Eloise

Tja, hva slags rutiner har dere? Jeg tørker alltid munnen til hunden min etter hun har spist for å slippe at hun griser til møblene. Olje i foret gjør at min går rundt og smatter i ettertid, uansett om jeg har tørket henne, og da skummer hun gjerne også. Jeg gir henne olje bare til middag, for da har jeg litt kontroll på skummingen, og om hun bruker sofaen som serviett. Ellers er jo sommeren en fin tid for sopp! De drikker og bader mye, så det trenger ikke nødvendigvis å være foret, men kanskje de varme dagene vi har hatt i det siste? Har boxer, hvis du lurer. Nå har ikke hun vært plaget av sopp, men hun har fått det på akkurat samme sted som din i fjor sommer. Det tror jeg kom av at hun gikk rundt og var konstant våt, enten fra bading, pesing eller drikking. I år har det gått bra, selv om hun ikke er så fornøyd med at jeg kommer med tørkeklut flere ganger om dagen.

Ja, helt sprøtt. Hva betyr "ikke farlig?" I min bok betyr det alle normalt skrudde hunder over en viss størrelse, altså hunder med et reaksjonsmønster og temperament som faller innenfor normalen, og at det er usannsynlig at hunden vil angripe uprovosert. En hund som har høy sannsynlighet for å angripe vil derimot bli klassifisert som farlig, spesielt hvis den er middels stor eller større. Altså velger de å avlive en hund de selv klassifiserer som "ikke farlig" på grunn av skadepotensiale (størrelse). Jeg blir rett og slett sint når jeg tenker på det! Her må de bestemme seg. Enten vurderer de den som farlig og velger å avlive, eller så må de stå ved at den ikke er farlig og heller omplassere.

Jeg så for meg en tråd om en stakkar som nærmet seg året og fortsatt hadde uhell! Tror nok du har vært veldig heldig før. Min verste var litt over året før jeg stolte på henne, til tross for at jeg fulgte samme metoden med henne som alle de andre hundene. Jeg regner alt under 4 måneder som tidlig, jeg.

Jeg ville nok heller ikke sett meg blind på rase ved kjøp av en omplasseringshund. Det er jo noe av det fineste med omplassering, for da kan man velge rett hund med tanke på aktivitetsnivå og personlighet, helt uavhengig rase. Med mindre du har tenkt å bruke den til utstilling så kan du jo også vurdere blandinger som faller innenfor den størrelsen du ønsker. Edit: Er selvfølgelig ikke noe galt i å vente på en omplasseringshund av en bestemt rase heller! Men da er kan det hende det blir lenge å vente dersom rasen du ønsker ikke er ute til omplassering så ofte.

Støtter Sprettballen helt og holdent. Når det gjelder oppdragelse av hund, tenk tillitt, oppmuntring og belønning. Jeg synes det høres ut som tankene du hadde før du fikk valpen var helt riktige! Jeg vet ikke om du har snakket med noen etterpå eller bare lest uheldige steder på nettet når du følte at valpen endret adferd, men det der alfatullet er en fin måte å skape en utrygg hund. Som Sprettballen sier så er det helt naturlig at valpen begynner å bli en liten djevel etter første uka. Da har den endelig blitt trygg på sine nye omgivelser, og tør å utforske. Altså er ikke denne adferdsendringen fordi dere har vært for snille eller gjort noe galt, heller omvendt! Folk snakker gjerne om hvor fantastisk valpetiden er, og at man må nyte den mens den varer. Jeg mistenker at disse folkene enten har fått veldig enkle individer i hus, eller så har de glemt alt slitet. Jeg har ikke hatt en eneste valp som ikke har fått meg til å tvile på meg selv og gråte minst en gang i uka det første halve året. Overtrøtt, sliten og litt emosjonell matmor, yep! Jeg har egentlig ikke så mye å si, for innlegget over dekket alle punktene veldig bra. Vær snill og god med valpen, du! Ikke bare er det beste treningsmetoden, men det ligger tydeligvis i din natur og da er det det du vil få best til. Jeg klarer ikke engang å være streng i stemmen når jeg snakker til mine hunder, men det betyr ikke at de ikke respekterer meg eller hører etter, bare at jeg slipper å rope NEI, og heller kan si ganske mildt "mmm" hvis de trenger en liten påminnelse. Dette går bra, og alt det arbeidet du legger ned nå vil du få tilbake for når valpen blir voksen! Jo, en ting til! Hvis du tenker over det, så er det å tilby en leke når han biter på noe galt en form for korrigering. Når man blir korrigert så får man gjerne veiledning i stedet for straff, det er mest effektivt på mennesker også. Du forteller han "ikke bit på bordet, bit på denne morsomme leken her!" Altså korrigerer du han og tilbyr et alternativ. Hvis han biter på dere så er mitt beste tips ignorering. Det betyr ikke at dere bare skal la han holde på. Stopp leken, kryss armene over brystet, snu dere unna, og ikke si noe. For noen valper kan det også hjelpe å hyle, mens andre valper blir bare enda mer giret av lyden. Damn, jeg hadde mye å si i disse nattetimene likevel.

Jeg får sykt lyst av å lese her! Gjør dere noe for å trene en hund til dette? Da tenker jeg ikke på farten, jeg kan love dere at jeg ville tatt det veldig rolig og forsiktig i starten. Jeg ser for meg at min kan tenke "WTF, run away!" hvis hun blir bundet til en sykkel for første gang.

Jeg skjønner ikke hva som er så rart med at det ble en sak? Det ble det jo så snart som mannen anmeldte forholdet. En meget opprørt mann som følte at han hadde sloss for livet i 3 minutter med en rottweiler blanding som angrep han helt uprovosert, og hadde blitt påført en riftskade i kampens hete, anmeldte forholdet og krevde hunden avlivet. Mannens historie er i seg selv alvorlig, og det skulle bare mangle at politiet tar det på alvor. Når politiet da begjærer hunden avlivet, som heller ikke akkurat er en bombe med tanke på hunders rettsikkerhet og mangel på egenverdi, så blir saken et faktum så snart eier av hunden velger å kjempe for hunden sitt liv. Hva er det som du synes er så rart her? At politiet ikke henla saken?

Jeg også! Men jeg har ikke engang sykkel. Hvis jeg var sikker på at jeg fikk til å sykle med hund, så hadde jeg lett investert i en sykkel, men det ser dritskummelt ut, både for meg og hunden. Jeg ser for meg alt i fra katt, til en ufattelig god lukt så hun MÅ bråstoppe. Skjønner ikke at folk tør! Kanskje dere bare har mer veloppdragene hunder generelt.

Nå har ikke jeg lest dokumentene, men grunnen til at det har blitt en "ting" har vel 2 årsaker. For det første så har disse eierne valgt å kjøre løpet ut i retten, noe som så vidt jeg har forstått er en kostbar affere, og ikke noe mange som havner i en lignende situasjon har råd til. Da tenker jeg på kennelopphold og sånt. Og siden hunden fremdeles lever og saken fremdeles er aktuell, så forsvant ikke Bamse etter et lite medieoppslag. For det andre så er det skremmende om en hund skal bli dømt til døden på dette grunnlaget, til tross for ekspertuttalelser, og det skaper en farlig presedens dersom dommen får stå. Jeg vil ikke bo i et land hvor naboen min kan få hunden min avlivet uten grunn bare fordi han ikke liker meg eller hunden. Folk blir opprørte, provoserte og redde. selv mener jeg at dette er en kjempeviktig sak, nettopp på grunn av dette. Det som står i dokumentene skal være grunnlaget for dommen, og det må vi nesten stole på. Om det er noe mer som skjuler seg bak, så er ikke det noe som har kommet frem i retten, altså har det absolutt ingenting med dommen å gjøre.

Altså er det uetisk dersom man vet om helseplagene? Eller er det bare de man ser? Mops er uetisk, men ikke cavalier? Er det også uetisk å ha en 10 år gammel mops, fra en tid hvor medlemmer på både canis og sonen (seriøse hundefolk) anbefalte disse rasene? Eller er det bare dersom den er ung nok til at man burde fått med seg alt mediafokuset? Er det uetisk uansett om man kjøper fra en oppdretter som prøver å gjøre noe med disse problemene, altså avler mot en bedre fremtid? Eller bare dersom man kjøper hos hvem som helst? Jeg prøver ikke å si noe om helsen til disse hundene, jeg bare prøver å få fram at man burde være forsiktig med å dømme folk. Stein i glasshus, og alt det. Foreldre synes det er grusomt å bli sett på som en dårlig mor/far, hundeeiere synes det er grusomt å bli sett på som uetisk i sitt hundehold. Det er langt over å bare være en dårlig hundeeiere i min bok, og som man ser hun med chow chow over her si, så gjør det vondt. Og det er urettferdig. Jeg blir ganske overrasket når folk med f.eks. berner sennen utaler seg om hvor uetisk det er å kjøpe mops.

Jeg tenker at litt av problemet er at alt kalles stress i hundeverdenen i dag. Hunden blir overlykkelig når eier kommer hjem fra jobb? Stress. Hunden blir kjempeivrig når den får leke med andre hunder? Stress. Hunden blir ivrig på trening? Stress. Hunden blir ivrig på tur? Stress. Er alt av stress negativt? Jeg mener nei, i allefall sånn som ordet brukes om hunder i dag.

Jeg er enig i den, men for å snu litt på det: disse rasene TRENGER flinke, engasjerte folk, både oppdrettere og valpekjøpere. Det er de avhengige av for å få endring. Hvis en rase bare har valpekjøpere som ikke stiller krav til helse og gemytt, så blir det ikke endring, og dere har muligheten til å velge selv hvilket oppdrett dere ønsker å støtte. Jeg har boxer, og jeg går tur med et par franske bulldoger. Disse har jo virkelig fått fokus på seg i media, men dersom noen ser oss og dømmer meg, så sier det mer om dem enn meg. De vet ingenting om meg, de vet ingenting om hundene, og dersom de dømmer uten i det hele tatt snakke med meg så er det en type folk som ikke er verdt en tanke fra meg uansett.

Kjenner bare en, men det er en trivelig sak. Ikke aggressiv, har godt språk, og er trygg på andre hunder, men er heller ikke spesielt interessert i dem etter hilsingen er unnagjort. Virrer rundt i sin egen verden, som stort sett dreier seg om herlige dufter.

1. Basenji 2. Nei, har ikke hatt rasen før 3. Boxer, og har franske bulldoger boende hos meg såpass ofte at jeg føler jeg har litt eierskap i de også 4. Nå har jeg 1 boxer, passer 2 bulldoger 5. De er så sykt vakre! Også har rasen en relativt god helse, kort pels, lite bjeffing, perfekt størrelse, lite sikling (!!), mye personlighet, og sterke meninger. Samtidig tror jeg basenji må være en av de skumleste rasene å kjøpe når man ikke har erfaring med dem, for man leser veldig mye negativt om dem, også fra eiere av rasen. Jeg ønsker virkelig en basenji, men vi får se om jeg får kalde føtter når den tid kommer!

Det høres veldig dramatisk ut, det skal jeg si meg enig i, men hvis vi ser bort i fra avis-preget så skjønner jeg dama. Her har vi en eier av en stor hund som enten er overstrømmende lykkelig, eller hissig av seg. Det vet vi ikke, men vi vet at noen i nabolaget synes hunden er skummel, og har fått skader på grunn av den. Hunden går løs. Ikke ved et uhell, ikke en gang, den går løs. Dama ønsker ikke avlivning, hun ønsker at eieren skal gjøre som alle ansvarlige hundeeiere og ha hunden i bånd. Det har vært i konfliktrådet, hvor eieren lovde bot og bedring, men så er det på'n igjen. Når anmeldelse og konfliktråd ikke gjør at dama og den lille hunden hennes får gå tur i nabolaget sitt uten å være redd for å møte denne skumle, løse hunden, så skjønner jeg at hun til slutt blir så desperat at hun går til avisa. Det handler ikke om hunden er farlig eller ei, det handler om at eieren regelmessig lar den gå fri uten å ha noe som helst kontroll, og at dette går ut over andre mennesker.

Synes uansett at det er ganske ille at ikke eieren holder hunden i bånd, selv etter saken har vært oppe i konfliktrådet. Om det er en overivrig hund eller ikke, så er det tydeligvis ikke snakk om et uhell at hunden var på vift når det skjer gjentatte ganger. Det er for øvrig fascinerende å lese kommentarfeltet og sammenligne med saker som involvere raser med dårligere rykte, som f.eks. rottweiler.

Jeg er heftig burmotstander, men her synes jeg faktisk det er ok, sånn som du beskriver situasjonen. En av grunnene til at jeg synes det er ok er at det virker som at du velger bur som siste alternativ når andre ting ikke fungerer, og at du kommer til å slutte med buret så snart valpen blir stor nok til at den er trygg sammen med pus.

Når jeg leser hva "lite pelsstell" betyr når man har hunder med middels til langhårede hunder, og jeg sammenligner det med hva jeg faktisk gjør med pelsen til boxeren i løpet av et helt år, så vet jeg at kort pels kommer til å være hovedkravet mitt ved hundevalg resten av mitt liv. Ikke for at det er så mye arbeid, men fordi det er en type arbeid som jeg ikke trives med å gjøre. Gi meg en hund som aldri trenger å børstes, klippes, barberes eller nappes, som det aldri setter seg ting i pelsen på, og som kun trenger å bades når den har rullet seg i noe ekkelt.

Stort, inngjerdet skogsområde hvor man kan gå tur meg hunden. Gjerne et lekeområde med benker og sånt også. Søppelkasser ved inngangene, et lekeområde med benker til eierne, en kran. Årlig betaling, ikke mulighet for å reservere området. Røykeforbud! Jeg bor på et relativt lite sted, så jeg tar utgangspunkt i at det aldri vil være mer enn maks 15 hunder på området, mens normalen er at man enten er alene eller treffer 1-3 andre eiere. Hadde jeg bodd i en by ville jeg hatt strengere krav, men da ville det også til gjengjeld vært flere betalende brukere til å finansiere dette.

Nå er det dessverre sånn innenfor alle raser at "folket" ikke er enige om alt. Det er sikkert mange puddelfolk som helsesjekker mer enn kravene til klubben? Men uten krav, så vil det alltid være en stor del som ikke gjør det. Dette med keisersnitt vil være enda vanskeligere for en klubb å styre uten å gå inn med harde krav, forbud og regler. Rett og slett fordi at i motsetning til helsetesting, så gambler man med livet til tispen og valpene hun bærer, akkurat som du sa. Personlig så synes jeg de burde innført en regel om at en tispe ble tatt ut av avl etter første keisersnitt, og jeg tror nok det ville ha hjulpet på problematikken. De som ønsket mer enn ett kull på tispene ville bli tvunget til å ha is i magen.

Helt enig, men det er kanskje lettere sagt en gjort, nettopp på grunn av det Krutsi sier. Så lenge veterinærer synes det er greit at man planlegger keisersnitt på forhånd, så kommer folk til å gjøre det. Noen fordi de bor langt unna veterinær, noen for å spare penger med å ta det på dagtid, og noen fordi det er skummelt å la tispa prøve, og noen fordi det er sånn de alltid har gjort det.

Ja, det er lett å skjønne hvorfor det gjøres. Man vil jo det beste for hunden sin, og hvis det er en stor risiko for at noe skal gå galt, så setter man tispa (og valpene) først. Samtidig er jo dette noe som bare blir verre jo flere som gjør det, og man mister all kontroll. Jeg mener å ha lest at bulldogklubben hadde søkt om midler til forskning på dette området, men hadde fått avslag.

Jeg er enig med deg, jeg skjønte med en gang at denne tråden dreide seg om raser som engelsk og fransk bulldog, hvor de fleste tar keisersnitt, og mange velger dette lang tid i forveien. Altså et planlagt keisersnitt uten å la tispen prøve selv, og uten at det er annen grunn enn at det er bulldoger. Det er meget ødeleggende for rasene det er snakk om, så klart, og det er helt umulig å vite hvor stor andel som faktisk har et reelt behov for keisersnitt når man holder på på dette viset. Heldigvis finnes det oppdrettere som ser viktigheten av å ha selvfødende tisper, og satser på det. Det jeg spør om, er hva slags grunner andre raser kan ha til å få planlagt keisersnitt. Jeg kan ikke nok om dette, og dersom dyrlegen finner noe galt som gjør at keisersnitt absolutt er anbefalt, så blir det feil å si at det ikke er medisinsk grunn. Men jeg er helt enig at rase ikke er gyldig medisinsk grunn. Det er sikkert mange som er uenig med meg, men jeg synes også det burde være avlssperre etter første keisersnitt.

Jeg er enig med det jeg tror ligger bak tråden, altså at det må bli en endring i kulturen hos noen raser som alle "vet" at ikke kan føde selv. Men dersom vi ser bort i fra disse rasene, så vet jeg ikke hva slags grunner en dyrlege har for å planlegge keisersnitt på en tispe. Skjer det i det hele tatt? At dyrlegen oppdager noe på undersøkelsen som gjør at de anbefaler keisersnitt (hos raser som ikke har høy forekomst av keisersnitt)?

Dette må vel være den typen svindel som jeg har minst i mot.