Gå til innhold
Hundesonen.no

Har "din" rase alt du ønsker deg?


Pringlen
 Share

Recommended Posts

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja, jeg synes at rasen har alt jeg ønsker meg. Enkelt og greit.  

Australsk kelpie er bortimot perfekt som aktiv trening og turkompis for meg. Det eneste jeg kommer på som jeg kunne klart meg uten er den vanvittig effektive tungen.    Edit:  Det er ute

Jeg er ikke enig i det :P
Jeg vil påstå at Aussien har alt det JEG ønsker: Og jeg har hatt noen, så er ikke bare ett individ som jeg synes er perfekt.

Brukshund som fungerer i alt jeg ønsker å trene/konkurrere i + at den også kan hevde seg opp i klassene i de fleste grener. Selv om noen påstår det ikke er en "ekte brukshund"
En enkel hund å trene, hadde aldri orket en "tjenestehund" rase..
De førermyk uten å være veike, 
En fører orientert hund, som bryr seg mer om meg enn alle andre (inkludert andre hunder) Sosiale når det kreves, men gir en beng i andre når vi jobber :D
Passe str- ikke for liten- jeg slipper å bøye meg for å belønne den og ikke for stor- den har med sine + - 20 kg finfin str til å løfte om det er nødvendig.
Vann og søle avvisende pels som sjelden trenger bades eller børstes utenom røytetida.

Og slik kunne jeg fortsatt i en evighet tror jeg :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alaskan malamute - Det er helt klart min hjerterase. Je elsker lynnet og den tilgjengeligheten de har ovenfor mennesker. De er stort sett sosiale og glade hunder. Det setter jeg stor pris på! Når det kommer til egenskaper liker jeg godt seigheten, trekkviljen og energien til en god malamute. Jeg har ikke et ønske om en kjapp og "spinnvill" løpsmaskin, men liker den roligere energien og verdigheten til malamuten. De trekker og arbeider godt nok for meg :heart: Utseendet elsker jeg! 

Det jeg kunne ønske meg er nok at de er enklere ovenfor fremmede hunder (2 av 3 som har bodd her har vært greie å håndtere), og at de hadde vært hakket enklere i forhold til å møte på vilt og sau. Men dette er noe som ikke er et stort problem for meg :)

Shiba - jeg har bare hatt en shiba, og han er perfekt! Leken, sosial, kosete og arbeidssom. Med på alt vi gjør, og alltid i godt humør. Trives godt med størrelsen, og jeg syns shibaer er veldig vakre hunder. Min shiba stikker med det samme han kommer løs, og da tar det noen timer å få tak i han.. Det er den desidert største ulempen med akkurat han. Men det et en pris vi er villige til å ta for å ha en så flott hund hos oss :heart:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Labradoren hadde vært alt jeg ønsket meg OM:

  • Den ikke ble avla så tønnebrystet og kort i beina, uten at jeg nødvendigvis mener løsningen er jaktlabrador.
  • Den ikke måtte spise alt den kom over på tur, sånn at en tur i fjæra bare handlet om dødsangst for at hunden kanskje spiser i seg noe farlig. En gang kom hunden min til meg med ei BRUKT SPRØYTE hun hadde funnet i fjæra. Ikke særlig mindfullness.
  • Var bittelitt mer monogam, hunden min elsker alt av mennesker på denne jord og ser på seg selv som en verdensborger mer enn Kangerlussuaqs hund. Hun har ingen tilknytning til meg eller noen andre. Hun bare er. Selv om at jeg ser hun stoler på meg, hun vet hvem jeg er og hører på meg - men den der "hei, du er eiern min!" har hun ikke et gram av.
  • Om den var litt mer rolig og ikke så høy i intensitet. Jeg synes Labradorer blir mer og mer veldig intense, med så høyt nivå av whatever it is, at andre hunder fort reagerer negativt på det. De er liksom helt kokain-høye. En del ligger på eier og hvor godt eier klarer å roe hunden, men jeg føler det har blitt delvis en rasegreie. Det er fint når hunder klarer å være rolig og behersket.

 

Neste rase ser ut til å ha bjeffing som jeg egentlig hater, men jeg er villig til å svelge det for å få en rekke andre gode ting jeg er klar for. Også har den stygg hale, for å ta noe rent visuelt :lol: Men men. Litt beskuelse av majoneshullet får man vel bare leve med også :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er på min tredje rase i livet, og ingen av dem er feilfrie nei. Men det forventer jeg heller ikke av noe levende vesen :P

Synes også de rasene jeg kjenner varier fra crap til almost perfect. Mye er individavhengig!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*

For meg er svaret helt klart ja. 
Det jeg har ønsket var en lærevillig hund om kan være med på alt jeg ønsker, som er allsidig, og med god avknapp men likevel har stor utholdenhet. Gemytt, konstruksjon, og personlighet er absolutt et pluss! 

Edit: Jeg glemte å ta med at jeg ønsket en rase som var robust, og som tåler både varme og kulde godt da jeg hadde vært borti ulemper med å ikke tåle det ene eller det andre tidligere. 

Utdrag fra rasestandard om gemytt: 

Sitat

Tillitsfull og selvsikker. Uredd, aldri upålitelig eller engstelig.
Vennlig.

Jeg har ikke kjent på noe behov for å finne ut noe om andre raser (utenom Sarloos som er min guilty pleasure innen hund) etter jeg fikk Sjef. Og jeg har sagt det før at hvis det av en eller annen grunn ikke blir flere beauceroner i huset så blir det ikke mer hund. Det bestemte jeg meg for når Mattilsynet kom med disse dustete reglene sine som de heldigvis trakk tilbake. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her har jeg inngått kompromiss mtp at de har lett for å varsle, og helsebiten. En god toller har absolutt alt jeg ønsker meg i en hund, med størrelse, aktivitetsnivå, anvendelighet osv. Så sånn sett så er det perfekte hundene for meg. Nå er det vel mest bare den ene av mine som har hatt mer lyd enn jeg syns er greit (valpen er det litt tidlig å si noe om der da), og han har i tillegg litt andre greier som hverken er ønskelig i rasen, eller av meg som hundeeier (veldig lettstressa og har vansker for å håndtere stresset sitt f.eks., heldigvis ikke innendørs!). 

Varslinga er egentlig bare en bagatell, for det er såpass styrbart og trenbart. Verre syns jeg det er med helsebiten. Mange snakker om at det er vanskelig å få en mentalt god toller, det syns ikke jeg egentlig - men så kjenner jeg rasen godt etter å ha vært veldig aktiv i rasemiljøet siden jeg fikk den første tolleren og vet litt hva som kan dukke opp hvor. Men helsebiten derimot, den syns jeg er litt skummel. Det er så mye forskjellig, og endel som går på immunrelaterte sykdommer og det dukker stadig opp nye ting - så det er endel forskjellige sykdommer, og ikke mye av et par f.eks. Siden rasen ellers passer meg så himla godt og jeg er så kjent i rasemiljøet så "tar jeg sjansen" der. Men om jeg kommer til å bytte ut tolleren etterhvert så blir det pga helsebiten - og kun den. Jeg har mista en toåring til hjertesvikt, men ellers har vi heldigvis (og bank i bordet) så langt vært heldige med helsa til våre. Jeg håper det varer, men tar det ikke for gitt siden jeg vet er mye ymse der. Og det er dessverre ikke så mange som er åpne om det så er litt vanskelig å få oversikt ... 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til whippeten så har den nesten alt jeg kan  ønske meg, det eneste jeg savner er litt mer treningsvilje :) ellers så syntes jeg rasen er perfekt i henhold til hva jeg ønsket meg:ahappy:

Med dvergpuddelen så er det litt for tidlig å si, siden jeg bare har hatt han i noen måneder. Men skulle ønske det var mindre lyd i rasen, utenom det så er den alt jeg kunne ønsket meg og litt til frem til nå! Så får tiden vise om jeg fortsatt er enig med meg selv :P

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

nja, en riktig  god hollender kan være alt jeg ønsker meg og helt uten noen negative greier jeg må svelge, men dessverre er det langt i mellom de helt perfekte så stort sett så må jeg nok være beredt på å svelge noen kameler. For min del så finnes det en god del raser som godt kan være aktuelle til meg og mitt bruksområde, men jeg føler ikke at noen av dem er helt perfekte og uten feil, nei. Sånn på det jevne. 

dog føler jeg at det er ting man kan leve med før det meste så ikke noe jeg anser for å være problematisk. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Mira2.0

Nei. Jeg savner treningsvilje, glede av å terpe på øvelser, og en mer førerorientert hun som gidder å gjøre noe selv om det ikke henger en pølse i andre enden. Men hun passer godt inn i vårt liv, hun er snill og trivelig. Og det er ikke aktuelt å bytte ut før helse og alder skulle tilsi det. Med det sagt har jeg nok lyst til å utvide med en hund som har de egenskapene jeg savner med tid og stunder. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg skal gå ut i fra min yngste hund nå, som er snart 5år så er hun tilnærmet perfekt for mitt bruk. Hun har masse motor, treningsvilje, lekelyst, god arbeidsmoral og utholdenhet til de grader som både kløvhund på fjellet, agilityhund og til søk som vi trener som avveksling. Hun er noe utypisk i forhold til gjennomsnittet av rasen (storpuddel), mye mer hund og ganske krevende. Jeg kan godt se for meg at hun ville blitt en problemhud hos uerfarne, hun kunne ikke vært en ren turhund/familiehund.

Det er to ting jeg kunne ønsket meg anderledes med henne og det første er pelsen. Jeg holder henne kortklippet fordi jeg har ikke hverken tid eller interesse av å børste/bade/føne i tide og utide. Ønsker ikke å få dradd inn halve skogen etter tur og det kladder fort ved bruk av trekksele og kløv. Det fører jo da igjen til at hun fryser fort når vi er i ro ute feks på teltturer. Jeg kunne ønsket en god pels med underull.

Nr.2 er at hun har en veldig høy jaktlyst når det kommer til både sau og klovvilt. Det er en ting jeg har jobbet hardt og intenst med og i perioder hvor hun har fått  for lite trening har jeg ikke kunnet ha henne løs. Får hun ikke oppgaver  så klarer hun ikke takke nei til rådyrspor og det er det mye av i området her. Og hun er en godt trent og veldig lydig hund, men med mye intens jaktlyst. Som sagt kontrollerbar når hun får det hun trenger i det daglige. Nå for kort tid siden gikk jeg gjennom ett samlivsbrudd og da hadde jeg lite overskudd til hundetrening. Da kunne jeg ikke ha henne løs en periode.

Min forrige hund som var en tervueren var perfekt for meg på alle områder, men jeg vet ikke om jeg hadde turt å skaffe meg en ny, for jeg hadde jo ikke fått samme individet en gang til... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bullmastiff: 

Nei :P Nydelige, herlige hunder med passe energinivå. Masse personlighet, på godt og vondt. Utfordrende med stahet og egenrådighet i hverdagen, hvertfall kombinert med samkjønnsagressjon. Ekstremt stor og sterk - for sterk synes jeg egentlig. Dårlig helse. 

Clumber: 

Nesten :P Fantastisk nydelige klovner! Fremdeles mye personlighet og egenrådighet, men hakket mindre enn bullen - og jeg liker det jo ? Mer handy størrelse og styrke, samt mer omgjengelig med hunder og relativt trenbar. Veldig kjekt med en hund som har et bruksområde (jakt) - utrolig gøy å holde på med! Helse er en utfordring også på denne rasen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg ønsket meg egentlig bare  borzoi med alt det innebar og jeg er fornøyd med valget. De er alt jeg ønsket meg i en borzoi :D  Kunne godt hatt en borzoi som syntes det var stas å løpe 3 mil sammen med meg uten noe annen mening enn å samle mil. Men jeg er ikke så hundeinteressert at jeg ville byttet rase for å få en løpekompis. Da blir det heller en ny periode uten hund evt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man skaffer seg hund, så bør man forstå at det er en hund man har. Og ikke en fantasifigur uten egne ideer om ting. Og forstår man at man har en HUND, så blir kompromissene få, sett med mine øyne. 

Engelsk springer spaniel: 

Eneste kompromisset er pelsstell. Men det går veldig greit. På ute, rolig inne, førerorientert, lydig. Lite lyd i henne, noe som passer bra siden vi bor i by. 

 

Beauceron: 

Ville ha en førerorientert, robust, sosial, treningsvillig og intens hund. Fikk alt. Lite lyd til å være varsler. Mulig fordi jeg tok tak i det med en gang. Og hun er "eager-to-please" sin matmor. 

 

Mellompuddel:

Kompromisset var pelsstellet, som går greit. Eneste ellers er at hun har litt lyd (ikke veldig mye), og hun har så mye energi at av-knappen kan være vanskelig å finne :D. Men det er ikke verre enn at vi takler det. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utifra ønsker og ideer da jeg kjøpte dem så er det kun en feil på gutta (basenji og saluki) og det er at de ikke er bedre venner inne. Ellers oppfyller de alt de ble kjøpt til å oppfylle og mer til:wub:

Men ønsker og behov har endret seg, så jeg har helt andre krav til neste hund. Så svaret må vel egentlig bli nei, de har ikke alt, velfig urettferdig nei. 

basenjien er for kortpelsa, for lite sosial med andre hunder og lite førerorienter/ stor radius, egenrådig. 

Salukien har for lite pels, lite førerorienter og treninginterresert, og for lite glad i andre hunder ( akkurat det med andre hunder tar jeg mest på min kappe ) 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

26 minutes ago, bernertryne said:

Nei, jeg skulle gjerne hatt lengre levealder og mindre kreft. Vet ikke om det er noen friskere raser jeg liker så godt som berner, så det er liksom det eller kompromiss på andre områder.

Sent fra min LG-H870 via Tapatalk
 

Hva er en liten pudding? :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er vel bare en ting jeg iblant tenker at jeg "mangler" og det er at de har litt variabel trekklyst. De vil jo så gjerne løpe MED meg, men ikke alltid i trekk. Har en som er helt uten trekklyst (Talli), hennes mor (Blaze) var ett udyr med en vanvittig trekkskalle, Arya (barnebarn til Blaze og datter til Talli) har trekkskalle og løper til hun stuper. Sinner er flink og blir flinkere og flinkere, men har måtte lære det. Saint ser ut til at hun blir en ok trekkhund. 

Er vel nesten bare det jeg savner, litt mer "husky" rett og slett :lol: Men så passer jo ikke husky meg på noen andre områder, så da forblir jeg med den rasen som iblant mangler en ubetydelig greie når alt kommer til alt :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... hva er perfekt egentlig? Min rase passer meg i den forstand at jeg liker væremåten, den litt klovneaktige tilnærmelsen til livet, at de er allsidige, fører orientert (vel - stort sett :aww:), kan være med på det meste jeg synes er moro sammen med hund. Ulempen er selvsagt pelsen og pelsstellet. Tenk om de kunne sett nystrigla ut til enhver tid uten å trene stell? Det hadde vært noe, det :aww: Ellers kunne jeg selvsagt også ønsket at de var mer sosiale mht andre hunder, dvs at man kan FORVENTE at de går godt med andre hunder uansett situasjon, ikke at man BLIR GLAD FOR at de er hyggelige i møte med andre hunder. 

... også kunne det jo ha vært praktisk om de ikke tok av til uante høyder hver gang man skal ut på tur... noe sier meg at DET kan skyldes eieren... :aww: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Whippet: Nei, per i dag, har de ikke alt jeg ønsker meg. De er kjempefine maskothunder, men jeg ønsker mer treningsvilje og motor. 

Ellers er de jo veldig enkle og greie hunder. Lette å oppdra og som voksne så er de jo utrolig enkle. Ganske perfekte som familie og turhund. Trives med å bare være sammen, får sjeldent dårlig samvittighet for "jeg burde ha gjort mer med de i dag". Så ja, som ekstrahund til en mer brukshund er de supre, og det var jo det første var kjøpt til. Nr. to ble valgt fordi jeg ville prøve å ha to av samme rase sammen som er litt mer like, og fordi jeg ikke så syn på å oppdra en mer krevende rase på det tidspunktet. 

Schäfer: Har det jeg ønsker meg i en hund. De har treningsviljen, utholdenheten, lojaliteten, førerorientertheten og også et utseende jeg liker. De har sider som jeg liker mindre, men som med riktig trening kan dempes slik at det ikke er noe problem i hverdagen. Valg av linjer og type mer viktig for meg enn rasen som helhet. Det er stor variasjon innen rasen ift. hva man får. 

Samlet gir begge rasene det jeg ønsker meg i et hundehold :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...