Eloise

Jeg har i allefall fått svar på hvorfor jeg sliter med å skjønne dette med dårlig kjemi. Ut i fra hva jeg har lest siden jeg stiltel noen spørsmål rundt dette, så forstår jeg at folk mener helt forskjellige ting når de bruker ordet. Noen sier at de er glade i hundene til tross for dårlig kjemi, andre sier at dårlig kjemi betyr at man rett og slett ikke klarer å bli glad i hunden til tross for at alt egentlig stemmer. Men tilbake til spørsmålet i startinnlegget, så føler jeg vel egentlig at hund er blitt mer bruk og kast enn det var for 15 år siden da jeg fikk min første. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på utskifting av hunder på grunn av bruksområder, problematisk adferd, eller kjemi! Jeg tenker mer på at folk får seg hunder uten å ha planlagt at hunden skal leve i 10+ år. Par får seg hund lenge før de ville vurdert noe så bindene som å bli gift, uten å ha ofret en tanke til hvordan de skal gjøre det hvis ting ikke varer. Eller at man får seg hund uten å tenke over at man i løpet av de neste 10 årene antageligvis kommer til å få barn. Hvor utbredt dette er, det vet jeg ikke. Man får mange rare bilder i hodet av å kikke på finn.no, og da ser man jo stortsett bare elendigheten.

Jeg sliter også veldig med å skjønne dette med kjemi. Eller, jeg skjønner at det kan være forskjell, jeg skjønner bare ikke at den kan bli SÅ stor at det er et reelt problem. Jeg ser nok på hundene mine som barn fra jeg får dem. Ikke ved menneskeliggjøring, men med tanke på ansvar og følelser. Jeg er glad i valpen FØR jeg får den i hus, på en måte. Før jeg i det hele tatt får sjangs til å bli kjent med den. Men jeg lurer på en ting, dere som har opplevd dette med dårlig kjemi (som ikke stammer fra dårlig mentalitet). Er det snakk om hunder dere har hatt fra de var valper? Har dere ellers god kjemi med de andre reseindividene dere har møtt? Jeg sliter nemlig med å se for meg at jeg noensinne vil kunne få dårlig kjemi med en normalt skrudd boxer, i allefall hvis jeg fikk ha den i noen måneder så vi fikk tid til å bli godt kjent.

Jeg vokste opp uten hund til jeg ble tenåring, og har en mor som var redd hunder og som synes katter er ekle. Altså en dyreløs familie, og en mor som var redd. De gjorde likevel alt de kunne for å få barna sine til å bli trygge på dyr, spesielt dyr det var relativt stor sjanse for å treffe på, som hund, katt, hest, kyr, sauer, fugler av forskjellig slag, elg, rev, lemen, mus og andre smågnagere. De prøvde å lære oss til å være tøffe rundt insekter også, men der feilet de dessverre. Jeg har ikke barn, men hvis jeg skulle få det så liker jeg å tro at jeg vil "miljøtrene" barnet mitt av samme grunn som jeg jobber med å miljøtrene hundene. Det betyr ikke nødvendigvis at barn trenger å bli trent opp til å forstå eller snakke hundespråk, men at de får en instilling til hund som om at dette er levende skapninger som man skal ha respekt for, og at man alltid skal spørre eier om lov før man eventuelt klapper. Man trenger ikke engang å ha en hund i omgangskretsen for å kunne trene på dette. Edit: Når det gjelder oppførsel rundt hund (og hundespråk), så synes jeg det blir litt vel mye å forlange av foreldre. Det synes jeg at vi hundeeiere får ta på oss hvis vi tillater barn å hilse på.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er utseende til disse rasene som gjør at folk velger dem. Hvis vi tar mops, boston og fransk bulldog (som har en rekke likheter) så er dette snakk om små raser med lite lyd, kort pels, kort radius, og uten spesielt med jakt/gjeting i seg. De er veldig sosiale og stødige hunder generelt sett, med mye personlighet. De er faktisk såpass unike at jeg blir overrasket om noen her kan nevne andre raser som fyller de samme kriteriene.

Men ønsker virkelig de fleste kortnese-eiere hundere som har "så kort snute at den får problemer med pusten," for det er ikke min oppfatning i det hele tatt. Jeg vet at dette er det mye snakk om pusteproblemtikk og fremtiden i fransk bulldog miljøet, og det er noen oppdrettere som bevist avler på lengre snuter og åpne nesebor. Jeg fikk se bilde av en som hadde så åpne nesebor at jeg først trodde den hadde blitt operert, men dette var avlet frem. Samme med snutelengde. Har sett bilder av flere som har hatt både slankere og mer atletisk fysikk. Dette er jo snakk om noen få kull og linjer, men det gir meg håp for rasene. Det viser at det faktisk er mulig.

Mumle mu, beklager, jeg kan ikke sitere av en eller annen grunn. Jeg mente at mopsens snutelengde og fysikk ikke har endret seg drastisk siden jeg vurderte mops for 10 år siden, det som har endret seg er folks holdninger til rasen. Det kom helt plutselig, og det ble helt ekstremt. Jeg synes fokus på helsen er kjempebra, men ikke den type fokus som det er i dag. Hadde jeg kjøpt den mopsen som ble foreslått for meg på Canis for 9 år siden av en rekke hundefolk, så hadde de samme folkene kalt meg for dyremishandler i dag. Det hadde ikke hatt noe å si om hunden min var frisk, pustet ok, og allerede ville ha levd lengre enn gjennomsnittslevealderen på en god del raser. Hadde jeg og mopsen gått tur med min venn som har en Berner Sennen som begynner å bli gammel nå som hun er 5, så hadde jeg vært den av oss som ble kritisert for å ha støttet opp om dårlig avl. Jeg er veldig glad jeg ikke endte opp med mops, for med min angstlidelse så hadde jeg holdt meg langt unna alt av hundetreninger hvis jeg kunne risikere å bli konfrontert med den type beskyldninger. Edit: Bare første avsnittet som var rettet mot deg, Mumle Mu. Det andre var bare noen generelle tanker.

Noen spør hvilke raser man skal begynne med å forby hvis forbud skulle bli aktuelt, og da burde man vel gå ut i fra tall og statistikk, ikke personlige følelser. Mitt forslag er da å begynne med Bordeaux dogge, engelsk bulldog, og irsk ulvehund. Dette er de rasene som i følge Agria er på veterinærtoppen (fra høsten 2013), så det er vel det mest logiske stedet å begynne. Dette skriver jeg fordi jeg synes det er viktig å få tall på hvor mange mopser som faktisk sliter. Man skulle tro alle har det helt ufattelig grusomt ut i fra hvor mye fokus det har vært på rasen de siste årene, det må da virkelig finnes tall på dette? Forsikringsselskapene kan vel, om ikke annet, hjelpe oss å få et mer helhetlig bilde? Jeg kan forresten fortelle at jeg vurderte å kjøpe mops for 9 år siden, og da var det en rase som hundefolk på nettet kunne anbefale, og det var ingen som sa noe som helst om dyremishandling eller hvor grusomt alle kortneseraser slet. Så fort kan det endre seg, og det til tross for at mopsen neppe har endret seg så helt ekstremt på de 9 årene.

Mops og fransk bulldog er jo raser som allerede sliter med useriøs avl og smugling, i allefall i følge min venninne som gjerne snakker høyt og ofte om hva hun opplever i miljøet. Folk bryr seg ikke om å betale tusenvis av kroner for å få en stamtavle på hunden, for de har ikke tenkt å stille den ut uansett. Stamtavle blir sett på som snobberi av mange, inkludert "oppdrettere" av rasen. Den typen diskusjon som vi på sonen har nå blir brukt som en slags salgsargument for disse. "Vi bryr oss ikke om utstillinger, vi jobber for bedre helse." Og hvis man vet nok om hund til å spørre om attester og resultater, så viser det seg gjerne at det er snakk om standard helsesjekk hos dyrlegen, men mange tar dem på ordet. Og husk at dette er raser som ligger på rundt 20.000kr. Veldig mange velger å kjøpe en stamtavleløs hund og spare 5000 på det, for det er snakk om store summer.

Er det bare jeg som er redd for hvilken presendens det vil sette å forby raser (i Norge, i allefall) basert på helsen? Vi har jo allerede sett problemene med raseforbud, selv om bakgrunnen er en annen. Det blir ganske heftige tilstander hvis alle blandingshunder som ligner på mops, fransk bulldog, engelsk bulldog, cavalier og boxer blir ulovlige. Også er det jo dette med forbud at når man først åpner for å forby hunderaser på grunn av sykdom eller defekter som vil ta tid og forårsake lidelser for å bli kvitt, så kan det streng tatt skje med alle. Ingen raser er trygge, og ting kan dukke opp når som helst. Og akkurat det er enda en grunn til at forbud er skummelt. Hvis raser kan risikere forbud hvis dårlig helsetilstander oppdages så vil selvfølgelig oppdretterne og raseklubbene jobbe hardt for å skjule eventuelle problemer som dukker opp. Det blir vanskelig å kjempe mot helseproblemer når de holdes skjult.

Det beste er vel å se an hunden. Hvis han ikke bruker å svømme å kan det jo være litt skummelt også, og da tenker jeg at å være uten fotfeste i 10 minutter er lenge. Å svømme før man får teknikken og tryggheten helt på plass er mye tyngere enn å svømme hvis man føler seg trygg og rolig og vet hva man gjør, så det handler jo ikke bare om muskler og kondis heller.

Enig med Tabris. Litt uventede utfordringer må man tåle, for man har ingen garantier når man kjøper et levende vesen, spesielt ikke som valper. Og i noen tilfeller er det sånn at hunden ikke fungerer fordi den havnet i feil hjem og miljø. En hund som har behov for ro og er litt smånervøs av seg kan kanskje utvikle problematisk adferd i en barnefamilie, mens her hos meg så hadde den hatt det helt supert og utviklet seg til å bli tryggere og tryggere. En hund som er lydsensitiv har det nok bedre i landlige omgivelser enn midt i Oslo, en hund med separasjonsangst vil ha det supert sammen med det pensjonerte paret i nabohuset som trives bedre hjemme enn å dra på ferie, og en lettstresset hund vil nok fungere bedre sammen med en rolig eier enn en som bobler over av energi. Ellers så er det viktig å huske på at alle hunder har feil og mangler. Hvis jeg tenker over de 4 hundene jeg har hatt, så kan jeg finne uønskede personlighetstrekk og adferd hos dem alle, og hos den eneste problemhunden jeg har hatt, så var hun helt perfekt bortsett fra at hun var fryktaggressiv rundt fremmede mennesker. Men altså, jeg hadde aldri vurdert å omplassere min problemhund. Hvis jeg til slutt hadde måtte gi henne opp, så hadde det blitt avlivning på grunn av alvorlighetsgraden av hennes problemer.

Har endelig fått en hund som bare bæsjer 1 gang på tur, 2 hvis hun er litt urolig i magen eller småstresset (som under løpetiden). Jeg mistenker at min første hund rett og slett var for ivrig til å ta seg ordentlig tid til å bæsje på tur, så det ble litt nå og da. Ikke en veldig grønn hund, med andre ord! Den jeg har nå blir stående til hun er helt ferdig, uansett. En gang hun hadde hard mage så tror jeg vi sto der i 10 minutter, og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med lesestoff.

Fransk bulldog har er herlig gemytt, men så er det jo det med helsen til hundene. Det er kjempeviktig å være nøye med valg av oppdretter, i allefall. Min venninne har et par franske bulldoger som jeg sitter barnevakt for, og det er folkeglade, små lykkepiller som gjerne er med på fjelltur, men også klarer seg fint med flere småturer. De er typiske selskapshunder når det gjelder hvor viktig familien er for dem, og de har det stortsett flott så lenge de er sammen med eier, enten det er på tur eller hvis eier ligger utstrakt på senga med influensa. Jeg skjønner godt at hun er usikker på dette med størrelse. Man blir jo mer skrøpelig med årene, og jeg synes personlig det er viktig å få seg en hund som man er sikker på at man klarer med. Da tenker jeg egentlig ikke på ting som hvis hunden rykker til i båndet når den ser en katt, men alt i fra løfting, til en hilseglad hund som hopper eller løper inn i bena på en, eller som blir syk og trenger litt hjelp. Renate A sitt forslag om å se etter omplasseringshunder e jo supert. Når det er snakk om en voksen hund så kan man legge vel så mye vekt på individet som på rasen, og da er jo blandinger aktuelt også.

Når det gjelder å bli bundet på tur, så ville jeg ha hatt alenehjemmetrening utendørs med han. Jeg har et lite tips her som fungerte for meg. Hvis du har en tursekk du bruker hver gang du drar på tur, bruk den som base. Altså tren hunden på å være alene sammen med sekken. Dette tipset fikk jeg av min første hund som tydeligvis så på tursekken som vårt mobile hjem. Han taklet ikke å bli forlatt på fremmede steder til vanlig, men sekken ga han trygghet. Vet ikke om han skjønte at sekken ville jeg komme tilbake for å hente, eller om han rett og slett gikk inn i en slags jobbmodus og passet på den, men han la seg ned å slappet va både på bærtur og fisketur, og hvis jeg forlot sekk og hund for å ta bilder og sånt. Uansett så valgte jeg å trene inn dette med de andre, type alenetrening sammen med sekken ute i naturen. Tursekker er jo greit, for jeg har i allefall med meg samme sekken hver gang.

Mange hunder varsler aldri. Min på 12 mnd er 95% stueren, men hun er som et lite barn. Hun gjør ingen tegn før det virkelig presser på, både når det gjelder stort og smått, og med mindre jeg er kjemperask da så blir det uhell. Det tok meg også litt tid før jeg skjønte hva det var hun holdt på med. Hun går nemlig ikke til døren, hun går til veggseksjonen og stirrer opp på den. Jeg ignorerte dette et par ganger fordi jeg trodde hun maste om å få noe hun så oppi hyllene, og da ble det tissing på gulvet. Etter andre uhellet slo det meg at hun faktisk prøvde å fortelle at hun måtte ut. Forstå det den som kan! Jeg har bare hatt en hund som har sagt i fra med lyd, og det varte bare i noen uker. Nå har hun sluttet helt med å si i fra.

Jeg synes det er en helt enorm forskjell! I din situasjon (uten at jeg kjenner din historie) så handlet det om et individ som led der og da, som du kunne hjelpe der og da. Du ble følelsesmessig involvert i akkurat dette individet, og jeg går ut i fra at du i tillegg hadde god kontroll på hva som faktisk ble gjort av helsesjekker og vaksiner på hunden før du fikk den med hjem. Å sitte hjemme foran PC-skjermen å se på bilder lagt ut av folk som prøver å fremprovosere symapti og medfølelse er noe annet. Man kan få tårer i øynene og vondt langt inn i hjerterota, men men har en helt annen følelsesmessig distanse. Man har heller absolutt ingen kontroll på vaksiner og helsesjekker, forutenom at organisasjonen lover med hånda på hjertet at alt har blitt gjort. Vi vet at det er mye juks med forfalskede attester.

Jeg har det også sånn hver gang jeg venter på valp. Så snart den muntlige avtalen er i boks, så begynner jeg å angre. Hva om jeg har valgt dårlig oppdretter/kull? Hva om valpen er syk? Hva om den har mange små issues som jeg ikke har måttet håndtere på tidligere hunder? Ene øyeblikket er jeg overlykkelig, neste øyeblikket er jeg så kvalm for at jeg gruer meg, og jeg har bare lyst å ringe oppdrettere å si i fra meg avtalen med en gang. I fjor fikk jeg den hunden jeg har nå, og det var helt grusomt å vente på valpen. Jeg satt på flyet sørover for å hente valpen, og jeg hadde bare lyst å snu, så redd var jeg. Dette etter å ha 15 års erfaring med hund, men det hadde ingenting å si. Jeg gruet meg helt forferdelig. Dette har alltid gått over i løpet av den første uken med ny valp. Strengt tatt blir det hele bedre i løpet av de to første dagene. Man blir jo kjent med det lille dyret, også blir man for travelt opptatt til å være redd. Det er alt for mye å smile av, og når man sitter med en liten valp som sover på fanget, så er verden ikke annet enn vakker.

Er på tredje tispa av samme rase nå. Før jeg fikk tispe hadde jeg aldri tenkt over at hunder også har ganske store forskjeller når det gjelder pupper, akkurat som mennesker. Første tispa mi fikk litt hengepuppetendenser. Hun fikk store patter, huden ble litt løsere, og absolutt ingen form for "fyll" inni. Bare løshud + store patter. Nestemann ut var omvendt, og jeg ble med en gang bekymret. Etter første løpetid så fikk hun også pupper, men pattene holdt seg små, og de fleste puppene var flate, bortsett fra de fire nederste. Der ble det ordentlig pupp. Sistemann ut skal jeg ikke snakke for høyt om, siden hun nettopp ble ferdig med første løpetiden, men foreløpig ser det ut som at hun også beholder de små pattene, men har fått litt "fyll" hun også, men i alle puppene, i motsetning til min andre tispe. Så joda, her er det store forskjeller! Kan forresten legge til at min første, som bare hadde løshud og store patter, fikk innbilt etter hver løpetid. Selv mens hun hadde melk i pattene så kjentes hun like tom ut, og det var absolutt ikke synlig på kroppen at hun hadde innbilt.

Sto det ikke noe sånt som at han ikke kjente noen i Finland som kunne overta hunden, derfor fikk han den avlivet? Jeg klarer ikke å synes synd på noen som gjør så lite for å redde livet til hunden sin. Jeg skjønner at noen har dårlig råd og ikke nødvendigvis har råd til karantene eller langtidsopphold i Finland, men i disse internett-tider så tipper jeg at han kunne funnet hjelp gjennom facebook i løpet av noen timer. En venn av en venn kunne kanskje passe hunden. Med en vellykket facebook kampanje kunne han strengt tatt sikkert ha funnet vilt fremmede som var villige til å hjelpe. Uten andre muligheter så kan det til og med hende at han hadde fått levert fra seg hunden på et omplasseringssenter eller hos dyrebeskyttelsen i Finland. Det er mange muligheter man kan teste ut før man gir hunden dødsdommen i en sånn situasjon.

For å svare på overskriften: NEI, jeg synes ikke alt skal måtte reddes. Det finnes ikke kapasitet til det, dessverre, og hunder med alvorlig adferdsproblematikk som havner i omplasseringssystemet har veldig liten sjanse til å få en happy ending. De som kan håndtere den slags hunder unngår vanligvis å skaffe seg en, fordi de er klar over hvor mye jobb, svette og tårer det medfører, og at man ikke har noen garantier for at det skal gå bra. De som ikke vet hva de går til, som lever i troen om at bare man er glad i hunden så går alt bra, tar gjerne til seg sånne hunder. Noen av disse kaster seg nok inn i det med hele sin sjel, og utfører mirakler for den hunden det gjelder, men mange lærer en bitter lekse om at hundens psyke kan være like vanskelig å fikse som vår er. Jeg hadde en problemhund selv som jeg valgte å beholde, til tross for at jeg til slutt måtte innse at hunden aldri kom til å kunne leve et normalt hundeliv. Da hunden ble 3 år tok jeg et valg: enten måtte jeg godta at hun rett og slett ikke kom til å bli frisk, eller så måtte hun avlives. Hun var fryktaggressiv mot fremmede, og jeg tør ikke tenke på hva som ville skjedd hvis hun kom til en eier som presset henne for langt, for fort, eller som ikke var like observant og påpasselig når barn nærmet seg, eller gjester kom på besøk. Nå er selvfølgelig ikke alle hunder SÅ ille som min var, men jeg synes at det er viktig å vurdere hva som vil kunne skje hvis den nye eieren viser seg å ikke være en superkompetent hundetrener.

Alle papirer og attester, vaksiner og helsesjekker. Utenom dette så forventer jeg en liten pakke med mat, sånn at valpen skal være sikret å få samme maten i starten. Når det er sagt, på min første valp hadde oppdretter skrevet et lite hefte om rasen og stell, og hva man kan forvente med valp i hus. Det var også med en liten leke og et nydelig babybledd med stamtavlenavnet brodert i kanten! Det pleddet har aldri vært i bruk, det var det for flott og unikt til. Hunden lever ikke lenger, men pleddet er en av mine kjæreste eiendeler, til minne om dagen hun kom inn i mitt liv. På min siste hund fikk jeg med et par leker og en pyntenål med rasen på. Hvis jeg skulle drive med oppdrett så tror jeg at jeg ville lagd et sånn hefte som jeg fikk, og inkludert litt info om hundeloven (båndtvang og sånt), tips til trening, kloklipping, foring, og beroligende råd til eventuelle førstegangskjøpere (eller erfarne folk som kanskje har latt den slitsomme valpetiden gå i glemmeboken). Jeg ville nok ha kost meg med å lage heftet, og jeg tror mange kunne trengt en liten instruksjonsbok som følger med valpen.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det jeg mente med at noen folk burde hatt forbud mot å ha hund var å gi forbud etter grov uaktsomhet, eller vanskjøttelse av dyr. Jeg mener det sto i artikkelen at 3 av hundene ble tatt etter brudd på dyrevelferdsloven. Det burde være mer en god nok grunn til å miste retten til å ha hund, men i stedet kan folkene bare gå ut å kjøpe seg en ny hund, og politiet kan ikke gjøre så mye mer enn å vente.

Dette viser jo bare det at raseforbudet ikke fungerer. Når de rasene som er mest populære i kriminelle miljøer blir forbudt (som f.eks. pitbullen), så finner de seg bare en ny rase. Jeg håper det en dag vil bli enklere å gi folk kjæledyrforbud når de viser at de ikke evner å ta vare på et dyr på en god måte for både dyret og omgivelsene.

Tar folk med seg katter hjem også nå? Det var da veldig merkelig. Vi har da virkelig katter som lever under like dårlige forhold i Norge, hvis de absolutt insisterer på å bare ville hjelpe de som har det verst. Får egentlig en litt uggen følelse av hele greia. Jeg tror mange som skaffer seg dyr på impuls eller på grunn av mote ender opp med å kvitte seg med dyret i løpet av få år, fordi de ikke har tenkt igjennom hva de skal gjøre når forholdet blir slutt, eller at de må flytte. Jeg ser for meg at om et par år så har mange av Spania-hundene og kattene endt opp på norske omplasseringssentere.

Damn it, etter å ha lest at Kaja og Djervekvinnen bare synes det var en koselig historie så tenkte jeg at jeg skulle gå inn på linken likevel. Første bildene gikk fint, men så begynte jeg å virkelig se øynene på hunden. Hundeøyne, altså. Gets me every time.