Eloise

Min gamle kar fikk selektiv hørsel og ble litt vrang til tider, men det tenkte vi ikke så mye over. Han hadde aldri vært noen lydighetschampion, for å si det sånn. Og han hørte jo viktige ting, som rasling med godbitposer og lyden av matskåla. Så kom det en dag at jeg skulle gi han et rått egg som egentlig skulle ha blitt brukt til baking. Dette var jo helt utenom hans faste mattid, og han var i stua sammen med far. Jeg ropte på hunden opptil flere ganger, og han bare snudde og gikk demonstrativt å skulle legge seg i kurven sin i stedet. Ikke uvanlig for han, den lille pøbelen! Jeg gikk etter han, og var sikkert litt kjapp i bevegelsene når jeg tok etter halsbåndet. Kjære godgutten som aldri hadde vært hissig på et menneske og var verdens mest tålmodige, snur hodet og glefser etter meg. En veldig tydelig advarsel, med tydelige tegn til irritasjon. Etter den opplevelsen slo det meg: han hadde ikke hørt meg. Han hadde ikke hørt at jeg ropte, han hadde ikke sett eller hørt at jeg kom bak han, og da ble håndteringen meget ubehagelig og skremmende for han. Vi testet han (hjemme) etter dette, og hunden var blitt stokk døv. Jeg går ut i fra at det hadde gått så gradvis at vi ikke merket overgangene. Selvfølgelig kom han når vi åpnet godbitposen eller tok fram maten hans; ikke bare var han klar over når han kunne forvente den slags ut i fra erfaring, men nesen hans fungerte fremdeles godt. Så pass på når den gamle hunden ikke hører etter like mye som før. Det kan være at hørselen har begynt å bli dårlig!

De fleste hunder vil kunne møte andre på det viset noen ganger, men som Tabris sier så lærer de seg fort hva som lønner seg. Ikke bare har denne handlingen en effekt på de møtende hundene, men den sjarmerer jo eierne i senk også. Hvermansen vet jo at den viser underdannig adferd, og føler seg da med en gang tryggere på at dette er en snill hund, og det er større sjanse for at de vil hilse (og la hunden sin hilse). Så selv om adferden i utgangspunktet kan ha vært litt usikkerhet eller demping av egen iver, så behøver det ikke å være noe annet enn en godt innlært og veldig lønnsom hilseteknikk.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg synes denne tråden er litt søt. Utenom hundefolk, så er det vel omtrent bare 5-åringer som er så interessert i avføring.

Har hatt fire forskjellige hunder på 100% vom og hundemat uten problemer. De har alle hatt perioder med hard mage, med løs mage, og helt vanlig avføring, men den gjennomsnittlige konsistensen er hardere enn på tørrfor. Type elgbæsj, vil jeg påstå.

Wow. Jeg skjønner jeg kan veldig lite om straffbasertemetoder. Jeg var klar over grunnen til at man brukte staff, men ikke at man lurte hunden til å gjøre feil for så å kunne straffe den. Fikk en ekkel følelse i magen av å lese hvordan hunden ble beskrevet som godtroende nok til å gå på lureriet. Jeg ville sitert, men sitering og klipp og liming fungerer ikke hos meg i det hele tatt. Nederst på side 5 og øverst på side 6. Har ikke lest lenger enn som så, og vet ikke om jeg vil heller. Det blir vel neppe bedre.

Kanger, du kan legge ut så mye dokumentasjon om helsen til flatnesehunder som du bare vil, og allerede i mitt første innlegg her skrev jeg jo nettopp at de er mer utsatt på grunn av snutelengden (og trange nesebor, og for mye bløtvev, hvis vi skal pirke). Jeg har ikke sett en eneste person i denne tråden som påstår at det er feil, og jeg vil gå så langt som å si at alle i denne tråden er fullt klar over at dette er dokumentert fakta. Det jeg prøver å få frem er det som 2ne skrev over: Selv om andre hunder ikke ville hatt en like alvorlig reaksjon, så har forholdene vært alt for dårlige på den turen. Det er blitt lagt ut sitater hvor flyselskapene har bedt eier om å forsikre seg om at hunden er ved god nok helse til å takle reisen, og om temperaturvariasjoner, men hvordan skal man egentlig forholde seg til dette? Det naturlige er jo å å spørre ansatte i selskapet om hvordan forholdene er den dagen det er snakk om, og vurdere om hunden er skikket ut i fra den informasjonen man får. Hvis man da blir fortalt at det er temperatur-regulert og at varmen ikke vil overstride 22 grader i lasterommet, så burde man jo kunne gå ut i fra at dette er riktig, og at personale er proffe nok til å vite hvordan man behandler levende last.

Jeg har pr. dags dato ikke hatt en valp som har sluttet å tisse inne før 6 mnd, til tross for at jeg har vært helt ekstremt nøye på å ta hunden ut etter soving, mat og lek. En av mine er nesten 1 år gammel, og hvis jeg ikke får med meg at hun varsler om at hun må på do så tisser hun inne. Og da er det min feil ene og alene. Hvis dere er flinke til å ta den ut etter soving, lek og mat så vil dere redusere antallet uhell veldig. Så din bestefar trenger ikke å være så veldig rask så lenge han følger med og reiser seg med en gang valpen våkner. En av de første tingene valpen kommer til å gjøre etter en liten blund er å gå på do, enten den er ute eller inne. Stuerentreningen er det mest slitsomme med å ha valp, for man må ha øyne i nakken hele tiden i mange måneder, men hvis man er late og lar det gå som det vil, så kommer ikke valpen til å lære. Den må trenes opp på dette, det skjer ikke av seg selv. Man lager bare merarbeid for seg selv ved å ikke være konsekvent i treningen. For det første vil det ta lengre tid før valpen lærer, og for det andre er det mer tidkrevende å vaske enn tisseflekk enn å ta med valpen utenfor døren.

Har dere mye erfaring med bulldoger og andre kortnesehunder? Det høres ut som noen tror alle norske bulldoger blir rushet til vetn så snart det blir 30 grader. Jeg satt barnevakt for 2 stk franske bulldoger i forgårs, og da var det 29 grader i skyggen (null vind) her jeg bor. En mørk og en lys bulle løp rundt i den inngjerede hagen, lekesloss og hoppet tulling. Når vi var på verandaen så vekslet de mellom å sitte ved solveggen og ligge i skyggen, og ingen av hundene ble dårlige. Nå har vel de franske litt mindre problemer enn de engelske, men jeg slet med å holde dem i ro i skyggen, for de skulle LEKE. For at en bulldog skal bli så dårlig som det Jabba ble, så skal det litt mer til enn mange later til å tro, med mindre den er langt dårligere rustet enn gjennomsnittet. Alle hunder, inkludert whippeter, vil lide hvis de må sitte stille i et lite bur som plasseres i knallsola over tid. Da vil temperaturen overstige 30 grader veldig raskt. Og vi vet hvor farlig det er for hunder av alle raser å bli forlatt i biler i sommervarmen, selv i 10-15 minutter. Kanger sier selv at et fly som står på bakken fungerer på akkurat samme måte som en bil. Vi vet ikke hva som skjedde med Jabba, men selv en bulldog blir ikke så overopphetet under normale forhold.

Kanger: Jeg har lest hele tråden, både den gang den ble laget, og nå som den ble dratt opp igjen. Du sier at jeg kommer med selvfølgeligheter som ingen er uenige i. Betyr det at du er enig i at det vil være tortur å utsette enhver hund for de forholdene Jabba opplevde? For på meg virket det nemlig som om du mente at hunden led under flyturen bare på grunn av rasens dårlige varmetoleranse, og da var det strengt tatt eiers egen feil som hadde valgt å fly med en bulldog. Jeg reagerte også på noen kommentarer her som fordomsfulle. Ikke på grunn av mangelfulle faktaopplysninger om bulldogens varmeregulering, men fordi det skinner igjennom at man har så lite til overs for rasen at man mener eieren kan skylde seg selv når hun først har kjøpt en bulldog. Beklager at jeg ikke kan sitere, det fungerer ikke for meg lengre.

Men disse reglene handler jo om at flyselskapene vil ha høyest mulig fortjenste og minst mulig risiko for konsekvenser. Konsekvensene her (hvis man ser bort i fra de "farlige" rasene) er død, eller nær-død. Hvis en bulldog og en whippet sitter i bur side ved side, og varmen er så sterk at bulldogen dør (eller såvidt overlever), så sitter ikke whippeten ved siden av og koser seg i varmen. Selv om whippeten klarer seg bedre og kanskje til og med slipper unna uten dyrlegebesøk i etterkant, så har reisen vært tortur. Jeg ser på denne typen forbud som en kjempestor advarsel om at flyselskapene nekter å gjøre sitt for å forbedre rutiner og reiseforhold for dyr, og heller luker ut verstingene som kan gi flyselskapet kostbare konsekvenser. Jeg ville i allefall ikke latt en hund, uavhengig rase, oppleve forhold som er såpass dårlige at en bulldog dør av de.

Det som KristinR sier mener jeg også er kjempeviktig. Dette gjelder jo selvfølgelig med all helseproblematikk, men sånne ting som skal endres for rasens fremtid mener jeg burde vektlegges kraftig. Utstilling er jo for alle, men helt egentlig er det jo et oppdrettsverktøy. Hvis ikke de med ekstremtrekk får de premieringene som oppdrettere ønsker på sine avlsdyr, så vil oppdretterne, i allefall etterhvert, skaffe seg avlsdyr uten disse ekstremtrekkene. Dette er jo ekstremt aktuelt for tiden, og da synes jeg det er kjempevikti å smi mens jernet er varmt.

Jeg kjenner ikke Tabris eller Ozu, så mine tanker er basert på innleggene jeg har lest på sonen (ikke bare denne tråden). Ozu har blitt beskrevet som en viljesterk gutt som dessverre er gjennomsyret av usikkerhet. Da snakker vi ikke om en hund som er litt skvetten eller bråkete i visse situasjoner, men en som er så usikker at livet til både hund og eier formes av dette på en måte som er vanskelig å skjønne før man står midt oppi det selv. Hadde Ozu havnet i et vanlig hjem som bare ville ha en familiehund/turkamerat så ville han nok vært avlivet eller omplassert opptil flere ganger allerede, men han var heldig og havnet hos Tabris, som har både kunnskap og vilje til å jobbe med han. Og det har hun gjort, med godt resultat. Hun har rett og slett jobbet halen av seg, for å si det pent. Jeg har levd i 8 år med en hund som styrte livet mitt med sin usikkerhet, og man lever i en berg- og dalbane av håp og nedturer. Det håpet man føler når det ser ut til at man endelig kan få en hund som fungerer helt ok i hverdagen er så utrolig sterkt, og når man er på sitt høyeste og får et sånn spark i magen som Tabris fikk med den barnevogna, så er det tungt. Sånne hendelser fikk i allefall med til å gå hjem å gråte en skvett, og jeg klagde min nød til mine nærmeste. Mulig det bare var jeg som leste Tabris sitt hovedinnlegg sånn, men jeg så på det som en frustrasjonstale etter å ha fått et tungt nederlag når ting endelig gikk bra. Jeg har lest Tabris sine tråder på forumet mange ganger, og synes de gir et viktig og fint innblikk i hvordan det er når man får hunder med dårlig mentalitet. Det er mange tunge dager, mange nederlag, og hvis min forrige hund hadde levd den dag i dag, så hadde jeg funnet en viss trøst av å lese dette. Ikke for at jeg unner Tabris eller andre å ha det sånn, men fordi jeg kjenner meg igjen i følelsene, og jeg ville følt meg litt mindre alene.

Ikke sikkert du leser dette, Tabris, men jeg tenker som så at du bare må glemme denne ene utageringen. Selv stødige hunder uten diller kan finne på å reagere på en bestemt person eller hund. I denne situasjonen så kan det hende at damen luktet veldig rart, eller at det var en lyd fra hjulene på vogna som vi mennesker ikke evner å høre som Ozu reagerte på. Hvis du er føre var når det kommer folk, så kan han merke det og lete etter grunnen til at du er anspent. Bedre å senke skuldrene og tenke at han utagerte ikke mot folk, han utagerte mot en bestemt dame. Og da er det brannslukking som gjelder, nemlig å få han ut av situasjonen. Hvis han reagerer på 1 av 5000 mennesker, så er det noe dere begge kan leve godt med uten å legge så mye tanker og trening i å mestre. Og dette med blokkering har du veldig rett i, men det er forskjellige typer/grader av blokkering. Vi omtaler det gjerne som blokkering når man ikke når igjennom til hunden på grunn av stress eller iver, men jeg har selv hatt en fryktaggresiv hund, og da var det bare å glemme. Jeg tror ikke alle helt klarer å se for seg hvor sterkt en hund som er drevet av frykt/stress kan blokkere på sitt verste, for det slipper de fleste å oppleve. Lykke til videre i treningen! Du har gjort en super jobb med Ozu, og jeg har full forståelse for at du har behov for å skrive om hendelser som dette. Noen ganger må man bare få det ut for å kunne gå videre.

Jeg synes det høres mye ut sånn som du beskriver det, men samtidig så unner du deg selv å ta henne inn på prøve. Hvis du ender opp med å ikke kunne ta henne etter en prøveperiode så kommer det til å gjøre vondt, du kommer til å savne henne, lure på hvordan hun har det hos sine nye eiere, lure på om du ga opp for tidlig. Samtidig så vil du føle de samme tingene hvis hun får nye eiere uten at du har prøvd, bare at et par av punktene blir byttet ut med hvorfor du ikke engang ga det en sjanse. Jeg er enig med 2ne i at det høres veldig voldsomt ut, men måten du legger saken frem på forteller meg at du allerede har investert mye tanker og følelser i denne hunden, så å la henne gå kommer til å svi uansett.

Synes det er litt vanskelig tema å diskutere, for det handler vel litt om hva man legger i ordet. Hvis en hannhund ikke får til å hilse på fremmede hannhunder i bånd, og rett og slett blir hissig av dette, så vil de fleste kalle det for samkjønnsaggresjon. Men hva om samme hunden klarer å omgås ukjente hannhunder løs? Da er det jo situasjonen, og ikke den andre hunden som egentlig er problemet.

Jeg har opplevd det på valper og unghunder, ja. De har gjerne noen fryktperioder i blandt, og da kan ting som har vært trygt plutselig bli skummelt. Jeg ville senket skuldrene og ikke tenkt så mye mer på det, og bare fortsette med rutinene. Er han litt skvetten i mørket, så later du bare som ingenting. Det kommer til å gå over!

Renate A, nå ble jeg forferdelig nysgjerrig! Hvor mye er en høyball verdt? Til TS, så hadde jeg nektet dem adgang til jordene etter det svaret du fikk. Makan til frekkhet. Hadde de lagt seg langflate og faktisk begynt å plukke ordentlig opp, ikke bare sånn halvveis, så hadde det vært noe annet. De glemmer at dette er andres eiendom. Ville de synes det var greit om noen tok med seg titalls hunder i deres hage og lot dem gå på do uten å plukke opp? Neppe.

Har bullmastiffer i det hele tatt blitt brukt som kamphund back in the day? Jeg trodde de historisk sett faktisk ble brukt til å fange og holde nede uten bruk av kjeft?

Jeg har ingen personlig erfaring med rasen, men jeg har vel møtt en 5-6 forskjellige Kerry Blue Terriers, og de har vært rolige, snille, og tålmodige hunder. Jeg har møtt dem på hundetrening for noen år tilbake, og de var veldig vakre, koselige å ha med å gjøre, lite lyd i, og totalt ignorerte den dårlige oppførselen til min hund den gangen. Dette er jo selvfølgelig snakk om individer, og jeg har jo kun møtt dem i den settingen, så jeg aner ikke om dette er vanlig for rasen eller ikke. Jeg oppfattet dem i allefall som hunder som oppførste seg litt som de så ut: noen ordentlige kosebamser.

I situasjonen som ble beskrevet ville jeg anmeldt. Jeg skjønner at en hundeelsker vil synes det er vanskelig å anmelde et angrep fra en hund som har hatt en veldig dårlig start på livet, men hvordan vil kollegaen din føle seg dersom hun kjøper avisen om noen måneder og leser et oppslag om et barn som ble angrepet og hardt skadd av samme hunden? Eller en hund av liten rase som ble revet i fillebiter? Jeg mener at man har et samfunnsansvar som offer i en del hendelser. Når sånne ting først skjer, og det er stor sjanse for at eier ikke kommer til å forhindre at det kan skje igjen, så har man som offer muligheten til å forhindre at det kommer til å bli flere ofre i fremtiden. Hovedregelen er å anmelde hunder som angriper mennesker uprovosert. Hvis dette var et uhell, som at kobbelet røk eller eier mistet kobbelet, så ville jeg vurdert situasjonen ut i fra hvordan eier tok hendelsen. Årsaken til at hunden angriper er irrelevant.

Du har jo en kjempegod grunn til å be dem plukke opp eller holde seg unna. Sånn helt bortsett fra at de er kjempefrekke som tar seg til rette på det viset, liksom. Jeg synes du skal gå å si at du må dessverre be dem la vær å lufte hundene der fordi gresset blir brukt som for, og at hundemøkk i foret kan gjøre kyrne syke. Da er du ikke sær eller vanskelig eller hva nå enn gubben sier. Også slipper du dårlig samvittighet for eventuelle kyr som blir syke pga deres gress.

Hva skulle poenget være med å operere ut chipen fra en frisk pomme, sette den inn i en blandingshund (og en såkalt "Pomchi" eller whatever valp er vel ikke akkurat en 2000 kr hund heller?), for så å få tilbake pengene for pommen? Pengemessigsett går jo kjøperen uansett med tap, siden de må ha skaffet denne blandingshunden, betalt en meget suspekt "svart" dyrlege for chip-bytte, og det de blir sittende igjen med er en renraset pomme uten chip, eierbevis, stamtavle, eller noe som helst. Så hva skulle være motivet? Ren, pur djevelskap?

Er det første valpen deres, så synes jeg det er viktig, ja. Det kan hjelpe dere i gang med treningen av valpen, og dere vil kunne unngå en del vanlig problematikk hvis kurset har ordentlig informasjon om hundespråk og hvordan hunder lærer, samt en instruktør som hjelper dere når dere gjør feil. Jeg ville glatt kjørt noen timer for å komme på kurs (hvis valpen har det ok i bilen, i allefall), men jeg vet ikke om jeg ville gått inn for å reise bort på helgekurs med overnatting. Selvfølgelig har det blitt mange flotte hunder og hundeeiere helt uten å ha gått på valpekurs, men når jeg tenker på hvor lite min familie egentlig kunne da vi fikk første hunden så skulle jeg ønske at valpekurs hadde vært et alternativ den gang.

Bullehunder av forskjellig slag er kjent for å være stille, og jeg har aldri møtt en bråkete gigant. Ellers kommer det vel an på hva rasen har vært brukt til. Hvis det er en rase som var ment å varsle om inntrengere eller bruke stemmen på jakt, så har de nok lettere for å ta til bjeffing.

Var da merkelig med en oppdretter som sier at rasen ikke blør? Høres ut som veldig dårlig med kunnskap, eventuelt et sleipt salgstriks.