Gå til innhold
Hundesonen.no

Drar ikke på utstilling for å bli nr 2


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Guest Jonna

*klør meg litt i hode* at man ønsker vinne og vet hva man har gjør jo verken avlen dårligere eller folk mindre realistisk i hva de har mellom hendene vel?

Jeg stilte nylig en hund jeg eier som jeg mente var av VG kvalitet. Jeg stilte henne, fikk VG og takket dommeren. For dommeren bekreftet det jeg mente. Hun var var en god representant, men har sine litt mindre typiske trekk som ikke gjør den til en excellent hund. 

Jeg kommer jo ikke til å bruke penger på å stille den hunden til ett championat når jeg vet den hunden verken fortjener det eller jeg ønsker kaste penger ut vinduet for prøve få noe som ikke er realistisk? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 79
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er så fy-fy å trives med konkurransedelen på utstilling? Hva er greia? Er det bare innen LP, RL, AG osv det er lov å like å konkurrere?   Jeg lik

Jeg beklager om du føler deg truffet, men meg bekjent har ikke jeg vært ringsekretær for deg, og jeg uttalte meg om mine opplevelser som ringsekretær og hvordan enkelte mennesker rett og slett trenger

For meg kommer det an på begrunnelsen og kritikken. Foenix, for eksempel, har både good og CACIB. Hun har fått good to ganger, den ene gangen for en feil hun overhode ikke har, den andre gangen for en

3 minutter siden, Red Merle skrev:

Vel det er jo forskjell på folk. Noen stiller for å vinne. Jeg tror de som stiller for å vinne, ikke har glede av selve utstillingskonseptet, men å vinne. Får de ikke rusen, er det ikke gøy. Det finnes folk med bikkjer som ser ut som fugleskremsel, som stiller for å vinne. Det finnes de som er proffe handlere, som stiller for å vinne, det er jo derfor de handler andres hunder, for å vise hunden på best mulig måte, for å bli nr 1.

Selv har jeg stor glede av det å stille ut, og å bli nr 2 er helt greit. Men jeg må inrømme, at i år dropper vi Drammen, pga dommerene. Jeg vet jo at disse dommerene ikke liker hundene mine, og selvom det er gøy å stille ut, så gidder jeg ikke når jeg VET at de får gul. Men nr 2 er jo super stas i forhold til gulsløye.

Det er forskjell på hvor i "hundelivet" man er også :)

Med de første bikkjedyra syntes jeg det var gøy å stille. Det var selvsagt mest gøy når det gikk bra, men hele greia var morsomt. Da...

Nå er utstillinger et nødvendig "onde". Jeg vet hva jeg har av hund, bedre enn en dommer som ser bikkja i tre minutter. Jeg trenger bare å få bekreftet det på papiret. For det må man jo, skal det være godt for noe. Enten det er eksteriør eller jaktegenskaper.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

31 minutter siden, Red Merle skrev:

Vel det er jo forskjell på folk. Noen stiller for å vinne. Jeg tror de som stiller for å vinne, ikke har glede av selve utstillingskonseptet, men å vinne. Får de ikke rusen, er det ikke gøy. 

Dette stemmer sikkert for noen.
Selv kan jeg ikke si jeg kjenner meg igjen i det du her skriver, selv om jeg ønsker å vinne og velger utstillinger hvor jeg vet sjansen er størst for det. Men, går det ikke veien, nei vel, shit happens og dommeren likte ikke hundene mine den dagen. Selv har jeg som regel tilbragt noen timer i hyggelig selskap, før jeg skal inn i ringen, og er gjerne igjen litt etter jeg har vært i ringen også. 

Men, som nevnt, det du skriver stemmer nok for noen. Jeg har sett enkeltes reaksjon rundt ringen når ting ikke har gått deres vei. Det mest triste er de som lar det gå utover bikkja fordi den ikke var god nok for dommeren. 
Selv forteller jeg bikkja at jeg legger'n ut på finn.no fordi han/hun ikke ble BIR og at de kan få løpe etter for halv pris hjem.
 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest *Kat84*
1 time siden, simira skrev:

Hvor sier jeg at det er ille å ha tro på at det kan gå bra? Det jeg mener er feil er holdningen om å ikke stille om man ikke er garantert å vinne, som i mine øyne er noe HELT annet.

Jeg kjenner heldigvis ganske mange som stiller i både LP, AG og RL uten forventning om å vinne, selv om et napp eller opprykk kanskje er målet.

Men hvorfor stiller man championer da om det ikke er for å vinne? Det er jo ikke noe mer å hente. Ja, et CACIB kan en jo oppnå, men det er jo ikke alle som nyttiggjør seg CACIB om de får det heller. 

Den dagen min er champion så kommer jeg til å fortsette å stille om det viser seg at han fortsetter å utvikle seg så bra som han har gjort så langt, og han er en type som kan konkurrere mot de andre som stilles aktivt. Og da er det både for å få CACIB, fordi jeg vil vinne, og fordi jeg vil vise ham fram til andre. 

Av samme grunn skal jeg være aktiv i lydighet. Både fordi det er bra for hunder å få brukt hjernen, fordi det er en morsom aktivitet, og fordi jeg vil vinne titler. 
Og samme greia er det med spor når vi starter med det. Fordi det er en god aktivitet for hundene, og fordi jeg gjerne vil oppnå brukschampionat. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stiller ut hundene inni Mellom bare for å ha det gøy. For å ha noe å gjøre sammen med hunden annet enn skogsturer, tur, lydighet eller gåtur osv. For å ha en aktivitet å gjøre sammen. Det er det samme om vi blir sistemann siden det kun er på gøy vi stiller ut. Alle kan jo ikke vinne alt uansett. :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gidder ikke bruke penger på utstilling fordi vi ikke kommer til å vinne og gjør vi det er det ufortjent :P

Jeg har ikke fryktelig mye peil på rasen, men jeg vet hva som er positivt og negativt med bikkja allikevel liksom. Hun er en pent bygd puli med for få tenner. 

Jeg trenger ikke vite hva kreti og pleti av allround dommere synes om akkurat min puli. Hadde hun vært fulltannet hadde jeg stilt for titler og det er bare en dommer jeg hadde stilt for bare for å få bedømmelsen. 

Han har jeg fått den muntlig av , det holder lenge :P

Loke sin utstillingskarriere sluttet dagen han ble Nuch.  

Jeg synes utstilling er kos og alt det der, men jeg kan like gjerne reise uten å stille hund. Mye billigere . 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, simira skrev:

Jeg ser ikke problemet hverken med konkurranseaspektet eller å like å vinne. Men det er ikke konkurranse om man regner med vinne og bare stiller da? Isåfall er det ikke konkurranse det er snakk om, i mine øyne ihvertfall.

Jeg tror dette er en innstilling som er litt raseavhengig. Jeg vet aldri hvem alle påmeldte bernere er før jeg har sett utstillingskatalogen. Vi har alltid tilstrekkelig høye påmeldingstall slik at det er vill gjetning om hvem som dukker opp denne gangen. Jeg har aldri mottatt et PM, sett påmeldingstallet og visst at "åh, da kommer Gunda og Gunder, da blir jeg hjemme for jeg tror de er bedre." 

Men jeg har venner i andre raser som på brorparten av utstillingene har stålkontroll på hvem som kommer, fordi rasemiljøet er mindre - og dermed mer åpent. Så da vet de at Astrid, Beate, Constance og Doris kommer, og kan velge å bli hjemme fordi Beate slår deres egen Eva. Eller de kan velge å melde på til en annen utstilling, fordi de har hørt at konkurrenten skal til Leto, så da kan de dra til Leangen. Jeg har venner som kan avtale at de melder på de og de hundene, for å fordele certene seg i mellom, framfor at begge melder på begge dager på en dobbeltutstilling. Da er det ikke bare fordi de har bra hunder, men fordi det er få påmeldt i rasen og en kan "planlegge og bestille" på det viset.

Mens vi som har 40-60 på NKK-utstillinger og 20-40 på nasjonale utstillinger, og enda mer på spesialer - vi har ikke samme muligheten til å ha den oversikten. Joda, av og til hører en at "shit, Fido fra Danmark kommer til Bjerke" - men det gjør ikke at noen blir hjemme. Vi har for mange veldig gode hunder som kan ende på førsteplassen, det er for mange hunder å velge mellom for dommerne, og da er det ingen grunn til å ha som strategi å være hjemme. Ingen vinner hjemmefra. Det er tosifret antall hannhunder OG tisper i championklassene våre på spesialen til helga, det er ikke gitt på forhånd hvem som vinner. Det kan i grunnen være en junior som aldri har vært på utstilling før som vinner, det har skjedd før det også.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, jeg vil jo gjerne vinne. Jeg vet at jeg har en hund som i prinsippet kan gjøre det bra, men jeg er helt fornøyd med ck +. Jeg tar det likevel såpass seriøst og vurderer det slik at bikkjen har en viss kvalitet, så får jeg blått så blir jeg ikke akkurat glad og jeg tror ikke jeg er spesielt god på å skjule det heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Emilie skrev:

Tja, jeg vil jo gjerne vinne. Jeg vet at jeg har en hund som i prinsippet kan gjøre det bra, men jeg er helt fornøyd med ck +. Jeg tar det likevel såpass seriøst og vurderer det slik at bikkjen har en viss kvalitet, så får jeg blått så blir jeg ikke akkurat glad og jeg tror ikke jeg er spesielt god på å skjule det heller.

For meg kommer det an på begrunnelsen og kritikken. Foenix, for eksempel, har både good og CACIB. Hun har fått good to ganger, den ene gangen for en feil hun overhode ikke har, den andre gangen for en feil hun har. Jeg ble sur under førstnevnte tilfelle - men ikke før jeg var langt vekk fra ringen, mens jeg aksepterte det lett i andre tilfellet. Jeg vet feilen er der, jeg forstår og respekterer at den dommeren vektla det såpass mye. Andre dommere har holdt tilbake CK for samme feil, og det er greit at de legger seg på ulikt nivå, så lenge de er jevne og rettferdige gjennom dagen og forutsigbare over tid. Altså, du kan ikke trekke juniorer for en feil og ignorere samme feil i åpen klasse, er poenget mitt. Mens CACIB-dommeren også så den feilen, men mente at helheten hennes var såpass bra at han så bort fra den feilen. Alle har feil, og ikke alle feil er like lett å trekke likt for når det ikke er spesifisert i rasebeskrivelsen.

Som ringsekretær har jeg tatt fatt i utstillere som vipper over mot å være respektløs overfor dommer. Det står i reglene at det ikke er lov til å klandre dommers vurdering, er en så vilt uenig får en heller levere klage i sekretariatet. En har bedt om dommers vurdering av hunden når en meldte på, og da får en ta imot selv om en ikke er enig. Jeg synes det er umodent når utstillere ikke klarer å ta seg sammen og oppføre seg som folk. Jeg har dommere jeg ikke vil stille for igjen fordi jeg ikke forstår eller er enig i deres bedømmelse - men jeg behøver ikke å være bitchy i ringen deres for det.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, SFX skrev:

For meg kommer det an på begrunnelsen og kritikken. Foenix, for eksempel, har både good og CACIB. Hun har fått good to ganger, den ene gangen for en feil hun overhode ikke har, den andre gangen for en feil hun har. Jeg ble sur under førstnevnte tilfelle - men ikke før jeg var langt vekk fra ringen, mens jeg aksepterte det lett i andre tilfellet. Jeg vet feilen er der, jeg forstår og respekterer at den dommeren vektla det såpass mye. Andre dommere har holdt tilbake CK for samme feil, og det er greit at de legger seg på ulikt nivå, så lenge de er jevne og rettferdige gjennom dagen og forutsigbare over tid. Altså, du kan ikke trekke juniorer for en feil og ignorere samme feil i åpen klasse, er poenget mitt. Mens CACIB-dommeren også så den feilen, men mente at helheten hennes var såpass bra at han så bort fra den feilen. Alle har feil, og ikke alle feil er like lett å trekke likt for når det ikke er spesifisert i rasebeskrivelsen.

Som ringsekretær har jeg tatt fatt i utstillere som vipper over mot å være respektløs overfor dommer. Det står i reglene at det ikke er lov til å klandre dommers vurdering, er en så vilt uenig får en heller levere klage i sekretariatet. En har bedt om dommers vurdering av hunden når en meldte på, og da får en ta imot selv om en ikke er enig. Jeg synes det er umodent når utstillere ikke klarer å ta seg sammen og oppføre seg som folk. Jeg har dommere jeg ikke vil stille for igjen fordi jeg ikke forstår eller er enig i deres bedømmelse - men jeg behøver ikke å være bitchy i ringen deres for det.

Eh, hvor skrev jeg at jeg ikke klarer å oppføre meg som folk, eller at det er ok å vise mangel på respekt overfor dommer? Jeg skriver som sant er, at jeg trekker ikke veldig på smilebåndet når jeg blir knipset ut av ringen etter to minutter. Jeg vet at det er en del av gamet, men når reisen tar ca 18 timer tur/retur og hobbyen ellers er rådyr, så ja, jeg stråler ikke. Og jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli kalt BITCHY, for det er jeg overhodet ikke. Jeg takker for vurderingen jeg uansett, som for øvrig varer i et par minutter og som koster MEG mange hundre kroner. Men utenfor ringen så kan jeg fint uttrykke min misnøye uten å fremstå som et rasshøl. Det er litt vanskelig for meg å være glad når jeg absolutt ikke er det, selv om jeg ikke lager en scene. Det er relativt uproblematisk å være høflig OG misfornøyd på en og samme tid. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv, mulig jeg er et overmenneske. Når det er sagt så mener jeg jo at høflighet går begge veier, og uten at jeg har laget et nummer i ringen så har jeg truffet på et par ganske ufine dommere når det gjelder folkeskikk. Hvilket jeg da har rapportert på stedet og sendt inn skriftlig klage på. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare stilt noen få ganger, og jeg stiller fordi det er spennende, fordi jeg ønsker å få hundene bedømt av noen som kan eksteriør, vinkler og den slags, og for å gi oppdretter en pekepinn på hvordan hunden ble. Jeg bor såpass langt unna, og siden oppdretterne til hundene jeg har hatt ikke har fått gleden av å se hunden som voksen (bortsett fra på bilder) så synes jeg det er ganske viktig.

Så jo, jeg stiller fordi jeg ønsker å få en bedømmelse av hunden, og vet at muligheten for å nå høyt er utenfor rekkevidde fordi jeg ikke har peiling på utstilling, og er glad dersom jeg klarer å forhindre at hunden setter seg i ringen. :P Så for meg er den individuelle vurderingen gull verdt, og jeg blir veldig glad for excellent og god kritikk.

Jeg synes forsåvidt at det er helt greit at mange stiller for prestisje. Alle som er seriøse innenfor ev bestemt type hundetrening/sport, enten det er utstilling eller agility, vil jo vinne! Utstilling er ikke gratis, og for de som drar på mer enn 2 utstillinger i året, og som reiser land og strand med hundene har jo så klart et mål med dette. Man kan synes det er så heldig eller uheldig man vil at mange driver med utstilling som hundesport i stedet for et rent avlsverktøy, men i et lite, langstrakt land som Norge tror jeg vi burde være glade for det. Hadde man bare brukt utstilling som et rent avlsverktøy så hadde nok antallet utstillinger blitt kraftig redusert.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Emilie skrev:

Eh, hvor skrev jeg at jeg ikke klarer å oppføre meg som folk, eller at det er ok å vise mangel på respekt overfor dommer? Jeg skriver som sant er, at jeg trekker ikke veldig på smilebåndet når jeg blir knipset ut av ringen etter to minutter. Jeg vet at det er en del av gamet, men når reisen tar ca 18 timer tur/retur og hobbyen ellers er rådyr, så ja, jeg stråler ikke. Og jeg vil gjerne ha meg frabedt å bli kalt BITCHY, for det er jeg overhodet ikke. Jeg takker for vurderingen jeg uansett, som for øvrig varer i et par minutter og som koster MEG mange hundre kroner. Men utenfor ringen så kan jeg fint uttrykke min misnøye uten å fremstå som et rasshøl. Det er litt vanskelig for meg å være glad når jeg absolutt ikke er det, selv om jeg ikke lager en scene. Det er relativt uproblematisk å være høflig OG misfornøyd på en og samme tid. Men jeg kan jo bare snakke for meg selv, mulig jeg er et overmenneske. Når det er sagt så mener jeg jo at høflighet går begge veier, og uten at jeg har laget et nummer i ringen så har jeg truffet på et par ganske ufine dommere når det gjelder folkeskikk. Hvilket jeg da har rapportert på stedet og sendt inn skriftlig klage på. 

Jeg beklager om du føler deg truffet, men meg bekjent har ikke jeg vært ringsekretær for deg, og jeg uttalte meg om mine opplevelser som ringsekretær og hvordan enkelte mennesker rett og slett trenger å ta seg en reality check med tanke på hvordan de reagerer - er utstilling virkelig en hobby for dem, om de skal snappe sløyfe og kritikk kjapt ut av hendene mine, trampe ut av ringen og mumle kommentarer som er lett å høre om dommerens udugelighet fordi de ikke fikk certet de ville ha?

Jeg har vært borti folk som blir nummer to i klassen med CK, og derfor ikke kommer inn igjen i BHK/BTK, fordi de gikk for BIR'et. Jeg har vært borti folk som stiller flere hunder, men bare henter kritikkene til de som fikk CK og lar de "dårlige" ligge igjen. Jeg har vært borti folk som kommer med ganske syrlige kommentarer når de ser hvilken vei det bærer. Jeg har vært borti folk som sender ungen inn i ringen når hunden har fått very good men skal plasseres i klassen, og det er mulig det er fordi barnet vil prøve seg, men for oss i teltet ser det ut som dårlig taper-mentalitet at en ikke vil gå inn igjen i ringen med en hund som ikke vinner.  Jeg har vært ute for folk som av en eller annen grunn har valgt å lage se base rett bak teltet, og tror det er en tett lydmur mellom oss og dem, slik at vi ikke hører alt det negative de sitter og sier om dommers bedømmelse, mitt stemmevolum og skrivers håndskrift. Jeg har vært borti folk som nekter å stille opp på BIR og BIM-bilde fordi de ikke ble BIR. Jeg har vært borti folk som drar hjem før de har stilt alle påmeldte hunder, fordi dommer ikke likte den første de stilte. Jeg har vært borti folk som skal oppdra dommeren på rasestandarden. Jeg har vært borti folk som når de får sin premiegrad må fortelle dommeren at den hunden faktisk har sånn og slik merittliste, så der tabba han seg ut. 

Misforstå meg rett, de er i et mindretall - men jeg opplever dem som umodne og bitchy. Det er faktisk bare en utstilling, og hunden har ikke fått en dødsdom av å få en slett excellent.

Jeg synes det er fryktelig umodent når folk blir såpass uhøflige og ufine, og da kan de revurdere om de passer til å drive med utstilling. Ingen hund er uovervinnelig og garantert seier hver gang. Utstilling er også mye mer enn de tre minuttene en er i ringen, og det burde da være bedre med litt avreagering, riste resultatet av seg og ha det trivelig med vennene sine, framfor å tjate om det i flere timer etterpå.

Jeg har da blitt både sur og skuffet over resultat før, jeg, men det er noe med hvordan en håndterer det. Jeg kjørte til WDS i Salzburg med ei juniortispe, som dommeren fire måneder tidligere dømte på et valpeshow med en meget god kritikk, og hun slo ut flere andre valper. Jeg var ikke imponert over at dommeren da valgte å gi tispa very good begrunnet med tegningene, som var identiske som de var på valpeshowet. Så du er ikke den eneste som kjører tosifret antall timer og legger ned mye penger for av og til å få deg en metaforisk right jab. Men det er en del av gamet - dommeren hevet terskelen på WDS for virkelig å få sortert ut kremen, og så lenge han var konsekvent den dagen må en respektere det, også får jeg ta med andre gode minner fra den turen. Og vurdere hvorvidt jeg skal melde på om han kommer til Norge en gang.

Men jeg må få legge til at de aller fleste menneskene jeg har innom ringen når jeg praktiserer som ringsekretær er helt ordinære, noen er usedvanlig hyggelige (for to helger siden fikk jeg en klem av en utstiller som fikk very good, for det utløste et championat), noen er morsomme, og noen er direkte ubehagelige. Men det store flertallet er vanlige mennesker med folkeskikk.

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  Det er god psykologistudie av å dra på utstilling :ahappy: Mye å se på.

Jeg blir vel egentlig aldri blitt kjempeskuffet på utstillng siden jeg kommer med blanke kort. Nitro har alltid fått rødt og ck, så jeg vet at han er en fin hund innen standard. Den ene gangen jeg fikk blått var fordi dommeren mente at han haltet, så i mine øyne burde jeg da heller ha fått et KIP. Har det vært andre hunder med i konkurransen, har han alltid blitt BIM. Jeg er ikke spesielt god på å stille ut, eller intr nok til å trene masse. Dette smitter litt over på hunden og han blir bare "med meg", og ikke digger det. Så kan nok skylde på meg selv i stor grad for at det ikke blir tipp topp.  Mynte har jeg bare stilt ut en gang uten å håpe på noen ting pga halen. Da hun fikk certet, ble jeg fristet til å prøve en gang til, kanskje se om jeg kunne få et championat på henne hvis jeg fikk det denne gangen og.  Men nå vet jeg at vi ikke får certet i denne runden, så da drar jeg isåfall for å prøve å få rød +rosa bånd :)  (som tilsvarer lik kvalitet, bare ikke aller best den dagen) Var litt usikker i startinnlegget, men etter å ha lest innleggene tenker jeg mer i den banen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, SFX skrev:

Jeg beklager om du føler deg truffet, men meg bekjent har ikke jeg vært ringsekretær for deg, og jeg uttalte meg om mine opplevelser som ringsekretær og hvordan enkelte mennesker rett og slett trenger å ta seg en reality check med tanke på hvordan de reagerer - er utstilling virkelig en hobby for dem, om de skal snappe sløyfe og kritikk kjapt ut av hendene mine, trampe ut av ringen og mumle kommentarer som er lett å høre om dommerens udugelighet fordi de ikke fikk certet de ville ha?

Jeg har vært borti folk som blir nummer to i klassen med CK, og derfor ikke kommer inn igjen i BHK/BTK, fordi de gikk for BIR'et. Jeg har vært borti folk som stiller flere hunder, men bare henter kritikkene til de som fikk CK og lar de "dårlige" ligge igjen. Jeg har vært borti folk som kommer med ganske syrlige kommentarer når de ser hvilken vei det bærer. Jeg har vært borti folk som sender ungen inn i ringen når hunden har fått very good men skal plasseres i klassen, og det er mulig det er fordi barnet vil prøve seg, men for oss i teltet ser det ut som dårlig taper-mentalitet at en ikke vil gå inn igjen i ringen med en hund som ikke vinner.  Jeg har vært ute for folk som av en eller annen grunn har valgt å lage se base rett bak teltet, og tror det er en tett lydmur mellom oss og dem, slik at vi ikke hører alt det negative de sitter og sier om dommers bedømmelse, mitt stemmevolum og skrivers håndskrift. Jeg har vært borti folk som nekter å stille opp på BIR og BIM-bilde fordi de ikke ble BIR. Jeg har vært borti folk som drar hjem før de har stilt alle påmeldte hunder, fordi dommer ikke likte den første de stilte. Jeg har vært borti folk som skal oppdra dommeren på rasestandarden. Jeg har vært borti folk som når de får sin premiegrad må fortelle dommeren at den hunden faktisk har sånn og slik merittliste, så der tabba han seg ut. 

Misforstå meg rett, de er i et mindretall - men jeg opplever dem som umodne og bitchy. Det er faktisk bare en utstilling, og hunden har ikke fått en dødsdom av å få en slett excellent.

Jeg synes det er fryktelig umodent når folk blir såpass uhøflige og ufine, og da kan de revurdere om de passer til å drive med utstilling. Ingen hund er uovervinnelig og garantert seier hver gang. Utstilling er også mye mer enn de tre minuttene en er i ringen, og det burde da være bedre med litt avreagering, riste resultatet av seg og ha det trivelig med vennene sine, framfor å tjate om det i flere timer etterpå.

Jeg har da blitt både sur og skuffet over resultat før, jeg, men det er noe med hvordan en håndterer det. Jeg kjørte til WDS i Salzburg med ei juniortispe, som dommeren fire måneder tidligere dømte på et valpeshow med en meget god kritikk, og hun slo ut flere andre valper. Jeg var ikke imponert over at dommeren da valgte å gi tispa very good begrunnet med tegningene, som var identiske som de var på valpeshowet. Så du er ikke den eneste som kjører tosifret antall timer og legger ned mye penger for av og til å få deg en metaforisk right jab. Men det er en del av gamet - dommeren hevet terskelen på WDS for virkelig å få sortert ut kremen, og så lenge han var konsekvent den dagen må en respektere det, også får jeg ta med andre gode minner fra den turen. Og vurdere hvorvidt jeg skal melde på om han kommer til Norge en gang.

Men jeg må få legge til at de aller fleste menneskene jeg har innom ringen når jeg praktiserer som ringsekretær er helt ordinære, noen er usedvanlig hyggelige (for to helger siden fikk jeg en klem av en utstiller som fikk very good, for det utløste et championat), noen er morsomme, og noen er direkte ubehagelige. Men det store flertallet er vanlige mennesker med folkeskikk.

Det er mange kjipe utstillere, det er jeg smertelig klar over. Men du siterte nå en gang meg - det er litt vanskelig å ikke oppleve det som en direkte kritikk av seg selv, på tross av det mindre detaljerte avsnittet jeg skrev i utgangspunktet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, Djervekvinnen skrev:

  Det er god psykologistudie av å dra på utstilling :ahappy: Mye å se på.

Jeg blir vel egentlig aldri blitt kjempeskuffet på utstillng siden jeg kommer med blanke kort. Nitro har alltid fått rødt og ck, så jeg vet at han er en fin hund innen standard. Den ene gangen jeg fikk blått var fordi dommeren mente at han haltet, så i mine øyne burde jeg da heller ha fått et KIP. Har det vært andre hunder med i konkurransen, har han alltid blitt BIM. Jeg er ikke spesielt god på å stille ut, eller intr nok til å trene masse. Dette smitter litt over på hunden og han blir bare "med meg", og ikke digger det. Så kan nok skylde på meg selv i stor grad for at det ikke blir tipp topp.  Mynte har jeg bare stilt ut en gang uten å håpe på noen ting pga halen. Da hun fikk certet, ble jeg fristet til å prøve en gang til, kanskje se om jeg kunne få et championat på henne hvis jeg fikk det denne gangen og.  Men nå vet jeg at vi ikke får certet i denne runden, så da drar jeg isåfall for å prøve å få rød +rosa bånd :)  (som tilsvarer lik kvalitet, bare ikke aller best den dagen) Var litt usikker i startinnlegget, men etter å ha lest innleggene tenker jeg mer i den banen.

Tenk om den andre ikke møter ( om selvbruningen ble skjoldete e.l. :D )  Da er det dumt å ikke ha reist på tross av :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

..åsså har du meg da, som bare håpet på å få en premiegrad :lol: (og vi fikk VG, så fornøyd). Jeg skal høste meg litt mer erfaring og trening til neste gang vi skal stille ut - og da tror jeg at jeg håper på excellent. :)

Jeg skjønner at folk går inn i ringen for å vinne. Det gjør feks jeg og i agility, eller lydighet. Men til forskjell så vet jeg hva hunden kan og ikke/hva dommeren kan dømme feil. Og hva jeg kan trene mer på. På utstilling har du jo faktisk ikke noe råderett over hundens eksteriør. Hunden er som den er, det er ikke noe du kan trene på, eller terpe på for å få hunden finere. Så poenget mitt er at jeg tror aldri jeg kommer til å få samme "vinnerinstinkt" på utstilling kontra andre hundesporter, det blir for meg en eksteriørbedømming. :)

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som stiller mye og har utstilling som hobby. 

Jeg reiser heller ikke på utstilling for å bli nr. 2, MEN, hver hund sitt mål!

Min første hund var ingen stjerne, men han fikk 2 små CERT. At han aldri ble Champion var helt greit. Jeg stilte han mye og syntes det var moro. Og ikke minst lærte jeg mye av å stille ham. og fikk mange venner innen rasemiljøet.

Nå stiller jeg ikke min nåværende eldste og beste hund (7 år) på det som er av småutstillinger lenger. En av grunnene til det er at jeg er en dårlig taper når det gjelder han. Med han så forventer jeg å bli BIR, det vil si, jeg stiller for å få gruppe og BIS plasseringer. Med han er det helt meningsløst  å stille for en 2 BHK på Letohallen for en uinteressert dommer som hverken kan eller ønsker å dømme rasen. Men jeg stiller selvfølgelig på tittelutstillinger med mål om å vinne og sanke flere bokstaver. Og selv om vi ikke vinner har vi det allikevel moro og det er sosialt. 

Min mellomste hann er ingen shower. Han er ikke BIR og langt mindre gruppemateriale, med han var målet å bli champion. Og det ble han, både Nordisk og Internasjonal. Men han klarte aldri å få noe CACIB i Norge. Og det syntes jeg er helt rett. Han er nå pensjonert fra ringen. Han er en knakende god familiehund som liker å kose, gå på tur og være med i stallen hos sin fôrvert.

Så er det minstemann da. Han ble fullcertet på mer eller mindre første forsøk. Noe som overasket meg stort, for jeg selv syntes ikke han er så god. Tok Certet på dansk vinner gjorde han også. Så i sommer forsøker vi Sverige og fortsetter jakten på første CACIB. Det er liten vits i å stille han på type Letohallen, da han heller ikke er BIR materiale, og har heller ingenting i gruppa gjøre. Det er ikke noe moro å gå inn i en gruppefinale med en hund som bare er listefyll.

Men jeg elsker å reise på utstilling selv om jeg ikke kommer med vinneren, det er jo så mange delmål. Som CERT og Jr titler og poeng til mestvinnerlister. Jeg har mange gode venner i miljøet. Jeg er konkurransemenneske og går fra kvalm, ekstatisk, oppgitt, happy, trøtt og tilbake til kvalm hver eneste gang jeg skal på utstilling. 

For meg er også planlegging og det å glede seg til utstillingsturer nesten like moro som selve utstillingen. Om man ikke vinner da. ;)

Men som det er skrevet lenger opp her. Man vinner ikke fra sofaen hjemme, og alt kan skje på utstilling, så jeg tenker alltid at jeg må prøve (om jeg ikke vet at dommeren slår ned på feil mine hunder har.)

Unntaket er klubbens spesialutstilling. Da melder jeg på uansett om jeg vet dommeren ikke liker mine hunder. Spesialen er for moroskyld. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, Kristiin skrev:

..åsså har du meg da, som bare håpet på å få en premiegrad :lol: (og vi fikk VG, så fornøyd). Jeg skal høste meg litt mer erfaring og trening til neste gang vi skal stille ut - og da tror jeg at jeg håper på excellent. :)

Jeg skjønner at folk går inn i ringen for å vinne. Det gjør feks jeg og i agility, eller lydighet. Men til forskjell så vet jeg hva hunden kan og ikke/hva dommeren kan dømme feil. Og hva jeg kan trene mer på. På utstilling har du jo faktisk ikke noe råderett over hundens eksteriør. Hunden er som den er, det er ikke noe du kan trene på, eller terpe på for å få hunden finere. Så poenget mitt er at jeg tror aldri jeg kommer til å få samme "vinnerinstinkt" på utstilling kontra andre hundesporter, det blir for meg en eksteriørbedømming. :)

 

Sorry for dobbeltpost.

Du har kanskje ikke råderett over hundens eksteriør. Men du har råderett over hvilke feil og fordeler du presenterer dommer for. Det er lettere for dommer å bedømme en hund som oppfører seg som den skal, står og går riktig. Har hunden en løs albue, så sørger du for at hunden står med hode litt mot dommer slik at den albuen ikke blir skutt ut. Har du en hund som beveger seg bra fra siden, men trangt bakfra, så går du ikke hele ringen frem og tilbake, men stopper halvveis. og heller løper sirkelen helt ut. osv osv.

Jeg stilte for en dommer i gruppa en gang som rett ut fortalte meg at han så hva jeg forsøkte å skjule, men jeg fikk for forsøket. :innocent: Vi ble BIG 3. Dagen etter vant vi gruppa for en annen dommer og skulle inn i BIS for gårsdagens. der endte vi faktisk som BIS 3, så selv om det var noen han ikke likte med min hund har jo andre også feil.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg stiller også ut fordi føler det er en bedre grunn til å komme på den aktuelle utstillingen enn kun kommer for å titte hver eneste gang. Når jeg uansett har lyst til å se på alle de vakre hundene og alle de fineste bodene med hundestæsj og ting er en stor grunn til å melde på en hund eller to. ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@SFX jeg må innrømme at jeg en gang fikk lyst til å spørre dommeren om h*n hadde lest rasestandarden etter at vedkommende spurte handleren min om det samme  :lol:

Det var på belger.  Greit at Loke var litt stor , men han ble trekt på at han så ut som en belger og ikke en sort Borzoi / Collie - blanding , ikke for størrelsen. 

Det var vel egentlig med Loke jeg mistet litt troen på dommere som kvalitetsbedømmere egentlig.  Han fikk lett cert og blått med en ukes mellomrom,  alt etter om dommeren synes belgere skal ha stopp eller ikke. 

At ørene ikke var dritlekre og øynene var for lyse la ingen merke til :blink: Det var enten wow eller æsj.  

En stund siden jeg har lest standarden , og jeg tror den må være  endret. De skulle ha stopp før, nå ser jeg nesten ingen som har det, så da regner jeg med det punktet er fjernet :aww:

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 weeks later...

Vi stillte hunden vår i dag for første gang utenom valpeshow. Han er langbent og uferdig og er midt i røyting av både valpepels og underull så han ser ikke særlog fin ut nå. Jeg ville vært fornøyd så lenge jeg fikk npe som helst i dag fordi rett før vi skulle inn begynte han å kødde så sinnsykt og ville ikke vise tenner. Han var dog eksemplarisk og oppførte seg perfekt. Vi fikk VG og var utrolig fornøyd med det. Så fornøyd at vi spirte om det gikk an å kjøpe blå sløyfe? som di visstnok ikke solgte! Haha. Resten av hannene i klassen fikk også blå mens en fikk gul. Alle var drita sure utenom oss som synes vi gjorde det så bra. Haha. Men det jeg stussa på var at dommeren så ut som å stå fast på blå. Det endte opp med eneste tispa i rasen som var siste ut ble BIR. Virka nesten som han bare måtte gi det til henne for han ikke hadde fler alternativ igjen. Men men. Det er vel slik dett er☺ jeg var vertfall strålende fornøyd og dette var i utgangspunkt trening for oss. Men skjønner at folk blir skuffa over blå☺

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Snøfrost skrev:

Mange dommere kan dømme uten og gi en eneste CK (og dermed ingen BIR/BIM) uten å mukke. Og det er jo bare rett og rimelig. Holder ikke hundene CK kvalitet så skal de jo heller ikke ha det.

Og så har man de dommerne som egentlig ikke skjønner helt premiesystemet, og deler ut CK til alle.. Og så gjør han jobben med å rangere hundene :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...