simira

Har en bit i en liten brødpose og lar ham slikke på den. Funker mest om vinteren i minusgrader. Men porsjonspakninger går også evt an.

Om man bruker de samme godbitene i uker blir de jo lei. Da vi trente aktivt hadde jeg aldri mindre enn tre ulike typer godbiter med på trening (en av dem gjerne ordinære, tørre godbiter). Når det er sagt hadde vi også hund som spyttet ut nystekte kjøttkaker på stuegulvet... men tror aldri han har avvist smør.

Det er ikke nødvendigvis et mål at hunden skal kunne strekke seg ut i lengden - da blir buret veldig stort. Ridgebacken på 40 kg (har ikke målt lengde på en stund, men bruker 75-85 i dekken) har et bur som er 105 cm langt. Han ligger komfortabelt der, og buret kunne godt vært 10 cm kortere. Når man har så stor hund blir det ofte bilkjøp også, vi har varebil på grunn av hundene. Om man har stasjonsvogn ville jeg vurdert å installere hundegrind der, mot seteryggen og mot bildøren.

Frolic er poppis og mye brukt på trening. Ikke la deg bekymre av at hunden driter rødt etterpå.

Vi har bare laget litt ekstra når vi har hatt det selv.

Nå begynner det å bli kaldt nok til å bruke smør. Har dere prøvd skinkeost på tube? Pannekaker, kjøttbiter (billig hundepølse er populært hos noen, "hundemat" som du får kjøpt på dagligvaren men som er mest fett og salt).

@RufsDet er ganske mange førerhunder som ikke kommer gjennom godkjenning. Det er også ganske målrettet avl på mentalt stødige hunder. Det er ganske grundig bevist at å kastrere en allerede usikker hund kan gjøre problemet verre. Hvis en hund er aggressiv på grunn av usikkerhet kan kastrering forverre det. Men det er vanskelig å si om det er tilfellet her. Det kan også være opplevelser og/eller innarbeidet uvane. Noen hunder tåler en dårlig opplevelse, for andre utløser det store problemer. Det er gjerne arv og mentalitet hos hunden som avgjør. Kastrering er en av mange faktorer som kan påvirke begge veier. Det spiller egentlig liten rolle, det beste man kan gjøre med det er å jobbe med selvtillit og mestring hos hunden, og adferd i passeringer. Hvis du ikke har noen erfaring med passeringstrening kan det lønne seg å få hjelp av en instruktør med god kunnskap om adferd. Du finner også mange gode råd om passeringstrening på forumet her. Når hundene påvirker hverandre kan det også være en fordel å gå separate turer en periode for å jobbe målrettet med yngstemann, eventuelt være to personer med hver sin hund, så det er lettere å holde fokus og kontakt.

Jeg synes ikke dekkene ligger godt nok uten bruk av strikkene, men de skal jo ikke gnage. Da tenker jeg nesten at dekkenet er for lite?

Ja, jeg tror ikke det spiller noen rolle. Og fra noen er det nok reell omsorg for om man tar på seg for mye. Andre misunnelse. Noen bare forstår ikke. Jeg har også hatt motsatt "problem" i hundemiljøet. Noen som insisterte på at "jamen jeg kunne jo bare få en til". Siden jeg har en gammel konkurransehund som ikke funket i ringen, og en som ikke er spesielt trenbar. Jeg er også kronisk syk og greier såvidt å gi dem nok aktivisering, så å skaffe en til er ganske utelukket.

Jeg vet ikke om det beste stedet er å be om meninger fra folk som aldri har sett hunden. Kan hun slankes nok før operasjon? Kan hun greie å leve godt uten operasjon, kanskje på smertestillende? Grad av PL på begge knærne? Hvordan er helsen ellers? Du trenger ikke å svare på spørsmålene, men alt det er ting som spiller inn og som kompetente folk som ser og kjenner hunden kan svare bedre på. Det er jo en forholdsvis frisk og lett rase unntatt når det gjelder tenner og PL, men om det er verdt det for denne hunden kan ikke være godt å vite. Men hunden kan også leve godt i 5-6 år til med riktig behandling. Hvis dette ble påvist på dyrlegevakt, har dere en fast veterinær som kjenner hunden bedre og kan gi råd kanskje? Lykke til med ortopeden!

Hvis dyrlegen har foreslått operasjon så regner jeg med at de anser det som forsvarlig. Bilyd på hjertet kan jo være mye, og kanskje ikke uvanlig på en så gammel hund. Hvilken rase er det? Hvor stor og tung hunden er har jo noe å si, og ikke minst hva som er vanlige belastninger hos rasen.

Hvis du synes sheltie er aktiv kan du bare glemme pinscher. Særlig i unghundtiden, men det er en aktiv rase som krever mye fysisk aktivitet, gjerne sykling, løping osv. Den har en del jaktinstinkt av natur siden det er en rottejeger, sånn med tanke på katter. Jeg elsker rasen selv, men er veldig glad jeg gikk for den litt mindre varianten, dansk/svensk gårdshund. Det er forsåvidt en rase du kan vurdere om du liker pinscher. Dsg er faktisk en pinscherrase, og det er lett å se om man ser dem sammen og ser bort fra fargen. Siden jeg hadde lyst på pinscher var jeg aktiv i pinscherklubben i noen år og på flere treff med min wannabe-pinscher. Dsg har også en del jaktinstinkt dog, og må tilvennes tidlig, og det forutsetter en trygg katt som ikke bare trigger instinktene til hunden. Men de er mye mer lett å trene og førerfokuserte enn pinscheren, og holder seg mer i nærheten, og krever mindre fysisk. Jeg kjenner forsåvidt både dsg og pinschere som lever sammen med katt, vi fikk det aldri til å fungere, men hadde også to litt nervøse omplasseringskatter og hadde ingen erfaring med hund da vi fikk det.

De fleste hunder tåler rolige dager så lenge de får nok stimuli. Kan du tenke deg å drive aktivt med noen hundesport? Hvordan forholder du deg til lyd? Gneldring? Varsling ved besøk? Piping? Hvor mye tid synes du er ok å bruke på støvsuging og/eller pelsstell? Til en viss grad må du velge mellom en av de. I forhold til å gå overens med katter ville jeg valgt en rase med lite jakt- eller gjeterinstinkt. Dette kan fort trigges av "byttedyr". Det avhenger også veldig av katten(e) og gradvis tilvenning fra valpestadiet. De aller fleste hunder tåler ganske mye tur og aktivisering før det blir for mye. Det er lettere å ta en mindre krevende hund og gjøre mer, enn å få en krevende hund til å takle mindre aktivitet hvis det viser seg å bli hverdagen. Avhengig av svarene på pels og lyd tenker jeg for eksempel springer spaniel, retriever, sheltie, collie (de gjeter, men mindre enn de fleste i samme kategori), bichon-rasene, cocker spaniel (avhengig av pelsstell), kanskje vannhundraser (krever en del aktivitet)?

Ingen hunder trenger å "settes på plass" av andre hunder. Det er opp til deg som eier og trener å oppdra ham. Å la ham være med hunder som er brå mot ham kan trigge usikkerhet eller aggresjon og gjøre det verre. Om noe trenger han å omgåes trygge, språksterke hunder som ikke har behov for å irettesette ham. Hvis han er samkjønnsaggressiv og veldig hormonell vil kjemisk kastrering hjelpe med å senke hormonnivået i en periode og gjøre treningen enklere. Men om dere ikke faktisk har jobbet aktivt med passeringstrening før er det definitivt bedre å starte med det. Min fryktaggressive hund er oppvokst i Oslo sentrum og er også trygg på byggeplasser, nyttårsaften, nye steder (noe har endret seg med alderen, men det er en annen historie, han er 16 år nå), men var likevel utrygg i møte med andre hunder og aggressiv. Det spiller uansett lite rolle hva som er årsaken, metodene på passeringstrening er stort sett de samme. Hvis det er på grunn av hormoner vil kjemisk kastrering hjelpe, men ikke nødvendigvis være nødvendig.

Vekst- og benproblemer? Dette var nytt for meg. Har du lenker til forskning på dette? Edit: Et kort google søk og et par forskningsartikkel konkluderer med at dette er snakk om raser som allerede er disponert for ledd-problemer (hvilket forsåvidt labrador er) OG kastreres kirurgisk før ett års alder. Kjemisk kastrering gjør ikke de samme inngrepene, er midlertidig, og denne hunden er snart to år.

Ja, det er selvfølgelig viktig å skjerme hunden og ikke tråkke over grensene! Med min fryktaggressive hund unngikk vi kontakt med andre hunder i ca. et år. Det løste ikke problemet, men det hjalp veldig at han lærte at han slapp å forholde seg til dem. Så jobbet vi videre på hans premisser. Men jeg ville uansett jobbet målrettet med en adferdsekspert på at hunden skal tåle å bli tatt på av fremmede, fordi det er så mange situasjoner som kan oppstå. Bare besøk hos veterinæren blir mye enklere hvis hun lærer å finne seg i det. Så kan hun få slippe kontakt så langt dere har kontroll over situasjonen.

Det sitter veldig lang inne for meg å anbefale kjemisk kastrering fordi det i veldig mange tilfeller ikke løser problemet. Veterinæren din overrasker meg, det er jo litt i andre kanten igjen. Det stemmer at hormonene ikke stabiliserer seg på en stund, men nettopp derfor kan det være til hjelp å få roet de ned litt når problemet er såppas stort. Da får dere bedre forutsetninger for å trene på problemet og forme ham mer nettopp når han er i den fasen. Jeg synes i prinsippet at å kastrer hunden kjemisk for at de skal være enklere å trene i tenåringstiden er en uting, men når problemet er så stort ville jeg prøvd det. Passeringstrening ville jeg jobbet med uavhengig av kjønn på hunden. Hver "vellykkede" passering er et steg nærmere målet, enten det er tispe eller hanhund. Selv om nysgjerrigheten er positiv er adferden det samme - fokus på den andre hunden og ikke på deg.

Dette går ikke over av seg selv. Det kan godt skyldes, og forverres av tenåringshormoner, men så lenge han får holde på slik vil det etablere seg som et mønster. Hva gjør dere i passeringer? Jeg ville i utgangspunktet brukt samme metoder og fremgangsmåte som ved passeringsproblemer og/eller fryktaggresjon. I denne situasjonen ville jeg også vurdert å prøve kjemisk kastrering, men få en vurdering av en adferdsekspert på det (dyrlegen vil sannsynligvis bare si ja og ha). Jobb med kontaktkommando og sitt hjemme i enkle omgivelser, hjernevask en skikkelig god kommando på det før det brukes ute. Superbelønning, det han liker best av smør, leker, biff eller annet. Avstand, avstand, avstand. Så lenge dere greier å holde nok avstand til at han ikke trigger og dere kan få kontakt og belønne er det supert. Snu og gå en annen vei, gå inn i innkjørselen til naboen, glem alt om anstendighet og å se normal ut. Om det funker, stå og fôre ham med godbiter eller lek med belønning når den andre hunden går forbi. Ha ham da gjerne slik at han kan se den andre hunden og ha kontroll på den, så lenge han ikke utagerer. Jeg ville droppet å la ham markere etter passering der han har utagert. Jeg er usikker på om det har noe for seg adferdsmessig, men en jeg trente med en gang brukte markering som "belønning" for å passere uten å utagere. Det skader ikke å prøve. BAT med Grisha Steward kan være aktuelt å lese og sette seg inn i. Hun fikk trent en jack russel terrier til å ikke jage ekorn. Vi har også kommet langt med metoden. Men i all hovedsak - prøv å unngå at han blir trigget - og tren på alternativ adferd. Du finner masse tråder og råd om passeringsproblemer her inne på forumet.

Det hjelper ofte på mestringen hos en hund å jobbe med søk og lignende oppgaver, men det løser ikke et sånt problem i seg selv. Det må jobbes målrettet og konstruktivt rundt det å være rundt fremmede. Hun trenger tid, og det kan dere jo ofte legge til rette for, men ikke alltid. Jeg har en hund som har vært fryktaggressiv og redd for andre hunder, men det har typisk gått fint etter å ha gått en tur sammen. Men det er jo ikke alltid man har muligheten til det, og noen ganger oppstår situasjoner man ikke har kontroll over. Har du en hund som glefser mot folk kan du fort få et avlivingskrav mot deg, selv om hunden ikke biter. Hva gjør du den dagen et fremmed barn løper bort og klapper, eller enda verre klemmer hunden? Ikke din skyld, men dessverre blir det hunden din som må ta konsekvensene hvis den glefser eller biter. Jeg ville sjekket nettsidene til Norsk Adferdsgruppe for Selskapsdyr, og funnet noen i nærheten som kan hjelpe dere med å jobbe med problemet.

Stakkars, hun har det jo helt sikkert ikke bra. Jeg regner med hun er grundig sjekket hos veterinær for smerter eller ubehag. Hva annet har dere gjort for å jobbe med det? Det er vanskelg å si hva det skyldes, selv om jeg til tro at en slik reaksjon fra ganske ung alder ligger latent i hunden. Nå er jo hunden voksen og har etablert et mønster det kan være krevende å trene bort, men jeg vil anbefale en adferdsekspert som kan se på hunden og hjelper dere med et treningsopplegg. Hun kommer kanskje aldri til å bli sosial og trygg på "alle", men kanskje kan hun lære å tolerere å bli tatt på av fremmede slik at hun ikke utgjør en fare for noen.

Jeg ser ikke helt for meg hvordan fôret skal forårsake ørebetennelse... og ved urinveisinfeksjon kan vel dyrlegen si om hunden får for mye av noe som påvirker det. Har du kontaktet produsenten? Hvor gammel er hunden? Har dette kommet påfallende plutselig i sammenheng med overgang til NP?

Uff, det høres slitsomt ut. Hvor mye aktivisering får han faktisk? Kan det være for mye? Hva sier instruktøren på kurs? Får han tyggeben, hudruller og sånt? Har dere prøvd med tørrfôr i brusflaske for aktivisering? Hvilke raser er hunden blanding av, får den nok utløp for de naturlige instinktene den er avlet for? Jeg ville gitt nok å tygge på, og i tillegg jobbet mye med drakamp og apport. Dette er tydeligvis en hund som bruker munnen mye, og da må man jobbe med det, og ikke mot det. Og for all del, ikke kastrere hunden for dette! Hunden er ikke kjønnsmoden og det er lite sannsynlig at det kommer av hormonelt stress.

Spanielskål i keramikk? Dette var bare et utvalg, jeg fant utrolig mye når jeg søkte på nett, så det er bare å titte litt rundt.

Det finnes masse stødige vannskåler for slike. Det beste alternativet er kanskje en slik: https://dyresjappa.no/Produkt/138/302661/Road-Refresher-vannskål Eller noe sånt: https://dyresjappa.no/Produkt/138/307072/Anti-skvulpeskål-Sara-Grå-470ml En solid keramikkskål velger ikke så lett: https://www.biltema.no/fritid/kjaeledyr/hundeutstyr/hundematskaler/matskal-i-keramikk-22-cm-2000050635 Spanielskåler velter heller ikke så lett: https://www.petworld.no/spaniel-skal-0-9-l Irriterer meg litt at jeg ikke finner bilde av vannskålen vi har, men det er en litt høy plastskål med gummikant nede så den står rimelig stødig. Men noen eksempler ihvertfall. Ellers kan du jo søke etter "stødig matskål hund" for en del treff.

"Kadaver-displin"? Det var da definitivt en ytterkant i andre enden... Det finnes jo en mellomting. Det er store gradsforskjeller mellom border collie eller spaniel og basenji... Dette handler vel så mye om selvstendighet hos hunden som behov og mottakelighet for trening. Mine ligger der de vil, gjør stort sett som de vil, når vi ikke er "på". Dsg er jo regnet som en lettrent rase, og vi har trent og konkurrert MYE, men han har også alltid hatt evnen til å ligge for seg selv, gjøre ting på egenhånd i hagen, og dilter ikke etter oss overalt hvor vi går (en sannhet med modifikasjoner etter han tippet 12, og er nå 16, blind og døv, så en del mer trengende, men det er en annen sak). Jeg har også en hund som fra tidlig av ga blaffen i hva vi ønsket og mente, og er i grenseland for urhund-type. Om man er vant til en borrelåshund uten egen vilje så skal jeg love deg at det er en overgang. Og de aller fleste vil sannsynligvis oppdage at de synes det er helt greit at hunden lar seg påvirke av hva eieren mener i blant. Da vi skulle ha hund nummer to skulle vi ha en tur- og kosehund som ikke krevde masse aktivisering og var fornøyd med litt søk i blant. Vi har jobbet oss halvt ihjel for å få hunden til å gå greit i bånd, komme på innkalling og generell hverdagslydighet. Fordi selvstendig hund med egne meninger betyr ikke bare at de ikke har behov for å demonstrere "sitt-dekk-stå" på konkurransebanen, de har heller ikke behov for å komme når du roper, gå ned fra sofaen, gå pent i bånd eller en del andre ting som er praktisk i hverdagen. Nå er jo ridgeback ganske trenbar sammenlignet med en del av de særeste urhundene, så jeg vet en del om hvilke raser som ikke skal i hus her... Det finnes hunder uten borrelås, med innkalling, som ikke må ha timesvis med mental aktivisering ukentlig.