Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


soelvd
 Share

Recommended Posts

7 timer siden, Annik skrev:

Jeg er egentlig litt skuffet over at jeg ikke fikk noen cravinger... Tviler på at noe dukker opp nå som jeg bare har en måned igjen heller :icon_redface:

Jeg fikk cravings på pizza den siste mnd denne gangen.. måtte ha pizza, og helst peppes :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

8 timer siden, Annik skrev:

Jeg er egentlig litt skuffet over at jeg ikke fikk noen cravinger... Tviler på at noe dukker opp nå som jeg bare har en måned igjen heller :icon_redface:

Jeg måtte ha surkål til frokost hver dag i en lang periode. Surkål på brødskiva! :lol:

 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg måtte ha surkål til frokost hver dag i en lang periode. Surkål på brødskiva! :lol:

Surkål er sinnsykt godt da. Jeg spiste surkål og makaroni i går, yummi yummi :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må ha to ristet skiver til frokost med hvitost, kyllingfilét med pepper og hvitløk på, sammen med majones og chilli krydder på hver morgen med en kopp kaffe latte! [emoji14] morningene er ikke det samme uten.. får jeg det ikke på morningen blir det til kvelds!


Sent from my iPhone using Tapatalk Pro

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Enits skrev:


Hvorfor skuffet? Jeg hadde cravings på battery mitt første svangerskap, var forferdelig å ikke kunne få det! :P


Sent from my iPhone using Tapatalk

Det var liksom en av de tingene jeg var mest nysgjerrig på, helt i starten. Hva som skulle bli min greie. Også fikk jeg aldri noe liksom :lol:

1 time siden, Symra&Pippin skrev:

Jeg måtte ha surkål til frokost hver dag i en lang periode. Surkål på brødskiva! :lol:

 

Nei, men... Æsj! :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Annik skrev:

Det var liksom en av de tingene jeg var mest nysgjerrig på, helt i starten. Hva som skulle bli min greie. Også fikk jeg aldri noe liksom :lol:

Fikk ikke jeg heller :lol: Dvs heller aversjon mot det meste av mat, og spiste stort sett kun ting som var "greit" å kaste opp igjen :aww: 

Jeg blir fremdeles kvalm av lukten av nyvaska tøy som er vaska med noe annet enn blenda sensitiv... Ungen er 3 år :lol: 

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Denne gang har jeg ordentlig asiatisk mat (ikke oppvarmet ferdig fra den lokale kinaen eller frysedisken, eller selvlaget. Få steder som er godkjent men kan da våkne om natten og drømme om maten [emoji38] ) Og sur eple smågodt.

Og ikke mat men fy f**** så sinnsvakt godt eksos, spylevæske, diesel, neglakk, løsemiddel relaterte ting lukter. Helt sinnsvakt godt. Må fysisk stoppe meg selv fra å stå og sniffe slikt.... Ingen problem med å forstå hvorfor folk blir avhengig jeg ass :aww: Er ikke sånn når jeg ikke er gravid heldigvis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mente selv at jeg ikke hadde noen cravings, men du verden så mye Lerums hjemmelagde jordbærsyltetøy det gikk. Det MÅTTE være den typen. Syns jeg spiste hele tida også, gjerne tre frokoster før lunsj. Gikk gjerne og sneik i kantina på jobb innimellom også. Eter fortsatt som en hest. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kangerlussuaq filosoferer på nattestid igjen:

Er det noen av hundesonens mammaer som er det man kaller "høysensetiv"? Hvordan har dere evt. opplevd å få barn? Jeg leste en artikkel på nrk om en dame som var frivillig barnløs fordi hun selv var høysensetiv, og ikke ønsket å bringe et barn inn i verden når hun viste hun trengte mye egentid. Jeg kjenner meg litt igjen i den, med at jeg gjerne liker å trekke meg unna store forsamlinger, jeg må ha litt stillhet for å komme meg til meg selv. Er det noen som har tenkt "FØKK IT" og fått barn allikevel? Blir det katastrofe av sånt? Eller endrer man seg såpass når hormonene kicker inn, at det ikke har noe å si? Når man blir alenemamma 8 av 12 mnd i året så veier den der ekstra tungt, fordi det ikke bare er å si "ta ungen før jeg klikker, jeg må ha 15 minutter alene NÅ". Man kan jo ikke putte ungen på badet og gå seg en tur... Eller er det derfor mødre er ute så mye med barnevogn? :P 

Her er artikkelen: https://www.nrk.no/trondelag/xl/hoysensitiv-vil-ikke-ha-barn-1.13260272

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trenger mye egentid.  Veldig mye. Det har ødelagt en del forhold faktisk. Jeg liker heller ikke at noen klenger på meg. 

Det er helt anderledes med eget barn. De første 2 årene ca hadde jeg 0 alenetid og en unge klistret på meg 24/7 utenom når jeg var på jobb.  Det gikk helt fint.  Jeg savner han faktisk når han er borte. 

Jeg er ikke høysensitiv da. Bare sær einstøing av natur. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Kangerlussuaq, jeg er såkalt "høysensitiv", og det er en av svært mange grunner til at jeg velger å ikke få barn, fordi synet på verden (påvirka av eller direkte utslag av høysensitiviteten) i kombinasjon med min egen opplevelse av kropp og tilstedeværelse, gjør at det ikke lar seg gjennomføre. Ei venninne av meg er også det, og gir samtidig et mer tandert inntrykk enn meg, og hun har to barn. Den eldste er veldig gjenkjennbar i alle sine fakter, tanker og følelser, og venninna mi opplever å kunne forstå og støtte henne på en veldig fin måte (som de fleste mødre selvsagt prøver på og målsetter uansett kjønn og framferd på ungen). Å være aleine med en unge i åtte av årets 12 mnd i et land uten familiært nettverk, står for meg som fullstendig klaustrofobisk og utmattende. Og det til tross for at jeg antakelig ville fått helt normale, hormonelle responser på det å få barn. :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Det er kanskje like greit at folk ikke har samme holdning til genetiske defekter, psyke, anatomi osv. i forhold til avl på seg selv som de har i forhold til avl på hund, katt, hest eller andre dyr - da ville det antagelig blitt smått med småtroll rundt om.
Men jeg tenker noen ganger at det hadde nok vært greit om noen tenkte seg om en gang eller to. :)
(ikke retta spesifikt til noen på sonen, dette er helt generelt)
Leste for mange år siden en artikkel i Allers, ei dame i Alta som hadde 5 eller 6 barn, hun hadde en genetisk sykdom som skapte MYE trøbbel, smerte og problemer - og 5 av 6 barn hadde arvet dette - barna hadde blitt testet direkte etter fødsel, så det var heller ikke sånn at man ikke visste før 6 unger var født.  I sånne tilfeller blir jeg bare oppriktig lei meg, for man kan si hva pokker man vil - man er sånn passe egoistisk når man setter barn til verden vel vitende om at barnet har stor sannsynlighet for å bli syk.
Sånne folk burde tvangssteriliseres etter unge nummer 2.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Kangerlussuaq skrev:

Kangerlussuaq filosoferer på nattestid igjen:

Er det noen av hundesonens mammaer som er det man kaller "høysensetiv"? Hvordan har dere evt. opplevd å få barn? Jeg leste en artikkel på nrk om en dame som var frivillig barnløs fordi hun selv var høysensetiv, og ikke ønsket å bringe et barn inn i verden når hun viste hun trengte mye egentid. Jeg kjenner meg litt igjen i den, med at jeg gjerne liker å trekke meg unna store forsamlinger, jeg må ha litt stillhet for å komme meg til meg selv. Er det noen som har tenkt "FØKK IT" og fått barn allikevel? Blir det katastrofe av sånt? Eller endrer man seg såpass når hormonene kicker inn, at det ikke har noe å si? Når man blir alenemamma 8 av 12 mnd i året så veier den der ekstra tungt, fordi det ikke bare er å si "ta ungen før jeg klikker, jeg må ha 15 minutter alene NÅ". Man kan jo ikke putte ungen på badet og gå seg en tur... Eller er det derfor mødre er ute så mye med barnevogn? :P 

Her er artikkelen: https://www.nrk.no/trondelag/xl/hoysensitiv-vil-ikke-ha-barn-1.13260272

Er ikke høysensitiv, men relativt introvert, glad i egentid og ikke spesielt opptatt av fester etc.

Snart 7 mnd til nå med frimerkebaby har ihvertfall gått helt fint :P har ikke hatt mange timer alene siden mai nei. Men tror helt ærlig ikke spedbarnstida er det verste, der har man hormoner til hjelp. Det er utrolig hva man "tåler" av eget barn, leste at de tilogmed har forsket på at mødre tåler eget barns bæsjelukt best, selv når de får oppgitt et annet navn på bleia :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Kangerlussuaq

Vel, de eter deg jo opp. Men det er lett å gi dem. Selv om det er utakknemlig og selv om man sjeldent kan kreve, men heller får tilbake i form av den kjærligheten man føler og nettopp det å kunne gi barnet det de har behov for. Det er jo veldig berikende. Barn har stort behov for nærhet, og det skal man gi dem. Fanget er alltid åpent, en kos, klem og kyss kan man forsyne seg med når enn man måtte ønske det, avvisninger bør være unntaksvise i forhold. Det er da de tåler å bli avvist, men de har også et behov for å bli avvist innimellom slik at man ruster dem til livet. Man er tidvis punchingbag for sinne og frustrasjon fordi du er den som barnet er tryggest på, og det må man tåle og ikke holde imot de. Og spy og bæsj og alt det der. Vi fikk baksetet spydd ned senest på søndag, j*** upraktisk. Å trekke seg tilbake når man har ansvaret for et barn framstår for meg som ganske vanskelig, tilstedeværelsen er nettopp noe av det aller viktigste. Men man får til halvveisløsninger hvor man kanskje ser en film sammen, eller ungen får en halvtime på iPad. Sånt går ikke når de er bittesmå da, men kanskje fra to års alder eller deromkring? Fra han var 5-6 ble det også vanlig at han ble med andre barn hjem, eller at han selv har med kompiser. Så det er ikke bare ditt eget barn du må åpne døra di for heller etterhvert.

Det er ikke noe vanskelig å gi barnet mitt alt det der. Det blir en del av livet og hverdagen, ikke en chore eller en kamp. Men jeg synes også at det er viktig å anerkjenne at det faller ikke like lett for alle, vi er innmari forskjellige. Å innse sine egne begrensinger kan være noe av et vanskeligste, for kjærligheten til barnet er så stor og man vil så gjerne være god nok på alle områder. Å være forelder kan være helt sinnsykt utmattende, og det er mange sterke følelser i sving. Om det er noe du fikser og kan trives med er det kun du som vet best. Samtidig så vet man ikke før man står der.

Personlig ville jeg vært skeptisk til å få barn om jeg var så mye alene. Ikke fordi at jeg ikke hadde taklet å være alene, men fordi jeg hadde tenkt på mye på hvor mye det gikk utover relasjonen mellom barnet og den andre forelderen som jeg synes er veldig viktig. Jeg hadde selv en pappa som var veldig mye borte på jobb og jeg gikk ikke upåvirket fra det. Så det er kanskje mine egne greier like mye som noe annet, men det er ikke noe jeg hadde valgt for barnet mitt. Uten at jeg tenker noe mindre om folk som gjør det av den grunn.

Jeg er ikke så glad i kvasidiagnoser som høysensitiv og sånt, men jeg tenker at det begynner å bli tydelig at du ønsker deg barn, Kanger. Det er helt ok å ønske seg og få barn. Du trenger ikke analysere eller rasjonalisere deg fram til noe riktig/feil, for det tror jeg ikke du får til. Jeg tror ikke engang det finnes. Du kommer til å gjøre masse feil og du kommer til å gjøre masse rett, bare forsøk å være åpen for begge deler. Når det butter og du kjenner på dine egne grenser, tenk at this too shall pass, bit tenna sammen og stå i det. Og når du kjenner at hjertet ditt brister av stolthet og kjærlighet, tenk at this too shall pass og nyt hver eneste sekund. Og vær åpen. Alltid. :heart:

 

  • Like 12
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trenger ikke barn for å få bilsetet spydd ned, trenger bare et mannfolk med omgangssyke det :P
Takk og lov for mulighetene for å få renset seter.

Mitt lille bidrag til dette er hvor mye jeg setter pris på et godt nettverk rundt oss som kan avlaste ved behov, besteforeldre som både kan og gjerne tar seg fri en dag for å være hjemme med guttungen når det trengs, og ikke minst frivillig tilbyr seg å ta han en helg m/overnatting for at vi skal få litt tid til å bare være oss. Det er rett og slett gull verdt!
Tenker at det er viktig og nyte den alenetiden man får, med god samvittighet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var når nr to kom til verden utrolig mye alene selv om faren hadde adresse hos oss. Han var sjeldent til aldri hjemom, og jeg hadde da to små uten noe særlig nettverk og familie. Når jeg ser tilbake på det nå tenker jeg hvor beintøft det egentlig var, men når jeg stod i det tenkte jeg ikke på det på samme måte. Ja tøft men tok en dag om gangen og det handlet da om å komme seg til neste dag [emoji14] Nå som jeg har fått det på avstand så ser jeg hvor hardt og tøft jeg faktisk hadde det. Jeg har verdens fineste svigerfamilie nå som har fra dag en i snart et år tatt til seg ungene som om det var deres også. Samboers foreldet og tanten hans (vår nærmeste nabo) som henter i bhg, som spør om å få låne til en bakedag eller en tur i skogen eller bare ha dem en ettermiddag. Søsteren hans som tar dem en helg full av små eventyr, og besteforeldrene hans på begge sider som feirer i år jul med oss så de får være sammen med ungene :) Hverdagen og mitt forhold med ungene har blitt noe helt annet når de fikk et bredt spekter av trygge voksen personer som fikk innflytelse i livet deres. Når de hadde bare meg så var det så enormt altoppslukende og jeg ser hvor godt og sunt de har av å ha gode voksen personer i livet sitt i flere alderspekter, både for dem og meg.


  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Perfect Image Dette synes jeg var så klokt sagt av deg! :) Helt enig i at barn trenger flere tilknytningspersoner utover foreldrene og at et bredt nettverk er et stort gode for både barn og foreldre. Vi har ikke like mange å spille på, og det synes jeg er litt synd for H sin del. Ikke at han lider noen nød akkurat, men det hadde vært en ressurs. For barn å få være sammen med andre voksne og kjenne på litt usikkerhet men samtidig erfare at det går bra tror jeg er veldig styrkende for dem og skaper en sunn selvstendighet. Jeg har bare lyst til å tilføye rollen andre barn har også. Iallfall for min gutt så er andre barn og gode vennerelasjoner enormt viktig og noe vi bruker mye tid på. Han har ikke søsken, så han trenger relasjoner som tåler å krangle f.eks, han må få erfaring med konflikter og å løse opp i de. Ikke det at det kan erstatte søsken, men jeg tror det er sunt for ham. Jeg har måttet jobbe litt med meg selv for å klare å ha en åpen dør policy når det kommer til andre unger, for jeg er ganske privat av meg på mange måter. Spesielt viktig er det nå som H går på skole på andre siden av byen og lettere kan falle litt utafor i nærmiljøet. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kangerlussuaq filosoferer på nattestid igjen:
Er det noen av hundesonens mammaer som er det man kaller "høysensetiv"? Hvordan har dere evt. opplevd å få barn? Jeg leste en artikkel på nrk om en dame som var frivillig barnløs fordi hun selv var høysensetiv, og ikke ønsket å bringe et barn inn i verden når hun viste hun trengte mye egentid. Jeg kjenner meg litt igjen i den, med at jeg gjerne liker å trekke meg unna store forsamlinger, jeg må ha litt stillhet for å komme meg til meg selv. Er det noen som har tenkt "FØKK IT" og fått barn allikevel? Blir det katastrofe av sånt? Eller endrer man seg såpass når hormonene kicker inn, at det ikke har noe å si? Når man blir alenemamma 8 av 12 mnd i året så veier den der ekstra tungt, fordi det ikke bare er å si "ta ungen før jeg klikker, jeg må ha 15 minutter alene NÅ". Man kan jo ikke putte ungen på badet og gå seg en tur... Eller er det derfor mødre er ute så mye med barnevogn? [emoji14] 
Her er artikkelen: https://www.nrk.no/trondelag/xl/hoysensitiv-vil-ikke-ha-barn-1.13260272

Jeg er høysensitiv, og bipolar i tillegg. Har i alle år sagt jeg ikke skal ha flere barn da det ikke akkurat er hemmelig at det gikk ille de første årene med den jeg har.

Men, å få en velfungerende mann og et tettere nettverk med familie, egenerfaring og alder, har jeg kommet frem til at jeg selv innehar mange ressurser, samt jeg har flere å lene meg på, som gjør at det for meg er forsvarlig å sette et nytt barn til verden. Det blir ikke lett, men vil ha mulighet til å trekke meg litt unna i de tøffeste periodene, i tillegg til at jeg er blitt flinkere å stå i situasjonene som sliter meg ut. Men det er viktig å være ærlig med seg selv og partneren om hvilke begrensninger man har slik at begge er forberedt på hva som kan skje/vil komme.


Sent from my iPhone using Tapatalk
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk akkurat vite at junior får julegave av kusina mi, og det er jo koselig :) Men nå må jeg komme på noe til hennes to. Tips til gave til jente på ti år og gutt på straks tre? Vet ikke interesser annet at gutten digger traktorer. Ca 200 kr tenker jeg. Mamma foreslo puslespill men jeg aner ikke hva som er passende vanskelighetsgrad :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Prater med Unilab i dag. 

Jeg : Han må ha noe å sove på. Man kan ikke putte hodet hans inn i en mr- maskin og forvente at han ligger rolig.  

Damen:  Men når han er så liten,  så kan det jo hende han kan puttes inn med beina først ?(!!!!???)

Jeg : Det er samme hvilken vei du putter han inn , du får ikke en 6 år gammel gutt til å ligge stille inn i en mr-maskin.. Spesielt ikke når det er hodet som taes bilder av. 

Damen : Du bør nok ringe legen. Vi gir ikke beroligende.  Han må til sykehuset. 

Noen er åpenbart barnløse.  Eller har i hver fall aldri hatt en 6 år gammel gutt.  

Pappaen ringer fastlegen i morgen og prøver å få henvist han til Ahus.  Det tar kanskje lengre tid,  men der kan de muligens trekke tennene samtidig siden tannlegen nekter å ta i ungen før anfallene er borte *sukk* 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...