Jump to content
Hundesonen.no

Valg av riktig Malamute valp.


Recommended Posts

Hei!

Vi vurderer å skaffe oss ny hubd etter våre hunder har gått bort. Har gjort mye research, og jeg heller mot Malamute. Det som er største bekymring rundt et slikt valg er samkjønnsaggressjonen som det er skrevet så mye om.

Om vi skal ha Malamute, er det ideelle for oss ei underdaning (kan underkaste seg andre hunder) tispe, men som samtidig er selvsikker. For oss er genytt/lynne viktigst, og trekkegenskaper mindre viktige iom at den vil aldri bli brukt i spann eller løp. 

Vi skal bare ha én hund, men foreldrene mine har to tisper (svart elghund), søsteren min har to tisper (fuglhunder), samboeren hennes hans ei tispe og en kastrert hann (fuglhund). Det er viktig for oss at hundene kommer overens mtp besøk og ferie etc. Er dette oppnåelig mtp god sosialtrening, riktig valp og de vil selvfølgelig aldri være uten oppsyn.

Klarer en god oppdretter å plukke ut en slik valp basert på mor/far og hva de ser de første ukene av livet til en valp?

Noen som vet om noen oppdrettere som er såpass erfarne?

Link to post
Share on other sites

Jeg ville mye heller hatt en trygg og selvsikker og språksterk hund enn en underdanig en. En selvsikker hund vil sjelden være underdanig. En underdanig

Og hvis du er bestemt på malamute så tror jeg tispe er et dårlig valg om du vil den skal gå overens med familiens tisper. Hvis de først er samkjønnsaggressive er tispene gjerne de verste. Iboende samkjønnsaggresjon er heller ikke nødvendigvis enkelt å trene bort. Om foreldrene/tidligere kull har mindre/lite tilløp til samkjønnsaggresjon er sjansen kanskje bedre, men aldri noen garanti. Med de forutsetningene du beskriver ville jeg aldri kjøpt en tispe av en rase som kan være samkjønnsaggressiv. Og hvis det er viktig for dere at hunden går overens med andre hunder generelt så ville jeg ikke gått for malamute.

Hvis det er polarhunden som tiltrekker dere, hvorfor ikke en husky? Enklere og mer omgjengelige hunder ser jeg sjelden (så lenge de får riktig sosialisering og aktivisering).

 

  • Like 6
Link to post
Share on other sites

Jeg tenker det er en dårlig idé å gå for en rase som er kjent for å ha problemer med andre hunder, om det er veldig viktig for dere at den er omgjengelig med andre hunder. Å velge en underdanig valp i valpekassen betyr ikke at den ikke vil bli sær og grinete mot andre hunder når den blir 3-4 år og får mer pondus, særlig tisper endrer seg mye i den alderen. Som Simira også sier, er tisper gjerne de verste hva gjelder hundeaggresjon. Der hannhunder som regel går overens med alle tisper og ingen hannhunder, går en del tisper av mindre omgjengelig raser verken overens med tisper eller hannhunder.

Man kan heller ikke trene vekk samkjønnsaggresjon. Hunder som ikke liker en annen hund, kan i beste fall lære seg å tolerere at den er i nærheten, men man vil aldri kunne ha dem løse sammen eller innenfor rekkevidde. Det er best case, ofte blir det bare stress, gjøing og dårlig stemning av å ha dem innenfor synsfeltet til hverandre.

 

  • Like 7
Link to post
Share on other sites

Samkjønnsaggresjon viser seg vanligvis ikke før hunden er voksen. Jeg har en rase som har en tendens til å være...skal vi si "kresne" på hvem de liker? Men min første tispe var helt fantastisk snill og god som valp og unghund! Hun var vant med å møte fremmede hunder løse fra hun var valp, og hun var alltid leken, glad og ubekymret. Ingen dårlige opplevelser. Hun var grei i bånd også, selv om vi som regel ikke hilste så mye uten at hundene var løse.

Så en dag møtte hun en snill og rolig borzoi i bånd, og da knurret hun. Hun var litt over 2 år gammel, og hadde aldri reagert på en hund før, og det var vendepunktet hennes. Knurring var nå standard reaksjon for henne. Nå er hun snart 8, og hun misliker 90% av hunder uansett kjønn.

Tisper kan være bitchy mot hannhunder uansett, og når de får samkjønnsaggresjon på toppen av det hele så betyr det at de misliker de fleste. Hennes erkefiende var naboens kastrerte hannhund frem til de flyttet, så de slipper ikke unna på grunn av kirurgiske inngrep heller!

Dersom en oppdretter sier at de kan se det på hunden som valp, så vil jeg ikke stole på det. Du kan ikke se det på en 2 mnd gammel valp, en 8 mnd gammel valp, eller en 1 år gammel unghund. Det kommer som  regel som lyn fra klar himmel, og "h*n har aldri reagert sånn før!" er eiernes reaksjon når den voksne hunden første gang knurrer eller sloss med en annen. 

Jeg hiver med meg på det de andre sier: kjøp rase ut i fra de egenskapene som er viktig for deg at hunden har. Hva skjer dersom du kjøper malamute og den utvikler samkjønnsaggresjon når den er 2-3 år gammel?

  • Like 3
Link to post
Share on other sites
På 9/9/2022 at 2:09 PM, simira skrev:

Jeg ville mye heller hatt en trygg og selvsikker og språksterk hund enn en underdanig en. En selvsikker hund vil sjelden være underdanig. En underdanig

Og hvis du er bestemt på malamute så tror jeg tispe er et dårlig valg om du vil den skal gå overens med familiens tisper. Hvis de først er samkjønnsaggressive er tispene gjerne de verste. Iboende samkjønnsaggresjon er heller ikke nødvendigvis enkelt å trene bort. Om foreldrene/tidligere kull har mindre/lite tilløp til samkjønnsaggresjon er sjansen kanskje bedre, men aldri noen garanti. Med de forutsetningene du beskriver ville jeg aldri kjøpt en tispe av en rase som kan være samkjønnsaggressiv. Og hvis det er viktig for dere at hunden går overens med andre hunder generelt så ville jeg ikke gått for malamute.

Hvis det er polarhunden som tiltrekker dere, hvorfor ikke en husky? Enklere og mer omgjengelige hunder ser jeg sjelden (så lenge de får riktig sosialisering og aktivisering).

 

Våre to huner var vidt forskjellig i gemytt. Hun ene er trygg, balansert og underdanig. Hun har ikke noe behov for å utvise dominans overfor andre hunder, og underkaster seg så snart hun får mulighet. Husker da vi observerte henne hos kennelen, da lå hun til stadighet på ryggen når hun lekesloss med broren. Hun andre var ekstremt dominant, og jeg vil si usikker. Hun var rake motsetningen.

 

Angående samkjønnsaggresjonen, er det såvidt jeg har lest store forskjeller på hundene. Noe kommer av arv og noe av miljø. Målet må være å finne en oppdretter som avler på gemytt, i motsetning til feks dem som avler for konkurranser og bryr seg mindre om dette. Angående å komme overens, er ikke målet at de må være bestevenner, men kunne sameksistere på tur, eller innendørs uten å ryke i hverandre. De vil aldri være ilag uten oppsyn. Den hunden jeg beskrev som var dominant, havnet tidvis i slåsskamp med elghundene, men de kom stort sett overens.

Har vurdert Husky, men av hva jeg klarer å lese om aktiviseringsbehovet og dens ønsker  om å stikke av så snart muligheten byr seg, gjør at jeg ønsker Malamut heller.

 

Link to post
Share on other sites
På 9/9/2022 at 4:39 PM, Tyttebæra skrev:

Jeg tenker det er en dårlig idé å gå for en rase som er kjent for å ha problemer med andre hunder, om det er veldig viktig for dere at den er omgjengelig med andre hunder. Å velge en underdanig valp i valpekassen betyr ikke at den ikke vil bli sær og grinete mot andre hunder når den blir 3-4 år og får mer pondus, særlig tisper endrer seg mye i den alderen. Som Simira også sier, er tisper gjerne de verste hva gjelder hundeaggresjon. Der hannhunder som regel går overens med alle tisper og ingen hannhunder, går en del tisper av mindre omgjengelig raser verken overens med tisper eller hannhunder.

Man kan heller ikke trene vekk samkjønnsaggresjon. Hunder som ikke liker en annen hund, kan i beste fall lære seg å tolerere at den er i nærheten, men man vil aldri kunne ha dem løse sammen eller innenfor rekkevidde. Det er best case, ofte blir det bare stress, gjøing og dårlig stemning av å ha dem innenfor synsfeltet til hverandre.

 

Her var nettopp det jeg lurte på, vet hundene er søte og greie mot andre hunder, men så kan det snu helt når de blir 2 år gamle. Mitt håp med en underdanig hund er at den ikke har samme behov for å kjempe om hierarki, og i møtet med andre hunder kan underkaste seg uten å måtte slåss til ene parten blir skadet eller i verste fall drept.

Link to post
Share on other sites

En dominant hund er ikke usikker. En dominant hund er trygg på seg selv og har ikke behov for hverken å underkaste seg eller trykke andre ned, men gir tydelige signaler og holder stand hvis andre utfordrer den. De kan vise aggresjon, men har sjelden behov for det. Aggresjon mot andre hunder kommer i de aller fleste tilfeller på grunn av usikkerhet hos hunden, potensielt ressursforsvar, ikke dominans.

Hunder som underkaster seg er gjerne myke, de kan godt være trygge på seg selv, men det kan også være smisking og tegn på usikkerhet.

Når det gjelder aktiviseringsbehov og jaktinstinkt så tror jeg ikke forskjellen er veldig stor på malamule og husky. Du kan ikke regne med å ha noen av dem løse i skog og mark, ihvertfall ikke hvis de kan tenkes å få ferten av vilt, og de krever en del aktivitet begge rasene.

  • Like 4
Link to post
Share on other sites
På 9/9/2022 at 8:16 PM, Pingeling skrev:

Dersom en oppdretter sier at de kan se det på hunden som valp, så vil jeg ikke stole på det. Du kan ikke se det på en 2 mnd gammel valp, en 8 mnd gammel valp, eller en 1 år gammel unghund. Det kommer som  regel som lyn fra klar himmel, og "h*n har aldri reagert sånn før!" er eiernes reaksjon når den voksne hunden første gang knurrer eller sloss med en annen. 

Jeg hiver med meg på det de andre sier: kjøp rase ut i fra de egenskapene som er viktig for deg at hunden har. Hva skjer dersom du kjøper malamute og den utvikler samkjønnsaggresjon når den er 2-3 år gammel?

Har ikke hørt noen oppdrettere si at de kan se på en hund om den er udnerdanig eller ikke, men jeg vet at graden av selvsikkerhet kan lett ses. Det sies at en ikke skal velge den mest ivrige valpen, og en skal ikke velge den mest bortgjemte valpen et kull, men den som er midt på treet. En får da en balansert hund. Og det er litt dette jeg er usikker på. Slik jeg forstod det, skal du ha en tjenestehund eller en til å lede spannet, bør du gå for den mest selvsikre hunden. I det leser jeg at den kanskje er mest dominant og vil sikre seg "sjefsrollen" i flokken, altså mest dominant. Mulig jeg tar feil, men tror jeg hvertfall er litt inne på noe. 

Velger en en hund som er mer "følsom" og ikke har et stort behov for å hevde seg, vil ikke den også være mer tilbakeholden i møte med andre hunder? Her er det viktig å påpeke at jeg heller ikke vil ha en usikker hund som "flyr" i alt fordi den er redd.

Det jeg derimot har hørt en oppdretter av malamut si, er at samkjønnsaggresjonen er "oppskrytt" da dette er hunder som er avlet for å fungere ilag og samarbeide når de trekker. Oppdretter har mange hunder ilag, både tisper og hannhunder, og det fungerer bra.

Malamuten har alle egenskapene jeg vil ha, som er viktig for meg, men er nettopp samkjønnsaggresjonen som jeg er bekymret for. Jeg ønsker ikke en situasjon hvor hunden regnes som "mannevond" av resten av familien. Om det er en av hundene den ikke kommer veldig godt overens med tdivis, gjør ikke det noe. Men om den ønsker å ta livet av de andre familiehundene, er det et stort problem.

Link to post
Share on other sites

Jeg har lest det som er av artikler på norks og engelsk, og sjekket ut på ulike forum, men savner et litt nyansert bilde av malamuten. Det som problematiseres oftest er hvorvidt du skal ha flere hunder i husstanden, og møtet med tilfeldige hunder. Har ennå til gode å lese noe om hvordan den går overens med andre hunder i utvidet familie som den har vokst opp med og møtt siden den var valp.

Har lest flere historier om hvordan den søte hunden gikk overens med alle andre hunder, men endret seg da den ble ca 1,5-2 år gammel. En skulle tro at om dette gjaldt 90-100% av hundene, ville hunden vært å regne som "umulig" å ha, hvertfall at det var langt flere tilfeller med ompalssering. Desverre er det ikke mange slike historier hvor hundene er 3-4 år gammel, og at hundene fungerer fint sosialt. Men så er det jo det med at når ting fungerer, skriver ikke folk om det.

 

Jeg prøver derfor med dette innlegget å se om det ikke er mer nyansert enn slik det oftest fremstilles. Hva kjennetegner i såfall de hundene som fungerer bra? Er det avslinjer, spesielle oppdrettere, trening etc? Eller er det slik at malamut tisper ikke fungerer med andre tisper når de er voksne, og det er bare sånn det er?

Link to post
Share on other sites
1 time siden, simira skrev:

En dominant hund er ikke usikker. En dominant hund er trygg på seg selv og har ikke behov for hverken å underkaste seg eller trykke andre ned, men gir tydelige signaler og holder stand hvis andre utfordrer den. De kan vise aggresjon, men har sjelden behov for det. Aggresjon mot andre hunder kommer i de aller fleste tilfeller på grunn av usikkerhet hos hunden, potensielt ressursforsvar, ikke dominans.

Hunder som underkaster seg er gjerne myke, de kan godt være trygge på seg selv, men det kan også være smisking og tegn på usikkerhet.

Når det gjelder aktiviseringsbehov og jaktinstinkt så tror jeg ikke forskjellen er veldig stor på malamule og husky. Du kan ikke regne med å ha noen av dem løse i skog og mark, ihvertfall ikke hvis de kan tenkes å få ferten av vilt, og de krever en del aktivitet begge rasene.

Ok, når jeg søker opp begrepet dominans hos hunder, kan det se ut til at det er mer til enn jeg la i det. Hvis jeg forstår det riktig, og ønsker å finne en valp hvor risikoen for samkjønnsagggresjon er mindre, hvertfall mindre farlig i hyppighet og konsekvens, ser jeg etter en valp som er selvsikker, men som også har kan underkaste seg når det er hensiktsmessig? JEg vil ha en hund som er tolerant overfor andre hunder, også når andre hunder gjør feil, og hvis det blir slåssing, må den kunne gi seg og ikke være slik at den "MÅ" vinne, og vil kjempe til siste slutt.

Er det mulig å finne en slik hund i valpekassa for i monimere sannsynlighet for samkjønnsaggresjon, og er resonnementet mitt riktig ifht hva jeg ser etter? 

Link to post
Share on other sites
1 hour ago, Jaris said:

Her var nettopp det jeg lurte på, vet hundene er søte og greie mot andre hunder, men så kan det snu helt når de blir 2 år gamle. Mitt håp med en underdanig hund er at den ikke har samme behov for å kjempe om hierarki, og i møtet med andre hunder kan underkaste seg uten å måtte slåss til ene parten blir skadet eller i verste fall drept.

Bikkjer har ikke samme flokkdynamikk som ulver, de er mye mer individuelle i hvordan de fungerer med andre hunder. Der er sjeldent noe "hierarki" per definisjon der hver hund har en spesifikk rang, blant mine er det aldri noen sjef som kan kreve inn ressurser fra den andre, slik det er blant ulver. Mine hunder, som fungerer i flokk, er jevnbyrdige på den måten at de respekterer de andre hudnenes grenser og ressurser. Det er ingen som får ta fra noen av de andre mat eller liggeplasser, de har hvert sitt og ingen tolererer at de andre prøver seg på deres mat f.eks. Så når det er snakk om konflikter mellom hunder innad i "flokker", starter det som regel med den hunden som ikke respekterer en annens hunds grenser og ressurser. En trygg og stødig hund vil som regel forsvare sitt. De hundene som prøver seg på å stjele eller bølle med andre, er gjerne pågående og impulsive i personlighet, det handler ikke om at de er mer dominante, for mange av dem underkaster seg alltid først når det omsider smeller. Tisper tolererer også som regel langt mindre dårlig oppførsel fra andre hunder før det blir alvorlig trøbbel, der hannhunder kan strekke seg mye lengre med tisper, unghunder og valper som oppfører seg dårlig.

Det som også er med bikkjer, er at bikkjer har sine egne meninger om hvilke hunder de liker og ikke liker. Så en hund som generelt er omgjengelig og enkel, kan ha enkelte individer den ikke tåler trynet på. Edit: Dette vil si, det er ingen åpenbar grunn til at de er ute etter å ta hverandre. Jo mer sær eller hundeaggressiv en rase regnes som, jo flere slike individer vil det være bikkja ikke liker, og jo mer alvorlig blir det om de får mulighet til å slåss. Dette er ikke noe du løser ved å velge den mest konfliktsky valpen i kullet. Men, med mindre du planlegger flere hunder i husholdningen, er det jo også begrenset hvor stort problemet egentlig er at bikkja ikke vil gå overens med alt av andre hunder i nær familie. Det er bare å holde dem adskilt, veksle på å ha dem i stua og på et rom/ute osv.

Det er i stor grad tilfeldig når man velger en rase som malamute, om det går bra eller ikke med de andre hundene man har selv eller i nær omgangskrets. Man kan være heldig, og man kan være uheldig, men med en slik rase må du nesten regne med at du får en hund som går overens med færre andre hunder enn om du kjøper en labrador.  Jeg tenker at det ikke er uten grunn at de jeg kjenner som har flere malamuter, har en hunn og en hann, eller har tisper med stor alderforskjell, men denne har også måtte omplassert en hund som ikke fungerte med den andre. At en eller noen oppdrettere mener samkjønnsaggresjon ikke er et problem på rasen, ville jeg vært svært skeptisk til.

 

 

Edited by Tyttebæra
  • Like 3
Link to post
Share on other sites

Dominans er et veldig misforstått begrep i hundeverdenen. Og noen vil si at en hund ikke ER dominant, men at dominans er en type oppførsel i kommunikasjon med andre hunder.

Dominans er ikke mellom hund og menneske. Dominans er IKKE at hunden prøver å være sjef over eieren, at den jokker på sengen sin, katten eller andre hunder, og dominant er ikke at hunden bjeffer på eller angriper andre hunder som kommer for nær seg, eier eller "sitt".

Dominant personlighet eller "type" kan sammenlignes med mennesker som en god leder. De som er tydelige og har en naturlig og rolig autoritet som folk lytter til. Ikke kranglefantene som sitter i salen og diskuterer og kritiserer alt det andre sier og gjør eller de som får det som de vil med å rope høyest.

Dette er noe jeg selv har fått observere med egen hund. Han er trygg, går overens med de aller fleste, men sier tydelig fra når han mener andre hunder ikke oppfører seg riktig. Han er 12 år, og jeg tror han har sloss én gang. Vi var på et språkseminar da han var 5-6 og møtte en jevngammel malamute hann som også var trygg men hadde sterke meninger om andre hanhunder. De ble sluppet løse sammen og det var ganske stivt en stund, men de kommuniserte, sjekket ut hverandre og gikk hver sin vei.

Når det er sagt mener jeg at det ikke er noen sammenheng mellom dominans og samkjønnsaggresjon. Du kan få begge deler. Og jeg tror du kan få samkjønnsaggresjon uavhengig av hvor trygg, tøff eller pysete en hund er, det er bare et lag til som vil påvirke hvordan de takler de situasjonene. En usikker hund kan nok bli mer aggressiv og verre å takle samkjønnsaggresjon, mens en i utgangspunktet trygg hund er antageligvis enklere å trene og få til å tolerere og kontrollere rundt andre hunder.

Jeg er usikker på om @Malamutenleser her inne i det hele tatt enda og kan eller vil utdype om rasen, men det bør være flere tråder inne på forumet her som beskriver hundehold med slike hunder. Jeg ville ikke tatt sjansen på at samkjønnsaggresjon hverken er oppskrytt eller ikke vil dukke opp hos en rase som er kjent for det ihvertfall.

  • Like 4
Link to post
Share on other sites
4 hours ago, Jaris said:

Angående samkjønnsaggresjonen, er det såvidt jeg har lest store forskjeller på hundene. Noe kommer av arv og noe av miljø. 

 

Hundeaggresjon kan komme av arv og/eller miljø.

En liten generalisering for å forenkle det litt: samkjønnsaggresjon er genetisk, et slags arvelig personlighetstrekk, og kan oppstå hos bådde trygge og usikre hunder. 

Fryktaggresjon er derimot gener og/eller miljø. F.eks. kan hundens gener gjør at den er usikker og dermed tøffer seg mot andre hunder, og miljø vil kunne påvirke hvor trygg hunden føøler seg sammen med andre. Eller så kan fryktaggresjon være bare miljø, f.eks. traume etter den har blitt angrepet av en annen hund. 
 

4 hours ago, Jaris said:

 

Malamuten har alle egenskapene jeg vil ha, som er viktig for meg, men er nettopp samkjønnsaggresjonen som jeg er bekymret for. 

Det er relativt lett å finne hunder som har de gode egenskapene vi ønsker. Det vanskelige er å finne hunder som har de gode egenskapene, men uten uønskede egenskaper som er deal-breakere. Dersom du har behov for en hund som kan gå sammen med 6 forskjellige hunder, så anbefaler jeg å velge en rase hvor sjangsen for hundeaggresjon er minimal.

Å kjøpe hund er alltid gambling, og valgene vi tar er eneste måten å øke oddsen for et trivelig hundehold. Dersom du velger å ta sjangsen på malamute til tross for at det er sannsynlig at den kommer til å mislike 1 eller flere av hundene i slekta, så anbefaler jeg å velge motsatt kjønn av de andre hundene. Da minsker du i allefall risikoen for konflikt innad i familien.

 

4 hours ago, Jaris said:

En skulle tro at om dette gjaldt 90-100% av hundene, ville hunden vært å regne som "umulig" å ha, hvertfall at det var langt flere tilfeller med ompalssering.

Når det er et såpass kjent trekk hos malamuten, så vet folk hva de kjøper dersom oppdretter gjør jobben sin og informerer. 

Og det er absolutt ikke umulig å ha sånne hunder! Mange ønsker bare 1 hund, og deltar ikke på aktiviteter hvor den møter andre hunder. For dem er det ikke et problem. Det blir bare et problem når folk ignorerer det negative og gambler på at valpen de kjøper skiller seg fra normalen.
 

 

Tyttebæra og Simira skriver veldig bra om dominans og flokkdynamikk. Det er et svært misforstått begrep, og mye av det Hvermansen har lært er basert på utdatert kunnskap og forskning på ulv. 

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Svært gode innlegg her og jeg støtter de fult ut👍Det er jo bare sånn at noen raser har mere anlegg for sammekjønns aggresjon enn andre. Blant annen malamute. 
 

 Jeg har dessverre bare dårlig erfaring med de jeg har møtt. Det med «dominans» som Simira  skriver er så rett. Har hatt en slik hund jeg de kommer ikke ofte og er helt famtastisk eie❤️

 

Hun jeg har nå har også et veldig bra språk. Kan legge seg på rygg som siste utvei om møtende hund ikke tar hennes signaler på at det siste hun vil i verden er bråk.

 

Når det er så nødvendige at hundene i familien går sammen tenker jeg det er ganske så stor sjansje for at det går galt med en malamute. Det der med at huskyer vil stikke av så raskt de får sjansjen tror jeg ikke er noe mindre på malamute.

 

Jeg har gordon setter. Og kjenner mange huskyer. Det er min hund som vi må tette gjenn gjerder til (under båndtvangen) for visst ikke er hun på 10 min vifte tur. Ikke husky vennene hennes de driver ikke med sånn og er mye mere føreorientert enn min hund.Selv om selvsagt er det forskjeller.

 

Jeg liker et enkelt hundeliv og velger rase utfra helse,bruksområde og adferd. Det er svært mange raser jeg ikke kunne tenkt meg eier og sammenkjønns aggresive hunder er en av de.

Lykke til i valget!

AC38FE5F-B05A-4327-AAD3-73F7DBF5EF05.jpeg

Edited by Gåsa
  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Dominans og underdanighet kan også være situasjonsbetingede statuser som oppstår i møte mellom individer. Det er ikke sånn at en underdanig hund nødvendigvis er underdanig i absolutt alle hundemøter. Min hund for eksempel er en forsiktig frøken, og hun har et tydelig språk der hun er veldig opptatt av å signalisere til andre at hun ikke er ute etter bråk. Men i møte med unge hannhunder spesifikt endrer dynamikken seg helt. Da er hun plutselig "dronningen på haugen" og utviser et helt annet nivå av selvtillit.

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Det er ikke noe mindre aktiviseringsbehov på en malamute enn en husky. Den store forskjellen er at malamutten er tregere og må trekke tyngre.

Har forøvrig aldri hørt om at huskyer er noe verre til å stikke av enn malamute. Jeg kjenner 5 malamuter godt og de har alle permanent båndtvang pga jaktinstinkt. 

Edited by O1234
  • Like 1
Link to post
Share on other sites
1 time siden, O1234 skrev:

Det er ikke noe mindre aktiviseringsbehov på en malamute enn en husky. Den store forskjellen er at malamutten er tregere og må trekke tyngre.

Har forøvrig aldri hørt om at huskyer er noe verre til å stikke av enn malamute. Jeg kjenner 5 malamuter godt og de har alle permanent båndtvang pga jaktinstinkt. 

Tror jeg har lest det meste som er av artikler om malamut og husky. Jeg opplever de noe kategoriske og til tider selvmotsigende. Er derfor jeg spør på dette forumet. Hadde håpet noen som har Malamut kunne ha svart også.

Jeg er veldig klar over forskjellen på Malamut og Husky, hvertfall ut fra jeg har lest. "Alle" sier Husky er laget for fart og trekke lett, mens Malamut er avlet for tyngre last, i et mer rolig tempo. Jeg ønsker ikke at alle turene må være løpeturer eller sykleturer for at hunden skal bli fornøyd. Så at Malamut jobber i saktere tempo var et pluss for meg.

Angående stikke av, er det ikke snakk om bånd/ikke bånd, men hvorvidt hunden aktivt går inn for å komme seg bort hjemmefra. De fleste artikler jeg har lest om husky nevner nettopp dette, men igjen, det er ganske kategorisk skrevet, så hvor ille det er, vet jeg ikke. Et eksempel som har gått igjen er feks. at slipper du en malamut og en husky ut i hagen, vil huskyen løpe rundt for å finne en vei ut, mens malamut vil prøve å finne en vei inn igjen.

Av de egenskaper disse hundene har, passer Malamut best for oss, booooortsett fra den samkjønnsaggresjonen. Målet var å finne ut hvordan jeg i størst mulig grad kunne unngå dette. Huskyen er fin, men slik jeg har lest om typen aktiviseringsbehov, virker det mindre aktuelt. (Så er det ikke sikkert at det er slik som bildet jeg har, kanskje den er fornøyd med turer med kløv, både langs vei, lysløype og i skog og mark, uten at alt må skje løpende. Men det står ingen plass i såfall.)

 

Link to post
Share on other sites

Hvis dere er fast bestemt på Malamute, ville jeg enten kjøpt hannhund eller eventuelt lett etter en voksen, snill hund som eier vet går overens med andre hunder, som du kan ha på prøvetid. Men det er fortsatt en risiko. 

Å kjøpe tispevalp er litt russisk rulett med en slik rase, når du ønsker den skal gå overens med så mange andre tisper. Det er umulig å vite bare ved å se på foreldrene og hvordan en valp er ved 8 uker. Og du kan jobbe ræva av deg de første tre årene, og likevel hater hun to av dem. 

 

  • Like 3
Link to post
Share on other sites
Akkurat nå, Ozzy skrev:

Hvis dere er fast bestemt på Malamute, ville jeg enten kjøpt hannhund eller eventuelt lett etter en voksen, snill hund som eier vet går overens med andre hunder, som du kan ha på prøvetid. Men det er fortsatt en risiko. 

Å kjøpe tispevalp er litt russisk rulett med en slik rase, når du ønsker den skal gå overens med så mange andre tisper. Det er umulig å vite bare ved å se på foreldrene og hvordan en valp er ved 8 uker. Og du kan jobbe ræva av deg de første tre årene, og likevel hater hun to av dem. 

 

Vi er ikke fast bestemt på Malamut, men... 😛  Ikke krise om det er 1 eller 2 av hundene hun ikke liker, så lenge det er kun de to og at det ikke veksler, eller blir "alle".

Men jeg ser ut fra svarene i denne tråden at jeg kanskje burde utforske huskyen mer også mtp aktiviseringsbehov - om det virkelig er slik jeg har fått et bilde av.

 

Link to post
Share on other sites

Skjønner at du har bestemt deg 🙂 Jeg har samojed selv som er en mer moderat trekkhund lik malamute, men litt raskere og ikke like sterk.

Du har ikke vurdert grønlandshund? De er likere malamute i kraft og fart, men er ikke kjent for samkjønnsaggresjon. https://www.polarhund.no/raser/grønlandshund

Jeg skal ha grønlandshund som neste hund (hund nr 2).

Sjekk ut Kenneler: https://www.polarhund.no/raser/grønlandshund/oppdretterliste

Til info så er alle de 5 malamutene jeg kjenner hunder som aldri (lengre) får hilse på andre bikkjer. To av dem er oppvokst midt i Oslo og er godt sosialisert, men ble sinte på andre hannhunder ved 1,5-2 års alder. 

Edited by O1234
Link to post
Share on other sites
35 minutter siden, O1234 skrev:

Skjønner at du har bestemt deg 🙂 Jeg har samojed selv som er en mer moderat trekkhund lik malamute, men litt raskere og ikke like sterk.

Du har ikke vurdert grønlandshund? De er likere malamute i kraft og fart, men er ikke kjent for samkjønnsaggresjon. https://www.polarhund.no/raser/grønlandshund

Jeg skal ha grønlandshund som neste hund (hund nr 2).

Sjekk ut Kenneler: https://www.polarhund.no/raser/grønlandshund/oppdretterliste

Til info så er alle de 5 malamutene jeg kjenner hunder som aldri (lengre) får hilse på andre bikkjer. To av dem er oppvokst midt i Oslo og er godt sosialisert, men ble sinte på andre hannhunder ved 1,5-2 års alder. 

Takk, skal sjekke det ut. Har ikke vurdert dem😉

Link to post
Share on other sites

 

3 hours ago, Jaris said:

Men jeg ser ut fra svarene i denne tråden at jeg kanskje burde utforske huskyen mer også mtp aktiviseringsbehov - om det virkelig er slik jeg har fått et bilde av.


Jeg har aldri eid husky, men ingen av de jeg kjenner som har rasen er joggere, bare ivrige turgåere. Jeg har alltid fått inntrykk av at de er "enkle" hunder som er fornøyde så lenge de får gode turer hver dag, hvor hverdagsturene gjerne er lange turer i tettbygd strøk, gangveier og lysløyper, mens helga blir brukt til gode naturopplevelser i skog og fjell.

Tror det kan være lurt å søke litt rundt her på forumet. Dersom du leser på forum eller nettsider hvor eierne kjøpte husky som løpekompis eller til sykling, så vil de beskrive en hverdag med hunder som er trent til nettopp den type aktivitet. Akkurat som hvis du leser om pudler hos utstillingsentusiaster, så vil du få inntrykk av at alle puddeleiere er hundefrisører. 😉

Du har fått mange motsvar i denne tråden, og det er ikke for at vi ønsker å ødelegge drømmen din om malamute! Mange av oss har opplevd samkjønnsaggresjon på nært hold, og vet hva det innebærer av ekstra tilrettelegging, planlegging og tidvis kansellering av planer fordi hunden ikke kan oppføre seg. Nå vet jeg ikke hvor din hund vil møte familiehundene, men det vil være kjipt dersom det kommer i veien for julefeiring, bursdager, hagegrilling, campingturer og skogsturer med familien. 

 

  • Like 2
Link to post
Share on other sites

Ja som sagt over vi ønsker jo ikke ødelegge drømmene dine men,det kan bli et hundehold som ikke blir som du hadde tenkt med mange forholdsregler om du er uheldig får en sammenkjønnsagresiv hund.De hundene jeg kjenner som er det ble det i 2-3 års aldren så at man kan vite det fra er valp tror jeg er svært vanskelig.

 

Ångående aktivitet på husky/malamute: de er nok litt lik fuglehunder som jeg har hatt i 27 år( jakter ikke) jeg kjenner flere huskyer som bor som ene hund i små leiligheter by nært uten hage. Som er strålende fornøyd med et par trekkturer i uka,ellers vanlig turer.

 

Jeg bor også i liten leiligjet(39 kvadrat,uten hage) med 3 fuglehunden min. Overhode  ikke noe problem. De tilpasser seg ekstremt bra,har alltid vært veldig rolig inne og tar rolig dager om jeg er syk uten problem.

 

Selv om vi nok er over gjenomsnittet med tanken på mosjon merker jeg ikke forskjell på hundenn om har løpt løs i skogen i 6 timer eller har krysset gata luftet i parken om jeg er syk. Alltid like avslappet uansett.

Hun jeg har nå er en sånn der hund som aldri vil ute da,tidenes dørstokkmil🤪Nok igjenn lykke til med valget en hund får det nok supert hos dere!

Edited by Gåsa
Link to post
Share on other sites
  • 3 weeks later...

Synes du har fått gode svar om malamute. Det er ingen lett hund å ha når det gjelder samkjønnsaggresjon. Skulle jeg kjøpt malamute hadde jeg kjøpt fra noen som kjører aktivt med dem i (større) spann, da de nok er mer obs på den problematikken. De trenger hunder som kan fungere i flokk. Men jeg hadde kjøpt hannhund om målet var at den skal gå overens med familiens tisper. 
 

En husky er ikke bare husky. Du har renrasede siberian husky (jeg har 15), og du har Alaska husky med varierende innhold av polarhund. Begge er generelt sett enklere hunder, er mitt inntrykk. De krever ikke mer mosjon enn malamute. Selv om de som du sier er mer avlet for fart enn malamute, betyr ikke det at de må trenes i høy fart for å trives. De trenger aktivisering og de trenger å få trekke. Sykkel, ski er fint, fotturer fungerer likeså (men mer enn turen rundt kvartalet).

grønlandshund er mer av samme kaliber som malamute når det gjelder gemytt. På løp kjører flere med stive drag fremfør liner... og flere anbefaler feks ikke introduksjon av voksne hunder i en flokk. Så også her hadde jeg valgt hund fra dem som kjører aktivt med større spann. 

 

 

Vær obs på "polarhundsyken". Har du først en får du nok for flere 😀

Edited by Megmedhusky
Lagt til tekst
  • Like 2
  • Thanks 2
Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Synd jeg bor på andre siden av landet, for min basenjifrøken på 9 mnd hadde nok gått godt sammen med din. Hun elsker løpelek, men liker ikke taklinger og løper ikke ned andre hunder. Din hund har nok behov for hunder som leker ganske likt, men som også respekterer grensene hennes og tar de signalene hun sender. Det er ikke alle hunder som er så gode på akkurat det, spesielt ikke når de er gira eller høye på jaktlek. Dersom de hundevennene dere har er folk du kjenner som er villige til å jobbe litt sammen med dere, så kan det være lurt å gjøre som Rocket foreslår: å gå en liten tur i bånd sammen først. Og forslaget om 3 hunder er også noe å tenke på, men ikke dersom de 2 andre er i familie. Da gidder de ofte ikke å bry seg så mye om hverandre, og kan ende opp med at begge vil sjekke ut din på samme tid. Det blir fort litt for heftig. Ellers er det kanskje en lokal facebook side hvor du kan søke etter andre hunder som er litt forsiktige i lek? Eventuelt legge ut en annonse på Finn?  
    • Med agility hund så hadde jeg vært enda mer bekymret for helse enn størrelse. Man kan kjøpe den minste valpen i et kull fra små foreldre og få en gigant, det kan man liksom bare ikke garantere som oppdretter. Ganske sikker på det var noen her inne en gang i verden som håpte å få hund under en viss høyde, men på tross av innsatsen ifht valg av linjer etc så ble hunden for høy for den klassen h*n ønsket å gå.  Sjekk ut landslaget er mitt tips, mener det er og har vært noen sheltier der, eller andre som konkurrerer med rasen. Finn ut hvor de er fra f.eks Det Norske Agilitylandslaget 
    • Nå kjenner jeg bare 1 whippet veldig godt, men han er lik frøkna di i situasjoner/med hunder han er usikker på. Han har også hatt et veldig uheldig møte med en doodle som jagde ham omtrent halvt i hel. (Eier av doodlen hadde ikke kontroll, for å si det mildt) Men han er derimot veldig fin å trygg sammen med collien min, han har dog kjent henne siden hun var valp. De kan bli ganske voldsomme sammen også, uten at det på noen måte er ufint. Det er også et par andre hunder han kjenner godt og er trygg på. Poenget mitt er, gjerne din hund også vil tø opp etter hvert om du finner en eller noen få hunder hun finner ut at er trygge. Som er fine i språket og respekterer signalene hennes. Gjerne også bare gå noen turer med hundene i bånd de første gangene, og alltid gå lenge nok til at de er rolige og fine når de slippes når man begynner å slippe dem sammen. (Sånn at møtet i seg selv ikke blir stressfylt for dem, selv om det er gledes stress)  Min erfaring er også at det kan være fint at det er 3 hunder om det er en som er litt usikker, så lenge dynamikken er slik at de 2 som ikke er usikre da lar den tredje få bli med når den vil, men ikke tvinger seg på når den trekker seg unna. Da slipper den usikre at ALT fokuset er på den, slik det ofte blir om bare 2 hunder møtes. 
    • Takk for godt svar, @simira! Setter pris på at du tar deg tiden.  Problemet er at hun oppfører seg slik rundt likesinnede også, og det er i hovedsak andre whippeter jeg har hatt henne løs sammen med. Helt uavhengig av rase og lekestil har jeg til gode å se henne komfortabel i frislipp-situasjon etter hun ble unghund egentlig.  Min erfaring så langt er at whippeter er ganske røffe i lekingen, ettersom de jager hverandre i så høy hastighet blir det noen reale taklinger og sammenstøt. Og litt av problemet til frøkna mi ser ut til å være at hun er usedvanlig rask, men blir redd av å bli jaget, noe som nettopp er måten myndene leker på. Så da holder hun seg heller i ro krøket sammen blant menneskebena, der tempoet er litt mindre og der hun kan få inn litt hopp og sprett, noen boksearmer, og litt rumpesnusing innimellom uten å vekke for mye oppmerksomhet i gjengen.  Har vært på myndetreffet i Oslo et par ganger etter at hun ble gammel nok, som for øvrig er et flott treff, men har egentlig sluttet å ta henne med dit fordi jeg ble usikker på om det det var fælt for henne og om det kunne forværre situasjonen. Hun klarer seg litt bedre når det ikke blir fullt så mange hunder på en gang, men viser uansett mye av det samme kroppsspårket om det er 1, 3 eller 10.  Blir usikker på om jeg beskytter henne for mye, kanskje kommer det seg med alder og erfaring om jeg lar henne stå litt i slike situasjoner? Samtidig er det helt krise hvis det blir verre og hun ender med å bli ordentlig redd. Men det føles ikke som et godt alternativ å aldri slippe henne løs med lekekompiser heller, da vil hun jo aldri erfare at det er okei. Skal jeg evt forsette med de hunvenenne hun har eller bør jeg finne nye hundevenner som er roligere? Vet rett og slett ikke helt hvordan jeg skal håndtere det😅  Blir nok litt ekstra var på det ettersom ingen av de andre ung-whippetene jeg har møtt er slik, og får heller ikke inntrykk av at de andre i kullet hennes er slik.  Når det gjelder hundetrening, har vi vært en god del på kurs og treninger, og det går helt fint! I alle andre situasjoner enn frislipp er hun så trygg som bare det, men så langt ser det ikke ut til å ha særlig overføringsverdi?   
    • Ja, det går litt i ett noen dager her, men bare gi en lyd så finner vi en dag 😁  @LØJsi i fra om du er i nærheten en gang da 😁
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...