Leaderboard

På tur i skogen

Utopi, men jeg skulle ønske konkurranse-elementet i utstilling forsvant. Utstilling slik intensjonen er at det skal være, er det ingenting galt i, tvert i mot er utstilling et av mange gode hjelpemidler i hundeavl. Dermed tror jeg heller ikke at det automatisk vil løse alt å bare skape noe nytt, det trenger ikke endre så mye egentlig. Vi har jo allerede kvalitetsbedømmelser basert på helse, mentalitet, bruksegenskaper og eksteriør. De er ikke på en og samme plass, men for å bedømme i dybden, så kan de vel heller ikke være det? Så da er det bruken det blir noe feil med, og også der vi sikkert bør starte. Det er definitivt utfordringer rundt det at utstilling har fått den funksjonen den har. Men for å snu utviklingen i en rase tror jeg ikke det er nok kun å se på utstilling. Man må se på hele bildet, dommere, oppdrettere, klubber og valpekjøpere. Alle disse er med på å skape tilgjengelighet og etterspørsel, og til syvende og sist er det dessverre det det bunner i til slutt.

Helt fersk på salt, så dette kan bli gøy. Kan ingenting, men har heldigvis en sjef som er veldig dyktig på saltvann så dette går nok veldig fin. Akvariet er et Red Sea Max 130. Akvariet har to pumper, en skummer og en varmekolbe (som ikke brukes). Alt er bygd i bakveggen og helt usynlig, så det er fint Hentet det mandag 1.September, og fylte det med vann samme dag. Blandet i salt dagen etterpå og det tok noen dager før det løste seg opp. Igår var saltnivået litt for høyt (Det var på 1.030) og idag var det akkurat innenfor (1.023). Det bør helst ligge på ca 1.025. Så nå var det på tide med litt levende stein. I et saltvannsakvarium bør man helst ha mellom 10 og 20 % stein. Jeg legger meg på 10% ettersom at akvariumet ikke er så stort, men tok bare med meg 8 kilo idag for å se hvordan jeg skulle sette det. Så får jeg heller bygge på litt mer stein etterhvert. Lyset skal være av enn så lenge, samme med skummeren. Veldig spent på det her, holder på med ferskvann hver dag på jobb, men salt er helt nytt. Og tror det blir morro å se hvordan det blir etterhvert. Bilde idag! (Se bort ifra den stygge røde dingsen på glasset, den skal bort i morgen)

Jeg pleier ikke å si noe i diskusjoner som disse fordi det er så mange følelser involvert hos alle parter i diskusjonen, men ærlig talt! Dersom TS faktisk hadde ønsket å få det til å fungere? Tror du TS ønsker å ha en skadet hund? At hun ønsker at hunden ikke klarer å gå tur, selv om han har fryktelig lyst? At hun ønsker at en halvtime løs i skogen skal føre til hund med smerter? At hun ønsker å stå opp hver dag og ikke vite hvilken form hun finner hunden i? At hun ønsker å være lei seg fordi dette ikke er hundeholdet hun hadde lyst på og så for seg å få da hun kjøpte hunden? At hun ØNSKER at det ikke skal fungere med mini??

Fast forward 4 måneder... Ny løpetid, nytt håp! Jeg må si det er kjekt med tisper som løper så regelmessig at man kan kan planlegge litt. Hadde kanskje gjettet at den startet en uke senere, men man skal si seg temmelig fornøyd med ukesmarginer. Jeg har en spennende hemmelighet som jeg ikke vil jinxe, men om en fire-fem dager, så..!

Mine to vakre pusekatter har alltid likt å ligge oppe på benken etter jeg fikk to myke puter der. Så tenkte jeg at det kunne være fint for de å ha hver sin hule under benken, om de bestemmer seg for å sove der en kald vinters dag! Og jaggu har vi ikke fått det til også! Nå har de en fin soveplass i le med goooode puter. Inngangsparitet vårt er med levegg, så det blir ikke mye vind, så er nok derfor de liker seg der. Etter vi fikk montert dette, så har de sovet der hver kveld! De har jo selvfølgelig muligheten til å komme inn, via en ID katteluke, men de liker å være ute og ha kontroll har jeg merket! Ble det ikke fint?

For ikke å snakke om at jeg ikke ønsker å oppdra min sønn i et hjem hvor det forventes at han skal være en robot og alltid gjøre det som sies når det sies. Han skal få være barn og et individ, få gjøre feil og å lære av dem. Jeg ønsker å ruste ham til livet, det gjør jeg ikke ved å gjøre ham til en lydig nikkedukke. Sånn litt som en respons til "jeg bare lærer barnet at det ikke skal forstyrre hunden". Jeg vil også at sønnen min skal lære at hunden vår er en naturlig del av familien, at han og hunden får rom og frihet til å utvikle en god relasjon basert på respekt og erfaring. Jeg vil ikke ha en hund som må skånes for min sønn og jeg vil ikke ha en sønn som må gå på eggeskall for hunden vår. Det er ikke slik jeg ønsker å lære sønnen min at hundehold er. Det er faktisk viktig for meg. Så nei, en hund som ikke passer inn i den rollen vil ikke få fortsette å bo sammen med oss. Det er ikke et liv jeg ønsker å leve. Hva andre velger legger jeg meg ikke bort i, de vet selv hva som er best i sin situasjon. Det kommer til å suge helmaks å måtte ta den beslutningen for jeg er like glad i hundene mine som det andre er selv om jeg velger å la den flytte. Det er ikke egoisme for meg, det er en måte å ta ansvar på. For meg selv, for familien min, barnet mitt og også hunden, ta ansvar for å gi alle de det livet jeg mener er best for oss som helhet. Men om det er egoisme så er det egoisme som ikke går ut over andre, og en slik egoisme er jeg faktisk helt ok til. Jeg synes faktisk at folk skal få slippe å være selvutslettende og sette alle og alt foran ens egne interesser. Vi har bare et liv og vi er ansvarlige for å skape vår egen lykke. Hovedregelen er at når man skaffer seg en hund så skal man ha den livet ut. Den tror jeg de fleste følger faktisk, det er menneskesynet mitt, at de fleste gjør så godt de kan med det de har. Men så kommer livet med sine krumspring av og til og ting blir ikke slik man trodde. Så gjør man som best man kan da også. Målet trenger da ikke være færrest mulig omplasseringer, men riktigst mulig omplasseringer.

Nei, utstilling ødelegger ikke for rasers utvikling/bevaring. Det er mennesker som gjør det. Det er ikke bare utstilling som gjør at raser blir ekstremavlet av folk, alt man kan skryte av gjør det. Det blir så altfor altfor enkelt å skylde på utstilling. Forøvrig er resten av verden i stadig utvikling så at en rase endrer seg noe over tid er normalt og forventet. Vi mennesker gjør også det. Men det burde vært et hovedpoeng å utvikle de sunnere mentalt og fysisk, dessverre er ikke dette alltid tilfelle hverken for oppdrettere som fokuserer på utstilling eller andre ting.

Jaktstart for småvilt og melding fra samboer om at første skogsfugl ligger i sekken :-)

Jeg synes det er veldig merkelig at det blir diskutert omplassering av en gammel hund i denne tråden? Knerten er vel ikke mer enn 2,5 år om jeg husker riktig. Jeg skulle også ønske at jeg hadde et såpass sort/hvit liv som enkelte i denne tråden later til å ha, det hadde vært forferdelig mye enklere enn det livet jeg lever! I denne situasjonen synes jeg helt klart det virker som en god løsning å omplassere. Jeg klarer egentlig ikke helt å se noen ulemper for hundens del slik som det er beskrevet av deg

For å snu litt på det da... Hva er tankegangen og drivkraften bak at "alt må bli i sitt første hjem til krampa tar både den ene og den andre" ?? Koste hva det koste vil, liksom... Bare man tar sitt ansvar og ikke svikter det, så kan det gjerne gå ut over både to og firbeinte?

Det du skisserer her, er det vi i hunde-verden kaller for en avlsbedømmelse. Den fungerer på lik linje som en utstilling, men er kun ment som en "godkjent/Ikke godkjent" bedømmelse. Jeg kan jo fortelle litt om hva som skjedde da dette ble praktisert i Danmark over en 5 års periode i regi av DKK. Det som skjedde, var at avlsmaterialet ble så innsnervet etter de 5 årene, statestikker fra Danmark viser at 76% av avlsmaterialet i DK har samme besteforeldre. Før denne fantastiske bedømmelsen ble satt til liv, var Danmark det landet i Norden med mest utbredt genepol. - Dette fantastiske opplegget som ble satt til liv, via DKK har resultert i et lite genepol som har blitt enda mindre. Ved å blande disse linjene inn i "alt", har vi nå veldig få linjer i DK som ikke inneholder 3 hanner fra samme kull i DK. Den 4.hannen i kullet finnes og er brukt her i Norge.. Jeg ser poenger i tankegangen din - men jeg vet også hvordan det KAN gå med slike ting, så jeg er ikke nødvendigvis enig i at det bør være sånn. Jeg er av den oppfattning at avlen på rasen faller på oppretterenes skuldre. Jeg kan velge hvilke valpekjøpere jeg selger til, så jeg føler det blir feil å legge skylden på at de laget et marked - for jeg hadde ikke solgt til folk jeg ikke ville skulle ha rasen/valpen uavhengig av marked, jeg tar alltid høyde for at jeg kan bli sittende igjen med valp(er) når jeg har kull, selv om det per dags dato aldri har skjedd.. Det ble litt rotete dette

Ringte legevakten nå og de var helt enige i at det var feil å slå seg til ro med legens konklusjon. Skal opp der med urinprøve i kveld også skulle en lege til kikke på henne. Jeg er så glad i legevakten her, de er superflinke med barn. Sist jeg snakka med de ringte de opp igjen litt senere for å dobbeltsjekke det jeg hadde sagt og høre hvordan det gikk.

Stikker bare huet innom for å gi trådstarter en klem og si at jeg synes det høres ut som en god løsning for hund, eier og evt fremtidig eier. Håper det ordner seg for dere!

Jeg syntes ikke barn skal leve i et hjem med hund som har adferdsproblemer, selv om vi voksne prøver å være så flinke som mulig til skjerme dem fra hverandre så kan det skje en glipp, et fatalt glipp. Vi fikk en Corgi hanne fra oppdretter som hadde vært med på mye i sitt andre hjem og han var "utfordrende". Det viste seg at han var utfordrende +++ og var skikkelig ille mot oss barna, mamma orket ikke den hverdagen det ville bli å skjerme barn og hund fra hverandre, mest pga vi hadde en ganske så åpen løsning i huset, så da måtte hunden enten bli bindt til der sengen hans var eller han måtte ligge inne i et lukket rom, det er ikke noe bra hundeliv. Han nappet broren min i hælene et par ganger og da var det stopp for mamma, hun og oppdretter ble enige om å avlive, de ville ikke sende han videre til et annet hjem og han hadde det ikke godt med seg selv, han hadde altfor mye bagasje. Jeg husker at den dagen Tamar dro så ble jeg faktisk litt lettet, det var ikke noe gøy å hele tiden passe på hvor hunden var og jeg passet også automatisk på at lille broren min også var trygg så han ikke ble bitt, skulle man kose han så måtte vi passe oss, plutselig så glefset han etter oss, så tilslutt lot vi han bare være for seg selv, det er ikke noe bra liv heller, aldri få noe kjærlighet. Jeg kan si nå at jeg skulle gått LANG for å omplassere en hund, men man vet aldri hva som skjer i livet. Ble alvorlig syk og lå på sykehus i 1 måned, hadde jeg ikke hatt familie til å hjelpe meg i begynnelsen når jeg kom hjem så måtte jeg faktisk tenkt på om jeg hadde kunnet ha Chicka, jeg hadde nok i massevis å bare klare å kle på meg om morgenen, var jeg uheldig å skulle plukke opp noe på bakken og mistet balansen og fikk det ene kneet i bakken så kom jeg ikke opp igjen uten hjelp, hadde ikke sjanse. Det var i denne perioden jeg lærte Chicka til å plukke opp ting, ropte på hun så hun støttet meg hvis jeg mistet balansen på tur og ikke kom meg opp, hun ble på en måte servicehunden min. Men, som sagt hadde jeg ikke hatt støtte fra familien min den første tiden så hadde jeg nok måttet omplassere Chicka Akkurat nå er Chicka gammel, jeg begynner å kjenne inni meg at jeg lengter litt etter de aktive periodene våre da hun var yngre, men jeg kommer aldri i livet til å omplassere eller avlive hun nå. Siden hun ikke trives med å dele hjem med andre hunder, så kan jeg ikke skaffe meg en ny unghund heller, da hadde det også blitt til at jeg hadde fått det vondt ved at hun måtte være hjemme når jeg måtte trene den andre hunden så den fikk nok trening og det hadde jeg aldri orket å gjøre mot Chicka. Når en hund har blitt tidlig skadet som unghund så bruksevnen hadde blitt veldig satt ned så vet jeg nesten ikke hva jeg hadde gjort, man er jo kjempe glad i hunden sin, men det er veldig mange år og gå med en hund som er halvveis, hadde jeg da funnet et hjem til den som jeg viste at den kom til å få det 100% godt i, så hadde jeg nok omplassert. Er snart 40år og føler at jeg har ikke så mange år å "kaste bort" på hunder som ikke virker...sikkert kjempe slemt og egoistisk sagt av meg, men jeg har faktisk begynt å tenke denne tanken "jo eldre jeg blir", kunne ikke tenkt tanken en gang for 10år siden, men nå ser jeg at jeg har lyst på livskvalitet i livet mitt, ikke trøbbel, kall meg gjerne overfladisk...

Oppdrett er ikke for de rastløse og utålmodige. Oppdrett er 40 prosent venting, 40 prosent bekymring og 20 prosent kos.

For min del kunne de gitt kvalitetsbedømmelse, og så droppet konkurransedelen. For å bevare rasenes genetiske mangfold så burde jo flere hunder avles på men med færre kull per hund, og like mange hanner som tisper.

Ja, nå har vi vært på "turne" igjen, som jeg liker å si Denne gangen tok jeg litt bilder i Karasjok. Var bl.a. på en utrolig fin tur der, gikk opp slalombakken og innover. Moro med litt skog igjen Her kommer et utvalg bilder, som vanlig elendig mobilkvalitet, men likevel . Rotta fikk posere litt inne i Samisk kulturpark også selvsagt, og foran sametinget! Så, hotellrommet og hotellrotta

Og når Kaja ikke skriver under som moderator, så er hun et forummedlem på lik linje med deg og meg

Det er en slags absurd disneyfisert misforståelse at hunder flest synes omplassering er problematisk. Jeg har tatt til meg flere hunder og andre dyr i voksen alder. Jeg har ALDRI merket noe savn etter forrige eier hos noen av de, selv ikke når de har møtt tidligere eier senere. Ett og annet miljøsvakt individ vil kanskje synes det er litt fælt den første tiden ( jeg har aldri opplevd det , selv ikke med han som var redd gulv, snø, bar bakke, tepper, lyd etc etc ) , men de er det forsvinnende få av. Det er ren menneskeliggjøring av hunder som ligger bak den myten, pga tabloider og tåredryppende Lassie-filmer. Hunder lever i nuet ..

Fineste Tanken Wooops.. Fant visst noen bilder jeg og Tank på sin aller første utstilling BIM-valp Og drakamp med "kjæresten" Nagini

Veldig godt poeng. Man kan ha ganske mange hunder som blir veldig fine og blir litt overlegen og kanskje ikke skjønner hvordan andre klarer å få sånne skrullebikkjer. Så kommer hund 4 inn i huset, og samtidig kommer karma og biter deg i ræ** Det er veldig lett å være feks førstegangshundeeier og bli litt høy på pæra over at man har fått til en hund, neste hund kan bli det stikk motsatte. Og når disse eierene sitter i en diskusjon og rister på hodet over hvorfor folk ikke får til dyrene sine eller hvorfor de vil omplassere, så får jeg sååå lyst til at de skal få gå i en eiers sko som har en hund med skrap mentalitet i en dag og oppleve hvordan det er. Nå har ikke jeg hund med dårlig mentalitet, men har jobbet med det og jeg har lagt meg opp den meningen at sånn hund vil jeg aldri i livet ha rundt barn.

Vel, skulle vi basere oss på å leve av selvskutt vilt, ble det sultenød her Eventuelle fall er et pluss, ingen nødvendighet. Men blir selvsagt til fantastisk mat vi setter stor pris på. All jakt bør uansett forutsette at bestanden tåler avskytning. Sånn sett er det vel få i dag som jakter kun for byttes skyld, men heller for den totale pakka med naturopplevelser, hundearbeid, det sosiale - som fører til at man kan høste av naturen

Noe jeg har tro på er hvis vi hadde hatt mer kriterier for å i det hele tatt få lov til å delta på utstilling. Dvs, at man måtte ha bestått en helsetest, evt også en bruks/mentalitetstest, før man fikk stille hunden i voksen klasse. Dermed ville de med tydelige mentale eller helsemessige problemer ikke få noen premieringer. Da først kan vi begynne å snakke om at utstillingsresultater har en viss kvalitetsmessig betydning.

Jeg har strenge krav til hvordan hunden skal være for å bo her hjemme, sånn er det bare. Jeg orker IKKE å skille hund og barn, jeg orker ikke å gå på nåler og jeg orker ikke å måtte tenke hva om hvis om atte. Bikkjene skal fungere som familiehunder, med alt det innebærer- Sånn er det bare. Jeg forventer også sosiale velfungerende hunder som jeg kan ha med meg overalt når det passer meg uten å måtte ta hensyn til hunden på noe måte. Fungerer ikke det, så har de det bedre et annet sted. Jeg har 6 hunder her hjemme, og til og med av raser som på sonen blir sett på som ødelagt men vi har ingen problemer og de fungerer ypperlig til mitt bruk og som velfungerende hunder. Den dagen de blir så gamle at vi må begynne å ta hensyn er også ungene eldre, og det er lettere å skjerme hunden for en rolig hverdag. Men for meg er det forskjell å skjerme en gammel hund de siste årene i deres liv, og å måtte tilrettelegge til hunden hele dens liv...Sånt hundehold vil jeg bare virkelig ikke ha. Og, den dagen vi merker at til tross for det vi gjør for den gamle hunden ikke fungerer med vårt liv så får den gamle hunden da flytte til faren min og leve ut pensjonist dagene der Vår yngste hund kom til oss 10 mnd gammel, og hadde ikke mer erfaring med barn enn hilst på dem innimellom. Men han er godt skrudd sammen i hodet, elsker unger og tilpasser seg omgivelsene sine på 1-2-3. Simi, vår langhåret tispe kom til oss som 11 måneder gammel og hadde ikke engang hilst på et barn før, og var ikke vandt til et liv med så høyt tempo, men det var også null problemer og etter en uke skulle man ha trodd hun var vokst opp her. Hunder som er godt skrudd sammen tilpasser seg.

Nei det er ikke alltid det er "fullt mulig å tilrettelegge". Det er åpenbart en del mennesker på dette forumet som trenger en reality check.

Det høres ut for meg som du kan ha nytte av å kontakte en adferdsekspert og få hjelp til alenetreningen. Du bør ha tid eller få hjelp til pass og så starte alenetreningen helt på nytt, kanskje ved hjelp av iHarmino eller DAP som er nevnt over, som er beroligende stoffer for hund (ikke medisin eller bedøvende, kun duftferomoner). Søk litt på alenetrening på forumet her og nettet så finner du en del tips. Ting du kan prøve er å begrense plassen litt (ikke nødvendigvis et trangt bur, men et avgrenset rom), ha på radio, sørge for at hun har leker og tyggeting. Gi hunden god aktivisering før hun skal være alene, både tur og mental aktivisering som godbitsøk e.l. Gi mat til faste tider, så vil hun også etterhvert gjøre fra seg til faste tider.

Tja.. Jeg har heller ingen dårlig statistikk i så måte. Veldig mange fler hunder, men med to unntak (en som var en ubrukelig valp - no surprise at den ble skjør, og en som ble gretten pga skade) Har ALLE vært fungerende hunder i hverdagen. Det HAR derimot vært hunder jeg har gitt bort pga for dårlige jaktegenskaper. Og det vil vi gjøre igjen, dersom den situasjonen mot formodning skulle oppstå... Livet er for kort for dårlige bikkjer

Frisklivssentralen i nabokommunen har kontaktet høgskolen og oppfordret oss på linja til å søke som aktivitetskontakter! De har et tilbud som heter "Friskliv Ung", hvor (sånn jeg har skjønte det) hver aktivitetskontakt får ansvaret for tre ungdommer man må følge opp/kjøre til trening osv, motivere etc. Dette er jo SUPERRELEVANT siden jeg tror jeg har lyst til å jobbe i en Frisklivssentral etter utdanningen. Skriver søknad nå .

Jeg syntes egentlig Shibaene til @Kiyomi var uovetrufne turhunder jeg. Svært lite lyd ( Kiyomi knurret litt på en fossekall som var plageånd den ene natta , men jeg knurret mer på den ), god avknapp i alle situasjoner, ikke plagsomt mye jakt, perfekt pels for turbruk i all slags Vær, og happy go Lucky all the way. Selv når vi stappet begge i en kano ( ny opplevelse for de ) med all mulig stæsj var det 0 stress. Kiyomi solte seg med hodet på rekka og Yari var lykkelig gallionsfigur. Stakkars Yari ble tilmed dratt med på skogsbryllup og oppførte seg så eksemplarisk at jeg måtte skrive ned rasenavnet til flere av gjestene. Nå er det bare de to Shibaene jeg har drasset rundt på , men jeg tipper det finnes flere av det kaliberet. Vi er avhengig av å ha en rase med omtrent ikke-eksisterende Jaktlyst, hvis ikke hadde vi sannsynligvis endt med en sånn nettopp fordi de imponerte oss voldsomt som miljøsterke og ukompliserte turhunder.

Men sånn sett er jo de jakthundrasene som har så oppegående raseklubber, at de har innført jaktkrav for cert/ch, svært godt stilt (elghundrasene, støverrasene og de stående fuglisene) Resultatet er jo overbevisende nok; høy kvalitet på både egenskaper og funksjonalitet !!!! Hos "alle andre" raser er det overlatt til folk å "tenke sjæl"... Og det går jo ikke alltid like bra

Litt ande og duejakt i Vestfold, mye dritvær men koselig lell.

Har hun så vondt at hun skriker når du løfter henne, ville jeg styrtet på legevakten, ja. Dumme doktoren din. Tuvaer skal ikke ha det vondt!

Jeg tror ikke det er usunt å vektlegge ekstriør i avl og utstilling er jo en sport som alle andre... Men jeg skulle ønske at de enkelte raseklubbene hadde strengere krav til egne championater. Feks skjønner jeg ikke hvorfor brukshundrasene ikke har krav til en eller annen form for bruk for å få championat. Feks tolleren mener jeg burde ha krav til feks gjennomført apporteringstest eller liknende for å få championat. Det er jo egentlig en jakthund. Jeg tror at hvis flere raser knyttet brukskrav opp mot championat at man da kanskje ville luke ut en del mentalitetsfeil (ikke alle for mange konkurrerer på høyt nivå og er totalkneppe i hverdagen) og beholde en del egenskaper i rasen.

Jeg ser for meg en slags todeling jeg, hvor folk kan få konkurrrere i utstilling så mye de bare gidder, på samme måte som å konkurrere i lp eller ag eller hvilken som helst annen hundesport. Men hvor hundene for å kunne brukes i avl må gjennom en eksteriørbedømming hvor alt som blir for ekstremt blir slått ned på. Men kanskje det bare blir rart... Det er jo ikke bare utstilling som gjør rasene mer ekstreme og fører til matadoravl og redusert genpool. Det skjer jo i alle miljøer hvor konkurranse er involvert. Så også arbeidslinjene av en rase vil gjerne være mer ekstreme enn det standarden sier, men i en annen retning enn utstillingslinjene. Så hva avler man på da, egentlig? De moderate hundene som er perfekte i forhold til standarden, men som ingen egentlig vil ha fordi de ikke er raske/lette/kraftige/pelsrike/whatever nok til å kunne hevde seg?

Jeg er som vanlig veldig delt, siden jeg sitter med to raser hvor den ene rasen har svært lite slike problemer Hos norsk elghund grå (NEG), som er en av mine raser, har vi svært få problemer med at det blir avlet showhunder (ihvertfall her i Norden, det finnes jo show-NEG i andre land... grøss og gru...). De fleste som skaffer seg en NEG skaffer seg ikke den for å løpe rundt i sirkler i en ring, de skal ha en som fungerer i skogen og så er det en bonus hvis bikkja gjør det bra på utstillinger. Det finnes naturligvis oppdrettere som vektlegger utstilling mer enn andre, men sjeldent slik at det går ut over bikkja sine andre egenskaper (da kommer de jo ikke langt på utstilling, for da kan de ikke få cert). Jeg setter også pris på at vi har en skala, og ikke bare "godkjent". På den måten kan man sette krav til bikkjene som skal motta et jaktchampionat også (de må ha 2x vg på utsilling). For hvor setter man da grensen for "godkjent" hvis man fjerner skalaen? En elghundchampion enten det er jakt eller utstilling, er en hund av høy kvalitet og det synes jeg man kan få lov til å synliggjøre På shibaen ser jeg at det ikke alltid er like gunstig med dette "ekstrashowet", men vil jo gjerne ha en skala her også.

HD: A/A AD: 0/0 Rygg og skuldre: Uten anmerkning :D Keos tur snart!

9 stykker

Jepp! Veldig kort reisevei, så da må jeg benytte sjansen Dessuten har dyret vært noen ganger i hallen, så jeg har et lite håp om at han husker at han er på jobb og ikke på snusern!

Gratulerer @Krilo! 2 år og 3 måneder idag Jeg holdt igjen å bytte fra sprinkelseng fordi hun ligger så innmari urolig om natta. Hun setter seg gjerne opp i søvne og bare faller i en vilkårlig retning. Jeg har vært litt redd for at hun i verste fall skulle stupe ut av senga på det viset. Men vi har kjøpt ei vokseseng som har litt kant ved hode- og fotenden, og nå når den er så kort som mulig er det like mye kant/sengehest som åpning. Hittil har det gått helt fint, bank i bordet! Det fins jo ingen fasit for når man skal bytte seng, høres ut som det passer bra for dere Vi var på kontroll på helsestasjonen idag, lenge siden sist. I forkant fikk vi et skjema for språk-screening. Vi skulle krysse av alle ordene hun sier, og notere hennes tre lengste setninger. Jeg fylte ut og leverte, og fikk beskjed om at antall ord og setninger ikke var så relevant, de var mest opptatt av språkforståelse. Greit for meg, men hva er da poenget med skjemaet? En artig ting hun driver med for tida er å takke for alt mulig. Veldig hyggelig men litt komisk når jeg tørker nesa for snørr og får "Tusen takk, mamma", helt uoppfordra Alle mulige småting. Fyller melk i koppen, "takk mamma!", smører brødskive "tusen takk!", finner frem skoene før vi skal dra, "takk mamma"

Oioi, episk bæsjekatastrofe i dag Hadde nettopp lagt lillegutt i kurven for å sove, og hørte et *kapoff* i bleien. Endte med at jeg måtte bytte alt av klær, lillegutt måtte bade og ørten håndklær måtte vaskes. Og vi snakker ikke om hvordan klærne hans så ut etterpå Han var i allefall veldig blid og fornøyd med seg selv etterpå

Vært i samme situasjon som 2ne, og som hun sier, aldri igjen!

Så det du sier er at man må være overmenneskelig, eller ha en hverdag utenfor det normale for å kunne ha en hund? For virkeligheten er faktisk ikke så svart hvitt som du fremstiller det, som noen før meg nevnte. Ingen klarer å forutse alle eventuelle ting og situasjoner som kan oppstå. Ja, alle vet at hunden vil bli gammel på et tidspunkt. Men en typisk hverdag for nordmenn flest vil etterhvert inkludere barn, og det er faktisk ikke alltid sånn at en gammel hund vil funke perfekt med en slik hverdag. Skal man liksom putte hele livet på vent fordi man har en hund som blir gammel? Har man ikke barn kan man likevel ha en aktiv hverdag som gjør at en gammel hund ikke helt kan følge med i svingene, så prinsippet blir det samme. Måten du fremstiller ting på tyder på at du sidestiller hund likt med barn, at det skal tas enormt store hensyn til de grader at hele livet legges opp rundt hunden, noe som i mange situasjoner kan bli helt feil i mine øyne. Det vil jeg tørre å påstå at det blir også her. Hunder er ekstremt tilpassningsdyktige og langt mindre bundet til menneskene "sine" enn du later til å mene, og på den måten spiller det fint liten rolle hvilke mennesker den bor hos, en omplassering kommer en normalt fungerende fint over, etter en liten tilpassningsperiode. Såklart tar man hensyn til en gammel hund, men når det går utover livskvaliteten til både folk og hund så er det det som er et dårlig hundehold - ikke det å finne et nytt hjem til hunden hvor den får leve live som den evner. Du må gjerne fortsette å kalle det bruk og kast, men jeg er så uenig med deg som det går ann å bli. Sent from my iPhone using Tapatalk

Nå er ikke dette spørsmålet rettet til meg, men jeg ønsker å svare likevel. Mener du virkelig at man bør flytte, heller enn å omplassere en hund som åpenbart ikke passer inn i en normal hverdag? At man bør styre hverdagen og livet etter hunden til de grader at man flytter på hele familien pga en hund? Ja, hunder er en del av familien, men alvorlig talt. Passer det ikke med den hverdagen man har, så gjør det ikke det. Det er synd og veldig leit, men alt kan ikke forutsees. Da er det bedre å la hunden få leve et optimalt liv hos noen som kan gi den det, enn å tviholde på den og bare gi den et middelmådig liv. Det er faktisk ikke så enkelt, som å bare flytte.

Hundeskål fra Hunter:

Hunder tisser ikke inne på trass. Om hun tisser inne når hun er alene kan det være på grunn av: - Vane, hunder er vanedyr, og har de først begynt med en ting kan det være vanskelig å få dem til å slutte. Hvor tidlig begynte du å ha henne alene en hel arbeidsdag? - At hun er engstelig eller stresset fordi hun er alene (da gjør ofte hunder fra seg). Og her har du svaret på hvorfor hun tisser inne: Hunden din er redd når den er alene. I tillegg straffer du redselen hennes med et automatisk sitronbånd (som forøvrig er forbudt å bruke). Hunden din vil aldri slutte å gjøre fra seg inne før den blir trygg på å være alene hjemme. For å få henne trygg må du starte hjemme alenetreningen på nytt.

Åååå lille Bobby Jeg har vært så innmari sliten i dag, for kroppen har vært så vond, så jeg har vært omtrent sengeliggende hele dagen. Lille Bobby har vært sååå tålmodig og rolig, og ligget ved siden av sengen min hele dagen. Han har ikke hatt raptuser, og han har bare bjeffet litt iblant fordi han vil ut eller vil ha kos. Han har jo sikkert kjedet seg litt, men han har tatt det så fint. Lille vennen. Tenk at jeg har en så god valp da, blir helt varm om hjertet av han. Krysser fingrene for at kroppen funker som den skal i morgen, for da skal vi ha det ekstra gøy!

He he Jeg er så innmari ikke aktiv med kameraet om dagen Men skal se om jeg ikke får knipset gutten litt...

Mtp gemytt ville jeg i absolutt alle tilfeller valgt finsk lapphund framfor eurasier. Ganske lumske og upålitelige ganske mange av dem, synes jeg, mens på lapphunden er det jevnt over mye mer happy go lucky.

For ca. 1 år siden telte vi igjen ned til den magiske 12 uke, og igjen gikk det ikke som vi ønsket og det endte i en sa. Etter sist runde var jeg langt nede, men fikk fokus på andre ting og nye mål for arbeid og utdanning og vi fortsatte prøvingen. Det tok tid, jeg byttet jobb og begynte å lese til 2 eksamner på under 5 mnd. Og midt oppi disse 2 fikk vi en positiv test. Nå er lesingen dyttet litt til siden, vi er 19 uker i dag, snart halveis, og skuldrene begynner å senke seg selvom angsten for at det skal ende dårlig hele tiden ligger på lur. Jeg får heldigvis god oppfølging med kontroller hos jordmor hver 2. Uke, og vesla (de er i hvertfall rimelig sikre på at det er ei jente) i magen kjenner jeg mer og mer av. Forrige uke delte vi hemmeligheten med familien, i dag sa jeg det på jobben, og senere i kveld blir det offentlig for andre også.