Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


soelvd
 Share

Recommended Posts

1 time siden, Mud skrev:

Hvis du tror barnet ditt havner i ******* hvis du ikke døper så døper du.  Hvis ikke , så velger man navnfest eller ingenting. 

Sånn hvis man er opptatt av at barn i Norge faktisk er så heldige at de har religionsfrihet, slik som meg :P

 

Ask skal få døpe seg når han er 13.  Hvis han vil. Før det er uaktuelt. Til x-svigers store forderdelse. Mamma valgte det samme for oss ( til tross for at hun er kristen ) og vi har satt stor pris på at vi har blitt respektert som individer, selv om vi valgte litt forskjellig når  tiden kom.. 

Ask  hadde heller ikke navnfest.  Han kan få ta stilling til alt det der selv :)

 

 

Sånn vi gjorde det også :) ingen i min familie reagerte på det, eldste bror gjorde også slik med sønnen sin. Det satt nok litt lenger inne hos svigers at vi ikke skulle ha dåp, men hverken jeg eller samboer er troende så ble helt feil for oss med dåp. Og ikke gadd vi å styre med noen fest heller :P 

 

 

(jeg er forøvrig oppdratt katolsk og min samboer er døpt vanlig i statkirka.. Og siden jeg har måtte høre til et trossamfunn enda jeg ikke har vært troende i det hele tatt er det en av grunnene til at vi har valgt som vi har gjort også. Vi fikk melde oss ut når vi begynte på u.skole av foreldrene våre om vi ønsket det.. Men mine barn skal stå helt fritt og jeg ønsker ikke å stå i kirken og love at barnet skal bli oppdratt i den kristne tro, vi klarer fint å oppdra barnet vårt til å bli et ordentlig menneske uten det, også kan de ta et valg selv senere i livet om hva de ønsker :) ) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

55 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Jeg liker veldig godt human etisk forbund og det de står for, og kunne godt hatt navnefest via dem.

Nummer en er imidlertid døpt i kirka.

Er det ikke noe med at hvis en ønsker å konfirmere seg eller gifte seg i kirka, så må en være døpt i kirka?

Jo det må man, men man kan fint døpe seg senere i livet om en ønsker det, trengs ikke å gjøres når en er baby:) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

55 minutter siden, Lillekrapyl skrev: Jeg liker veldig godt human etisk forbund og det de står for, og kunne godt hatt navnefest via dem.

Nummer en er imidlertid døpt i kirka.

Er det ikke noe med at hvis en ønsker å konfirmere seg eller gifte seg i kirka, så må en være døpt i kirka?

Jo det må man, men man kan fint døpe seg senere i livet om en ønsker det, trengs ikke å gjøres når en er baby[emoji4] 

Det vet jeg, men ville ikke ønsket å gjøre det selv i voksen alder.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Rocket skrev:

Dåp vs Navnefest. Hva er forskjellene? Altså, ved dåp har man jo en sermoni i kirka, prest, vann, faddere osv. Hvordan funker navnefest i forhold? Er det noen Human-Etiske sermonier? Eller er det litt sånn, arranger noe selv og gjør som du vil uten noe sånn høytidelige greier? 

Ikke at jeg hverken er forlovet eller er gravid, men i hodet mitt med den svigerfamilien jeg har så er kirketing helt uaktuelt, det blir bare helt feil. De er så ureligiøse som det går an å bli og da klarer jeg ikke å skulle ha noe sermoni der man lover en gud alt mulig liksom. (Selvom jeg har vært troende selv på et tidspunkt, det er vel gjerne akkurat derfor det blir så feil for meg. ) 

Vi velger å kalle det velkomstfest i stedet for navnefest, siden navnefest er Humanetisk forbund sin greie. Vi bare lager en sammenkomst og feirer at vi har fått barn med familien :) Dåp er ikke aktuelt for oss siden vi ikke er kristne, og da synes jeg selv det blir feil å stå i kirka og love at jeg skal oppdra og innføre barnet mitt i den kristne troen. For oss er ikke tradisjoner så viktige, så vi gjør det på denne måten :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

48 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Det vet jeg, men ville ikke ønsket å gjøre det selv i voksen alder.

Sent from my iPhone using Tapatalk

men da er du muligens ikke troende?

 

edit: du trenger vel ikke å være døpt for å gifte deg i kirken, tror kanskje bare en av dere må det om det er en sånn klasull, eller at det koster litt å bruke kirken og presten om en ikke hører til statkirken. Men er litt usikker på akkurat det, da giftemål og dåp og konfirmasjon er litt forskjellige ting en lover gud..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, Krilo skrev:

men da er du muligens ikke troende?

 

edit: du trenger vel ikke å være døpt for å gifte deg i kirken, tror kanskje bare en av dere må det om det er en sånn klasull, eller at det koster litt å bruke kirken og presten om en ikke hører til statkirken. Men er litt usikker på akkurat det, da giftemål og dåp og konfirmasjon er litt forskjellige ting en lover gud..

Når jeg var ungdom, altså i tida før konfirmasjon ble valgt anså jeg meg iallefall ikke som troende.

Konfirmerte meg borgerlig, giftet meg i kirka, og døpte sønnen vår.

Jeg er ikke dypt religiøs, men går i kirka på julaften, i bryllup og dåp. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

28 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Når jeg var ungdom, altså i tida før konfirmasjon ble valgt anså jeg meg iallefall ikke som troende.

Konfirmerte meg borgerlig, giftet meg i kirka, og døpte sønnen vår.

Jeg er ikke dypt religiøs, men går i kirka på julaften, i bryllup og dåp. 

Man er jo forskjellig, men jeg tenker at er man virkelig troende og mangler dåpen er det et lett valg å ta i voksen alder :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ingenting i mot kristendommen og lærer sønnen min alt jeg kan om forskjellige religioner,  Og for øyeblikket er han kristen. Det skal han få lov til.

Men for meg er det viktig å respektere hans religionsfrihet ved å ikke melde han inn i et religiøst trossamfunn før han er gammel nok til å ta egne valg , Og jeg ville følt det ekstremt hyklersk å stå i kirken og love å oppdra han i Guds Tro til tross for at vi ofte har gode samtaler om Gud. Dåp er vel den tradisjonen jeg har mest problemer med kjenner jeg. 

Han vet nå at jeg ikke tror på Gud selv,  men at jeg ikke vet for sikkert og dermed kan ta feil. Ingen vet. Han vet også at han får tro hva han vil og jeg har forklart han at det å tro på Gud  ( eller hva man vil av høyere makter)  er en fin ting så lenge man husker at folk kan tro forskjellig uten at noen nødvendigvis har fasiten.  Det er derfor det heter å tro. 

Jeg regner med at hvis han virkelig blir kristen som eldre vil han ikke ha problemer med å døpe seg før konfirmasjonen.  Det har blitt mer og mer vanlig at foreldre tenker over dette med at dåpen strider i mot religionsfriheten , så det blir jo flere og flere udøpte barn. Han blir liksom ikke unntaket som vi var :P

 

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Krilo skrev:

Man er jo forskjellig, men jeg tenker at er man virkelig troende og mangler dåpen er det et lett valg å ta i voksen alder :) 

Men vet en det før en konfirmerer seg i en alder av 14 eller noe da?

Hvor mange av de som konfirmerer seg i kirka gjør det grunnet at de er virkelig troende? Døpt eller ei.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Lillekrapyl skrev:

Men vet en det før en konfirmerer seg i en alder av 14 eller noe da?

Hvor mange av de som konfirmerer seg i kirka gjør det grunnet at de er virkelig troende? Døpt eller ei.

Få tipper jeg. Men da er de i hvertfall gamle nok til å vite hva det dreier seg om, ta sitt eget valg  og til å få litt utbytte av festen. 

Barnedåp er jo bare for foreldre og familien rundt sin skyld. De fleste babyer hadde nok gjerne klart seg foruten vann i hodet og å bli sendt fra fang til fang: ) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hverken døpte eller hadde navnefest, vi. Vurderte en liten sammenkomst med familien som en slags velkomstfest, men junior sov nesten ikke første leveåret, så jeg var i en komatøs transetilstand, så det utgikk med høye kneløft.
Dåp er bare hyklersk for meg og gubben, begge meldte seg ut av statskirken straks vi var myndige, og noen diktlesing på Human-Etisk forbund på hadde antagelig fått meg til å føle meg beklemt og begynne å le:icon_redface:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Ja.

Så kan en jo diskutere hva som er enklest. Å melde seg ut av statskirka i voksen alder er en enklere greie enn å døpe seg før en evnt konfirmasjon, synes jeg ;)

Jeg testet nå.

Dåp rett før konfirmasjon: En del timer med planlegging og fucked up hårsveis, men en god del penger mer på sparekonto (tar høyde for religiøse besteforeldre her da)

Utmelding: Nå, 47 sekunder. Før, ca. 23423434534 forsøk uten å bli registrert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må ærlig innrømme det at jeg tror foreldrene klarer å velge det som er mest riktig for seg og sitt barn. Vi tar jo alle mulige valg for barna frem til de blir gamle nok til å forstå og velge selv.

Skjønner egentlig ikke at det skal oppleves som feil eller riktig å gjøre de ene eller det andre, uansett grunn.

Man påtvinger jo ikke kristendommen ved å døpe barna, de velger selv hva de vil tro og ikke.

Jeg er veldig glad jeg slapp en dåp før min konfirmasjon for jeg var opptatt av å gjøre det i kirken, men dåp som 15åring tror jeg hadde vært super flaut. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble døpt før jeg konfirmerte meg, og er veldig glad vi var hele 6 stykker fra klassen som ble døpt sammen den dagen, å gjøre det alene hadde vært forferdelig tror jeg :P I ettertid innser jeg at både dåp og konfirmasjon er noe jeg kunne spart meg for, i alle fall hadde jeg valgt borgerlig konfirmasjon hadde det vært i dag. Maja blir antageligvis døpt (jepp, vi er sent ute) så får hun heller velge selv om hun vil konfirmeres kristelig eller borgelig. På den måten føler jeg hverken at jeg "tvinger" henne inn i religion eller at jeg fratar henne muligheter den ene eller andre veien. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, rosinbolle skrev:

Vi velger å kalle det velkomstfest i stedet for navnefest, siden navnefest er Humanetisk forbund sin greie. Vi bare lager en sammenkomst og feirer at vi har fått barn med familien :) Dåp er ikke aktuelt for oss siden vi ikke er kristne, og da synes jeg selv det blir feil å stå i kirka og love at jeg skal oppdra og innføre barnet mitt i den kristne troen. For oss er ikke tradisjoner så viktige, så vi gjør det på denne måten :)

Det har jeg litt lyst til, får se om vi får det til snart! Her er det litt omstendelig da alle bor langt unna, så må planlegges i god tid, hehe :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Krilo skrev:

men da er du muligens ikke troende?

 

edit: du trenger vel ikke å være døpt for å gifte deg i kirken, tror kanskje bare en av dere må det om det er en sånn klasull, eller at det koster litt å bruke kirken og presten om en ikke hører til statkirken. Men er litt usikker på akkurat det, da giftemål og dåp og konfirmasjon er litt forskjellige ting en lover gud..

En må være medlem av statskirka tror jeg det er, også koster det noe ekstra hvis du skal gifte deg i en kirke et annet sted enn der du har registrert bosted... 

Forøvrig, her ville jeg ha dåp og mannen ikke, men mitt grunnlag var vel noe sånt som 7%religion og resten tradisjon, mens mannen virkelig ikke er religiøs og virkelig hadde store vansker med å skulle stå å love noe på vegne av barnet, så da veide hans argumenter tyngst. Jeg syns bare det er en fin tradisjon, men ser jo det etter å ha deltatt i dåp at det er mye "tunge religiøse" greier man lover, som jeg heller egentlig ikke kunne stått for. Første gangen var jeg veldig sånn at ble det ikke dåp, så ble det ikke noe, for jeg syns liksom alt annet ble feil... Denne gangen var jeg litt mer åpent for et alternativ, men var bare kjempesliten de første fire mnd, og syns det ble feil at H skulle få "navnefest" når ikke L hadde det...

Det vi diskuterer her nå er medlemskap i statskirka. Han er veldig indignert over at barna er meldt inn bare fordi jeg er medlem, jeg er forsåvidt enig i at det er feil at de bare automatisk blir meldt inn, men er liksom ikke klar til å gi opp det OG, bare fordi han har bedre argumenter (?), selv om jeg ikke er veldig religiøs, handler det om at det er tradisjoner som jeg er knyttet til, og jeg tenker at det er jo ikke SÅ feil at de er medlem (det er jo bare et slags midlertidig medlemskap så lenge de ikke er døpt) så lenge en forelder er medlem... Det er jo ikke som om det er noe stor ulempe for dem...

 

(Forøvrig tror jeg og som en del nevner her at det er enklere for folk å bare melde seg ut når de er 15, enn det er å døpe seg for å få lov å konfirmere seg, men det er jo som regel mange andre ting som spiller inn i valget dåp/ikke dåp, og kanskje er valget om konfirmasjon litt mer bevisst når du må døpe deg først?...)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser at jeg og @Mud har helt lik tankegang rundt dette med religionsfrihet. 

Det ble veldig dyrt med navnefest for begge våre barn. Sånn er det når man bor i leilighet og må leie lokale og catering til 30 mennesker. Synes seremonien i Oslo rådhus var veldig høytidelig og fin, ingen kleine dikt. Masse fin musikk og en tale. Nå har ikke vi tent til å få flere barn og ikke ser det ut til at vi skal gifte oss heller, så da er det faktisk ingen andre anledninger til å samle all den nærmeste slekten på begge sider.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Lillekrapyl skrev:

Men vet en det før en konfirmerer seg i en alder av 14 eller noe da?

Hvor mange av de som konfirmerer seg i kirka gjør det grunnet at de er virkelig troende? Døpt eller ei.

Kan ikke snakke for alle jeg, men jeg viste godt at jeg ikke var det, brødrene mine viste også godt hva de var og ikke var, har hatt venninner som bevist er kristne ig tok det valget som ungc og har en nevø som var veldig bevist på dette selv nå i år.

Så joda noen er det, noen er det ikke og noen følger strømmen der de bor. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså jeg bryr meg svært lite om hvilke andre valg folk tar for seg og sine barn angående dette.. Men føler ofte at man nesten blir sett litt ned på om en velger å ikke døpe og begrunner det med at en ikke ønsker å ta et slikt valg, som faktisk egentlig skal være et ganske stort valg for livet, for sitt barn før det har mulighet til å være med å diskutere dette selv..

 

nå er jeg vokst opp katolsk, men har hele tiden lært om andre religioner. Mamma er skapbuddhist og pappa er lektor og underviser i all religion og skriver bøker og holder forelesninger, så jeg har lært mye og har lært å respektere andre religioner. Det at jeg har vokst opp på denne måten gjør nok også muligens at jeg ser mer bak enn at det bare er en tradisjon som mange av mine venner mener det er. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har faktisk ikke fått noen reaksjoner på at vi dropper dåp/navnefest, men de religiøse i familien har..dødd, så. Jeg likte navnefest-seremonien, men samboer syns det ble vel så feil, så vi landet på ingenting. Jeg håper at når den tida kommer klarer sønnen min å ta et valg og stå for det ift religion. Det kjennes ihvertfall riktigst ut for oss å ikke velge for ham :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Vimsan skrev:

Ja tack snälla ?? ❤️

Jeg synes du skulle prøve å få litt avlastning med babyen. En litt " voksen" trillepike som du kan stole på.

Jeg har hatt 2 kolikkbebis, så jeg får nesten flashbacs når jeg leser hvordan du har det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vårt barn kommer til å bli døpt i kirken, vi er begge døpt, konfirmert og senest hatt seremoni med velsignelse i kirken etter vielse på tinghuset. Jeg er ikke kristen i den forstand at jeg ber bordbønn og leser bibelen på senga, men jeg er kristen i den forstand at det er min religion og at det er en trøst for meg å ha en grav å gå til og ett sted å tenke litt ekstra på de som har gått bort.

Men jeg har også vært i dåpsseremonier hvor det virker som at alt er gud sin skyld og foreldrene ikke har noen del av det at barnet har kommet til verden. Det blir feil for meg.

Og jeg gruer meg selv litt til å skulle døpe som homofile foreldre. Men får vi en prest som er trangsynt så får vi heller reise litt lengre å døpe hos presten som hadde velsignelsen av oss :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...