Leaderboard

Da skal det være trygt nå for han ble mest sannsynlig smitta for 2 uker siden. Det er de eneste hundene han har hatt kontakt med i tida før hvertfall. I dag har jeg gjort noe jeg egentlig ikke er helt fan av. Bestemoren min mista hunden sin nylig og har vært skikkelig lei seg og nedfor. Fullt forståelig da hun også innser at det, mest sannsynlig, var hennes siste hund. Hun har hatt dyr rundt seg hele livet og mistrives uten noe form for liv rundt seg. Så, jeg lette på finn og fant ei dvergpapegøye som trengte et nytt hjem da eier ikke hadde tid til den mer. Plukka opp papegøya og tok den med til besta uten at hun visste noe om det. Hun ble så glad! Den fikk hedersplass på kjøkkenbordet og skal få fly fritt hele dagen hos henne. Hadde med hundene så hun slapp den ikke ut mens jeg var der, men fikk snap nå i kveld hvor hun satt med papegøya på hodet. <3

Jobb sammen med noen øvelser og håndteringsmetoder som ungen senere, når de sitter godt til både valp og avkom, kan iverksette når de er alene og valpen begynner å tulle. Det kan feks være en kontaktlyd eller en godt innarbeidet sitt eller noe slikt. Handler nok ikke om at den tenker den kan bestemme eller noe slikt, men forskjell i utstråling eller håndtering som på en eller annen måte trigger noe i valpen, være seg at den demper eller at den girer seg opp litt for mye. Om det vedvarer så er det nok en kamp ungen må ta selv til syvende og sist, men det trenger ikke å være noe større problem enn at de får jobbe litt rett i nærheten med enkle kommandoer som bryter adferden og etter en stund vil det nok roe seg. Nå er jo valpen inne i en alder som ofte kan være ganske "festlig" så det er jo fult mulig at dette vil roe seg selv også så lenge den ikke får masse erfaring med det. En annen mulighet er jo at dere er med ut hele tiden nå i starten, men holder dere litt i bakgrunnen og lar ungen ta hunden. Det er mye lærdom i å ikke utøve adferd også, så bare det at den får for vane å gå sammen med ungen uten å tulle vil kunne bidra til at det også blir resultatet når dere evt ikke blir med ut senere. Og de to blir jo bedre kjent med hverandre og det kan også påvirke hvordan ungen er rundt og med hunden. Jo bedre kjent og tryggere jo mindre sjans for at h*n er annerledes i utstråling når dere etter hvert ikke er med ut og jo større sjans for at det ikke blir noe tull?

På hytta i helga med sjefen sin hund herlig å ha med en «trekkhund»

Enig der. Ganske standard når det gjelder både kropp og arbeidslyst. Jeg hadde nok fått grå hår av å trene en sånn hund. Men skjønner veldig godt at familien falt for henne da. Snill, rolig og god hund som det nok er lett å bli glad i. Noe jeg lurte på, som ikke kom så godt frem i programmet, var hvordan det gikk med henne med tanke på de miljøbristene hun har når det gjelder underlag?

Kall hunden for det navnet du vil ha Pax er kult. Fungerer på tispe også

Blir forhåpentligvis en mallevalp her til sommerferien! Tispe.

Hun er fra kennel Falkøen, Falkøen’s Orkidé heter hun Edit: Av det jeg så av henne, framstår hun som ganske standard utstillingsschäfer hva driv angår.

Mulig jeg ikke fulgte godt nok med, men fikk ikke med meg at det var noen oppsummering på akkurat den underlags/miljøbiten annet enn det klippet hvor Maren trente i en trapp med hunden. ——— Nå har jeg sett noen flere episoder. Begynte først å se på det ene programmet fordi det foregikk på stedet jeg bodde tidligere, og så endte jeg opp med å se se flere episoder. Først og fremst må jeg si at jeg er jo fullt klar over hvor mye glede en hund kan gi i hverdagen, men det er altså så fint å se det på TV også. Det er så mye selskap i en hund! Og så må jeg bare si at jeg blir så imponert over noen av menneskene som omtales i serien. Tenker spesielt på hun som måtte amputere hender og føtter. Fy søren, så utrolig tøft det må være, og så fantastisk å se hvordan hun har kommet seg videre etter noe sånt. Det er inspirerende.

De viste jo på slutten av serien at det gikk bedre? Ganske lik Kovu akkurat der, og med en litt arbeidsvillig hund virker det løsbart.

Nå er det snart to måneder siden vi forlot Tromsø, og sa hasta la vista til mørketid, snø og dårlige turforhold. Nå nærmer det seg hjemreise, der polare lavtrykk og hva de nå ellers har tenkt å servere av drittvær venter på oss... Kan ikke si det frister å reise fra dette akkurat ?

Nydelig! Hvor er det?

Jeg kjente ei tispe som het Paxi

Jeg vet om flere hannhunder med navnet Pax, ikke et helt uvanlig navn på hanner, så du må regne med at de fleste forbinder det med hannkjønnavn hvertfall. Jeg liker selv navn som ikke er sukkersøte, så kanskje noe i denne gaten kunne vært noe (noen er unisex): Alexis, Cleo(etter Cleopatra), Callie, Fay, Reagan, Iben, Taran, Mie, Chloe, Zoe, Bjørk, Erle, Runa, Niamh, Sage, Skylar (?), Blair, Indigo, Phoenix, Quinn.

Jeg forbinder Pax mer med hannhund enn tispe, men jeg synes absolutt ikke at det er et skikkelig guttenavn heller. Fungerer fint på en tispe, og som du sier så er det jo en romersk gudinne. Det er jo forøvrig noen navn som brukes på begge kjønn, som f.eks. Sascha. Men kaller du tispen din Egil og hannhunden din Charlotte, så hadde jeg synes at det hadde vært sært. Jeg er fremdeles på utkikk etter valp. Har noen potensielle kull i kikkerten, men ikke noe er avgjort enda. Må smøre meg med tålmodighet rett og slett. Når det gjelder navn så synes jeg at det er vanskelig. Forrige gang var valpen navnløs i en måned etter henting før min bror gav ham navn for meg. ?? Håper å være litt flinkere denne gangen.

Jeg bryr meg ikke om sånt. Jeg har en tispe som heter Blitz, og er oppkalt etter foto blitz som for meg er en ting og dermed et navn som kan brukes på begge kjønn. Selv om jeg vet om etpar hannhunder som heter Blitz.

Siden det er hannhund har JEG dog problemer med navn, for hadde i utgangspunktet kanskje tenkt tispe og DER har jeg navn klart Men det viktigste er kjemi og personlighet, ikke kjønn, føler jeg ❤️

Uææ nå er tispa parret og det blir kull i April dersom hun har tatt seg! Jeg kjenner veldig på skrekkblandet fryd nå. Halvparten av de rundt meg sier jeg ikke bør kjøpe en hund nr 2 og andre halvparten sier det kommer til å bli kjempebra så for en med beslutningsvegring og flink pike-syndrom er dette litt vanskelig ? Noen dager revurderer jeg mens andre dager klarer jeg ikke å vente. Men nå må det virkelig tas noen endelige beslutninger framover siden dette kullet faktisk realiseres as we speak...

Her var den akkurat ferdig! Kjempefornøyd ?

Kondolerer ❤️

Jeg synes du baserer en del av løsningene dine på at den potensielle dalmatineren stort sett kan gå løs. Jeg ville ikke tatt det som en selvfølge at en dalmatiner kan gå løs, hverken som valp eller voksen. For ikke å snakke om at det er båndtvang halve året, og også valper kan skremme dyreunger. De er ikke av de verste, men heller ikke av de mest førerorienterte hundene, og jeg kjenner flere dalmiser som ikke kan gå løse. Jeg føler at dsg generelt er mye mer førerorienterte og lett-trente enn de fleste dalmiser, de jobber hvis de gidder, liksom, mens jeg vet ikke om jeg kjenner noen dsg som ikke er interessert i å leke eller trene (og de kjenner jeg en god del flere av). (Jeg synes forøvrig også det virkelig som du har litt lite margin på hva som er ok størrelse. Min ridgeback er 37-38 kg, og de fleste dalmatinerhanner vi har møtt er på størrelse med ham, eller til og med større. Husk på at du også ikke bare får en stor hund - du har fortsatt den lille. Og jeg kan med erfaring si at liten + stor er mer "vekt" å holde kontroll på enn én litt større hund.) I beste fall får du en omgjengelig og grei, liten dalmatinerhann, som bare er opptatt av deg, kan gå løs "overalt" og går fint overens med førstemann. I verste fall får du en diger hann som skal banke alle andre hanner han ser (inkl. minstemann), aldri kan gå løs, og som ikke gidder like mye tur og trening som førstemann. Realistisk sett må du være forberedt på å få litt av hvert, det er mye som skal klaffe for at alle forventningene dine skal passe. Nå er det litt forskjell på dalmatiner og ridgeback, men etter 8 år med dsg og stor hund (etter mye kortere tid enn det, strengt tatt) så vet jeg at jeg aldri skal ha to så ulike str. hund igjen. Det betyr selvfølgelig ikke at det ikke kan passe andre, men uansett rase så mener jeg at du må forvente en del forskjell i aktivitet og behov hos to ulike hunder, og det vil definitivt være mer arbeid og utfordringer enn med to av samme størrelse og rasetype. Det føles som jeg er ganske negativ nå, og kanskje er jeg det. Men jeg har litt inntrykk av at du vil skaffe deg dalmatiner fordi det har vært drømmehunden hele livet, litt på tross av at det pusher flere grenser for hva du egentlig ønsker i hundeholdet (stor hund, størrelsesforskjell mellom hundene, potensielt aktivitetsforskjell, osv.). Jeg synes slett ikke det er dumt å ikke skaffe seg "drømmerasen" hvis den faktisk egentlig ikke passer kriteriene dine. Jeg har selv to gamle hunder nå, og får forhåpentligvis mulighet til å skaffe meg hund igjen senere. Og da er det dessverre et par drømmeraser som er totalt uaktuelle, fordi at i beste fall kan et perfekt individ med de rette egenskapene passe inn i mitt liv - men mest sannsynlig ikke.

Så forferdelig trist å lese ?? Dere var ett godt team Kondolerer

Så trist å lese ?

Kondolerer så mye. Jeg vet dessverre så godt selv hvordan det er å miste sin aller beste venn og næreste familiemedlem (slik var det hvertfall for meg). Selv om det var kort er jeg overbevist om at det var et godt liv på måten du skriver om henne, trøst deg med at du ga henne det. ❤️

Å herregud så trist å høre ?

Så utrolig trist å høre

Det var trist lesning.. virkelig. Det blir et ekstra sjokk når yngre hunder går bort slik. Du må prøve å verdsette den tiden du fikk,og de gode minnene. Sender omtanke!

Åherlighet nå gråter jeg ? ord blir så fattige, sender deg en stor klem ❤

Superhundene er en dokumentar om reisen hunden og den nye eieren gjør sammen og ikke et hundetreningsprogram, så vi får ikke mulighet til å dokumentere all hundetrening desverre! Jeg kan svare litt på enkelte av spørsmålene om dere vil: Vi vet ikke nøyaktig hvor lenge Lucky var forlatt ved huset i skogen alene, men det anslås å være rundt 6 uker. Han fikk mat av noen i nærområdet (typ en sekk med fri tilgang) og han var faktisk litt lubben når han ble hentet inn. Det var på den tiden av året det var 120cm med snø i Sande og det er sannsynlig at han har tatt rådyr. Det ble gitt fellingstillatelse på hunden fordi det var utvidet båndtvang på den tiden og ingen tok ansvar for hunden (fordi de hadde dratt).Han var skeptisk og skvatt unna når folk prøvde å fange ham, men når han først var fanget var han med ett veldig tillitsfull og absolutt ikke redd likevel. Han var helt sykt sårbeint, men ikke tynn. Lucky var kun festet i selen på trekktur. Han hadde på grimen i tillegg, uten at grimen var festet i noe som helst. Hvis Lucky mot formodning skulle gire seg opp noe voldsomt (det var første skitur noen sinne og man vet aldri) så kunne eier holdt en finger i grima i pausene/ved passeringer og dermed hatt kontroll uten hjelp fra noen rundt, altså "just in case...". De trengte ikke bruke den i det hele tatt (hurra!). På vanlig tur var båndet festet i en kortere tursele også hadde eier et lengre bånd festet til grimen, slik at det kunne brukes som en nødbrems. Nå har de kommet så langt i treningen at de kun fester hunden i selen, og bare har på grimen uten å ha den festet i noe. Neste steg er dermed veldig nær: de kommer om kort tid til å gå med bare sele, da de nå i lang tid har fått erfare at de ikke trenger grimen lenger. Jeg prøver alt jeg kan å gjøre all hundetrening enkel å forstå, da de fleste som er med aldri før har trent hund og skal få til mye presis trening på kort tid. Så for folk som kan en del hundetrening fra før, så vil hundetreningen kanskje virke litt enkelt og mange skulle nok gjerne sett mye mer. Men jeg kan røpe det er ikke noe veldig hokus pokus - bare helt vanlig hundetrening: Masse motivasjon og stort sett positivt og noen (få) grenser der jeg tenker at det er lurt å ha.

Jeg har et problem. Jeg aner ikke når en valp kommer i hus, jeg har ikke kontaktet oppdretter en gang. Eneste jeg vet er at det blir en gang etter jeg får flyttet. Men handler jeg til den fremtidige hunden? Jepp. Musti har romjulssalg så jeg handlet litt rukka produkter på 50%. Dette i rosa og i turkis. Og dette i rosa/sort Tenkte også å kjøpe en sånn wet bed? De der teppe sakene med antiskli, de har nemlig lilla på salg, men min lokale butikk hadde ikke det produktet. Fra tidligere har jeg handlet en lilla kong wubba fra hööks bl.a. Jeg klarer bare ikke la vær når jeg kommer over noe jeg har skikkelig lyst på. Jeg har også funnet både kobbel og halsbånd på coop som jeg har handlet. Kobbelet elsker jeg, hadde flere av dem til Rocky. Det jeg har kjøpt er i rosa/lilla, men jeg har også lyst på kobbelet i teal/turkis/sjøgrønn.

Takk for kommentarene deres ❤️ Det er nå 5 uker siden. Savner henne så innmari. Det føles så urettferdig. Hvorfor måtte det skje med akkurat henne, liksom. Vi var som sjelevenner. Hun var helt perfekt. Til sommeren skulle hun bli tante for min nye valp, hun ville hatt så mye bra å lære og påvirke til valpen. Hun hadde en helt usedvanlig ro over seg som jeg aldri har sett i en annen schæferhund som samtidig elsker å jobbe. Hun hadde rett og slett det som skulle til for å cruise gjennom godkjenningene som redningshund og lavinehund, og samtidig være verdens enkleste hund i hverdagen. Hun var innmari høyt elsket.. Nå kommer jeg hele tiden på nye ting vi to aldri skal gjøre sammen igjen. Jeg skal aldri pakke henne ned i jervenhiet på lavinetreninger. Hun brukte å bli helt "slapp" i kroppen mens jeg pakket henne inn, hun visste at det var sånn det funket. Jeg skal aldri gå et spor med henne igjen, kjenne den mestringsfølelsen over å løse ukjente oppgaver sammen. Jeg skal aldri ta henne ut av bilen igjen. Aldri mer være vår tur til å løse vanskelige miljøsøk, hvor hun bestandig imponerte både meg og andre med å gjøre utrolig raske funn der hvor andre, mer høytempererte hunder hadde store problemer med å lokalisere figuranter. Aldri sitte i naturen og speide utover landskapet sammen igjen. Aldri nusse henne på snuten, hun var helt spesiell der med den nussingen, det var noe hun videreutviklet selv. Hun presset snuten mot ansiktet mitt, noen ganger så hardt at jeg kjente tennene hennes. Da måtte jeg alltid flire. Hun var så god... Er så fælt å tenke tilbake på det siste døgnet hennes.

Jeg har mistet min elskede hund Aska ? Det er helt forferdelig. Igår var det nøyaktig 4 uker uten henne. Jeg klipper/limer inn noe jeg postet på Facebook. Nå begynner jeg på min fjerde uke uten Aska. Det føles lenge, når det fortsatt kjennes som igår da vi dro til dyrlegen og hun var kjempesyk. Men samtidig så går det jo litt bedre, jeg tenker på henne hele tiden samtidig som jeg klarer å tenke på litt andre ting også. Det hjelper å komme seg ut med hesten og det hjelper å ha en kjempeherlig pusekatt hjemme og ikke minst å ha fantastiske folk rundt seg. Mange lurer kanskje på hva som egentlig skjedde med Aska, så det tenkte jeg at jeg kunne fortelle. Aska fikk immunmediert hemolytisk anemi 31 oktober 2018. Hun responderte bra på medisineringen (kortison) og kom seg raskt. Hun hadde et "tilbakefall" hvor hun fikk en infeksjon, men fikk antibiotika og ble veldig raskt bra igjen. Jeg tok det naturligvis tungt da hun ble syk og var veldig redd for å miste henne da det er dårlige prognoser med denne sykdommen, men hun kom seg så bra og trente etterhvert som vanlig og jeg tenkte at dette kom til å gå bra. Hun var i god form og sterk. Dessverre gjør kortison at immunforsvaret blir svært nedsatt og man har lett for å pådra seg infeksjoner. Dette skjedde igjen. Hun ble dårlig, og vi var hos dyrlegen to dager på rad hvor hun fikk antibiotika og væskebehandling. Jeg ventet på den samme raske bedringen som ved forrige infeksjon, men denne gangen ble hun liksom ikke bedre. På den tredje dagen var hun kjempedårlig, og orket ikke en gang gå ut og tisse. Vi var hos dyrlegen da de åpna. Hun gikk selv ut til bilen hjemme, men da vi kom frem var hun allerede blitt så mye dårligere at hun ikke lengre klarte å gå. Hun holdt på å sige sammen utenfor bilen, og jeg løftet henne opp og bar henne inn til dyrlegen. Hun hadde kjempesterke smerter på dette tidspunktet, spesielt i magen, men hun så på meg med et blikk fylt av tillit da jeg løftet henne opp og bar den tunge hunden inn mens jeg åpna døren til veterinærkontoret med den ene hånda. Hun ble satt på væskebehandling med en gang, og videre undersøkt med røntgen og ultralyd. På dette tidspunktet hadde jeg grått i strekk siden kl 6 om morgenen og fikk beskjed om at de så væske i buken hennes og at dette var blodforgiftning. De måtte operere henne for å prøve å berge livet hennes, men jeg fikk beskjed om at det ikke var sikkert hun kom til å overleve operasjonen. Jeg var knust og kjemperedd. Jeg satt hos henne helt til hun fikk bedøvelsen og sovnet og etterpå satt jeg ute i resepsjonen i tilfelle de skulle komme med dårlige nyheter. Hver gang en dør åpnet seg trodde jeg de skulle komme og si at de mistet henne, eller at jeg måtte komme inn og si hadet til henne. Jeg gråt og gråt mens jeg håpet og ba om at det måtte gå bra. Jeg fikk beskjed om at de fjernet milten hennes men at hun kunne leve fint uten den om operasjonen ble vellykket. Hun overlevde operasjonen og jeg fikk komme inn til henne. De hadde egentlig stengt klinikken nå, men vi fikk sitte der med henne til hun våknet litt. De har ikke overvåkning over natten hos dyrleger i Lofoten, så jeg var nødt til å ta Aska med hjem. Ute var det full storm og stengte bruer og veier, så å kjøre til Tromsø med henne var ikke et alternativ. Det å ta en hund som var så syk med hjem var mitt verste mareritt, men jeg hadde ikke noe valg. Dyrlegene sa at de nå hadde gjort det de kunne for henne, og hun ville ha det best hjemme hos meg hvor hun følte seg trygg. Andreas og jeg dro til hytta med henne slik at vi kunne ha kortere vei til dyrlegen. Jeg gjorde det jeg kunne for at hun skulle ha det komfortabelt. Hun var heldigvis sterkt smertestilt og fortsatt ganske dopet/trøtt. Timene gikk, og jeg prøvde å tenke slik mamma sa jeg skulle gjøre, ta en time om gangen og håpe på det beste. Noen timer før hun døde snakket jeg med søsteren min Synnøve på telefonen, og jeg husker jeg sa til henne at jeg hadde litt mer håp nå, for hun lå foran peisen i sengen sin og sov, og hun virket avslappet. Dessverre endte det med at hun sovnet inn i armene mine, det er det jævligste jeg har vært med på, men jeg må bare prøve å trøste meg med at hun ikke var alene, hun var sammen med meg og Andreas, hun følte seg trygg og hadde ingen smerter. Det å miste henne så ung er grusomt og veldig vanskelig å liksom innse. Hun var i toppform da hun ble syk. Tilbakemeldingen vi fikk etter regodkjenning på ukas arbeid i sommer var at vi hadde cruiset gjennom godkjenningen og jeg hadde en veldig god hund. Jeg ser levende for meg hvordan hun første dagen på kurset runderte helt fantastisk og besto både det og sporet på første forsøk. Alle rideturene gjorde at hun til tross for varmen var i veldig god form. Hun ble sliten på slutten av løypen, men det stoppet henne ikke fra å finne den andre figuranten i løypen som lå helt i enden på 800 m. Jeg ser også levende for meg A-prøven vår på lavine samme året. Begge figurantene ble raskt funnet, og tilbakemeldingen fra dommerne var at det var vakkert å se på hvordan vi jobbet sammen og at vi selvfølgelig bestod. Jeg var veldig stolt av Aska og følte meg utrolig heldig som hadde en så god hund. Men jeg vet også at vi fikk frem det beste i hverandre vi to, og kanskje hadde hun ikke vært den samme hunden om hun var hos noen andre. Idag da jeg red ut på tur holdt jeg på å miste hansken min idet jeg tok de på meg, og et millisekund hadde jeg følelsen i kroppen som sa meg at det gjør ingenting om jeg mister hansken, for Aska plukker den opp til meg så jeg slipper å hoppe av hesten. Aska har plukket opp hansker, teppet til hesten, mobiltelefoner og reflekser fra bakken og gitt det til meg mens jeg bøyde meg ned mot henne fra hesteryggen. Dette var faktisk til utrolig stor hjelp når man har en hest som er så høy at man må stå på noe for å stige opp, og det er så utrolig mye mer enn hva man egentlig kan forvente av en hund, men for Aska var dette en selvfølge. Hun var helt fantastisk å ha rundt hester og å ha med seg på rideturer. Hun gikk alltid løs. På en tur til stranden i sommer følte jeg virkelig at jeg fikk testet lydigheten. Det var varmt og nydelig vær, og det var masse folk og unger på stranden og to andre hunder. Hun gikk ikke bort til noen. Hun holdt seg tett til hestene når hun fikk beskjed om det, og løp lykkelig etter oss resten av tiden. Hun fikk til og med svømme ved siden av hestene den dagen. Aska hadde et alt for kort, men 100 % lykkelig liv hvor hun var første prioritet hver dag. Jeg satte virkelig pris på henne hver eneste dag og er utrolig heldig som fikk lov å ha en så fantastisk hund. Hun har lært meg alt jeg kan om brukshundarbeid og hundetrening og jeg har så mye å takke henne for. Tusen takk Kaja for at du kom og satt med Aska og meg hos dyrlegen og hadde med mat til meg fordi du tydeligvis skjønte at jeg ikke hadde spist noe hele dagen. Takk Lisa for alt du gjorde for å berge Aska, for at du skjønte hvor mye hun betydde for meg og for at du svarte på mine meldinger døgnet rundt. Det er så mye mer enn hva man kan forvente av en veterinær. Andreas, mamma og resten av familien vet jeg rett og slett ikke hva jeg skulle gjort uten i denne vanskelige tiden. Å miste en hund er en stor sorg, det vet alle som selv har hund. Jeg satt Aska så høyt som det var mulig å sette en hund, og det kommer nok alltid til å være vondt å ha mistet henne, men jeg har ufattelig mange gode minner som jeg aldri kommer til å glemme.