Gå til innhold
Hundesonen.no

En eller flere hunder?


lillisho
 Share

Recommended Posts

Jeg har 3 stk ? det går greit, mengden tur er den samme med 1,2,3. Men krever selvsagt mer tid på mentaltreninga... det er kjekt når de går sammen, men føler sannsynligheten for litt uoverstemmelser og slikt er større med 3 + enn 2. Jeg lurer på å holde meg til 2 i fremtiden, men det vil tiden vise... plutselig sitter jeg med 4 ? det er ikke plana!!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det kommer an på str. Ville ikke hatt to rottiser, men to maller ville gått greit. Hadde jeg hatt mindre raser ville det kanskje gått greit med flere enn to, men synes det er viktig å huske at alle hundene skal følges opp og få nok individuell oppmerksomhet. Også synes jeg at hver enkelt helst burde få litt alenetid med eier minst en gang i uka.

Har to nå og trives forsåvidt med det. De har veldig stor glede av hverandre, og jeg tror rottisen trives bedre med en søster enn når hun var alenehund. Da lurte jeg innimellom på om hun var deprimert :P

Jeg skal ikke ha flere enn to nå, dels fordi de to jeg har nå er så forskjellig og dels fordi rottisen er stor. Mitt hundehold er DYRT, hvis man regner med alt. Forsikringen på begge er bare 6000 mindre enn for hus-, bil-, innbo-, reise- og livsforsikring tilsammen i året!! Hundene spiser mye, jeg trener veldig mye med de, så godbiter, leker, utstyr osv koster. I tillegg har jeg vært uheldig og begge har vært en god del hos veterinær. På toppen av dette så er det store avstander her oppe i nord, så mye penger går også til drivstoff.

Som flere andre skriver mener jeg dog at fordelene veier opp for ulempene med å ha flere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, JeanetteH skrev:

Det store problemet med det, for det har jeg kjent litt på nå, er at du brått sitter med to gamle hunder med fare for å miste to ganske tett. Det syns jeg taler litt i mot to tett, men samtidig... jeg sitter vel ratt med det igjen :lol: 

Jeg og... :lol:  Mine er 7, 6 og 6  år :lol:  Gamlehjem neste... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, JeanetteH skrev:

Det store problemet med det, for det har jeg kjent litt på nå, er at du brått sitter med to gamle hunder med fare for å miste to ganske tett. Det syns jeg taler litt i mot to tett, men samtidig... jeg sitter vel ratt med det igjen :lol: 

Veldig godt poeng :P 



Jeg har 3, den eldste er 8, så er det kelpiene. Der har vi 4 år og 1 år. Så statistisk sett får jeg en ny hund sånn nesten hvert fjerde år :lol:
Jeg synes det kommer veldig an på hvordan hundehold man har, hvordan man bor, mulighet til å få pass, hvordan økonomi man har og ikke minst hvilen rase/type hund man har. Jeg synes ikke mine tre er en stor økonomisk belastning. Det er klart jeg har jo forsikring til alle, alle skal påfyll av vaksine, og engangsbeløp på røntging osv. Mat spiser de jo mer av når de er flere, men jeg synes ikke det er noe store greier som merkes på lommeboka.

Jeg har følt at komfortantallet er 3, men jeg ser jo nå hvor enkelt det er å ha hund her jeg bor kontra slik jeg bodde før. Jeg bor på ranch i USA og har store områder å boltre oss på. Inn og ut og ingen lufting i bånd. Aldri båndtvang, aldri tur i bånd osv. 
Tur blir jo som mangt da, når all grunn er privat. Men de kan slippes ut og leve annerledes enn i Norge, som gjør at de har en mye større frihet. Sånn sett er ikke antall noe problematisk for meg. Den fysiske treningen blir å løpe med 3 i strikk og sele (blir råsterk i lårene haha!) og kjøre firehuling med dem. Sistnevnte gjorde jeg ikke i Norge. 

Uansett hjemme i Norge med fulltidsjobb eller livet her ute, de har så mye glede av hverandre og jeg har så stor glede av dem, at 3 stk går helt fint for meg. Koser meg med dem alle tre. Jeg er også heldig at de går godt sammen.
Jeg har aldri dårlig samvittighet når jeg er på jobb eller annet hvor de ikke kan bli med, for de er aldri alene hjemme uansett. De har hverandre, og da føles det mye bedre å dra fra dem. Og nå for tiden så er de svært lite hjemme uten meg også.

Jeg synes det har mye å si hva slags type hund jeg har. Jeg kunne ha hatt to av yngste kelpien på en gang, fra de var valper, uten at jeg hadde hatt store problemer med det. Men to av eldste kelpien som valp hadde vært dobbelt så texas som det var :P 
Det kunne jeg ikke ha tenkt meg, for å si det sånn. Det er forskjell på å ha tre av min eldste kelpie Dany, og tre av den yngste Bailey. Det er to litt forskjellige liv :P Tre Baileyser hadde jeg tatt på strak arm! Selv med kooikeren også.

Treningsmessig så hadde jeg ikke orket (eller klart) å trene seriøst mot "toppen" med 3 hunder, men om en eller to prioriteres så går det fint. Jeg har to kelpier og de er noen treningskuler begge to. Kooikeren vil bare være Ferdinand, så der løser det seg selv. 

Det enste som kan være litt problematisk er pass. Det var aldri noe problem i Norge, for mine hundevenner har hund på samme måte som meg og vi passet hverandres. Her ute er det annerledes, og folk har gjerne flere hunder fra før av. Og jeg setter ikke bort hundene mine til noen som ikke tillater hund innendørs :P Eller drar fra dem ute når vedkommende skal på jobb. Sånne ting. Det merkes at om man ikke har det rette nettverket, så er det ikke lett å få noen til å passe tre hunder. Og mine er ikke akkurat sedate og holder fire labber i bakken nødvendigvis :innocent:

Med det livet jeg hadde i Norge hadde 3 hunder vært nok, her er det også det. Men her hadde jeg ikke merket så stor forskjell om jeg hadde 4 for eks. Men det trenger jeg heldigvis ikke tenke på nå uansett :P

Til slutt kan jeg si at jeg HAR 3 hunder med BOR med 4. Mannen har 1 hund, men vi har hundeansvaret helt separert. Han har hund på helt andre premisser enn meg, og oppdragelse og den slags er full kræsj. Jeg vil ikke ha sedate hunder som ikke får utvikle intelligensen sin, leke og være glad, og jeg tillater ikke at de skal kues ned til noe som ikke skal ses eller høres. Jeg har kelpier av en grunn, og de kommer med meg. Take it or leave it, rett og slett :sleep:. Jeg har ikke hund som skal være nærmest usynlig og vi har ganske ulikt syn på hund generelt. Så hans hund er hans ansvar, mine hunder er mitt. 
Nei mannen klarer IKKE å passe mine hunder, det er ALT for mye styr for han *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en hund i 7 år før jeg fikk to. Nå har jeg hatt to hunder i 5 år, og kan ikke tenke meg å gå ned igjen til en. For oss er det mer aktuelt å gå opp :)

I forhold til aldersforskjellen har jeg to tisper med bare 1,5 år i mellom. Det er for tett alder her når vi kun har to.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har per dags dato en hund og absolutt plan om en til. Ser nesten bare fordeler særlig med tanke på trening ettersom jeg har fuglehunder. Veldig kjekt å kunne slippe begge to slik at de får øvd litt på å jobbe to stykker samtidig slik de gjør på jaktprøve, ellers på lengre dager er det fint å slippe en og en slik at de får noe hvile underveis (vi er jo gjerne ute ca 6t).

Viktig for meg at nåværende er voksen (ca 3år) og at jeg føler at vi har kommet dit vi skal i forhold til jakttrening og hverdagslydighet. Jeg har også veldig fokus på det å gå pent i bånd allerede nå, slik at det vil lette båndturer med to når den tid kommer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk hund nr to når eldste var 1,5 år. Fordi han var så rolig var det aldri noe stress, han har alltid vært enkel å ha med å gjøre, og gjør som vi sier, var aldri skikkelig unghund. 
 

De har ufattelig mye glede i hverandre, leker sammen, sover sammen og finner på bøll sammen.
Nå gleder jeg meg bare til trollet blir voksen og roligere. Hun er en liten rakett, en liten håndfull xD

 

Det hadde nok vært veldig tomt med bare en hund igjen altså, så tror ikke det skjer med det første. Det skjer vel heller at det kommer en til i huset før det forsvinner en. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser det hensiktsmessige med å ha flere hunder. Falcon er lettest å ha med å gjøre når vi er hjemme hos mamma. Dessuten virker han mer tilfreds. Noe av det kan sikkert tilskrives at han er med andre folk. Jeg mener, til vanlig er han sammen med et annet menneske enn bare meg kanskje en dag hver tredje måned. Likevel er det noe med at det er en annen hund tilstede. De følger med på hverandre konstant, leker i ny og ne, og går tur sammen. Det er liksom aldri kjedelig. Til vanlig er det definitivt det.

Sannsynligheten for at jeg skaffer meg en til er ganske stor. Utfordringen er at jeg per nå har tre jobber og studier, slik at jeg verken har tid, energi eller økonomi til å ha en til (den ene jobben er ubetalt, den andre er gjennomsnittlig 15kr timen). Når jeg kommer ut i full jobb blir det litt annerledes. Ikke bare for min egen glede, noe det definitivt er, men også for dyrenes. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

 Vi har en 4 mnd ung valp og en 3åring. De har enormt mye glede av hverandre og jeg syns det har vært utelukkende kjekt å få en til i hus. 

På de dagene jeg har det travelt og turene blir korte, sliter de hverandre ut med lek og morro likevel. Så samvittigheten har det mye bedre. Den eldste også blomstret veldig etter minsten flyttet inn :wub:

Ulemper er vel økonomi (forsikring, for, div utstyr, kurs og veterinær) og tildels hundepass. Men, det ser foreløbig ut som vi får til å løse begge punkter ganske greit :)

Gleder meg dog til minsten blir voksen slik at de får tilnærmet likt aktiviseringsbehov :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har to nå, en på straks 7 mndr og en som snart blir 11 år. Ideelt sett skulle nr 2 kommet noen år før, men det lot seg ikke gjøre. Nå er Grim en sprek pensjonist og han trives godt med ungdommen i hus - og jeg føler at familien er komplett. Det blir ikke mindre enn to fremover. :D

Nå var jo Grim så og si eksemplarisk før det ble familieforøkelse, og pga alder krever han ikke så mye lenger. Jeg er også heldig som har familie som kan passe de ved behov. Så utifra det er det ingen ulemper - mesteparten av pengene mine gikk til hund før Gru kom i hus uansett. :lol: 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har 4, en på 1,5år, 3år, 4år og 5år. Siden de er så mange så kan jeg lett bare ta med meg 1 eller 2 hunder, for de andre har likevel selskap i hverandre. Men er meninga å bare ha 2 hunder, kunne aldri tenkt meg å ha 1 hund alene. Men jeg syns det er helt ok å ha 4, de er liksom som en liten flokk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En er stort sett mye enklere enn to eller flere, lettere å få pass, lettere å ha med rundt, tar mindre plass i bil osv, jeg trives likevel bedre med to. Hvor mye mer jobb det er kommer mye an på hunder og hundehold. Har en eller begge hundene en utfordring, feks utagering, så kan det fort bli mye mer styr med to fordi de hauser opp hverandre og det blir mer å holde styr på, i slike situasjoner er det stor forskjell på en hund og to hunder. Driver man med noen form for hundesport så kan det være greit å ha hunder som alle liker/får noe utav den type trening, selv om man kanskje bare vil trene seriøst/konkurrere med den ene. Viss ikke så blir det gjerne litt dobbelt opp viss man alltid må gå tur feks med den ene i tillegg til x antall timer på trening med den andre. Det kan bli slitsomt og passer ihvertfall ikke meg så godt. Ikke bare fordi det er ekstra arbeid/tidkrevende, men også fordi jeg da får litt dårlig samvittighet for den som evt må vente i bilen mens jeg trener med den andre fordi den ikke setter noe pris på trening selv. 

Har man derimot to enkle, greie, uproblematiske hunder som krever det samme så er det ikke stor forskjell på en eller to i hverdagen. Tar mer plass i bil, koster litt mer, kanskje vanskeligere å få pass (spørs vell hvor mange hundepassere man har tilgjengelig), men arbeidsmessig er det ikke  så mye mer. 

For meg er det et skille mellom to og tre hunder. Tre og fire skulle ha gått, men med en gang man har flere bånd enn hender så blir det fort krøll og det får jeg litt mark av, selv om det absolutt er gjennomførbart. Vi har tre hunder i hus, men to er mitt ansvar og en er samboer sin hovedsaklig. Jeg har litt lyst på 3-4 en gang da, for å ha et lite spann, men da blir det jo også et litt annet type hundehold enn det vi har nå og ikke minst vil det da bli en litt annen trening med mer fokus på kjøring og ikke så mye gå tur/lydighet/brukstrening osv.. Men sånn til vanlig og i et vanlig hundehold så er to akkurat passe for meg :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo oppdretter, så logisk nok har jeg flere enn én. Akkurat nå har jeg fire. En pensjonist, en halvpensjonist (pensjonert fra bruks, holder på med LP og utstilling), en konkurransehund som også stilles ut, og en valp. De er 11,5 år, 7,5 år, 4,5 år, og 4 mnd. Passe mellomrom for min del. Rekker å få en hund godt i gang før neste kommer, men før den forrige da er "for gammel". Har også noen fôrhunder, men de er jo utenfor min daglige omsorg, kun eid av meg på papiret. Det er såklart litt jobb med fire kontra én, spesielt når de gamle ikke lenger kan henge med på samme fysiske mosjon som de unge, og turene må deles opp eller tilpasses. Ellers er de jo en harmonisk flokk på fem (samboers hund bor jo også her, hun fyller 6 i høst), og så lenge de fungerer fint sammen hjemme letter det veldig. Alle går løse sammen både når vi er hjemme og alene, selv om det sistnevnte er veldig sjeldent. De er stort sett med der vi skal. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takker kjempemasse for så gode og engasjerte svar, dere er jo bare helt fantastisk alle sammen.   Føler jeg har fått veldig god innsikt i dette og det var nok akkurat slik jeg hadde trodd at det kom til å være også.  Selvfølgelig mer arbeid, og mer penger som flyr men virker på meg som at alle er enige i at det er veldig verdt det - Både for vår del og hundene sin del.

Vi er litt i tenkeboksen skjønner dere. Vi har hatt Engelsk springer spaniel og Welsh corgi pembroke før men nå har vi vært uten hund en stund og savner er, vell, Stort!

Og fordi vi er en familie på fire og alle i familien både barn og voksne er så engasjerte så er vi ute etter både familiehund og en hund som kan jobbes med.   Jeg er over gjennomsnittet interessert i hund og vil derfor ha en rase jeg kan jobbe med og ha fokus på, både i lydighet, utstilling osv.      Mens resten av familien er mer på at vi bør kanskje ha en litt mindre hund for barna sin del, og det er jeg forsåvidt helt enig i så derfor forhører jeg meg. 

Vi tenker å starte med en Cavalier og fortsette etter en tid med Eurasier.  Vi har vell egentlig bestemt oss for den biten, spørsmålet er vell hva som blir riktig aldersforskjell mellom dem for dynamikken sin del.    Jeg hører folk har litt forskjellige meninger der, for vår del kan de være ganske tette men vi ønsker ikke å gjøre noe som er dumt for hundene.

Takker igjen for supre svar :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her i huset er det nå 3 hunder. Vi har ei drever tispe på 5,5 år, en drever hannhund på 2,5 år og en stabij hannhund på 4 måneder. 

Tispa eier vi ikke, men ble spurt om å ha henne på lån/evt avlastning når det passet oss. Det er da mora til dreverhannen vår. I utgangspunktet sa vi at vi kunne ha henne fram til valpen kom, men nå har hun vært her i 10 måneder. 

Jeg synes det er for mye med 3, spesielt med de type hundene vi har nå. Dreverne må alltid gå i bånd, og når vi går tur gjør også valpen det. Derfor blir alltid turene delt da jeg ikke orker gå med 3 stykker samtidig. Tispa drar konstant i bånd, valpen vimser og dreverhannen går pent, men utagerer på en del hunder. Til sammen er det 50 kg hund, og valpen har fortsatt en god del vekst igjen før han er ferdig.

hadde jeg hatt andre typer hunder hadde det nok vært greit med 3 :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har 1 hund. Det holder for meg nå. Jeg har ikke økonomi til å ha flere. Riktignok har gubben min snakket om å få seg sin egen hund etter hvert, men det får i så fall bli hans ansvar :) Det er muligens snakk om langt frem i tid, så jeg vet ikke når det skjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...