Leaderboard

Favorittbamsen til Nemi er den på bildet. Første bamsen hun fikk, og den lever enda, 5 år senere☺️

Har hunden din en favorittbamse? Vis frem!! Ymse sin favoritt er giraffen Jeff. Den er med overalt. Ymse tar den stort sett med på jobb. Sover alltid med han og kooser med den Han ødelegger stort sett leker, men ikke Jeff

Dette er et merkelig, merkelig tema. Enda merkeligere at det faktisk er et tema engang. Hvis vi i tillegg ser bort fra dette med helseaspektet, og bare fokuserer på dette med ‘raserenhet’. OK at en hund med blanding baki leddene rent teknisk er blandingshund, men etter X antall generasjoner vil dette vaskes ut, at man virkelig er så beinharde på det er hinsides... Det finnes raser med åpne stambøker, og andre som har ført slike prosjekter før, med godt resultat. Min egen rase, border collien, har åpen stambok, altså registrering på meritt, både i hjemlandet og til og med her i Norge. Det er jo absolutt en sårbar rase hva angår egenskapene man avler etter, og selekterer/bedømmer ved innlemming i stambok. Men det funker, fordi man har et klart mål og god gjennomføring, samt gagner det rasen på sikt! Så lenge hunden er rasetypisk og kan kartlegges, hva er virkelig problemet?

ikke alle Her er vi strålende fornøyd med at det begynner å ligne høst

En bamse her hadde vart i ca 30 sekunder

Det er nok ikke helt uvanlig at hunder har redusert matlyst i den alderen. Min var også sånn, når han var midt i den verste puberteten... Løsningen min da ble å ha mat stående fremme hele tiden. Så spiste han når han selv var sulten. Ofte kunne han gå en dag uten å spise innimellom. Er hunden frisk, så spiser de når de er sulten nok... Jeg hadde ikke vært så veldig bekymret, hvis hunden er i fin form ellers.

Nei, men det er faktisk ikke avhengig av kjønn hverken på hund eller menneske? og altså ærlig talt, har dere sett hvordan mange mannfolk er mot hunder og barn?? kjøper ikke helt at det er kvinnfolka som er softest der altså, jevnt over. Og normale hunder uansett rase har ingen problemer med at folk på rettferdig vis står på krav og setter grenser. Til og med å blit korrigert med på tåler de innenfor rimelighetens grenser. Det er når man begynner å bli dominerende og forsøke å kontrolere situasjonen med makt, kraftig kroppsspråk, langvarig straff etc at man kan få svar og da er det klart at fremtoning og kanskje også ren fysisk styrke er avgjørende. @Djervekvinnen er det ikke dårlig avl da om hannhunder er testobomber og slikt må forventes? Før i tiden så var det jo langt mer vanlig å trene med straff og maktkamper, da var det kanskje en viss sannhet at tisper var enklere. I noen tilfeller. Ellers er det jo størrelse selvsagt, også er det jo det faktum at på en del raser så er det hannhundene som kan slite med å være omgjengelig med andre hunder, mens tispene ofte er enklere. (men ikke alltid). Det er ikke fordi hannhund er såå annerledes enn tispe.

Nå har Kendra blitt bergenser! Torsdag tok vi fly fra Sandefjord til Bergen, og flyturen gikk kjempefint! Hun sluknet da flymotoren startet og sov helt til vi sto ved bagasjebåndet. Alt ble taklet på strak arm og hun er så utrolig trygg og stødig. Vi er skikkelig forelsket i henne og gleder oss til fortsettelsen Vi er forresten også på Instagram - der heter vi kendra.the.aussie

1. september fyller yngstemann i huset et helt år. Et år siden hun og søsknene landet i fingrene våre her hjemme. Hipp, hipp for Floss! Kl 08 mente Floss at hun fortjente bursdagskos på badet, man skal ikke føle seg alene i dette huset uansett hvor man er Vi loket dog i senga litt til, Lyn og Floss utfører morgenvasken Kl 10 mente Keo det var på tide med frokost! Kl 11 var vi kommet oss i bilen på vei mot Siljan, og dagens tur i nytt område Kl 12 var vi på tur, og første Geocache lokalisert Turen varte til i 17-tiden, så her er et knippe bilder fra utflukten unummerert Kl 18 var vi kommet vel hjem. På tide å ordne den ene bursdagsgaven til Floss... Vi koste oss med gatekjøkkenmat og bowling til kvelds, iom. at vi hadde familie på besøk. Lenge siden jeg har gått i så mye opp- og nedoverbakker på tur, så knebøysmuskulaturen fikk kjørt seg litt ekstra Vel hjemme var det tide for litt mer kos (og flåttplukking) Kl 21 fikk bursdagsbarnet den virkelige gaven sin, grisøre pakket i papir. Største gleden troe jeg riktignok var å få makulere papiret! Kl 22 så vi film og koste enda litt mer Byttet hund innen neste time Bursdagsbarnet hadde litt party med ‘vaskefilla’ si før leggetid

huff. "hvordan lære en valp dårlig hundespråk".

I går reiste jeg ut og hentet to kattunger på ca. 12 uker som hadde dukket opp på en terrasse hos noen. De kunne ikke ha kattungene inne, så jeg tilbød meg å hente de og ha de her. Så nå bor det to utrolig skjønne pusebabyer på badet mitt ^^ Den grå er trolig observert i forrige uke, så det er ikke usannsynlig at de har gått ute en stund. Jeg er rimelig sikker på at de har eller har hatt et hjem, for de er ganske tamme. Litt småskvetne, men de har blitt vant til meg nå, så de vil ha både kos og klapp. Maler så det durer begge to. Den grå er gutt og den svarte er jente, om jeg har sett riktig De er delt på savnet/funnet-sider, så får vi se om det dukker opp noen som savner de. Hvis ikke, så er jeg litt usikker på hva vi gjør. Dyrebeskyttelsen har antagelig mulighet til å ta de inn, men skal jeg være helt ærlig, kunne jeg nok tenke meg å beholde de. Sambo er ikke helt enig i det enda da, så det må jobbes litt med Blitz fikk komme inn å hilse litt på de, og jeg ser vi må nok jobbe litt før det går helt bra Hun var stiv som en pinne og hele kroppen rista av spenning. Kattungene var litt redde med en gang, men ble etter hvert nysgjerrige, og den svarte var borte og lukta på Blitz

Hei du! Som andre her har svart så kommer det nok veldig an på hvilket studie du skal gå på (hvor mye obligatorisk undervisning, evt. labøvelser osv.) og hvilke andre forpliktelser du har. Det har også konsekvenser for det sosiale livet, i perioder med mye skolearbeid må man prioritere hunden og det blir mindre mulighet til å dra ut på sosiale aktiviteter på kveldstid. Jeg interesserer meg ikke for uteliv og festing så for meg var det ikke noe stort offer Enten tok jeg med meg hunden på besøk, inviterte folk hjem til meg istedet og en gang iblant så passet mine greie bofeller valpen for meg. Etterhvert kunne hun være hjemme alene noen timer og da kunne jeg dra ut på ting dersom hun ikke hadde vært så mye hjemme alene tidligere på dagen. En sjelden gang i forbindelse med obligatorisk undervisning eller innspurt i prosjekter så måtte hun være hjemme i 9-10 timer, men det var heldigvis ikke dagligdags. Det er jo mange argumenter for og imot, men for meg var det riktig avgjørelse å skaffe hund. Det har hatt SÅ stor innvirkning på min trivsel og mentale helse

Så enig! De mest bortskjemte hundene jeg vet om bor hos menn. Har inntrykk av at mange menn kanskje ikke er så store tilhengere som kvinner av de oppdragelsesmetodene som er på moten nå, men til gjengeld lar de bikkjene få være hunder. De har ikke samme behov for å "herske" og kontrollere hundene hele tiden, de lar dem få gjøre ting som hunder gjør og har glede av. De har litt et "kompisforhold" til hundene sine, der mange damer har et "eierforhold". Når det gjelder hannhund/tispe-debatten beror den veldig på hvor hormonelle individene er. Ei overhormonell tispe er ikke så mye mer hyggelig å ha med å gjøre enn en overhormonell hannhund. Min erfaring er overhode ikke at tisper trenger å være noe mildere i hodet enn hannhunder, det tror jeg er mer individuelle forskjeller enn kjønnsforskjeller. Joda, hannhunder vil jo kunne tøffe seg mot andre hannhunder, de vil jo være interessert i damer som lukter godt og i puberteten har de ofte en periode der de er helt løk i huet. De er ganske forutsigbare og nesten litt "enkle" sånn. At man vet at man får dette i en hannhund, betyr ikke at man får en greiere hund i ei tispe. Tisper har gjerne mer meninger, går ikke alltid overens med verken hanner eller tisper og kan være motiverte av mye forskjellig som hannhunder ikke gidder å bruke tid på.

En helt ordinær strihåret Jack russell terrier edit: om du googler «jack russell terrier champion», og ser på bilder, så får du opp flere av denne typen Jack russell terrier.

Konklusjonen er at man må være ungkar med store lederegenskaper uten interesse for frue eller barn for å eie schæfer hannhund. Herlighet, er det rart det blir mye dårlige hunder innen rasen med den kunnskapen og innstillingene der?

eh, nei. Det der virker mer som en lite kunnskapsrik unnskyldning for å avle mindre bra..Forskjell kan det være, men det går mest på kjønnsdrift, adferd mot andre hunder osv. Hos tisper har man jo løpetid som kan være et hinder ifht konkurranse, Ikke alle sporter man får starte med løp, ihvertfall ikke i alle klasser. Utover det vil jeg si hannhund vs tispe stort slett handler om smak og behag, evt om praktiske hensyn ifht andre hunder som finnes i familien/omgangskretsen for at alt skal gå så smooth som mulig. Og ifht det greiene over her, om noe så synes jeg kvinnfolk ofte går bedre over ens med litt harde, egenrådige hannhunder fordi de ikke bare prøver å kue dem, men heller motivere og jobbe sammen. Ja, veldig kategorisk, og det er selvsagt ikke rett så sort hvitt, men av alle jeg kjenner i hundemiljøet så er det flere kvinnfolk som er opptatt av å trene moderne og positivt, ikke nødvendigvis utelukkende positivt, men likevel hyggelig trening som ikke handler om å kue hunden, passe på rangen osv enn mannfolk. Men klart, en hund, uansett kjønn, som er oppdratt med hard hånd og underkuing jevnt, gjerne kanskje litt urettferdig og med for høye og urealistiske krav slik at det blir masse konflikt og dårlig læring og ikke noe stort ønske å jobbe sammen osv, ja de kanskje kan virke enda mer atale til kvinnfolk( helst da ikke hundevante eller de med litt forsiktig fremtoning) rett og slett fordi de her ikke ser den samme fysiske styrken eller trusselen som de er vant til og dermed ikke gidder, fordi de aldri har vært noe annet . Men selv disse vil fint kunne lære å jobbe for belønningen og lære å like å samarbeide og styres med negativ straff osv for å sette grenser.. Hunder skiller lett på folk og får forskjellige forventninger alt ettersom. Om jeg skal komme med en generell betraktning på forskjell mellom tisse og hannhund (selv om det varierer mellom raser og individ) så er det hannhunder kan være mer slitsomme i puberteten(dog trenger det over hodet ikke å ha noe med atal drittoppførsel å gjøre, bare mer stress/fluer i hodet/hormoner). Hannhunder kan være mer stabile og enkle å ha med å gjøre, iallefall når de er ferdige med puberteten. Dog ikke voldsomt stor forskjell som regel. Normale tisper fungerer og stort sett som vanlig selv om de har løpetid eller innbilt svangerskap. Unntakene får problemer, men der har man jo tilsvarende med overhormonelle hannhunder og. Begge kjønn har "løpetid", tisper har løpetid og hannhunder opplever det, hver sin smak hva man synes er greiest å leve med. Med hannhunder får man gjerne litt mer fokus på markering og spennende lukter, men igjen, hos de fleste, normale er jo ikke dette noe problematisk, men smak og behag. Mange tisper som markerer en del også, spesielt ifbm løpetid, men det blir sjeldent like mye som mange hannhunder. Ifht andre hunder, hannhunder er ofte litt lettere å fyre opp, men slossing blir ofte ikke veldig alvorlig. Tisper kan ofte tåle litt mer før de bryr seg, men om det først smeller så kan det bli mye verre. Verre skader og eller mer langsint slik at de legger denne hunden de har bråket med for hat og husker på det, mens hannhunder i mange tilfeller kan riste det av seg lettere å være venner igjen når ting har roet seg. Men det med samkjønnsaggresjon, alvorlighetsgrad og utagering osv er veldig raseavhengig. Størrelse, ofte blir hannhundene større så om det er avgjørende så kan det ene kjønnet ha fordel over det andre. Og ville forøvrig ikke vurdert å kjøpe hund fra dette oppdretter om det er noe du vurderer.. Dette lukter veldig av oppdrett som er mindre bra som i tillegg skylder på valpekjøpere om det er noe galt med hunden. Og det er ikke noe kult å være valpekjøper hos slike. For selv om man gjør alt rett så er det mye som kan følge med i pakken fra fødselen av og komme til syne likevel.

2017-valpen har fylt et år, blitt en ‘fin’ og brukbar madam! Vi krysser fingrene for en søster i 2019/2020, og hiver oss med i valpegjengen igjen da, forhåpentligvis

Aha, takk for oppklaringen! Jeg synes uansett det, og døvheten, hos dalmatinere er kroneksempler på idiotisk avlsbeslutninger tatt basert på kun utseende som har ført til nokså ekstreme feil. At de lever godt så fremt man tar hensyn/opererer er selvfølgelig fint (jf. kortsnutede raser), men det burde ikke stoppe oss fra å nå, som vi faktisk vet bedre, avle ut og få inn de friske genene som mangler. Spesielt når det er så enkelt som hos dalmisen. At det finnes oppdrettere som ikke bare velger å stikke hodet i sanda, men aktivt motarbeider gode tiltak for å få en friskere rase gjør meg uvel. Hudproblemer og allergi ser ut til å bre om seg hos flere... Igjen - forskning ser ut til å støtte at dette kan knyttes til altfor selektiv avl over tid. Bare for å tydeliggjøre: Jeg har egentlig ingen store problemer med enkeltraser! Blir kun frustrert over at det fortsatt, i 2018, er sånn at utseende > helse og mentalitet, for en god del. Synes i grunn man ser det over hele fjøla. Og det er få raser, om noen, som er så fryktelig mye bedre enn andre. Man må liksom leite med lupe, føles det som, etter seriøse oppdrettere uansett.

I dag har jeg byttet stereo i bilen min, helt alene! OG ALT VIRKER!

Nå er jeg veldig fan av LUA og vil ha LUA selv i fremtiden ? Alle dalmatinere (HUA) har en genfeil som gjør dem utsatt for urinstein av typen urater. Dog er det ikke noe mange dalmatinere blir avlivet for i ung alder, så det stemmer ikke... Jeg har hørt om flere med urinstein, og ingen av dem avlivet av dette da det kan både behandles og opereres såfremt eier oppdager det ? Så genfeilen fører IKKE til at de dør i ung alder... Men genfeilen gjør at de ikke klarer å bryte ned puriner, noe som gjør foring til et viktig tema. Oppdrettere flest er flinke til å opplyse om kosthold når det gjelder "ja-mat" og "nei-mat". For eksempel så er innmat av dyr såkalt nei-mat da dette inneholder MYE puriner... Men JA, genfeilen er et raseproblem, men heldigvis noe vi kan fikse ved å avle inn LUA ? det er ingen LUA-kull i Norge enda... Men det er i Finland og Sverige, så jeg tror det kommer til Norge snart. Heldigvis ? Jeg selv har en dalmatiner hann på 8 1/2 år, som ikke har problemer med urinstein og har heller ikke hatt det... Men jeg forer på godt for, prøver å tenke på hva som inneholder puriner uten å være hysterisk. Det er skikkelig trist det Kroatia gjør nå ?? Og det har fått store reaksjoner på facebookgrupper for LUA, dog vil ikke dette gi konsekvenser for andre land når det gjelder avl av LUA ?? hurrah! Urinstein er nok ikke rasens største problem, MEN det er et problem man har en konkret løsning på ☺️ Så er det dette med hudproblemer og allergi, og gemyttissues... Jeg føler det er flere friske dalmiser enn syke, men samtid ikke at nettopp disse problemene blir tatt alvorlig nok av oppdretterne da enkelte er villige til å avle på både hannhundaggresjon og allergier... Slike oppdretter ødelegger mye for rasen!

I dag fyller den svarte diamanten 8 mnd. Bare 1 mnd til hun er junior ♡

"Renhet" tatt alt for langt, åpenbart. Og dalmatineroppdrettere er ikke alene om det, dessverre. Er det rart raseavl får et dårlig rykte når man faktisk har oppdrettere som tror det er bedre å avle "rent" fremfor friskt? Som @Quack skriver - de avler beviselig på en genmangel som fører til at individer dør i ung alder. Det burde være forbudt (og er vel strengt tatt det i Norge?). Men hei, de har visst perfekte prikker (og man har ikke, gud forby, blandet dem med en annen rase) - så da er det greit?

Noen raseentusiaster, altså... Det burde ikke være lov å avle på Dalmatinere som ikke er utkrysset. Det er jo ikke forsvarlig, eller greit, å avle på dyr (med vilje og vitende) som er garantert sykdommer. Nå kommer det ikke som et sjokk at det er mange syke dalmiser, alle de jeg har kjent/møtt, har vært syke eller blitt avlivet tidlig på grunn av sykdom. En av de hadde så alvorlige allergier at han måtte avlives ved 4-5 måneders alder (jeg kan selvfølgelig ha vært uheldig og møtt flere syke enn det som er normalen for rasen). Dalmatiner er jo selvfølgelig ikke den eneste rasen med mange helseproblemer, men ikke å støtte et program for friskere hunder er uhørt. Jeg tenker flere raser ville hatt godt av et program som virkelig tar tak i problemer og jobber med dem. Altså et skikkelig organisert konsept der rasens helse er i høysetet, og det følges opp av noen som ikke personlig er involvert i rasen og «raseblind». Det er ganske tydelig at de fleste raser har endret seg mye på de siste 30 årene bare, og de fleste i en mer ekstrem retning. Likevel, spør man en oppdretter som har holdt på så lenge, ser h*n det gjerne ikke selv. Ikke noe vondt ment mot oppdrettere generelt, altså, mange gjør jo så godt de kan og ønsker det absolutt beste for sin rase, mens andre går etter det som vinner på utstilling

I dag fikk jeg også tilsendt et av bildene fra fotograferingen vi var på hos Fotograf Hege Mathisen forrige mandag

Det er aldri lett. Nå har ikke jeg barn, men er veldig nær nevøen min som nå er fire år. Da Tinka (som han elsket) måtte avlives, var han tre og et halvt. Jeg lot moren fortelle det, men jeg har tatt alle spørsmålene. Han ringte meg noen dager etter og spurte om Tinka "lå i skattekisten under jorden". Jeg synes det var helt forferdelig vanskelig å bli påminnet det hele tiden, som @Raksha sier, og det er det egentlig fremdeles. Han kan plutselig si "Tinka døde, hun". En av de første gangene vi møttes etter at det skjedde, så han bakgrunnsbildet på mobilen min. "Se, mamma, Tinka!". Det er første gang jeg har sett et så lite barn aktivt holde tilbake tårene. Det kan være utrolig tungt for dem. Om de skal være med eller ikke tror jeg avhenger av både deg og barnet - jeg hylte og hulket og gråt så fælt ta Tinka døde at et hvilket som helst barn hadde blitt livredd. Da jeg var 10 avlivet vi barndomshunden, og jeg var med, som jeg nå er glad for. For min del hadde nok 6 år vært for tidlig, mens det for andre barn kan være greit. Du kjenner henne best - det er ikke noe galt i la dem være en del av det, synes jeg, og med en tøff unge er det sikkert enklere sånn i forhold til forståelsen av det, og sorgprosessen.

Snille Kaja har tatt bilder av Lottus for meg idag <3 Så fornøyd! Så har hun fått seg lekkert nytt halsbånd og kobbel også. Noen bilder fra tidligere i sommer: Sammen med jaktgolden-kompis Jake:

WHAT?? 3000 for sprang og 2500 pr valp? Det å da være noen usedvanlig griske hannhundeiere, tenker jeg. Jeg synes det er greit å holde seg til normalen, jeg, altså en liten sum for sprange og en viss sum pr valp begrenset oppad til valpepris. Da er det forutsigbart for både hannhundeier og tispeeier. Jeg ser heller ikke hvorfor høyt meritterte hannhunder skal være dyrere enn andre, egentlig - i hvert fall ikke når det bare gjelder utstillingsmeritter. Nå er jeg kanskje litt sær på dette her, men jeg synes jo prisnivået har tatt av noe vanvittig når det gjelder hunder, så jeg er veldig for å holde prisene på et relativt greit nivå liksom. ... også er det jo dumt av en hannhundeier å prise seg så høyt at tispeeiere ikke har råd til å bruke hunden. Da sitter man litt med skjegget i postkassa, tenker jeg. Nå er det en del styr for hannhundeier også ifm parringer da. Man skal være tilgjengelig når tispa er klar for parring, kanskje må man faktisk ta fri fra jobb for å få det til. Evt er det også litt pes om man skal ha tispeeier boende hjemme hos seg (for slike som meg som er litt asosialt anlagt i hvert fall ). Nå har jeg jo hatt ulike opplegg de gangene Willy har paret tisper da... en gang hentet jeg hund og eier på flyplassen, vi tok hundene med på tur i skogen - og de gjorde det de skulle gjøre - og oppdretter dro igjen med en gang. Jeg har også reist til tispeeier i Stockholm, jeg har møtt oppdretter på halvveien på grensa til Tyskland, og jeg har hatt folk boende hos meg. Alt utenom første gangen har jo medført litt styr, selvsagt, og jeg har vært nødt til å ta meg fri fra jobb delvis også. Kanskje jeg burde begynne å ta litt høyere sprangavgift... . Jeg har for øvrig forholdt meg til prisnivået og hva som er normalt i det landet oppdretter bor - jeg har liksom aldri tenkt på å ta høyere pris for en paring med min hannhund selv om han er særdeles velmerittert både eksteriørt og på andre måter

Vi skal renske lageret, og på sikt kutte nettbutikken... Starter med 50% på alle leker! https://utstyrtilhund.no/butikk/leke

Tre forskjellige kull med Cobberdog-valper samtidig hos samme "oppdretter" til 20-25 000 pr valp. Gjør det ikke for pengene, nei...

Blå fransk bulldog til 37 000(!) på Finn. Makan.

Takk for svar alle. Hun fikk vite det i helgen, og avlivningen skjedde på mandag når hun var på skolen. Hun har vært veldig inn og ut av sorgen, som forventet. Men ser hun synes det er vanskelig å ikke ha sett ham død. Jeg ville nok ikke hatt henne med på selve avlivningen, men vet ikke om det hadde vært lettere å akseptere om hun hadde fått sett ham etterpå. Nå går hvertfall tiden til å snakke mye om det som har skjedd, gode minner og være sammen. Veldig tomt uten rampen vår

Huff, det er det verste med å ha dyr og barn, døden... Vi mista jo Hottie i fjor sommer, brått og brutalt. Hun bare falt om og døde mens jeg hadde min datter og ei venninnes ene sønn med (4åringer). Jeg sendte vekk ungene da jeg skjønte hva som skjedde, men jeg hadde sagt høyt "herregud, hun dør!" før jeg løp bort til henne, før jeg sendte barna ned til huset etter hjelp. Så barna løp gråtende ned til huset og inn og ropte at Hottie var død. Vi snakket mye om døden med henne etter det, var vanskelig for jeg begynte jo å gråte når hun hele tiden spurte om igjen og om igjen om hvorfor hottie døde, om hjerte stoppa, hvorfor hjerte stoppa, hvorfor hadde hun blitt "gul i øya" (rullet med øynene) og laget rar lyd. Om igjen og omigjen og omgjen. Jeg tror jeg aldri har fått bearbeidet noen sorg så godt før, som med alle spørsmålene hennes som måtte svares på. Ikke at det er mindre trist, men gikk mye kortere tid før jeg kunne snakke om Hottie uten å begynne å gråte bare med tanken, enn det har gjort tidligere. Jeg lærte meg også at jeg måtte få lov til å si at "nå snakker vi om noe annet" når det ble for mye. For oss ble det viktig å gjøre det konkret for barnet. Forklarte at Hottie sitt hjerte var gammelt og sykt, og da kunne sånt skje. Vi fortalte at nå skulle vi begrave Hottie, det fikk hun være med på, og at når Hottie ble begravet så ble hun til en stjerne oppe i himmelen og der kan hun se ned på oss. Det verste for min datter var nok å se min sorg. Da jeg bar henne ned til huset mens Bonden tok med hunden, så klamret hun seg fast til meg og hikstet at hun ville ikke at jeg skulle dø. Så jeg måtte forklare at man dør ikke av å være lei seg, det er ikke farlig, og det går over. Og at jeg skjønte at hun syns det var skummelt å se mamma så lei seg, men jeg lovet at det kom til å gå bra. Har forsikra en million ganger om at hjertet til mamma og pappa og hennes eget, ikke er gamle og syke. Vi mista en hest før og etter det, men da var ikke hun med på samme måte, og var aldri like involvert i hestene som hun var med hundene. Da forklarte vi at de ble gamle og syke i hjertet sitt. Den forklaringen brukte vi også da bestemora døde nå i vår. Ja, har vært et år med mye død her på gården. Jeg vet helt ærlig ikke hvordan jeg skulle gjort det i dag, om en av hundene skulle avlives og vi hadde tid til å forberede oss og sånt. For min egen del så tror jeg nok ikke jeg ville hatt barnet med på selve avlivningen. Ikke for å skåne barnet for døden, men for å skåne henne for min reaksjon. Men ville latt henne se hunden etterpå og vært med på begravelsen og sånt. Men sånt er så utrolig individuelt med hva som passer for det barnet og den familien. Da bestemora døde her så var jeg glad for at min datter allerede hadde opplevd død og sorg, for da hadde vi allerede en begrepsforståelse om døden inne.