Tyttebæra

Finner man ikke en hannhund gjennom oppdretterne på lista der eller hannhundlistene, evt. på raseklubbens sosiale medier, må du nesten ut av huset og engasjere deg i utstillinger, prøver eller lignende for å møte rasefolk, oppdrettere og hannhundeiere.

Ta direkte kontakt med eierne av hannhundene på lista, ikke raseklubben. Se på kenneler som er oppført i raseklubben og gå inn på sidene deres, der kan det ligge informasjon om hannhunder som er tilgjengelige for avl.

Velger etter dommer. Mange dommere setter opp den typiske utstillingstypen og de er det bortkastet tid og penger å stille mine jaktlinjer for. Utstilling er ikke en hobby for meg, det er kun noe jeg gjør for å få en premiegrad på hunden. Er ikke interessert i noe utstillingschampionat og bryr meg derfor heller ikke om å stille på de større utstillingene verken i Norge eller andre land.

Det er helt naturlig at en hund synes det er ubehagelig å oppsøke et sted den ble angrepet og der det også finnes lukt og synsinntrykk av samme hund som angrep den. Når man derimot har gått forbi noen ganger får hunden nye erfaringer med at den kan oppholde seg i samme omgivelser og rundt samme lukt ol. uten å frykte et angrep. Denne type erfaring er ofte nok til at hundene ikke reagerer særlig på det, å bruke godbiter og annet er som regel ikke nødvendig. Derimot vil mange fortsatt være berørt rundt det spesifikke individet, og det handler ikke bare om den ene ubehagelige opplevelsen. Jeg forventer aldri at to hunder som har røket på hverandre skal gå overens igjen, det skjer så pass sjeldent at når det skjer er det som regel snakk om individer som enten a) ikke liker hverandre (ofte to av samme kjønn) eller som b) barker sammen pga. egenskaper, f.eks der den ene har ressursforsvar som den andre ikke respekterer, eller at det er snakk om raser som lett blir sinna og det skjer litt tilfeldig at de blir uenige (staff, russells ol.). Uansett hva årsaken var, har hundene som regel gode grunner for å være berørte rundt hverandre for det vil som regel smelle igjen mellom dem, før eller senere. Å bruke tid på å skulle trene på å være rundt en hund som angrep dem, ser jeg på som helt unødvendig og noe de burde få slippe. De fleste takler å se denne hunden et par ganger hver uke på avstand, uten at man behøver noen målrettet trening på det. Uansett, mine meninger om bikkjer som misliker hverandre til side: det er bra å høre at det virker som hunden ikke har fått varige mén etter hendelsen og responderer bra på den treningen du har gjort/gjør.

Jeg lurer jo på hva som er forskjellen på å lære en BC å slutte å gjete sau når vi ber om det, kontra å be dem om å slutte å gjete barn, biler osv.? Rent bortsett fra at en hund som brukes på sau gjerne får veldig mye mengdetrening i å tøyle instintkene sine og ta beskjeder enn en hund som ikke brukes til gjeting. I prinsippet handler jo begge situasjonene om å undertrykke instinktet til å agere? Faktum er at de aller færreste hunder vil slutte å jage (som også gjeting er en slags form av), det er noe vi lærer dem å gjøre på kommando. På drivende hunder har man som mål at de skal kunne avbryte drevet og komme tilbake på kommando, for fuglehund har man også innkalling men også det svært krevende momentet RIOS. Dette veldig motstridende for hunden og må læres, det er ikke medfødt. Det ligger ofte mye trening i en hund som stopper når den skal heller enn å fortsette å agere på sine instintker (jage), men hadde det ikke vært mulig å få til hadde man ikke hatt bruksformer og prøveformer som er fundamentert og måler denne type kontroll over hunden. Så det er ingen som snakker om å trene en hund slik at den aldri viser instinktene sine igjen, om å fjerne jakt- eller gjeterinstinkt. Vi snakker om å lære hunden impulskontroll og å ikke agere på alle sine instinkter hele tiden, noe mange hunder kan lære, enten gjennon ren adferdsmodifisering eller bare aktiv utøving av kontroll gjennom verbale kommandoer. Prinsippet som gjør at mine hunder kommer på innkalling selv midt i et drev og lar være å ta ut på spor hjemme når jeg gir en verbal kommando, selv om de alltid søker etter, interesserer seg for og helst vil jage alt av vilt, katter og annet med pels.

Jeg tenker at man ikke trenger å gjøre et utrivelig hundemøte til et stort nummer og sette inn masse tiltak uten at det foreligger noen grunn til det, i verste fall forsterker man bare frykten. Å late som ingenting er i svært mange tilfeller det beste. De aller fleste hunder takler slike opplevelser, at de er berørte rundt disse spesifikke individene handler like mye om at dette er hunder som ikke liker hverandre som at de har fått en negativ erfaring med den andre hunden. Aksepter at disse hundene ikke burde omgås og hold dere unna den, det er mer hensiktsmessig å heller gå forbi eiendommen på vanlige turer og på den måten lære hunden at den ikke trenger å bry seg med lukt og synsinntrykk av den. Dersom du ser antydninger til at hunden er usikker rundt andre staffer, og det er så pass mange staffer der dere ferdes at dette blir et problem, kan man begynne å tenke på tiltak, men ellers er det helt unødvendig.

Nå er det jo forskjell på å kontrollere en adferd, og å trene den bort. Førstnevnte er helt nødvendig i alle former for bruk der hunden skal samarbeide med fører. En gjeterhund som ikke lystrer kommandoer og gjør som den selv vil med sauen er jo en ubrukelig gjeterhund? Å kunne ta kommandoer, eller utføre ønsket adferd når vi vil det, betyr i praksis at hunden må undertrykke medfødte instinkter. En BC som gjeter på uønskede ting kan i mange tilfeller dresseres, selvfølgelig. Noen BCer slutter helt og kan virke uberørt med riktig trening. For andre er sluttresultatet at de ligger til ting passerer eller at de klarer å gå forbi med stirring, hvor problematisk det er avhenger av hvor du bor og hvor du ferdes med hunden. Det finnes selvfølgelig pgså håpløse tilfeller som alltid vil gjøre utfall mot triggere, men man vet jo ikke om man har et før man har prøvd.

Det spiller ingen rolle at avl er hobby for oppdretter, det er hvor vidt virksomheten er egnet til å gi overskudd som er særlig avgjørende for om det kan ansees som næringsvirksomhet (i tillegg til noen flere faktorer som dere kan lese om her: https://retrieverklubben.no/kjop-av-hund-hvilke-lover-gjelder/). Med tanke på at valpeprisene i dag er det dobbelte av det de var for 10 år siden, og at jeg ikke betaler særlig mye mer for verken fôr, helsetester, prøver, veterinær osv., vil jeg tro at langt flere oppdrett i dag kan sees på som egnet til å gå med overskudd og dermed kan regnes som næringsvirksomhet. Derimot er det vel ikke noen stadfestet praksis på reklamering av levende individer som utvikler sykdom lenge etter levering, ikke så vidt meg bekjent. Hva som burde vært riktig praksis vet jeg jammen heller ikke. Det er jo begrenset hvor mye man kan forutse av sykdom som oppdretter, i tillegg kommer kjøpers undersøkelsesplikt. Avler man på flat eller kjøper en flat, bør strengt tatt ingen av partene bli overrasket over individer som utvikler kreft. Kjøper og selger man hunder som stammer fra syke linjer eller foreldre, bør heller ingen av partene bli overrasket over avkom som lider av samme sykdom(mer).

Korthår topper nok lista fordi de ikke krever pelsstell, ikke kladder i snø og ikke drar særlig skitt inn. Minuset er røyting, særlig de som er mer "glatthåret" (som korthåret BC ol.) enn korthår (pointer, dalmatiner, whippet) har en lengde på hårene som er mer synlige på, og vanskelige å få bort fra, tekstiler.

Helt klart. Hadde helsa vært bedre kunne jeg tenkt meg en slik som maskot selv, liker veldig godt lynnet på disse, men dessverre er helsen en dealbreaker. Det finnes selvfølgelig oppdrettere med mer bra å vise til enn andre, men det er ikke nok for min del.

Det finnes nok ikke en renraset staff som ikke bærer på gener for de rasetypiske sykdommene, da forekomsten er ganske høy. HD statistikken for rasen i den finlandske klubben viser at siste 20 år er 40% av rasen er røntget, hvorav hele 61% av hundene har en HD-diagnose og kun 39% er fri. Det er svært mange staffer med allergi og andre hudproblemer, her finnes det ingen statistikk på hvor mange som er rammet, ei er det noen mulighet for å finne ut om linjene er rammet siden det ikke registreres. Dette er generelle problemer som er blitt befestet i rasen, det forekommer hos både seriøse og useriøse oppdrettere. Alle individer i en rase er ganske nært beslektet, når man har svært utbredte sykdommer betyr det at genene for sykdommene mest sannsynlig finnes i så og si hele rasen, ellers ville man ikke sett den høye forekomsten av disse lidelsene. Jeg anbefaler ingen å kjøpe staff, oddsen for å få en syk hund er mye større enn om du kjøper en annen rase med bedre helsestatus. Hvis dere likevel vil ta sjansen, er det bedre å kjøpe hund her i Norden da vi har flere oppdrettere som helsetester både foreldredyr og hele kull, det gir et bedre bilde av linjens status. Velg en av de oppdretterne som gjør dette og har fokus på allergi og andre problemer, folk som forstår og erkjenner at rasen har utfordringer. Hvis du kommer i kontakt med noen som mener de kun avler friske hunder eller virker lite opptatt av rasetypiske sykdommer, bør dere bli svært skeptiske. Hold dere også langt unna populære farger, særlig blå (fargegenet kan i seg selv føre til noen svakheter + at det foregår mye innavl for å få fram fargen). Utenfor Norden må du være obs på at mange ikke kan fremlegge dokumentasjon på helstetester og noen steder er det enklere å forfalske resultater. Generelt er helsetesting, fokus på sykdom og åpenhet rundt sykdom mindre vanlig andre steder i Europa, i tillegg er det mer vanlig med høyere innavlsgrader som kan innvirke mer negativt.

Siterer noe jeg skrev i en annen tråd med samme spørsmål. Og så vil jeg legge til at man bør spørre om helse og skader, både historikken og evt. nåværende problemer. Har hunden helseproblemer bør man sette seg grundig inn i hva dette innebærer av kostnader og konsekvenser for bruk og levealder.

Jeg tenker at om man ikke liker vimsingen, aktivitetsnivået og viltinteressen til stående fuglehunder, er ikke jakt(eller working) type av en støtende rase noe godt alternativ. Jaktspaniel er mer jakthunder enn sportshunder, de går gjerne med nesa i bakken og "vimser" (søker systematisk etter vilt), akkurat som en hver annen fuglehund i grunn, - og ganske ulikt retrievere. Riktig. Dual ESS og working/jakt typen er veldig ulike hunder, sistnevnte har mye høyere aktivitetsnivå, søksinteresse og viltinteresse blant annet.

Nei. Når en rase er så pass sykdomsbelastet som schæfer, vil det alltid forekomme rasetypisk sykdom selv hos seriøse oppdrettere. Husk at alle individer i en rase er ganske nært beslektet, jo mer en sykdom forekommer jo færre hunder uten gener for sykdommene finnes, om det finnes noen i det hele tatt. Noen har kanskje avlet fram færre valper med sykdom enn andre oppdrettere, men selv hos disse vil det være noen kull som er helt fri, de fleste kull har en eller annen valp med sykdom og noen kull har mange valper med sykdom. Det er som regel trenden jeg ser når jeg har tittet på raser med mye sykdom. Å få en frisk hund fra sykdomsbelastede raser handler bare delvis om å velge linjer med lavere forekomst enn andre linjer, mye går egentlig bare på om man har flaks eller ei. Når folk gir opp en rase er det nettopp fordi valpekjøp er som lotto, selv med et bra utgangspunkt kan man være en av de uheldige. Det er mye større odds for at man blir uheldig med raser som har sykdom som er svært utbredt, enn om man kjøper en rase som er generelt friskere.

Hvorfor jakthundrase når dere ikke skal jakte? For fjellturer, jogging og generelt friluftsliv er det mye kjekkere med hunder som enten løper/går rett fram (husky, polarhunder ol.) eller hunder som kan gå løse (retrievere, gjeterhunder). Settere, spaniels og andre jakthunder vingler over alt for å finne spor etter vilt som gjør at de hekter seg mye oftere fast i trær, busker og stein, de kan ha sterke instinkter på vilt som gjør at man må holde dem mye igjen (som er tungt i armer og kropp) og de stikker raskt av om man slipper dem løs. Sutrer og pistrer gjør mange av dem også hvis de syns fisking eller telting blir for kjedelig når det er masse fugl rett i nærheten. Det er mye unødvendig bry å ha raser med jaktinstinkt dersom man ikke skal bruke det på jakt.

Langhåret dachs er ikke "allergivennlig" slik som puddelrasene og andre røytefrie raser. Ønsker man størst mulig sjanse for at allergikere skal kunne omgås hunden uten å knaske allergitabletter som drops, burde man gå for bichon- rasene, puddel eller lignende.

Bytte til, eller supplere med, light fôr for mer volum? Har hørt noen koker grønnsaker som gulrøtter ol. og tilsetter maten, igjen for mer volum. Magert kjøtt fra fisk eller kylling kan kanskje også hjelpe på metthetsfølelse, protein bidrar i alle fall til det for mennesker.

5 valper, 4 tisper og 1 hannhund, 2 tric hunner og resten merle.

1. Lær inn en kommando på "gå i hundesengen" og ha senga ved siden av eier slik at det er lett å belønne hunden kontinuerlig for å bli værende der mens man har besøk, eller til den er rolig og får gå. Dette må jo da læres inn uten besøkende først. 2. Hvordan ber hun hunden gå bort? Da tenker jeg både på hva hun gjør fysisk og verbalt. Siden hunden reagerer på eier høres det mer ut som en konflikt enn noe annet.

Hvordan ser dagene hennes ut da? Litt lettere å gi noen råd om man vet litt mer om hva dere allerede gjør. Mtp. alderen vil jeg tro dette bare er en ekstra krevende periode som vil gå over når hormonene roer seg igjen. Destruktiv adferd og uro kan like gjerne skyldes en hormonell periode som understimulering. En ting jeg lurer på når du skriver at hun virker urolig, er om det er stress eller mer slik rasen er. Mange hunder i rasen er generelt "på", det er ikke naturlig for dem å ligge i ro og forbli der over lang tid. Disse ligger som regel kun i ro når folket slapper av, når det skjer noe spretter de som regel opp for å undersøke eller være med (om man så bare skal henge opp en klesvask). De er veldig ulike andre raser som gjerne bare tar livet med ro inne og har en skikkelig "av-knapp". Ellers er det jo også en rase som har lett for å gå høyt i stress, som du nevner med søk etter ball. Løping, ballkasting ol. aktiviteter som girer dem veldig opp kan virke mot sin hensikt da mange er ikke så flinke til å regulere seg ned igjen.

@Mentha Det er mye direkte feilinformasjon eller villedende info fra eiere, oppdrettere og raseklubbene, dessverre, og kjøpere som ikke vet bedre lar seg lure. Jeg var jo på langt nær like grundig som jeg er i dag ved mine første kjøp, man vet ikke bedre rett og slett. Jeg visste jo ikke om alle databasene og ressursene (i tillegg er jo denne infoen gradvis blitt offentlig, noe den ikke var for bare 10 år siden), man forstår ikke helt hva tester viser eller kanskje arvegangen til sykdom og mentale problemer. Så selv oppegående folk lar seg lure, det er vanskelig å avsløre feilinformasjon. To eksempler på villedende tester er jo HD og BOAS-testen. 1) valpekjøpere vet ikke at A hofter mot A hofter ikke nødvendigivis gir friske hofter. Valpekjøpere opplyses ikke om bruken av indeks eller å sjekke HD-forekomsten totalt i rasen eller linjene, for mange oppdrettere bruker det ikke og nevner det ikke. 2) BOAS-testen høres jo kanskje ut som et bra initiativ, men i realiteten tester den bare hvordan hunden blir påvirket av å trave 350m sammenhengende (noe alle hunder burde klare problemfritt uavhengig av kondisjon). Når mange hunder kommer ut med grad 1-3 sier jo dette noe om hvor ille det står til med rasen. I tillegg til at vi vet at luftveisproblemene blir verre jo eldre hunden er, og nedre grense for test var vel bare 18mnd og da er hunden avlsgodkjent i 2 år. Altså dette er jo veldig lite nyttig. Og så nytter det ikke at oppdretter mentaltester, hvis man som valpekjøper ikke klarer å lese testen og hva den faktisk avslører. I tillegg kommer alle kjøpere som ikke er interessert på samme nivå som oss her inne, de vil bare ha et familiemedlem og tenker ikke over hvor kritiske de bør være. Disse tenker nok at oppdretter vet hva de snakker om og vil det beste for hundene sine, de fleste tror jo godt om andre mennesker og tenker jo ikke at folk bevisst avler fram syke hunder.

@Mentha Null krav på corgi ja, som for de aller, aller fleste raser som kun avles til utstilling og selskap. Derimot litt ekstra sært at corgiklubben later som det ikke er et problem, siden finnene har et datasett som gir sterke indikasjoner på at HD er et utbredt problem i rasene (fra 2010 har finnene røntget omlag 50% av rasen og kun 12% av røntgede hunder kommer ut med fridiagnose, det er ille).

Så spennende, fine foreldredyr og resultater på dem. Lykke til med kullet! (og håper på masse valpebilder ).

Anbefaler å sjekke ut videoer på youtube, "it's yer choice" (engelske navnet på konseptet) gir bedre treff enn den norske betegnelsen "omvendtlokking". (Tips 2: Susan Garrett har en kanal og podcast på youtube med mye bra informasjon om dette og andre nyttige treningskonsepter).

Appetitt, ProPlan, Royal Canin og Acana er det jeg er mest fornøyd med og har brukt regelmessig, som regel blander jeg to eller flere samtidig. Men jeg fôrer med VOM også hver dag. Og gir diverse annet av avskjær og rester noen ganger i uka.