel av tiden som går til trening og konkurranse, jeg ser for meg at det kan bli et irritasjonsmoment å eie en rase du i utgangspunktet ikke vil ha bare for å få den "ekstra edgen" på LP-konkurranse. Da er det nok mye mer givende å tilbringe hverdagen og alle treningstimene med en rase du faktisk liker.

Nå har ikke jeg så veldig god kontroll på selskapshundrasene, men kan gi noen råd utfra hva jeg selv gjør når jeg skal kjøpe en ny rase. Les RAS (rasespesifikk avlsstrategi), det skal være utarbeidet og ligge på raseklubben. Sverige utarbeider også RAS, så søk opp de svenske raseklubbene og let etter dokumentet. Her kan du danne deg et bilde over utfordringer på rasen, både når det gjelder lav genetisk variasjon (se på hvor mange hunder som brukes i avl eller hvor mange valper per hund får f.eks), sykdom, mentale utfordringer og bruksegenskaper. Det skal være fastsatt hvilke mål klubben skal jobbe med i avlen. Se på rase-statistikken i den finske kennelklubben, her kan du blant annet se på statistikk over helsetester og dødsårsak: https://jalostus.kennelliitto.fi/frmEtusivu.aspx?FCI=0 . Gå for en rase med høy gjennomsnittlig levealder og som virker mindre belastet med sykdom. Sjekk hva det koster å forsikre rasen hos f.eks Agria (de har en side der du kan beregne pris, uten at du gjør noe kjøp). Jo dyrere en rase er å forsikre, jo mer utgifter kan du tenke at forsikringsselskapet har med rasen (= mye skader og sykdom). Meld deg inn i rasegrupper på facebook, der kommer det ofte fram problemer rundt syke hunder. Prøv å kom i snakk med eiere av rasen når du møter dem. Noen ganger får man et innblikk i sykdommene folk plages med, utfordringer med mentalitet og annet. Liker du bikkja spesielt godt mentalt, utseendemessig (bra bygd) eller annet, spør hvor den er kjøpt. Når du har funnet et kull som kan være aktuelt for deg, lag en fiktiv stamtavle for kullet i Dogweb på 8 genereasjoner og huk av for å vise innavl. Innavlsprosenten kan virke lav på fire generasjoner, men ser du på 8 generasjoner stiger prosenten ofte. Du vil at den skal være lav (maks 2,5%), og at ikke noen få hunder skal utgjøre en stor del av den innavlsgraden. Vær obs på to ting: Hunder med mange importer i stamtavlen kan ha store hull i stamtavla over 8 generasjoner, som gjør at innavlsberegningen blir feil (finske kennelklubben beregner ancestor loss for deg, det gjør ikke NKKs dogweb). Dette hjelper heller ikke så mye å se på dersom man ser på en rase som har blitt avlet fram fra noen få individer, da den genetiske variasjonen vil være lav i utgangspunktet. Velg en kombinasjon der flere hunder enn bare mor og far er helsetestet, se på deres søsken, se på søsknene til besteforeldrene osv. Se på det totale bildet i stamtavlen. Undersøk linjene i NKKs dogweb men også i andre databaser som SKKs hundatabase og koiranet. Og snakk med oppdretter – er de bevisste på rasens problemer og hvilke prioriteringer ligger bak akkurat denne kombinasjonen av foreldredyr? Kan også anbefale å lese denne artikkelen av NKK, med tanke på trådens tema. https://www.nkk.no/aktuelt/blandingsavl-moter-vi-oss-selv-i-doren-article111075-991.html NKK har bare makt til å la være å registrere hundene der og å nekte dem adgang til arrangementer. At en rase ikke er NKK-godkjent vil ikke stoppe folk i å kjøpe dem, se bare hvor populære mange designerraser og cobberdog er. For folk flest har det ingen praktisk betydning om hunden er registrert i NKK eller ikke, mange mener jo til og med at greia rundt renraset er snobbete. Tilstrømmingen av nye eiere kommer delvis fra folk som ser morsomme bilder og videoer av rasene, andre halvparten kjøper rasene fordi de leser at de er lite krevende (som forventet når en hund knapt kan puste), de kjenner noen som har rasen eller har hatt noe lignende. For å få slutt på lidelsen må myndighetene ta i bruk det lovverket vi har og forby avl av disse hundene. Å flytte avlen utenfor NKK tror jeg ikke vil redusere etterspørselen.

Bare siter meg, det er jo et debattforum. Jeg vet ikke, men jeg tror ikke det ville gjort en så voldsomt stor forskjell. Jeg kjenner noen eiere som har hatt en rekke av disse rasene, og de ser helt ærlig ikke at hundene deres er syke. De ser ikke at bikkjene deres ikke puster normalt eller ikke kan bevege seg normalt. De lever jo lenge med behandling, og andres hunder blir jo også syke, så hva er problemet? Selv om rasen ikke lenger ble godkjent i NKK, ser jeg ikke for meg at de ville sluttet å kjøpe disse rasene. Fraller, mops og bulldog selges for veldig store summer, både registrerte og uregistrerte. I tillegg er det et marked for smuglerhunder og blandinger av disse rasene. Registrering i NKK tror jeg ikke har så mye å si for de fleste kjøperne, de vil ha dem fordi bikkjene er "søte og morsomme»". Dersom oppdrettere ble hevet ut av NKK, ville kjøperne nok bare argumentert med at de har mer tiltro til oppdretterne som kjenner rasen enn en "tyrannisk organisasjon". Avlen ville fortsatt i samme skala, bare at nå hadde det ikke vært noen utenforstående som kunne prøve å tvinge på dem å forbedre rasen for at de skal få fortsette å registrere hundene sine. Når Mattilsynet har vært så tafatt og uvillig til å ta i denne problematikken, blir det vanskelig for NKK å gjøre noe. Hvilken rett har NKK til å forby noe, når øverste myndigheter godkjenner dette ved sin manglende vilje til å gripe inn? Det er myndighetene som må ta tak i dette for å kunne stanse denne avlen, man kan håpe på at Dyrebeskyttelsens søksmål vil bidra til en endring.

Denne studien er gjort i Storbritannia, britene har bedrevet svært mye og tett innavl som nødvendigvis gjør recessiv sykdom til et større problem der. Det har til og med oppstått problematiske genvarianter der som gjennom innavl har blitt et stor problem, for eksempel på boxer. Kan vise til dokumentaren Pedigree Dogs Exposed del 1, der får du et innblikk i en avl som er mye mer skakkjørt enn den heldigvis har vært generelt i Norge. I Norge har det ikke vært spesielt vanlig med så tette innavlsparringer som de har holdt på med i Storbritannia. Sykdom der er også mye mer hysj-hysj enn det har vært i Norden en stund og The kennel club har gjort mye mindre enn landene i Norden for å kartlegge helse. Lenken til denne studien er ikke gyldig, så den kommenterer jeg ikke. Det er helt klart at den "rasismen" som vi i lang tid har sett innad raseverden må bort, for det er på ingen måte bærekraftig forvaltning av rasene. Jeg tror ikke vi er så uenige i bunn, egentlig. For jeg er helt for krysningsprosjektene som utføres og mener det burde skje i større utstrekning. Jeg mener også det burde vært mulig å registrere inn uregistrerte hunder som passer rasekriterier og som gjennom DNA-test viser at de kan tilføre genetisk variasjon. Det er fullt mulig å innføre nytt blod i kontrollerte former, på en mer effektiv og raskere måte enn krysningsprosjekter hittil har foregått. At det for eksempel har tatt så lang tid å få registrert inn LUA-dalmatinere i renrasede registre er egentlig tragisk, for det løser et genetisk problem som er spredt hos hele den "rene" dalmatinerpopulasjonen. Du må huske på at NKK er en overordnet organisasjon, de har egentlig ganske lite makt over oppdrettere og hva de velger å avle på. Man ser eksempler på at de som sitter i NKK er mer positive til krysningsprosjekter og helsetesting enn oppdretterne innenfor mange raser. NKK har bare makt så lenge folk ønsker å registrere hundene sine der, dersom de setter mange strenge kriterier, vil bare oppdretterne fortsette avlen utenfor NKK og de vil fortsatt få solgt valper. NKK er ikke det egentlige problemet, problemet er oppdretterne og valpekjøperne. Det er et problem at oppdrettere er så kunnskapsløse at de tror de kan avle seg bort fra et befestet problem i hele populasjonen uten å føre inn nye gener. For dem er det viktigere å holde rasen "ren" enn å avle fram friske, funksjonelle dyr som kan leve et godt liv. Det er ikke et NKK-problem, det er et holdningsproblem hos oppdrettere og kjøpere. Fordi raseavl ikke alltid er godt planlagt avl, rett og slett. Veldig mye raseavl er på ingen måte bedre enn mye blandingshundavl, de bare parrer tilfeldig to hunder uten noen videre plan med det. Eller de skjønner ikke hvordan avl og genetikk foregår, og tror de kan avle seg vekk fra problemer som er tilstede i hele rasepopulasjonen eller ser ikke hvordan eksteriøret de har framelsket fører til plager for hundene. Kunnskapsløsheten hos oppdrettere og de som kjøper disse rasene, gjør at mange raser ikke blir friskere. At en del av rasehundoppdrettere er idioter, bør på ingen måte undergrave de oppdretterne som gjør en god jobb og bruker rasehundregisteret som en ressurs. Raseavl registreres i en database, det gjør det enkelt å registrere resultater og holde overblikk over linjene. Per nå er raseklubbenes registre de mest utfylte av alle databaser for hunder, det er et verktøy for kartlegging. Å avle på hunder uten noen form for historikk eller med plan om å kartlegge avkommet, har veldig liten funksjon. Da blir det egentlig bare flaks om avkommet blir friskt eller ikke, sant. Man aner ikke hva slags gener man avler på. Dersom det skapes et seriøst, stort blandingshundregister og man avler blandingshunder som kartlegges grundig for hver generasjon, har jeg ingenting i mot det. Det er klart at rasehund vs. blandingshund debatten er svært polarisert, men debatten kan jo nyanseres veldig. Jeg ville heller kjøpt en random blanding enn å kjøpe meg en mops eller schæfer, fordi oddsen for å få en syk hund av de to rasene er ganske stor. Jeg ville aldri kjøpt meg en hund med høy innavlsgrad eller fra en rase med liten genetisk variasjon der jeg hører om mye immunrelatert sykdom. Men jeg kjøpte jo heller en rasehund av en rase uten snever genetisk variasjon, etter en kombinasjon med lav innavlsgrad etter linjer som er testet for det som er relevant for rasen og har jakthundpremieringer å vise til, enn å kjøpe meg en blanding som jeg ikke vet noe om utover at den er blanding av drever og dachs og at mor og far ser friske ut og jager bra.

Risikoen for HD vil minskes dersom man øker forekomsten av genvarianter som ikke koder for HD. Dette er ganske spesifikt sant, det nytter ikke å øke genetisk variasjon generelt, man må innføre genvarianter som ikke koder for HD spesielt. Sykdommer som bare trenger en syk genvariasjon for å gi utslag, er lette å avle bort fordi de alltid kommer til uttrykk. Disse er ikke et problem. Recessive sykdommer, som trenger to kopier av samme genvariant for å gi sykdom, er også relativt enkle å hanskes med fordi de er enkle å identifisere og utvikle DNA-tester for. Eksempler på dette er PRA. Problemet er alle sykdommer som nedarves polygenetisk, det er mange genvarianter på forskjellige gener som tilsammen gir HD, kreft, AD, hjertefeil og mye, mye annet. Man kan ikke enkelt identifisere hvilke hunder som har mange av disse genvariantene, fordi hunder kan ha mange av disse uten at det gir utslag for dem selv. Vi ser jo at det å avle på HD-frie hunder ikke reduserer forekomsten av HD i en rase. For polygenetiske sykdommer må man se på det totale bildet av hele hundens slekt for å få noen indikasjon på hvor mange uheldige genvarianter hunden bærer på, det er derfor man har tatt i bruk indeks som et avlsverktøy. Mange syke hunder er helt symptomfrie. Det finnes hunder med HD-syke hofter, hjertefeil, forkalkninger i ryggen osv. som aldri blir plaget eller viser symptomer. Dersom en rase inngår i et screeningprogram, vil mange teste hundene sine for disse sykdommene. Du vil se at cavalier later til å ha mindre HD enn aussie hvis du sjekker HD-statistikk i NKK, betyr det at det er mer HD på aussie enn cavalier? Ikke nødvendigivis. Vi vet faktisk ikke hvor høy forekomsten av HD hos cavalier er, fordi få testes. Man kan tenke seg at majoriteten av cavalierene som testes for HD, har symptomer. Edit: og noen syke cavalierer vil nok også ikke offisielt testes, at bildene sendes inn til NKK og registreres (altså mørketall som ikke inngår i statistikken). Vi vet ikke hvor mange av Aussiene som testes, som faktisk har symptomer på HD. Derfor gir det et veldig feil bilde av HD-forekomst, siden symptomfrie cavalierer ikke inngår i statistikken på samme måte som symptomfrie aussier. Skal man gjøre en sammenligning av disse to rasene, må faktisk like mange prosent av begge rasene testes for HD. Først da kan man anslå om den ene rasen er mer disponert for HD enn den andre. Når blandingshundeiere ikke tar hundene sine til veterinær før de må, betyr det altså at alle symptomfrie individer ikke kommer med i statistikken. Derimot vil du se at både hunder med problemer og de som er symptomfrie inngår i statistikken for rasehunder. Det er egentlig akkurat det samme som eksemplet med aussie og cavalier ovenfor. Når man leser forskning kan man ikke trekke slutninger som ikke er direkte bevist. At man ser at to ting forekommer samtidig, beviser ikke det ene er årsaken til at de forekommer samtidig. Som du ser ovenfor, kan det ikke bevises at det er den genetiske pakken til aussie som gjør at det ser ut som rasen har mer HD enn cavalier. Man må faktisk konkludere med at man ikke vet med mindre det er spesifikt undersøkt. Ikke alle raser stammer fra et lite antall individer, og for noen raser har ikke stambøkene vært hermetisk lukket i så fryktelig mange år heller. Hvor stor genetisk variasjon det er i en rase avhenger også av hvordan den har vært forvaltet. Det finnes raser som har en relativt liten populasjon, men den genetiske variasjonen innad er stor fordi man har vært flinke til å bruke mange hunder i avl. Så har vi raser som er tallmessige store, men den genetiske variasjonen er svært liten fordi rasen har vært utsatt for mye matadoravl og innavl, altså hard selektering på få individer som gjør at samme genvarianter hoper seg opp på mange individer. Men ja, å krysse inn ubeslektede individer for å øke den genetiske variasjonen ytterlige vil helt klart være positivt, det er jeg enig i. Men (!) det må gjøres i kontrollerte former. Man må ha en viss oversikt over hva vi krysser inn, hvilket genmateriale har egentlig denne hunden og hvordan vil det kunne bidra? Deretter må avkommet også kartlegges, for å se om vi har oppnådd en positiv effekt og om det er noen uheldige lyter som oppstår oftere. Vi må sørge for at vi får inn genvarianter som virker direkte på det området vi vil forbedre. Du vil finne forskning som kan bygge opp under absolutt alle påstander. Noe er dårlig forskning, det er dårlig gjennomført og lagt opp fordi de som står bak studien har gjort lite gjennomtenkte valg. Noe forskning er lagt opp med mål om å framprovosere et spesifikt resultat, ofte sponset av en næring eller bedrift som har egeninteresse i å få dette resultatet. Det finnes også mye god forskning, men folk tolker den uriktig og tror den beviser noe den faktisk ikke gjør. De fleste studier er også begrenset, formålet et bare å gi en indikasjon på at det er en sammenheng mellom noe, som igjen gir grunnlag for nye studier som går mer i dybden på årsaken til at disse to fenomenene opptrer samtidig. Det er helt umulig å kontrollere for alle faktorer i en studie. Denne artikkelen viser bare at når man går gjennom veterinærjournaler, ser man en økt forekomst av enkelte lidelser hos rasehunder sammenlignet med blandingshunder. Høy frekvens av sykdom hos rasehunder og lav frekvens av sykdom hos blandingshunder, det er en sammenheng mellom disse to, altså en korrelasjon. Denne artikkelen kan derimot ikke bevise kausalitet, altså årsaken til at vi ser høy forekomst av sykdom hos rasehunder og lav forekomst hos blandinger. Vi vet ikke hvorfor vi ser denne sammenhengen, det må gjøres andre studier som går mer i dybden på nettopp dette for å kunne gi et nærmere svar. Å mene at denne artikkelen beviser at blandingshunder er friskere, viser bare at man ikke forstår skillet mellom korrelasjon og kausalitet. Som tidligere skrevet, det kan være mange andre årsaker til at denne studien fikk dette resultatet.

Jeg tror ikke dette er en problemstilling som kan besvares. Min logiske slutning er at det handler veldig lite om generelle begreper som rasehund og blandingshund, det handler om å se på det genetiske materialet til foreldredyrene. Det er kun det som kan si deg noe om sannsynligheten for at valpen din vil utvikle enkelte trekk eller sykdommer. Blogginnlegget du viser til henviser ikke til noen artikler som "beviser" noe som helst. I dette abstraktet https://www.sciencedirect.com/science/article/abs/pii/S1090023316300673 ser du at det ikke er så enkelt som å parre forskjellige raser, eller parre blandingshunder, så blir avkommet automatisk friskere. To viser for det første ikke til helsemessige effekter, og den tredje viste negativ hybridvigør. Et annet problem med de andre studiene i blogginnlegget du linker til, er datamateriale. Datamateriale er basert på veterinærjournaler, og gir derfor egentlig ikke noe svar på spørsmålet. Det er flere sider ved datamaterialet som kan gi et uriktig bilde: 1. raser som inngår i screeningprogram for spesifikke lidelser vil nødvendigvis ha høyere forekomst av lidelsen, fordi også symptomfrie individer blir testet og kommer med i statistikken. 2. Det kan ikke utelukkes at rasehunder får mer medisinsk behandling enn blandingshunder. Særlig blir dette relevant siden forholdene i USA og Norge er ulike. Der er mulig at flere personer med lav inntekt holder blandinger, altså vil mange blandinger aldri få stilt diagnose eller få behandling. 3. Blandingshunder i Norge og blandingshunder i USA er ikke nødvendigvis samme sak, og funn fra data hentet ut i USA kan ikke nødvendigvis overføres til Norges blandingshundpopulasjon. Problemstillingen kan også diskuteres ut fra de grunnleggende prinsippene i genetikk, som du kan lese om i hvilken som helst fagbok om genetikk eller evolusjon. Vi vet at genetisk variasjon er en fordel, og at liten variasjon kan føre til sykdom og i verstefall innavlsdepresjon. Det er klart at åpne stambøker gir flere muligheter til å bevare genetisk variasjon i en populasjon. Det betyr likevel ikke at kartlegging av genmaterialet er unødvendig, bruk av stambøker, helsetester, mentaltester, screeningprogram og utvikling av indeks er helt nødvendig for å kunne avle i retning av friskere, mer mentalt robust og bedre egnet til et formål. Uten all denne kartleggingen famler man egentlig bare i blinde, for man kan ikke se på en hund eller ta en DNA-test for å sjekke om den har mange genvariasjoner som kan nedarve allergi, kreft, HD eller AD. Dette er polygenetisk nedarvet og det er derfor man har tatt i bruk indekser. Alle hunder har det samme settet med gener, sykdom nedarves på samme måte uansett rase eller blanding. Parrer man to hunder som bærer på samme skadelige genvarianter, så vil dette kunne komme til uttrykk som sykdom på valpene, hvor vidt foreldrene er rasehunder eller blandingshunder spiller ingen rolle. Man kan også parre to forskjellige raser og løse to rasetypiske problem i neste generasjon, men begge rasene bærer på genvariasjoner som til sammen skaper, eller øker forekomsten, av en annen sykdom. Så uforutsigbart er avl, og det kan ikke egentlig forenkles til snevre definisjoner på blandingshund og rasehund. Der er et problem for å besvare denne problemstillingen, at man ikke kan definere helt konkret hva en rasehund eller blandningshund er, genetisk sett. På rasehunder finner du raser som har svært liten genetisk variasjon generelt, eller som har svært liten variasjon på enkelte områder som gjør at de er svært disponert for å utvikle enkelte sykdommer. Du ser også raser som forvaltes på en helt annen måte, der det er stor genetisk variasjon innad populasjonen og som har svært lav forekomst av sykdom og ingen som er ansett som rasetypiske. Hvor skal man hente datamateriale da? Skal det hentes fra schæfer, mops og cavalier, som har svært høy forekomst av en rekke lidelser? Skal det hentes fra toller, som har en svært snever genetisk variasjon? Eller skal man hente materiale fra friskere raser med større genetisk varasjon og liten forekomst av typiske sykdommer? Hvordan skal man velge ut blandingshundpopulasjonen man henter datamateriale fra? Det er svært mye som inngår i begrepet blandingshund. For eksempel husky, der foregår det nok noe innavl for å selektere på «løpsgener». Andre ting som inngår i blandingshund er resultat av søsken-parringer ol., hunder som teknisk sett er renrasede stamtavlemessig, de er bare ikke registrer i NKK. Du har målrettet avl for å få fram en rase, f. eks cobberdog, der det nok også foregår innavl. Man har F1 krysninger mellom to raser som er mer eller mindre genetisk like, du har F1 rasekrysninger som er svært ulike genetisk, du har F3 krysninger som stammer fra samme raser, osv. osv. Så, hvordan skal man i det hele tatt kunne forske på om rasehunder er sykere enn blandingshunder?

Da tenker jeg omplassering er en dårlig løsning. Hvis han kan være alene med søsteren, er separasjonsangsten et mindre problem hos dere enn det vil bli hos noen andre. Har selv hatt en hund med separasjonsangst som kun kunne være alene med en annen hund, det var ikke så vanskelig å tilrettelegge for. Å ha en hund som ikke kan være alene i det hele tatt, er mye verre. De andre problemene er nok også noe som ikke kommer til å løse seg ved eierskifte, mulig blir de verre om han støtter seg mye til søsteren. Stemmer i at dere bør se etter en instruktør med kunnskap om utfordrende adferd og forsøke å jobbe med dette hos dere først.

Beklager, her er det så mange røde flagg at jeg ikke kan la være å ta det opp. Det er en grunn til at 8 uker er minimum anbefalte alder ved salg, den er ikke satt tilfeldig. Jeg har aldri vært borti en oppdretter som har skilt mor helt fra valpene sine, selv ikke når jeg har hentet ved 8-9 ukers alder. At valpene ikke ser ut til å få noe slags miljøtrening eller renslighetstrening gjør at jeg også undrer meg over hva slags miljø og forhold disse valpene vokser opp under. Det finnes ikke noe du kan gjøre for å erstatte en dårlig start på livet. Dere risikerer å kjøpe dere ganske store problemer med denne valpen, så være forberedt på det. Dersom valpen blir alene uten mor og kullsøsken ser jeg ikke vitsen med å la den være lenger hos oppdretter, men samtidig tenker jeg at dere støtter en veldig stygg avlspraksis ved å i det hele tatt kjøpe fra dette stedet.

Er det kun problematisk for ham at dere drar? Hva gjør han når han er alene? Hvordan er han ellers? Det finnes hjem der hunder med separasjonsangst kan ha et greit liv, for eksempel hos pensjonister, trygdede eller noen som har et arbeid som hunden kan være med på. Derimot er det vanskelig å finne et slikt hjem, og særlig om hunden har flere problemer enn bare separasjonsangsten.

MUSH oppgir 2% av hundens vekt som veiledende mengde, samme mengde som VOM oppgir. Mengde varierer jo mellom hunder, men de skal være ganske så småspiste på MUSH for at det skal bli i nærheten av så billig som VOM. VOM har sluttet med 20kg blokker, så prisen har steget litt. Det billigste man får nå er 18kg (3 pølser på 6kg) for rundt 350kr (pris varierer litt mellom utsalgssteder).