Leaderboard

Takk for innspill, alle sammen! Jeg jobber på dyreklinikk så vi får god oppfølging Nå slapp jeg heldigvis å ta med tispen på jobb, for her er det nå kommet fire, velskapte valper så godt som uten hjelp

Alt er bra, lill oppdaterer når hun kan :-)

For en fantastisk følelse har kjent svake tegn på liv i magen et par uker nå, men nå begynner de virkelig å bli kraftigere er nok ikke så lenge til samboer kan kjenne dem nå heller

Det jeg synes kanskje var den mest interessante setningen i hele artikkelen var denne: Så begge metodene funker og da burde det vel strengt tatt ikke være behov for å trene med strømhalsbånd i det daglige. Hvorfor påføre smerte og ubehag når andre metoder funker like bra? Det jeg konkluderer med i mitt lille hodet er da at de menneskene som bruker strømhalsbånd i sin daglige hundetrening ikke er noen jeg vil omgås med for jeg er generelt skeptisk til folk som med glede påfører andre smerte.

Det ironiske er at om utstillingen hadde vært i - la oss ta et helt FIKTIVT eksempel som folk ikke allerede snakker om med begeistring - Milano, ville ikke folk brydd seg om påmeldingsprisen, fordi det ville vært så mange andre utgifter knyttet til selve reisen og oppholdet, og en ville dratt for turen, og en ville dratt for å få være med på noe stort, og en ville ikke telt kroner. Mens med en gang det er på hjemmebane, så skal vi mukke over 10-20 euro? Dette blir den billigste storvinnerutstillingen ever for meg, i hvert fall. Og jeg håper å kunne melde på tre-fire hunder, både på EDS og på spesialen - hittil har jeg bare dratt med én hund på slike utstillinger, og likevel vil Lillestrøm neste år bli billigere fordi det er hjemmebane. Så får vi se, har en riktig uflaks har en ikke en eneste hund da, for det er et år fram. Men viljen til å melde på er der, i hvert fall.

Lill sitter garantert og flirer med alle de små søte valpene i mens vi omkommer av nysgjerrighet og spenning Litt morsomt, men samtidig veldig slemt

"Kattene lever et luksusliv". Javisst, får både mat og stell og blir chippet og vaksinert. Ærlig talt så er jo dette det MINSTE en hver katteier bør ta seg råd til! Det koster å drive med omplassering av katter. Det koster å ta ansvar og holde dem friske. Det koster å ta vare på et liv. Og for å være helt ærlig så er 900,- en veldig liten pris.

Jeg forundrer meg ofte over alt som blir delt på internet (og kanskje ikke like mye over at folk kan finne på å minnes dette og dra opp igjen tema ved senere anledninger) Mye av svært privat karakter og episoder som kanskje kan bli leie å bli minnet på senere. Ulempen er jo at ingenting blir borte på internet og svært få er anonyme selv man gjerne tror det. Åpne blogger,facebook og diskusjonsfora som dette. Hvorfor dette behovet av å dele alt tror dere? Hvorfor har vi denne trangen til å dele alt med totalt fremmede mennesker? Som kanskje ikke engang vil oss vel? Hva tenker dere,hvorfor er vi sånn?

Den avles for hundesport, men er ikke en registrert rase så den kan ikke oppnå mange ting under f.eks lydighet, agility, gjeting og bruks. Mye hund i liten kropp HAR man jo allerede i aussien. Det du beskriver om at det er så vanskelig å finne små aussier er BS. Alt man trenger å gjøre er å sette seg inn i linjer og finne kombinasjoner hvor foreldredyrene er relativt små. Da lover jeg deg at deg vil være minst èn liten krutt-tønne i kullet. (Jeg har en sånn selv, liksom...) Det handler om konkurranse? Jeg ser ikke at noen av disse svenske oppdretterne er veldig aktive konkurransemennesker.. Og hva er vitsen med å utvikle en hund for en klasse i AG når den ikke vil "hevde" seg i statistikken siden det er en blandingshund? For de har vel enda en del restrictions på hva de kan oppnå og hvilke resultater som ender opp noensteds? Aussien har hatt en slags standard å gå etter i maaaange år før den ble godkjent som rase og populariteten på de økte. Om man googler godt så finner man eldgamle bilder av australian shepherds, og de ser akkurat ut som mange linjer enda gjør idag. Null forskjell bortsett fra i farger og størrelse, og slik er det jo enda. Og slik SKAL det være! Fra AUSTRALIAN shepherds rasestandard: Size, Proportion, Substance: Size - The preferred height for males is 20 to 23 inches, females 18 to 21 inches. Quality is not to be sacrificed in favor of size. På godt norsk vil det da si at størrelse ikke skal overstyre kvalitet ellers. Dvs. er en aussie på 40cm en like god aussie som en på 48cm. Da kjøper du en sheltie og ikke en aussie? Ingen aussier idag er avlet FOR vokt. Vaktinnstinktet deres ligger latent i de aller fleste i mer eller mindre grad, ofte er det mer i de bruksavlede. Og link meg gjerne til oppdrettere av MAS som gjeter. Å bevare arbeidsegenskaper er ikke barebare. Det er ikke bare å ta en hund som ser ut som den er gira på sau og blande med en annen hund som ser ut som den er gira på sau også har man tatt vare på gjeterinnstinkter. Man må faktisk gjete med hundene for å vite og se hva som ligger der. Samme gjelder alle andre innstinkter vi bruker under hundesport som jakt, lek og samarbeidslyst osv. Egentlig skulle jeg jo bare tatt min lille snertne aussietispe på 16kg og 47cm og parret henne med en papillon/border collie blanding på 7kg. Da hadde jeg nok fått minst et par valper som hadde lignet på en liten søt aussie! Også kan jeg selge de for 12000 på finn.no, og kalle de suverene sportshunder. Om jeg ikke føler for ordentlig blandingshundavl, så kan jeg bruke 1mnds tid på å google meg frem til en veldig liten aussie hanhund. Så parrer jeg My med han, og vips får vi masse valper som er mindre enn standaren. Jeg trenger ikke bry meg om å få resultater på My, og jeg trenger ikke vite mer enn at hanhunden ikke har HD:E for det blir jo så små lette hunder og de andre sykdommene som aussien kan ha overser jeg bare akkurat nå, for det er ikke så nøye. Epilepsi er ikke noe stress. Ikke katarakt heller. Auto immune sykdommer bryr vi oss ikke om.. Osv. Når aussien, "mor" til deres rase, allerede sliter med dette problemet... Folk vet ikke det er en brukshund fordi den rett og slett er for vakker for sitt eget beste. Folk vil bare ha en søt blå hund med kort hale.. Hvilke egenskaper den hunden kommer med er ikke så nøye. Iallefall ikke før den blir 7mnd og vanskelig å ha i hus.. Epilepsi er et alt for stort problem på den ordentlige aussien også, desverre, så det er jo ikke noen overraskelse. Hva? Jeg må ha misforstått deg litt, og du meg veldig. Beklager, jeg mente ingenting vondt men var tydelig opphetet under the making of det der innlegget. Unnskyld, det hadde ingenting med deg å gjøre; jeg blir opphetet av den her diskusjonen og har irritert meg over den i mange år. Signerer denne. Aussien har alle disse problemene fra førav, og det er pga dårlig avl... Og da har ingen en gang tatt å avlet aussier for størrelse. Om vanlige aussie oppdrettere skulle stresset med hvor høye hundene er i tillegg til hvor mye pels de har, hvor showete de er osv. så hadde aussien slitt ENDA mer.. Og da tenker jeg logisk nok at MAS'en gjør det. Sliter enda mer, altså. Aussien har liten genpool ja. Hvorfor skal de små aussiene omregistreres til MAS? Det er jo SMÅ aussier, ikke en MAS. Aussien har vel alltid hatt ganske liten genpool. En god del av den lille genpoolen tror jeg var eksisterende lenge før rasen ble godkjent som rase. I USA begynte man å registrere aussier på 1950-tallet, forøvrig. Som "sheepdogs" vel og merke. Et komplisert system som ikke funket noe særlig bra og som funket værre og værre for hver gang en hund byttet eier f.eks. Så rasen er noe eldre enn man vil tro ved første øyekast. Skal man liksom ha en show aussie, en bruks aussie og en mini aussie da? Skal det være 3 forskjellige raser? Før standaren ble satt tror jeg aussiene så 99,8% like ut som de gjør idag. Eller kanskje 98%, så er de 2% i forskjell idag noe vi ser iform av ENDA penere showhunder. Aussien varierer mye i str. fordi standaren sier at den kan det. Fordi kvalitet (ellers eksteriør og mentalitet, arbeidsegenskaper og helse) skal komme FØR størrelsen deres. I aussie-avl tas det særdeles lite hensyn til str. på hundene. Helse, gemytt og arbeidsegenskaper kommer lenge før str. Noen oppdrettere tenker kanskje en god del på str. om de er veldig show-intr, men jeg tror ikke engang de tenker utrolig mye på størrelse annet enn at tispe/hanhund skal "passe sammen" sånn høvelig. Jevne valper i str. er jo sikkert vel og bra, men man er ikke sikret det heller selv om tispen veier 17kg og hanhunden veier 21. Å si at aussien er selektert etter størrelse blir HELT feil å si. Den eneste "aussie-typen" som er det er MAS'en, som jo også kalles North American Shepherd?

Vel, nå ble jo "rasen" avlet for å gjete mindre husdyr? Igjen, dette er liksom ikke et nytt lite påfunn fra folk som vil ha dvergaussie? Jeg har ikke all verdens Google muligheter, men første gang jeg undersøkte litt rundt om rasen minnes jeg at jeg leste at første raseklubben ble dannet i 1960 av de som ville bevare den mindre varianten som var tilpasset gjeting av sau og geit. Igjen : den større varianten ble anerkjent på 90 tallet. DET sagt synes jeg det er på tide å ta innover seg at hunders bruk ikke først og fremst er jakt og gjeting, men til familie og sportsbruk. Jeg lever i 2014 og det gjør hundene våre også. Jeg er forøvrig veldig nysgjerrig på hvor stor prosentandel aussier som har blitt avlet for gjeting de siste 20-30 årene. .

Ok, temaet på D kullet er valgt! Det var noe jeg ikke har sett før, og det liker vi Tusen hjertelig takk for råkult tema og navn, Poter Pearls Legacy`s Tip Top Pearls Legacy`s Royal Trippel Pearls Legacy`s Premium Pearls Legacy`s Dream Pearls Legacy`s Smash Pearls Legacy`s Lion King Pearls Legacy`s Royal Hassel Pearls Legacy`s Sandwich

Men MAS er selektert etter størrelsen. På samme måte som Aussien. Som tidligere nevnt : Aussien fikk godkjent sin standard på 90 tallet. Før standaren var satt tør jeg vedde mye på at de fantes i både større og mindre utgaver, som hos alle andre raser. Alt etter hva de ble brukt til å gjete. Avlen på MAS ble påbegynt FØR Aussien ble godkjent. Altså blir ikke genpoolen nødvendigvis mindre på MAS , de er begge avlet etter størrelse og Aussien er i tillegg avlet i ettertid særdeles mye på show og en svært stor etterspørsel. Nei, jeg er ikke veldig fan av såkalte designerraser , men siden Aussien er en ny rase og dette rett og slett bare er en mindre variant som fantes allerede før Aussien ble godkjent ( den er liksom ikke ekstremt liten... ), synes jeg det er litt i overkant å fordømme uten å vite noe som helst egentlig.

I mars 2014 kom Balder til oss, 9 uker gammel. Balder er en norsk lundehund, og vi ble umiddelbart dypt forelsket (og er det fortsatt). Mer om Balder kan du lese her (stamtavle, utvikling frem til nå etc): http://urbanlundie.blogspot.no/p/about-balder-norwegian-lundehund.html Vi valgte lundehund fordi vi ville ha en ganske liten hund men uten at det ble en "veskehund" eller en "pyntehund". Vi ville at hunden skulle være sprek og kunne være med på treningsturer i skogen. Og vi syntes det var fint å kunne velge en norsk hunderase og hjelpe til med å bevare den. Da var egentlig norsk lundehund et ganske naturlig valg. Balder er nå 8 mnd gammel og har nesten full størrelse, ca 7 kg. Han har et rikt "språk" med mange rare lyder, flere enn jeg har hørt på noen annen hund jeg har hatt. Han er en veldig rolig og snill valp, glad i folk, mens andre hunder er både veldig interessante og litt skumle på en gang. På denne tråden vil jeg poste litt om hverdagen med lundehund, og noen bilder i ny og ne. Legg gjerne igjen en kommentar om hva du vil like å lese om :-)

I dag har vi vært med venninna mi og huskyene hennes på treningstur, og Isak fikk gå i spannet for første gang. Han var så flink! Litt rot i starten, men det tok ikke så lang tid før han skjønte at han var på jobb og trakk spannet sammen med de andre. Jeg ble selvfølgelig veldig stolt og rørt i mammahjertet Og så en liten video

I min rase, og flere jeg kjenner til, har man i mange land et årlig arrangement som kalles Seleksjon. Når dette går av stabelen i rasens hjemland Frankrike (for øvrig denne helgen), kommer det briarder fra hele verden for å forsøke og bli seleksjonert som avlshunder. Det er et kjempearrangement, der man har både mentaltester gjennom hele helgen, man har enkle lydighetstester og gjeteranleggstester, samt eksteriørbeskrivelser. Eksteriørbeskrivelsen er omtrent den samme som det man kan ta i Sverige. Hunder som gjennom denne eksteriørbeskrivelsen blir ansett å være av excellent kvalitet, samt har minst 12 av 20 poeng på mentaltesten, alternativt godkjent gjeteranleggstest, går videre til et oppsamlingsheat på slutten av dagen. Da har man tre spesialdommere som vurderer hver enkelt hund igjen opp mot rasestandarden. Noen hunder takkes av i denne runden, et fåtall står da igjen og har gått gjennom nåløyet og får den uoffisielle tittelen Selektioné DERSOM de også er HD-frie og har kjent DNA-status for øyelidelsen nattblindhet. Det gjøres ingen rangering av hundene opp mot hverandre i den siste utvelgelsen, dermed er konkurranseaspektet borte. De er strengere med hannhunder enn tisper fordi hannhundene jo kan få flere valper enn tispene. Jeg synes det er en fin måte å velge ut avlsdyr på (de får da varig status som seleksjonerte). Men, det er jo ikke sånn at hunder som IKKE er seleksjonert ikke blir tillatt i avl, da, dersom det hadde vært tilfelle ville vi jo stått i fare for å få en svært snever avlsbase. Det året min hannhund fikk sin seleksjon, var det 11 sorte hannhunder som ble seleksjonert av rundt 40-50 som ble vist.

Du da, din eremitt Jeg undrer meg vel egentlig mer over dette behovet for å proklamere hvor idiotisk man synes andre mennesker er, enten de gjør det ene eller det andre.

Mye ligger vel kanskje i at man ikke helt er klar over konsekvensene ved å fortelle ting man ellers ikke ville fortalt vilt fremmede. I en kommunikasjonshandling hvor deltagerne er tilstede fysisk finnes det visse normer for den interaksjonen. F.eks "vet alle" at man ikke forteller om kjønnssykdommen man pådro seg sist helg til kassadama på Rimi. Det er lært og vedtatt på sett og vis. Internett har vært her i...tja, er det ikke rundt 30 år tro? Sosiale media slo vel ikke an før godt inn på 00-tallet. Vi lærer i veldig ung alder hvordan man skal kommunisere med andre mennesker. De første årene er vitale for kjennskapen til sosiale system. Når man får et helt nytt sosialt system tredd over hodet, uten at man automatisk "vet" hva man kan/ikke kan gjøre, så sier det seg selv at noen går på en smell eller to. I fremtiden vil jeg påstå at det blir færre og færre som deler veldig private anliggender på facebook eller kommentarfelt på VG, for den generasjonen vil være oppvokst med sosiale media som en kommunikasjonsplatform og vil automatisk "vite" hva man kan/ikke kan skrive. Det er naturligvis flere aspekter. Noen mennesker har et automatisk behov for å spre private anliggender også i ansikt-til-ansikts kommunikasjon. Andre sliter med å separere internett-identiteten sin og den virkelige identiteten sin. I enkelte tilfeller, som i en ekstremt overopphetet debatt, kan uheldige budskap slippe ut på bakgrunn av sin reaktive (og ikke proaktive) natur. Disse vil "alltid" være til stede. Man kan kanskje se det negative i det, men det finnes en positiv side også. Dersom noen f.eks sliter med psykisk sykdom, forteller det til "alle", så kan det faktisk hende det blir satt fokus på av andre, og de-tabutisere ting. Selvsagt er det en grense, men den er ganske flytende og ikke alltid like lett å identifisere. My five cents.

Tusen takk for alle god bedringer og sånn. Kjenner jeg synes det er guffent å måtte reise på ultralyd for å se etter skader på nyrene, som små barn lettere kan få. Men det går vel bra, håper jeg. Nå går vi bare for bedring i morgen så vi slipper sykehusinnleggelse En fordel ved sykt barn: MASSE kvalitetstid. Vi har vært på soverommet omtrent hele dagen. Kost, sløvet, sovet litt, lest bok, trent på dyrelyder og sunget sanger. Og for en gangs skyld ligger hun jo i armkroken hele tiden

Det gjør Pippin også!

God bedring til Tuva! Åh, det er herlig Her kommer det ubehagelige store, harde kroppsdeler ut i siden og opp i ribbena plutselig Ugh, misunner deg ikke kvalmen! Jeg endte opp med å gå å småspise hele tiden for å prøve å holde den unna, men den kom i tide og utide. Gikk heldigvis over rundt uke 12. Var på CTG og ultralyd på Ullevål igår fordi symfysemålet mitt er under gjennomsnittet. For tre uker siden var bebis litt liten. Eller magemålet var for lite i forhold til hodemålet på UL. Nå var alt midt på gjennomsnittet og vekta ble regnet til 2700 gram, noe som betyr ca 3500 gram ved fødsel. Altså helt tipp topp Hodet ligger også godt nedi bekkenet. Jeg begynner å bli litt utålmodig og tenker at nå kan hun bare komme. Men det er fire uker til termin så det tar vel litt tid enda

Jeg har liksom ingen hemmeligheter jeg, veldig kjedelig sånn sett. Hører snakk om at info kan misbrukes på ondskapsfulle måter, men klarer ikke å se for meg at noen kan lage et hel ...ete av opplysningen om at jeg plukket ripsbær i dag. Men jeg prøver å la være å si ting jeg vet om andre og som denne andre kanskje ikke vil at alle skal vite. Det er faktisk ikke helt lett alltid. Folk har så mange hemmeligheter. Det jeg prøver å si er vel noe sånt som at man selvsagt skal skal være forsiktig, men noen ganger kan det være like greit å være åpen om sykdom, samlivsproblemer og mange slike ting som liksom skal gjemmes og hviskes om.

Om man har 5 tisper ute på helforavtale (2 kull) så er det jo ikke dermed sagt at man kommer til å ha de 10 kullene. Man setter ut en tispe man har tro på, men det er da langt i fra alltid det går sånn som man håper. Hvis man skal komme noe sted i avlen med tanke på å gjøre noe godt for rasen så er det jo viktig å ikke satse alt på ett kort.

Jeg trur jeg dropper å lese den artikkelen og velger å fortsatt ha en passe fin dag. Ble irritert nok av å lese quotsa fra artikkeøen..

Nå er jeg snart ferdig med denne: Jeg har strikket den på gefühlen, uten mønster, men den blir faktisk akkurat sånn som på bildet. Har igjen en arm, pluss at jeg må rekke opp litt av bolen og øke noen masker fordi den ble litt for trang over baken. Strikker ovenfra og nedover, så det er ikke noe problem å rekke opp litt nederst.

Som det er forklart lenger opp, så er det normal praksis å sette høyere påmeldingspris på vinnerutstillinger enn på ordinære internasjonale utstillinger. Vi som har reist litt, har ofte betalt dobbelt for å få stille på slike utstillinger, sammenlignet med hva vi er vant til. I Sveits i fjor, var det stor prisforskjell på den internasjonale utstillingen og på europavinnerutstillingen, og for mitt vedkommende var det enda billigere å delta på rasespesialen. Samme med WDS i Finland i år - betydelig billigere å stille på spesialen enn på verdensvinneren. På spesialen kostet veteran 5 euro - men du fikk jo heller ikke noen egen tittel der, det konkurrerer du om på WDS, og betalte derfor langt mer enn 5 euro. For alt jeg vet, kan det være at FCI har føringer på pris. Det er tross alt FCI som står øverst, og tildeler et land den æren/oppgaven å få arrangere vinnerutstilling, etter søknad. Hver rase kan få seks titler, utover cert og CACIB, og det er heder & ære som henger såpass høyt at en må betale litt mer for å få være med i kampen om det. Kritikk på hver hund ville ført til at dommerne brukte lenger tid, de kunne dømme færre hunder innenfor samme tidsrom, en måtte hatt flere dommere, og dermed flere ringer og mer ringpersonell og andre utgifter som kommer som en konsekvens av dette. Så vidt jeg vet, går D4A i minus fordi Norges Varemesse er dyr å leie og de ikke får parkeringsinntekter. Øvrige utstillingers overskudd gjennom året er derfor med på å finansiere Lillestrøm, om jeg har forstått det rett. Jeg antar varemessa ikke er noe billigere å leie når arrangementet heter Europavinner.

Kvalpane 8 veker - eventyret er snart slutt! :-( Åtte veker er gått sidan desse tre små kom til verda. Åtte veker har gått fort, men du kva me har opplevd på denne tida. Dei to fyrste vekene var det ikkje mykje liv i kassa. Då var det hovudsakleg å passe på at alle fekk i seg mat, og virka friske. Mot veke 3 starta det å kravle, mot veke 4 kom beina under, i veke 5 sprang det, og veke 6 tok det av. Utviklinga gjekk fort. I veke 7 sprang de fortare, var raskare, var meir nysgjerrige. Og no står me her, på det magiske talet 8. Snart skal de forlate dykkar kjente omgjevnadar å finne "roa" i ein ny heim. Den siste veka har de fått vore på ekskursjon til Oslo. Jammen var det spennande å få springe tulling i Stryn, på Otta, på Lillehammer og til slutt i hagen i Asker. Så fekk de vere med i konfirmasjon. Der ville jo alle sjå dykk, og dokke herja rundt dei. De fekk treffe ein hund, og de fekk oppleve ei fotballbane. Opplevingane var mange. På vegen heim fekk de herje på Valdresflya. Det var stor stas. De var flinke å sove i bilen, så de hadde alt for mykje energi, også når me kom heim. I veka har me prøvd å oppleve mest mogleg. Vore med på kvalpekurs, tysdagstrening. Onsdag fekk de oppleve dykkar fyrste visitt til dyrlegen. Der fekk de helsesjekk, vart augelyst og chippa. No er de rett og slett registrerte. Eg trur nok det var litt ekkelt hjå dyrlegen, men ingen skade skjedde, så alt i alt vart det nok ei positiv oppleving! I dag har gjengen sprunge på agilitybana i Ørsta. Der møtte me også Thareq. Det var ein modig gjeng som prøvde seg både på stigen og møna. Eg sprang berre rundt å prøvde å fange galne kvalpar i lufta så dei ikkje skulle slå seg. Dette var nok siste ekskursjonen me fekk saman alle 3. I morga reiser Arya, søndag reiser Sansa. Det vert bra tomt i heimen etter kvart. Arya. Tøffingen med mjuke sider. Hard utanpå, men mjuk inni. Pågangsmot og vilje, og utruleg rampete. Den fyrste som reiser. Heldigvis er ho van med bil, sidan ho skal heilt til Bergen. Der får ho det nok veldig fint! Meera. Lisjejenta mi. Ho reiser ingen stad med det fyrste. God som gull, lukkeleg og glad. Oppsøker og finner ut. Utbrytarkonge og rampunge. Håper eg skal få gje deg ein real heim. Sansa. Kosejenta med stort hjarte. Loyal og god. Sansa flytter til ny heim i Ulsteinvik på søndag. Der vonar eg at ho får alt ho treng og får det godt.

Hver gang jeg tror folk begynner å få med seg at å stadig innsnevre genpolet ikke er positivt, dukker slike saker opp. Spesielt bekymringsverdig er det når en rase som allerede har endel sykdommer får isolert ut ett genpool uten aktive planer om å krysse inn for variasjonen sin del.

Er det ikke greit med valpekjøpere som ønsker motsatt av de syke ekstremitetene man finner et flertall av i slike raser? Valpekjøpere, oppdrettere og dommere er med på å bestemme rasens utvikling, om det blir en trend at valpekjøpere (og mulig fremtidige oppdrettere og utstillere) ønsker hunder av den rasen med mindre ekstreme trekk og mer sunt utseende kan det være med på å bremse og kanskje snu ekstremtetsutviklingen. Jeg syns ikke man skal behøve å utelukke slike raser bare derfor, når man viser at man vil ha en sunnere og mindre ekstrem type. Jo flere slike valpekjøpere, jo større sjanse for sunnere hunder - etterhvert. Så klart er det en eviglang, kanskje umulig, vei frem til å snu totalt om på brachycephale raser, men det er i alle fall ikke negativt at det finnes slike valpekjøpere. Og nei, jeg forsvarer ikke med dette disse rasene og oppdrettere av disse, jeg sier bare at det er positivt at det finnes folk som ønsker seg mindre ekstreme typer av disse rasene.

Det er lov å være sliten! Og det er lov å si at man er så sliten at man ikke henger sammen annet enn på grunn av klærne. Jeg synes dere er tøffe og sterke damer jeg Og det er absolutt ikke noe syting fra noen av mødrene her inne sin side synes jeg - bare masse gladhistorier fra hverdagene, med et par drypp av utmattethet og utslitthet.

Jeg er klar over det. Og jeg nyter det og truer A med "krympemat" jevnlig så han kan være kosegutten til mamma livet ut. Men det betyr ikke at det ikke er slitsomt i perioder. Jeg har fått så lite søvn de siste nettene at nå klarer jeg ikke lukke øynene. Og jeg snøvler.

Tusen takk Edit: det kom fem

Syns den så så stram ut i halsen, så jeg snudde den Gikk heldigvis mye lettere andre gang

Har sloss med et barn i nærmere en halvtime for å få på pysjen. Når den ENDELIG er på, er vi temmelig svette begge to. Og da ser jeg at den er BAKFRAM. Sukk...

En ting er å dele ting og tang om seg selv, det får man bare ta konsekvensene av når den tid kommer og man angrer, noe annet er alt som blir delt om barn. Jeg blir nesten målløs noen ganger, og det gjelder både fb og diverse blogger, hva folk får seg til å blogge om når det gjelder barn, hvilke bilder de legger ut av barna osv.

Jeg har sagt mange ganger at jeg ikke hadde hatt noe issue dersom utstillinger ikke fantes mer, til tross for at jeg er mer enn gjennomsnittlig opptatt av det eksteriøre (dog først og fremst den korrekte anatomien). Jeg er nok temmelig arrogant, men jeg verdsetter altså min egen vurderingsevne over dommerens - har fremdeles tilgode å lese en kritikk og føle at jeg lærte noe. Konkurransebiten betyr lite, selv om det selvfølgelig er hyggelig å vinne. Men - rent hypotetisk - hva hadde skjedd hvis utstillinger forsvant? Sannsynligvis ville mange raser forsvunnet helt eller fått en innsnevret genpool, i og med at det er utstillingsinteressen som holder mange oppdrettere motiverte. Så det blir et litt tveegget sverd. Jeg ser for meg at gruppen som har hund som hobby ville blitt mindre - det kan gå utover det generelle kunnskapsnivået blant hundeeiere og behovet for forskning. Utstillinger i seg selv er kanskje ikke det store problemet - mønstring er jo nyttig i mange husdyrarter - men det er menneskets motivasjon som bør justeres. Det er for mye vinnebegjær kontra vitebegjær. For mange mennesker måler sin egenverdi i hundens seiere.

I og med at maysofie sitter på skolen og ikke orker å bruke tid på denne diskusjonen før hun har fått dyttet den i en mer passende tråd så ønsker hun dere alle en fin dag frem til hun har tid til å svare

På tur i skogen

Men hva med søsken av foreldrene, besteforeldre og deres søsken igjen? evt halvsøsken av din valp (med enten samme far eller mor)? :) Tviler på at det er mange av dem som har FA å vise til?? Så må jeg si at det er bra du fortsatt svarer i tråden :-) Og jeg håper valpen din får sin egen tråd her inne med bilder!

Jeg syns det er en vesenforskjell på å avle noe mindre for et konkret formål (hi etc). Enn å avla noe mindre fordi 5 cm utgjør så innmari mye i hverdagen liksom..

Klikk på feil sted = Null skade skjedd Støm på feil sted = Stor skade At det i det hele tatt blir ett tema er for meg uforståelig

Ååå ventetiden! Dag 56 fra første parring men vi vet jo ikke om hun tok seg da, så det kan jo enda være en lang uke og litt til igjen! Denne ventetiden er jo så utholdelig på slutten, jeg gleder meg jo så enormt til å se hva som ligger der inne av kjønn og farger... Men jeg vil ikke at noe skal starte enda altså Og ikke minst hva jeg har å tilby valpekjøpere. Det foregikk nettopp en liten diskusjon på facebookgruppe/noen sin status om at "Endast till tränings/tävlingsintresserade"... Selvsagt. Om jeg gjør det, så får jeg mer igjen for det for oppdrettet mtp publisitet for mitt oppdrett, flere titler og hunder som vises.. I Sverige er dette veldig vanlig, og man får ikke kjøpe av visse oppdrettere med mindre man har klare mål. (Noen har til og med på kontrakten om hvordan hunden skal stilles ut til den har certene sine til et ch, så trenes opp mot korning hvis man vil kjøpe hunden...) men for meg har det virkelig ikke vært det viktigste. Jeg har sagt nei til to oppdrettere i Frankerike, en i Sveits, en i Polen og en i Sverige. Jeg har ikke solgt alle (Det vet jeg faktisk ikke før de kommer og det har gått noen uker uansett.) men det er ikke så viktig eller, for å vente på de rette hjemmene er viktigere. Jeg hadde idag en samtale med en mann, som lurte på om jeg hadde så mange på listen om det var "plass" til han. Svarte at jeg har ikke liste i den forstand, og vi ble pratende om hans ønsker til hunden, hundeholdet osv. Jeg fikk høre om hans lille Sheltiejente, og hvor hun var ifra og at jeg kunne ringe oppdretteren og få referanse om jeg ville, jeg fikk høre om når han for første gang møtte en Kortis i USA for 32 år siden og helt siden da har rasen vært brent fast på netthinnen. Jeg fikk høre om hvordan han hadde ringt rundt til lokale hundeklubber for å høre om valpekurs og miljøtrening, og hvordan han ikke hadde noe særlig til overs for utstilling men kunne gjerne stille ut et par ganger om det var viktig for meg. Hvordan han så frem til å ha en Kortis, hvordan han gjerne kom på besøk med valpen og vi var hjertelig velkommen ditt. Magefølelsen etter en slik samtale gjorde at jeg tenkte at det spiller ingen rolle at valpene "mine" blir glemt i den aktive hundeverdenen, at mitt oppdrett ikke fikk "publisiteten" som det ble snakket om. Det er er helt fantastisk, men jeg har hatt flere slike samtaler. Noen som har hatt hund i 30 år før. Noen som nå venter på sin første hund, men har blitt så betatt av kortisen (Og Arya ) at det er ingen annen rase for dem. Så selv om disse valpene blir da aldri vist frem, så er det viktigere for meg at disse får disse trygge gode hjemmene, som jeg føler med hele meg er rett- at DISSE vil jeg ikke skuffe og håper virkelig jeg har en valp å selge dem, enn at de kommer til store oppdrettere som jeg vet hadde stilt ut masse, som hadde trent hunden i diverse grener og som mitt nyoppstartet kennelnavn hadde kommet mer "på banen" med. Jeg tror nok ikke det at hunden ikke hadde fått et godt hjem hos slike som sistnevnte, men for meg så er det noe eget med å vite at valpen "min" kommer til en familie og er så etterlengtet. Kommer til en person som har de siste 30 årene ventet på at livet skal være der at han endelig kan skaffe seg den rasen han har så ønsket i så mange år.

Måtte nesten dele dette også! ;-)

Hundseng i hardplast med masse billige fleectepper i

Jeg lurer på hva som er så galt med puddelen jeg? Puddelen er en super hund, den trenger ikke blandes med alt mulig rart. Den klarer å stå støtt helt på egne egenskaper og vel så det!

Takk for svar! Alltid interessant å lære noe nytt. Jeg kan ikke stort om å få registrert nye raser, men har en vært aktiv i noen tiår, ser en jo litt om hvordan noen nye raser klarer å komme til, og ser at de har gått en lang vei. Slik jeg har forstått det, må en blant annet vise til en viss homogenitet i rasen, og en må kunne vise til en viss størrelse på genpoolen, for å kunne vurderes av FCI. Det er selvfølgelig også andre krav, men det holder for eksempel ikke at det finnes tusen individ av rasen, hvis alle har en felles bestefar, og et søskenbarn på Gjøvik. Dokumentasjon av rasehistorikk mener jeg også er et krav. Det er en gruppe 2-rase som heter tornjak, som er relativt nylig godkjent av FCI (innenfor de siste ti år, mener jeg) - den var for det meste utbredt som gårdshund i fjellheimen i Bosnia og omegn, men de hadde tilstrekkelig dokumentasjon over rasens anvendelse og funksjon, samt at de hadde hatt sin egen mer eller mindre grundige stambokføring, og kunne dermed vise til flere etablerte slektslinjer på en gammel brukshund. Så selv om rasen manglet internasjonalt nedslagsfelt, hadde den så stø grunn i sitt hjemmeområde at det var nok - om jeg forsto det riktig (en annen oppdretter av min rase importerte et par tornjak, og drev med rasen inntil den ble forbudt i hennes land, så min kunnskap kommer via henne). England er ikke medlem av FCI, men jeg er usikker på hvor de lener seg når de skal forholde seg til anerkjennelse av nye raser - jeg kan ikke huske å ha sett raser på britiske utstillinger som ikke er FCI-anerkjent, for eksempel, slik en gjør i USA. Det er relativt mange FCI-raser som ikke er anerkjent av den britiske kennelklubben. Jeg stilte på Crufts i 2009, og da fikk Dogue de Bordeaux stille for første gang (og de hadde en heidundrende seiersfest på hotellet kvelden etter bedømmelsen av over hundre påmeldte, og det kom folk fra hele Europa, USA og Australia for å få med seg denne milepælen) - mens DDB er en rase som har vært i Europa i vesentlig lengre tid enn som så. FCI og KC/AKC har et visst samarbeid/gjensidig anerkjennelse, for eksempel kan jeg som FCI-oppdretter bruke en hannhund med amerikansk stamtavle, og likevel få registrert disse valpene i NKK. Men jeg kan ikke importere en hund av ikke-FCI-godkjent rase, og forvente å få den registrert i NKK. Jeg skjønner at dere er glade for AKC-anerkjennelsen, men jeg ville ikke holdt pusten mens jeg ventet på FCI. Det er ingen gjensidig forpliktelse i å akseptere hverandres raser der. Når det er sagt, er jo både Sverige og Tyskland tunge hundeland internasjonalt sett, så om disse rasemiljøene får med seg sine respektive kennelklubber, er jo det en god start.

Om folka som driver med rasen faktisk hadde laget til en god (internasjonal) database for utveksling av helseinfo (så mye som mulig) hadde det faktisk ført til at noe av min skepsis mot prosjektet gikk ned. Det vil tross alt være noe lettere å hindre/spore genetiske skavanker om de ble loggført og tatt hensyn til ved avl fra starten av, heller enn å prøve å bote på skaden etter at den har oppstått. --- Sitter og leser litt på mascusa.org/health (den amerikanske klubben til MAS), og stusser fryktelig på om praksisen de anbefaler i forhold til PRA Er dette normal praksis i avl?

Bildespam! Klør littegrann i tennene, si.. Digre ører Passer på å ligge sånn at vi ikke kan bevege på kontorstolene våre. Veldig praktisk. Hahah, klokken var rundt halv to på natten, samboer hadde vært ute på den siste turen (Bobby hadde trøbbel med magen, og gikk på do bare en gang om dagen), så stikker han hodet inn soveromsdøra og sier "Eeeh, jeg har en god og en dårlig nyhet. Den gode er at han endelig gikk på do, masse. Den dårlige er at han tok seg et bad. I en gjørmedam." også lo jeg meg i hjel, også måtte vi bade han, også forsov jeg meg til jobb dagen etter.

Hverken dvergpincher eller dvergschnauzer er avlet på kun av små individer. Det er blandet inn andre raser og rasene er laget for et formål.

Bones, jeg er så stolt av deg!! Først det fantastiske saueteppet og nå uglene. Jeg er misunnelig på stå på viljen for å si det mildt!

Mens jeg sitter her og syr fast knapper så tenker jeg på hva neste prosjekt skal være. Jeg har jo tidligere begynt på denne: men i blåtoner: ...så jeg tenkte å gjøre den ferdig for å gi den i julegave. Har begynt på det første ermet. I tillegg så har jeg visst (på mystisk vis *host*) kjøpt inn garn for å lage denne: Har de samme fargene på garnet og varmeflasken, men tenkte at jeg skulle lage mønsteret omvendt med rødt som bakgrunnsfarge. Tenkte å gi denne i julegave hvis jeg får somlet meg til å strikke den, men vet ikke helt til hvem da. I tillegg så har jeg takket være Pippin&Symra klart å bestille garn til disse: Skal lage de i grønt og hvitt, men har bestilt en mørkere grønnfarge. Håper å bli ferdig så jeg kan gi dem i julegave. ...liker visst mønsterstrikk jeg gitt. Har delegert arbeidet videre. Har ikke strykejern, så jeg skal gi pleddet til min far som snart kommer til London, og han skal ta det med hjem til min mor som skal blokke/dampe det og pakke det fint inn for å så gi det videre til noen venner som skal ta det med videre og gi det til de vordende foreldre. Våger ikke å sende det i posten. Hadde vært helt forferdelig om ikke pakken kom frem etter alt arbeidet jeg har lagt i det. Du får hekle ditt eget pledd. Tusen takk! Tusen takk! Så snill du er.