Leaderboard

Jupp, jeg husker den episoden - og jeg husker også at jeg ikke leste noe som kan ligne på din tolkning ut av det hun sa, så det viser jo igjen hvor vanskelig ting kan være på et forum. Jeg husker også at jeg fikk PM privat fra folk som skjønte at jeg oppfattet det Lotta sa som utrolig krenkende og sårende, men som åpenbart ikke ville si det i selve tråden siden "alle" var på Lottas side. Ellers tror jeg ikke det er så veldig underlig at det er en viss forskjellsbehandling på forumet - det er jo det in real life også. Se på en vennegjeng, en hundeklubb, en skoleklasse, et kor, enhver sammensetning av ulike mennesker. Noen vil ha mer autoritet og bli lyttet til, noen vil bli ignorert fordi det kommer mye uvettig ut av munnen, noen får oppmerksomhet når de klovner men ellers ikke så mye, noen lager alltid drama av småfluer, noen er en lei av at roper ulv ulv, noen skal alltid kverulere, noen endrer meninger som en vimpel i en tornado, også videre. Sonen er et minisamfunn, og en kan si hva en vil om at en skal forsøke å svare alle like mye i samme tone, men det er umulig. Om ikke annet, så har vi dagsformer vi brukere også, så noen dager er vi mer empatiske, noen dager er vi mer tålmodige, andre dager er vi mer forståelsesfulle, og noen dager er vi rett og slett ikke pålogget.

Det står mer her hos TV2 (tror ikke noen har lagt ut linken tidligere): http://www.tv2.no/underholdning/gkn/-det-skal-aldri-skje-igjen-3594703.html Det er en rekke ubehagelige ting ute og går her synes jeg. Iflg linken, så synes ikke NJFF at dette var noe spesielt å reagere på. Under kommentarene er det en "høytstående" (men lavpannet.. sorry kunne ikke dy meg), formann eller nestformann fra Norsk engelsk setterklubb som heller ikke synes løftingen er noen big deal. Det synes jeg er svært betenkelig når de formelle interessegruppene som representerer jakt med setter, ikke synes dette er tvilsomt. Og så må jeg si jeg synes det enten er a) arrogant eller b)viser stor mangel på hundekunnskap eller begge deler, når man hevder at disse stående fuglehundene er så harde og innstinktsterke at det kreves svært harde metoder og at det er helt spesielt og unikt. Jaktinstinktet til mynder, polarhunder, vokterinstinktet hos en del vokterraser er minst like intenst. Men det er ingen med de rasene som forsøker aktivt å forhindre instinktet hos sine hunderaser på samme måten som spesielt noen setterfolk gjør? Ironisk nok er de jo forsiktige med harde metoder under selve jakttreningen men i hverdagsdressuren det er da det slås på de harde metodene. Enhver som har gått på et valpekurs eller grunnkurs sammen med settere f.eks. veit jo at dette er ikke harde hunder - de er kørka kanskje (!) men myke og veike. Instinktstyrke er noe helt annet og har ingenting med mykhet/hardhet å gjøre. Og da setter jeg et stort spørsmål ved hvordan man lærer inn RIOS. Det heter seg at jo sikrere hverdagslydighet jo lettere å lære inn RIOS - og RIOS er noe som går imot alle hundens instinkter og egenskaper. Og det heter seg (ikke hos alle men er ganske utbredt) at da må man være streng. Når hunden er så instinktsterk at RIOS er vanskelig/umulig å oppnå, bør ikke oppdretterne gå litt i seg selv og vurdere om det bærer galt avsted? Går det virkelig så mye utover jaktegenskapene (og da snakker jeg om de praktiske jaktegenskapene, ikke nødvendigvis evnen til å gjøre det bra på prøver) å dempe instinktet for å gå etter ved oppflukt, slik at det er noenlunde greit å få inn RIOS? Og blir det bedre RIOS av å ha vært steinhard mot bikkja i oppveksten? Se på Anders Landin feks, som snakker om at du må ta valpen mens den er for liten til å stikke av fra deg slik at den alltid tror du kan få tak i den - også når den er voksen. Hører den slags hjemme i et moderne hundehold nå som vi har så mye kunnskap om både hunder og læringsmetoder og læringsmekanismer? Når verden er i mot deg/noen få - er det da du/de få eller verden som er gal? Vanligvis er det ikke verden som er gal.

Solsvingens le Cadet de Montirius, min kjære goldengutt, født august 2011. Han er lydighetshund (foreløpig opprykk til kl2), agilityhund på basis og burde virkelig fått gå mer spor, han er fantastisk :-) Verdens beste kosehund, familiehund og turkompis er han også! Monti i sine rette element: Montis mor, Etter Solsvingens Tequila Sunrise (Solsvingens Ally McBeal og Vassruggens Meglin Gjord): Montis far, Dream d'Aspe & d'Ossau fra kennel Activ Retriever i Frankrike (mor: Fonzie Van De Zarina Zarola. Far: Birdsgreen Simply Granite) Februar 2013 kommer også Sukelyas Dylan, kallenavn foreløpig ukjent. Han er en liten lancashire heeler som vi har på for via kennel Mei alucinor. Han blir importert fra Nederland og kennel Sukelyas. Vi venter og venter og trøster oss med en video av knerten i mens: Mor Marmelades dutch Diva: Og far Foxthyme James Bond: Bilder stjålet villt og uhemmet fra nettet.

Jeg skjønner ikkeno, jeg. Når det gjelder støtteerklæringer, eller utdypende innlegg om et tema det koker litt rundt og man siterer en man er enig med, for å belyse litt ekstra at man ser ting på samme måte, så er det vel ikke noe galt i det? Om enkelte av de voksne går de unge og ofte rimelig ferske sonenbrukere en høy gang i å være enige med hverandre, nesten uansett hva det er snakk om, er det vel egentlig bare til å flire litt av. Jeg er nok ikke av dem som ser på nicket til folk at de er nye, unge og sårbare, så uansett hvem det er som f.eks ønsker råd om hvordan de skal venne hunden sin til å ligge i bur hele natta og dagen lang, vil jo få samme meldinga fra meg. Syns dere virkelig at jeg skal si dikke, dikke? Jeg er jo snill, jeg. Jeg vil bare at andre skal være like snille som meg :icecream: Edit: Egentlig så er det ikke alltid en dyd å være ærlig. Noen ganger er det bare brutalt. Det betyr ikke at man skal lyve, men at det ikke er alle sannheter det er nødvendig å utbasunere.

Du må ta ansvar for egen hund her. Snakk med eier og be vedkommende få hunden sin vekk fra din hund, da du ikke ønsker at de skal hilse. Kryss gata når de kommer, snu og gå andre veien eller som noen sier, løft opp hunden din og gå din vei (ikke bli stående der med den, men kom deg vekk av situasjonen). En annen ting er å faktisk finne eieren mens du ikke har hunden din med deg, slik at du kan snakke med vedkommende uten å bekymre deg for hunden din. Evt ta med deg en venn som ikke synes det er ekkelt å konfrotere hundeeieren. Det er alltid en diskusjon om å løfte hunder ut av situasjoner eller ikke. Jeg har fått en del pes fordi jeg løfter vekk alle mine valper fra udregelige hunder. Mine valper skal ikke være noe prøveklut for om den andre hunden er snill eller ikke. Og jeg er overbevist om at det er mye bedre for en valp å bli løftet rolig ut av en situasjon, enn å bli brukt som tyggeleke av en drittbikkje. Dersom man stadig må løfte valpen sin ut av slike situasjoner, så bør man finne andre hundevenner og andre steder å gå...

Det var noen få bilder som ble gode. Dette er et av dem, Marianne. Nydeligste damene, det!

Jeg tror du er inne på noe her. Det er vanskelig å få til en god fuglehund. Og det er herfra diskusjoner om at fuglehunder er spesielle dukker opp. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er vanskelig å forstå hva som kreves når man ikke har vært borti det. Selv kjenner jeg ikke til andre hundesporter i like stor grad og de er sikkert like vanskelig de også, men på et annet plan vil jeg tro. Jeg tror det er ytterst få som liker å filleriste/bære bikkja/korrigere hunden fysisk - selv tøffe mannfolk på jakt. Men man kommer i en situasjon hvor man ikke klarer løse det på annet vis. Og når det er sagt så betyr ikke det at man nødvendigvis klarer å løse det heller. Problemet med de fleste fuglehunder er generelt å være rolig i oppflukt - dvs når fuglene flyr. I teorien er det bare å trene og terpe sitt i alle situasjoner - ikke sant ? Og det gjør man. Vi trener sitt overalt, nærme og på avstand. Både med og uten provokasjoner. Likevel opplever man ofte at når man kommer på jakt/trening/konkurranser så går det skeis ... Og det er her vi ofte "møter veggen" og tyr da til sterke korreks metoder for at hunden ikke skal tørre gjøre annet enn sitt når vi brøler dette. Jeg har vært aktiv i miljøet i over ti år og selv om det går sakte så ser jeg en svak forbedring. Slik som Tor gjør her, å bære hunden tilbake til der han kommanderte sitt er litt "ut". Dette ble gjort mye før, men man har nå skjønt at dette ikke hjelper og har hundne løpt etter så har den løpt etter. Å korrigere noen sekunder etter en adferd er ikke vits (jmf at man tidligere tyttet ansiktet til valpen ned i tisset - hunden husker jo ikke hva den gjorde for noen sekunder siden). Så nå er det økt fokus på å korigere hunden akkurat når den prøver å løpe etter. Dette er lett å gjøre på tamfugl trening hvor man ofte har mer kontroll, enn når man er på fjellet og man ikke vet sikkert om det er fugl der og hvor den sitter. Jeg forsvarer overhode ikke bruk av slike metoder Men jeg kjenner det veldig på kroppen hvor j.... forbanna vanskelig det er. Har selv en hund med super talent og mulighet for å komme utrolig langt, men det var dette siste punktet med å være rolig da. Man blir ganske frustert men da må man finne andre måter å trene ting på. Jeg pleier ofte å sammenligne fuglehunder for andre på denne måten: De fleste hunder løper etter katter. Hunden din ser en katt, du kobler den løs og sier ja ...hunden vil da storme etter katten. Når den har løpt noen meter etter katten sier du sitt. Enkelt og greit ikke sant ? Tipper de fleste hadde hevet stemmevolumet opp litt. Og ikke alle hunder hadde satt seg heller tror jeg. Det er en utrolig provokasjon å stoppe hunden i å løpe etter katt (eller fugl). Å løpe etter fugl er også en veldig selvforsterkende adferd. Jo mer den "får lov" til å gjøre dette jo verre blir den å stoppe. Bortsett fra akkurat på veldig spesifikk tamfugl trening har man ikke kontroll på hvor fuglen er og hvordan den oppfører seg. Noen ganger støkker hunden fuglen (gjerne på langt hold unna deg) og da e det vanskelig å være rolig (den belønner seg selv med å løpe etter og blir enda vanskeligere å stoppe i fugl senere), det er fugler som løper på bakken, fugler som letter på langt holdt, fugler som ikke vil lette osv Det er masse faktorer man ikke har kontroll på og som gjør treningen veldig vanskelig. Puh, det ble langt og rotete. Buttom line: Jeg støtter ikke bruk av slike metoder

Åh, høres jo ut som en drøm for oss som er vant til å ta hensyn og passe på som en hauk døgnet rundt!

Mir Simba er en Boerboel som nå er blitt litt over 8 uker, han er en livlig krabat som for tiden liker å sove, grave, leke og spise. Vi(Jeg og Missy) har hatt lyst på hund i lang tid, men vi ville bli sikker på hvilken rase vi skulle gå for først. Vi var enige om at vi ville ha en stor hund, de rasene vi var innom: American Akita, Newfoundland, Kaukasisk Ovcharka, Rottweiler, og tilslutt Boerboel. Valget var enkelt etter vi var innom Finn Gjetanger på sokna, store kraftige hunder og samtidig så snille og gode. Vi bestilte oss en Valp i kullet etter Norboerboel Samson og Norboerboel Oda(Maja) I mellomtiden har vi gledet oss hinsides, og handlet leker og hundeseng da vi var i Usa Valget av valp var enkelt, det var en guttevalp som skilte seg ut som var ekstra kontaktsøkende og sovnet i fanget til Missy da vi hilste på valpene første gang. Navnet ble diskutert, og ettersom Missy har en forkjærlighet for Russisk og det er et språk med mange fine navn, sto det mellom Vayna og Mir, henholdsvis Krig og Fred. Det ble heldigvis Mir, ettersom det kanskje ikke hadde blitt så populært å gått rundt i Trondheims gater med Krig i bånd Vi slang på Simba, ettersom matmors datter hadde kalt han dette, og løvenes konge er jo, vel konge.. Vi hentet gutten vår forrige lørdag, her er et bilde fra turen hjem Etter litt snusing og hilsing på familiens hund(Shetland Sheepdog) var det tid for litt søvn Mir har hilst på flere hunder de siste dagene, og vi gleder oss til å ha han med i hundeparken i Trondheim. Her er noen flere bilder

Jaaaja, Jeg er visst useriøs og lite profesjonell Jeg.

Hvis du omvender flere til supermat nå, Jenny, så tar du over verden!

Hvis du bruker Ipad, har du så høy inntekt at du faller utenfor undersøkelsen. Takk for at du ville bidra.

For hundene sin del er det jo absolutt best å omplassere! Tenk om de ryker sammen IGJEN og de blir hardt skadet IGJEN? Da synes jeg faktisk eierne er egoistiske og setter sine behov for å beholde begge hundene forran hundenes beste.. Det er det jeg tenker..

Sorry, blind jeg

Har litt mer bilder jeg: Ia mener vi matcher med hår og farge på pels men fine kontakten da Happy IA Dette bildet beskriver veldig godt Sandras følelse da Aiko hadde en alternativ innkalling Bølla Sonen BBQ camp

Hahahaha . De er no søte, då. Men då seier vi at diskusjonen er i boks, fasiten kan alle finne i mitt siste innlegg på førre side.

Vel, din plan er også en plan.. om den vil lykkes? Kanskje. Kanskje ikke. Mitt tips: de tar mynt og kron om hvilken av hundene som bør omplasseres (for å være brutalt ærlig). Men jeg vet at folk som ikke har levd med hunder som ikke går sammen, gjerne vil prøve. De fleste av oss som "been there, done that" ville øyeblikkelig kaste inn håndklede for å spare seg selv fremtidig dramatikk, sorg og bekymring. Hunder som absolutt ikke liker hverandre, som ikke en gang tar seg tid til å fortelle på forhånd "jeg skal drepe deg", blir vel sjeldent venner. Man kan kanskje få dem til å tolerere hverandre, men jeg ville satset på et liv med munnkurv - shit happens - og da gjerne akkurat i det øyeblikket du ikke følger med, og slike må passes på hele tiden slik at ingen får lov å forsøke å psyke den andre ut med kroppsspråk, stirring etc (ingen som er så proffe på passive aggressive som hunder..). Å tro at det vil gå bra over tid uten munnkurv, tror jeg er naivt. Å la dem slite seg ut med å slåss en stund med munnkurv ville jeg vært svært forsiktig med.. graden av læring er stor. For hver gang de lykkes å slåss, øker sannsynligheten for ny slåsskamp. Man kunne tenke seg at den ene ble "seierherre" men hvordan vil det livet være for taperen? Alltid måtte snike seg rundt langs vegger etc, alltid være på tå hev, alltid engstelig - ikke noe særlig hundeliv det. I et mer "naturlig" liv, ville jo den svakeste parten flyktet vekk og bort for alltid. Det får de jo ikke akkurat til når de bor hos mennesker. Men jeg antar at begge disse 2 biskene er slik at ingen av dem er villig til å fire,er omtrent like sterke, så enhver slåsskamp vil antagelig være heftig, med en stor risiko for ingen endelig avklaring dem i mellom. Selv om den ene skulle tape i øyeblikket, så vil det allikevel ikke være en varig sak - at taperen slikker sårene sine en stund men er så klar til å ta fatt på ny slåsskamp. Kjip situasjon for eierne altså.. lykke til ihvertfall.

Det går ikke an å diskutere med deg OE. Alt du sier høres helt fantastisk ut, bare fordi det er på nynorsk Eller, nå kan det jo hende at alt du sier er helt fantastisk, da. Ikke godt å si. Det er jo på nynorsk

Kva? Vart du vonbroten no?

Kjempefin! Hvor mye veier han?

Masse flotte bilder her av en rååflott dalmis!

Han ser litt ut som en sånn hest fra prinsesse bøker for små barn. Helt nydelig hest, altså.

Jeg må bare si det en gang til, utrolig fine bilder du tar!

Det bildet var kjempe nydelig! Så ut som løvenes konge! Det treet som Rafiki sitter i Også gleder jeg meg til stor hund som kan trekke med på ski og spark om vinteren Det bilder der var kjempe stilig også Casper er kjempe vakker! Blir spennende å se valpene hans i fremtiden! Når skal du stille han neste gang?

Bare tull at fuglehunder er verre å trene enn andre hunder - min erfaring er at alle setterne er svært myke hunder, og MÅ trenes positivt! Vi trente våre hunder til å dekke på skuddet, og dermed var det ikke noe problem med å reise fuglen; de løp frem, fuglen fløy opp, jeg skjøt og hunden dekket! Jeg har hatt ES og IS, dalmatinere, boxere og dobermann, og av alle disse rasene var fuglehundene DEFINITIVT det enkleste å trene!

Ja fikk fanget noen morsomme øyeblikk der, bildene du tok ble mye bra, kameraet har vært i manuelt fokus så det var ikke bare bare, men du har gjort en bra jobb Java var morsom å ta bilde av, liker det hvor hun står i ruta, hun står så fint akkurat på bildet Og da kan man glemme det hun drev med på forhånd.

Sandra tok også masse bilder! Sandraaaa!

Enkleste er vel å enten snu og gå andre veien, løfte opp bikkja di når du passerer, eller rett og slett gå ett annet sted/til en annen tid

Her er vi ved litt av kjernen. Alle kan si at de har en super hund og at den er flink og funker bra, men når vi skal avle må vi ha dette dokumentert. Alle synes jo selv at de har verdens beste hund og er blind for hundens feil. Derfor må hundene dokumenteres og for vår del er dette på jaktprøver. Og kravet på jaktprøver er at hunden skal være rolig i oppflukt. Og dette igjen er svært vanskelig å få til på en del hunder. Moren til Yaris stiller på jakprøver og skal bla til VM. Hun fikk også 2.VK i helga. Det er ikke tvil om at det finnes vannvittig mange gode jakthunder der ute som burde vært avlet på, men som ikke blir det pga eier ikke stiller på prøver eller klarer å få frem potensialet i hunden. For ro i oppflukt er først og fremst et dressur spørsmål. Det er ikke uten grunn at det svært ofte er de samme hundeførerne som får til hundene sine. Forum har generelt sett liten takhøyde og Fuglehunder.no er ikke noe unntak (samme med Canis). Jeg er ikke glad i forumet selv, da man skjeldent kan ha saklige diskusjoner der. Synes ikke dette gjenspeiler den virkelig verden. Jeg har sett min del av teit behandling, men synes ikke dette skjer så ofte. Nå er jeg mest aktiv i Breton klubben, så det kan selvsagt hende at det skjer oftere andre steder. I sommer var jeg på en trenings samling hvor det var ei som trener positivt - og dette var ikke noe problem for noen av instruktørene. De hjalp henne med å finne metoder som fungerte for henne og hunden. Når det er sagt, så er det ikke sånn at vi andre ikke trener positivt heller, men vi tør å ta i hunden og brøle nei. ( men ikke sånn Fløysvik opplegg) Så igjen, mitt inntrykk er at ting går i riktig retning, men det tar selvsagt tid. Instruktørene jeg er i kontakt med er veldig nøye med å påpeke at hunden aldri korrigeres i fugl men at det er viktig å være konsekvent i dressuren utenom. Altså "hjemme dressuren". Det blir noe ala de som klikkertrener men som ikke tør starte på konkurranser. Man må vise frem hunden sin. Legger man ned mye trening er dte jo gøy å vise frem hvor god hunden er også. Om folk (jenter spesielt) aldri tør vise frem hunden sin, så er det ikke rart mannfolk ler av oss heller. Selvsagt møter jeg en del fordommer siden jeg er jente, litt beskjeden og "snillist" med hundene mine. Synes jeg møtte større fordommer før. For 5-6 år siden trente ingen med godbiter med vanlig dressur (lineføring etc), bortsett fra meg. Var på kurs i mai og da ble alle oppfordret av instruktøren til å bruke godbiter ved siden av ros. Men det er klart et godt stykke igjen.

Jeg har ikke sagt jeg ikke vet hvor jeg kan velge fokus. Bare nevnte at jeg har lært mye mer av å prøve og feile, enn jeg tror jeg hadde gjort ved å lese bruksanvisningen.

Det 2ne skriver her er viktig å huske, tror jeg. Jeg tror ikke det nødvendigvis er så viktig HVA du gjør, men det er veldig viktig hva slags sinnstemning du er i når du gjør det. Jeg har selv hatt et par hunder med diverse greier (ikke matforsvar, men andre like ubehagelige ting), og jeg merker godt at det sitter igjen hos meg, selv lenge etter at de hundene er borte og jeg har fått nye i hus som ikke ville drømme om å gjøre det de gamle gjorde. Enda kan jeg merke hvordan jeg spenner meg inni meg om jeg kommer i en situasjon hvor den forrige hunden ville ha reagert, selv om jeg rasjonelt sett vet at den nye hunden har langt bedre mentalitet enn den forrige og ikke egentlig blir skremt i en slik situasjon. Men siden jeg blir litt nervøs allikevel, så merker jo hunden det og blir litt usikker allikevel, og så merker jeg at hunden reagerer og spenner meg enda mer, og så har vi det gående. Derfor tenker jeg litt at for dere, med deres dårlige erfaring, vil det kanskje funke bedre om dere bare setter ned maten og går deres vei? Eller evt tar oppvasken eller noe, slik at dere er på kjøkkenet men ikke har noe fokus på hunden i det hele tatt? Jeg innbiller meg at om dere skal begynne å trene på ting i matsituasjonen så vil dere antageligvis ubevisst gå og forvente at noe skal skje, se etter ørsmå tegn på at hunden kanskje, muligens ikke er helt komfortabel allikevel, og dermed opprettholde deres egne negative følelser?

Prikkedyr :wub:

Gratulerer med sheltie! Sånn er det med collierasene - kalles ikke "velcro dogs" for ingenting. Ha! Misunner deg IKKE! Min eldste er så fryktelig "unnskyld at jeg er til" og det irriterer meg. Han MÅ høre at han har vært flink hele tiden, ellers kan det jo liksom hende at jeg hater han og at han er en grusom hund som ingen vil ha. Det er også irriterende de gangene han piper sånn helt stille, bare på normalt utpust. Og så skal han sleike i ansiktet, men han sleiker bare i løse lufta for å være varsom. Den yngste er så fryktelig "du ELSKER at jeg er til!!" og det irriterer meg. Hun hører ikke etter om hun får ros eller kjeft, for hun er jo liksom så likandes og alle syntes hun er guds gave til menneskeheten uansett. Det er også irriterende når hun står med alle beina rett ut som en edderkopp i vinduet og varsler frenetisk om at katta har kommet hjem med en mus. Klokka fire om natta. Og så tråkker hun på meg når jeg sitter og ligger. På alle de vonde stedene.

Takk for svar alle sammen! Til spørsmålet ditt er jeg ikke i tvil: nei. Ikke i begynnelsen. Men vi må overkomme den "frykten" vi har hatt til nå og jobbe oss nærmere og nærmere. Helt merkelig hvor godt sånt sitter i hodet på en. Skvatt unna her om dagen fordi jeg kom borti bikkja til mamma og pappa når den spiste. Så vanskelig å snu. Kommer nok til å reise på besøk til noen i løpet av neste uke og klappe og hilse på mens de spiser. Og ellers vil det kanskje være lettere å kunne oppføre seg normalt med en valp. Han vil nok virke veldig uskyldig, liten og stakkarslig i begynnelsen. Vi får se! Jeg er spent!

Nå er jeg sikkert en gledesdreper her, men jeg har fundert litt, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke synes min hund irriterer meg i det hele tatt egentlig... Er sjelden jeg sukker eller himler med øynene ovenfor Moses. Tror rett og slett jeg har den perfekte hund egentlig. Han er lydig/rolig/ekstremt trygg på seg selv/elsker barn/foretrekker kortere turer/driter ikke på gårdsplassen, men gjerne rett på utsiden når vi går tur/bjeffer svært skjelden/snill som et lam/elsker å bade/leker ute på nyttårsaften midt under rakettoppskytingen/elsker å kjøre bil etc. Finner rett og slett ingen irritasjonsmomenter. Men hvis jeg absolutt MÅ trekke frem noe (som egentlig ikke bryr meg veldig) så må det være de gangene han får blandet jogurt i maten. Da lukter det død og fordervelse i stuen en stund etterpå, for da går han å fiser hele tiden. Ikke i andre enden av rommet, men han kommer bort til MEG og stiller seg med rompa til og fyrer løs. Virker som om han gjør dette med vilje egentlig... Men men.. egentlig mest morsomt da

Tanken din er god den, men helt ærlig så synes jeg ikke dette høres ut som en hundeeier som bør bruke en grime på hunden sin. En grime skal brukes vettugt, og i feil hender kan den gjøre det meste verre...for hunden sin del. Passeringskurs, lære å trene hund og bli sitt ansvar besvisst derimot, DET hadde passet midt i blinken til denne hissige slappfisken av en hundeeier

Takktakktakk! Han er verdens vakreste! :D Og ja, det tror jeg av hele mitt hjerte at vi kommer til å få! (Nei, jeg klarer ikke slutte å smile :D )

Så mange flotte bilder altså Herlighet, det er mange pene hunder på sonen! Kan ikke nevne navn, for da måtte jeg ramset opp alle navna Og så fint med noen bilder av Java også Jeg får ikke sett alle bildene nå pga dårlig nett, så skal dra til mamma i morgen for å få sett resten SiriE: Seriøst, hva skjer med beina til Günther på det innkallingsbildet?! Hahahahahaha! Ser han sånn ut?! Tror jeg dæver Java er både søt OG flink hun

Når tesh tar springfart å lander oppå meg i sofaen.... (hun veier over 50 kg..) det skjedde for ca 10 min siden å jeg har vondt i beinet mitt.

You and me both, med en flattelatte til! Villeveldigjernemenjobbenkomiveien.

Når en hannhund prøver å ta en løpsk tispe utenfor ringen, så hjelper det ikke at han har mange titler, BIR og gruppeplasseringer i mine øyne.... Det hjelper ikke å ha titler for å være vakker på utsiden, når det bor en krutt-tønne inni... Jeg synes det er interessant å se på atferd i ringen, og hvor mye enkelte hunder får lov å utagere mot hverandre, dessverre uten at dommerne reagerer. Det er litt "morsomt" å se hvordan ufyselig oppførsel i ringen ser ut til å være arvelig... (NOT) Heldigvis er det noen dommere som ikke lar seg "lure": Her er et sitat fra Kim Vigsø-Nielsen, som dømte på Japanspesialen i år. "Norwegian Shibas has a superb temperament in general and the breeders seems to take care to who puppies are sold. But there are still a few that is not so good in temperament, this was the reason for me not to place two championmales, as their agressive behaviour towards each other and others in the ring, only reason why it had no fatal ending, were that their handlers stopped it, but it was close descission for me not to disqualifye the two and if they had touched either or others in the ring they certainly would have been send out with disqualification." En championtittel er på enkelte raser ikke noe annet enn et bevis på at man har giddet å reise nok..

For meg er en hund med lange utstillingstitler, en hund som ser bra ut rasemessig og har blitt dratt med hit og dit av eierne for å stilles ut mest mulig. Eiere er veldig utstillingsinteressert. Jeg tror de fleste med en normalt bygget hund kan få ganske så mange titler av å bruke mye penger på det og reise mye omkring. Så det er det det sier meg. Ingen verdens ting om mentaliteten. Hunden kan være vant til selve utstillinger men funker dårlig ellers i hverdagen. Jeg blir ihvertfall ikke superimponert av lange utstillingstitler. Folk maser på meg om ikke jeg stiller Nitro noe ut lengere, men jeg har jo fått championatet på han som beviser at han ser bra ut standard messig, trenger ikke bevise noe mer da føler jeg. (bortsett fra å delta på utstillinger pga å møte andre med rasen da, og det blir ikke før man har sjangs til å dra på noe stort.)

Min erfaring er en annen På min tidligere arbeidsplass så tok vi inn hunder for trening. Da får hunden nye rutiner, blanke ark og har ingen "minnesbilde" på meg som person. Det er da mye lettere å se hvilken hund Nora egentlig er. Selvfølgelig så samtrener man med eier etterpå Ane, for det første så må jeg si at du er kjempe flink! Jeg har et par tips ang. besøk. Når det ringer på døren, og du vet at folk skal komme inn. Ta Nora inn på rommet ditt, før du slipper besøket inn. La besøket sette seg i stuen, sitte der litt, før du slipper Nora inn, og later som ingenting. Jeg vil tro at du viser med hele deg "hva skjer nå? Hva kommer hun til å gjøre? Er hun redd? Ja, hun trekker seg litt nå" osv. Slipp Nora ut, gå mot stuen som du alltid gjør, og sleng deg på sofaen, og snakk med besøket. La alt være normalt. Ikke la besøket ta kontakt med henne. Kommer hun bort til de, så de si "nemmen du var fin", mens de har øyekontakt med deg. La de mer eller mindre overse henne mens de klapper henne. Når Nora har tatt litt kontakt, og vært flink, så roper du på henne, henter litt go`biter gjør en kommando som hun kan godt feks. "sitt" i stuen. Belønner henne for det, og legg henne inn på soverommet igjen. 
 Jeg skal forklare hvorfor: 1: Du legger henne inn på rommet ditt når besøket kommer, slik at Nora ikke skal få ta kontroll over situasjonen. Du har kontrollen 
 2: Du slipper Nora ut når besøket har roet seg, og det ikke er anspent stemning lengre (det er det ofte når folk kommer inn dørene...). I tillegg så slutter du og analysere henne. Stol på henne. Med å gi henne tillitt, så får du det tilbake. 
 3: Nora er ikke hovedpersonen i deres hus. La besøket fokusere på dere, og ikke hunden. De kan ta litt kontakt, men igjen, fokuset skal ikke være på Nora.
 4: Det er viktig at du bryter når hun er flink, og ikke venter til det nesten skjer noe, eller det skjer noe. Det er tydelig at Nora har mentale brister her, og det er slitsomt for henne å jobbe med de. La derfor ikke hun være i situasjonen for lenge. 

 5: Grunnen til at jeg ikke vil at du bare skal ta henne på rommet, er fordi at hun ikke skal føle at hun blir straffet på noen måte. Du roper på henne for å trene med henne, som gir en go`bit. Det er viktig at hun får lykkes i den "pressende" situasjonen, og derfor velger du en lett øvelse, før hun får gå på rommet. Er besøket der lenge, så kan du gjerne slippe henne inn etter 30 min igjen, men la henne få pauser, slik at hun kan overvinne redselen litt etter litt Når jeg lese at damen som ble bitt har gitt henne "en klem", så raser det inni meg. Er det noe hun ikke trenger, så er det folk som presser henne på den måten. Igjen, Ane, du er flink!

Nydelig! Husk å ikke oversosialiser med frilek og tren mye på passering og ikke hilsing også da Lett å glemme!

Å nei, det glemte jeg helt! Unnskyld, det var skikkelig dumt, for trollbolla er flink hun! Også synes jeg er det skikkelig kult at du konkurrerer med henne, for det krever litt å gå ut i ringen gang på gang når du vet at det kan hende det flyr et blad forbi eller det skjer noe annet artig (som at det kommer frisejenter i skogen ) som gjør henne noe distrahert. Det er kanskje ikke alltid det mest motiverende i verden kan jeg tenke meg? Så creds! Jeg gleder meg til trollbolla får sølvmerket sitt jeg

Her er en film av flinkingen min

Tannvisning: 10 Lineføring: 10 Innkalling fra sitt: 8,5 (komme kunne han, men sette seg riktig var vanskelig) Dekk fra holdt: 9,5 Enkeltdekk 1 min: 9,5 (dobbeltkommando på oppsitt) Helhet: 9,5 Sum: 95,5 av 100! Jeg er så stolt av Argyr! Jeg sa før vi dro at så lenge han var snill med alt av folk og dyr så skulle jeg være kjempefornøyd uansett, for han har aldri vært i en sånn setting med så masse folk og hunder. Ikke bare var han det, men jaggu slo han ikke til i ringen også! Der var håpet at vi kanskje ikke nullet på alt, eller tilogmed slapp å nulle. Før vi gikk i ringen var han sånn passe "ute av dekning" av og på og ville ikke engang ta godbiter, så jeg regnet med at det ikke ville gå så bra. Men vi gikk nå inn med godt humør, dette skulle jo være bare for gøy uansett. Jeg tror haka mi datt lenger og lenger ned for hver øvelse... Nesten tre uker har vi trent, og det eneste han ikke forstod var "på plass", det rakk vi aldri å lære inn skikkelig. Blid og fornøyd og oppmerksom! *sprekkeferdig av stolthet* Håper det blir neste år også, da skal vi starte i klasse 1 tenker jeg!

Har jo helt glemt og oppdatere her! Det går strålende med den vakre lille pusen vår! han er seg selv igjen, høyt og lavt! Vi er veldig glad for og ha den vanlige livsglade pusen vår tilbake

Mor møter sønn ...ehh!