Den store baby- og barnetråden - 2016

[Symra&Pippin]

Grattis Malamuten! 

[Gjest]

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

[Lillekrapyl]

Hvis jeg hadde blitt skikkelig syk og ikke hadde hatt mannen hjemme, hadde jeg spurt mamma, svigers eller en av mine søstre om avlastning. Jeg hadde heller aldri skiftet en bleie i mitt liv før jeg fikk barn selv.


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Aslan]

2 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Min har ikke vært syk enda, så det kan jeg ikke svare på. Og andres babyer har vært ålreite, men jeg har ikke vært den som har kastet meg over de. Alltid sniki meg unna sånn "ohh vil du bytte bleie, du må jo øøøve deg" mens jeg var gravid  

Men i forhold til stell og sånn, jeg hadde aldri skiftet en bleie i mitt liv før jeg fikk M. Ikke samboer heller (eller han er sykepleier og har skiftet på voksne da). Første døgnet på sykehuset var det samboer som ordnet med alt sånt da, så jeg husker jeg var litt usikker i starten. Hvis man spør får man vist stell på sykehuset, både bleieskift og bad. De glemte sistnevnte hos oss da, så vi bader ikke  Neida, men, liksom, det går veldig av seg selv på en måte? Første gangen jeg skiftet alene var en natt på barsel, følte ikke jeg kunne vekke samboer, så da var det jo bare..å skifte liksom  Var ikke noe problem for meg, det er veldig logisk. Åpne bleie, vask vekk dritt og fjern gammel bleie, tørk, ta på ny bleie, voila. Poenget er, at ihvertfall jeg opplevde av selv om det er rart og uvant å håndtere og stelle andres unger, selv slekt av meg, var det veldig raskt veldig naturlig å stelle og håndtere egen. Var ikke like "redd" liksom, jeg bare gjør det. Det er jo hormoner tipper jeg, også tror jeg det er noe som bare skjer når man har dyttet ungen ut av egen kroppsåpning, man innser at de ikke akkurat er lagd av porselen  Ikke sikkert alle opplever det sånn, men husker det var det som fascinerte meg mest, hvor fort alt med en gang ble naturlig. Han hører til på armen min liksom. Og selv om han bare er fire måneder er det rart å ikke ha ham der allerede, det er unaturlig liksom. Funky  

[Krilo]

Hadde ikke holdt i så små babyer før, eller stelt og skiftet på de. Hadde ikke samboer heller så vi brukte damene på barsel flittig når vi var der  syntes det var drit skummelt å dra hjem uten de og skulle klare alt selv, men funka det også, men brukte kun omslagsbodyer de første mnd, var drit redd for å skade hode ved å tre over trang body  

ikke vært syk alene med barn enda, men hadde sykt barn og samboer med omgangsyke for noen uler siden, det var litt slitsomt da jeg selv er høygravid med en del plager og egentlig ikke skal løfte.. Meeen gikk det også. Fikk omgangsyken srlv uka etter men da var samboer og frøkna friske så de ordnet seg selv...

forresten hadde både jeg og samboer omgangsyken i vinter... Takk gud for foreldrene til H som kom og tok seg av frøkna.. Vi følte nemlig at vi holdt på å stryke med  

[*Marianne*]

6 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Da ber man om hjelp hvis man kan. Eller man biter tenna sammen, finner fram det man måtte trenge for en stund og plasserer ved senga, og slår seg til i senga for en stund. Lett med spedbarn, vanskelig med barn over 8 mnd, og når de er ca 3-4 år kan de plutselig ordne så mye selv at det går greit. Det er rart hvor mye man finner løsninger på.

Jeg hadde ikke skifter bleier siden jeg var 7 år og fikk en lillesøster, når jeg ble mamma. Riktignok var jeg barnevakt for to barn da jeg gikk på ungdomsskolen og vgs men de var større, og nesten som "familie"... Jeg var og veldig nervøs for det der, og følte meg og så veldig keitete på sykehuset. Tror nesten ikke jeg slappet av før jeg kom hjem og slapp å føle at noen vurderte alt jeg gjorde.

Men jeg tror nesten ingen som blir mamma for første gang har full kontroll på alt. Man har kanskje skiftet bleie før, men det er så mye "greier" man ikke vet og som man ikke kan lese seg til, så jeg skal nå gi deg et lite innblikk i noen bonusdetaljer?; ammingen går ikke av seg selv nødvendigvis! Det kan være hard jobbing, før det som oftest løser seg! 

Man må vaske inni alle valkene til babyen, og der kan det samle seg mye rart! Det var en overraskende oppdagelse for meg?

Du må regne med å bli bæsjet på, og tisset på. Kanskj flere ganger om dagen. Og gulpet på. 

Og gråte, masse

Det er ikke nødvendigvis noe vakkert øyeblikk hvor du føler en evig og dyp tilknytning til babyen. For noen tar det tid.

Man er ikke nødvendigvis ferdig med fødselen når den er ferdig. En eller annen grad av etterrier har de fleste.

Alt du trodde var så enkelt ift oppdragelse før du fikk barn, er plutselig mye vanskeligere. 

Du blør i mange dager (uker) etter fødsel, "renselsen" (høres ut som et religiøst rituale, men så sjarmerende er det ikke). 

Det er også masse andre morsomme detaljer rundt en naturlig fødsel som jeg ikke har erfaring med, da jeg har hatt ks (som jo er en ren, ryddig og relativt forutsigbar løsning hvis man må?)

Man blir dritsliten (og du tenker, jaja men sliten har jeg vært før, men neinei, dette er forbi så sliten, dette er en annen dimensjon...)

Man får kjent litt på "urinstinktene" sine, for alt det over er liksom ikke noe du tenker over, for du gjør virkelig alt for den lille. Det er liksom ikke noe spørsmål. Og det er noe de fleste kanskje ikke har følt på før. Litt som en pattedyrmamma, som man ofte kan se veldig tydelig beskyttelsesinstinkt osv. Vi er jo mennesker men det er jo det samme.

Tror de fleste har tenkt og analysert litt sånn som du gjør, men hvis du tenker deg om er det antagelig mer uforberedte folk som har fått barn før deg. I og med at du er vant til hund, er du ivertfall vant til å av og til sette et annet individ foran deg selv? Der tror jeg enkelte får seg et sjokk?

PS: nå var ikke tanken at dette skulle være et skremmeinnlegg. Jeg kom på at det kanskje kunne virke sånn. Poenget er, at ting går seg til og du har en del innstinkter og magefølelse som hjelper deg på veien selv om ting er vanskelig og fremmed. Også slapper man av etterhvert og tør å stole på seg selv?

 

[Aslan]

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Men jeg tror nesten ingen som blir mamma for første gang har full kontroll på alt. Man har kanskje skiftet bleie før, men det er så mye "greier" man ikke vet og som man ikke kan lese seg til, så jeg skal nå gi deg et lite innblikk i noen bonusdetaljer?; ammingen går ikke av seg selv nødvendigvis! Det kan være hard jobbing, før det som oftest løser seg! 

Check! Hos meg brukte melka tid, jeg måtte jo opereres etter fødsel, ungen var sprek, men ville ikke die. Veldig dårlig miks.. Men det ordnet seg! Nå har vi fullammet i over to måneder og storkoser oss, det hadde jeg aldri sett for meg der jeg satt og strigråt de første dagene etter vi kom hjem  Be om hjelp! Det er masse, flotte ammekyndige i verden, men de er ikke alltid på barsel, eller helsestasjonen, eller i familien.

og ordner det seg ikke har vi fine alternativer  

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man må vaske inni alle valkene til babyen, og der kan det samle seg mye rart! Det var en overraskende oppdagelse for meg?

Hehe ja (det visste jeg heldigvis, hadde michelinniese så broren min hadde lært det)! Huff, ei jeg kjenner fikk gedigent sår i ene bakken til sin noen uker gamle baby en av de varme dagene i år  Men det grodde fort!

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Du må regne med å bli bæsjet på, og tisset på. Kanskj flere ganger om dagen. Og gulpet på. 

Check check check  Ikke løp og bytt på første bæsjelyden når de er små, vent til de er ferdige. For det er eksplosive greier og plutselig kommer det en bonusrunde..

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Og gråte, masse

Jepp. Både av lykke og fortvilelse. 

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Det er ikke nødvendigvis noe vakkert øyeblikk hvor du føler en evig og dyp tilknytning til babyen. For noen tar det tid.

Det der er så viktig.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man er ikke nødvendigvis ferdig med fødselen når den er ferdig. En eller annen grad av etterrier har de fleste

Jepp. Og be gjerne om smertestillende om det er plagsomt. Det kommer gjerne under amming!

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Alt du trodde var så enkelt ift oppdragelse før du fikk barn, er plutselig mye vanskeligere. 

Har ikke kommi for enda, men tror på det!

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Du blør i mange dager (uker) etter fødsel, "renselsen" (høres ut som et religiøst rituale, men så sjarmerende er det ikke). 

Veldig lite sjarmerende.. Er hovedgrunnen til at jeg likte sykehusklær, slipper å blø ut egne klær.. Fikk sjokk første koagelen som kom, men det er utrolig hva man blir vant med.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Det er også masse andre morsomme detaljer rundt en naturlig fødsel som jeg ikke har erfaring med, da jeg har hatt ks (som jo er en ren, ryddig og relativt forutsigbar løsning hvis man må?)

Ohjess. Jeg endte jo med styrtfødsel og (sjelden) fødselsskade. Men det er allikevel en fantastisk kul opplevelse! Vondt. Intenst. Helt rått. Og særlig den følelsen når alt bare slipper og ungen er ute  Men det er virkelig det merkeligste jeg har vært med på, helt ubeskrivelig. Jeg digget det, merkelig nok. Selv om jeg skreik, banna, hylte, samarbeidet dårlig med jordmor, klorte samboer.. Jeg spydde vel ikke, men det er det og mange som gjør.

Jeg får innvilget KS om jeg vil ved evt neste graviditet, jeg har på ingen måte tatt noen avgjørelse, men per nå er jeg ikke redd for å føde igjen, faktisk.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man blir dritsliten (og du tenker, jaja men sliten har jeg vært før, men neinei, dette er forbi så sliten, dette er en annen dimensjon...)

Mhm  

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Man får kjent litt på "urinstinktene" sine, for alt det over er liksom ikke noe du tenker over, for du gjør virkelig alt for den lille. Det er liksom ikke noe spørsmål. Og det er noe de fleste kanskje ikke har følt på før. Litt som en pattedyrmamma, som man ofte kan se veldig tydelig beskyttelsesinstinkt osv. Vi er jo mennesker men det er jo det samme.

Japp. Så definitivt. Det er ubehagelig om jeg ikke har kontroll på ham. helt skremmende.

2 minutter siden, *Marianne* skrev:

Tror de fleste har tenkt og analysert litt sånn som du gjør, men hvis du tenker deg om er det antagelig mer uforberedte folk som har fått barn før deg. I og med at du er vant til hund, er du ivertfall vant til å av og til sette et annet individ foran deg selv? Der tror jeg enkelte får seg et sjokk?

 

Ja! Jeg tror oppriktig det hjelper å ha hund, selv om det ikke er sammenlignbart.

[Krilo]

Og de første ukene er det helt normalt og plutselig bare gråte helt ut av det blå  jeg stor sippa på vei hjem fea sykehuset i bilen, flere ganger om dagen og veldig på første barselgruppe på helsestasjonen, da dro jeg med resten av damene i gråt også  barseltårer hadde ingen forberedt meg eller samboer på, han ble sikkelig forstyrret de første gangene og han lurtepå hva det var og det ikke var noe  

[Zitka]

8 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Du biter tenna sammen og lar hverdagen fortsette.. Min eldste begynte å stryke meg på ryggen og si "dakar.. Æsja" når jeg kasta opp.. Når du får lungebetennelse og har baby på 6mne, så ligger man med dyne på gulvet, og prøver å underholde babyen.. 

Og mye går an seg selv.. Jeg ble storesøster da jeg var 13 og var som ei bonusmor.. Babyen fikk kolikk som varte i 6 mnd, så jeg var med på "skiftordningen" med barn og fjøs for at alle skulle få hvile seg litt mtp mamma måtte få sove, pappa måtte jobbe osv.. Så ikke uvanlig at jeg tok sene kvelder med skriking eller fjøsstell før jeg dro på skolen..

når jeg da selv ble mor, med en relativt lett fødsel, formen ble kjempe bra og ammingen gikk som gull.. Hadde jeg full kontroll jeg.. Det var easy peasy i forhold  og var alene fra hun var 5 uker, i perioder på 6 uker med 3 hunder uten inngjerdet hage.. Dro på hundetrening og alt.. Men det gikk fort over da ettersom de måtte legge seg i senga og ville ta natta tidlig på kveldene.. Så da ble det mye mye alenetid.. 

Det ble også litt vanskelig i perioder da ene hunden ble pleiepasient fordi hun skadet seg skikkelig..

[Malamuten]

Si hei til lille Jonas ? (Ikke siter bilde)

 

 

[Perfect Image]

Nydelig Malamuten!! 

[MarieR]

Så skjønn han er! Håper alt står bra til med dere alle

[Malamuten]

Det kommer seg ? jobber litt med ammingen, men med skjold så har vi en enkel løsning i mens ihvertfall. Ganske sindig fyr vi har fått(enda ihvertfall) ?

[Mud]

12 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Hvordan gjør folk det når de har barn alene og blir sjuk? F.eks skikkelig influensa?  

Jeg har ikke holdt en baby eller skiftet en bleie ever in my life, kommer jeg til å gå inn i en dyp depresjon av å få en baby da? Eller ordner sånne ting seg selv? Jeg liker virkelig ikke barn, type andres barn, men tanken på å få et eget barn er ikke *så* avskrekkende. Tror jeg.

Det er så mange rare følelser og tanker om dette for tiden at jeg blir gææærn Er så redd for å få et barn også blir det helt meltdown liksom. Jeg har aldri passet barn, jeg har ikke holdt et barn eller en baby noen sinne i mitt liv. Kanskje en gang når jeg var 12 år. Ellers aldri. Hunder derimot.... *kremt* Crazy dog lady osv... Er det håp for oss gæærne hundedamer?

 

Jeg hadde babyangst før jeg fikk A.  Jeg har det faktisk enda.  Jeg hater når folk slenger babyen sin over til meg og tror jeg føler meg heldig... Jeg er ærlig om det da, så det skjer ikke ofte. 

Med eget barn ble det helt anderledes.  Det var naturlig. Nå fikk jeg litt hjelp av at han aldri var slapp i nakken og fjern i blikket,  men jeg tror det hadde gått greit uansett.  

Jeg var - helt oppriktig - bekymret for om jeg ville takle søvnmangel eller klikke totalt,  men selv det gikk bra.  Jeg var egentlig så forberedt på at jeg kom til å synes at ting var altfor slitsomt at det føltes at alt gikk enklere enn jeg trodde til tross for at A ikke var en enkel baby. 

Helt ærlig tror jeg vi som forventer "Det værste " og hoverhodet ikke ser for oss en rosa babysky er litt bedre forberedt mentalt.  Babyer ER slitsomme og ofte ganske ekle.  

Jeg har vært mye syk alene med Ask.  En gang var jeg så dårlig at legen satte ned foten og sykemeldte pappaen hans til tross for at vi ikke bodde sammen og jeg hadde hovedomsorgen.  Da hadde jeg så høy crp og feber at det var et under at jeg sto oppreist. 

Ellers har det gått bra. Det går jo over.  Man gjør det man må for å komme igjennom dagen, om det så er å gi ungen en Nugattiboks og en teskje.  Jeg og A har kastet opp samtidig mer enn en gang, Det er det verste . Man prøver å trøste ungen og gjøre rent samtidig som man er skikkelig spysyk selv . 

Man kan le av det etterpå da

 

 

 

[Perfect Image]

Jeg har veldig vanskeligheter med å be om hjelp, samme hva det skal være. Noe av det verste jeg har opplevd som forelder er når jeg og begge ungene hadde omgangsyken Endte med at vi bare lå på badegulvet i halvt annet døgn alle sammen med hver vår cola og ritzkjeks  Eller omgangsyken med friske barn! Enda verre, for de er aktive da  Men det har alltid gått uten at noen har fått traumer. Nå i etterkant når jeg ser tilbake på det så skjønner jeg ikke hvordan jeg har fått det til med to små barn, så enormt mye alene men alt går... Men jeg setter stor pris på det jeg har rundt meg nå

[Mud]

23 minutter siden, Perfect Image skrev:

Jeg har veldig vanskeligheter med å be om hjelp, samme hva det skal være. Noe av det verste jeg har opplevd som forelder er når jeg og begge ungene hadde omgangsyken Endte med at vi bare lå på badegulvet i halvt annet døgn alle sammen med hver vår cola og ritzkjeks  Eller omgangsyken med friske barn! Enda verre, for de er aktive da  Men det har alltid gått uten at noen har fått traumer. Nå i etterkant når jeg ser tilbake på det så skjønner jeg ikke hvordan jeg har fått det til med to små barn, så enormt mye alene men alt går... Men jeg setter stor pris på det jeg har rundt meg nå

Det var faktisk et "klokt " hode som brukte argumentet " da har A noen å leke med når du er syk for eksempel " for å få meg til å forstå at det var smart å få et barn til

Så lettlurt er jeg ikke. 2 unger som maser og krangler om hverandre i mens jeg ligger og spyr . Nope...

 

[Perfect Image]

Akkurat nå, Mud skrev:

Det var faktisk et "klokt " hode som brukte argumentet " da har A noen å leke med når du er syk for eksempel " for å få meg til å forstå at det var smart å få et barn til

Så lettlurt er jeg ikke. 2 unger som maser og krangler om hverandre i mens jeg ligger og spyr . Nope...

 

Jah as if at de faktisk leker og "har hverandre" når man er sjuk og spyr  Det er da tredje verdenskrig starter

 

[Lillekrapyl]

Mine små.


Sent from my iPhone using Tapatalk

[Perfect Image]

Så nydelig jenter @Lillekrapyl! Babyboom på sonen 2016  

[Gjest]

41 minutter siden, Mud skrev:

Jeg hadde babyangst før jeg fikk A.  Jeg har det faktisk enda.  Jeg hater når folk slenger babyen sin over til meg og tror jeg føler meg heldig... Jeg er ærlig om det da, så det skjer ikke ofte. 

Med eget barn ble det helt anderledes.  Det var naturlig. Nå fikk jeg litt hjelp av at han aldri var slapp i nakken og fjern i blikket,  men jeg tror det hadde gått greit uansett.  

Jeg var - helt oppriktig - bekymret for om jeg ville takle søvnmangel eller klikke totalt,  men selv det gikk bra.  Jeg var egentlig så forberedt på at jeg kom til å synes at ting var altfor slitsomt at det føltes at alt gikk enklere enn jeg trodde til tross for at A ikke var en enkel baby. 

Helt ærlig tror jeg vi som forventer "Det værste " og hoverhodet ikke ser for oss en rosa babysky er litt bedre forberedt mentalt.  Babyer ER slitsomme og ofte ganske ekle.  

Jeg har vært mye syk alene med Ask.  En gang var jeg så dårlig at legen satte ned foten og sykemeldte pappaen hans til tross for at vi ikke bodde sammen og jeg hadde hovedomsorgen.  Da hadde jeg så høy crp og feber at det var et under at jeg sto oppreist. 

Ellers har det gått bra. Det går jo over.  Man gjør det man må for å komme igjennom dagen, om det så er å gi ungen en Nugattiboks og en teskje.  Jeg og A har kastet opp samtidig mer enn en gang, Det er det verste . Man prøver å trøste ungen og gjøre rent samtidig som man er skikkelig spysyk selv . 

Man kan le av det etterpå da

 

Haha, av alle svarene så likte jeg dette best, for jeg relaterte veldig til det Babyer er ofte ganske ekle. Det er det som freaker meg litt Og som du sier... Kommer det til å klikke totalt for meg av søvnmangel? Husker jeg hadde helt blackout av valpen.... Perioder av livet er bare tomt, borte vekk, pga søvn og matmangel. Og redselen for å fucke opp noe siden det er et menneske som skal leve lengre enn deg sjæl... Shit  Men takk altså, det motiverer å høre at man kan komme seg gjennom det selv med å være baby-n00b, ikke egentlig glad i barn og slightly terrified of the idea.

Ser det for meg, de peiser på med seaking langt ut i atlantern for å hente gubben, med sånn slinge ned fra helikopteret.. "DEINE FRAU IST SEHR KRANK; DU MUSS HEIMAT FAHREN. JETZT SOFORT!" *humrer villt og hemningsløst av scenarioet*

[rosinbolle]

Aldeles nydelige, @Lillekrapyl! Og Jonas er helskjønn, han også, @Malamuten

Skriver under på det @*Marianne* skrev. Det er noe helt annet å få barn enn man klarer å forestille seg på forhånd. På den ene siden er man stolt over det lille vesenet man har laget helt selv, på den andre siden har man aldri hatt en så streng arbeidsgiver før og tror at man skal bli gal. Så blir det grining (eller uling under barseltårene, for min del) for alt mulig rart, og så må man sjekke om ungen puster hundreogførti ganger før man kan sove litt selv. Amming og pupper får veldig stort fokus, og det går jammen ikke helt av seg selv bestandig. Plutselig innser man at man har blitt en sånn person som synes at andres barn er interessante og som dytter babyen sin oppi armene på andre (for det er veldig deilig å knytte skoene sine osv uten babyen i armene) for å få noen sekunder fri. Dessuten er jo ungen SÅ søt når hun smiler og sier hei til folk... Så jeg har blitt sånn der sprø mor som jeg ikke helt hadde tenkt å bli, sorry alle som utsettes for meg  

Men får man en tøff start, eller en tøff fortsettelse, så må man huske på at man 1) ikke er alene, 2) må snakke med noen om det (venner, familie, helsepersonell, noen på internett), og 3) du gjør så godt du kan med det du har fått utdelt, og det er alt man kan forvente. Det er utrolig hva man får til, og det blir folk av de fleste

[Zitka]

24 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Haha, av alle svarene så likte jeg dette best, for jeg relaterte veldig til det Babyer er ofte ganske ekle. Det er det som freaker meg litt Og som du sier... Kommer det til å klikke totalt for meg av søvnmangel? Husker jeg hadde helt blackout av valpen.... Perioder av livet er bare tomt, borte vekk, pga søvn og matmangel. Og redselen for å fucke opp noe siden det er et menneske som skal leve lengre enn deg sjæl... Shit  Men takk altså, det motiverer å høre at man kan komme seg gjennom det selv med å være baby-n00b, ikke egentlig glad i barn og slightly terrified of the idea.

Ser det for meg, de peiser på med seaking langt ut i atlantern for å hente gubben, med sånn slinge ned fra helikopteret.. "DEINE FRAU IST SEHR KRANK; DU MUSS HEIMAT FAHREN. JETZT SOFORT!" *humrer villt og hemningsløst av scenarioet*

Jeg har tatt en sånn.. Lungebetennelse og helt sinnsykt dårlig, gubben lå da (heldigvis) rett utenfor Stavanger og uten jobb, så jeg fant lovverk, sendte Mail til gubben som videresendte til sjefen (som ikke var helt happy for det der), og fikk gubben hjem ei uke tidligere enn han skulle.. 

Da var jeg så dårlig form at jeg knakk sammen i gråt da gubben ringte og spurte om hvordan det gikk..  

[Krilo]

26 minutter siden, Perfect Image skrev:

Så nydelig jenter @Lillekrapyl! Babyboom på sonen 2016  

Det er babyboom på sonen hvert år synes jeg  

[Perfect Image]

Akkurat nå, Krilo skrev:

Det er babyboom på sonen hvert år synes jeg  

ihvertfall de siste årene! 

[Mud]

38 minutter siden, Kangerlussuaq skrev:

 

Haha, av alle svarene så likte jeg dette best, for jeg relaterte veldig til det Babyer er ofte ganske ekle. Det er det som freaker meg litt Og som du sier... Kommer det til å klikke totalt for meg av søvnmangel? Husker jeg hadde helt blackout av valpen.... Perioder av livet er bare tomt, borte vekk, pga søvn og matmangel. Og redselen for å fucke opp noe siden det er et menneske som skal leve lengre enn deg sjæl... Shit  Men takk altså, det motiverer å høre at man kan komme seg gjennom det selv med å være baby-n00b, ikke egentlig glad i barn og slightly terrified of the idea.

Ser det for meg, de peiser på med seaking langt ut i atlantern for å hente gubben, med sånn slinge ned fra helikopteret.. "DEINE FRAU IST SEHR KRANK; DU MUSS HEIMAT FAHREN. JETZT SOFORT!" *humrer villt og hemningsløst av scenarioet*

Hehe.. Jeg så aldri for meg at jeg skulle bli mor. Morsrollen var liksom ikke meg. Det var særdeles få rundt meg som forventet at jeg skulle trøkke ut en unge også. Jeg er bare ikke den moderlige typen

Jeg har aldri vært oppe om natten med valper . De får tisse inne og la meg være.  De eneste som får lov til å vekke meg er dyr med akutt diaré eller ungen min. Jeg har overhodet ingen medmenneskelighet eller omtanke i kroppen når jeg blir vekket av andre , sambo tør f.eks ikke å sove med meg når han er tett i nesa. Jeg slår ved snorking.  Hardt.  Med mindre det er noen jeg har født tydeligvis.   Han kan sparke og slå meg hele natta uten at jeg tar igjen.  

 

 

Jeg pratet mye med en kompis  ( som virkelig hater barn ) om hva i alle dager jeg skulle gjøre hvis det viste seg at jeg ikke kunne utstå min egen unge , men det har heldigvis ikke vært et aktuelt tema enda . ( Ok, i noen minutter kanskje,  såpass ærlig må man være . ) Det er noen rimelig sterke instinkter som våkner når man blir mor

Og man MÅ ikke bli en kakebakende småpludrende supermamma som alltid oppfører seg som mammaer skal.  Jeg er ganske utradisjonell på mye, og jeg har hittil klart å oppdra et relativt fornuftig,  omtenksomt og veltilpasset barn.. 

Sambo mener det kan dukke opp noen senskader