Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet
10 minutter siden, Turb skrev:

Du får prøve å bli kjent med noen som jobber på det lokale sykehjemmet :P 

:lol: Den var litt stygg! Men jeg tror det er de som nærmer seg pensjonsalderen og kjøper seg leiligheter ved sjøen jeg må sikte meg inn på. Lurer på hvor de samles.. Jeg nevner boligletingen til alle jeg møter... tannlege, frisør, foreldre i barnehage, skole, osv osv.. og så fort det kommer en annonse på finn så tikker det inn meldinger på fb (som om ikke jeg sjekker finn selv :P). 

Men, nå har vi offisielt gitt opp og begynt å søke andre steder i tillegg. Vi så på et vanvittig hus med stor og fin tomt, svømmebasseng og integrert wokpanne(!!) i nærheten, men droppet det siden det er utenfor skolekretsen vår. Da innså vi at sannsynligheten for å finne noe i samme skolekrets er forsvinnende liten og at vi like gjerne kan lete på det stedet vi egentlig vil bo (annet fylke), enn å velge noe utenfor skolekretsen her i kommunen. Og det føles som en lettelse og veldig skummelt samtidig. 

  • Like 2
Skrevet
19 timer siden, Turb skrev:

Det var en spøk :P

 

Skjønte det :D 

 

Akkurat nå, Absolute Entertainer skrev:

Du kan jo alltids sjekke ut den lokale bingoen da ;) Men sånn seriøst - å flytte på seg er skummelt, men også veldig fantastisk om man finner rett sted :)

Hvor gamle er barna?

Haha .. vi har faktisk bingo! (Selvsagt)

Barna er 5 og 9, og ingen av dem vil flytte. Men vi tenker at det er såpass store fordeler med å flytte nærmere flyplass (for lettere "tilgang" til slekt) og omgangsvenner at det blir bedre for alle, ihvertfall på sikt. Men det føles veldig skummelt når de trives så bra her vi bor nå.

Skrevet

 

22 minutter siden, Helianthus skrev:

Barna er 5 og 9, og ingen av dem vil flytte. Men vi tenker at det er såpass store fordeler med å flytte nærmere flyplass (for lettere "tilgang" til slekt) og omgangsvenner at det blir bedre for alle, ihvertfall på sikt. Men det føles veldig skummelt når de trives så bra her vi bor nå.

Sånn helt ærlig synes jeg kanskje det er veldig egoistisk å flytte bare fordi man vil ha lettere tilgang til slekt og omgangsvenner. Det må da være viktigere at barna får bo i det trygge og trivelige miljøet de er vant med? 

  • Like 1
Skrevet
Akkurat nå, Siri skrev:

 

Sånn helt ærlig synes jeg kanskje det er veldig egoistisk å flytte bare fordi man vil ha lettere tilgang til slekt og omgangsvenner. Det må da være viktigere at barna får bo i det trygge og trivelige miljøet de er vant med? 

Hvorfor det? 

Jeg har flyttet ekstremt mange ganger (4 barneskoler, 3 ungdomskoler og 2 vgs). Det har vært helt uproblematisk. Kanskje litt i meste laget, men man lærer å bli veldig tilpassningsdyktig også. Det er ikke nødvendigvis så innmari farlig å bytte skole en gang i livet liksom. 

  • Like 2
Skrevet
27 minutter siden, Siri skrev:

 

Sånn helt ærlig synes jeg kanskje det er veldig egoistisk å flytte bare fordi man vil ha lettere tilgang til slekt og omgangsvenner. Det må da være viktigere at barna får bo i det trygge og trivelige miljøet de er vant med? 

Jeg synes kanskje det er veldig frekt :ahappy: å uttale deg på den måten uten å kjenne til alle faktorene, som feks at større plass og nærhet til flyplass vil gjøre at bestemoren, og også onkel og tante og søskenbarn, til ungene kan komme på besøk oftere og for lengre perioder. At foreldrene OG barna trives vil sannsynligvis også slå heldig ut på hele familien.

Det å flytte til et annet sted, eller i det hele tatt, er ikke noe vi tar lett på, og for ti minutter siden så vi drømmeeiendommen glippe mellom fingrene, nettopp fordi vi er så usikre på om dette er rett mot barna. 

Edit: Jeg setter pris på tilbakemeldinger, også de som taler mot å flytte, men ikke kall meg egoistisk, vær så snill.

  • Like 2
Skrevet

Synes ikke det er frekt. Det kommer helt an på hvordan du formulerer brevet. At noen ønsker å bo på et spesifikt sted og søker etter bolig er jo vanlig. Å da sende ut brev og skrive at dere ønsker hus, så hvis noen vet om noen som skal selge eller vurderer å selge selv, kan de tipse deg :)  Her i kommunen har vi en gruppe som jobber med tilflytting og de har sendt ut brev til alle som ikke har bostedsadresse der og spurt om de er intr i å leie ut huset eller selge. De fikk ikke mange svar ,men det har gitt uttelling med at de fikk svar fra noen.  Du trenger ikke si noen om at du betaler mer enn takst, bare at du ønsker sterkt å få deg hus i området, så får du se om du får noe napp. Det er tross alt større sjangs enn å bare sitte å vente. For noen som vurderer å selge, kan få et lite puff når de han en konkret mulighet når noen har meldt sin interesse.

 

Og kan ikke se noe galt med å ville bo nært familie. Det er jo det som er viktig for barna! Å ha de nært, og slippe at man ser dem sjeldent. Mer verdifult det.

  • Like 1
Skrevet

@Helianthus, barn tilpasser seg. De kommer nok til å trives like godt etter flytting. Jeg har flyttet en del i barndom/tidlig ungdom selv, det går seg til. Nærhet til annen familie vil veie opp!

  • Like 3
Skrevet
6 timer siden, Pixie skrev:

@Helianthus, barn tilpasser seg. De kommer nok til å trives like godt etter flytting. Jeg har flyttet en del i barndom/tidlig ungdom selv, det går seg til. Nærhet til annen familie vil veie opp!

Enig! 


Og de er små fortsatt, de klarer raskt å komme inn i et greit miljø :) Og som du sier - alt blir bedre når både foreldre OG barna trives, noe jeg tror dere alle vil om dere finner rett sted, uansett hvor det vil være for dere.

Hilsen ei som frivillig flytta 8 timer unna da hun var 16 for å få andre inntrykk (komme meg vekk fra familiedrama hjemme) og har fått venner for livet, både her jeg bor nå og i Bergen som jeg bodde i 2 år :) MEN jeg ser selvfølgelig også behovet for tilhørighet så om dere velger flytte unna skolekretsen nå er det jo kanskje greit å finne et sted dere ser for dere å slå seg ned permanent. Én flytting vekk fra venner kan barna fint takle, men to blir kanskje i meste laget. 

  • Like 1
Skrevet

Vi flytta når jeg var syv eller åtte, bare ti minutter unna men måtte bytte skole og venner. Hatet foreldrene mine, nektet å se huset og var skikkelig sur over å flytte. Så begynte jeg i ny klasse, også var det kanskje ikke så gærent likevel ;)   Gikk vel en uke så hadde jeg glemt alle de andre vennene mine, bortsett fra én (som forøvrig fortsatt er bestevenninna mi) :lol: 

Skrevet

Jeg har flytta en gang eller åtte jeg også, jeg deler vel ikke helt synet på at det nødvendigvis må være så udramatisk og lettvint som det hevdes i denne tråden. Ja, det kan være det, men det kan også være et ******* for ungen, som ikke kommer inn i et nytt miljø, som alltid er det "nye" som egentlig ikke hører til og som blir mobba av ymse idiotiske grunner. 

Skrevet

Jeg flyttet mye som barn, og jeg hatet det intenst, det var helt skrekkelig hver gang av så mange grunner. Sånn sett, synes jeg man skal ha svært gode grunner til å flytte hvis barna trives så godt der de er. Men må man så man, og så kan det jo være helt greit også, avhenger av hvordan ungene er det. 

Vedr flyers, jeg ville ikke synes å få slikt i postkassa, men jeg er jo gammal og sur da..  og så hører jeg til de som ikke ville solgt huset privat sånn uten videre, .. det er sikkert fordeler med det men det er også en haug med ulemper!

Skrevet

Men guri malla. Dama spør om innspill i en sak som gjelder framgangsmåte for kjøp av hus, og så gønner folk på med sine mer eller mindre relevante vurderinger av hvor traumatiserende det må være for barna hennes å flytte?!?

Jeg tenker Helianthus fint klarer å vurdere omsorg for familien sin helt sjøl.

 

 

  • Like 4
Skrevet
3 minutter siden, SandyEyeCandy skrev:

Men guri malla. Dama spør om innspill i en sak som gjelder framgangsmåte for kjøp av hus, og så gønner folk på med sine mer eller mindre relevante vurderinger av hvor traumatiserende det må være for barna hennes å flytte?!?

Det var vel fordi hun trakk det inn selv? 

Skrevet

Jeg tror foreldre klarer å ta det valget selv. Noen ganger må man flytte, for hele familien sin del og trivselen, i forhold til det livet man ønsker å leve. Noen barn tar det mer traumatisk enn andre, det er ikke noe man kan helt forutse før man står i situasjonen da det miljøfaktorene er så mange der. Tenker også det handler om at man må passe på at det ikke blir en greie med å flytte... Neiii, dette stedet levde ikke HELT opp til forventningene, så vi må prøve på nytt. Osv osv...

Jeg flyttet mye i mitt unge liv (totalt 9 forskjellig skoler fra 1 til 10 klasse.) men taklet akkurat den delen av livet helt greit. Husker det ikke som en traumatisk greie i det hele tatt, og tror det har gjort at jeg er flink til å tilpasse meg situasjoner blandt annet. For andre hadde nok dette vært grusomt igjen, så jeg tror ikke man kan si noe skrevet i stein basert på sin egen erfaring da alle personer, barn, miljø og situasjoner er forskjellige.

  • Like 3
Skrevet
4 timer siden, Perfect Image skrev:

Jeg tror foreldre klarer å ta det valget selv. Noen ganger må man flytte, for hele familien sin del og trivselen, i forhold til det livet man ønsker å leve. Noen barn tar det mer traumatisk enn andre, det er ikke noe man kan helt forutse før man står i situasjonen da det miljøfaktorene er så mange der. Tenker også det handler om at man må passe på at det ikke blir en greie med å flytte... Neiii, dette stedet levde ikke HELT opp til forventningene, så vi må prøve på nytt. Osv osv...[..]

Jeg vet ikke om vi klarer å ta valget :P , men vi kommer i hvertfall ikke til å la noen andre ta det for oss ;) Og jeg er helt enig i den delen med at det ikke må bli en greie med å flytte. Målet er å finne det stedet vi vil bo til lenge etter at ungene har forlatt redet, noe som er en god stund til, og da må vi ta oss god tid og tenke nøye over hvor og hva. 

 

  • Like 1
Skrevet
5 timer siden, SandyEyeCandy skrev:

Men guri malla. Dama spør om innspill i en sak som gjelder framgangsmåte for kjøp av hus, og så gønner folk på med sine mer eller mindre relevante vurderinger av hvor traumatiserende det må være for barna hennes å flytte?!?

Jeg tenker Helianthus fint klarer å vurdere omsorg for familien sin helt sjøl.

Men guri malla, når den ene etter den andre fremstiller flytting som helt uproblematisk, så må det da være lov å si at det er ikke alltid det er sånn, helt uten at man trekker Helianthus sin vurdering i tvil av den grunn. 

Gønner på, liksom. Tre stykker som sier at det kan være vanskelig, i en side full av "barn tilpasser seg, vi flytta 7-8 ganger da jeg var ung, jeg gikk på 4 forskjellige barneskoler og 3 ungdomsskoler, jeg klarte meg jeg!". Det er å gønne på det, tenker jeg.

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...