Eloise

Bullterrieren i boken hadde jeg ikke kjent igjen uten tekst, heller ikke boxeren.

Den fikk jeg også høre, men det var på skolen. Jeg tror jeg counter'a med noe sånt som "jaja, men jeg tror ikke noe på at det sitter en mann på en sky i himmelen."

Jeg er ateist, så jeg skjønner at det vrir seg når barnet synger lykkelig om gud og jesus, men vil man virkelig lære barnet at det er greit å ta avstand fra andre på grunn av religion? Det ville jeg vært mye mer bekymret for. Også er det viktig å huske på at i den alderen barnet er så står foreldrenes mye høyere enn andre voksenpersoner, så hvis man ønsker å lære barnet at religion er eventyr, så er det ikke noe problem så lenge man har fine samtaler med barnet om temaet.

2 uker er veldig kort tid, så jeg ville ikke stresset med det. Hadde det sånn her også de første ukene. Bare fangsoving, og med en gang jeg reiste meg så spratt valpen opp (hvis jeg hadde flyttet henne til kurven ved siden av meg mens hun sov). Etter en stund begynte hun å slappe mer av, og foretrakk faktisk å sove i kurven sin, men hun spratt fremdeles opp hver gang jeg reiste meg for å gå på do eller ta meg et glass vann. Det sluttet hun faktisk ikke med før første løpetid, men etter det fikk hun litt mer trygghet på egenhånd.

Det er vel strengt tatt ikke de late lavdriftshundene som normalt sett ender opp som stressede, usikre og aggressive hunder mesteparten av tiden. Min erfaring har i allefall vært omvendt; at det er hunder med sterkere drifter og instinkter som oftest ender opp med adferdsproblematikk. Hunder som går sånn i jakt modus at de kan glefse til joggere, hunder som gjeter og snapper etter barn, voktere som reagerer på den minste lyd og ikke klarer å roe seg ned. Ellers så synes jeg det er vanskelig å forholde seg til artikler som er mot raseavl og som i tillegg ser ut til å tro at slutten på raseavl ville bety at hundene parret seg fritt. Det er jo bare å se på doodle-avlen. De er blandinger hele gjengen, men det betyr ikke at de har parret seg uten menneskelig inngripen. Det kommer aldri til å skje. Jeg blir trist av slike utsagn, spesielt i en tid hvor designblandinger og "unike" hunder er så populært. Myten om at blandinger er friskere lever i beste velgående hos mannen i gata, nå skal noen ha det til at de er mer robuste mentalt sett også?

Nei, det var selvfølgelig mye mer enn noen hundebjeff i ny og ne, det var en minimal del av bråket deres. Og disse folkene var helt ekstreme, men poenget mitt var at man skal ikke bare finne seg i nabobråk. Uansett, hvis naboen ikke bryr seg om det når man sier i fra til dem på en høflig måte, sånn som TS har gjort, så er det lurt å ta det videre. Kanskje naboen med hunden vil ta det på alvor hvis de får et advarselbrev fra stryret i borettslaget. De fleste tar nok det mer alvorlig enn at naboen "sutrer" litt når man møter dem i gangen.

Jeg hadde en bråkete nabo som ikke ville endre seg til tross for klagebrev til styret fra de andre leilighetene. Det tok vel ca. 1 år fra første klagebrevet, men de ble kastet ut til slutt etter mange møter og brev fra styret og eier (de leide). Så man står faktisk ikke så svakt, men det krever tid og mye arbeid hvis man må tvinge frem en endring.

Ser at mange tenker at når man bor i blokk/leilighet så må man tåle mye rart, men det skal da faktisk være omvendt. Når man bor i blokk/leilighet, så har man ikke samme friheten hjemme som man har hvis man har enebolig. Jeg har søvnproblemer, og er stortsett alltid våken hele natten. Jeg har snakket med naboen under og sagt i fra at hvis hun blir forstyrret så MÅ hun si i fra, men jeg prøver selvfølgelig å være stille. Sitter stortsett i ro, og bruker headset hvis jeg ser på TV eller hører på musikk. Hadde jeg eid enebolig så hadde jeg selvfølgelig ikke behøvd å ta sånne hensyn. Når det gjelder hunder som bjeffer, så synes jeg uansett at det er en av de verste lydene som finnes. Det gjør vondt langt inn i sjela å høre på en hund gråte etter eier i 20 minutter uten at jeg kan gjøre noe, og er dette noe som skjer flere ganger i uken over lang tid, så har ikke den hunden det godt. Her har eieren et ansvar, hvis trening ikke fungerer. Enten må de finne hundepass, ha med hunden på jobb, eller rett og slett finne et nytt hjem til hunden hvor den slipper å sitte å gråte 20 minutter hver dag. Hvis eier tydeligvis ikke har tenkt å gjøre noe med saken, så synes jeg det er på sin plass å klage det inn til styret. Hvis naboen får brev i posten eller styrelederen på døra, så kanskje de skjønner alvoret. Jeg er nok som Kanger her; jeg er mer følsom for hundebjeffing enn de som ikke har noe forhold til hunder.

Og for å ødelegge en ellers grei artikkel, så kalte de rottweileren for en kamphund på slutten.

Dette er noe jeg også lurer på. Jeg får liksom inntrykk av at ALLE pusser tennene på hundene, og dyrleger anbefaler det jo, men jeg har aldri gjort det. Det har gått helt fint det. Selv ikke gamlingene fikk problemer med tenna. Dette til tross for at de spiste menneskemat (joda, back in the day...) og i nyere tid vom og hundemat. Spesielt dårlig ånde har de heller ikke hatt, med mindre de har jafset i seg noe ekkelt. Har jeg bare hatt flaks, eller er tannpuss hos hund unødvendig.

Har ikke hatt to gjevngamle valper, men har hatt en som var 5 mnd gammel når jeg hentet en 2 mnd gammel valp. Det var sykt heftig, til tross for at første valpen var mer eller mindre stueren på det tidspunktet. Det jeg la merke til med valp nr 2 var at det virket som om at det tok den lengre tid å lære seg menneskespråk, det tok lengre tid med bitehemming (for den andre valpen tillot jo selvfølgelig mye mer enn hva mennesker tåler), og sammen var de gull på det å ødelegge. Valp nr 1 var egentlig ganske grei på det tidspunktet vi fikk den neste, men hvis valp nr 2 gnagde på noe, så skulle jo valp nr 1 også smake. Så vi måtte ta noen gigantsteg tilbake i treningen på valp nr 1. To valper er ikke dobbet opp med arbeid, det er mye mer. Så lenge alle er klar over hvor heftig det blir (noen må ha øyne på valpene hver minutt, for de ødelegger ting i ekstremfart) så går det greit, men det er utrolig slitsomt.

At hunden skulle avlives reagerer jeg ikke på, men jeg er helt enig med advokaten i at vi ikke kan ha det sånn i vårt samfunn at folk går rundt og skyter hunder. Det er en helt enorm forskjell på å skyte en hund for å verne seg selv eller andre (inkludert dyr), og det å "avlive" den med skudd når det ikke er noe i veien for å kjøre den til veterinær og få det gjort på et humant vis.

Nå svarte jeg nettopp i den andre tråden, men det Shlush skriver stemmer ganske bra overens med det jeg husker. Min far måtte sette sprøyter på hunden hjemme, og dosen ble økt etterhvert. Jeg er usikker på hvor lenge vår hund gikk på denne vaksinen, for det er mange herrens år siden og jeg var bare tenåring, men en kveld etter økt dose fikk han en allergisk reaksjon. Det poppet opp små kuler over hele hunden, og han klødde som en gal. Etter å ha snakket med vet så ble det våkenatt for oss, hvor vi passet på den stakkars gutten. Min mor satt ned foten der og da: hunden skulle IKKE få mer av den behandlingen. Og sånn gikk det, men noe må ha fungert, for hunden levde så og si symptomfri i 10 år etter vaksinen. Det eneste var at på vår og høst så ble han litt sår mellom tærne, men det kom aldri så langt at han fikk en eneste byll.

Hadde en boxer som fikk furunkulose i ca. samme alder som din er nå. Det er så mange år siden og jeg var ganske ung, så jeg vet dessverre ikke navn og detaljer på behandlingen, men han fikk en slags vaksinasjonskur. Uansett, bare for å gi deg håp: vår hund ble mer eller mindre bra etter vaksinen. Han ble sår mellom tærne i et par uker hver vår og høst, men det utviklet seg aldri mer til blemmer og sår. Han levde altså mer eller mindre symptomfritt til han ble avlivet grunnet alderdom.

Men det er ikke det det er snakk om heller. Faktum er at veldig mange både innser og innrømmer at noe må gjøres med avlen på hundene sine. Det er tydeligvis ikke godt nok. Hvis de ikke bøyer seg i støvet og mener at bikkja de eier burde vært avlivet og rasen utryddet, samt å påta seg stempelet dyremishandler fordi de har kjøpt rasen in the first place, så blir ikke folk fornøyde.

Jeg har nok sagt det før, og jeg sier det igjen: de fleste som kjøper disse hundene kjøper dem faktisk ikke fordi de har misdannelser eller fordi de er så søte. Kjøpte du din hund fordi du ville ha en liten, hvit hund med masse pels, eller kjøpte du den fordi mentaliteten og rasens behov og drifter passet deg og din livsstil? Jeg falt for boxer fordi de er noen evige energiklumper, alltid barnslige med mye personlighet, fordi det er lite lyd i rasen, fordi de ikke er hverken gjetere eller jaktere, og ikke minst fordi de har kort pels. Mopsen var en gang under vurdering (for 10 år side, før denne massive kritikken mot rasen begynte), men det ble aldri mops på meg. Min venninne fikk seg fransk bulldog av mange av de samme grunnene som jeg fikk meg boxer, og det var for over 10 år siden. Det ble hennes rase, og hun gjør det hun kan som valpekjøper, ved at hun er nøye med oppdrettere, og snakker åpent om pusteproblematikken (samt rygg/hale og allergi) når folk spør. Jeg tviler likevel på at hun hadde giddet å snakke om det med noen som kaller henne dyremishandler.

Først og fremst må jeg få sagt at jeg ikke mener det jeg sa om huskyen. Det var bare et eksempel. Jeg prøvde bare å få deg til å sette deg inn i hvordan du ville følt det hvis du møtte den type påstander på alt av hundenettsider (bortsett fra raseforum), i hundeklubben, på tur, og fikk det på trykk i media flere ganger i løpet av et par mnd. Det er den ekstreme mengden med ensidige beskyldninger, selv på fristeder som i hundemiljøer. Når det bare er en og annen uvitende person som kommer med beskyldninger så er det lett å riste det av seg, men når media henger seg på i såpass stor grad, og du blir stemplet som dyremishandler på sonen og lignende forum, så er ikke det noe man gidder i lengden. Jeg skjønner at du mener at det er noe helt galt med konstruksjonen hos mange raser, og det er jeg enig i. Det jeg synes er dumt er at man ikke tenker over hvor man vil med budskapet sitt. Går man for hardt ut, så ødelegger det for hundene i stedet for å hjelpe.

DETTE er et flott lite innlegg som åpner for videre diskusjon om et viktig tema, og som kan få folk til å tenke uten at de går i forsvar. Mens dette ikke gjør annet enn å få folk til å gå i forsvar, eller å bare stenge ørene/øynene. Jeg er derimot enig i siste setningen, men jeg mener at hvis man tar denne debatten på hundenes vegne så går man ikke så hardt ut, siden det bare skaper avstand mellom partene. Pippin, hvis jeg kaller deg for dyremishandler og sier at polarhunder har visst seg å være farlige både for sau og folk, og burde havne på en forbudsliste av den grunn, hva tenker du da? Jeg går ut i fra at du enten vil avskrive meg som en uvitende fjott som krisemaksimerer noe som jeg ikke har peiling på, eller så vil du gå i forsvar. Hvis denne holdningen om polarhunder ble utbredt, ble trukket frem i media konstant over flere år, du fikk kommentarer på byen om de farlige hundene, osv, så ville du nok bare ha holdt deg unna den typen diskusjoner og miljøer.

Ja, helt klart. Men det er jo den store fordelen med internett. I stedet for å bare møte en håndfull oppdrettere og eiere på utstilling eller i nærområdet, så møter man den største gruppen på aktive raseforum med hundrevis av medlemmer. Den største gruppen er eiere av vanlige familiehunder, og der er det en salig blanding av folk. Og når majoriteten der heier på endringer i snutelengde, så synes i allefall jeg at det sier mye. Det jeg kommenterte var et innlegg om at folk som drev med oppdrett eller hadde kjøpt en rase med pusteproblemer ikke ville innrømme/klarte å se at det var noe feil. Sånn er det ikke. Jeg har ingen erfaring med engelsk bulldog, og min personlige erfaring med fransk består av bare 3 individer. Ingen av dem har hatt det problemet med halen som du beskriver, men jeg vet at det kan være et problem hos noen individer, da spesielt for de uten hale (altså de mest ekstreme). Det er forsåvidt fokus på dette med hale og rygg, og det blir sett på som positivt av oppdrettere og klubben om hundene har litt lengre hale. Bulldogklubben, avdeling fransk, har et pågående ryggprosjekt hvor man kan få dekt 1000kr på røntgen så lenge man sender bildene inn til klubben. Forandringer skjer ikke over natten, dessverre, men her jobbes det med saken. Jeg har aldri hørt noen si at det er vanlig at franske besvimer. At hudfolder må vaskes er relativt vanlig, men det varierer. Av de 3 franske jeg har passet, så har alle hatt perioder hvor de har hatt behov for litt oppfølging. Da er det snakk om noen uker før rynkene er vedlikeholdsfrie igjen. Nå høres det ut som at jeg sitter å tar konstruksjonen deres i forsvar og feier problemene under teppet, men du etterlyste svar på innlegget ditt. Og der ligger jo litt av problemet. Jeg kjenner meg ikke igjen i det du skriver i det hele tatt, bortsett fra delen om overvekt, men jeg kan ikke fortelle om egen erfaring uten å være både raseblind og naiv. Når det er sagt, så påstår jeg ikke at bulldogen, hverken den ene eller den andre, er sunt konstruert. Det hadde ikke plaget meg et sekund dersom rasestandarden ble endret sånn at bulldogen fikk hale, lengere snuteparti (med mindre rynker), lengere ben og mykere kropp. Dette er endringer som ville gjort det lettere å være bulldog, det er helt klart. Jeg skulle gjerne sett at keisersnitt ble like uvanlig hos bulldogen som hos andre raser. Jeg er ikke eier av rasen selv da, så jeg har ikke engang en valpekjøpers inflytelse.

Jeg er tante/barnevakt på gjevnlig basis til to flotte franske bulldoger, så jeg vanker en del i det miljøet. Det er jo en av rasene som nevnes, og der er det stor fokus på dette med pust/neselengde/nesebor/bløtvev, allergi, og rygg/bevegelighet. Nå er det store flertallet jeg snakker med selvfølgelig EIERE og ikke oppdrettere, selv om det heldigvis er noen av dem også. Uansett så er de aller fleste enige i at de gjerne skulle sett lengere snuteparti på FB, selv om noen står fast på at man kan avle fram hunder med god pusteevne + kort nese. Uansett, hvis det er så ille som du beskriver i staffeland, så kjenner jeg at jeg blir oppriktig lei meg på staffens vegne.

Jeg tør å ta den diskusjonen med en oppdretter av de nevnte rasene, og jeg tviler ikke et sekund på at mange her inne hadde tatt den på strak arm. Men hva skulle målet for denne diskusjonen være? Skulle målet være å få oppdretteren til å gå med på at rasen deres er en mye dårligere rase enn hunder uten den samme problematikken, og at deres oppdrett var dyreplageri? Eller skulle målet være å få oppdretter til å tenke litt mer over disse tingene, kanskje ha det i bakhodet neste gang de leter etter hannhund, eller velger å beholde valp til videre oppdrett? Jeg vet at jeg ikke gidder å diskutere raseforbudet med folk som beskriver alle korthårede, muskuløse raser som "kamphunder." Det viser en holdning mot disse rasene som er så negativ at jeg fra starten vet at det ikke er noe poeng i å diskutere, siden alt de ønsker å gjøre er å overbevise andre om at de har rett i hvor farlige disse rasene er. Sånn er det gjerne med disse debattene også. Jeg skulle mye heller sett en diskusjon hvor man snakket om mulige løsninger for disse problemene. Ikke om mopsen har dårlig pust eller ikke, for det vet vi at mange mopser sliter med. Men hva skal vi gjøre? Det er da virkelig en mye mer spennende diskusjon, og en ganske vanskelig en også.

Dette er ikke min erfaring i det hele tatt. Innenfor rasemiljøene er det da virkelig helt vanlig å snakke om rasens problematikk, enten den er knyttet opp mot utseende eller ikke. Men det har vært ekstremt mye fokus, hets, og hat mot disse kortnesede rasene og deres eiere. Jeg har lagt merke til en stor endring der i løpet av de siste 10 årene, og den endringen har gått på å trekke seg unna hundemiljøet generelt. Mindre åpenhet utad når det gjelder helsen til hundene. Det betyr ikke at de ikke ser problemene, eller at de ikke diskuterer dette flittig i lukkede grupper, for det gjør de. At det finnes personer som motsetter seg enhver endring er selvfølgelig også sant, og dessverre så finnes det gjerne noen sånne i toppen av de fleste raseklubber. Jeg er enig i at det derfor må komme en hjelp utenfra, men jeg liker dårlig måten folk går fram på, både dyrleger, media, og privatpersoner på nett. Det blir litt sånn "skyt mopsen!" stemning i stedet for "hjelp mopsen!" Hvilken av disse metodene har håp om å føre frem, og hvilken vil mopseeiere, oppdrettere og raseklubben stille seg bak?

Jeg tviler ikke et sekund på at det er flest operasjoner (uansett type) i Oslo-området, med tanke på befolkningstetthet. Jeg mente ikke nødvendigvis at folk absolutt drar til stedet som har mest erfaring i hele Norge, men at de drar til nærmeste klinikk som har en del erfaring med en operasjon. Så de på sørlandet drar neppe til Oslo hvis de har et bra alternativ der nede.

Jeg har droppet oppdrettere av denne grunnen flere ganger under mine undersøkelser. For meg er det viktig å få god kontakt med oppdretter før jeg kjøper hunden, og hvis oppdretter ikke engang gidder å svare på mail, så er de ikke noe for meg. Når det er sagt så kan man ikke forvente så mye med mindre man skriver en god startmail. Hvis den består av "Hei, jeg så at dere har valper. De er kjempefine! Hvor mye koster de?" så kan jeg skjønne hvis oppdretter ser på det som en useriøs henvendelse og ikke tar seg tid til å svare.

Denne må jeg bare kommentere. Hvis jeg hadde en mops som skulle opereres for dette, så ville jeg sjekket i mitt rasemiljø om erfaringer rundt operasjonen. Det er tross alt ikke en operasjon som alle har erfaring med å gjøre. Hvis jeg fikk høre fra flere at de hadde operert hunden i Kristiansand, og at de hadde stor kunnskap og tok veldig godt vare på hundene, så ville jeg ha vurdert klinikken selv om jeg holder til nord i landet. Og dette vil jo bli et økende "problem" for klinikken i Kristiansand, siden de bare får flere og flere som forteller om hvor flinke de er der.