Eloise

Var det hun som ble bitt som mente at hundene kunne blitt utsatt for tåregass? Og eier (som hadde noen jenter til å passe hundene mens han var borte, hvis jeg forsto det rett) mente de kunne fått i seg ritalin piller som kunne ha befunnet seg på gulvet? Altså, uansett så høres det ikke ut som disse hundene har hatt et godt liv. Æsj, jeg vet ikke, jeg. Hundesertifikat har jeg ikke tro på, og hundepoliti høres altfor kostbart ut i vårt lille, men langstrakte land til at jeg har tro på at det ville fungert andre steder enn i de største byene. Jeg mener likevel at det burde være mye lettere å miste retten til å holde dyr, og for hver sak som denne føler jeg det bare sterkere og sterkere. Det videointervjuet fikk jeg frysninger av. Det var alt for lett å sette seg inn i situasjonen hennes, både under og etter angrepet.

Det blir veldig spesielt for oss å høre om sånne tilstander fordi det er motsatt her, men jeg synes ikke det er så rart at det er "strengt." Vi er jo like strenge, bare omvendt. En oppdretter i Norge ville normalt sett aldri vurdert å selge valp til noen som ikke kom til å la hunden bli en del av familien utenom trening/arbeidstid, og en dyrlege ville selvfølgelig være interessert i at hunden hadde det bra (ut i fra hundekulturen i landet). MenDonna, hvordan er det med andre raser? Selskapsraser, de som ikke "brukes" på samme måte? De bor inne?

Laikamor skrev mitt innlegg! Min bet aldri noen, men hun hoppet og bjeffet som om hun ville ta livet av alle fremmede folk og dyr, også på laaaang avstand. Gjester gikk fint etter hun ble kjent med personen, så mine beste venner var ikke et problem å være sammen med, men folk som ikke var interessert i å bli ordentlig kjent med henne, eller som ikke var på besøk ofte eller lenge nok var et mareritt. Jeg kunne ikke engang ta henne utenfor døren på egen eiendom uten at det ble stress og utagering pga stedet jeg bor på, og turene våre ble konsekvent tatt midt på natten. Helst mellom 2 og 4, for da var det veldig liten sjanse for å treffe på folk. Jeg tror egentlig det aller vanskeligste for meg var at jeg i mange år gikk rundt å følte at jeg hadde gjort noe feil. Min fine, søte valp var allerede blitt et mareritt når hun var 6 mnd gammel. Aldri hatt noen negative opplevelser med folk eller hunder siden jeg fikk henne som 8 uker gammel, og jeg tror hun har hatt det supert hos oppdretter før den tid. Men det er finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere eller dårlig oppdragelse, så da måtte jeg jo ha gjort noe veldig, veldig feil. I de senere år har jeg begynt å tenke sånn at vi mennesker kan bli født med dårlig psyke og ikke bli helt stabile og velfungerende til tross for miljøet vi vokste opp i. Det kan selvfølgelig hunder også. Det er sjelden folk er så åpne om det som i denne tråden, og man føler seg ofte helt alene når man sitter med hunden fra helvette. Man skammer seg ute, man skammer seg på forum, og man lider gjerne i stillhet (jeg gjorde det selv om min hund IKKE gjorde det. hun foretrakk å være så høylytt som mulig). Noen vil, som over her, spørre om det var verdt det. Noen ganger lurer jeg på om det var verdt det for hennes del. Hun fikk aldri det livet jeg ville gi henne. Jeg har ny valp nå, og noen ganger må jeg bare gråte fordi jeg kan gjøre ting med valpen som jeg skulle gitt alt for å gjøre sammen med monsteret mitt. Hun fikk aldri oppleve et hundeliv som det burde være. Etterhvert ble det minimalt med turer, lite variasjon i hverdagen, og livet hennes besto stortsett av meg og familien etter alt var prøvd og jeg hadde innsett at hunden ikke kunne fixes av meg, trening, medisiner, andre mennesker, eller adferdsterapauter. Men for MEG var det verdt det. Hun var jo jenta mi, og hadde hun ikke blitt syk så hadde jeg hatt det lille monsteret fremdeles. Jeg ville gitt ALT for å ha henne tilbake, med fryktaggressjon, utagering og det hele. Fine, gode jenta mi.

Jeg synes man burde tenke litt mer over hva man sier i offentlighet helt generelt sett. At man selv tåler mye betyr ikke at andre gjør det, og man aner ikke hva som foregår i livet til eier av hunden. Du ser det ikke utenpå hvis en person går igjennom noe helt uutholdelig på hjemmefronten, enten det er dødsfall, psykisk eller fysisk sykdom, rusmisbruk, mishandling, ufrivillig barnløshet, eller om folk rett og slett bare er litt sarte. Det koster oss ingenting å holde de negative tingene for oss selv (her mener jeg ikke saklige kommentar om at hunden er litt stor i forhold til rasestandard), så hvorfor ta sjangsen på å si noe som kan skade andre? Vi her på sonen vet hvor knyttet folk blir til hundene sine. Jeg liker i allefall ikke at noen sier noe stygt om min beste venn.

Oooooi. Den som jeg tipper er bichon frise er det SKUMLESTE jeg noen gang har sett. Hvis de faktisk så sånn ut så hadde de vært blandt de beste vakthundene i verden. Jeg hadde i allefall ikke våget meg nær en sånn en!

Denne tråden burde ha en stor advarsel i overskriften! Har man ikke valpefeber før man går inn her, så får man det!

Jeg er litt nysgjerrig på andre sine meninger rundt dette med å la små og store hunder leke sammen, spesielt som valper. På de hundeeierne jeg treffer merker jeg at det er stor forskjell i meninger som er ute å går. Hvis en valp er på 4-5 kg, og en annen valp i samme alder er på rundt 20 kg, så sier det seg selv at den minste er mye mer utsatt for skader. Valper er jo som kjent ikke helt kontrollerte i bevegelsene sine, og den store kan snuble, tråkke på, kaste seg over (i lek), osv. Så mitt spørsmål her er vel egentlig hva dere på sonen tenker om å la store og små hunder leke sammen? Det er fint hvis dere legger til om dere har erfaring med å eie store eller små raser, eventuelt begge deler.

Jeg satt å så i de andre trådene her på dette forumet. Hva folk har kjøpt og hva de ønsker seg, og der var det helt annet enn hva jeg finner på den lokale dyrebutikken, i allefall!

Oi, artig med så mange svar! Da skal jeg ta meg en liten runde å sjekke disse tipsene. Seler er jo vanskelige, for det er litt flere mål og justeringer som skal til enn med halsbånd, men jeg håper det blir flere som lager det etterhvert. Hint hint til alle dere kreative sjeler der ute!

Nå har jeg sett side opp og side ned med råstilige halsband. Flotte i skinn eller stoff som er små kunstverk. Rett og slett nydelige er de! Men så var det da jeg som bare bruker sele til hund, enten det er fintrøing i byen eller på skogstur. I skogen er det jo selvfølgelig ikke nødvendig å bruke det dyreste og flotteste pynteutstyret, der går vi begge kledd litt mer sportslig, men hadde vært kos å finne flotte seler til de gangene vi er ute blandt folk. Er det noen som kan anbefale sider hvor de lager/selger fine seler også? Kanskje komme med noen eksempelbilder når dere er i gang?

Jeg så det der til hest og tenkte for meg selv at de hestefolkene finner nå på mye rart. Men altså, hva skulle egentlig fordelen være med noe sånt? Det må da være mye enklere å ha refleks på halsbånd, sele, dekken, refleksvest, kobbel, osv. Som du er 100% sikker på at ikke har skumle kjemikalier i, og som er raskt å ta på og av uten å måtte bade hunden etter hver tur.

Jeg ønsker meg en hund som har hals til alle de flotte halsbåndene! Eller...hvis jeg hadde hatt f.eks. whippet, så hadde jeg nok brukt alt for mye penger på halsbånd. Det er jo en rase som skapt for å vise frem noen av disse kunstverkene vi ser her!

-At jeg ikke kunne hatt hund -Røyking Dette er mine dealbreakers. Her går jeg da ut i fra at han er et godt og snilt menneske, at vi har god kjemi og ting til felles, og at vi har et sånn høvelig likt syn på verden.

Jeg har hatt en hund med akkurat samme problemene du nevner her, altså utagering mot både folk og hunder. Andre så et monster, men de fikk liksom aldri oppleve hvem hunden egentlig var, når hun ikke var oppslukt av stresset rundt sin egen frykt. Jeg tror aldri at jeg kommer til å få et så nært forhold til en hund igjen. Ikke bare pga all tiden jeg la i det å prøve å bedre situasjonen hennes, men følelsene rundt det hele blir så intense. Tror det er litt som de som får et sykt barn. Man er ikke mer glad i barnet fordi det er sykt eller svakelig, men man kjemper så innbitt og legger sjela si i å bedre situasjonen. Det gjorde jeg med min lille monsterfrøken, og den dagen hun døde så føltes det som at hun tok med seg en bit av sjela mi. Hun var, og kommer alltid til å være, min lille jente. Når det gjelder det praktiske så gjorde jeg det stikk motsatte av hva Tabris forteller. Kurven hennes fikk stå i fred med yndlingslekene i i flere måneder, og når sorgen sto på som værst brukte jeg å legge meg ned med hodet på kanten og gråte litt. Og virkelig kjenne på sorgen i stedet for å la den plage meg i alle stillhet.

Min første hund hadde furunkolose, og han fikk vaksine. Dette er ganske mange år siden nå, og det har sikkert vært endringer i vaksinen siden da, men jeg tenkte jeg skulle svare siden folk etterlyser historier fra folk som har opplevd dette med egen hund. Vår hund fikk ikke full kur. Han fikk en allergisk reaksjon etter en ukes tid, og da satte min mor foten ned og sa at han aldri skulle få flere av de sprøytene. Vi tenkte det var synd det ikke fungerte for han, men hunden ble faktisk nesten helt bra etter det. Hver vår og høst ble han litt rosa og sår mellom tærne i et par uker, men ellers var han helt frisk. Han fikk vaksinen da han var 2-3 år gammel, og han levde til han ble nærmere 12.

Jeg skal hente valp i neste uke, og når tiden kommer og jeg blir sliten og lei og føler meg mislykket og alene (som er mer eller mindre standard i valpetiden på et eller annet punkt) så skal jeg gå inn her å lese. Bare for å minne meg selv om at jeg ikke er alene. Gøy med hund, eh?

Altså, de hundene var feite. Det andre synes jeg at man skal være forsiktig med å dømme. Intervjuet er klippet og limet, og damen har svart på helt konkrete spørsmål fra journalisten. Det med kjevetrykket går jeg ut i fra at er hennes svar på "så du mener at Rottweilere ikke er farlige?" eller noe i den dur. Hørtes ut som hun prøvde å svare på en måte som både fremmet eiers ansvar for store, kraftige hunder som derfor har stort skadepotensiale hvis ting går galt, samtidig som hun prøvde å sette det i perspektiv med at de ikke biter oftere enn andre hunder. Og at det foregår uansvarlig avl, også på store hunder som rottweilere, er ikke noe nytt, og det er heller ikke overraskende at hun vet om tilfeller i nærområdet. Igjen, klipping og liming fikk det til å høres ut som at de fleste andre oppdrettere der var folk man burde holde seg langt unna. Jeg bor på andre siden av landet og har ikke kjennskap til saken utover det som står her, men jeg så filmen i forbindelse med den andre saken, og tenkte allerede da at det var lagt opp på en veldig ufin måte av journalisten. Det kan godt hende hun er skyldig i diverse, men det intervjuet skremmer meg. Jeg tror hver og en av oss kunne blitt fremstilt på samme vis hvis vi snakket til kamera om våre raser og hundehold, mens journalisten ønsket å blåse mer liv i en hundebitt-sak.

Wow, den var ny, og du hadde absolutt ingenting av skylden der. Høres ut som at hun egentlig hadde funnet hjem til alle, men så trakk ene valpekjøperen seg i siste liten. Jeg kan ikke tro at hun gjorde sånn med alle, spesielt siden de fleste faktisk må ta seg fri/reise/legge ting til rette i forhold til valpekjøp.

Du nevner dette med trening, og jeg vil bare minne på om at en lettrent hund ikke alltid er enklere enn en som er sta/mindre kjapp i hodet. En lettrent hund lærer ikke alltid det du ønsker at den skal lære. Uvaner fester seg raskere, og hvis du gjør feil under trening (som vi alle gjør) så lærer den raskere av dine feil. Jeg har opplevd å ha en sånn en selv, og selv om hunden var lettrent så var det VANSKELIG å avlære ting som hunden allerede hadde lært seg. Ellers vil jeg bare si at du ikke må se deg blind på dette med førstegangshunder. Labradorer blir ofte nevnt som flotte førstegangshunder, men det handler mye om kjemi og hva man ønsker i en hund. Du fortalte litt om hva du oppfattet som forskjellene/problematisk med de rasene du selv har nevnt, men det jeg lurer på er hva som gjorde at du ble interessert i dem in the first place. Hva er det med f.eks. staffen som gjorde at den kom på lista? Hva fikk deg til å tenke at det kanskje var rasen for deg?

Her er det faktisk et problem at folk kaster bæsjeposene i søpla til andre (spesielt på tømmingsdagen når folk setter ut dunkene). Grunnen er at folk enten ikke kan reglene om hva som skal i de forskjellige dunkene, eller at de rett og slett ikke bryr seg. Det ble gjort sånne stikkprøver i matavfallsdunkene til folk nå nylig, og i den sammenheng uttalte de seg til avisen om at de fleste var flinke til å sortere, men at hundeposer ofte var synderen til hvorfor folk ikke fikk "grønn lapp" og godkjent sortering.

"Det finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere" er noe som er og har vært vanlig å gå ut fra i lang tid nå, og jeg synes det er flott at dette endres. Selvfølgelig finnes det massevis av dårlige eiere, folk som aldri burde hatt hund, men det er ikke alltid sånn det er. Jeg har selv eid en hund som ville vært klassifisert som psykisk syk hvis den hadde vært menneske. En hund som ikke taklet det grunnleggende i hverdagen til tross for at hunden aldri hadde hatt noe som kunne kalles for en traumatisk opplevelse. Jeg søkte hjelp overalt jeg kunne, lest masse artikler, og jobbet hardt med hunden. Jeg kan garantere at mange som møtte meg på gata tenkte at jeg var en dårlig hundeeier, og i perioder så ble jeg selv meget deprimert fordi jeg følte at jeg hadde feilet kraftig. Det var min første hund på egenhånd, og jeg var knust fordi jeg hadde fått meg et lite individ som jeg skulle beskytte og gi et godt liv, for så å oppleve at hunden ble så ødelagt i løpet av de første månedene. Jeg beholdt hunden pg hadde et meget innskrenket hundehold på grunn av problemene, og hunden levde til den ble alvorlig syk som voksen. Jeg har aldri vært så glad i en hund som jeg var i denne "feilvaren" min, men de første årene i hundens liv var jeg ganske så sikker på at jeg aldri skulle ha hund igjen. Etter som årene gikk skjønte jeg at hundens meget alvorlige problem ikke var min feil, og at jeg rett og slett hadde vært uheldig å fått en valp med meget dårlig psyke, og at det skal MYE til før en normalt frisk hund blir så ødelagt som min hund ble. Jeg synes det er viktig at det blir mer fokus på hunders mentalitet, både for at uskyldige eiere ikke skal gå rundt å føle at de har ødelagt hunder som ikke var helt stabile fra starten av, men også for å redusere avl på hunder med dårlig psykisk helse, akkurat som vi reduserer avl på de med dårlig fysisk helse. Vi vet ikke nok om arv og psykiske lidelser på mennesker, og det samme gjelder hunder.

Som andre har sagt så ryker boxeren på de to første, og når det gjelder dette som Kristin sier så er nok boxeren over gjennomsnittet når det gjelder å "like" å sloss. Du kan til og med se det i leken. Den ultimate lek for en boxer er kamplek/bryting. Min skjønte aldri hva andre hunder ville med all den løpingen/jagingen, med mindre poenget var en brytekamp at the end, og dette var en hund uten noen form for hundeaggresjon. Som vakthund er det vel få hunder som er så dårlige som en boxer. Vi brukte alltid å spøke med at en inntrenger ville få så mye suss og kos som han bare ønsket fra hunden. Bjeffe var vi ikke engang klar over at hunden kunne før han ble voksen, så lite lyd var det i han. Da er du nok tryggere med en chihuahua i hus. Men altså, boxeren er en fantastisk hund hvis du liker den typen vims. Du slipper å tenke på jakt/gjeterinnstinkt, men til gjengjeld har du den slossingen som de noen ganger er så glade i å holde på med. Hvis du ikke kan tolerere en av de tre tingene så har man plutselig redusert antall mulige raser ganske drastisk, og hvis størrelse- og pelskrav kommer i tillegg så er det ikke lett!

Vår er også 4 mnd, og vi følger enda valpereglene. Ut etter valpen har sovet, spist, drukket eller heftig lek. Valpen holder seg igjennom natten, samt den tiden hun er alene på dagtid, men vi prøver å være nøye på å ta valpen ut en gang i timen resten av tiden. Det virker som at hunden forstår at gresset er den ultimate tisseplassen, og rommet hvor hun sover/er alene ikke skal tisses i, men stuen og gangen er ok alternativer hvis hun må på do og det ikke er gress tilgjengelig. Og det er strengt tatt vår egen feil.

Jeg kan skjønne at doodle-eiere går i forsvar. De fleste gjør jo det når de blir fortalt "sannheter" om sin rase/blanding fra folk som ikke engang har eid rasen selv. Også blir det veldig ofte krasse kommentarer som lett kan tas personlig eller som hets av hunden som man er så glad i. Mopseeiere kan nok fortelle litt om hvordan det føles, da de blir mer eller mindre fremstilt som dyremishandlere i slike diskusjoner, og hunden deres, som kanskje har veldig bra pust, er i god form, og ikke har vært syk en dag i sitt liv får de høre at lider sånn pga. dårlig pust og sopp, allergi, osv. Det blir jo generaliseringer i slike diskusjoner fordi man snakker om kjente problemer som rasen/blanding kan ha. Ofte er problemene blåst way out of proportion, eller er myter (sikkert basert på noen få ekstremtilfeller). Så prøver de vel gjerne og forsvare/forklare sitt eget valpekjøp og dele egne erfaringer om hunden de har i hus, og for motparten høres det ut som de rosemaler rasen/blandingen. Jeg leste blogginnlegget og synes det var veldig bra! Så leste jeg kommentarene under og lo litt for meg selv. Så kom jeg hit inn, og da satt jeg meg ned å tenkte litt over det. Innlegget var veldig bra, og det er umulig å skrive noe sånt uten å tråkke på tær og såre noen. Samtidig håper jeg at de sinte i kommentarfeltet også mener at man burde få bedre informasjon, for ikke å snakke om RIKTIG informasjon om hva man kjøper! Hvis man kjøper en "allergivennlig" hund, for så å finne ut at man må gi hunden fra seg fordi lillegutt ikke tåler den, så sitter familien der med knuste hjerter og et savn. Får man en hund som man ikke gir god nok trening fordi man fikk høre at hunden ikke krevde så mye, så kan man plutselig sitte der med en problemhund som kanskje til og med må avlives. Og hvis man ønsker en hund uten behov for pelsstell, så kan det ødelegge all kosen med hund hvis du må børste dyret daglig, og klippe flere ganger i året. En doodle er ikke en rase, men det er en så utbredt blanding at man på noen punkter må kunne se på dem som nettopp det. Å informere om at rasen kan ha store problemer med vanskelig pels er så vidt jeg skjønner et såpass utbredt problem at det burde folk være forberedt på, akkurat som at en valpekjøper av staffordshire bullterrier får informasjon om at sosialisering er veldig viktig siden rasen er kjent for å kunne være hundeaggressiv. I begge tilfeller betyr dette at individet KAN ha et problem, ikke nødvendigvis at de får det, og det kunne jeg ønske at det var enighet om i disse doodledebattene.

Kamphunder synes jeg egentlig er et godt eksempel på det positive avlen kan gjøre for en rase. Man har klart å dempe det verste, det som ikke har plass i samfunnet vårt lengre (heldigvis!), men egenskapene knyttet til deres tidligere bruksområde eksisterer fremdeles. Man har fremdeles raser med fysikk som fungerer bra til kamp, som foretrekker kamplek fra de er små, som generelt er lite lyd i, som er sta, har høy smerteterskel, og som er i overkant glad i mennesker. Det sitter også igjen at noen av rasene er kjent for å kunne være aggressive mot andre hunder, og at sosialisering er kjempeviktig for å få en stødig hund. Så at det er mulig å dempe en egenskap uten å totalt ødelegge en rases særpreg har jeg tro på. Om man burde gjøre det synes jeg er veldig avhengig om rasens "problematiske" adferd (som vokting, kamp, gjeting eller jakt) er brukbar i samfunnet, eller om det bare er en hindring.