Eloise

Er de helt ekstreme? For varsling på ringeklokka/inntrengere er jo å forvente hos så og si alle raser. Er jo ganske greit å ha en hund som sier i fra om inntrengere også! Min nåværende kommer ikke med et pip, og jeg må si jeg følte meg tryggere med min forrige. Mindre husredd, siden hunden alltid ville oppfatte en eventuell trussel før meg. Selv når det knirket i vegger og gulv, så kunne jeg slappe godt av, vel vitende om at hunden min ville høre og lukte skumlinger lenge før jeg ville merke noe.

Ååååh, så fint bilde da! Ser ut som de koser seg godt i støyen. Men da tror jeg at jeg skal kjøpe en vifte og teste. Noen som har vifter å anbefale, eller blir det hipp som happ, mon tro?

Hvis det er slim (gjerne gulaktig) og skum så kan det være at han får mat for sjelden. Min valp fikk 3 måltider om dagen på den alderen, og det råder jeg deg til å prøve.

Bruker dere egen vifte på bilburene deres? Jeg har trønderbur, og det er jo ganske tett, så jeg vet ikke om det er nok med bilens egen air conditioning for å gi hunden en behagelig reise. jeg ser for meg at det kan bli ganske varmt der. Dere som har burvifte, er dere fornøyde? Eller var det et bortkastet kjøp?

Litt forskjell på biting og gnaging. Valpebitingen har jeg aldri slitt med utover 6 mnds alder, men det varierer jo fra hund til hund og rase til rase. Mulig det er tilfeldig, men jeg har opplevd at et "enebarn" slutter raskere enn der man har to unge hunder sammen. Gnaging, derimot! Min lille valp ble sååå flink til å bare spise på lekene sine. Ingen inventar ble rørt på mange måneder. Så kom tenåringspøbelen frem, og nå, 10 mnd gammel, så er eddiksprayen tatt frem igjen. Det er jo et par steder som er flotte gnageplasser, og da fungerer det med et rolig nei så lenge jeg er til stede, men skal jeg gå ut og inn fra veradaen, f.eks. så må det sprayer litt eddikvann på favorittplassene.

Når hunden er 10-11 mnd gammel så er det jo gjerne snakk om adferdsendring grunnet hormoner/kjønnsmodning. Hvis det er veldig ille så er det jo greit å ta en sjekk hos vet, men at unghunden går fra å være venner med alle andre hunder til å bli kranglete med noen er slett ikke uvanlig.

Bare helt på siden, men når det gjelder redsel for store hunder, så vil nok ikke det bli et problem for din mor så lenge hun er i valpens liv fra starten av. Min mor var redd hunder generelt den gang familien fikk hund. Hun ofret seg for et sykt barn ved å ta en hund i hus. Dette var da en boxer, som hun synes så dritskummel ut i tillegg til å være stor. Det har i ettertid kommet frem at mens vi gikk rundt å ventet med stor glede på å få den lille valpen hjem, så gikk hun rundt å var redd for at den kom til å legge henne for hat og at hun i de neste 10+ år kom til å føle seg utrygg i eget hjem. Så kom valpen i hus, 8 uker gammel. Den var ikke stor av størrelse, og det var jo bare en liten baby! Den fikk en plass i hennes hjerte fra dag 1. Ellers kan du jo fortelle din mor at prisen på fransk bulldog (fra seriøse oppdrettere, som er ekstra viktig hvis man kjøper en rase med såpass store helseutfordringer) er rundt 20.000. Og at årlig forsikring på rasen ligger på...jeg vet ikke. 4.500, kanskje? Går dorsetten som blanding hos forsikringsselskapene? I såfall vil den være billigere der også. Altså, man må ha god råd for å ha hund uansett, men hvis dette kan være med på å gjøre din mor mindre ivrig på den franske bulldogen så kan det være lurt å trekke frem. Da kan det være lurt å "glemme" at den franske sitt mat- og utstyrs budsjett vil være betraktelig lavere.

Vi har en annen diskusjon gående om urealistiske krav til hunder, hvor så og si alle var enige om samfunnet forventer for mye av hundene i dag. Hvis vi setter de to trådene side ved side, så synes jeg de artiklene du linket til blir i overkant naive. En hund er ikke bare en hund! Det er ikke sånn at folk bestemmer seg for å kjøpe hund, og så betyr det at de kan ta til seg hva som helst. Hvis jeg hadde valget mellom ingen hund, eller en langhåret rase/blanding, så hadde jeg nok måtte leve uten. Hvis jeg måtte velge mellom en hund med høyt gjeterinnstinkt eller ingen hund, så hadde jeg også valgt å la være. Samme med varslere eller hunder jeg ikke får plass til i bilen. Jeg har begrensninger i livet mitt, og jeg velger rase ut i fra det. Ut i fra hva jeg kan tilby, og hva samfunnet krever av min hund. Hvis jeg går inn på finn.no nå og leter etter en omplasseringshund som kan passe meg (hvis jeg var uten hund i dag og skulle få meg ny) så kan jeg nesten garantere at jeg ikke finner en eneste jeg ville vurdert. Jeg tror nok ikke jeg er den eneste som har det sånn.

Jeg har hatt en problemhund med kraftig fryktagressjon mot mennesker, og etter 8 år med en sånn hund så hadde noe endret seg i meg. Da jeg fikk ny hund så måtte jeg jobbe med meg selv, og det tok mange uker før jeg hadde klart å senke skuldrene med min nye valp. Nå er valpen blitt unghund, men jeg jeg kan fremdeles få hjertebank og begynne en intens planlegging når det ringer på døra. Noen dager forbereder jeg meg på et utfall når vi passerer rare folk på veien, mens unghunden bare spaserer lykkelig forbi. Jeg synes ikke det er rart at noen som jobber med problemhunder er veldig oppmerksomme på potensielt problematisk adferd. Ingen hunder er så veltilpasset at det ikke finnes en eneste "feil," akkurat som oss mennesker. Så hvis man leter etter adferd som kan utvikle seg til å bli et problem, så finner man det. Uansett hvor mentalt sterk og trygg hunden er. Heldigvis går det stortsett bra med hundene våre, men for en som jobber med de tilfellene hvor det ikke går bra, så er det naturlig at de har "føre var" innprentet langt inn i sjelen, da de har sett hvor galt det kan gå.

Ignorering. Ved forberedelse av valpens mat hadde jeg en liten bjeffer. Det jeg gjorde var å slippe alt så snart valpen bjefft, jeg krysset armene og så demonstrativt opp i taket (altså snudde jeg meg unna både maten og valpen). når det ble stille startet jeg igjen, og ble det mer lyd så stoppet jeg opp igjen. Det tok under 1 uke før valpen lærte at masing på mat ikke fungerte, men min var et par uker yngre enn din. Når hunden kjeder seg har jeg gjort det samme. Veldig tydelig ignorering. Altså ikke "la vær å bry seg" ignorering, men "når du bjeffer så snur jeg meg unna og vil ikke ha noe med deg å gjøre" ignorering. Dette tar tid, og det er vanskelig å alltid være konsekvent på, men det er sånn jeg har fått mine til å slutte med masing. Eller, det er ikke helt sant. De maser fremdeles, men det er STILLE masing. Jeg fortrekker at hunden sitter pent og tigger bak meg mens jeg lager mat, eller setter dådyrblikket i meg når den vil ha oppmerksomhet. Lykke til!

Enig med KristinR i at han høres ganske så normal ut for en ung boxerhann. Det med dårlig språk i møte med andre hunder er veldig vanlig for boxere som ikke har blitt sosialisert ordentlig. Deres naturlige kroppspråk og oppførsel blir gjerne sett på som provoserende og bøllete av mange, og hvis de ikke har fått lære hvordan de skal te seg av hunder som kan det, så er de rett og slett pøblete. Har selv hatt en boxerhann som aldri var flink til å arbeide lenge om gangen. All motivasjon, enten det var lek, godbit eller skryt ble rett og slett for mye hvis vi holdt på lenge. Jeg trente triks med maks 10 forsøk hver runde, som oftest lå vi på 5-6. Han nafset ikke, men det var lett å se når fokuset hans forsvant, så jeg prøvde å stoppe før den tid hver gang. Jeg prøver ikke å bagatellisere problemet, for jeg går ut i fra at det oppfattes som ganske alvorlig når man vurderer avliving av hunden. Jeg ville bare fortelle at det høres kjent ut, og da har det ikke vært snakk om problemhunder, bare unge hunder som ikke hadde roet seg i hodet. Det blir en vond sirkel når, som du sier, hunden er vanskelig å jobbe med samtidig som den er stresset og understimulert. Jeg ville gitt den en sjanse frem til den ble ordentlig voksen. Du sier du ikke har muligheten til å overta han, men har du muligheten til å hjelpe til med trening og avlaste din stemor?

Kjempe ubehagelig å oppleve noe sånt, men jeg synes faktisk at det er bra at folk sier i fra. I dette tilfellet ble det jo helt feil fordi det så ut som noe annet enn hva det var, men hva om han hadde hatt rett? Hva om du hadde tatt hunden i nakkeskinnet og dratt den flere meter etter nakkeskinnet? Da ville det, i mine øyne, vært bra at noen sa i fra på en meget tydelig måte at sånt ikke er akseptabel behandling av et dyr. Jeg skjønner du ble lei deg. Jeg hadde sikkert begynt å gråte og dratt rett hjem, og jeg hadde ikke klart å legge hendelsen bak meg før det var gått flere uker. Du får prøve å huske på at han så feil, og det hele var en misforståelse.

Jeg har aldri valgt valp selv, det har oppdretter stått for. Oppdretter kjenner valpene best, og burde ha lært nok om de forskjellige kjøperne til å bestemme hvor de forskjellige havner. Mitt tips til deg er å legge farge på hylla når du skal kjøpe hund. Å si noe som helst om farge til oppdretter kan i verste fall gjøre at oppdretter velger å ikke selge til deg.

Ja og nei. Jeg er enig i at samfunnet forventer for mye av gjennomsnittshunden, og for den saks skyld gjennomsnittseieren, og jeg tror de færreste er klar over hva det egentlig innebærer å ha hund når de aldri har hatt det. Min familie fikk første hunden da jeg såvidt var blitt tenåring, og vi kunne ingenting. Vi lærte på veien, og da hadde vi ikke internett heller. Sånn som jeg ser det er internett grunnen til at det virker som om folk har urealistiske forventninger. De fleste har mye mindre hemninger på nettet, og det gjelder også når det kommer til å spørre om tips, råd og erfaringer andre har med hund. Jeg spør om ting på nett som jeg aldri ville tatt opp med noen på trening, rett og slett fordi jeg på nett kan slenge spørsmålet ut i luften, også kan folk selv velge om de vil bruke tid på å svare. Noen ganger spør jeg om ting, ikke fordi jeg egentlig mangler svar, men fordi jeg gjerne vil høre andres tanker om dette. I dag, når en valp spiser bæsjen sin, så går eier på nett og spør om dette er normalt, og om andre har erfaringer eller løsninger på dette problemet. Da vi fikk vår første hund så spiste valpen bæsj, og vi passet derfor veldig godt på at han ikke fikk muligheten. Etter noen måneder så var bæsjespisefasen over, og problemet ble glemt. Og der tror jeg forskjellen ligger. Man spør på internett så snart man får den minste bekymring. Ofte er dette bare for at man ønsker å snakke om saken, ikke for at det er verdens største problem som tar all fokus i hundeholdet. For oss som henger på hundeforum betyr jo det at vi ser de samme spørsmålene hele tiden, gjerne om små, ufarlige og helt normale ting. Så jeg er vel hovedsakelig uenig, selv om jeg mener at samfunnet som helhet har et urealistisk syn på hva som kan kreves av en hund.

Jeg er helt i mot, spesielt nå som disse forbudene i de forskjellige land har vist seg å ikke fungere. Det har bare forflyttet problemet. Loven legger også bevisbyrden på den anklagede, og dermed fjerner rettsikkerheten til alle med blandingshund som kan ligne forbudte raser.

Min gjorde det som liten, og jeg passet kjempegodt på for å unngå det, for hun ble alltid dårlig i magen etterpå. Så sluttet hun endelig av seg selv, og jeg ble kjempefornøyd! Men så...slo puberteten inn, og nå er det på'n igjen. Yay...

Bullmastiff her også. Det er så urealistisk at jeg ser på det som guilty pleasure. Åh, men de er noen fantastisk flotte hunder...

Det skal mye mindre til før de legger på seg Mer utsatt i møte med katter Lettere å tråkke på Det er MYE vanskeligere å fysisk blokkere f.eks. en døråpning for en liten hund enn en stor De er kjappere i bevegelsene enn store hunder, så de kan løpe tre runder rundt deg før du har sjangs til å nå ned til gulvet Folk skal absolutt drive å løfte på dem, og respekterer ikke hundens grenser Det er slitsomt å belønne sååå langt ned, og jeg synes det er vanskeligere å være presis da De er sårbare i møte med større hunder, og noen store hunder liker å erte de små De sies å være vanskeligere å få stuerene, men det er mulig at det bare er en myte

Jeg er fornøyd med sånn jeg har det nå. Har bare en hund, mens familie jeg tilbringer mye tid sammen med har søsteren. Jeg er enslig, og føler ikke at jeg vil ha nok tid til å gi to hunder den separate oppfølgningen jeg ønsker, så for meg er gode hundevenner en mye bedre løsning.

De adopterer en løskatt som følger etter dem hjem fra parken når de er i datingfasen, og flere år senere så redder pusen barnet deres. Det må sies å være fin belønning for en god gjerning og stort hjerte!

Da dette skjedde så trodde jeg alt var ok, så jeg kan love deg at jeg ikke akkurat "stirret hunden i senk." Når man går tur og hunden som vanligvis er helt trygg plutselig bråstopper og omtrent legger seg flat hver andre meter fordi det kjører biler forbi, så merker man det. Jeg er uenig i at det er en god løsning å bare gå videre og dra hunden etter meg mens den stritter i mot, halen mellom bena og gir tydelige tegn til redsel.

Belgerpia, jeg tror du misforstår mitt innlegg. Jeg reagerer på at mange hundefolk og trenere ikke ser individet, bare rasen, eventuelt bare hund. Eksempelet mitt var for å få frem at selv innenfor en rase er det store forskjeller på behov og ikke minst interesser og personlighet. Jeg synes det er feil å overkjøre hunden helt når det gjelder hva slags aktiviteter man skal holde på med når man er sammen.

En av de tingene jeg synes man ser alt for ofte hos erfarne hundefolk er at alt blir så utrolig svart/hvitt. Det taes for lite hensyn til raseforskjeller, men det som ofte blir ignorert totalt er individforskjellene. Jeg sitter her med to stk av samme rase nå, og de er som natt og dag på alle måter, inkludert turgåing. En av dem elsker tur over alt i verden. Sliter med å få henne til å gå pent i bånd, for hun er i sin egen verden. Stopper for å snuse på en flekk, og så snart vi begynner å gå, så SPRINTER hun til neste interessante tisseflekk, hvor hun bråstopper og snuuuuuuuser. På skogstur løs eller i line så vimser hun frem og tilbake over stien, litt foran, litt bak, litt rundt steinen og gjennom krattet. Det skal utforskes, hun skal rulle i gresset, hoppe i gjørma, drikke fra hver en bekk (og myrhull, noe vi også jobber med...). Uansett hva slags tur hun får, så er hun lykkelig. Dette er hva hun ble skapt for. Så har vi søstera. Hun går relativt pent i bånd, og hvis vi går 1 time på asfalt så vil hun stoppe og snuse max 5 ganger i løpet av turen. Hun går ikke tur med nesen, hun går tur med blikket. Hun vil aller helst holde høyt tempo hele turen, og virker ganske lei etter 20 minutter. I skogen skal hun løpe og leke. Hvis hun ikke har med søstera, så går hun stort sett bak meg og er ikke så veeeldig hippen på denne turgåinga jeg insisterer på. Hun hadde nok vært mer fornøyd hvis vi satt oss ned midt i sentrum og så på livet. Disse to er som sagt samme rase, og jeg kan ikke følge samme oppskrift. Den ene ville vært meget ulykkelig hvis hun ikke fikk langturer i blandt, mens den andre blir møkklei av maset hvis jeg insisterer på mer enn 1 tur om dagen. Jeg er veldig glad jeg ikke er førstegangseier som tror blindt på alt jeg har blitt fortalt på valpekurs eller i forskjellige bøker og forum, for da hadde ikke hundene mine fått det livet de fortjener.

Å nei, så skjønn da! På bordet! <3 Det var ikke dette jeg trodde tråden kom til å handle om! Det er lurt å legge ting på stuebordet i en periode for å forhindre at hunden hopper opp, men tror nok at dere har en hund som har sterkt behov for å ligge høyt. Hva med å skaffe en god lenestol til bikkja? Det måtte vi ha til en av våre. Det var eneste stolen hunden fikk være i, og den elsket den! Hvis dere ikke har en brukbar stol, så kan det hende dere finner en fin en på finn.no til en billig penge.

Hei, takk for svar! Ja, jeg tenkte også at det kunne være spøkelser, men det kom liksom så brått på. Altså i løpet av turen endret hun adferd. I kveld kjørte det en bil med tilhenger forbi, og da bjeffet hun til det åpne vinduet når tilhengeren skramlet. Vanligvis bjeffer hun aldri, så det kan jo tyde på at hun er inne i en liten periode. MEN det er ingen grunn til å ligge på latsiden, tenker jeg. Litt forsiktig trening med massevis av godbiter er jo aldri feil. Hun ser ut til å elske alt av trening så lenge det involverer godbiter, så den gang- og sykkelveien blir vel hennes favorittplass før jeg vet ordet av det.