Leaderboard

Ja, Gud forby at noen tør å bruke humor i annonsen sin. Hørt på makan.

Sjekket den kalenderen med begge mine gutter- og den sa gutt begge gangene. Mange fine diskusjonstemaer her For å gå inn på dette med kjønn først. Helt siden barndommen var jeg hellig overbevist om at jeg en dag skulle bli mamma til to jenter. Jeg antar at det har noe med at jeg selv har en søster og det er den nærmeste relasjonen man har. Er det ikke slik at damer ofte tror de får jenter mens menn ofte tror (og håper?) de får gutter? I begge mine svangerskap- og særlig det siste- var jeg 100 % overbevist om at jeg kom til å få jente. Såpass overbevist at jeg gikk til innkjøp av vakre små kjoler, og hadde jentenavnet klart. Det kjentes faktisk som et lite slag i ansiktet at vi på ultralyd fikk vite at vi ventet nok en gutt. Det stemte da ikke? Uansett hvor lite politisk korrekt det var merket jeg akkuratt da at jeg var litt skuffet- og skammet meg over det faktum at jeg våget å kjenne skuffelse, uansett hvor liten den var- når vi ventet et friskt, velskapt barn. Heldigvis gikk den veldig veldig fort over. I dag kunne jeg ikke vært lykkeligere. Vi har utrolig nok fått verdens to beste gutter! Hva er oddsen for det liksom? At begge to havnet hos oss? (OG når det er sagt håper jeg alle familier føler det samme som oss- og at hele verden er full av verdens beste barn- for det er den jo?) Angående søsken. Minstemann kom som en stor overraskelse. Vi ønsket to, men ikke så kjapt- og ifølge legene var det også en umulighet for meg å bli gravid igjen før jeg hadde gjennomført en operasjon som jeg fikk innkalling til bare noen dager før jeg oppdaget at jeg faktisk var gravid- og derfor måtte avlyse operasjonen. Etter førstemann fikk jeg heller aldri igjen mensturasjonen før jeg på ny var gravid. Minstemann bare kom han. Vandret inn i magen min og slo rot- imot alle odds. Nå er jeg glad han kom akkuratt når han gjorde 2 år (og 6 dager) er en etter min mening perfekt aldersforskjell. De har så stor glede av hverandre. Alltid en lekekamerat. Storebror husker heller ikke mye av tiden som enebarn og føler nok ikke at han må dele oss noe mer enn før. Lillebror har jo på en måte alltid vært her, har han ikke? Lilllebror har en storebror som alltid passer på- som tar han med på leker, dytter han på huska og passer på at ingen andre barn (enn han selv) skal få lov til å være slem mot eller ta lekene fra lillebroren sin i barnehagen. I tillegg er det økonomisk utrolig praktisk å ha to gutter - født med to års mellomrom- på samme årstid, Alt kan gå i arv- og enn så lenge er lillebror happy med det. logistisk sett klarer vi det akkuratt med to. To voksne, to barn. Vi kan ta dem med på bading uten å hyre inn andre voksne. Vi kan trille to vogner. Det holder med en stasjonsvogn. Men mer? Nei, det hadde nok raknet mye av flyten og logistikken for oss- men vi ser med beundring på de som klarer- og trives- med det. Personlig merker vi at to er det ideelle for vår familie- men som Mari så riktig påpeker kan det som er rett "balanse" for en familie være noe helt annet for en annen. Gutta er det beste som har hendt meg- og oss. De vekker følselser i meg som er så sterke og soliide at jeg ikke visste at slikt fantes. De gir livet mitt en annen dimensjon av mening. De utlyser en uskyldighet, kjærlighet og et lys som kan smelte gråstein. De får meg til å bli et barn igjen. Ingen glede er så stor som å kunne glede dem. Som å se at de har det godt. Samtidig ser jeg til tider med lengsel etter noen minutter med noe privatliv- som ikke lenger eksisterer. Man er på jobb 24 timer i døgnet, og som Loke påpeker- blir man syk finnes det inegn sykedager med barn i huset. Man kan bli overarbeidet, stresset, irritabel og sint. Det er kontinuerlig noe som må gjøres. Bleier som må skiftes, leker som må ryddes, mat som må lages- ryddes- vaskes opp. Et hus som står på hodet om kvelden når alle dine krefter er brukt opp etter en lang dag på jobben etterfulgt av ettermiddagens gjøremål i huset. Følelsen av å alltid måtte rushe hjem fra jobb for å rekke å hente i barnehagen. Ha dårlig samvittihet både ovenfor jobben fordi du måtte dra før du egentlig ble ferdig med alt som burde være gjort samtidig som du har dårlig samvittighet over barna fordi du ikke fikk hentet dem tidligere. Jeg kunne skrevet side opp og side ned, men tror jeg gir meg nå. Konklusjonen er vel uansett at alle må finne den løsningen der de føler at de som familie har best balanse, om det så er med 0,1,2, 3 eller 8 barn. Det er ikke bare en dans på roser å få barn. Rosene har som kjent flere vonde torner. Men tornene er en del av det som gjør rosen så inderlig vakker.

Du har nok ingen valp lenger Når hannhundene nærmer seg 6 mnd, begynner kjønnsmodningen - altså har valpen blitt en unghund. Hvordan det utarter seg, varierer veldig fra hund til hund - og hvordan eieren forholder seg til hunden og endringene den går igjennom. Akkurat som med mennesker er det noen som får en litt heftig dose hormoner; min egen hannhund var en sann prøvelse som unghund! Nå har den lille drittbikkja mi blitt en svært velfungerende hannhund på 3 år, så noen generelle tips som fungerte bra for oss, kan jeg jo gi videre til deg For det første, er det greit å huske på at han bøller og er slitsom pga hormoner. Ofte er det lek som "går over styr" når hunden begynner å glefse, bjeffe og herje; men akkurat like lite som om det er en fjortisgutt sin skyld at han føler seg misforstått og at alle voksne er dustete og må kjeftes på, så er det ikke hunden sin sin "skyld" at det koker litt over for ham. Likevel er det ikke noe man kan godta (akkurat som med fjortiser); men ved å huske på at det er hormonene som herjer kroppen hans blir det lettere å ikke bli sint. For akkurat som sinte foreldre gjør fjortiser enda sintere og mer trassige, gjør sinte eiere fjortishunden sint, trassig og bøllete. Det er hormoner som gjør at han koker, og hormonene vil stabilisere seg når han nærmer seg to år; men det er viktig at dere tar tak i oppførselen nå slik at han ikke legger seg til en vane med å holde på slik (da vil han fortsette når han blir voksen selv om hormonene stabiliseres). Som med menneskefjortiser, går unghundtida over, og med litt jobbing blir helt sikkert hannhunden deres en kjempeflott fyr Det dere kan gjøre framover, er å være bestemte, konsekvente og rettferdige mens dere viser ham hvordan han skal oppføre seg. Hvis han begynner å herje slik som du beskriver på tur, så si nei (eller hvilket stoppord du bruker), ta tak i halsbåndet/nakkeskinnet og led ham videre bortover veien på en måte som gjør at han ikke får gjort opprør, helt til at dere kjenner at hunden slapper av. Hold ham fast - det er ikke ment som straff, men som "umuliggjøring av uønsket adferd" Prøver han seg igjen, gjenta: "Nei", hold ham fast og led ham bortover til han slapper av, slipp så taket og la ham gå selv. Ros ham når han er flink (også når han ikke har prøvd seg på tulleherjing først på turen!), og ha gjerne med noen godbiter å belønne ham med når han er flink. Husk at hver gang han får lov til å fortsette med denne herjinga mot dere, lærer han at det er gøy og ikke minst mulig å holde på slik - og det er mer sannsynlig at han prøver seg igjen. Klarer dere å hindre ham i å være dust nesten hele tida, vil han etter hvert glemme at det går an, og lære at det er gøyere å være snill på tur enn å bli holdt fast Det samme gjelder når dere står og snakker med noen. Ros ham gjerne når han er rolig og flink, men hvis han begynner å herje gjør som på tur: Si "nei", ta tak i halsbånd/nakkeskinn og hold ham fast til han roer seg ned. Ros når han er flink igjen. Dette er nok noe han finner på fordi han syns det er kjedelig å vente mens dere snakker med folk, så dette er gjerne noe dere kan øve litt på; avtal med noen å snakke litt på plena, og når hunden har vært flink noen minutter kan du gjerne belønne med at dere går videre - det er sikkert det han egentlig vil Nå vet jeg ingenting om hvilken rase dere har, eller hvordan dere gjør i forhold til møte med andre hunder på tur o.l., men jeg ville rådet dere til å ikke hilse på tilfeldige hunder på tur lenger, hvis dere har gjort det. Han høres ut som om han kommer til å bli veldig stor og sterk, og det er slitsomt med en så stor og sterk hund som tror den skal få lov til å hilse på alt og alle (for det er det den har erfart hittil) og derfor trekker mot alle hunder den ser. I 1,5 - 2 år framover ville jeg heller valgt ut noen få trygge, godt voksne hunder å gå regelmessige turer med for sosialisering, og ellers unngått hilsing på tur. Dette er også en god forholdsregel for å få en hannhund som ikke bråker med andre hannhunder. Til slutt vil jeg bare stemme i med de andre her; dra på kurs med hunden din! For det første er det kjempegøy både for deg og hunden (noe som gir et godt grunnlag for forholdet dere i mellom og gjør ham mer villig til å høre etter), for det andre er det super trening i å høre etter selv når det er mange spennende hunder i nærheten, og for det tredje får dere sikkert god hjelp til hvordan dere kan takle herjingene hans Lykke til, ingenting er så deilig som en godt voksen, veloppdratt og trivelig hannhund; det er verdt strevet! EDIT: Jeg kan bare ikke få understreket dette nok: Det er superviktig å være bestemt, konsekvent og rettferdig! Alltid! Hvis det ikke passer/du ikke orker/noe annet står i veien for å være bestemt, konsekvent og rettferdig - ikke ta med hunden! Ikke la ham få erfaring om noe annet enn at dere er bestemte, konsekvente og rettferdige

Hadde matched Fyda perfekt den fillebikkja der altså. For en urstygg duo de hadde vært. Jeg hadde dønn beholdt det navnet også. Fyda og Fillebikkja. Herregud, kanskje jeg skal ringe.

Nei, vi har ikke startet pensjonat, ihvertfall ikke sånn på fulltid. Men når folk i familien spør om et par dagers hundpass så kan man knapt si nei til det, og når en til trenger pass, så er det vel ikke så farlig med en hund fra eller til? Tirsdag hentet jeg Pippa hos svoger etter jobb, og i går hentet vi svigermors gamle corgi, Ulla, før vi dro på tur rundt Sognsvann. Et litt spennende tiltak, ettersom Odin ikke liker valper, Kovu synes hun begynner å bli litt slitsom, og svigermors corgi bjeffer når hun er giret, sulten, noen står i veien, noen vil leke og i all hovedsak, når det er andre hunder for tett innpå. Men ettersom disse hundene uansett kommer til å måtte omgåes hverandre på ymse familiehytter og sammenkomster så er det ikke noe bedre enn å ha de i samme hus noen dager og få jobbet litt med relasjonene. Odin taklet Pippa bemerkelsesverdig bra, og det smalt bare én gang litt tidlig, da jeg var uoppmerksom et øyeblikk ute i hagen før de hadde gått seg til skikkelig, men jeg var nær nok til å stoppe det med en gang. Ellers har Odin lært at det går an å snu ryggen til å gå sin vei, og Pippa lærte å slenge seg ned på bakken en halvmeter unna når Odin løftet på leppa. De var stort sett ikke noe særlig i nærheten av hverandre, annet enn når det skjedde noe rundt oss menneskene og fôring, og det gikk helt fint. Det som tok oss to uker med Kovu to en dag med Pippa, før vi turte å ha begge løse med tilgang på samme rom uten at vi hadde øynene på dem konstant (de andre hundene hjalp en del som avledning, vel å merke). Pippa og Kovu sjekker ut hagen Kill the ridgeback! Hun kan leke selv også. Onkel Kovu og onkel Odin har mange fine leker. Onsdag gikk vi tur rundt Sognsvann sammen med lillesøster. Droppet å ta med Odin, og var utrolig glad for det. Vi møtte sikkert 30 hunder på turen, på en hverdags formiddag! Ulla bryr seg lite om folk og hunder, Pippa er litt interessert i folk men ignorerer hunder (litt usikker når de kommer for tett), og Kovu er Kovu... Ettersom han trenger en del fokus på passeringer tror jeg det hadde blitt utfordrende å ha med Odin og måtte kontrollere fire hunder samtidig, selv om vi var to mennesker og to enkle hunder. Turen var på 8 km, så ikke så lett for en liten kortbent valp å gå hele veien. Men jeg tror ikke vi bar henne mer enn en km til sammen. Hun var veldig rolig i dag... Drikkepause Odins kurv under skrivebordet mitt var fin å hvile middag i. Matlaging på gang Dette ventet meg da jeg hadde vært nede i kjelleren en tur: Ligger og ser på verden Pippa oppdager drakamp med onkel Kovu Hilser på nabohunden Kom igjen'a! Pippa vant Jeg sitter på trammen med en gladlachs i fanget Avslapping i solveggen DET var deilig, når kveldsroen senket seg og alle hundene la seg ned. Nå er Pippa dratt hjem, og det var igrunn helt greit! Ulla skal være noen dager til, men gjør nok en del mindre av seg, heldigvis.

kombinasjonen kokte ben, kokt fett og kål var nok årsaken til elendigheta, ikke fårekjøttet i seg selv

Jeg har aldri gitt mine hunder noe når de skal være alene. Både fordi jeg er redd de skal sette noe i halsen, men også for at de ikke skal drive å leke og gire seg opp mens de er alene. Jeg vil de bare skal ligge å sove og ta livet helt med ro.

Har to hannhunder, en på 10 år og en på litt over 2 år :-) Ingen av de er kastrerte og ingen av de blir det uten alvorlig sykdom. Jeg synes terskelen for kastrering er for lav hos mange for man tar faktisk et kirurgisk inngrep på en helt frisk hund uten grunn og det støtter jeg ikke. Har man ikke lyst på løpetid så skaffer man seg hannhund, og har man ikke lyst på alt som komner med en hannhund så skaffer man seg tispe :-) Værre er det ikke! Og er man redd for tjuvparring så får man lære seg å ha hunden sin under kontroll og i bånd, det er faktisk ikke så vanskelig! Hannhunden vår på 10 år har ingen valper etter seg, og yngstemann har ingen så langt og jeg har løpetispe i samme hus og har hatt det en uke nå :-) Han er planlagt brukt i avl... Men i hodet mitt ikke aktuelt med mer enn 1-2 kull :-) Atferdsproblemer bør trenes på og det er alt for mange som tror kastrering er rn quickfix...

Oj, dette ble veldig ensidig synes jeg. Jeg tror ikke hverken søskenflokk eller enebarn er noe bedre enn det andre jeg. Det er jo helt avhengig av den individuelle familien. For seriøst, det er veldig fint men også litt dårlig gjort å gi et barn søsken, akkurat slik det er veldig fint men også litt dårlig gjort å la et barn være enebarn. Det som gjør det ene bedre enn det andre er kun de enkelte foreldres preferanser og evner, det er jo ikke noe universiell sannhet her. Og jeg protesterer litt mot enebarnsmytene, ikke fordi jeg har et selv men fordi jeg undersøkte dette endel nettopp fordi dette blir veldig pushet. Det er helt riktig noen ulemper ved å være enebarn, men det er også masse fordeler. Akkurat slik det er å ha søsken. At enebarn er så mye mer bortskjemte er jeg usikker på. Dette er en foreldregreie, det bestemmes ikke av antall søsken. Det finnes plenty søsken som er bortskjemte og jeg tror ikke enebarna er så himla overrepresentert i dagens materialistiske samfunn. Skal vi fronte enebarnmytene så må vi også fronte yngstebarnmytene, mellomstebarnmytene og eldstemytene. De eksisterer de også, og har vel like mye rot i sannheten som enebarna. Og så må vi også se på fordelene med de enkelte. Jeg tror alt dette veier opp og vi ender opp med situasjoner som er like bra som de andre. Så, jeg synes søsken er flott jeg! Bare ikke i vår familie. Og jeg synes enebarn er flott! Bare ikke i familier som ønsker seg flere barn.

Ja, å være mamma er virkelig fantastisk De små tingene som blir så uendelig store, å få lov til å ta del i ferden på barnas liv... Og ikke minst å kjenne på den kjærligheten, herregud. Jeg trodde ikke det var mulig jeg, før jeg kjente det selv. Men, til noe annet... Jeg kjenner jeg sliter skikkelig med å engasjere meg i dette svangerskapet. Jeg synes Lyra sin UL var mer spennende enn min egen. Hver legetime og jordmortime føles litt masete ut, og ingen utenom sonen vet at jeg er gravid fordi jeg synes det er mye mas og forventninger fra folk... Misforstå meg ikke! For det var veldig planlagt, vi har mistet et par ganger på ferden og vi gleder oss veldig til den nye bebisen, men jeg kjenner fortsatt at å være gravid ikke helt er min ting. Å måtte snakke med folk om det (i virkeligheten og med mindre det er veldig nære venner) synes jeg er egentlig bare kleint og unaturlig. Her på sonen er det mye lettere, fordi når jeg er ferdig med å skrive det jeg vil kan jeg distansere det fra meg igjen. Jeg synes ikke det å gå gravid er naturlig, flott eller fantastisk på noe måte. For meg er det egentlig j****, miste kontroll over kroppen min, bli "allemannseie" (er man gravid er det helt merkelig fra selv den mest fremmede personen må fortelle deg...) plager histen og pisten... Men vi ønsker oss et barn til og dette er bare noe man må igjennom Tror jeg bare måtte lufte litt av de tankene jeg!

Var på mobilen i stad, så jeg skrev ikke alt jeg skulle. Grattis med lita snuppe, Marie! Og grattis med graviditet nummer to til Lill! Jeg får jo virkelig ikke med meg en dritt... Sorry, jenter! I dag hentet jeg H ca klokka tre og vi var ute sammen Fyda til litt før 6. Det var veldig koselig. Det er helt utrolig lærerikt å se et lite menneske som finner så mye glede i de bittesmå tingene. Enn å finne en bringebærbusk helt plutselig liksom. Eller å sitte i en vanndam og fylle ei bøtte, og tømme den igjen i dammen to meter unna. For en oppriktig lykke og stolthet! Barn altså, de har liksom skjønt livet sånn sett, at det ikke er målet men reisen, om dere skjønner?

Heldige dere som har vært på ul, jeg vil og... Av den enkle grunn til at jeg vil vite at det er helt sikkert bare en der inne

Jeg syns det er så koselig å lese i denne tråden! Det begynner å gå opp for meg hvor mye søsteren min (som forresten er 2,5 år eldre enn meg og har totalt annerledes personlighet enn meg, men som jeg allikevel er veldig takknemlig for å ha vokst opp med, og som i dag er en nær venninne like mye som en søster) og jeg må ha betydd for foreldrene våre - og hvor mye vi fremdeles betyr for dem i dag. Jeg er veldig glad for å ha vokst opp i akkurat min familie - jeg er jammen meg heldig som har verdens beste mamma, verdens beste pappa og verdens beste søster. En dag håper jeg at jeg kan være verdens beste mamma for et eller to barn, men det er på ingen måte noe som haster. Først har jeg en utdannelse å bli ferdig med og litt jobberfaring som må på plass, også vil jeg helst finne en som kunne tenke seg å være verdens beste pappa, også.

Malles siste sjangs på valpeshow den 6., derfor hun "MÅ" dit (Det var Lill som sa det!)

Pff, seff er det jo lov å være skuffa Man gleder seg jo gjerne veldig til å få vite kjønn Grattis med frisk og fin bebis! Ellers synes jeg det er mye tabu rundt det å få barn og at man må ikke være skuffet noen gang på noe som helst måte. Alt må være rosenrødt og man må prise seg selv lykkelig. Er ok å huske at det er menneskelig å føle skuffelser, og noen ganger trenger man litt tid til å fordøye ting før man ser hvor bra det egentlig er

Da var Ikke påmeldt! :-)

Mana får en frossen kong med tubeost i. Den begynner hun på med en gang, bruker kanskje 10 min eller noe, og så sover hun til vi kommer hjem.

Nemlig. Akkurat som enebarn vil lære ting som du ikke lærte på samme måte, eller at man lærer enkelte ting best som yngstebarn. Det ene er ikke bedre enn det andre, bare annerledes. Det finnes unntak her selvsagt. Noen barn passer best som enebarn eller søsken rent personlighetsmessig. Vi er utrolig forskjellige allerede som barn. Det er også noen med at en søskenflokk funker best når dynamikken mellom søsknene er bra. Det er det ingen automatikk i. Det finnes søsken med god kjemi, og det finnes søsken med elendig kjemi som aldri får et god forhold. Det siste er ikke positivt for noen.

Takk:) Og samme til deg, Marie! Vi var som sagt også på ultralyd i dag. Det er vel ikke lov å være skuffa, men jeg må innrømme at en liiiiten skuffelse satt i meg når lille i magen hadde bestemt seg for å krysse beina. Heldigvis en ultralydtime igjen i oktober, satser på mer hell da. Men babyen var frisk og fin, akkurat passe stor, ingen tegn på misdannelser av noe slag. Vinka til oss gjorde h*n også!

Har dere gått på valpekurs? Uansett ville jeg begynt på unghund/grunnkurs med han. Da får dere fine aktiviteter å holde på med sammen, samt mange råd og forslag til hvordan dere skal håndtere ulike unoter. For noen hunder fungerer det fint å ignorere det du beskriver, altså at du blir helt passiv og bare venter han ut, for da er det høyst sannsynlig ikke så kult å herje med deg. Jeg personlig hadde nok gitt han klar beskjed om at jeg helst ikke vil at en så svær hund skal hoppe meg ned og tygge på meg, så lenge det ikke er jeg som har invitert. Du kan ikke begynne å kjefte på en 6 mnd gammel valp dersom du aldri har vist han en alternativt atferd, så du kan jo prøve å ha med godbit på tur og be han sette seg i stedet for å herje. Idet han skjønner at du vil at han skal slutte og heller setter seg, belønner du. Du kan også ta tak i halsbåndet hans og be han være rolig (forutsatt at han veit hva du mener med det). Til sammenligning kan min eldste hund ofte bite meg lett i knærne, hoppe ned i lekestilling (rompa opp, fronten ned, som i ett bukk) og prøve å røske og rive til seg kobbelet. Hvis jeg tar etter henne da, biter hun meg i hender og underarm, og lager gjerne knurrelyder samtidig. Dette er fordi vi alltid har lekt veldig fysisk, og jeg hviner av "redsel" og roper "åh, herregud, hun er helt gal! Ikke ta meg, Aiko, ikke gjør det!" Dette gjør jeg også med den yngste, til stor forlystelse. Men det viktigste av alt: Hvis jeg sier "au" med lei-seg-stemme eller sier "nå er det bra", "gå pent" (for avslutte drakamp med båndet) eller sier med rolig stemme at vi skal være rolige, så går de begge over i kose- og vaskemodus med en gang.

Kanin er digg hundemat (og menneskemat)! Slakter tidvis selv og det går for det meste til hundene. Jeg gir dem hele eller så parterer jeg i to eller fire. Gir dem også en del av innmaten, kan virkelig anbefales.

Unnskyld at jeg sier det, men politiet er der for å hjelpe folk som trenger hjelp. Det har ingenting med hundefanger eller vaktmester å gjøre å gi hjelp og videreformidle et tlf nr som de skal og bør sitte med info om.

Oscar har blitt 10 måneder gammel nå. Hormonene har begynt å suse sammen med litt spøkelsesalder. Så han er ikke helt med om dagene, men god som alltid da hehe. Til slutt en god siklenuss haha

Jeg ser ingen rare tegn.

Stor fryseboks og bestilt 100 kg vom og hundemat. Endelig kan vi handle stort så det blir rimeligere og få plass til å handle inn kjøtt ellers også.

Bris og den kuleste bamsen i verden synes han

Vi er der at selv en bryter på veggen kan få fram det største smil. Og i stad, da jeg hørte litt klaging fra soverommet og gikk inn for å sjekke, skulle hun bare smile og gurgle litt ekstra til mamman sin før hun sovna igjen. Jeg trodde virkelig før jeg fikk barn at den der morsfølelsen og alle de sterke følelsene (inkl humørsvingningene som følger med, og hvor mye "mildere" man blir) var bare klisje... Isåfall har jeg nok blitt rammet av den klisjeen jeg og. Å være mamma er virkelig så sterkt som alle sier. Med fare for å bidra til mammaklissepraten;)

http://www.finn.no/finn/torget/gisbort/object?finnkode=37022887

På den andre siden, hvis den ene er større og sterkere vil den store og sterke kanskje bli lettere tykk enn søsteren/broren sin siden det barnet da tar dobbel rasjon ved å stjele søskenet sitt godteri også? Så sånn sett blir kanskje de tykkere og

Da har den kommet til meg også, mangler bare startnr på valpen. PM ligger her: http://www.nkk.no/nkk/public/getStartnrAttachment?UTID=121008

Skal vi tro forskningen er enebarn litt smartere, litt tjukkere, og ellers som alle andre forskning.no > Større overvektrisiko blant enebarn 27. aug 2012 ... Blant de yngste enebarna, under seks år, er det 30 prosent sjanse for å utvikle overvekt. Barn i Norden er generelt slankere enn landene i sør. forskning.no > - Enebarn er som andre barn 12. okt 2010 ... Enebarn blant amerikanske skoleelever er like populære som barn med søsken. ... Nå dokumenterer forskere enda en gang at enebarn er like ... forskning.no > Søsken gir mindre overvekt 7. mar 2010 ... Barn med søsken har mindre fare for å utvikle overvekt enn enebarn. Dette viser en fersk kartlegging fra Vekststudien i Bergen. – Andelen barn ... forskning.no > Smart å være først 22. jun 2007 ... Storebror og storesøster har litt høyere IQ enn sine yngre søsken. Tips en bekjent ! Send tips til: Din e-post: Send. Andreas R. Graven Journalist ...

PM har kommet til meg også. 11 basenjier! + 1 Jippi.

http://webshop.borjes-tingsryd.se/servlet/us_pyra?wts.PAGE=h_ix3.htm&wts.ACTION=loginguest&$GUEST=NO&p=H Og her koster svømmevesten halvparten av hva Clas Ohlsson tar:-) Har handlet masse derfra.

Det er nok mange raser som kan passe hos dere, har dere tenkt noe på om det er spesielle raser eller grupper som tiltaler dere mer enn andre? Tenker da på spesifikk adferd som fremtrer, gjeting, jakt vokt osv. Kooiker har jeg dessverre ikke så god erfaring med, de få jeg har møtt har vært ganske nervesvake hunder. Border collie kan jo være så mangt, noen trives fint som tur og familiehunder mens andre er høyt oppe i stress og trenger å få brukt hodet sitt jevnlig. Ball og pinnekasting kan da fort bli en stressutløser. Noen forslag welsh springer spaniel mellompuddel shetland sheepdog norsk buhund dansk svensk gårdshund

Harly er krypt, og etter mange runder med meg selv bestemte jeg meg for å kastrere. En stein lå i lysken og en lå i buken. Operasjonen gikk fint og han har ingen adferdsedringer nå i ettertid. Kastrering/sterilisering ift helse/sykdom, ja. Som en løsning for dårlig/manglende oppdragelse, nei.

Her har han vært på kjøkkenet og hentet moppen (Alt som skal bites på må taes med til senga nemlig )

fortsatt intr i buret, skal få ut fingeren og få målt i dag!

Barskeste og tøffeste Grumpyen

Håper det løser seg og den kommer hjem. Ringte politiet da gutta mine var på tur i høst, ringte også da hesten var på vift første sommern. De var hjelpsomme, skrev opp informasjon, og videreformidlet informasjon og ville ha tilbakemelding når ting løste seg. 02800 - IKKE nødnr.

Hundeleike: Kosedyra på IKEA, til eit par titals kroner. Særleg er ulven kjekk, med lange, dinglande bein, i tillegg til slangen, som funkar som draleike .

Ja, altså, utgangspunktet i Norge er at kastrering er forbudt. Det er som regel kun tillatt der det av medisinske årsaker er anbefalt. Så nei, det er ikke noe automatisk skille mellom familiehund/avlshund her. Jeg har en hannhund, intakt så klart, og det skal han forbli med mindre det dukker opp forhold som gjør det helsemessig påkrevet å kastrere. Det er altfor tidlig å si noe om hvorvidt han vil bli vurdert som avlshund, men dette er ikke en utslagsgivende faktor i min vurdering.

Nydelige hunder

Synes springer høres ut som en god idè jeg. Jeg kjenner ikke så mange engelsk springere, men kjenner endel welsh som har gitt meg et veldig godt inntrykk

Takk for svar, godt å høre. Må slenge inn et par nye hodebilder av ham også , finingen min

Ja, det er mange fine raser å velge i mellom! Fint vi lever lenge og kan ha noen opp igjennom Mitt beste tips når det gjelder å bestemme seg for rase, er å ikke bestemme seg for rase i det hele tatt, men bestemme seg for hvilke egenskaper en vil ha i hunden og hvilke en ikke vil ha. Hvis en er veldig nøye på denne listen, vil det peke seg ut noen raser også tar man det derfra

Pim skal uten meg :-) Første gang i junior!

Noen bilder fra helga : Prøvde ut stoffbur for første gang skikkelig. Vet ikke helt om jeg syns det var så bra, iallefall ikke dette. For når han la seg helt bakerst så gikk fronten opp haha. Så litt for tung tydeligvis for dette buret. Men funka jo om han lå mer vanlig i det da. Han fikk hilse på sanktis valp Og ei voksen dame Og en jevnaldrende hannhund som han har lekt med før. Den er korthåret, og som dere ser kunne Oscar gått for å være en korthåret variant nå hehe. Var med oss å tok ei utepils, han syns det lukta såå godt hehe. Så var vi en tur på stranda Til flere sankt bernharder jeg treffer til mer sikker er jeg på at Oscar nok må få en lillebror etterhvert. Er helt betatt av rasen hehe. For noen herlige godinger de er

Enda flere bilder av Oscargutten hehe :

Meg og godgutten var på en nesten 3 timer lang skogstur idag. Vi tok det rolig siden han jo bare er 10 mnd og det var ganske varmt idag, og turen gikk rundt et stort vann. Så han fikk drikke og bade så mye han ville. Han kosa seg glugg ihjel idag, var så moro å se . Når vi kom hjem datt han i koma og sover enda hehe.

Takk for det Rasen er stor, sterk og egenrådig.. og jeg skulle ønske han var like lett å dressere som andre hunder jeg har hatt. Eller for å si det på en annen måte, skulle ønske jeg fikk til denne rasen på samme måte som jeg har fått til å dressere andre hunder. For det er jo til syvende og sist det det handler om, at man må finne ut hva som funker og ikke. At det ikke kom til å gå på skinner var jeg klar over når jeg valgte rasen, og jeg ville ha en utfordring også, så ingenting uventet sånn sett. Han er også veldig sterk og robust, og han kan med sine 45kg være ganske..i mangel av et bedre ord.. voldsom under lek. Og da mener jeg ikke at han er agressiv på noen måte, men mere uvøren og uforsiktig. 45 kg i full fart har jo en viss slagkraft, og han er ikke klar over at det å smelle hodet sitt midt i nesa mi, ikke nødvendigvis er så særlig behagelig for min del. Ellers er han en glad og sprudlende type med veldig mye energi