Betale for seg hjemme - er det slutt med det?

[KarpeSkrotum 527]

Når poden er blitt 18 og har inntekt, så var det iallefall før ganske så vanlig å bidra hjemme med noen kroner. Husker selv jeg betalte 1500,- hjemme fra jeg begynte å tjene penger og syntes det var helt greit. (mannsalder siden, så 1500,- var ganske mye dengang)

Diskuterte det forrige dagen med noen ungdommer(18+) med egen inntekt og det var vist ikke så vanlig å betale og hjelpe til hjemme med noen kroner.

Er det blitt slik at unge folk idag har bare seg selv å bruke pengene på og ikke har 'forpliktelser' hjemme? Hva er din erfaring og hva gjøres hjem hos deg?

[Malamuten 10939]

Tja, nå flyttet jeg hjemmefra når jeg var 16 så det vet jeg ikke, men hadde jeg hadt en fornuftig ungdom i huset så hadde jeg gjerne latt de bo der gratis så de fikk spare til hus, bil, skole o.l. istede for og betale meg.. Evt ta noen kroner og sette inn på en egen konto som de kunne fått tilbake feks når de skulle kjøpe bolig.. Det synes jeg er et fornuftig bidrag til en god start på voksenlivet, så lenge man har råa til det, men det er meg

[Anette 14452]

Jeg betalte hjemme når jeg tjente penger og bodde hjemme. Pengene ble satt på en sparekonto som jeg har fått av i etterkant når jeg flyttet.

[Lola Pagola 20797]

Jeg bodde hjemme noen år mens jeg var i full jobb, og betalte ingenting. Snille foreldre . Og det har og gjort at jeg har litt mer frihet mtp. penger, fordi jeg har lagt meg opp endel. Det synes jeg er en fin ting, og vil nok gjøre det samme for mine barn. Jeg synes ikke man skal ta husleie bare av prinsipp, trenger man hjelp til den er det så klart helt fair, men trenger man det egentlig ikke så synes jeg, fra min ende av situasjonen, at å få muligheten til å legge seg opp penger er viktigere, utgiftene og bekymringene i voksenlivet kommer tidsnok.

Det kommer ann på ungdommen/den voksne og, hvordan hn forvalter det han tjener... går det meste til fyll og tull bør husleie betales og.

AnetteH, det var og en god løsning synes jeg.

[Nikita2010 0]

Jeg betalte ikke noe hjemme. Foreldrene mine ville heller jeg skulle spare de, kjempe greit å få spart opp litt til å søke eget huslån en gang i tiden.

[idaemiliee 119]

Nå flyttet jeg selv hjemmefra før jeg ble 18. Jeg betalte ingenting til pappa som "husleie", men jeg kjøpte nødvendige ting selv og kjøpte mat selv når jeg skulle være hjemme alene. Det var som regel også jeg som gjorde husarbeidet.

Min lillesøster er nå 17, og er veldig lite ansvarsfull. Derfor (sier han nå, spørs hvordan det blir når tiden kommer) blir det slik at hun må betale for seg hjemme, og kjøpe egne nødvendige ting selv, etter at hun blir 18.

Jeg syns det er riktig at man skal bidra i hjemmet, ihvertfall så lenge det er behov for det.

[Anette 14452]

AnetteH, det var og en god løsning synes jeg.

Thorstein hadde samme ordning med sine foreldre og fikk av den nå som vi flyttet og når han skulle på tur til australia ol.

Er en grei måte å spare på

[Kaja 9795]

Jeg begynte å jobbe som 15 åring (av egen fri vilje altså ) og betalte da det meste selv utenom mat og husleie. Flyttet ut som 17 åring, kom hjem igjen som 19 åring og betalte da heller ikke husleie, men endel mat og hjalp til hjemme selvsakt.

[Guest Michellus]

Jeg betaler nå for å bo hos pappa til jeg har fått en jobb som er inntektsbringende nok til at vi kan flytte ut. Betaler 500 kr i husleie + all mat selv og regninger selvfølgelig.

[antonia 123]

Søstrene mine har måttet betale 3500kr inn på BSU kontoen sin hver mnd de bodde hjemme og jobbet fulltid, dette var da pappas versjon av husleie!

De fikk heller ikke skrive opp noe som helst på handlelista til familien, skulle de ha noe de ikke hadde, fikk de kjøpe det selv.

Nå er begge søstrene mine "big spenders", så begrensninger i pengebruken måtte til, for sparing på egenhånd ville aldri skjedd!

Jeg for min del flyttet ut så fort jeg var ferdig med vgs

[:)Kine 609]

Jeg betalte ikke for mat og husleie da jeg bodde hjemme. Siden jeg var 14 eller 15 så sparte jeg til utenlandsturer med venner, og det siste året sparte jeg til å flytte ut selv. Foreldrene mine var nok fornøyde så lenge jeg sparte og ikke sløste. Med en gang jeg fyllte 18 så flyttet jeg hjemmefra.

Jeg begynte å jobbe som 15 åring (av egen fri vilje altså ) og betalte da det meste selv utenom mat og husleie. Flyttet ut som 17 åring, kom hjem igjen som 19 åring og betalte da heller ikke husleie, men endel mat og hjalp til hjemme selvsakt.

Er det noe særlig igjen etter mat og husleie? Klær? Det har jeg betalt for selv siden barneskolen tror jeg..

Edit: Jeg har aldri jobbet fullt og bodd hjemme. Flyttet jo etter 2. året på vgs.

Edit2: Jeg synes det er veldig bra at foreldrene ser det ann. Foreldrene mine ville jo nesten like mye som meg at jeg skulle få reist og opplevd mye. Det er jo veldig bra at ungdommer/unge voksne lærer seg på egenhånd at det lønner seg å spare for å få noe ordentlig ut av pengene, og det lærte jeg!

Edited November 28, 2011 by :)Kine

[Hermes 5407]

Når poden er blitt 18 og har inntekt, så var det iallefall før ganske så vanlig å bidra hjemme med noen kroner. Husker selv jeg betalte 1500,- hjemme fra jeg begynte å tjene penger og syntes det var helt greit. (mannsalder siden, så 1500,- var ganske mye dengang)

Diskuterte det forrige dagen med noen ungdommer(18+) med egen inntekt og det var vist ikke så vanlig å betale og hjelpe til hjemme med noen kroner.

Er det blitt slik at unge folk idag har bare seg selv å bruke pengene på og ikke har 'forpliktelser' hjemme? Hva er din erfaring og hva gjøres hjem hos deg?

En av mine brødre er 21 år, jobber i nordsjøen, tjener fett, bor hjemme, betaler ingenting. Han har høyest formue i familien nå

Men aner ikke hva som er vanlig. Jeg flyttet selv ut etter videregående og et år i førstegangstjenesten, men har bodd hjemme i korte perioder uten å betale for "kost og losji".

[KarpeSkrotum 527]

Den gangen jeg betalte 1500,- så var det greit for mine foreldre at jeg betalte 750,- Men jeg betalte 1500,- fordi jeg viste de (vi) hadde dårlig råd og de snudde og vente på kronene. Jeg fikk meg ikke til å 'sløse' og ikke hjelpe til.

Det er kanskje litt anderledes idag, for de fleste har kanskje god/ok råd?

Men er det ikke litt prinsipp i det at man er en familie og da bør alle hjelpe hverandre - Blir det ikke litt feil hvis poden kan sløse/spare en hel inntekt, mens foreldre betaler alt?

Som foreldre vil man jo uansett hjelpe til senere også, spesielt hvis de har problemer, men er ikke deres bidrag i å hjelpe til hjemme med noen kroner med på å øke muligheten for å gi denne hjelpen når den tid kommer? Altså - de nyter uansett godt av å ha hjulpet til ?

[LilleZara 1014]

Jeg har aldri måttet betale mat eller leie hjemme.Alt annet betalte jeg selv. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 20,å begynte å jobbe når jeg var 17,så var greit å kunne bli vandt med det å bare jobbe først,for så å begynne å betale da jeg flyttet ut.

Min bror bodde hjemme til han var 25,de siste årene han bodde hjemme,så var det eneste han måtte betale var internett og noen ekstra tv-kanaler. Men han synes jeg de kunne hatt en litt bedre avtale med. Han har jobb som betaler veldig godt,så han kunne bidratt en del mer.

Jeg tror man bør se litt an hvor selvstendige "barna" er. Noen er klar for å ta ansvar,mens andre er litt mer avhengig av å være barn litt lengre.

Og man må selvfølgelig se an sin egen økonomi. Noen har ikke råd til å betale alt for barna sine. Så da kan man lage en avtale om at barna bidrar litt.

En jeg kjenner fikk leiekontrakt av moren i 18års-gave. Betal leie,ellers ryker du ut. Den synes jeg er litt vel drøy,men

[soelvd 7686]

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 15, så jeg vet ikke hva som ville skjedd hos oss. Men jeg er ganske sikker på at om jeg hadde tatt vgs hjemme i stede for i byen hadde jeg fått bo gratis hjemme. Og selv om jeg da bare hadde hatt ekstrajobb ved siden av studiene vet jeg at det hadde vært forbeholdt at jeg selv sparte på BSU feks. Hadde jeg ikke spart noenting til noe fornuftig og bare levd livets glade dager hadde jeg nok måtte betale for meg. Men jeg har alltid jobbet hardt og spart mye og da har de også gladelig sponset meg med andre ting mens jeg har bodd på hybel. Nå har jeg samboer, vi eier leilighet, han jobber fullt og jeg deltid + studering. Så nå har jeg selv sagt jeg klarer meg selv. Men jeg er evig takknemlig for all støtten jeg har fått.

[Hundeliv 26]

Det er foreldrenes plikt å gjøre barna mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Da mener jeg opplæring i økonomi er en viktig del av det. Og jeg tror ikke noe på å sy puter under armene på avkommet. På ett eller annet tidspunkt må de faktisk betale for eget livsopphold, og jeg tror det er en slags stolthet også i det å klare seg selv. Jeg synes også det er viktig at barna lærer at deres bidrag teller, og at vi har et felles ansvar for hverandre.

Jeg betalte alt av utgifter til barna var ferdige med videregående. Etter den tid, fikk de beskjed om at de måtte betale en symbolsk sum for å fortsette å bo hjemme. Nå valgte begge å flytte etter endt videregående, og de klarer seg utmerket,- også økonomisk.

[:)Kine 609]

Den gangen jeg betalte 1500,- så var det greit for mine foreldre at jeg betalte 750,- Men jeg betalte 1500,- fordi jeg viste de (vi) hadde dårlig råd og de snudde og vente på kronene. Jeg fikk meg ikke til å 'sløse' og ikke hjelpe til.

Det er kanskje litt anderledes idag, for de fleste har kanskje god/ok råd?

Men er det ikke litt prinsipp i det at man er en familie og da bør alle hjelpe hverandre - Blir det ikke litt feil hvis poden kan sløse/spare en hel inntekt, mens foreldre betaler alt?

Som foreldre vil man jo uansett hjelpe til senere også, spesielt hvis de har problemer, men er ikke deres bidrag i å hjelpe til hjemme med noen kroner med på å øke muligheten for å gi denne hjelpen når den tid kommer? Altså - de nyter uansett godt av å ha hjulpet til ?

Ja, det er jo en stor forskjell! Og hvis foreldrene mine hadde hatt dårlig råd, så ville jeg selvfølgelig bidratt.

Da jeg flyttet hjemmefra hadde jeg et år på vgs igjen, og da fikk jeg faktisk 2500 kr i måneden av foreldrene mine det året slik at jeg skulle få konsentrere meg om skolen. Man får jo bare borteboerstipend når man går på vgs, og det var ikke så mye å skryte av. Jeg er veldig takknemlig for at de har støttet meg og mine valg.

[soelvd 7686]

Det er foreldrenes plikt å gjøre barna mest mulig i stand til å ta vare på seg selv. Da mener jeg opplæring i økonomi er en viktig del av det. Og jeg tror ikke noe på å sy puter under armene på avkommet. På ett eller annet tidspunkt må de faktisk betale for eget livsopphold, og jeg tror det er en slags stolthet også i det å klare seg selv. Jeg synes også det er viktig at barna lærer at deres bidrag teller, og at vi har et felles ansvar for hverandre.

Jeg betalte alt av utgifter til barna var ferdige med videregående. Etter den tid, fikk de beskjed om at de måtte betale en symbolsk sum for å fortsette å bo hjemme. Nå valgte begge å flytte etter endt videregående, og de klarer seg utmerket,- også økonomisk.

Joda. Men det er jo ikke bare når man er 18 man lærer det. Sånt tror jeg det er vitkig å begynne med tidlig. Så lenge jeg kan huske har vi måtte jobbe for lommepenger feks. Vi fikk ei liste der den og den arbeidsoppgaven ga så og så mange kroner, så fikk vi krysse av når det var gjort og den opptjente summen deltes ut på søndager. Utrolig motiverende. Vi hadde 15kr til lørdagsgodt og min stakkars mor stod i evigheter på butikken eller bensinstasjonen hver eneste lørdag mens vi regnet og regnet på hva vi kunne kjøpe. Ikke en gang ga hun etter for de kronene - det var så mye vi hadde. Og uten tvil, vi lærte at man må jobbe for pengene og man kan ikke bruke mer enn man har. I dag er jeg overrasket over hvor utrolig mye det faktisk har gjort for min pengeforståelse.

[Aymee 548]

Jeg begynte å betale klær o.l selv da jeg fikk min første jobb som 16, og begynte med husleie da jeg var atten. Det var ikke store summen, men det hjalp vel på en heller større strømregning når man har en tenåringsdatter som bruker to timer i dusjen osv.

Som Soelvd begynte foreldrene mine tidlig med å gjøre meg økonomisk bevisst. Jeg fikk myeeee penger i måneden sammenlignet med de fleste jeg kjente, men så jobbet jeg også mye for pengene - og de forventet samme innstilling og utførsel som om de hadde leid inn noen til å gjøre det.

[KarpeSkrotum 527]

Her i huset har alle hjulpet til uten en eneste krone. Penger har de fått når de har trengt det.

For oss har det vært en selvfølge at alle hjelper til, da vi alle bor her.

[schnart 18]

Jeg tror det er mindre vanlig enn det var før. Det virker på meg som om de eneste ungdommene som betaler for seg hjemme nå og for en 5 - 6 år siden er de med foreldre som er dårligere stilt. Det baserer jeg på min omgangskrets og bekjente for noen år siden, mins søsters (som er 20 nå) og min brors ( som er 16).

De med midler over gjennomsnittet derimot ser ut til å gi barna sine alt de vil ha, helt uten krav til skolegang/jobb/sparing. Med det resultatet at de ikke lærer noe om verdien av penger. Jeg personlig har flere venner som er vokst opp med foreldre som "hjelper", nå er de voksne, bor for seg selv og har ingen skrupler med å løpe hjem til mamma og pappa for husleie/matpenger etc. etter overforbruk på unødvendige ting. Dette i en alder på 25 - 30. De har ingen stolthetsfølelse i å klare ting selv, tvert i mot føler de seg berettiget til hjelp..

Det er en skummel utvikling på gang hvor "alle" mener at det er noen andres ansvar å sørge for dem, være seg foreldre eller stat.

Noe har skjedd med tankesettet til min mor også f.eks. Jeg måtte ikke jobbe, men valgte selv å gjøre det fra jeg var 15 (mest fordi jeg ikke ville mamma skulle ha rett på å spør hva jeg brukte penger på ). Etter fylte 18 kunne jeg få bo hjemme og få alle "nødvendigheter" dekket hvis jeg studerte. Valgte jeg å jobbe skulle jeg bidra med husleie som ble satt på min BSU. Min bror er nå 15, "nødvendigheter" er utvidet til alt. Han får ikke lov til å jobbe, fordi han skal konsentrere seg om skolen. Og såvidt jeg vet skal det fortsette sånn til han er ferdig med høyere utdannelse..

[Zitka 15102]

Jeg mener det litt forskjell ifra barn til barn.. Jeg flyttet ut da jeg var 16, for å så flytte hjem igjen, for å så flytte ut igjen osv. Men ifra jeg var 14 år jobbet jeg, og betalte kontantkort og slikt selv Mamma hjalp vel til me klær til skolestart og jul, mener jeg og thats it..

Men jeg pleide også å kjøpe litt mat innimellom og så hjalp jeg veldig mye til hjemme..

Så når det gjelder ungene mine, så kommer jeg ikke å kreve noe husleie eller slikt hvis de går på skole og gjør en ordentlig innsats enten på skola, sparing eller lignende.. Bor de hjemme bare pga de er lat, har et skyhøyt forbruk osv. ja da blir det husleie og slikt ja..

[Ingvild 10214]

Det kommer jo an på hvordan hele familiesituasjonen er. Etter videregående bodde jeg hjemme et halvt år mens jeg jobbet. Jeg jobbet ikke fulltid, men hadde en inntekt på ca. 10 000 i måneden (varierte etter hvor mye jeg jobbet). Det meste av dette gikk rett til sparing. Mat stod foreldrene mine for (det vil si - det hendte jeg dro på butikken og tok med handlelista og kjøpte det som stod der i samme slengen). Bilen deres fikk jeg disponere fritt så lenge ikke de brukte den, uten at jeg trengte å betale noe spesielt for det (men jeg fylte selvsagt på tanken hvis den begynte å bli tom mens jeg var ute og kjørte). Husleie var det ikke snakk om at jeg skulle betale.

Jeg tror tanken på å kreve penger fra meg det halvåret ikke var i nærheten av å streife foreldrene mine engang. De har begge gode nok inntekter til at de ikke ville trengt et par tusenlapper av meg for å få det til å gå rundt. Dessuten vet de at jeg ikke ville hatt samvittighet til å snylte på dem unødvendig - jeg bodde og jobbet hjemme i et halvt år for å spare penger til noe konkret (flere måneders utenlandsopphold) men også for å i det hele tatt legge meg opp litt mer penger (det er veldig kjekt å være student og vite at jeg har litt penger i bakhånd om noe uforutsett skulle skje). Foreldrene mine hadde ikke noe ønske om å frata meg penger jeg ellers ville ha spart.

Men i det hele tatt er foreldrene mine nokså rause og spandable, og de vil heller at jeg og søsteren min (som begge er unge og lever på studielån) skal få det litt romsligere enn at de selv skal legge opp masse sparepenger som de egentlig ikke trenger. Indirekte støttet de oss økonomisk så vi begge skulle få et friår etter videregående, i tillegg til at de etter eget ønske bidrar med penger til større utgifter og andre ting (for eksempel betalte de flybillettene mine da jeg var hjemme en helg i høst, selv om jeg helt fint hadde råd til de billettene selv). Hvis noe alvorlig skulle skje med Tinka i morgen og jeg plutselig satt der med en veterinærregning på 20 000, hadde de ikke latt meg betale alt det selv av mine egne sparepenger (men nå er forsåvidt Tinka like mye deres hund som min - de kommer ikke til å betale en eneste krone for utgifter til min neste hund, for den er det jeg som kjøper og eier).

For meg handler det ikke om at familien stiller opp for hverandre i tykt og tynt og derfor bør ungen betale for seg med en gang han har fylt atten. Eller kanskje det er nettopp det det gjør? I mine øyne blir det i alle fall merkelig at foreldrene skal "melke" penger ut av ungene sine hvis de selv har en romslig og stabil økonomi. Da er det bedre å oppfordre og hjelpe til med sparing. Men så er det ikke alle ungdommer som er like flinke og fornuftige til å se at man overhodet ikke trenger å bruke opp alt man får inn på kontoen hver måned. Da er det kanskje greit med slike tiltak som er nevnt tidligere i tråden - for eksempel at foreldrene får et par tusen i måneden som går direkte inn på BSU-konto e.l.

Jeg har vokst opp i et hjem hvor det i grunnen ikke har vært mangel på penger. For all del - foreldrene mine er ikke styrtrike, men vi har alltid hatt tilgang på det vi trenger. Det betyr ikke at jeg ikke ser verdien av penger. Det er liksom ikke så svart-hvitt at man blir ureflektert og sløsende med en gang foreldrene har brukbar inntekt.

[Mud 25328]

Jeg flyttet hjemmefra når jeg var 15,, men jeg er overbevist om at jeg hadde måttet betale hjemme hadde jeg bodd hjemme og jobbet.

Jeg har pent måttet ta meg sommerjobb fra jeg var 13 år og passet andres barn etc for å få penger til eget forbruk fra samme alder.

Vi fikk nødvendigheter, men med en gang vi var gamle nok til å jobbe måtte vi selv stå for utgiftene til ungdomsklubben, hesteutstyr osv. Det skulle bare mangle. Det samme skal Ask. Er det noe jeg skal lære den ungen så er det arbeidsmoral og å ta ansvar for seg selv. Men å sette pengene inn på bsu konto var jo genialt!

[MiO 864]

Jeg betalte hjemme da jeg begynte og jobbe i 18 års alderen. Jeg jobbet fulltid, og det skulle bare mangle om jeg da ikke bidro noe til fellesskapet og ikke "snyltet" på foreldrene mine. Det lærte meg litt at det kostet å bo. Ikke alt her i livet serveres på et sølvfat heller. Det virker som mange ungdommer i dag tror det, at de bare skal få alt de har lyst på, som en selvfølge.

Hvordan vi blir å gjøre det, mannen min og jeg, med vår egen sønn når han evt får seg jobb, vet jeg ikke ennå. En deltidsjobb skal han få beholde inntekten av selv, det ville jeg ikke bedt om å få noe av. Men hvis han skaffer seg heltidsjobb og bor hjemme...? Da skal han få betale for seg, mener jeg.

Men gubben i huset her har vært bortskjemt hele sitt liv og betalte ikke en krone hjemme, så han vil vel ikke at sønnen vår skal det heller... det blir nok en diskusjon når den tiden kommer! Foreløbig er ikke sønnen min tenåring engang, så det blir noen år frem i tid (han er 11).