Leaderboard

Verdens fineste lille gutt, arvtaker etter verdens fineste høye mørke som dessverre forlot meg så altfor tidlig. Han har store sko å fylle, lille Adagio, men så langt innfrir han og mer til. Jeg er så glad for at det kom en liten gutt til meg i Ida sitt kull, og enda mer glad for at han er alt jeg kan ønske meg i en brukshund. I og med at planen er å flytte utenlands til neste år, så vet jeg ikke hvilken gren vi kommer til å satse i. Dermed blir det å legge et generelt grunnlag første året, så får vi se hva vi finner på. Jeg tror han kan passe til det meste jeg. Og ja, jeg er KVALMT forelsket. Adagio kom til verden den 18. mars, Ida hadde en enkel fødsel uten noe form for komplikasjoner, og hun ordnet alt selv. Selv om hun tok en pause etter sjette tispa, og fikk meg til å tro at det ikke kom noen hannhund til meg. Etter å ha hvilt halvannen time, satte hun i gang igjen, og ut kom Adagio. Jeg var littegranne skuffet, fordi jeg ville jo gjerne ha et par hannhunder å velge i, men i og med at Ida er flink prinsesse, så ordna hun selvsagt verdens kuleste fyr til meg, selv om han kom som eneste hanen i høneflokken. Vi valgte hverandre vi, Adagio og jeg. Jeg husker en dag jeg satt i valpekassa, før de kunne gå, se eller høre noe særlig. Valpene våknet og skulle ha mat, og alle sammen krøp mot mor for å spise, bortsett fra en. Adagio krøp i motsatt retning, la hodet på foten min, og sovnet. Siden den gang har han blitt mer og mer spinna gærn. Det nytter ikke å holde han innestengt i kompostbinger og lignende, han tar sats og hopper rett over, om han ikke bare bryter seg forbi de. Han henger i alt som dingler foran han, enten det er en bukse eller en søster. Samtidig er han verdens største koseklump, han elsker å ligge på rygg i fanget og kline. Ehh ja, jeg kunne nok skrevet mye mer, men har vel mistet de fleste allerede i kvalmt skryt. Inni her ligger han, ikke engang en dag gammel: 1 uke gammel 4 uker på de neste to bildene På bord for første gang, og vi kan streeekke oss vi, hehe 6-7 uker 8 uker 11 uker

I dag har vi vært på første kontroll på helsestasjonen. De har enda ikke fått fødselsmelding fra sykehuset og de var rimelig opprørte over det og har visst sendt avviksmeldinger på det. De skulle visstnok ha vært på hjemmebesøk for lenge siden. De var bekymret fordi jeg er førstegangs fødende og burde hatt tett oppfølging. De roet seg heldigvis etter at jeg var innom (de var litt krasse(bekymret?) på telefonen, tror ikke de helt trodde meg når jeg sa vi hadde det fint og at jeg fikk til ammingen og at jeg kan se at babyen legger på seg ). De var veldig fornøyde etter å ha truffet oss, jenta har lagt på seg nesten 500g Fikk i hjemmelekse til neste gang å prøve å få henne til å ta smukk for hun har et enormt sugebehov og jeg er overstimulert siden det renner i tide og utide. Utrolig hyggelig helsestasjon, fikk snakke med både helsesøstre og lege og alle som jobbet der kom og hilste på oss Godt å få tilbakemelding på at det jeg har gjort til nå er bra og at det virker som om jeg ikke har gjort noe annet enn å ta vare på spedbarn. Gode ord til en litt sliten førstegangsmamma som bare har 17 dagers fartstid

Sommerfeiren min har begynt, og den første uka tilbringes på fjellet i Hemsedal. Planene denne sommeren er mange og alle ferieplanene mine inkluderer hund og tur. Det kommer til å bli endel bilder, så tenkte å lage en egen tråd der jeg samler bilder av muttejentene og sommerens turer. Årest første ordenlige dagstur i sommerfjellet gikk i området ved Veslehorn og Storehorn i Hemsedal. Turen ble på seks timer med variert og til dels krevende terreng. Lille Nuka trava løs og var en lykkelig valp på store deler av turen. For at hun ikke skulle brenne seg helt ut tvang jeg henne til å sitte i sekken i perioder. Lille turbovalp nekter alltid å sitte rolig i sekken, så i dag måtte jeg binden henne fast neddi der ettersom det var bratte skrenter og stup der vi gikk. Ikke barebare å ha en 11 kg valp som kaster seg rundt og vil gå selv, men sånn måtte det bli. Mayah bærte en kløv på 4-5 kg. Hun er blitt dyktig og seriøs, men er til tider en vims (ikke rart når hun bare er 23 mnd.). Det var mye snø som skulle passeres i dag. Helt toppers syns Nuka! Kjæresten min er med på fjellet denne uka og koser seg minst like mye som bikkjene: Flinke, vakre Mayah: Det er vått i fjellet, så endel elvekryssinger ble det. Jeg kunne vri opp sokkene flere ganger da jeg kom på hytta igjen. Nært toppen av Veslehorn: Hvordan håndtere en vilter valp som MÅ roe seg ned: Nuka begynner å bli en vakker, stor jente Toppen av Veslehorn Lunsj! Jentene på tur!

Verdens herligste fyr, sosial, biter i alt han kommer over, eller som beveger seg, samtidig som han i neste øyeblikk ligger på rygg i fanget og koser. Nyyyydelig er han og (fra et mammahjertes synspunkt, ikke nødvendigvis rasestandard synspunkt). Og det beste av alt, han er Ida sin lille sønn og hjemmelaget. :wub:

Og en hund som har kommet så langt i jakten er så høy at jeg tror endel hunde-eiere har vanskelig for å forstå det...

Beklager for ikke å ha lest på fb,men bare som kommentar til at den ene hunden ble slått ihjel: Har man en skikkelig staur og bikkja har tak i sauen,så har man vel et enkelt valg? Og OM gubben stod alene med to hunder og en hel saueflokk... jeg vet ikke om noen av dere har prøvd å stoppe hundene deres i det de er i ferd med å drepe noe? Vel,jeg har,og jeg tror skudd og et velrettet slag er det eneste som kunne avbrudt det hele... Red: han kan jo ha måka til bikkja i det den fikk fatt i sauen,og ikke nødvendigvis holdt den fast og "pinnet" den hjel.

Mer bilder fra de siste ukene. Cujo har fått være (kunst)utstillingshund, har kommet i avisen og har i tillegg blitt trykket på forsiden av den siste utgaven av Bernhardposten.

Når er neste runde? Dette så morsomt ut.

Sprinkelseng er veldig fin til å ha nyvsket tøy som venter på å bli brettet sammen i

Nå så jeg for meg det siste der, pluss bikkjer som eter det. Herlig!

Så godt å høre Charleen! Det å være mamma er fryktelig enkelt og fryktelig vanskelig på en gang. Alt barnet egentlig trenger er mat, søvn og grenseløs kjærlighet, men at alle de tingene kan bli så kompliserte innimellom hadde jeg ikke sett for meg Håper alt ordner seg med H Mari, slik easy peasy uten de store utfordringene. Det fortjener dere! Og å herregud jeg lo av tissehistorien! Ask, Ask er bare dritkul han! I do not get it, Tuva sover i vogn som står stille på terrassen... Jeg må ha på babycall liksom! Eller, nå sitter jeg ved siden av og spiser lunsj mens hunden surrer rundt etter fluer. Sommeridyll FTW! Hvem hadde trodd det skulle være SÅ deilig å ha barn!

Igår kveld klokken 22 fant jeg forresten mobilen min!! Den har vært borte i mange mange dager nå, og jeg har leita og leita. Jeg visste Soph hadde satt den et sted, men hun trakk bare på skuldrene og jeg endte med å finne den hvor? *trommevirvler* Inni i en håndokke inni i lekekofferten hennes som hun hadde gjemt under skrivepulten på kontoret. Trekke på skuldrene og ikke vite hvor den er assa

Vil bare få si at vi har kommet så utrolig langt. Drar nesten ikke, er renslig og bjeffer nesten ikke på folk. Går på valpekurs og lærer veldig mye. Det gjør ting så mye enklere :-). Det jeg plages litt med er at hun bjeffer til andre hunder og reiser bust. Gruer meg til den dagen hun stikker av fra meg . Noen tips?

Og er sprinkelsengen for liten til alle klærne? No problem, den doble gjestesenga fungerer også

Jeg har ganske tynne bein, så baggy funker faktisk. Jeg ser litt slankere ut i baggy, for de tynne beina mine gir illusjonen om at resten er tynt også. Jeg bor i cardigans og oversiza boleroer, og det funker bra det med en litt tettsittende topp under. Njæsj, da blir det sikkert den siste der. Tror det blir bra. Tjukke pinner også ser jeg. Det er bra pluss i margen.

Jeg har hatt hund som jeg absolutt kan se for meg kunne ha blitt slått hjel før han slapp taket i et dyr. Hyl, deng, ballespark, you name it, han hadde bare tent mer. En pinne i kjeften blir på en måte en regelrett vits. Jeg tok det som øving på en fellestrening en gang til og med, og store, voksne mannfolk hadde ikke nubbsjangs til å åpne kjeften fra biteskinnet selv om de tok i til de skalv. Og da var ikke hunden i jakt engang, bare stod der helt rolig og logret. Ellers en søt, snill og stabil fyr, ingen problemhund. Men han hadde en sinnsyk jaktlyst. Alle hunder kan utøve predatoratferd. Den er ikke viljestyrt, den er ikke trenbar i særlig grad, og det er iallfall ikke bare å fikse med aversiver. Jeg tror som yurij at man kanskje må ha sett det for å forstå det, og det er ikke ment på en nedlatende måte i det hele tatt. Jeg måtte iallfall det.

Som nyvalgt formann i beardisklubben er dette en av de første sakene man skal "synse" noe om - og jeg synser en del og lurer veldig på mer.. For det første synes jeg det er et direkte hån mot dommere. NKK godkjenner faktisk samtlige dommere som skal brukes i Norge (utenlandske må klareres på forhånd) - likevel klager de på at de ikke er dyktige nok når det kommer til stykket.. NKK skal selv ha monopol på over halvparten av utstillingene for de aller fleste hunderaser i Norge (13 av 23). De spenner derfor bena under andre store hundeklubber som har tradisjonsrike og nesten like store utstillinger (til tross for "bare" småcert). De tvinger raseklubbene inn i diskusjoner og konflikter som det pr i dag er ganske tydelig at de ikke ønsker (derfor så mange faktisk bare svarer JA helt ukritisk). For med små (antallsmessig) raser blir det IKKE lett å bruke opp et cert-par i Nord/Sør når man vet at det bare er 3-4 hunder registrert i 50 mils omkrets, og da samtidig må "ofre" noen utstillinger i områder med 95% av rasens populasjon.. Hvordan skal raseklubber kunne påvirke dommervalg hvis man på forhånd ikke aner hvilke andre raser som deltar med cert på utstillingen (og av den grunn kanskje kommer med uvanlig få påmeldte). Er dette bare en gavepakke til allround dommere? Hvis nå vi (og mange raseklubber med oss) nå kun får en tredjedel av utstillinger med cert-mulighet, er det ikke (mer enn) tilstrekkelig innskjerping - hvorfor beholde kravet om at ett av certene må være vunnet på en internasjonal utstilling? Hvordan skal vi (som klubb) velge utstillingene? Avstemming i styret, blant medlemmene - hvordan skal en ny arrangør greie å komme inn på "markedet" for å kunne bevise at de virkelig kan arrangere utstilling, hvis de knapt får et cert å dele ut de første årene? Er det virkelig marked for en gjeng nasjonale utstillinger som ikke gir ut cert og m.a.o. kun er interessant for de allerede mest aktive (dvs har champions eller hunder som likevel er fullcertet)? Eller er det bare vi aktive som tror at dette med cert faktisk spiller noen rolle for "nye"? Er ikke sikker, jeg.. Jeg synes det er veldig vanskelig å ta stilling til, jeg. Og det er klart at man føler jo lett at alt nytt kan være "skremmende" men det likevel viser seg til å bli mye greiere enn man først trodde. Og ja - for oss med 5-10 påmeldte på f.eks. Letohallen hver og hverannen helg så er det klart mange certvinnere som slett ikke er av championkvalitet. Men at uvettige oppdrettere da slutter med avl fordi de ikke finner en champion å bruke er vel å forenkle problemstillingen ganske mye, vel...? Som vel BP sier så er det vel heller så at de få som da faktisk blir champions da ennå lettere vil få for mye avkom? Er det en fordel, da? Sannelig om jeg vet... Susanne

Ja, jeg tror også det. Faren er normalt en sittende tisser, så vi har liksom ikke tenkt på dette tidligere. Men de tok seg en runde på badet i går, og det måpende trynet til H hadde visst vært helt og totalt priceless. Han er liksom i riktig høyde også, så pappaen hadde måttet dytte ham litt vekk der så han ikke skulle få seg en uheldig skvett i trynet.

Jeg har såå lyst på en PT-time for å finpusse teknikk ... Føler du det er nyttig og verdt pengene? Morgenintervaller i dag. 10 x 30/30 på mølla, fart fra 16-17,5. Slitsomt nok, men hele treningen unnagjort på 15 min - og DET kan vi like!

Og jeg skjønner ikke helt hvorfor alt dette betyr noe... To hunder er døde pga jaging og angrep på sau. Så enkelt er det - bonden beskyttet sine dyr, hundeeiern failet miserabelt i å holde hundene unna sau. Nei, jeg er nok også kald - jeg bryr meg ikke så hardt om hvoran hunden ble drept, håper det gikk kjapt og humant, men skal ikke se bort i fra at jeg hadde brukt alle midler selv for å beskytte mine sauer/kalver/hester osv.

Hunden lærer ikke å gå pent i flexi, den vil bare gå mange meter foran deg og trekke:) Mine får gå i flexi når de har lært i ikke trekke i bånd, kommer når jeg roper og da går de med sele:)

Titta gjennom valpelisten og hannhundlisten på drentsche patrijshondklubben i Nederland sin side, og der fant jeg raskt noen ytterpunkter. På den ene enden: På den andre: (Alle hundene er hanner)

Som oppdretter selv må jeg si at jeg aldri ville snakket åpent eller offentlig dårlig om andre oppdrettere. For meg er det er det rett og slett en uting. Det jeg derimot hadde gjort i en slik situasjon var å gi valpekjøper råd om å sjekke nøye opp rundt kullene disse var interessert i. Hadde sagt at de burde sjekke resultater fra helse, ustilling og bruk så godt det lot seg gjøre. Hadde sagt at de burde sjekke DW el.l. både for mitt og andre kull de evt var intr i. Dette er hva jeg selv gjør når jeg evaluerer potensielle hunder, så slike råd ser jeg ingen ulempe med å gi videre. Er valpekjøper intr. nok, så vil da valpekjøper finne ut at det andre kullet manglet litt på "papirfronten". Er ikke valpekjøper intr. i den slags så får det være opp til de. edit: som valpekjøper er jeg ikke glad for at oppdretter A sier mindre heldige ting om oppdretter B. Jeg har en gang sagt nei til valp nettopp pga dette. Dog var dette oppdrettere som begge hadde alle papirer, helsetester og meritter på plass.

Det virker som om det er noe sånt han tenker, ja. Første gangen ble han dog litt, "Oisann! Hva skjedde akkurat? Mener du at jeg ikke trenger å passe på deg lenger?? Går vi bare videre? WHAT?" Han er jo egentlig lydhør, bare veldig stresset, og dermed også litt usikker. Tror han kanskje er mer usikker på situasjonen med passering, enn den andre hunden. Han var jo ikke borti dette med passering før ett år siden, så er vel kanskje ikke så rart.. Så når får jeg og samboer ta ansvar, gitt! Tusen takk for skryt, det føles godt. Han stoler veldig på meg, ja Takker! Hehe, det var egentlig mest selvironisk, for min del Men, hele greien er jo litt komisk, da vi har holdt på med positiv trening i ca 8 mnd, med kun eskalering. Og så prøver vi noe som ikke alltid er rett, litt "skumlere" enn positivt: Korrigering. Og det fungerer over all forventning, gitt. Jeg føler at de 8 mnd var liiiittegrann bortkasta, ja Kanskje litt Har jo fått så mange gode tips om hvordan man kan gjøre det med positiv trening, tips til trenere osv. Og så bare tar jeg saken i egne hender og sier nei til han.. hehe Ja, altså, jeg er egentlig veldig for positiv trening. Det er derfor vi har prøvd det i 8 mnd. Jeg tror at korrigering ikke er bra på alle hunder, i alle situasjoner. Men for oss fungerer dette ypperlig. Jeg korrigerte han "hardt" de 2 første gangene, og har ikke trengt det flere ganger, til nå. Det har holdt med et lite napp og et nei (når jeg ser at han begynner å tenke på å utagere). Jeg er sikker på at vi ikke trenger å gjøre det for evig, heller. Han viser stor framgang på bare 3 dager. Han er absolutt ikke en veldig myk sheltie, som kryper sammen hvis man kremter, liksom. Han er ivrig, frampå, og stresset. Han tok absolutt ikke korrigeringen negativt, det så jeg på språket Heldigvis. Jeg tror han kommer til å få det mye bedre, når det begynner å demre for han at "mor" plutselig er blitt så selvsikker Vi var på besøk hos Emilie og hundene hennes i dag. Siden jeg og Emilie ikke møtte noen hunder på tur, så tok hun Cujo ut (som Timmi ikke hadde hilst på), og vi passerte de. Det gikk kjempebra. På slutten den korte turen gikk vi side om side med hundene. Med en 1,5 m mellom dem. Litt flate ører på Timmi, men null utagering! Ikke et bjeff. Flinke gutten, han som aldri har opplevd dette med å gå så nært en annen hund før, uten å hilse.

En liten oppdatering på de "små", som nå er blitt relativt store, 7 måneder er de blitt nå, Rosa har til og med fått sin første løpetid... Først en link til et bilde med de små, http://www.wheatenweb.com/wp-content/uploads/2013/01/kristinemalifinestcall.bmp Utrolig dårlig lys, og mobilbilde, men her er Dennis (blå) 5,5 mnd. Og til slutt den lille prinsessen, Rosa, Her er hun 7 mnd. Rosa har jeg kun stilt på et valpeshow, da ble hun BIR og BIS4, Hun skal på sine to siste valpeshow denne helgen under Terrierspesialen.

Skjønner ikke helt hvorfor du kaller det fy-fy, når du endelig har funnet noe som funker, men Burde heller kalt det at du har gjort mye bra-bra i dag Må jo være mye bedre både for deg og hunden å kunne gå tur uten å utagere og følge med på alt hele tiden. Hvis du tenker at du kanskje var for streng med han, så viser jo hele hunden at du faktisk var akkurat passe streng, når han faktisk begynner å høre på deg Bra jobba!

Nei, det gjorde ikke vi. Men da "kullet" til Ia skulle begynne på skolen spleiset foreldrene på et stort treskilt med navnet til barnehagen på for de hadde ikke noe skilt. I avskjedsgave fra barnehagen fikk alle barna ei bøtte med et grantre i. Vi plantet Ia sitt på hytta og nå er det minst fem meter høyt Flotteste gaven fra flotteste barnehagen

Nå ler jeg Mari, jeg kjenner meg så igjen med ræl Her kjenner jeg meg også igjen, masse klær der nå nemlig

Jeg så det! (Derfor jeg først gjettet Ozzy, for der stod det "Japansk pelsdott" ) tuuuuusen takk for en super gave

Mari fikk sagt det jeg tenkte å si om utstyr. Det er jo akkurat som første gangen man har valp, tenk på alt rælet man kjøper da som man aldri får bruk for!

Vet du, det er aldeles lite du TRENGER før barnet kommer. Mye kan du kjøpe ved behov. Seng er kjekt, men ikke nødvendig. Leker er iallfall ikke nødvendig, nyfødte babyer er ganske evneveike og i lite kontakt med sine lekne personlighetstrekk, og fram til de oppdager slikt så funker det like bra med en visp som med en Lamaze-leke altså. I min erfaring så liker barn å leke med esker, teip og kjøkkenutstyr, og det ganske lenge. Stellebord er heller ikke no must. En hånduk og en sofa duger fint en stund. Bleier, kluter/våtservietter, litt klær, vogn, personlig likte jeg veldig godt å ha bæretøy og en liten bunke gulpekluter. Seng fikk ikke vi brukt på mange måneder, men der er jo ungene veldig forskjellig. Du trenger ikke være så klar og forberedt altså. Men det er mye kos i å shoppe og gjøre klart, det syntes iallfall jeg det var, så om du er lik så kjør på. Men helt ærlig så kjøpte jeg mye som vi strengt talt ikke hadde bruk for, og om det skulle ha kommet en til så hadde jeg vært veldig mye mer lax med alt utstyret. Og egentlig alt annet tror jeg.

Leste "Hundene fikk i seg MARIHØNE etter å ha spist menneskeavføring" Og tenkte OMG er det også blitt farlig for hunder liksom, marihøne! Men det var heldigvis ikke sånn. Leste så vidt saken i år. Skummelt når sånt skjer, det kunne jo gått så galt.

Jeg har fått pakke! Superfornøyd, og teen er dritgod (drikker den nå, nomnomnom!) Hintet: "Din hemmelige venn eier en pelsball og er førstegangs hundeeier" Hmmmmmm, kan det være Ozzy?

Idag er fineste morgenen vi har hatt her hjemme på lenge Snupps trenger tydeligvis mye søvn.. Hun var i seng kl 18 og våknet 0730 i STORform og vi har tullet og koset oss fælt. Er så deilig at vi kan ha lange morgener uten å måtte styre, hun var først i barnehagen klokken 09.15 Jaran har blitt skikkelig opptatt av babygymmen i det siste! Er så morsomt. En liten video av han, ikke noe vits å se hele for det skjer ingen ting spennende utenom at han smiler som i starten Jeg får aldri tatt et ordentlig smilebilde alene (han blir helt hver gang jeg tar kamera ) så ble en liten film isteden. Stakkars, jeg sleit han ut, han sovnet på babygymmen 10 sek etterpå http://db.tt/PTfg7zgi

:lol:

Så bra! Og jeg tenker at det tyder på at du har gjort en skikkelig god jobb med tilliten også, når han stoler sånn på deg og tar det du sier for god fisk. Great job!

Min erfaring er at mammaer ikke funker til slik trening, så riktig tankegang med tørrtrening med faren Jeg styra fælt med å overbevise guttungen, men etter poden og pappaen hadde vært en tur i skogen en gang, løste alt seg

! Det hadde vært helt fantastisk! Snorket hun mye? Var tungpustet på natta? Fikk nytt håp fra barnelegen i går. Astma gir ingen magefølelse, men mandler/polypper stemmer mer inni der. Men magefølelse er ikke alltid det beste diagnostiske verktøy. I går var han så søt! Vi fikk en Skineeze og en sele i posten til Putle og han ble helt vill og skulle ha med den teite leka overalt. Fortalte til alle barna på tunet at det var Putle sin, og at han og Putle skulle leke sammen og det blir ARTIG! Jeg ser helt bort fra at han også hyla og grein fordi det var Even sin tur til å huske i babyhuska (favoritten til alle barna den) og at han plent nekta å tisse på gresset så vi måtte gå inn tidlig. Jo, ang gresstissinga så har vi funnet en løsning! Har glemt å oppdatere. Jeg spurte foreldrene på det tunet som vi henger mest på (5 min å gå fra huset vårt) og det viser seg at de har gjort om et lite bortgjemt hjørne til tissehjørne. Det er bak nedgangen til et av garasjeanleggene, og ikke et naturlig område å hverken gå på eller leke på. Det er ikke perfekt, men litt godt å høre at det er flere som har tenkt i samme baner og at man kan enes i en løsning. Hjalp ikke så mye siden gutten nekta plent, men jeg tenker at han og faren får tørrtrene litt på badet og så går det i orden. Så yay!

Artig dette var et morsomt påfunn, blir koselig å følge med i denne tråden (er ikke med selv) ^^

Skal det gå begge veier burde jo Dyrebeskyttelsen også anmelde hundeeieren. Hadde hundeeier vært sitt ansvar bevisst 1) sauene sluppet å bli jagd og skadd, 2) hundene hans hadde slippi å bøte med livet. Så enkelt, så vanskelig. Nei, jeg mener ikke det er GREIT at hunden ble slått ihjel, men, jeg forstår hendelsen allikevel, nettopp fordi jeg forstår fortvilelsen til bonden.

Og Mocca-onkel takk!! Det med utvikling har igrunn jeg sagt siden dere fikk han, og til Renata den gangen hun "vrælte" over sitt uferdige skrangleverk De kommer, de er sene "mine" hunder, men de kommer

Jeg vet ikke om det er meg du viser til, jeg kaller meg da heller ikke adferdsterapeut selv om jeg har vært gjennom mine to hunder med passeringsproblemer. Metodene jeg viser til og bruker derimot, har jeg lært av adferdsterapeuter med flere tiårs erfaring, formell praktisk og teoretisk utdannelse fra ulike institusjoner i inn- og utland, og som kan vise til gode resultater ved bruk av metodene. De fleste har sine meninger og varianter, felles er som oftest at man må følge et opplegg konsekvent over tid. Det er heller ikke alt som fungerer for alle, men som oftest kan metodene tilpasses individet og problemstillingen. Hvis du er i tvil om å øke avstanden til andre hunder (dersom det er problemet) kan hjelpe til med å løse problemet kan jeg skrive under på at det fungerte ihvertfall på Odin, og anbefaler deg å sette deg inn i BAT og functional rewards. Jeg tror også Hund i Fokus kan vise til et godt resultat på mange hunder med metoden, uten at jeg vet om hun fører statistikk på det. Men ja, jeg er enig i at man kan være litt kritisk til hva man betaler hvem for å gjøre. Jeg er sjelden interessert i å gå til noen som har et instruktørkurs og vært på en forelesning om adferd for å få hjelp til problemer med utagering.

Time med Pt i dag. Dips (kun balansehjelp) 5x3 Pull through (ny øvelse så kun teknikk) 3kg 12x3 Sidehev (ny øvelse) 3kg i hver hånd 10x3 Benhev 8x3 Lat pull 36 kg 10x3 Step down 7 kg i hver hånd 10x3 T bar row 20kg nytt grep 10x3 Rygghev 15 kg 10x3 Avsluttet med roing intervall 30sek, 30 sek pause x 10

Imorgen er valpen min hjemme og jeg gleder meg

I dag passerte vi en gordon setter, rolig og behersket. Vi bare gikk forbi, uten noe mer. Hundene passerte hverandre med 3 meters mellomrom.

Jeg er slett ingen "kald" person, men jeg er ikke veldig glad i å vise følelser. Jeg er heller ikke glad i å ha leie følelser inni meg. Når jeg har mistet en hund så gjør jeg egentlig alt for å "glemme" hunden fort. Jeg snakker ikke om det og jeg ser ikke på bilder av hunden. Skal jeg snakke om det til noen andre så gjør jeg det på en kort og saklig måte der jeg sier at "jovist var det trist, men det er nå prisen vi betaler for å ha de". End of story! Men selvsagt ER jeg jo ikke slik innvendig om dere forstår. Det kan være helt pyton. Men jeg vil ikke tenke på det triste, jeg vil ikke snakke om det, jeg vil bare at det triste skal gå bort. Og så tror jeg liksom at min måte å få det vonde til å gå bort på er å "glemme" det. På en måte fungerer det jo fordi sorgen blir mindre etterhvert og da går det an å kjenne på de følelsene uten at de er for ille. Mulig dere syns jeg vrøvler nå altså. Eller at jeg er en kald jævel. Men jeg er ikke det altså

Du sørger. Du sørger slik det faller deg naturlig og du sørger så lenge som du må. Det er utrolig vondt å miste en god venn, utrolig vondt. Noen hunder blir man også mer knyttet til enn andre, de betyr mer, selv om man er like glad i dem alle. Jeg mistet min sjelehund for 7-8 år siden, jeg tenker fortsatt på henne og det er fortsatt såre følelser der. Men på en måte så føler jeg at hun fortjener det på et vis, så det er ikke negativt i seg selv at jeg aldri kommer til å komme over henne. Hun var verdt å aldri komme over. For mange er det pompøst og kanskje til og med latterlig, det er helt greit for meg (nå, ikke alltid). For det er ikke pompøst eller overdramatisk i mitt hode, det er en fin ting og det hjelper meg å holde henne og det hun har betydd for meg i live. Men når det er sagt så går livet videre. Støtten Venus har vært for deg forsvinner ikke selv om hun ikke lenger er der. Minnene har du for alltid. Den hun har vært for deg, den hun er for deg i dag, ingen av de tingene blir borte, for den dagen hun ikke er noe mer, så tar det ikke vekk fra den hun har vært. En dag snubler du over et lite valpehalsbånd og smiler, kjenner på de gode følelsene. Så tar du det på neste lille valp og lager nye gode minner. Når man mister sjelehunden så er det veldig rått og hardt, sorg er dramatisk rett og slett. Men smerten slipper mer og mer, den gjør det. Minnene slutter å være like rå, og på et eller annet tidspunkt så blir de ikke lenger sorg men de blir til positive gjenopplevelser. Jeg savner fortsatt hunden min, men når jeg tenker på henne så er det ikke savnet som er størst, det er stoltheten, minnene og betydningen hun har hatt i mitt liv som jeg sitter mest igjen med. Men slikt tar tid altså. Og det tar den tiden det tar uansett hva man selv ønsker og foretrekker. Hva andre mener om sorgen blir veldig på siden. Bare begrepet sjelehund er sikkert provoserende for mange, og jeg kan faktisk se den siden også, om man kommer fra en helt annen plass og har opplevd en annen og dramatisk sorg. Man må velge det vekk tror jeg. Folk sørger forskjellig, ingenting er riktigere enn den andre. Noen går videre fort, og det er bare positivt. Andre trenger mer tid, og det er viktig å huske på at det ikke er et tegn på svakhet eller på feil prioriteringer, det eneste det betyr er at man er forskjellige. Det er ikke bare greit, det er veldig, veldig fint. Nå fikk jeg litt behov for å poste bilder av henne og grine litt kjenner jeg. Holder meg til det siste. Men det er ikke sånn "jeg savner deg sånn"-grining nå, det er mer "du var så mye mer enn en hund og vi fikk for lite tid sammen"-grining.

Leenge siden sist oppdatering om lille knøtt.. 18 dager gammel har han rukket å bli - og er en skikkelig liten tjukkas! Veier nå 680 gram (3 x fødselsvekt) - så mat får han i seg, ja! Øynene begynte å åpne seg dag 10 (akkurat som bøkene "sier") og selv om han ikke går særlig bra ennå, så har han i alle fall begynt å reise seg på framparten og bakbena jobber veeeldig med å prøve å følge med. Gjør her et tappert forsøk på å laste opp et bilde (har aldri gjort det før).. Det bildet er fra i går når han gjorde sine første tapre forsøk på å komme ut av hundesengen.. Det greide han! Så den store valpekassen til beardisene ble hentet fra kjelleren - og da fikk de plutselig minst 3 ganger så stor plass å "boltre" seg på.. Bilder kommer.. Og ja - glemte fakta'ene, da.. Første ormekur er gitt (Banminth). Det står i pakningsvedlegget at den skal gis når valpene er 1 uke gamle, men det så jeg ikke før han var vel 12-13 dager, så da fikk han (og Moxy) det da. Tror nok det går greit - på beardisene har jeg ikke gitt dem det før de har begynt å spise mat (+3 uker), så.. Jeg har kjøpt en varmepute på Expert, som jeg setter på med jevne mellomrom. Han (og mor) er veeeeldig mye mere varmeelskende enn beardisene jeg har hatt - og de begge søker seg aktivt mot både varmeflaskehunden og denne varmeputen. Og forsåvidt ikke så rart, Moxy legger seg også midt i solstripene fra vinduene og gjerne midt på trappen som står rett i sola' når døren står åpen. Han har begynt så smått og "leke" - dvs jeg har sett at han prøver å "bite" varmeflaskehunden og dytter på den med hodet og sånn. Han er ikke sånn desperat opptatt av mor - og kan "rusle" rundt uten å bare lete etter pupp.. Og det har plutselig begynt å bli litt lyd i han nå - uten at det er sånne rop etter mor (hun skjønner tydeligvis språket - for av og til ignorere hun det totalt, andre ganger kommer hun løpende, og da vil han ha mat umiddelbart!).. Siden jeg har han her ved siden av meg på stua (beardisvalpene har flyttet fra soverommet til binge ute på kjøkkenet omtrent i denne alderen) så gjør man jo stort sett ikke annet enn å følge med på han, da. Og man kan nærmest SE at han vokser og blir mer og mer valp. Susanne

Nå må jeg meddele at jeg har gjort mye "fy-fy" i dag. Jeg tenkte som så, at nå har vi trent med denne passeringen i nesten ett år, og trent med utageringen i et halvår. Han har skjønt at man ikke skal fokusere eller utagere mot andre, men av en eller annen grunn bare klaaarer han ikke å la være... Så jeg tok på meg øreplugger og guffet på med musikk, koblet Timmi med skinnstrupen, og gikk tur i nabolaget. Han går nogenlunde fint i bånd, og jeg pleier å veksle mellom kort og langt. Så går vi gjennom en skog, og plutselig snur han seg mot høyre, jeg ser mot høyre, og vi ser en setter i bånd 20 m fra oss. Han rekker nesten å bjeffe et bjeff før jeg løfter han opp så forbeina ikke har bakkekontakt lenger, og sier høyt nei-lyden. Han blir selvfølgelig litt kvelt av strupen og blir stille, men det er bare i et halvt sekund. Jeg slakker kobbelet og marsjerer demonstrativt framover. Han drar litt, men forblir stille og ser seg IKKE bakover. Så ser vi en joggende eier med hund, han løper på skrått forbi oss ca 15 m fra oss. Timmi strammer kroppen og spisser ørene, drar litt men forblir stille, og vi går etter dem. De løper selvsagt fra oss. Deretter kommer en dame med en slapp labrador inn på veien vi går på, ca 30 m fra oss. Timmi ser hunden men klarer å slappe av, nistirrer ikke på den. Vi skal samme veien som damen, så vi går etter dem. I boligfeltet svinger de en annen vei. IKKE ET PIP. Så har jeg vært flink og tatt han i kort tau før en bakketopp. Plutselig, over bakketoppen, kommer shibahannen han hater så inderlig (de har glefset etter hverandre en gang), og den senker på hodet og nistirrer på Timmi. Timmi ser på den, spenner seg, og på 2 meters hold (TO METER!) bykser han de 20 cm han kan og rekker et bjeff før det samme skjer, som skjedde når vi møtte setteren. Vi strener videre i kort bånd, han ser seg ikke bakover og går pent i bånd.. Ca 20 meter etterpå gir jeg han langt kobbel, og han lunter rimelig rolig av gårde mens han snuser litt i grøften.. Tar kontakt når jeg ber om det. HVA I ALLE DAGER! (vanligvis et det pip-pip-bjeff-knurr-bjeff-bjeff fra det sekundet vi ser en annen hund og til de er laangt borte)

Takk! Grumpy sier seg selvfølgelig enig. (og korthåra er såå mye mere praktisk. Røyter mindre, slipper pelsstell, slipper å ta ut kvist og kvast fra tur, tørker mye fortere og blir mindre sølete. + de er penest, da.)