Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


soelvd
 Share

Recommended Posts

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Min har ikke vært syk enda, så det kan jeg ikke svare på. Og andres babyer har vært ålreite, men jeg har ikke vært den som har kastet meg over de. Alltid sniki meg unna sånn "ohh vil du bytte bleie, du må jo øøøve deg" mens jeg var gravid :lol: 

Men i forhold til stell og sånn, jeg hadde aldri skiftet en bleie i mitt liv før jeg fikk M. Ikke samboer heller (eller han er sykepleier og har skiftet på voksne da). Første døgnet på sykehuset var det samboer som ordnet med alt sånt da, så jeg husker jeg var litt usikker i starten. Hvis man spør får man vist stell på sykehuset, både bleieskift og bad. De glemte sistnevnte hos oss da, så vi bader ikke :teehe: Neida, men, liksom, det går veldig av seg selv på en måte? Første gangen jeg skiftet alene var en natt på barsel, følte ikke jeg kunne vekke samboer, så da var det jo bare..å skifte liksom :lol: Var ikke noe problem for meg, det er veldig logisk. Åpne bleie, vask vekk dritt og fjern gammel bleie, tørk, ta på ny bleie, voila. Poenget er, at ihvertfall jeg opplevde av selv om det er rart og uvant å håndtere og stelle andres unger, selv slekt av meg, var det veldig raskt veldig naturlig å stelle og håndtere egen. Var ikke like "redd" liksom, jeg bare gjør det. Det er jo hormoner tipper jeg, også tror jeg det er noe som bare skjer når man har dyttet ungen ut av egen kroppsåpning, man innser at de ikke akkurat er lagd av porselen :lol: Ikke sikkert alle opplever det sånn, men husker det var det som fascinerte meg mest, hvor fort alt med en gang ble naturlig. Han hører til på armen min liksom. Og selv om han bare er fire måneder er det rart å ikke ha ham der allerede, det er unaturlig liksom. Funky :lol: 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde ikke holdt i så små babyer før, eller stelt og skiftet på de. Hadde ikke samboer heller så vi brukte damene på barsel flittig når vi var der :P syntes det var drit skummelt å dra hjem uten de og skulle klare alt selv, men funka det også, men brukte kun omslagsbodyer de første mnd, var drit redd for å skade hode ved å tre over trang body :P 

ikke vært syk alene med barn enda, men hadde sykt barn og samboer med omgangsyke for noen uler siden, det var litt slitsomt da jeg selv er høygravid med en del plager og egentlig ikke skal løfte.. Meeen gikk det også. Fikk omgangsyken srlv uka etter men da var samboer og frøkna friske så de ordnet seg selv...

forresten hadde både jeg og samboer omgangsyken i vinter... Takk gud for foreldrene til H som kom og tok seg av frøkna.. Vi følte nemlig at vi holdt på å stryke med :aww: 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Da ber man om hjelp hvis man kan. Eller man biter tenna sammen, finner fram det man måtte trenge for en stund og plasserer ved senga, og slår seg til i senga for en stund. Lett med spedbarn, vanskelig med barn over 8 mnd, og når de er ca 3-4 år kan de plutselig ordne så mye selv at det går greit. Det er rart hvor mye man finner løsninger på.

Jeg hadde ikke skifter bleier siden jeg var 7 år og fikk en lillesøster, når jeg ble mamma. Riktignok var jeg barnevakt for to barn da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs men de var større, og nesten som "familie"... Jeg var og veldig nervøs for det der, og følte meg og så veldig keitete på sykehuset. Tror nesten ikke jeg slappet av før jeg kom hjem og slapp å føle at noen vurderte alt jeg gjorde.

Men jeg tror nesten ingen som blir mamma for første gang har full kontroll på alt. Man har kanskje skiftet bleie før, men det er så mye "greier" man ikke vet og som man ikke kan lese seg til, så jeg skal nå gi deg et lite innblikk i noen bonusdetaljer?; ammingen går ikke av seg selv nødvendigvis! Det kan være hard jobbing, før det som oftest løser seg! 

Man må vaske inni alle valkene til babyen, og der kan det samle seg mye rart! Det var en overraskende oppdagelse for meg?

Du må regne med å bli bæsjet på, og tisset på. Kanskj flere ganger om dagen. Og gulpet på. 

Og gråte, masse

Det er ikke nødvendigvis noe vakkert øyeblikk hvor du føler en evig og dyp tilknytning til babyen. For noen tar det tid.

Man er ikke nødvendigvis ferdig med fødselen når den er ferdig. En eller annen grad av etterrier har de fleste.

Alt du trodde var så enkelt ift oppdragelse før du fikk barn, er plutselig mye vanskeligere. 

Du blør i mange dager (uker) etter fødsel, "renselsen" (høres ut som et religiøst rituale, men så sjarmerende er det ikke). 

Det er også masse andre morsomme detaljer rundt en naturlig fødsel som jeg ikke har erfaring med, da jeg har hatt ks (som jo er en ren, ryddig og relativt forutsigbar løsning hvis man må?)

Man blir dritsliten (og du tenker, jaja men sliten har jeg vært før, men neinei, dette er forbi så sliten, dette er en annen dimensjon...)

Man får kjent litt på "urinstinktene" sine, for alt det over er liksom ikke noe du tenker over, for du gjør virkelig alt for den lille. Det er liksom ikke noe spørsmål. Og det er noe de fleste kanskje ikke har følt på før. Litt som en pattedyrmamma, som man ofte kan se veldig tydelig beskyttelsesinstinkt osv. Vi er jo mennesker men det er jo det samme.

Tror de fleste har tenkt og analysert litt sånn som du gjør, men hvis du tenker deg om er det antagelig mer uforberedte folk som har fått barn før deg. I og med at du er vant til hund, er du ivertfall vant til å av og til sette et annet individ foran deg selv? Der tror jeg enkelte får seg et sjokk?

PS: nå var ikke tanken at dette skulle være et skremmeinnlegg. Jeg kom på at det kanskje kunne virke sånn. Poenget er, at ting går seg til og du har en del innstinkter og magefølelse som hjelper deg på veien selv om ting er vanskelig og fremmed. Også slapper man av etterhvert og tør å stole på seg selv?

 

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Men jeg tror nesten ingen som blir mamma for første gang har full kontroll på alt. Man har kanskje skiftet bleie før, men det er så mye "greier" man ikke vet og som man ikke kan lese seg til, så jeg skal nå gi deg et lite innblikk i noen bonusdetaljer?; ammingen går ikke av seg selv nødvendigvis! Det kan være hard jobbing, før det som oftest løser seg! 

Check! Hos meg brukte melka tid, jeg måtte jo opereres etter fødsel, ungen var sprek, men ville ikke die. Veldig dårlig miks.. Men det ordnet seg! Nå har vi fullammet i over to måneder og storkoser oss, det hadde jeg aldri sett for meg der jeg satt og strigråt de første dagene etter vi kom hjem :lol: Be om hjelp! Det er masse, flotte ammekyndige i verden, men de er ikke alltid på barsel, eller helsestasjonen, eller i familien.

og ordner det seg ikke har vi fine alternativer :) 

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man må vaske inni alle valkene til babyen, og der kan det samle seg mye rart! Det var en overraskende oppdagelse for meg?

Hehe ja (det visste jeg heldigvis, hadde michelinniese så broren min hadde lært det)! Huff, ei jeg kjenner fikk gedigent sår i ene bakken til sin noen uker gamle baby en av de varme dagene i år :( Men det grodde fort!

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Du må regne med å bli bæsjet på, og tisset på. Kanskj flere ganger om dagen. Og gulpet på. 

Check check check :lol: Ikke løp og bytt på første bæsjelyden når de er små, vent til de er ferdige. For det er eksplosive greier og plutselig kommer det en bonusrunde..

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Og gråte, masse

Jepp. Både av lykke og fortvilelse. 

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Det er ikke nødvendigvis noe vakkert øyeblikk hvor du føler en evig og dyp tilknytning til babyen. For noen tar det tid.

Det der er så viktig.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man er ikke nødvendigvis ferdig med fødselen når den er ferdig. En eller annen grad av etterrier har de fleste

Jepp. Og be gjerne om smertestillende om det er plagsomt. Det kommer gjerne under amming!

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Alt du trodde var så enkelt ift oppdragelse før du fikk barn, er plutselig mye vanskeligere. 

Har ikke kommi for enda, men tror på det!

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Du blør i mange dager (uker) etter fødsel, "renselsen" (høres ut som et religiøst rituale, men så sjarmerende er det ikke). 

Veldig lite sjarmerende.. Er hovedgrunnen til at jeg likte sykehusklær, slipper å blø ut egne klær.. Fikk sjokk første koagelen som kom, men det er utrolig hva man blir vant med.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Det er også masse andre morsomme detaljer rundt en naturlig fødsel som jeg ikke har erfaring med, da jeg har hatt ks (som jo er en ren, ryddig og relativt forutsigbar løsning hvis man må?)

Ohjess. Jeg endte jo med styrtfødsel og (sjelden) fødselsskade. Men det er allikevel en fantastisk kul opplevelse! Vondt. Intenst. Helt rått. Og særlig den følelsen når alt bare slipper og ungen er ute :teehe: Men det er virkelig det merkeligste jeg har vært med på, helt ubeskrivelig. Jeg digget det, merkelig nok. Selv om jeg skreik, banna, hylte, samarbeidet dårlig med jordmor, klorte samboer.. Jeg spydde vel ikke, men det er det og mange som gjør.

Jeg får innvilget KS om jeg vil ved evt neste graviditet, jeg har på ingen måte tatt noen avgjørelse, men per nå er jeg ikke redd for å føde igjen, faktisk.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man blir dritsliten (og du tenker, jaja men sliten har jeg vært før, men neinei, dette er forbi så sliten, dette er en annen dimensjon...)

Mhm :| 

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man får kjent litt på "urinstinktene" sine, for alt det over er liksom ikke noe du tenker over, for du gjør virkelig alt for den lille. Det er liksom ikke noe spørsmål. Og det er noe de fleste kanskje ikke har følt på før. Litt som en pattedyrmamma, som man ofte kan se veldig tydelig beskyttelsesinstinkt osv. Vi er jo mennesker men det er jo det samme.

Japp. Så definitivt. Det er ubehagelig om jeg ikke har kontroll på ham. helt skremmende.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Tror de fleste har tenkt og analysert litt sånn som du gjør, men hvis du tenker deg om er det antagelig mer uforberedte folk som har fått barn før deg. I og med at du er vant til hund, er du ivertfall vant til å av og til sette et annet individ foran deg selv? Der tror jeg enkelte får seg et sjokk?

 

Ja! Jeg tror oppriktig det hjelper å ha hund, selv om det ikke er sammenlignbart.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og de første ukene er det helt normalt og plutselig bare gråte helt ut av det blå :aww: jeg stor sippa på vei hjem fea sykehuset i bilen, flere ganger om dagen og veldig på første barselgruppe på helsestasjonen, da dro jeg med resten av damene i gråt også :aww: barseltårer hadde ingen forberedt meg eller samboer på, han ble sikkelig forstyrret de første gangene og han lurtepå hva det var og det ikke var noe :lol: 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Du biter tenna sammen og lar hverdagen fortsette.. Min eldste begynte å stryke meg på ryggen og si "dakar.. Æsja" når jeg kasta opp.. Når du får lungebetennelse og har baby på 6mne, så ligger man med dyne på gulvet, og prøver å underholde babyen.. 

Og mye går an seg selv.. Jeg ble storesøster da jeg var 13 og var som ei bonusmor.. Babyen fikk kolikk som varte i 6 mnd, så jeg var med på "skiftordningen" med barn og fjøs for at alle skulle få hvile seg litt mtp mamma måtte få sove, pappa måtte jobbe osv.. Så ikke uvanlig at jeg tok sene kvelder med skriking eller fjøsstell før jeg dro på skolen..

når jeg da selv ble mor, med en relativt lett fødsel, formen ble kjempe bra og ammingen gikk som gull.. Hadde jeg full kontroll jeg.. Det var easy peasy i forhold :P og var alene fra hun var 5 uker, i perioder på 6 uker med 3 hunder uten inngjerdet hage.. Dro på hundetrening og alt.. Men det gikk fort over da ettersom de måtte legge seg i senga og ville ta natta tidlig på kveldene.. Så da ble det mye mye alenetid.. 

Det ble også litt vanskelig i perioder da ene hunden ble pleiepasient fordi hun skadet seg skikkelig..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa? :P 

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn :lol: Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Jeg hadde babyangst før jeg fikk A.  Jeg har det faktisk enda.  Jeg hater når folk slenger babyen sin over til meg og tror jeg føler meg heldig... Jeg er ærlig om det da, så det skjer ikke ofte. 

Med eget barn ble det helt anderledes.  Det var naturlig. Nå fikk jeg litt hjelp av at han aldri var slapp i nakken og fjern i blikket,  men jeg tror det hadde gått greit uansett.  

Jeg var - helt oppriktig - bekymret for om jeg ville takle søvnmangel eller klikke totalt,  men selv det gikk bra.  Jeg var egentlig så forberedt på at jeg kom til å synes at ting var altfor slitsomt at det føltes at alt gikk enklere enn jeg trodde til tross for at A ikke var en enkel baby. 

Helt ærlig tror jeg vi som forventer "Det værste " og hoverhodet ikke ser for oss en rosa babysky er litt bedre forberedt mentalt.  Babyer ER slitsomme og ofte ganske ekle.  

Jeg har vært mye syk alene med Ask.  En gang var jeg så dårlig at legen satte ned foten og sykemeldte pappaen hans til tross for at vi ikke bodde sammen og jeg hadde hovedomsorgen.  Da hadde jeg så høy crp og feber at det var et under at jeg sto oppreist. 

Ellers har det gått bra. Det går jo over.  Man gjør det man må for å komme igjennom dagen, om det så er å gi ungen en Nugattiboks og en teskje.  Jeg og A har kastet opp samtidig mer enn en gang, Det er det verste . Man prøver å trøste ungen og gjøre rent samtidig som man er skikkelig spysyk selv . 

Man kan le av det etterpå da :P

 

 

 

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har veldig vanskeligheter med å be om hjelp, samme hva det skal være. Noe av det verste jeg har opplevd som forelder er når jeg og begge ungene hadde omgangsyken :P Endte med at vi bare lå på badegulvet i halvt annet døgn alle sammen med hver vår cola og ritzkjeks :P Eller omgangsyken med friske barn! Enda verre, for de er aktive da :P Men det har alltid gått uten at noen har fått traumer. Nå i etterkant når jeg ser tilbake på det så skjønner jeg ikke hvordan jeg har fått det til med to små barn, så enormt mye alene men alt går... Men jeg setter stor pris på det jeg har rundt meg nå :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

23 minutter siden, Perfect Image skrev:

Jeg har veldig vanskeligheter med å be om hjelp, samme hva det skal være. Noe av det verste jeg har opplevd som forelder er når jeg og begge ungene hadde omgangsyken :P Endte med at vi bare lå på badegulvet i halvt annet døgn alle sammen med hver vår cola og ritzkjeks :P Eller omgangsyken med friske barn! Enda verre, for de er aktive da :P Men det har alltid gått uten at noen har fått traumer. Nå i etterkant når jeg ser tilbake på det så skjønner jeg ikke hvordan jeg har fått det til med to små barn, så enormt mye alene men alt går... Men jeg setter stor pris på det jeg har rundt meg nå :)

Det var faktisk et "klokt " hode som brukte argumentet " da har A noen å leke med når du er syk for eksempel " for å få meg til å forstå at det var smart å få et barn til :lol:

Så lettlurt er jeg ikke. 2 unger som maser og krangler om hverandre i mens jeg ligger og spyr . Nope...

 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Mud skrev:

Det var faktisk et "klokt " hode som brukte argumentet " da har A noen å leke med når du er syk for eksempel " for å få meg til å forstå at det var smart å få et barn til :lol:

Så lettlurt er jeg ikke. 2 unger som maser og krangler om hverandre i mens jeg ligger og spyr . Nope...

 

Jah as if at de faktisk leker og "har hverandre" når man er sjuk og spyr :lol: Det er da tredje verdenskrig starter :lol:

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

41 minutter siden, Mud skrev:

Jeg hadde babyangst før jeg fikk A.  Jeg har det faktisk enda.  Jeg hater når folk slenger babyen sin over til meg og tror jeg føler meg heldig... Jeg er ærlig om det da, så det skjer ikke ofte. 

Med eget barn ble det helt anderledes.  Det var naturlig. Nå fikk jeg litt hjelp av at han aldri var slapp i nakken og fjern i blikket,  men jeg tror det hadde gått greit uansett.  

Jeg var - helt oppriktig - bekymret for om jeg ville takle søvnmangel eller klikke totalt,  men selv det gikk bra.  Jeg var egentlig så forberedt på at jeg kom til å synes at ting var altfor slitsomt at det føltes at alt gikk enklere enn jeg trodde til tross for at A ikke var en enkel baby. 

Helt ærlig tror jeg vi som forventer "Det værste " og hoverhodet ikke ser for oss en rosa babysky er litt bedre forberedt mentalt.  Babyer ER slitsomme og ofte ganske ekle.  

Jeg har vært mye syk alene med Ask.  En gang var jeg så dårlig at legen satte ned foten og sykemeldte pappaen hans til tross for at vi ikke bodde sammen og jeg hadde hovedomsorgen.  Da hadde jeg så høy crp og feber at det var et under at jeg sto oppreist. 

Ellers har det gått bra. Det går jo over.  Man gjør det man må for å komme igjennom dagen, om det så er å gi ungen en Nugattiboks og en teskje.  Jeg og A har kastet opp samtidig mer enn en gang, Det er det verste . Man prøver å trøste ungen og gjøre rent samtidig som man er skikkelig spysyk selv . 

Man kan le av det etterpå da :P

 

Haha, av alle svarene så likte jeg dette best, for jeg relaterte veldig til det :lol: Babyer er ofte ganske ekle. Det er det som freaker meg litt :lol: Og som du sier... Kommer det til å klikke totalt for meg av søvnmangel? Husker jeg hadde helt blackout av valpen.... Perioder av livet er bare tomt, borte vekk, pga søvn og matmangel. Og redselen for å fucke opp noe siden det er et menneske som skal leve lengre enn deg sjæl... Shit :ermm: Men takk altså, det motiverer å høre at man kan komme seg gjennom det selv med å være baby-n00b, ikke egentlig glad i barn og slightly terrified of the idea.

Ser det for meg, de peiser på med seaking langt ut i atlantern for å hente gubben, med sånn slinge ned fra helikopteret.. "DEINE FRAU IST SEHR KRANK; DU MUSS HEIMAT FAHREN. JETZT SOFORT!" :teehe: *humrer villt og hemningsløst av scenarioet*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aldeles nydelige, @Lillekrapyl! Og Jonas er helskjønn, han også, @Malamuten:heart:

Skriver under på det @*Marianne* skrev. Det er noe helt annet å få barn enn man klarer å forestille seg på forhånd. På den ene siden er man stolt over det lille vesenet man har laget helt selv, på den andre siden har man aldri hatt en så streng arbeidsgiver før og tror at man skal bli gal. Så blir det grining (eller uling under barseltårene, for min del) for alt mulig rart, og så må man sjekke om ungen puster hundreogførti ganger før man kan sove litt selv. Amming og pupper får veldig stort fokus, og det går jammen ikke helt av seg selv bestandig. Plutselig innser man at man har blitt en sånn person som synes at andres barn er interessante og som dytter babyen sin oppi armene på andre (for det er veldig deilig å knytte skoene sine osv uten babyen i armene) for å få noen sekunder fri. Dessuten er jo ungen SÅ søt når hun smiler og sier hei til folk... Så jeg har blitt sånn der sprø mor som jeg ikke helt hadde tenkt å bli, sorry alle som utsettes for meg ;) 

Men får man en tøff start, eller en tøff fortsettelse, så må man huske på at man 1) ikke er alene, 2) må snakke med noen om det (venner, familie, helsepersonell, noen på internett), og 3) du gjør så godt du kan med det du har fått utdelt, og det er alt man kan forvente. Det er utrolig hva man får til, og det blir folk av de fleste :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

24 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Haha, av alle svarene så likte jeg dette best, for jeg relaterte veldig til det :lol: Babyer er ofte ganske ekle. Det er det som freaker meg litt :lol: Og som du sier... Kommer det til å klikke totalt for meg av søvnmangel? Husker jeg hadde helt blackout av valpen.... Perioder av livet er bare tomt, borte vekk, pga søvn og matmangel. Og redselen for å fucke opp noe siden det er et menneske som skal leve lengre enn deg sjæl... Shit :ermm: Men takk altså, det motiverer å høre at man kan komme seg gjennom det selv med å være baby-n00b, ikke egentlig glad i barn og slightly terrified of the idea.

Ser det for meg, de peiser på med seaking langt ut i atlantern for å hente gubben, med sånn slinge ned fra helikopteret.. "DEINE FRAU IST SEHR KRANK; DU MUSS HEIMAT FAHREN. JETZT SOFORT!" :teehe: *humrer villt og hemningsløst av scenarioet*

Jeg har tatt en sånn.. Lungebetennelse og helt sinnsykt dårlig, gubben lå da (heldigvis) rett utenfor Stavanger og uten jobb, så jeg fant lovverk, sendte Mail til gubben som videresendte til sjefen (som ikke var helt happy for det der), og fikk gubben hjem ei uke tidligere enn han skulle.. 

Da var jeg så dårlig form at jeg knakk sammen i gråt da gubben ringte og spurte om hvordan det gikk.. :lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

38 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Haha, av alle svarene så likte jeg dette best, for jeg relaterte veldig til det :lol: Babyer er ofte ganske ekle. Det er det som freaker meg litt :lol: Og som du sier... Kommer det til å klikke totalt for meg av søvnmangel? Husker jeg hadde helt blackout av valpen.... Perioder av livet er bare tomt, borte vekk, pga søvn og matmangel. Og redselen for å fucke opp noe siden det er et menneske som skal leve lengre enn deg sjæl... Shit :ermm: Men takk altså, det motiverer å høre at man kan komme seg gjennom det selv med å være baby-n00b, ikke egentlig glad i barn og slightly terrified of the idea.

Ser det for meg, de peiser på med seaking langt ut i atlantern for å hente gubben, med sånn slinge ned fra helikopteret.. "DEINE FRAU IST SEHR KRANK; DU MUSS HEIMAT FAHREN. JETZT SOFORT!" :teehe: *humrer villt og hemningsløst av scenarioet*

Hehe.. Jeg så aldri for meg at jeg skulle bli mor. Morsrollen var liksom ikke meg. Det var særdeles få rundt meg som forventet at jeg skulle trøkke ut en unge også. Jeg er bare ikke den moderlige typen :P

Jeg har aldri vært oppe om natten med valper . De får tisse inne og la meg være.  De eneste som får lov til å vekke meg er dyr med akutt diaré eller ungen min. Jeg har overhodet ingen medmenneskelighet eller omtanke i kroppen når jeg blir vekket av andre , sambo tør f.eks ikke å sove med meg når han er tett i nesa. Jeg slår ved snorking.  Hardt.  Med mindre det er noen jeg har født tydeligvis.   Han kan sparke og slå meg hele natta uten at jeg tar igjen.  

 

 

Jeg pratet mye med en kompis  ( som virkelig hater barn ) om hva i alle dager jeg skulle gjøre hvis det viste seg at jeg ikke kunne utstå min egen unge , men det har heldigvis ikke vært et aktuelt tema enda . ( Ok, i noen minutter kanskje,  såpass ærlig må man være . ) Det er noen rimelig sterke instinkter som våkner når man blir mor :)

Og man MÅ ikke bli en kakebakende småpludrende supermamma som alltid oppfører seg som mammaer skal.  Jeg er ganske utradisjonell på mye, og jeg har hittil klart å oppdra et relativt fornuftig,  omtenksomt og veltilpasset barn.. 

Sambo mener det kan dukke opp noen senskader :P

 

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...